"Den andre siden av gleden" av Seré Prince Halverson

SerĂŠ Prince Halverson

Den andre siden av gleden Oversatt av Kirsti Ă˜vergaard, MNO

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: The Underside of Joy Copyright © 2012 by Seré Prince Halverson All rights reserved. © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt fra engelsk av Kirsti Øvergaard Omslagsdesign: Sanna Sporrong Form Omslagsfoto: Irene Lamprakou / Trevillion Images Maria Pavlova / iStockphoto Forfatterfoto: Stephen Rothfeld Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med Minion 10,8/14,24 pt.

Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-429-0

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Stan

Kapittel én Jeg leste nylig en undersøkelse som hevdet at lykkelige mennesker ikke blir skapt. De blir født. Lykke, påsto rapporten, handler om gener – et muntert gen vandrer videre fra én smilende generasjon til den neste. Jeg har nok livserfaring til å forstå munnhellet om at et menneske alene ikke gjør deg lykkelig, eller at lykken ikke kan kjøpes for penger. Men jeg tror ikke på denne teorien om at lykksalighet bare handler om genene.

I tre år badet jeg i lykke.

Gleden var håndgripelig og ofte høylytt. Andre ganger stilnet den til Zachs melkeduftende pust mot halsen eller Annies hår om fingrene når jeg flettet det, eller Joe som nynnet på en gammel låt fra Crowded House i dusjen mens jeg pusset tenner. Dampen på speilet gjorde bildet av meg utydelig, lik et retusjert fotografi som glattet ut rynkene, men selv de bekymret meg ikke. Man får ikke smilerynker hvis man ikke smiler, og jeg smilte ofte.

Nå flere år senere vet jeg også noe annet: Virkelig lykke kan ikke være så ren, så dyp, eller så blind.

Den første sommermorgenen i 1999 dro Joe dyna til side og kysset meg på pannen. Jeg åpnet det ene øyet. Han hadde på seg den grå genseren, med kamerabagen hengende over skulderen, pusten luktet tannpasta og kaffe, og han hvisket noe om å dra ut til Bodega før han åpnet butikken. Han fulgte fregnene på armen min, der han alltid sa at de stavet navnet hans. Han hevdet at jeg hadde så mange fregner at han kunne se ikke bare bokstavene til 7

Joe, men til Joseph Anthony Capozzi jr., bare på armen min.

Den morgenen tilføyde han at til og med junior var stavet fullt ut. Han pakket dyna rundt meg igjen. «Du er fantastisk.»

«Du er en frekkas,» sa jeg og holdt allerede på å sovne igjen.

Men jeg smilte. Vi hadde hatt en deilig natt. Han hvisket at han hadde lagt igjen en lapp til meg, og jeg hørte skrittene hans ut døra, ned verandatrappen, hvordan lastebildøra ble åpnet og motorlyden ble høyere og høyere før den svant hen og han var borte.

Senere på morgenen kravlet ungene fnisende opp i sengen til meg. Zach løftet den solflekkede dyna og holdt den over hodet som et seil. Som alltid utpekte Annie seg selv til kaptein. Allerede før frokost seilte vi av gårde i ukartlagt farvann, over en glatt overflate som skjulte tingenes sammenfiltrede, sleipe underside, med kurs for det ukjente.

Vi klamret oss til hverandre på den klumpete gamle madrassen, men ennå hadde vi ikke fått nyheten som ville forandre alt.

Vi lekte skip.

De erklærte at vi sto foran en krevende morgen til havs, og jeg kjente at jeg trengte kaffe. Straks. Jeg satte meg opp og kikket på dem over seilet, to gylne hoder med sovesveis. «Jeg ror ut til øya Kjøkken etter forsyninger.»

«Ikke når slike farer lurer,» sa Annie. Farer lurer? tenkte jeg.

Da jeg var seks, kjente jeg ikke slike uttrykk. Hun spratt opp med hendene i siden og balanserte på den bølgende madrassen. «Vi kunne miste deg.»

Jeg reiste meg, glad for at jeg hadde husket å ta på meg truse og Joes T-skjorte før jeg sovnet kvelden før. «Men kjære deg, hvordan skal vi vinne over sjørøverne uten kjeks?»

De så på hverandre. Blikkene spurte ordløst: Før frokost? Har hun gått fra vettet?

Kjeks før frokost … Å, hvorfor ikke? Jeg følte trang til å feire.

Det var den første morgenen uten tåke på ukevis. Hele huset glødet i det intense sollyset, og bekymringen som hadde knuget meg, 8

kjentes mye lettere. Jeg tok vannglasset og lappen Joe hadde lagt under det, ordene hadde flytt litt ut under kanten på glasset: Ella Bella, Gått for å fange kysten før jeg åpner. En fin kveld. Kyss til A&Z. Kom innom senere hvis … men de siste ordene hans var bare streker av blekk.

Jeg syntes også at kvelden hadde vært fin. Etter at vi hadde lagt ungene, pratet vi på kjøkkenet til det mørknet. Vi sto med ryggen mot benkene, han hadde hendene dypt i lommene, slik han alltid sto. Vi holdt oss til trygge temaer: Annie og Zach, en piknik på søndag, sprø sladder han hadde hørt i butikken – alt unntatt butikken selv. Han kastet hodet bakover og lo av noe jeg sa. Hva var det? Jeg husket det ikke.

Vi hadde kranglet dagen før. Etter femtini år slet Capozzi’s Market. Jeg ville at Joe skulle fortelle det til faren. Joe ville fortsette å late som om det gikk bra. Joe kunne knapt nok fortelle seg selv sannheten, enda mindre faren. Han kunne i et øyeblikks klarsyn fortelle meg noe om en forfalt regning eller hvor langsomt varelageret ble tømt, og jeg fikk hetta, noe som straks fikk ham til å tie. Kall det et feilspor vi hadde vært på i mange måneder. Joe skjøv seg ut fra benken, kom bort til meg og la hendene på skuldrene mine: «Vi må finne en måte å snakke om de vanskelige tingene på.» Jeg nikket. Vi var enige om at det ikke hadde vært særlig mange vanskelige ting å snakke om før de siste månedene.

Jeg regnet oss som heldige. «Annie, Zach. Oss …» Heller enn å ta opp vanskelige temaer, hadde jeg kysset ham og ledet an til soverommet vårt.

Jeg lot som om jeg rodde bort den smale gangen, og trådte over Zachs brontosaurus og halvbygde legoslott til jeg var ute av syne.

