Christoffer Carlsson - Den enøyde kaninen by Bazar Forlag AS Norway

Christoffer Carlsson

Den enĂ¸yde kaninen Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Den enögda kaninen © 2010 Christoffer Carlsson © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen Utgitt etter avtale med Pontas Literary & Film Agency, Spania Omslagsdesign: Koitz Animation & Graphics Omslagsillustrasjon: ………………… Forfatterfoto: Anna-Lena Ahlström Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 11,2/15 pt Trykk og innbinding: ………………… Trykt på: …………………… ISBN 978-82-8087-407-8

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straﬀes med bøter og fengsel.

Til Mela, som kan gjøre det vanskelige så enkelt, og samtidig illustrerer hvordan det tilsynelatende enkle faktisk ofte er uendelig komplisert.

«Den største fare, den at tabe sig selv, kan i verden gå så stille af som var det ingenting.» SøreN KIerKeGAArD, SYGDOMMEN TIL DØDEN (1849)

Det ble kalt et oppgjør, og det var antagelig det som egentlig skjedde. Den syttende juli, midt i den lange sommeren som aldri så ut til å ende, ble avisenes forsider dekket av et dunkelt flyfoto som viste scenen rundt huset ovenfra. De døde menneskene som var så små ovenfra og nærmest skinte i mørket, førte tankene hen til gangsterfilmer fra femtitallets USA. Så brutale og likevel så stille, nesten uskyldige. Og sammen med bildet, ordene OPPGJøreT I DALeN. Det som hadde skjedd så ut til å ha forårsaket en viss forvirring blant avisjournalistene. Noen hevdet at det i utgangspunktet dreide seg om «fire menn og to kvinner i tjueårene», som sammen med «høytstående medlemmer i grener av den organiserte kriminaliteten» (Aftonbladet) på en eller annen måte hadde forårsaket sju menneskers død. Problemet var at de bare hadde sett fire døde – hvor var de andre tre? I huset? De visste foreløpig for lite. Andre journalister kalte det for et «oppgjør i det kriminelle miljøet, der uskyldige var blitt drept» (Kvällsposten). Denne gangen var vi fem gutter og en jente i tenårene (en sjuende person manglet). Atter andre spekulerte på om det kunne dreie seg om en hatforbrytelse med koblinger til høyreekstremisme, 9

siden det framkom «opplysninger om at minst ett av ofrene var homoseksuell» (expressen). TV-innslagene viste tett natur, tykke bartrær med greiner som beveget seg mykt i den varme sommervinden. Mellom greinene kunne man skimte det en gang hvite huset, utrykningskjøretøyer med tilhørende personell og de blå og hvite sperrebåndene. Politifolk uttalte seg, beskrev det noe selvmotsigende, men medialt effektivt som «en blodig idyll» (SVT, rapport). Senere skulle lokalavisene utnevne Dalen til «et sorgens sted» (Hallandsposten) og kalle oss ofre (Hallands Nyheter). Lederskribenter og eksperter oppfordret hverandre til å «ta hånd om de utstøtte» (sitatet kommer fra Dagens Nyheter, men jeg har både hørt og lest et titall variasjoner av samme utsagn). etter det første sjokket, etter natta på sykehuset, og etter at jeg hadde blitt fraktet til barndomshjemmet mitt og prøvd å skrubbe bort blodet som hadde størknet under neglene, satte politimannen Dante Thomsen seg rett overfor meg ved kjøkkenbordet vårt. Han sa han kom fra Stockholm. Han hadde flyttet etter en mislykket etterforskning som endte med at fire mennesker døde og den skyldige forsvant ut av landet. Han lo av seg selv og sa at det kunne sammenliknes med en flukt. Men denne byen var ikke som han hadde ventet, den var for stille og for liten. Alle rykter og hendelser gikk altfor fort, så fort at det ikke var mulig å kontrollere dem. Jeg svarte at det delvis var derfor jeg hadde flyttet herfra. «Og når var det?» spurte han, og da skjønte jeg at fortellingen hans så langt bare hadde vært et triks for å få meg til å snakke. Jeg sa at jeg ikke ville svare på noen spørsmål. Den skyldige i den gamle etterforskningen hans, som hadde forsvunnet ut av landet, befant seg akkurat da i en bil, antagelig på vei til 10

Stockholm. Jeg visste til og med registreringsnummeret på bilen, siden det var bilen til Lukas. Jeg husker stillheten mellom oss, og følelsen av at alt holdt på å rase sammen. Jeg husker tomheten, og at en radio sto på ute på kjøkkenet, og noen sang we feel nothing, so we search for nothing, so we achieve nothing, love. Den syttende juli, da alt endte midt i et døsig og ferierende Sverige, hadde jeg vært tilbake i hjembyen min i drøyt en og en halv måned.

Jeg blir mer og mer lik faren min. I slutten av mai, da moren min henter meg på flyplassen, er det det hun sier. «Du blir mer og mer lik Peter,» sier hun og kjører bilen ut fra flyplassparkeringen. Jeg har latt håret gro. Kanskje det er derfor. Jeg hører Frankie Lymon and the Teenagers fra bilstereoen, lovers awake at the break of day, why do they fall in love?, og jeg kan kjenne den sterke lukten av mors parfyme, hvor varmt det er i bilen og trøya som klistrer seg til ryggen når jeg lener meg tilbake og lukker øynene. «Du blir mer og mer lik mormor,» sier jeg. «Touché.» Sist jeg traff mormor, for to år siden eller noe sånt, hadde hun blitt så gammel at hun ikke kjente meg igjen. Det er noe ved det som skremmer meg. Jeg fletter fingrene i hverandre og ser ut gjennom vinduet. Mor snakker om været og sommeren som står for døra, og ferien, turen hun og far skal ta til Paris i juli, og hvilke blomster hun har kjøpt og om naboene våre som nekter å gi seg med gressklipperen selv om klokka er over ti på kvelden, og om jobben i trygdeetaten, om turistene som snart kommer, og om studentopptoget som skal gå gjennom byen om en ukes tid. 12

