Utroskap
Paulo Coelho
Utroskap Oversatt av Grete Skevik
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Adultério Copyright © 2014 by Paulo Coelho http://paulocoelhoblog.com/ This edition was published by arrangements with Sant Jordi Asociados, Barcelona, Spain All rights reserved © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2014 Oversatt fra portugisisk av Grete Skevik Omslagsdesign: © Compañia (lookatcia.com) Omslagsfoto: © Ingram Publishing Forfatterfoto: Marvin Zilm. Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Sabon 11/16 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 1,6 Bibelsitatet på side 197 er hentet fra Andre Samuelsbok, 11:2-27, side 124 fra 1 Kor 13:1 og side 127 fra 1 Kor 13:4-6. Fra 2011-utgaven, Det Norske Bibelselskap. ISBN 978-82-8087-645-4
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
O Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til deg. Amen.
«Legg ut på dypet.» LUKAS 5:4
HVER MORGEN når jeg åpner øynene til det som kalles en «ny dag», får jeg lyst til å lukke dem igjen og bare bli i sengen. Men det kan jeg ikke. Jeg har en vidunderlig mann som ikke bare er lidenskapelig forelsket i meg, han er også eier av et solid investeringsfond og figurerer hvert år – mot sin vilje – på magasinet Bilans liste over de tre hundre rikeste mennene i Sveits. Jeg har to barn som er selve «meningen med livet» (som venninnene mine uttrykker det). Jeg står opp tidlig for å lage frokost og følge dem til skolen – det er fem minutter å gå – og der tilbringer de dagen, slik at jeg kan jobbe og holde på med mitt. Etter skoletid blir de passet av en filippinsk barnepike, til mannen min og jeg kommer hjem. Jeg liker jobben min. Jeg er en anerkjent journalist i en stor avis som er å finne på hvert eneste gatehjørne i Genève, der vi bor. En gang i året reiser hele familien på ferie, som regel til et paradis langt unna med vidunderlige strender, eller til «eksotiske» byer hvor de fattige innbyggerne får oss 9
til å føle oss enda rikere, mer privilegerte og takknemlige for alt det livet har velsignet oss med. Men jeg har jo ikke presentert meg. Jeg heter Linda. Jeg er 31 år gammel, 1,75 meter høy, veier 68 kilo og kler meg i de beste klærne man kan kjøpe for penger (takket være min manns ubegrensede sjenerøsitet). Jeg vekker begjær hos menn og misunnelse hos kvinner. Men likevel, hver morgen når jeg åpner øynene til denne perfekte verdenen som alle drømmer om og bare få oppnår, vet jeg at dagen kommer til å bli forferdelig. Før var jeg ikke plaget av slike tanker, jeg levde som vanlig og holdt på med mitt, selv om jeg av og til følte et stikk av skyldfølelse fordi jeg hadde mer enn jeg fortjente. Men en vakker dag tidligere i år mens jeg lagde frokost til alle (det var vår, husker jeg, for trærne i hagen hadde begynt å blomstre), spurte jeg meg selv: Er dette alt? Jeg skulle ikke ha stilt det spørsmålet. Men det skyldtes at jeg dagen i forveien hadde intervjuet en forfatter som blant annet sa: «Jeg er ikke det minste interessert i å være lykkelig. Jeg vil mye heller leve i lidenskap. Det er farlig – man vet jo aldri hva som kan komme til å skje.» Og jeg tenkte: Stakkars mann. Aldri fornøyd. Han kommer til å dø trist og bitter. Dagen etter gikk det opp for meg at jeg aldri tar sjanser. Jeg vet hva jeg har i vente: nok en dag helt lik den forrige. Lidenskap? Vel, jeg elsker mannen min, så jeg 10