På kjøkkenet flettet jeg håret i et forsøk på å samle det bak i nakken. Hjemmet vårt lignet litt på det røde håret mitt – fargesprakende og uordentlig. Vi hadde revet veggen mellom kjøkkenet og stua, så fra stedet der jeg sto, kunne jeg se hyllene som 9

gikk opp til taket og var stuvende fulle av bøker og planter og forskjellige kunstprosjekter – en båt av ispinner, malt gul og rød, en skjev leirgodsvase med God morsdag i makaronibokstaver, m-en hadde for lengst forsvunnet, men avtrykket sto igjen. Store montasjer av Joes fotografier i svarthvitt hang de få stedene som var uten veggfaste skap eller vinduer. Et kjempestort fransk vindu førte ut til verandaen på forsiden og resten av eiendommen. Det gamle glasset isolerte dårlig, men vi kunne ikke få oss til å kvitte oss med det. Vi elsket den litt bølgende utsikten, som om vi kikket gjennom vann på hortensiaen langs verandakanten, lavendelåkeren bortenfor som ventet på å bli høstet, hønsehuset og bjørnebærkrattet, den skjeve gamle låven, bygd lenge før bestefar Sergio kjøpte grunnen i 1930-årene, og til slutt, på den andre siden av enga ved redwoodtrærne og eikene, vår stolthet og glede – kjøkkenhagen. Vi hadde litt over fire mål, det meste i sola, alt over flomnivå, med et glimt av elva hvis man sto på rett sted.

Joe og jeg likte å stelle jorda, og det syntes. Men ingen av oss, inkludert ungene, var særlig ryddige innendørs. Jeg brydde meg ikke om det. Mitt tidligere hjem – og liv – hadde vært særdeles ryddig, men dystert og tomt, så jeg betraktet rotet som en nødvendig følge av levd liv.

Jeg tok ut melken, før jeg festet Joes lapp på kjøleskapet med en magnet. Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg ikke kastet den; det var vel forsoningens sødme om natten jeg ville holde fast ved, hans Ella Bella …

Navnet mitt er Ella Beene, og det er vel lett å forstå at jeg har hatt mange kallenavn. Jeg satte stor pris på Joes. Ikke at jeg er stygg, men jeg er ingen skjønnhet heller, og ikke i nærheten av å se ut som jeg ville ha ønsket dersom jeg hadde hatt et ord med i laget. Jo da, rødt hår er spennende. Men bortsett fra det, var alt på det jevne. Jeg har lys hud og fregner, er høy og i tynneste laget etter manges mening, med brune øyne og velformet munn, som blir enda penere når jeg husker å sminke meg. Men saken er at Joe likte hele meg, og det visste jeg. Inni og utenpå, alle steder 10

imellom, helt til topps av mine 177 cm. Og siden alle kallenavnene hadde passet til sin tid, solte jeg meg nå i dette ene: Bella. Så der var jeg. Trettifem år gammel, vakker på italiensk, en lørdag morgen, og gjorde i stand en appetittvekker i form av sterk kaffe, kjeks og melk til barna våre.

«Kjeks. Vi vil ha kjeks.» Sjøfolkene hadde rømt skuta, og med forsøksvis truende blikk tok de melkeglass og havrekjeks fra benken. Hunden vår, Callie, en gul blanding av labrador og husky som visste hvordan hun skulle se bedende ut, satt og dunket med halen til jeg ga henne en kjeks og slapp henne ut. Jeg nippet til kaffen og så på Annie og Zach dytte i seg kjeks og gumle så smulene fløy. Dette var noe de lærte av å se på Sesame Street, og som jeg kunne ha greid meg uten.

Ute lokket sola, så jeg ba dem skynde seg å kle på seg. Selv gikk jeg og tok på meg en shorts før jeg fylte vaskemaskinen med skittentøy. Da jeg la inn den siste jeansen, kom Zach løpende splitter naken med pysjamasbuksen i hendene. «Jeg gjør det selv,» sa han. Det imponerte meg at han ikke hadde lagt den i en haug på gulvet som vanlig, og jeg løftet ham så han kunne dytte den inn i maskinen. Stumpen hans var kald mot armen min. Vi så på til de røde brannbilene på blå frotté forsvant i såpeskummet. Jeg satte ham ned og han pilte ut, med fotsålene klaskende mot tregulvet i gangen. Bortsett fra å knytte skolissene, som Zach fortsatt var et par år unna, var begge barna blitt utrolig selvhjulpne.

Annie var mer enn klar for å begynne på skolen, og Zach på førskolen, selv om ikke jeg var helt klar til å slippe dem.

Dette året kom til å bli en milepæl: Joe skulle redde dagligvarebutikken som hadde vært i familien i tre generasjoner, fra å gå nedenom; jeg skulle tilbake i jobb. Til høsten begynte jeg som guide for Fish and Wildlife. Og Annie og Zach ville galoppere ut døra hver morgen på sine stadig lengre bein, og ta kjempeskritt langs den stadig kortere stien som var barndommen deres.

11

Første gang jeg møtte dem, var Annie tre og Zach et halvt år gammel. Jeg hadde vært på vei fra San Diego til et nytt liv, selv om jeg ikke visste hvor og hvordan det skulle være. Jeg hadde stanset i avkroken Elbow ved Redwood River nord i California. Byen hadde navn etter beliggenheten ved en førtifem graders vinkel i elva, men innbyggerne spøkte med at navnet henspilte på makaroni, siden det bodde så mange italienere der. Jeg hadde tenkt å få meg en sandwich og litt iste, og kanskje strekke på beina bort stien jeg hadde lest førte til en sandstrand ved elva, men en mørkhåret mann holdt på å stenge matbutikken med kafé. En småjente vred seg i grepet hans mens han forsøkte å stikke nøkkelen i låsen. I armkroken balanserte han en baby. Jenta kom seg løs og styrtet bort til meg og rett i beina på meg. Det lyse håret hennes kilte meg på knærne, og hun lo og strakte armene mot meg.

«Opp.» «Annie!» ropte mannen. Han var hengslete, litt ustelt og urolig, men avgjort tiltrekkende.

«Er det greit?» spurte jeg ham.

Han gliste lettet. «Hvis du ikke har noe imot det?» Imot det?

Jeg slo armene rundt henne og hun begynte å leke med fletten min. «Den ungen aner ikke hva sjenert betyr,» sa han. Jeg kjente de lubne beina rundt hoftene og lukten av Johnson’s babyshampoo, nyslått gress, vedfyring, litt jord. Pust med en antydning av grapefruktjuice streifet kinnet mitt. Hun holdt fletten min hardt i knyttneven, men hun dro ikke.

Callie bjeffet, og fra kjøkkenet så jeg Frank Civilettis patruljebil.

Det var merkelig. Frank visste at Joe ikke ville være hjemme. De hadde vært bestevenner siden barneskolen, og tok alltid en prat og en kaffekopp i butikken om morgenen. Jeg hadde ikke hørt Frank komme, men der var han. Han kjørte langsomt opp innkjørselen, og nå hørte jeg bilhjulene mot grusen. Også merkelig.

Frank kjørte aldri langsomt. Og Frank satte alltid på sirenen når han svingte inn til oss. For å glede ungene. Jeg så på klokken på 12

mikrobølgeovnen: 08:53. Allerede? Jeg løftet telefonen, og la den fra meg igjen. Joe hadde ikke ringt da han kom til butikken. Joe ringte alltid.