Hun er stille en stund før hun begynner å snakke om været igjen. Jeg sysselsetter meg med å tenke grunnleggende tanker. Det er mandag og jeg er i bakrus. Tre timer søvn, etter en natt hos en jeg tror het Isabelle eller Isabella. Jeg har kommet tilbake til hjembyen min etter en flytur jeg tilbrakte med å drikke kaffe med solbriller på, og nå dette, at jeg blir mer og mer lik faren min. «Hvordan er det med ham?» «Det er vel bra.» Vi kjører gjennom byen, og jeg syns den ser ut nøyaktig som den gjorde da jeg dro, men likevel ikke. «Han er litt sliten, selvfølgelig. De har hatt mye å gjøre på jobben, tror jeg. Men ellers er det vel bra.» Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det, så jeg sier ingenting. Vi passerer snart idrettshallen der jeg pleide å svømme i gymtimene på videregående, og jeg lukker øynene fordi bygningen er så hvit i solen at det svir i dem, til tross for at jeg har solbriller på. «David. Jeg skjønner at du er sliten, men du kan vel i det minste ta av deg solbrillene.» Hun sier det ikke som et spørsmål. et øyeblikk gynger hele verden, og jeg blir usikker på om jeg er våken eller ikke. Jeg tar av meg solbrillene, og hun spør hvordan det gikk på tentamen. «Bra.» «Hva handlet den om?» «Moral,» sier jeg, og når jeg nå skriver dette, er det like før jeg begynner å le av det ordet. Det var Lukas som ville at jeg skulle komme ned så fort jeg kunne. Han ringte meg en kveld i april og sa at han var solbrent og i bakrus. «Hvordan kan du være solbrent i april? Har du vært i utlandet?» 13

«Nei. Vi har noe vi vil vise deg.» «Du og …?» «Hva?» «Du sa ’vi’.» «Ja visst. Jeg, Martin, rickard og søsknene.» Jeg visste hvem Martin og rickard var, de er også fra Dalen, og vi gikk på samme skole. Og jeg ante hvem søsknene var. Julian og Justine. Det gikk rykter om dem da vi vokste opp. Dalen er et slikt sted der man kan stå med ryggen mot en mann som sier: «Dette er min kone og min kusine», men når man snur seg ser man at det bare er én person der, ikke to. Søskenbarn gifter seg med hverandre, det hender at søsken reproduserer seg og sine genetiske mutasjoner, og noe gikk galt for lenge siden. I deler av distriktet bor det folk med kraftig underbitt, små og skjelende øyne og altfor korte armer og bein, altfor runde ansikter. Når de snakker, snakker de som om ordene ikke får plass i munnen. «Kom ned snart,» sa Lukas. «Hva er det du er så opprømt over?» «Bare en greie. Ikke noe spesielt.» Avstanden mellom oss føltes unaturlig stor. Lukas og jeg vokste opp sammen, men hadde forskjellig syn på Dalen. Han syntes at det lille tettstedet med byen like ved var stort nok. Jeg syntes det var klaustrofobisk, med sosiale bobler som gjorde det vanskelig å puste. Derfor søkte jeg og kom inn på filosofi grunnkurs på universitetet i Stockholm, og selv om utdannelsen ikke har noen spesiell framtid, har jeg ikke angret. Det sprakte og knitret i røret, og det hørtes ut som om Lukas befant seg i en storm. «Du får se når du kommer,» sa han til slutt. «Men det er helt rått.» «Helt rått,» gjentok jeg.

«Sier man ikke det i hovedstaden, eller?» Jeg trakk på skuldrene selv om han ikke kunne se det. «Jo, man gjør vel det.» «Kommer du ned, eller?» Noen ganger tar man valg man ikke kan forklare, og jeg har en evne til å endre planene mine, jeg vil se hvilke konsekvenser valgene får. Senere kommer broren min til å forklare det med at jeg bestandig vil dra ting til det ytterste. Nettopp denne sommeren hadde jeg ikke planlagt å reise til min barndomsby i det hele tatt, men heller jobbe i kassa på Hemköp i Solna. Det var antagelig derfor jeg sa ja. Det er nok ingen som vet hvorfor det heter Dalen. Noen dal er det ikke. Det er et lite tettsted med rundt seks hundre innbyggere, inneklemt en mil fra kysten, ved den store riksveien som går rett som en brygge inn i Småland. Hvis du kjører bil fra byen og tar riksveien inn i Dalen i litt for høy fart, kommer du til å kjøre tvers igjennom på et par sekunder uten å se det. Majoriteten av førstegangsbesøkende gjør det. I juli måned, når sommergjestene og turistene kommer, øker innbyggertallet fra seks hundre til det dobbelte. Her ligger det en matbutikk som også fungerer som medisinutsalg, og i tilknytning til den ligger det en liten kafé og et gatekjøkken, en pizzeria, et par lokale småbedrifter i form av et gammelt billakkeringsverksted, et snekkerverksted og noen gamle, rustdekkede fabrikkog industrilokaler. et stort skall av bygninger, det eneste som er igjen av familien Valldemans gamle raffineri. De har stått tomme og forlatte så lenge jeg kan huske. Noen ganger er det bingo der, om sommeren. I utkanten av Dalen, der en tomt koster opptil fire ganger så mye som i sentrum, ligger sommerhusene og hyttene, de små kioskene og kanoutleiene.

Folk her er uberegnelige, hvis man kommer som fremmed. Hvis man ringer på hos noen og spør om veien til noen eller noe, kan man enten bli møtt med en dobbeltløpet hagle eller et fat med nybakt brød og hjemmelagd syltetøy. Stedet og innbyggerne har en råhet, en skitten og landlig ekthet som jeg har lært meg både å beundre og forakte. Det er et slikt sted som er så lite, alle innbyggerne så bevisste på hverandre, at ingen egentlig trenger etternavn. Gatene har navn som Framtidsgläntan, Lyckan og Kapellvägen, og da vi kommer fram til barndomshjemmet mitt og stopper i oppkjørselen, er det noe som blir vridd rundt i meg. Den lyseblå eneboligen i én etasje bærer minnene av barndommen min, av oppbruddet og flyttingen, i en mørk krok av hjertet sitt. «Jeg skal bare hente posten,» sier mor, og mens hun gjør det, studerer jeg speilbildet mitt i ryggespeilet og oppdager at jeg har tatt på meg solbrillene igjen. Jeg tar dem av, går ut av bilen og tar bagen min som ligger i baksetet. «Hvor er pappa?» sier jeg mens vi går mot den hvite ytterdøra. «På jobben. Det sa jeg jo i bilen.» «Nei, det gjorde du ikke.» «Jo.» «Nei.» «Inn med deg nå.» Hun åpner døra og jeg går inn, hører lyden av en radio som står på et eller annet sted. etter at jeg har tatt av meg skoene, går jeg inn i huset og passerer rommet til broren min. Det har stått urørt etter at han flyttet. «Hvor er Markus, da?» spør jeg. «Aner ikke,» svarer mor fra kjøkkenet. «Jeg har ikke snakket med ham. Han jobber vel.»