behøver ikke bli deprimert fordi jeg må leve sammen med noen bare på grunn av pengene, barna eller for å holde oppe fasaden. Jeg bor i verdens tryggeste land, jeg har ingen store problemer, jeg er en god kone og en god mor. Jeg fikk en streng protestantisk oppdragelse, og den akter jeg å føre videre til barna mine. Jeg trår aldri feil, for jeg vet hvor lett det er å sette alt over styr. Jeg gjør det jeg må, og jeg gjør det effektivt, uten å investere for mye av meg selv. Da jeg var yngre, opplevde jeg kjærlighetssorg, akkurat som alle andre. Men siden jeg giftet meg, har tiden stått stille. Helt til den forbaskede forfatteren serverte meg det svaret. Hva er det som er så galt med rutiner? Med å kjede seg litt? Ærlig talt, absolutt ingenting. Bare … … bare frykten for at alt plutselig kan forandre seg, når man minst venter det. Da denne illevarslende tanken slo ned i meg den vakre morgenen i vår, ble jeg redd. Ville jeg være i stand til å møte verden alene hvis mannen min døde? Ja, sa jeg til meg selv, for han ville etterlatt seg nok penger til å brødfø flere generasjoner. Og om jeg døde, hvem ville tatt seg av barna? Den elskede mannen min. Men han ville sikkert giftet seg med en annen kvinne, siden han er rik, kjekk og smart. Ville barna havnet i gode hender? Det første jeg gjorde, var å prøve å finne svar på alt jeg gikk og grublet på. Og jo flere spørsmål jeg fant svar på, desto flere nye dukket opp. Kommer han til å få seg 11
en elskerinne når jeg blir gammel? Har han kanskje allerede en, siden vi ikke har sex like ofte som før? Tror han at jeg har en annen, siden jeg ikke har vist særlig interesse for sex de siste tre årene? Vi er aldri sjalu, og før syntes jeg det var greit, men etter den vårmorgenen begynte jeg å lure på om mangelen på sjalusi kanskje gjenspeilte en fullstendig mangel på kjærlighet fra begge parter. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke tenke mer på det. I en hel uke dro jeg hver dag etter jobb til en av de dyre butikkene i Rue du Rhône for å kjøpe noe. Jeg var ikke ute etter noe spesielt, men det ga meg en følelse av at jeg på en måte forandret noe. Jeg oppdaget ting jeg ikke engang visste at jeg trengte, et nytt kjøkkenredskap, for eksempel – selv om det er langt mellom nyhetene på det området. Jeg unngikk lekebutikker, for jeg ville ikke skjemme bort barna med presanger hver dag. Jeg gikk heller ikke i butikker for menn, for jeg ville ikke at mannen min skulle begynne å fatte mistanke hvis jeg plutselig begynte å overøse ham med gaver. Når jeg kom hjem og gikk inn i mitt eget lille fortryllede rike, virket alt vidunderlig i noen timer, helt til alle hadde lagt seg. Da begynte marerittet. Lidenskap er – tror jeg – noe som hører ungdommen til, å miste den er normalt i min alder, så det er ikke det som skremmer meg. I dag, noen måneder senere, slites jeg mellom frykten for at alt plutselig skal forandre seg, og frykten for at alt skal fortsette akkurat som før. Noen sier at man får mer12
kelige tanker når sommeren nærmer seg; vi føler oss mindre fordi vi er mye mer ute og dermed tar inn over oss hvor stor verden faktisk er. Horisonten synes å ligge lenger unna, langt bortenfor skyene og husveggene våre. Det kan godt hende, men at jeg sover dårlig, skyldes verken varmen eller sommeren. Når natten kommer og ingen ser meg, blir jeg skremt av alt mulig: livet, døden, kjærligheten – eller mangelen på den. Jeg blir redd for at alt som er nytt, snart blir til rutine, og at jeg kaster bort mine beste år på en rutine som kommer til å gjenta seg til jeg dør. Samtidig får jeg panikk av tanken på det ukjente, uansett hvor spennende og eventyrlig det måtte være. Jeg søker selvfølgelig trøst i andre folks lidelser. Jeg ser på nyhetene på tv. Uendelige reportasjer om ulykker, folk som har mistet hjemmet sitt i naturkatastrofer, flyktninger. Hvor mange syke mennesker finnes