«Ta imot.» Jeg tok eggkurvene og rakte dem til ungene. «Sjekk tuppene og ta med litt frokost til oss.» Jeg åpnet kjøkkendøra og så dem springe ned til hønsehuset, mens de vinket og ropte: «Onkel Frank! Sett på sirenen.»

Men det gjorde han ikke, han parkerte bare. Jeg sto på kjøkkenet. Jeg stirret på beholderen for matavfall på benken. Kaffegrut etter Joe, og bananskall fra frokosten hans. Ytterkantene på lykken begynte å bli brune, for senere å krølle seg.

Jeg hørte Franks bildør bli åpnet og lukket, skrittene hans på grusen, på verandaen. Bankingen på ruten i inngangsdøra. Annie og Zach var opptatt med å samle egg i hønsehuset. Jeg ville tre Zachs trillende latter som perler på en snor og knyte den rundt tilværelsen, så vi kunne beholde den hel og intakt. Jeg tvang meg til å gå ut av kjøkkenet og bort gangen mens jeg trådte over lekene som fortsatt lå på gulvet, og fikk øye på Frank gjennom glassruten. Han sto og stirret ned på en knapp i uniformen. Se nå opp og gi meg det brede gliset ditt. Bare gå inn slik du pleier, din tulling.

Tøm kjøleskapet før du så mye som hilser. Vi ble stående der med døra mellom oss. Han så opp med rødkantete øyne. Jeg snudde meg og gikk tilbake bort gangen, mens jeg hørte ham åpne døra.

«Ella,» sa han, bak meg. «La oss sette oss ned.»

«Nei.» Skrittene hans fulgte etter meg. Jeg viftet ham bort uten å snu meg. «Nei.» «Ella. Det var en brottsjø ute ved Bodega Head,» sa han til ryggen min. «Den kom ingensteds fra.»

Han fortalte at Joe fotograferte klippen ute på First Rock. Vitner sa at de hadde ropt for å advare ham, men han hørte dem ikke over vinden og havet. Han ble slått over ende og dratt ut.

Han var borte før noen rakk å røre seg.

«Hvor er han?» Jeg snudde meg da Frank ikke svarte. Jeg grep ham i kragen. «Hvor?»

13

Han kikket ned igjen, før han tvang seg til å se på meg. «Vi vet ikke. Han er ikke funnet ennå.»

Jeg kjente et lite håp våkne. «Han er fortsatt i live. Han er det!

Jeg må komme meg ut dit. Vi må dra. Jeg ringer Marcella. Hvor er telefonen? Hvor er skoene mine?»

«Lizzie er allerede på vei for å hente ungene.»

Jeg løp mot soverommet vårt, tråkket på brontosaurusen og falt hardt ned på knærne, kom meg opp før Frank rakk å hjelpe meg.

«Hør her, El. Jeg ville ikke fortelle deg dette hvis jeg trodde det var noen sjanse for at han er i live. Noen sa til og med at de så en blodsprut. Vi tror han slo hodet. Han kom aldri opp etter luft.»

Frank sa noe om at dette skjedde hvert eneste år, som om jeg kom utenbys fra. Som om Joe gjorde det.

«Dette skjer ikke Joe.» Joe kunne svømme kilometervis. Han hadde to barn som trengte ham. Han hadde meg. Jeg lette etter turstøvlene mine i skapet. Joe var i live, og jeg måtte finne ham. «Litt blod? Han skrubbet vel armen.» Jeg fant støvlene og dro dyna av sengen.

Han kom til å være iskald. Jeg grep kikkerten fra knaggrekken i gangen. Jeg åpnet nettingdøra og gikk ut på verandaen, snublet i dyna jeg hadde på slep. Jeg ropte bakover: «Skal jeg kjøre selv, eller blir du med?»

Franks kone, Lizzie, løftet Zach opp i deres Radio Flyer trekkvogn sammen med datteren Molly, mens Annie stakk armen gjennom håndtaket og ropte med hendene i en trakt foran munnen: «Vi tar robåten i land, se opp for sjørøvere!»

Jeg vinket og forsøkte å høres munter ut. «Greit. Takk, Lizzie.»

Hun nikket alvorlig. Lizzie Civiletti var ikke min venninne, det hadde hun informert meg om da jeg kom til byen. Men hun var ikke uvennlig heller. Hun ville beskytte ungene mot panikkfølelse. Hvor mye jeg enn ønsket å løpe bort og løfte dem opp, smilte jeg bare og vinket igjen og sendte slengkyss.

Kapittel to Frank fulgte den svingete veien med frontlys som kastet hakkete sirkler. Jeg lukket øynene og så ikke på de flimrende, bølgende åsene der jeg visste det gikk hva Joe kalte «kjempelykkelige California-kuer». Alt er bra med ham. Alt er bra. Han er desorientert.

Han slo seg i hodet. Han vet ikke hvor han er. Kanskje en hjernerystelse. Han går rundt på stranden i Salmon Creek. Der har vi det!

Bølgen trakk ham ut og førte ham litt nedover kysten, men der er han. Han snakker med noen skolegutter. De har surfebrett. Red dere på den bølgen, eller? De har tent bål selv om skiltet forbyr det.

De spør om han vil ha øl og varme pølser. De glemte pølsebrød, men her er sennep. Han er skrubbsulten. Nå husker han et glimt, og deretter alt.

Oss. Forsoningen. I går kveld. Hvordan vi sto på kjøkkenet og fant fram til hverandre igjen. Deretter gikk vi lettet og la oss. Vi var dårlige til å slåss, men kunne vinne medaljer for forsoningene. Han hadde kysset magen min stadig lenger nedover til jeg stønnet, kysset lårene mine til jeg klynket, til vi ga etter, begge to.

Da jeg siden gled inn i søvnen, satte han seg opp på en albue og så ned på meg. «Det er noe jeg må fortelle deg.»

Jeg forsøkte å kjempe imot søvnen. «Vil du snakke? Nå?» Det var et edelt forsøk på større åpenhet, men herregud, rett etter at vi hadde hatt sex? Var ikke det kvinners mest irriterende taktikk?

Så jeg tedde meg som en mann og sa: «Du kan ikke elske meg så godt og grundig og deretter si at vi må snakke.» Jeg gikk ut fra at det var flere dårlige nyheter angående butikken.

15

«Nei vel,» sa han, «da tar vi det i morgen. Det er en avtale. Jeg skal be mamma om å passe ungene.» «Åååh, et stevnemøte.» Kanskje det ikke gjaldt butikken. Søren heller, tenkte jeg. Kanskje det er gode nyheter.

Han smilte og strøk meg over nesen. Jeg hadde ikke sagt: Nei, vi må snakke nå. Jeg hadde ikke protestert. Jeg hadde sovnet med det samme.