Så sier hun noe om hvor hun skal i dag. Hun går ut gjennom ytterdøra igjen, bilen forsvinner snart fra oppkjørselen, og jeg er alene. rommet mitt er nøyaktig som det var da jeg forlot det etter julehelgen. Den eneste forskjellen er at TV-en min, stereoen og de gamle datamaskinene er fire måneder mer umoderne. Jeg legger meg på rygg på senga med hendene bak nakken. Legger hånden på pannen for å prøve å kjenne om jeg har feber. Jeg tror jeg har det. Tiden står stille. Jeg venter på at Lukas skal ringe. Det er først da jeg husker bildet som henger i gangen utenfor rommet mitt. Med døra åpen kan jeg se det. Det er et gammelt Jackson Pollock-inspirert maleri, lagd av en obskur Stockholmskunstner. Bakgrunnen er hvit og maleriet er bare et hundretall røde sprutflekker fra penselen. Det kunne vært blod. Jeg var redd for det da jeg var barn. Hvis jeg myste, kunne jeg skjelne røde øyne blant flekkene. Jeg unngår å se på det. Lukas ringer ikke. Det eneste som er igjen, er de blodrøde malingsflekkene, en radio et eller annet sted i huset som synger what in the world could make you so blue?, en følelse av usikkerhet og at jeg blir stadig mer lik faren min, og snart har jeg sovnet.

Da Lukas ringer, vekker han meg. en hodepine har vokst fram bak øynene mine. Den gjør at alt banker idet jeg snur meg for å ta mobilen min fra nattbordet. «Sover du, eller?» spør han. «Nei.» Jeg myser. «eller, jeg vet ikke. Kanskje. Hvor mye er klokka?» «Halv to. er du hjemme?» «Hjemme?» sier jeg og føler meg forvirret. «Jeg er i Dalen.» «Da kommer jeg og henter deg.»

Jeg var så nær ved å bli her, bli sittende fast. Det føles som om jeg kom meg ut i siste sekund, og det føles som en tilfeldighet, som om jeg har hatt flaks, at det like gjerne kunne vært en annen. Jeg sitter i passasjersetet i bilen til Lukas og røyker en sigarett. Lukas sitter ved siden av meg og kjører gjennom Dalen og ut. Han har alltid vært veldig slank, men han har blitt enda tynnere siden sist jeg så ham, som om den eneste livsendringen er at han helt har sluttet å spise. Lukten av gammel marihuana henger umiskjennelig igjen i bilen. «Faen heller,» sier Lukas i mobilen sin. «Jeg skal faen ikke jobbe for ham igjen. Da får jeg fikse penger selv.» Lukas snakker med søsteren sin, som jeg nesten hadde sex med en gang, og de snakker om faren sin. Søsteren hans rekker nok ikke å reagere på det Lukas sier, for han bryter samtalen. Så sukker han. «Jeg skulle hilse til deg,» sier han. «Hils tilbake.» Jeg tar et trekk av sigaretten. Lukas trykker på en knapp og åpner vinduet, ber meg kaste ut sneipen. Lufta som kommer inn i bilen er varm og tung. Han tar en joint opp av brystlomma på skjorta. «Ta den her i stedet.» Jeg kaster ut sigaretten, tar jointen mellom tommel og pekefinger og setter den mot leppene. «Lukk igjen så jeg kan tenne,» mumler jeg og klikker med lighteren. Lukas trykker på knappen og lukker vinduet. Jeg tenner jointen og tar et dypt trekk, og røyken er blågrå og søt. «Så jævlig fint å se deg.» Han tar fra meg jointen. «Det er lenge siden.»

Vi parkerer bilen på en rasteplass i ly av skogen og røyker jointen i taushet. Her ute langs riksveien vokser de tykke, gamle trærne så tett at det er som å se inn i en mørk grønnbrun vegg. Stammene er gamle og tykke, og de reiser seg mot himmelen, så høyt at tretoppene langs begge veikantene lener seg mot hverandre, danner en tunnel. Flere av stammene et stykke inn fra veien er døde og brune, skogen er for tett til å slippe inn lys og holde dem i live. «Jeg har savnet deg,» sier han. «I like måte.» Lukas fnyser slapt, ikke like aggressivt som jeg tror han prøver på. «Tullprat.» «Nei, det er sant.» Jeg merker at jeg snøvler og må bite meg i leppen for ikke å fnise av det. «Dette med å fikse penger,» fortsetter jeg. «Gjør som jeg gjorde før jeg flyttet. Arbeidsledighetstrygd.» Lukas hever øyenbrynene. «Har du ikke hørt det, eller? Jeg får jo ikke det lenger.» Han fniser. «Først tok det noe sånt som to måneder å få det. Så tvang de meg til å søke jobb, samtidig som jeg fikk en tusenlapp i måneden. Så jeg sa at jeg søkte litt jobber her og der, på elos Bygg og ICA blant annet, men de ringte elos og ICA for å sjekke om jeg hadde søkt.» Nå ler han høyt. «Og det hadde jeg jo ikke.» «Så de inndro pengene?» «Ja. Jeg fikk til og med krav om å betale tilbake.» Han ler igjen. «Til slutt tilbød de meg faktisk en jobb. Som lagerarbeider på en fabrikk, i Hyltebruk.» «Det er en jobb.» «I Hyltebruk, David.» Han kikker skrått på meg. «Og hold nå kjeft før du begynner å høres ut som pappa.» Lukas rister på

hodet. «Dessuten … hvor mye penger fikk jeg ut? Jeg fikk omtrent en tusenlapp i måneden. en jævla pissesum. Sånn er det for meg, for rickard, for Martin, for alle. Til og med Julian og Justine, og de bor til og med alene i egen leilighet. Dette er mye bedre.» «Hva er ’dette’?» Da skyen i hodet til Lukas løser seg opp og han sprekker opp i et smil, er han tolv år igjen. Han har store, våkne øyne og smilehull som blir dype når han smiler. Håret, blondt og tovet, henger ned i pannen hans. Han er en gutt, en gutt med gullbukser. Han starter bilen, og den hoster ufrivillig da han kjører ut på riksveien igjen, og Band of Horses begynner å synge fra lokalradioen: gonna take a trip to Laredo, gonna take a dip in the lake, oh, I’m at a crossroads with myself, I don’t got no one else … «Du skal få se,» sier Lukas. Omtrent en kilometer senere stumper Lukas jointen ved å legge den på gummimatta på gulvet og tråkke på den. Så svinger han bilen rett inn i skogen. Jeg rekker ikke å skrike engang, bare ser og føler hvordan han snor bilen inn mellom greinene, at de pisker og river i taket og sidene på Volvoen, og at vi i løpet av noen sekunder beveger oss gjennom et fuktig, svart mørke, før vi kommer igjennom og ut på den andre siden. «Jeg trodde det bare var skog her,» sier jeg. «Jeg også,» sier Lukas, som lar bilen trille noen meter til før han stopper den. Foran oss har naturen og trærne åpnet seg, blitt dratt til side som et sceneteppe, og avdekker et hus. Det ligger midt på en åpen grusplass som ikke virker særlig velstelt, ujevne og høye gresstuster stikker opp av bakken like sporadisk som kviser i ansiktet til en tenåring. Hele tomta, eller hva det nå er for noe,