det på kloden akkurat nå? Hvor mange opplever urettferdighet og svik, lider i taushet eller tar opp kampen? Hvor mange fattige, arbeidsløse og fengslede finnes det? Jeg skifter kanal. Jeg ser en såpeopera eller en film, og i noen minutter eller timer glemmer jeg alt. Jeg er livredd for at mannen min skal våkne og spørre: «Hva er i veien, kjære?» For da må jeg svare at alt er i skjønneste orden. Enda verre er det hvis han – det skjedde faktisk et par ganger sist måned – så snart vi har lagt oss, skulle finne på å legge hånden på låret mitt, stryke den langsomt oppover og begynne å ta på meg. Jeg kan late som om jeg kommer – det har jeg gjort mange ganger – men jeg kan ikke bare bestemme meg for å bli opphisset. 13
Av og til blir jeg nødt til å si at jeg er for trøtt, og da gir han meg et kyss – han innrømmer aldri at han blir irritert – snur seg over på siden, leser de siste nyhetene på nettbrettet og venter til neste dag. Og da håper jeg inderlig at han er veldig, veldig sliten. Men det er ikke alltid slik. Av og til må jeg ta initiativet. Hvis jeg avviser ham to kvelder på rad, vil han kanskje gå og finne seg en elskerinne, og jeg vil ikke risikere å miste ham. Hvis jeg onanerer litt på forhånd, blir jeg våt, og så er alt normalt igjen. «Normalt» betyr at ingenting noensinne vil bli som før, da vi fremdeles var et mysterium for hverandre. Å bevare samme glød etter ti års ekteskap virker helt unormalt på meg. Men hver gang jeg later som om jeg kommer, dør jeg litt innvendig. Litt? Jeg er redd for at jeg allerede er i ferd med å bli tom. Venninnene mine sier at jeg er heldig. Jeg lyver nemlig for dem og sier at vi ofte har sex, på samme måte som de lyver for meg og sier at de ikke skjønner hvordan mennene deres fremdeles kan være så interessert i sex. De sier at sex i ekteskapet bare er interessant de første fem årene og at det deretter krever en del «fantasi». Som å lukke øynene og forestille deg at det er naboen som ligger oppå deg og gjør ting mannen din aldri ville våget å gjøre. Å forestille deg at du har sex med både naboen og mannen din, samtidig. Å se for deg alle mulige perversjoner og forbudte leker.
D A JEG SKULLE FØLGE BARNA til skolen i dag, så jeg ordentlig på naboen. Jeg har aldri fantasert om å ha sex med ham. Jeg har mer lyst til å se for meg en ung reporter jeg jobber sammen med, som alltid ser så ulykkelig og ensom ut. Jeg har aldri sett ham prøve seg på noen, og det er nettopp det som gjør ham tiltrekkende. Alle de kvinnelige kollegaene mine har en eller annen gang kommentert at «den stakkars mannen trenger noen til å ta seg av ham». Jeg tror han vet det og er fornøyd med å være gjenstand for begjær, ikke noe mer. Han har det kanskje som meg: går rundt med en skrekkelig frykt for å ta det skrittet som kan vise seg å ødelegge alt – jobb, familie, fortid og fremtid. Uansett … da jeg så på naboen i morges, fikk jeg lyst til å gråte. Han holdt på å vaske bilen, og jeg tenkte: Her har vi enda en som er som mannen min og meg. En dag står vi der på samme måte. Barna har flyttet hjemmefra, til en annen by eller et annet land. Vi er blitt pensjonister og står og vasker bilen, selv om vi har råd til å få noen andre til å gjøre det for oss. Men etter en viss alder er det viktig å gjøre ubetydelige ting for å fylle 15
tiden, for å vise andre at vi ennå er i fin form, at pengene ikke har gått oss til hodet, og at vi fortsatt kan gjøre enkle, hverdagslige ting selv. En ren bil vil ikke akkurat endre verden. Men i morges var det alt naboen brydde seg om. Han ønsket meg en riktig fin dag, smilte og fortsatte med arbeidet, som om han polerte en skulptur av Rodin.