Så nei. Joe kunne ikke være død. Han spiste varme pølser og drakk øl og snakket om surfing. Det var fortsatt noe han måtte snakke med meg om. Jeg åpnet øynene.

Frank kjørte raskt gjennom Bodega Bay – med sine fiskerestauranter og suvenirbutikker, og den rosa- og hvitstripete godtebutikken ungene aldri kunne gå forbi uten å insistere på å stanse.

Han fulgte svingen rundt bukta med de håndskrevne klappskiltene som kunngjorde den siste fangsten, det luktet røkelaks og hav og markblomster, opp det krumme høydedraget til Bodega Head, Joes yndlingssted på jorda.

Der begynte stien langs klippen som vi hadde gått så mange ganger. Nede på den ene siden lå sjøen, på den andre siden strakte en endeløs slette av strandblomster seg – ryllik, eller Achillea borealis, sandkryp, eller Abronia umbellate – helt til de gressbevokste sanddynene. Joe ble alltid imponert over min evne til ikke bare å identifisere fuglene og markblomstene, men at jeg kunne lire av meg de latinske navnene også, en evne jeg hadde arvet fra faren min.

Parkeringsplassen var full, blant annet av flere patruljebiler, en brannbil, ambulansefolk, og der helt ytterst ved stien sto Joes gamle lastebil. Han kalte den for Den grønne vepsen. Jeg grep kikkerten, gikk ut av Franks bil og smelte døra igjen. Et helikopter fulgte kysten litt nord for oss, rotorbladene dunket lik buldrende, altfor høye hjerteslag, som fortapte seg i det fjerne.

Jeg hadde ikke på meg jakke, og vinden pisket mot de bare armene mine og fikk øynene til å svi. Frank la dyna rundt meg.

«Vær så snill, ikke tving meg til å snakke med noen,» sa jeg.

16

«Nei da.»

«Jeg må gå alene.» Han trakk meg inntil seg, så slapp han meg.

Jeg gikk til Joes bil. Ulåst, selvfølgelig. Den blå dunjakken hans, flekkete og slitt, slik som han likte den. Jeg tok den på meg. Varm av sola. Jeg lot dyna ligge igjen i bilen så den skulle bli varm til ham også. Termosen hans lå på gulvet. Jeg ristet den: tom. Jeg løftet gummimatten og fikk øye på nøklene hans, slik jeg visste jeg ville, og stakk dem i lommen.

I kikkerten glitret sjøen som om den tok blitzbilder av sitt eget åsted.

I mars og april dro vi hit på pikniktur med ungene for å se etter hvaler. Vi saumfor horisonten med denne samme kikkerten, og jublet over hvor grasiøst de grå hvalryggene brøt vannflaten. Vi fortalte ungene om Jonas og hvalen, hvordan Jonas det ene øyeblikket ble slengt over bord og i det neste ble slukt av hvalen for en tur i hvalmagen. Annie himlet med øynene og sa: «Å ja, akkurat.» Jeg lo og tilsto for dem at selv da jeg var en smårolling på søndagsskolen, hadde jeg hatt vondt for å tro på den historien.

Men nå var jeg villig til å tro på hva som helst, be om hva som helst, love hva som helst. «Vær så snill, å, vær så snill …»

Jeg gikk ned til stien langs vannet og så for meg Joe ta hvert eneste skritt, sterk og levende. Først en lett klatretur opp på First Rock, vannet skummet hvitt nedenfor, uten å true. Men du brøt din egen regel, Joe, ikke sant? Den du alltid minte meg og Annie og Zach om: Snu aldri ryggen til havet. Kystvaktens båt beveget seg stødig uten å stanse. Jeg kikket meg over skulderen på klippen.

Den så ut som Guds knyttneve, de rødaktige middagsblomstene lignet oppskrapte og blodige knoker. Vær så snill. Fortell meg hvor han er.

Jeg klatret ned fra steinen. Solrefleksene i vannet fikk meg til å myse. Lenger nede så jeg at det ikke var vann, men metall som var klemt fast mellom to andre steiner. Jeg kom meg bort dit for å undersøke. Var det …? Jeg kravlet nærmere. Der lå Joes foto17

stativ og ventet på at jeg skulle oppdage det. Kameraet var forsvunnet.

Vent nå. Der har vi det. Det er det han gjør. Han leter etter kameraet sitt. Han er så redd for det. Han har gått seg bort et sted i klittene. Alle de rådyrtråkkene, forvirrende, etter hvert ser alle klittene like ut og det er vanskelig å vite hvor du har lett, og vinden pisker og du er trøtt og du må legge deg ned. Så kaldt. Et rådyr holder vaktsomt øye med deg, men merker fortvilelsen din og nærmer seg, legger seg ned for å varme deg og slikker saltet av nesen din.

Du har det bra! Du prøver bare å finne veien tilbake. «Ikke vær sint,» ville du si, og stryke bort tårene mine med tomlene, holde ansiktet mitt inntil ditt eget med fingrene begravd i håret mitt. «Jeg er så lei for det,» ville du si. Jeg ville riste på hodet og si at alt er tilgitt og takk for at du kjempet imot den bølgen og takk for at du kommer tilbake til oss. Jeg ville klemme nesen mot halsen din, så kinnet mitt ble salt. Du ville lukte størknet blod og fisk og tang og rådyr og bålrøyk og liv.

Jeg gikk rundt i klittene til etter at det ble mørkt, lenge etter at de hadde avsluttet leteaksjonen for dagen. Halvmånen avslørte ingenting. Frank sa ingenting. Vanligvis sto ikke munnen på ham.

Joes grønne veps sto der tom, det eneste kjøretøyet på parkeringsplassen bortsett fra Franks patruljebil. Jeg ville la bilen stå der til Joe, så jeg låste den opp og la nøklene under matten igjen.

Jeg tok av meg jakken hans og lot den også ligge igjen til ham, sammen med dyna.

Jeg satte meg inn i Franks bil, taus, idet politiradioen oppga adressen til et tilfelle av husbråk. Jeg hadde lyst til å være sammen med ungene, men ansiktet ville røpe meg og sette en stopper for deres lykkelige uvitenhet. Frank tilbød seg å holde Joes foreldre og resten av familien unna iallfall til neste morgen. Jeg nikket. Jeg orket ikke å høre foreldrene eller broren eller noen andre gråte, orket ikke å høre noe som innrømmet nederlag. Vi måtte konsentrere oss om å finne ham.

18

Så fort jeg kom hjem, ringte jeg til ungene. «Har dere det moro?» spurte jeg Annie. «Å ja,» sa hun. «Lizzie lar oss ta alle putene i alle møblene og bygge hus. Og hun sa at vi kan sove i det i natt.»

«Kjempeflott. Så dere vil ligge over, da?»

«Jeg tror det er best. Molly vil bare sove her ute hvis jeg er sammen med henne. Du vet hvordan Molly er.»