er rammet inn av en vegg av bartrær som er så tette og mørke at de ser svarte ut i det sterke solskinnet. Lange, tykke røtter har kommet opp av bakken, ligger som mørke tentakler langs grusen før de forsvinner ned i jorden igjen. «Lukk opp hanskerommet,» sier Lukas, og da jeg gjør det, ber han meg ta ut skrinet som ligger der. Der ligger det et lite skrin, malt mørkerødt og på tykkelse med en kraftig pocketbok. Det er lett i hånden min. Lukas tar det fra meg, åpner bildøra og går ut. Det piper i mobilen min, og jeg har fått en tekstmelding fra et nummer jeg ikke kjenner, med teksten: gikk du uten å si ha det?, og jeg skjønner at det må være hun jeg tilbrakte natta hos, Isabelle eller Isabella. Det er bare noen timer siden vi så hverandre. Jeg går ut av bilen, og lufta i lysningen er så stille og sval at den gjør meg rolig. Trøttheten renner bort, og jeg føler meg klar i tankene. Det er som om vi har tatt oss gjennom en arkade, en passasje fra én verden til en annen. Huset er bygd av tre, i to etasjer og med et skråtak som går ut over verandaen. en trapp i mørkt tre fører opp til døra, og ved foten av trappa står Martin og rickard og snakker dempet sammen. Martin virker avslappet. Han har hendene i lommene på olabuksa, og solbrillene har han hengt i den mørkerøde, utvaskede og skitne singleten. rickard ser stiv og forvirret ut. Han rister på hodet av noe Martin sier, og Martin reagerer med å trekke på skuldrene. rickard får øye på Lukas, løfter hånden stivt og hilser. Lukas nikker og holder fram skrinet. «Trodde ikke du skulle komme så fort,» sier Martin. «Alarmen var ikke på,» sier Lukas. «Hva er det dere snakker om?» «Ikke noe,» sier rickard og kikker på Martin.

«Ikke noe,» understreker Martin og tar fram en joint fra baklomma på olabuksa. «Hei, David,» sier Martin, tar et trekk av jointen og gir den til rickard, som også tar et trekk, men med et tomt blikk mot sandalene sine. Lukas rekker ut hånden mot huset som en slags presentasjon. «Se.» «Det er et hus,» sier jeg. «Ville du at jeg skulle komme for å se på et hus?» «Vårt hus,» sier Martin. «Jeg har ikke tenkt på det som vårt.» Lukas kikker på Martin. «Men ja, jeg antar at det er det.» Jeg studerer toetasjeshuset som ligger foran oss. Veggene er hvite, malingen flasser, og det ser ut som om huset holder på å bytte skinn. Vinduene ser til min forbauselse ut til å være hele, og en gammel pipe stikker opp mot den blå himmelen. Det ligger gamle ølbokser, PeT-flasker, bananskall og hurtigmatkartonger her og der rundt huset, restene av en gammel trøye og en kjole. «Vi venter på de andre,» sier Lukas, og så setter vi oss på verandatrappa. «Fortalte jeg at jeg søkte?» sier rickard etter en stund. «Søkte på hva?» spør Lukas. «Betyr det at du skal dra?» sier Martin og kniper leppene sammen. «Ja. Hvis jeg kommer inn, men det burde jeg gjøre.» «Kommer inn på hva?» sier Lukas igjen. «Handels i Göteborg.» Jeg kikker på Martin, som ikke sier noe, bare ser på hendene sine. Huset hviler tungt bak oss, gir oss skygge, og alt er veldig stille. Det lukter sommer. «Når drar du i så fall?» spør Martin.

«Om cirka to måneder.» Julian og Justine, søsknene, dukker opp mellom trærne og vinker. Julian triller en sykkel og er kledd i et par lyseblå shorts og en hvit T-skjorte, Justine i en lett, hvit kjole som viser leggene hennes, og hun er vakrere enn jeg husket. Martin smiler svakt mot dem. Julian smiler tilbake, og Justine nikker mot oss der vi sitter på trappa. «Når søkte du på Handels?» spør Martin. «I april.» «Hvorfor har du ikke sagt …,» begynner Martin, men rickard reiser seg fort og spør Julian og Justine om noen av dem har røyk, og Martin fullfører aldri spørsmålet.

Jeg hilser på Julian og Justine, og de ønsker meg velkommen. Det føles bra, selv om jeg ikke helt vet hvorfor, og Justine tar hånden min i sin og ser på meg med sine store, grønne øyne. «Kan vi ikke sitte ute?» spør Lukas. «Det er så fint vær.» Fra baklomma på shortsen tar Julian fram en myk pakke Prince, slår ut en sigarett og gir den til rickard. «Vi kan sitte ute,» sier Julian, og i øyekroken ser jeg at Martin og rickard utveksler lange blikk, og at rickard stivner og snur seg bort. «er alt i orden, eller?» spør Lukas, og jeg skjønner ikke at det er meg han sikter til før han dunker meg på armen. «Hva? Ja. Jeg vet ikke, jeg antar det.» «Kom nå.» Lukas setter det mørkerøde smykkeskrinet på grusen, og vi setter oss i noe som likner en sirkel. «Så lite det er,» sier Justine. «Hvem er det sitt?» spør Julian, som har satt seg i skredderstilling ved siden av Justine, rett overfor Lukas. «Ylvas,» sier Lukas.

Ylva er et gammelt postbud som nå, med dårlig rygg og et par år til pensjon, driver kolonialbutikken Ylvas. Jeg lurer på hva det gjør med et menneske å vokse opp i en verden der ingen egentlig trenger etternavn, og jeg får en sterk impuls til å komme meg vekk herfra, ta første fly tilbake til Stockholm igjen. Lukas åpner skrinet, og lokket glir mykt og stille opp. Julian myser ned i det, og Justine kikker på hendene til Julian, som er brune og grove. «Ikke akkurat et varp,» konstaterer Julian og rynker øyenbrynene. Lukas tar opp et halskjede i form av tykke sølvlenker. I lenkene henger det små hjerter, stjerner og kuber i blått, rødt og grønt. «er det i det hele tatt ekte?» spør Martin, tar halskjedet og veier det i hånden. «Det er i hvert fall tungt.» «Pleier hun virkelig å gå med det der?» spør rickard. «Det er dritstygt.» Martin legger halskjedet ned i grusen. Lukas tar opp et par ringer på fingertuppen, og Julian gjør store øyne. «Tok du gifteringene deres?» spør han. Lukas ser på Julian med hevede øyenbryn før han snur seg mot meg. «Har du noe problem med det, David?» «Nei.» «Få prøve,» sier Justine. Lukas smiler svakt og gir henne den minste av de to ringene. Hendene til Justine er bleke og rene, vakkert proporsjonerte, og da hun trær ringen på venstre ringfinger, fniser hun. «Så fin den er,» sier hun. «Ja, du er fin,» sier Lukas, og Julian ser spørrende på ham. «Jeg fatter ikke at du tok gifteringene deres,» sier Julian, ler og rister på hodet.

Tennene hans er bemerkelsesverdig hvite, og jeg lurer på om han har bleket dem, eller om det bare er noe med sollyset i nærheten av det hvite huset. Lukas smiler som en guttunge ville gjort hvis noen skulle tatt ham med godteri i lommene. «Du er dum i huet,» sier Julian. «Det er vi alle,» sier Justine, og det er noe ved selvfølgeligheten i ordene hennes som tiltaler meg. «Se så fin den er,» sier hun igjen og studerer ringen på hånden sin. «Dette var det siste jeg fant,» sier Lukas og tar en sølvbrosje opp fra skrinet. Den er formet som en sommerfugl med myke, avrundete vinger og en liten riflet kropp. Julian rister på hodet. «Jeg skjønner at du har gjort ditt beste, men faen, altså.» «Du har ikke sett det beste ennå,» sier Lukas og rekker brosjen til Julian, som tar den med hevet øyenbryn. «Hva?» «Snu den.» Julian snur brosjen. Martin lener seg inntil ham og leser på baksiden av brosjen. «925.» «Sterlingsølv,» sier jeg, og Lukas ser fornøyd ut. «Det er jo ikke akkurat gull,» sier Julian. «Men det er vel bra sølv, antar jeg.» «Skal vi legge det inn?» Lukas nikker ned mot smykkene foran oss. «Jeg må dra snart.» De reiser seg, men av en eller annen grunn blir Martin sittende, så da gjør jeg det også. «Kommer dere, eller?» sier Lukas. «Snart,» sier Martin. De andre går opp trappa til verandaen, åpner den ulåste døra og forsvinner inn i huset. Martin legger seg på rygg i grusen,

lukker øynene mot solen, og ansiktet hans havner på høyde med en gresstue. Han river løs et gresstrå og putter det i munnen som en sigarett. «Jeg skjønner at du ville bort,» sier han sakte. «Og at rickard vil bort. Det vil jeg også.» «Hvor da?» spør jeg. Martin åpner øynene. «Jeg vet ikke. Bare bort.» «Vi har latt vinduene stå åpne om natta, så det burde ikke lukte innestengt,» hører jeg Lukas si innefra huset. Da jeg går inn, lukter det bare friskt og tørt, gammelt tre, og gulvplankene knirker under skoene våre. Hele huset er fullt av tykke, mørke bjelker som går fra taket og ned i gulvet. På noen av dem er det gamle spikre, som kan ha vært til kleshengere eller bilder. Det eneste som skiller de forskjellige rommene, er tynne skillevegger av finér. Gulvet i gangen er av jevnt og svalt tre som føles mer slipt enn det ser ut til. en seksjon fra den tiden da det ikke fantes TV-apparater står inntil den ene veggen, og fra kortsiden skinner ettermiddagssolen inn gjennom et kvadratisk vindu stort nok til å kunne vise et menneskeansikt, ikke mer, og jeg får en underlig følelse av at dette huset er en levende organisme som puster og kan blø og trenger væske, søvn og kjærlighet. Jeg går inn i et tomt rom, og deretter et til, som antagelig har vært et kjøkken. Alle hvitevarer har blitt stjålet eller ødelagt, revet ut av veggen. Tapetet er slitt og istykkerrevet, som om en del av det har blitt med da komfyren ble revet bort. en død lyspære henger i taket, og rickard og Martin ser ut til å ha forsvunnet. «Hallo?» roper Lukas innefra et av rommene. «Kommer dere, eller?» 26

«Ja,» sier jeg og snur meg for å gå og lete etter Martin. Huset har en merkelig effekt på romfølelsen min. rickard gikk inn før meg, men nå har jeg en følelse av at han er et eller annet sted bak meg. Jeg må ha passert ham uten å se ham da jeg gikk inn. Jeg hører at de står ved ytterdøra. «er du det?» spør Martin. «Nei,» sier rickard. «Hvordan vil du da forklare det som skjedde?» «Jeg er ikke det.» «Betydde det ingenting, eller?» «Hold opp, Martin,» freser rickard. «Hvorfor det?» Innefra huset roper Lukas høyt og spør hva de driver med, og jeg beveger meg bort fra Martin og rickard, tilbake inn i huset.

Jeg går etter stemmen til Lukas, til høyre rundt et hjørne, og går meg vill i huset. Det føles mye større enn det virket fra utsiden. Jeg går til høyre igjen, og holder på å falle ned i et hull i gulvet. I hullets åpning henger det en gammel, rusten stige, som er uvanlig bred og minner om en bratt trapp. Der nede, under meg, ser jeg lyskjeglen fra en lommelykt, og jeg aner Justines flagrende kjole. Jeg må støtte meg til veggen for ikke å falle idet jeg går ned. Under huset er det en kjeller med vegger av hardpakket jord og grus. Til tross for at det lekker lys inn gjennom huset, er det et mørke og en fuktighet her nede som virker urgammel. Julian og Justine er et sted i mørket foran meg, og bak meg hører jeg at rickard setter foten på det øverste trappetrinnet, og at Martin følger etter ham. Kjelleren er trang, ikke større enn en liten garasje. Gamle stoler, og skap fulle av serviser, lysestaker, lamper, sjakkbrett med tunge bronsebrikker, kofferter fulle av gamle klær, tre flasker vin som ser dyre ut, men kanskje bare er gamle, og en stor kiste, som Lukas åpner med den ene hånden. I den andre holder han en tykk, kraftig lommelykt. Kisten er ikke halvfull engang, og da Lukas åpner smykkeskrinet og legger ned ringene, halskjedet og brosjen, er det 28

ingen synlig forandring. Det klirrer litt, og i lyset fra lommelykta gnistrer det i sølvet, men ikke noe mer. Den runde lyskjeglen snurrer rundt da Lukas snur seg, og jeg er sikker på at jeg ser hånden til Justine rundt hånden til Julian, fingrene deres flettet i hverandre, men så blunker jeg av lyset, og søsknenes hender henger slappe og adskilt. «Hva drev dere med der oppe?» spør Lukas, og lyskjeglen pendler mellom rickard og Martin som nå har kommet ned i mørket, og jeg kjenner pusten deres i nakken. «Ikke noe,» sier rickard. Lukas snur seg mot kisten igjen, betrakter innholdet og sveiper lyskjeglen over de andre gjenstandene rundt den. «Kult, ikke sant?» Jeg sier ingenting, for å slippe å formulere for meg selv hva jeg syns. «Jeg liker dette,» hører jeg stemmen til Justine si. «Det føles som om vi gjør noe sammen.» Og så ler hun, tomt og hult, og jeg grøsser, men skjønner ikke helt hvorfor, og i et blunk virker det umulig at jeg kan ha tilbrakt natta i en leilighet i Karlavägen, at jeg har flyttet hjemmefra og studerer filosofi på hovedstadens universitet, at jeg har kommet meg unna. Som om alt bare har vært en drøm, står jeg i kjelleren til et forlatt hus og stirrer på det som må være tyvegods, og har våknet igjen. Trøttheten vender tilbake i samme sekund som jeg synker ned i passasjersetet i bilen til Lukas. Det er som om huset har sugd siste rest av energi ut av meg, eller om det er marihuanaen som ligger igjen bak øynene mine. Jeg er taus under turen tilbake, og Lukas ser på meg. «Vil du ikke vite hva vi driver med? Det er en dritbra idé.» «Jeg er for trøtt. Jeg må sove.» 29