«Ja, da er det nok best at du gjør det.»

«Natt’a, mor. Kan jeg få snakke med pappa?»

Jeg lente meg fram og dro i en støvlelisse, svelget, tvang stemmen til å lyde lett. «Han har ikke kommet ennå, Banannie.»

«Nei vel, gi ham denne, da.» Jeg visste at hun klemte telefonen.

«Og denne er til deg … Ha det.»

Zach kom på linjen akkurat lenge nok til å si: «Masse glad i deg.»

Jeg la på og ble sittende i sofaen. Callie la seg ved føttene mine og slapp fra seg et langt sukk. Lyset i gangen skinte på ting i det mørke rommet. Jeg hadde satt opp Joes fotostativ så det skulle ønske ham velkommen hjem. De tre beina og det manglende kameraet virket som et truende varsel nå. Jeg stirret på uret fra familien Capozzi som tikket på et sidebord. Ja. Nei. Ja. Nei. Jeg åpnet glasset. Pendelen svingte først den ene veien og så den andre. Jeg stakk inn en finger for å stanse den. Stillhet. Fingertuppen min snurret timeviseren bakover, tilbake til morgenen, og da jeg denne gangen merket at Joe strakte seg våken, kysset jeg det myke håret på brystet hans, grep den varme skulderen og sa: «Bli her. Ikke gå. Bli her hos oss.»

Neste dag fant en sveitsisk turist den døde kroppen til Joe, oppsvulmet og dekket av tang, som om havet hadde mumifisert ham, som en tafatt unnskyldning. Denne gangen åpnet jeg døra for Frank og ga ham en klem før han rakk å si noe. Da han lente seg bakover, ristet han bare på hodet. Jeg åpnet munnen for å si Nei, men ordet forsvant i stillheten.

19

Jeg insisterte på å se ham. Alene. Frank kjørte meg til McCready’s og sto ved siden av meg mens en gråhåret kvinne med oransjeflekket hud forklarte at Joe ikke var klar til å bli vist fram.

«Klar?» En merkelig, skingrende latter sprengte seg forbi klumpen i halsen min.

Frank snudde hodet mot meg. «Ella …»

«Hva? Hvem søren er noen gang klar?»

«Unnskyld meg, unge –» Men så ristet hun på hodet, strakte fram hendene og tok begge mine, før hun sa: «Kom, kjære deg, denne veien.» Hun førte meg bort en teppelagt gang, forbi magnoliatapet og mahognipanel, fra den pene fasaden til de laboratorieaktige bakrommene, der gulvet i gangen nå hadde skammelig flekkete og avskallet grønn linoleum.

Hvordan kunne dette skje? At han lå på et bord i et kjølig rom som lignet et overdimensjonert kjøkken i rustfritt stål? Noen hadde gredd håret hans til feil side, kanskje for å skjule såret i hodet, og dekket ham til halsen med et laken – det var det hele.

Jeg tok av meg jakken og la den over skuldrene og brystet hans, mens jeg gjentok navnet hans om og om igjen.

De hadde lukket øynene hans, men jeg kunne se på det innsunkne øyelokket at det høyre øyet manglet.

Jeg pleide å si til ham at øynene hans var satellittbilder av jorda – blått hav med lysegrønne flekker. Jeg spøkte med at han hadde globalt syn‚ at jeg så verden i øynene hans. De kunne skifte uttrykk fra tristhet til skøyeraktighet på tre sekunder. De kunne lokke meg fra mine gjøremål til sengen på enda kortere tid. En sarkastisk himling kunne også gjøre meg rasende på bare et øyeblikk.

Det utrolige fotografblikket, med vinklingen han hadde på ting – hvor var det blitt av? Levde Joes blikk videre i en svevende måke eller skumpet det sidelengs i en nærsynt krabbe?

Håret hans føltes stivt av saltet, ikke mykt og krøllete i fingrene mine. Jeg dyttet det over på høyre side. «Sånn, elskling,» sa jeg og tørket nesen min med ermet. «Sånn skal det være.» Ansiktet hans 20

med skjeggstubbene, så kaldt. Joe hadde et barneansikt han bare trengte å barbere hver tredje eller fjerde dag, hans fredagsskygge.

Han sa at han umulig kunne være italiener, han måtte være adoptert. Han hadde gnidd haken og sagt: «Nødt til å barbere meg hver jævla uke.»

Han var kjekk og sexy i sin ufullkommenhet. Jeg lot fingeren gli nedover den litt krokete nesen, langs kanten av de litt store ørene. Da vi møttes første gang, hadde jeg helt korrekt antatt at han hadde vært en klossete tenåring, som sent ble mann. Han hadde en tiltalende beskjedenhet som ikke kunne etterlignes av menn som hadde begynt å knuse pikehjerter allerede i sjuende klasse. Han ble alltid forbauset når kvinner syntes han var tiltrekkende.

Jeg stakk hånden under lakenet og holdt rundt armen hans, så kald, jeg ville kjenne musklene stramme seg som tauverk nedover hele armen, høre ham le og si med bestemorens aksent: Liker du, Bella? I stedet kunne jeg nesten høre ham si: Ta vare på Annie og Zach. Nesten, men ikke helt.

Jeg nikket uansett. «Ikke vær bekymret, elskling. Jeg vil ikke at du skal være bekymret!»

Jeg kysset det kalde, kalde ansiktet og la hodet på den innsunkne brystkassen, der lungene var blitt fylt med vann så hjertet ble til en øy. Jeg lå der lenge. Døra ble åpnet og ikke lukket igjen.

Noen ventet. Passet på at jeg ikke brøt sammen. Jeg ville ikke bryte sammen. Jeg måtte hjelpe Annie og Zach gjennom dette.

«Adjø, deilige mann,» hvisket jeg. «Adjø.»

Jeg vil ikke engang late som om jeg vet hva som kanskje hender med oss etter at vi dør, for mulighetene er uendelige. Jeg har bak meg universitetsstudier i biologi og føler meg mest hjemme i naturen, likevel blir jeg forvirret over den menneskelige natur, over alt som ikke lar seg observere og sette navn på og katalogisere. En realist som går utenfor stien og havner i det uforklarlige, som grubler over folketro. Derfor lurer jeg ofte på om Joe holdt 21

øye med oss den morgenen mens vi lekte skip, i de sammenbundne øyeblikkene mellom før og etter. Hadde han betraktet oss fra de enorme redwoodtrærne han var så glad i, og deretter fra en sky? Og så fra en stjerne? Fotografen i ham ville ha gledet seg over de ulike perspektivene, denne etter-livet-sjansen til å se alt dette som er for dypt og for vidstrakt til å fanges i en ramme. Eller var det ham, den kolibrihannen, Calypte anna, med rødt bryst som holdt seg rundt huset i dagevis? Han flakset rett foran nesen min når jeg satt på verandaen, så nær at jeg kunne kjenne luftstøtene fra vingeslagene mot kinnet.

«Joe?» Brått tok han av, og fløy i store svinger som lignet håndskrift mot himmelen. Jeg vet at svingene hører til i det imponerende parringsritualet deres. Og likevel kan jeg ikke la være å lure på om det var Joe, som panisk prøvde å skrive en beskjed til meg, panisk forsøkte å fortelle meg alle hemmelighetene sine, si fra om alt han hadde forlatt usagt.

Kapittel tre Frank kjørte meg hjem fra McCready’s, og dro igjen for å hente ungene. Jeg satt på kjøkkenet vårt og stirret på pepperkvernen.

En bryllupsgave fra en eller annen … en kollegavenn av meg, tror jeg. Joe hadde gjort stort vesen av den gaven og syntes det var en fullkommen pepperkvern. Jeg hadde ertet ham og sagt: «Hvem kunne visst det? At det fantes en fullkommen pepperkvern der ute, og at vi ville bli dens stolte eiere?»

Zach og Annie kom stormende opp på verandaen og inn gjennom døra. Deres syngende mooormooormooor! brøt igjennom til meg, gjennom den nye, dempede undervannsverdenen min, sammen med en skjærende klarhet. Jeg tvang meg opp på beina, og sto støtt. Jeg sa navnene deres. «Annie. Zach.» Joe fortalte meg en gang at de var hans A til Z, hans alfa og omega. «Kom hit, begge to.» Frank sto bak dem. Jeg visste hva jeg måtte si. Jeg ville ikke prøve å pakke dette inn, slik mine slektninger hadde gjort da jeg var åtte år og min egen far døde. Jeg ville ikke si at Joe sov, eller hadde gått hjem til Jesus, eller var en engel nå, med hvite gevanter og vinger. Det ville ha hjulpet om jeg hadde trodd på noe bestemt, men det jeg trodde på, befant seg i en uryddig haug som stadig ble omsortert, rotete som skittentøy.

«Hva har skjedd med kneet ditt?» spurte Annie.

Jeg rørte ved det, men kunne ikke kjenne skrubbsåret fra fallet i gangen så sent som i går.

«Det er best du tar på plaster.» Hun så granskende på meg.

Jeg knelte ned på det andre kneet, dro begge to inntil meg og 23

holdt dem fast. «Pappa slo seg.» De ventet. Stive. Tause. Ventet på at jeg skulle berolige dem, fortelle dem hvor han var, når de kunne dra for å gi ham en klem, et god bedring-kort på et frokostbrett.

Si ordene. De må høre dem fra deg. Si dem. «Og han … Pappa … han døde.»

Ansiktene deres. Ordene mine skar seg inn i de søte, glatte ansiktstrekkene. Annie begynte å gråte. Zach så på henne, før han nærmest muntert sa: «Nei, det gjorde han ikke!»

Jeg gned den smale ryggen hans. «Jo, lille skatt. Han var ved havet. Han druknet.» «Å nei da. Pappa svømmer veldig fort.» Han lo.

Jeg så opp på Frank, og han knelte ved siden av oss. «Ja,» sa jeg.

«Pappa er en god svømmer … Pappa var det. Men hør på meg nå, Zach! Det kom en svær bølge og overrasket ham og dyttet ham ned av steinen. Kanskje han slo hodet sitt, vi vet ikke.»

Annie vred hendene og gråt. «Jeg vil til pappaen min, jeg vil til pappa!»

Jeg hvisket inn i håret hennes: «Jeg vet det, Banannie, jeg vet at du vil det.»

Zach snudde seg mot Frank. «Det er ikke sant. Han svømmer tilbake, ikke sant, onkel Frank?»

Frank strøk hånden over det kortklipte håret sitt og holdt seg et øyeblikk for øynene før han satte seg opp på hælene og tok Zach på fanget. Han holdt ham fast. «Nei, kompis. Han kommer ikke tilbake.» Zach klynket mot brystet til Frank, før han kastet seg bakover. Frank holdt ham fast mens han ulte ut sitt bunnløse tap.

Jeg husker ikke hva som så skjedde, eller rettere sagt husker jeg ikke rekkefølgen på tingene. Det virket som den lange, gruslagte innkjørselen vår ble full av biler på et øyeblikk, huset og hagen med mennesker og kjøleskapet med kylling cacciatore, auberginer med parmesan og lasagne. Joes slekt fylte det meste av huset. Min familie besto bare av moren min, og hun befant seg fortsatt om 24

bord i flyet fra Seattle. På en merkelig, trist måte minte dagen meg om bryllupet vårt to år tidligere, forrige gang alle disse menneskene kjørte i karavane inn innkjørselen og samlet seg med mat og drikke.

Joes familie var høyrøstet – akkurat som da de feiret bryllup, ropte og skrek de nå når de sørget, til og med i den første tiden fylt med vantro. Joes grandtante, allerede innhyllet i svart, var den eneste i familien som fortsatt snakket italiensk. Hun slo seg på det magre brystet og skrek: «Caro Dio, non Giuseppe.»

Så fulgte stunder med lamslått stillhet mens hver og en satt og stirret tomt på hver sin gjenstand i rommet – en lampe, en bordskåner, en sko – som om den hadde svaret på spørsmålet: Hvorfor Joe? Hans onkel Rick skjenket sterke drinker. Hans far, Joe senior, drakk mange av dem og ga seg til å forbanne Gud. Hans mor, Marcella, satt med Annie og Zach på det romslige fanget sitt og sa til sin mann: «Pass på hva du sier, Joseph. Barnebarna dine er her, og fader Mike kommer inn den døra når som helst.»

Jeg satte meg i Joes yndlingsstol, den gamle skinnstolen som kom fra bestefar Sergio. Annie og Zach kløv opp til meg og krøllet seg sammen under armene mine, de små kroppene deres holdt meg på plass i fullkommen likevekt. Joes bror, David, ringte hele tiden gråtende fra mobilen mens han og Gil, partneren hans, satt i kø på motorveien.

Senere, mens barna tok seg en lur, fant David meg på badet.

Han spurte gjennom døra: «Søte deg, tisser du eller gråter du eller begge deler?»

Ingen av delene. Jeg hadde sneket meg unna et øyeblikk, og stirret på meg selv i speilet mens jeg undret meg over at ansiktet mitt så ut akkurat som det pleide. Øynene satt på riktig plass over nesen, med munnen nedenfor. Jeg låste opp døra. Han kom inn og lukket den bak seg. Armene hang langs siden med håndflatene mot meg. Ansiktet var herjet og ubarbert, men som alltid var han slående vakker, de romerske trekkene var så regelmessige 25

og kroppen så formfullendt at vennene hans kalte ham Davidstatuen. Vi lente oss mot hverandre. «Hva skal vi gjøre uten ham?» hvisket han. Jeg ristet på hodet og lot nesen renne mot skulderen hans.