Han nikker. «Vi kan ta det i kveld når vi ses.» Han stopper utenfor det lyseblå huset, og jeg merker meg at klokka ikke er fem engang, og det ser ikke ut til at noen av foreldrene mine er hjemme. «Gjør vi?» «Vi tenkte å drikke øl og grille ved huset. Jeg henter deg.» Jeg orker ikke å reagere på dette, så jeg bare går ut av bilen, og idet jeg gjør det, hører jeg stemmen hans igjen. «Du,» sier han. «Det er godt at du er hjemme. Dette hadde ikke vært det samme uten deg.» Jeg vet ikke hva «dette» er, men jeg smiler og nikker, og snart kjører han av sted, og jeg blir stående alene igjen med ryggen mot barndomshjemmet mitt.

enn meg, og huden hennes lukter solkrem og håret som en sjampo jeg kjenner fra før. Armene hennes er sterke rundt meg, og jeg skjønner hvor mye jeg har savnet henne, jeg vil ikke slippe taket rundt henne, og det skremmer meg, så jeg slipper taket og prøver å se avslappet ut. «Lukas skal komme hit,» sier jeg. «Jeg vet ikke når.» Hun biter seg i underleppen, og da hun gjør det vil jeg berøre munnen hennes med fingrene. «Jeg kom for å snakke med deg om noe.» «Om oss?» «Nei.» Jeg gestikulerer mot huset. «Jeg kan gå inn og lage kaffe hvis du vil ha.» Jeg gjesper. «Jeg trenger det, om ikke annet.»

Igjen våkner jeg av at mobilen min ringer, og denne gangen er det nære på at jeg kaster den i veggen. Siden jeg regner med at det er Lukas, bryr jeg meg ikke om verken å svare eller se på telefonen. I stedet går jeg bare ut mens telefonen vibrerer i hånden. Huset er fortsatt tomt, og denne gangen får det meg til å føle meg ensom. Jeg åpner ytterdøra og skal til å si hei til Lukas, men det er ikke ham. Det er søsteren hans, Alex. Hun er to år yngre enn meg, og står og lener seg mot bilen sin. Hun trykker på telefonen sin, og min blir stille. «Hei, David,» sier hun. «Sover du, eller? Jeg har ringt på flere ganger.» «Ja, jeg sov. Hei.» Alex er kledd i sandaler, et par haremsbukser og en rød topp. Det bølgete, tykke håret hennes er satt opp i en stor og slurvete knute i nakken, og ansiktet er usminket. Jeg går fram, gir henne en klem. Alex er et halvt hode lavere

Jeg skrev tidligere at vi nesten hadde sex en gang. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje det var fordi jeg samtidig skrev om meg og Lukas. enkelte ting er vanskelig å fortelle om, men for at alt dette skal bli begripelig, tror jeg at jeg må fortelle om meg og Alex. Siden jeg var bestevennen til Lukas, tilbrakte også Alex og jeg mye tid sammen. Jeg har sett henne vokse opp, akkurat som hun har sett meg vokse opp. For et års tid siden, høsten etter artium, begynte hun å studere sosiologi og flyttet til en liten studenthybel nær høyskolen i sentrum, og i begynnelsen av forrige sommer var vi ute på samme klubb, og jeg mistet bussen hjem og Lukas var bortreist. Verken hun eller jeg hadde hatt så mye eller så god sex før. Jeg tror det dels kom av at det føltes forbudt, og dels av at vi kjente hverandre så godt. Da jeg tok bussen hjem ettermiddagen etter, var jeg støl i lårene, og hele forrige sommer gikk stort sett ut på å skjule

møtene våre for Lukas. Den dagen jeg flyttet, var det hun og Lukas som kjørte meg til togstasjonen, og frustrasjonen over å ha henne så nær og likevel ikke kunne berøre henne, tappet meg for energi, og jeg sov mesteparten av togturen. De dagene forrige sommer, da vi lå i senga hennes eller på sofaen i Syskonhamnsgatan og snakket om popkultur, politikk, om søsknene og foreldrene våre, om oppveksten som hadde vært den samme for oss begge, men likevel ikke, de dagene er noe av det nærmeste jeg har kommet å føle lykke. Hun er mye smartere enn meg, mye mer velartikulert og reflektert, og det liker jeg. Vi snakket om de store samfunnsteoretikerne, Bourdieu, Weber, Marcuse og Durkheim, og jeg tenkte at vi var i ferd med å bli voksne nå, i ferd med å oppdage nye ting, nye ideer og oppfatninger. Alex er et av de virkelig få menneskene jeg aldri vil slutte å snakke med. Jeg gir henne en kopp kaffe på kjøkkenet. Koppen er solgul med teksten DeT er OK Å HA eN DÅrLIG DAG, og fra kjøkkenradioen reklamerer noen for et byggevarehus i utkanten av byen. Hendene til Alex er brune, og fingrene er lange. Hun trommer tankefullt på koppen med den ene pekefingerneglen. «Jeg har savnet deg.» «Jeg skal være her hele sommeren.» Jeg stiller koppen på bordet og setter meg rett overfor henne. Hun smiler. «Jeg har hørt det.» Jeg tar en slurk av kaffen, sterk og varm og svart. «Lukas,» sier hun så. Jeg hever øyenbrynene. «Lukas?» Hun nikker.

«Ok,» sier jeg, usikker. «Han har jo alltid drevet med masse dritt. Ikke noe alvorlig, men … bare dritt, liksom. Småting.» Så langt tilbake jeg kan huske: svindel med hockeykort. At han stjal sprit fra hjemmebrennere i østre Dalen. Marihuanadyrkingen, som aldri ble noen suksess fordi Lukas var for utålmodig. Naskingen på Ylvas. Hvordan han fikk tak i ti sekker sammenklemte brusbokser som allerede var pantet, og prøvde å blåse dem opp igjen med trykkluft og teip for å pante dem på nytt. «Men nå … han fyller faen meg tjuetre i år.» Hun tar en slurk av kaffen og kikker ut gjennom vinduet. Nesen hennes er liten og litt usymmetrisk etter at hun brakk nesebeinet da hun var liten. Det synes ikke hvis man ikke vet det. Det er uimotståelig. «Han drikker mye,» sier hun. «Og han røyker rev også. Faen vet om han ikke tar tyngre saker også. Jeg var der i forgårs, og da fant jeg piller og en masse telefonnumre.» «Telefonnumre?» «På en lapp. Ingen navn, bare en masse numre.» «Kan det ikke være for sommerjobb?» Hun rister på hodet. «Du kjenner Lukas. Han ga opp forsøket på å finne sommerjobb for en ukes tid siden. Jeg snakket med pappa om det i dag, og fikk ham til å la Lukas jobbe for ham. Men …» «Jeg vet, jeg satt ved siden av ham. Han sa at han skulle fikse penger selv.» Alex rister på hodet. «Fikse penger selv,» gjentar hun. «Hvis man kjenner Lukas, høres det ikke bra ut.» «Det er sikkert ingen fare,» sier jeg. «Lukas klarer seg alltid. Derimot lurer jeg på hva han skal gjøre etter sommeren.»

Hun ser på meg med oppgitte, blå øyne. «Han skal studere filmvitenskap, David. Filmvitenskap.» «Det er bedre enn ingenting.» «Neppe. Han har jo tenkt å bli boende her, ikke sant? Så lenge han gjør det, kommer han aldri til å ta tak i seg selv. Dessuten var det mamma som tvang ham til å søke. Han kommer aldri til å ta det studiet.» «Jeg vil bare at du … hvis du orker, altså, jeg skjønner at det ikke er derfor du har kommet hjem, men hvis du orker, kan du vel bare holde et øye med ham. Du trenger ikke å si noe til meg eller noe sånt, men bare … passe på at han ikke sporer helt av.» Alex ser genuint bekymret ut. Hun står lent mot bilen sin, på vei bort. Lukas ringte nettopp og er på vei. Jeg nikker. «Når ses vi igjen?» «Snart,» sier hun og smiler svakt. «Sommeren er lang.»

Alex har hatt noen oppvekst i vanlig forstand. Det var ikke noe jeg merket da jeg var hjemme hos Lukas, men på den annen side var jeg barn da, og det er lett å skjule slikt hvis man virkelig vil. Det sies at Julian og Justine er et par, og at Justine ble gravid med et misdannet foster. At hun tok abort i en annen by for å slippe ryktene. Og mest av alt husker jeg ryktene om Martin. Det merkeligste av dem gikk ut på at Martin, da han var elleve, hadde prøvd å voldta en gutt som het Jesper, bak gymsalen. Det ble sagt at Martin hadde en haug med homseporno under senga. At han hadde sugd en mann i en bil for å få penger til røyk. Den typen historier svirret rundt Martin. ryktene rundt andre var ikke like bisarre, men stort sett like mange. Sånn er det for alle, og jeg lurer på hvilke rykter som går om meg, om det går rykter om meg og Alex.

I årene etter videregående, før jeg flyttet, pleide jeg å dra inn til byen av og til. Jeg tok bussen og gikk på kino, eller gikk ut med venner og kjente, og noen ganger overnattet jeg hos noen av dem, men ofte og mer og mer etter hvert som jeg ble eldre, holdt jeg meg her ute. Som de andre gjorde og gjør. Det hviler noe evig over stedet, noe som minner meg om hvordan alt kanskje var en gang. Vi har vokst opp i hus som ligger i forskjellige ender av tettstedet. Martin i nord, Lukas og jeg i sør, rickard i vest, Julian og Justine i øst, men det er ikke mer enn noen kilometer mellom hjemmene våre, og alle kjenner alle, har hørt rykter om alle. Det sies at foreldrene til Lukas er likegyldige til barna sine, lar dem gjøre hva de vil uten å bry seg. At verken Lukas aller

Jeg sitter i bilen sammen med Lukas og skriver en tekstmelding til Isabelle eller Isabella, unnskyld, jeg skulle ta et tidlig fly og måtte gå, ville ikke vekke deg. Lukas slår av bilradioen og setter på en CD-plate i stedet. Den første låta er en coverversjon av Michael Jacksons «Beat It». «Tyvegods,» sier jeg. «Bra idé, ikke sant?» Lukas ler og svinger ut på riksveien, følger den et par hundre meter og tar så til venstre, inn på en mindre vei som ikke har noe navn. «Jeg aner ikke hva ideen din går ut på.» «Nettopp.» Jeg venter på at Lukas skal fortsette, og tenner en røyk. «Vår fremste turistattraksjon,» sier Lukas. «Loppemarkedet.» Det er sant. Hver sommer samles alle på idrettsplassen. Det

kommer antikvitetshandlere og samlere fra hele Sør-Sverige for å kjøpe, og folk fra bygda kommer for å selge. «Folk samler på ting her, mye mer enn de gjør andre steder. De selger så godt de kan på loppemarkedet, men de har egentlig ikke peiling på noe. Samlerne og antikvitetshandlerne derimot, kjøper gjerne ting for en pissesum og reiser deretter gjennom Sverige og selger til andre handlere eller små bruktbutikker.» Jeg tar et trekk av røyken. «Jeg har lenge tenkt på hvordan man kan utnytte det,» sier Lukas. «Og så fant vi dette huset.» «Hvordan fant dere det, egentlig?» «Det spiller ingen rolle. Uansett, jeg koblet det ikke med det første. Vi satt og solte oss på trappa en ettermiddag, og Martin spurte hva vi skulle bruke huset til. Jeg vet ikke, sa jeg. Men noe må vi jo bruke det til, sa Martin. Så grublet jeg litt, og nesten uten at jeg tenkte på det, hadde hjernen min koblet huset til loppemarkedet, og … hallo, hører du?» «Ja.» «Jo, uten at jeg tenkte på det hadde jeg allerede koblet huset med loppemarkedet, og sa at huset ville være perfekt som gjemmested. Vi hadde vært der nesten hver dag i en måned uten å se et menneske der på hele den tiden. Hva skal vi gjemme, da? var det noen som spurte, jeg tror det var Julian eller Justine, og da sa jeg at det var perfekt til å gjemme tyvegods.» «Hvorfor det?» spør jeg. «Hva mener du?» «Hvorfor tyvegods?» Lukas trekker på skuldrene. «Fordi vi kan.» «Lukas …,» begynner jeg, men vet ikke hvordan jeg skal fortsette.