Om kvelden lå jeg i sengen med hver arm rundt et sovende barn, mens tårene rant inn i ørene og jeg lurte på hvordan vi skulle komme oss gjennom dette. Men jeg minte meg selv om at jeg hadde overlevd en annen sorg som nesten hadde gjort ende på meg.

Etter hvert var jeg kommet til å tenke på mitt sju år lange ekteskap med Henry som Prøvelsens år. Det var som å forsøke å dytte en rullestein opp en fjellside. Forsøke å dytte Henrys likeglade sæd opp i livmoren min. Forsøke å få de trege eggene gjennom de tette egglederne mine. De inntrengende telefonene til Henry om å møte meg hjemme til lunsj. Den klossete, påkrevde sexen. Etterpå lå jeg på ryggen med beina i været og mante egg og sæd til å Møtes! Forenes! Blande seg! (Jeg ble etter hvert overbevist om at eggene mine hadde skall, at jeg hadde egg som ikke var lette å knekke.) Jeg hadde så lyst på barn at trangen fylte hele meg og overtok meg fullstendig. Det begrenset meg så sterkt at tilværelsen ble like mørk og full av knuter som jeg trodde livmoren min måtte være: en skremmende, ugjestmild rønne.

Så ble jeg omsider gravid.

Og så mistet jeg barnet.

Jeg lå på sofaen med gamle håndklær under meg og hørte Henry snakke i telefonen på kjøkkenet, og følte meg like utilstrekkelig som det uttrykkene sa. Jeg mistet barnet – som nøkler eller en perleøredobb. Eller spontanabort, som lød som om vi plutselig ikke ville ha barnet, som om vi hadde tatt et raskt og lettvint valg.

Vi forsøkte igjen. Jeg prøvde å bli gravid, prøvde å fortsette å være gravid. Ved hjelp av sprøyter, kremer, piller, håp, lettelse, sengeleie, mer sengeleie. Til slutt fortvilelse.

26

Igjen. Og igjen og igjen og igjen. Fem ganger i alt.

Og så en påskemorgen, mens ungene i nabolaget løp rundt på de små frimerkene av noen plener og fylte kurvene sine med masser av egg, mens de lo i sukkerrus, iført nye klær i pastellfarger og med sjokolade rundt munnen, satt Henry og jeg ved det lange, tomme spisebordet vårt og bestemte oss for å gi opp. Vi ga opp å prøve å få barn, og vi ga opp ekteskapet. Det var Henry som var modig nok til å sette ord på det: Det fantes ikke noe vi igjen annet enn besettelsen, og det var kanskje derfor vi drev på så iherdig.

På det tidspunktet var det som om jeg alltid kom til å være sørgmodig. Lite visste jeg at tilværelsen kom til å endre seg fullstendig et halvt år senere, da jeg kjørte gjennom Sonoma og tok den svingete veien noen hadde gitt det passende navnet Bohemian Highway. «Adjø, Bio-Tech Boulevard!» ropte jeg til redwoodtrærne, som sto tett langs veien som om de ønsket meg hjertelig velkommen. Ved broen ventet jeg et par minutter mens noen unge fyrer med hengekrøller ved ørene og gitarer på ryggen krysset veien for å fortsette ned til elvebredden. De vinket som om de hadde ventet meg. Jeg svingte inn i Elbow og stanset ved Capozzi’s Market. Adjø, tristhet i San Diego.

Joe og jeg var like høye, vi så tingene fra samme perspektiv.

Vi gled like lett inn i hverandres liv som Annies hånd gled inn i min den kvelden foran butikken. Vi gikk ikke til sengs sammen på første stevnemøte. Vi ventet ikke så lenge. Jeg ble med ham hjem fra parkeringsplassen, hjalp ham med å skifte bleie på lille Zach og mate ham, og fortelle Annie et eventyr og kysse dem begge to god natt, som om vi hadde gjort det samme hver eneste kveld i årevis. Selv om ingen av oss var ynkelige nok til å hviske klisjeen om at vi ikke pleide å gjøre sånt, innrømmet vi begge to senere at vi ikke pleide det. Men det siver gjerne uvørenhet fra de dypeste sårene. Han hjalp meg med å bære inn kofferten min og fant en vase til buketten med kornblomster – mine Centaurea cyanus som jeg hadde lagt på gulvet på passasjersiden, tatt med for å bringe hell. Vi snakket til midnatt, og jeg fikk vite at kona, 27

som fortsatt hadde en paisleymønstret morgenkåpe hengende fra en knagg på baderomsdøra, hadde forlatt ham for fire måneder siden, at hun het Paige, at hun bare hadde ringt én gang for å høre hvordan det sto til med Annie og Zach. Hun ringte aldri på de tre årene som fulgte. Ikke en eneste gang. Vi elsket i sengen til Paige og Joe. Og ja, vi trengte det. Trengte det veldig.

Men nå lå jeg i sengen og tenkte: Alt jeg vil er å gå tilbake i tid. «Vi vil ha deg tilbake,» hvisket jeg. Jeg lirket armene løs fra Annies og Zachs tunge hoder og listet meg ut på badet. Der sto Joes etterbarberingsvann, Cedarwood Sage. Jeg åpnet flasken og trakk inn duften, tok litt på håndleddene, bak ørene, på klumpen i halsen.

Tannbørsten hans. Barberhøvelen. Jeg lot fingeren gli over bladet og så på den tynne blodstripen som kom til syne og blandet seg med ørsmå rester av kinnskjegget hans.

Jeg skrudde opp kranene så ungene ikke skulle høre meg. «Joe? Du må komme tilbake. Hør etter nå. Jeg greier faktisk ikke dette.»

Bråttsjøen var kommet ingensteds fra, og nå følte jeg at den befant seg på badet, jeg kunne ikke puste og jeg kjempet mot det tordnende slaget som rev Joe bort … Faren til Annie og Zach. De var allerede blitt forlatt av sin biologiske mor. Hvor mye kunne de tåle? Jeg måtte holde tilværelsen sammen for dem. Men samtidig forsto jeg at den kjensgjerning at de fantes, ga meg en ramme og holdt meg sammen.

Jeg tørket meg i ansiktet, trakk pusten dypt noen ganger og åpnet døra. Callie klemte den kalde svarte snuten inn i hånden min, snudde seg og dunket halen mot meg, og slikket meg i ansiktet da jeg bøyde meg ned for å klappe henne tilbake. Jeg ville være der når ungene våknet, så jeg krabbet til køys og ventet på at sola skulle stå opp, på at de skulle åpne øynene.

Annie sto på en krakk og knekket egg. Moren til Joe gikk løs på kjøleskapet mitt med en sprayflaske, søppelbøtten var full av gammel mat. Jeg gikk bort og klemte Annie bakfra. Eggeplommene 28

fløt i bollen, fire lysende, fullkomne soler. Hun fikk dem til å briste med et støt av vispen og rørte konsentrert.