«Ja?» Jeg rister på hodet. «Ok, så jeg tenker at siden folk nå har samlet på seg så forbanna mye greier, gjør vi en del innbrudd. Vi har noenlunde peiling på hvem som har interessante ting som kan selges videre. Jeg tenker at vi tar en Sverige-turné, til forskjellige store loppemarkeder rundt i landet.» «Sverige-turné?» Asken fra sigaretten har vokst seg lang og faller ned i fanget mitt. «Ja. Det kommer jo mange utenlandske kjøpere og selgere til de store markedene, de er ville etter skandinaviske antikviteter. Jeg jobber med å få kontakt med forskjellige folk nå.» Ordene til Alex, de navnløse telefonnumrene hun har sett hjemme hos Lukas, sveiper forbi. Og jeg tenker på henne, hvordan fingertuppene hennes føles mot mine når vi ligger i senga hennes og sammenlikner størrelsen på hendene våre. «Det er en sykt bra idé, ikke sant?» «Jo.» Jeg vet at det er mye penger å tjene på oppkjøp og salg av antikviteter. Da burde det være enda mer penger i å stjele dem først i stedet. «Vi har bare gjort fem innbrudd, men så du hvor mye greier vi har fått tak i?» «Skal dere,» begynner jeg idet han kjører bilen inn i skogen igjen. Det føles like absurd som forrige gang, å bare forsvinne. «Hva?» «Skal dere ta Valldemans også?» Lukas ser på meg som om jeg hadde et våpen i hånden. «er du gal?» Han stopper motoren. «Ikke tale om at jeg tar meg inn i det huset, med mindre jeg har nøkkel.» Lukas åpner bildøra. «Og alarmkoden.» Han ser på meg. «Nei.»

Martin og rickard har ikke kommet ennå. Julian og Justine er på verandaen, men de har ikke sett eller hørt oss, og både Lukas og jeg ser at de tar på seg klærne. Jeg rekker å se Justines nakne rumpe, rund og blek mot den brune ryggen, før hun drar på seg linbuksene. Hun bruker ikke truse. Julian står ved siden av henne og knepper skjorta. De er våte i håret, har frisyrer man bare kan ha når man har badet, og da Julian ser oss, løfter han hånden og hilser og holder opp en sekk med grillkull som står på verandaen. «Perfekt,» sier Lukas. «Dere burde bade,» sier Justine og ser på meg. «Jeg kan hoppe uti igjen hvis dere vil.» Lukas går inn i huset, og jeg følger etter ham, men stopper i døråpningen da jeg hører Julian si at han kanskje burde ringe Lidl. «Jeg ringte dem sent i fjor også,» sier han. «Da kunne jeg fortsatt jobbe litt der.» «Hvorfor det?» Justine høres uforstående ut. «Tyveri, innbrudd … det er … det er tunge saker. Noe helt annet enn det vi har drevet med før.» «Og så? Bryr du deg om folk i Dalen? Det visste jeg ikke.» Julian er stille en stund før han svarer. «Jeg bryr meg om meg selv. Og deg.» Jeg vil ikke høre resten av samtalen, så jeg går inn i huset og leter etter Lukas, som møter meg på vei ut igjen. «Martin og rickard er her snart,» sier han. «De kommer med kylling.» Det sies at huset ble bygd av en av Sveriges navnløse bødler på midten av attenhundretallet. At han, etter å ha henrettet en ung kvinne til folkets jubel, ble gal, tok hesten og vognen sin og

reiste gjennom de sørvestre fylkene til et sted der ingen kunne finne ham. Utenfor Dalen bygde han huset sitt og bodde der fram til han døde ti år senere. Hvor mange som har bodd i huset etter at bøddelen døde, er det ingen som vet. Det er nå glemt, begravd som en død manns hemmelighet. Huset ligger i nærheten av Storsjön, svøpt inn i de tunge bartrærne. Hvis man står i døråpningen og klarer å kaste en stein over de høye tretoppene, kan man høre, men ikke se, at steinen slår ned i sjøen. I den andre enden av grusplassen er huset skjermet fra riksveien av en like tykk mur av trær. Stedet er godt skjult for omverdenen., som om huset ikke ville bli oppdaget, men fortsette å hvile i ensomhet. Lukas forteller meg alt dette med en underlig fascinasjon for sine egne ord, samtidig som han åpner en øl og røyker en sigarett. Varmen fra ilden, grillen, er sterk og myk, og jeg har drukket, jeg vet ikke, tre eller fire øl, spist kylling på spyd og potetsalat. Vi sitter rundt bålet, og Julian sier at det er fest på klubbhuset på idrettsplassen i kveld, noen som har bursdag. Lukas er full, og når han tror ingen ser ham, drar han opp en liten kapsel fra lomma, legger den på tungen og svelger den med en slurk øl. «Skal vi gå?» spør Julian. «På hva?» sier Lukas. «Festen.» Julian høres irritert ut. «Ja, ja. Ja visst.» Martin lener seg mot rickard og sier noe som får rickard til å riste på hodet. Justine sitter ved siden av meg, hun lener seg mot meg, legger den ene hånden på låret mitt og spør om jeg syns huset ser annerledes ut i mørket. Jeg vrir på hodet, ser på det. «Ikke akkurat.»

«Jeg syns det ser større ut.» Jeg ser på det igjen. «Ja, kanskje.» Justine lener seg nærmere, for Lukas, Martin og rickard bryter ut i en døsig, men høylytt latter, og når hun snakker kan jeg kjenne pusten hennes i øret. «Dette huset får fram det beste og verste i en.» Og så er jeg nesten sikker på at jeg kjenner tungen hennes berøre øreflippen min. Festen på klubbhuset begynner å spore av da en lokalkjendis og tidligere fotballspiller, jeg tror hun heter Kajsa, stiller seg på bordet og begynner å strippe til Billy Idols «eyes Without a Face». Det er en bra strippelåt, powerballadens ro etterfulgt av gitarriffenes energi og tyngde, men hun er altfor full og klarer ikke å bevege seg slik hun skal. Det betyr ikke så mye. I’m all out of hope, one more bad dream could bring a fall. Jeg står ganske full ved et vindu og røyker tvangsmessig, ser Martin og rickard utenfor huset, de går sammen fra festen, runder det svarte hushjørnet og forsvinner. Lukas sitter på gulvet i et hjørne sammen med fire jenter som alle ser på ham, men Lukas ser bare på Justine. øyelokkene hans henger, og han har et fåret, intetsigende smil om munnen. Jeg forlater festen samtidig som BH-en til den tidligere fotballspilleren faller i gulvet og kjæresten hennes stormer inn i rommet og drar henne ned fra bordet. Det eneste jeg hører bak meg er such a human waste, your eyes without a face, og kjæresten som brøler, og hun ler, tomt og hemningsløst, og jeg gjenkjenner alt så vel. I løpet av natta kommer marerittet jeg har hatt det siste halvåret tilbake. Jeg sitter ved skrivebordet mitt på studenthybelen i 40

Solna, og foran meg har jeg en tekst. Jeg vet ikke mer enn det, for jeg klarer ikke å lese den. Jeg ser linjene som jeg vet inneholder bokstaver og ord på svensk, sammenføyd i grammatisk korrekte setninger. Jeg vet at de burde være forståelige, men det er umulig å tyde dem. Sidene og ordenes orden venter der foran meg, men jeg klarer ikke å forstå hva det står. Det er som en gåte, og den tærer på meg. Jeg svetter når jeg blar, side etter side. Svetten renner fra pannen, tinningene, inn i øynene der jeg sitter bøyd over boka, og jeg klarer ikke å avgjøre hva som er svette og hva som er tårer.