Så snudde hun seg mot meg. «Du dør ikke, mor, gjør du vel?»

Der kom det. Jeg lente pannen mot hennes. «En dag dør jeg, skatt. Alle gjør det. Men før det har jeg tenkt å bli her i lang, lang tid.»

Hun nikket og fortsatte å nikke mens pannene våre vippet opp og ned. Så snudde hun seg mot eggene igjen og spurte: «Har du, du vet, tenkt å reise din vei nokså snart?»

Jeg forsto nøyaktig hva hun tenkte på. Hvem hun tenkte på. Jeg snudde henne rundt igjen. «Å, Banannie. Nei. Jeg skal aldri reise fra dere, det lover jeg. Okay?»

«Lover du? Kors på halsen?»

«Jeg lover med mer enn kors på halsen. Jeg lover med kors på hele meg.»

Hun tørket øynene og nikket igjen, før hun fortsatte å vispe.

Det kom stadig folk innom for å fikse ting: de ødelagte hengslene på døra til hønsehuset, gjerdestolpen som veltet i en storm for flere måneder siden, noen skiftet olje på bilen. Hvem hadde kjørt den hjem fra Bodega Bay? Hvem hadde hengt Joes jakke tilbake på knaggen og lagt dyna tilbake i sengen, og når? Boremaskinen startet igjen. Huset luktet som en italiensk restaurant.

Hvordan orket noen å spise? David, familiens forfatter, som også var en fantastisk kokk, jobbet med talen sin ute på hagebenken han hadde gitt oss i bryllupsgave, mens noen av hans kulinariske mesterverk prydet bordet. Alle andre enn jeg lot til å drive med noe konstruktivt. Jeg minte stadig meg selv om at jeg måtte være sterk for ungenes skyld, men jeg følte meg ikke sterk.

Mamma var kommet fra Seattle, og hadde ikke sluppet Zach ut av syne siden. Nå gravde hun i jorda sammen med ham og hele samlingen hans av lekebiler og actionfigurer. Joes mor og Annie gjorde rent, innimellom stanset de for å tørke hverandres tårer, før de fortsatte å tørke hver eneste flate de kunne finne. Jeg tok meg i å vandre fram og tilbake mellom Annie og Zach, jeg trakk 29

dem inntil meg for en klem og et sukk, til de gled ned av fanget mitt og fortsatte med syslene sine.

Mens hun vasket, sang Marcella. Hun sang bestandig; hun var stolt av stemmen sin, og med rette. Men hun sang aldri Sinatra eller sanger fra sin egen generasjon; hun sang sangene til sine barns generasjon. Hun elsket Madonna, Prince, Michael Jackson, Cyndi Lauper – bare nevn en sang fra 1980-årene, så kunne hun synge den. Joe og David hadde fortalt meg at da de var tenåringer med stereoen høyt på i rommene sine, ropte Marcella nede fra kjøkkenet: «Unger! Sett det der høyere!»

Mens hun skrubbet de skitne fugene mellom kjøkkenflisene med en tannbørste, begynte hun å synge med skjærende sopran: «Like a virgin … for the very first time.» Jeg brast i en merkelig, skarp latter, og hun så sjokkert på meg. «Hva er det, vennen min?

Er alt i orden med deg?» Hun hadde ikke ment å gjøre narr av renholdet mitt, hun var bare så full av sorg at hun ikke engang var klar over hva hun sang. Men jeg visste at Joe ville ha moret seg over det, at en annen gang, i en annen tidsdimensjon, ville vi begge ha gjort henne oppmerksom på teksten og ledd og ertet henne. Hun ville ha reagert med å svinge den solide bakenden fram og tilbake og replisert: «Jaså? Hør på dette, da: The kid is not my son …» Men i stedet så hun granskende på meg, på jakt etter flere sorgtunge galskapstegn enn latterskriket mitt. Jeg ristet på hodet og vinket for å si Bare glem det. Hun tok ansiktet mitt mellom de lubne hendene sine. «Takk Gud for at barnebarna mine har deg til mor. Jeg takker Gud hver dag for deg, Ella Beene.» Jeg la armene rundt den massive kroppen hennes.

«Hvorfor setter du deg ikke ned?» sa jeg og tok sprayflasken ut av hånden hennes. «Hvil deg litt. La meg gi deg en kopp kaffe.»

Hun tok flasken tilbake. «Nei. Det er dette jeg gjør. Det er alt jeg kan gjøre. Det blir bare verre når jeg hviler.»

Jeg nikket og klemte henne igjen. «Så klart.» Marcella hadde alltid trodd på rengjøring med sprayflaske.

30

Neste morgen tok jeg den svarte kjolen min ut av renseriposen, løftet armene og kjente det kjølige fôret gli over hodet. Jeg vurderte å smette inn i plasten i stedet, la den tette igjen nesebor og munn så de kunne legge meg i det samme mørke hullet som Joe. Det var tanken på ungene som fikk meg til å stikke føttene i de svarte pumpsene min beste venninne, Lucy, hadde med til meg – «Du kan ikke gå med Birkenstock-sandaler i en begravelse, vennen min, ikke engang i Nord-California» – og finne fram øreringene i sølv og akvamarin som Joe ga meg den første julen vår sammen.

I kirken var det trettiseks mennesker som sa noe. Vi gråt, men vi lo også. De fleste historiene var fra tiden før jeg kjente Joe. Det virket merkelig at nesten alle i kirken hadde kjent ham mye lenger enn jeg hadde. Jeg var nykommeren blant dem, men jeg fant en viss trøst i å si til meg selv at de ikke hadde kjent Joe på den måten jeg gjorde.

Etterpå husket jeg at jeg førte samtaler jeg ikke riktig kunne høre og fikk klemmer jeg ikke riktig kjente – som om jeg hadde pakket meg inn i plast likevel. Det eneste jeg kjente var Annies og Zachs hender, som de stakk inn i mine, de faste håndflatene, trykket av de små fingrene da vi gikk ut av kirken, da vi sto ved graven på åsryggen, da vi gikk ned til bilen. Og så dro Annie hånden ut av min. Hun gikk bort til en slående vakker, lyshåret kvinne jeg ikke kjente, som sto i utkanten av kirkegården. Kanskje en gammel klassevenninne av Joe, tenkte jeg. Kvinnen bøyde seg, og Annie rakte ut hånden og rørte lett ved skulderen hennes.

«Annie?» ropte jeg. Jeg smilte til kvinnen. «Hun aner ikke hva sjenert betyr.»

Kvinnen tok den andre hånden til Annie i begge sine og hvisket inn i øret hennes, før hun snakket til meg over skulderen hennes.

«Tro meg, det vet jeg. Men Annie vet hvem jeg er, gjør du ikke, sukkerungen?»

Annie nikket uten å dra til seg hånden eller se opp. «Mamma?» sa hun.