JEG SETTER FRA MEG BILEN på en parkeringsplass utenfor sentrum – «Tenk på miljøet! Ta bussen til byen!» – og tar bussen jeg pleier å ta, mens jeg ser på de vante tingene på vei til jobb. Genève ser ikke ut til å ha forandret seg siden jeg var barn: De samme gamle storslåtte husene står fremdeles mellom høyblokkene som ble bygget av en gal borgermester som oppdaget «den nye arkitekturen» en gang på 50-tallet. Når jeg reiser bort, er det dette jeg savner: denne skrekkelige smakløsheten, mangelen på høyblokker i glass og stål, fraværet av motorveier, trerøttene som bryter gjennom betongen på fortauene og som vi stadig snubler i, de offentlige parkene med mystisk lave tregjerder overgrodd av ugress, for «sånn er naturen». Med andre ord, en by helt ulik alle andre byer, som er blitt modernisert og har mistet sin sjarm. Her sier vi fremdeles «Morn» når vi treffer en ukjent på gaten, og «På gjensyn» når vi går ut av en butikk hvor vi har kjøpt en flaske mineralvann, selv om vi ikke har tenkt å komme tilbake. Vi snakker fremdeles med 17
fremmede på bussen, selv om resten av verden forestiller seg sveitserne som stille og reserverte. De tar så feil! Men det er helt greit at andre tenker slik om oss, for på den måten kan vi bevare livsstilen vår i fem, seks århundrer til, helt til barbarene tar seg over Alpene med sine vidunderlige elektroniske innretninger, leiligheter med bitte små soverom og store stuer for å imponere gjestene, oversminkede kvinner, menn som snakker for høyt og forstyrrer naboene, og tenåringer som kler seg rebelsk, men er livredde for hva foreldrene måtte tenke. La dem tro at vi bare produserer ost, sjokolade, kyr og gjøkur. La dem tro at det finnes en bank på hvert hjørne av Genève. Vi er ikke det minste interessert i å forandre på den oppfatningen. Vi er lykkelige uten horder av barbarer. Vi er alle væpnet til tennene – vi har allmenn verneplikt, så alle har et gevær i huset – men det er svært sjelden at noen blir skutt. Vi er fornøyde med at ingenting har forandret seg på flere århundrer. Vi er stolte over å ha vært nøytrale da Europa sendte sine sønner i de meningsløse krigene. Vi er glade for at vi slipper å forklare hvorfor Genève er såpass lite tiltrekkende, med sine fin de siècle-kafeer og eldre kvinner som spaserer rundt i byen. Å si at vi er fornøyde, er kanskje ikke helt sant. Alle andre er fornøyde, bare ikke jeg, som sitter på bussen på vei til jobb og lurer på hva som feiler meg.
ENDA EN DAG PÅ JOBB hvor jeg prøver å grave opp interessante nyheter, i tillegg til de vanlige bilulykkene, overfallene (uten våpen) og brannene (flere titalls brannbiler med høykvalifisert bemanning legger en gammel leilighet under vann fordi naboene ble skremt av røyken fra en stek som var blitt glemt i ovnen). Enda en ettermiddag da jeg drar hjem og lager middag, noe som gir meg glede, dekker bordet, samler familien og takker Gud for maten. Enda en kveld da alle går hver til sitt – far hjelper barna med leksene, mor rydder kjøkkenet og resten av huset, før hun legger frem penger til hushjelpen som kommer tidlig neste morgen. I løpet av de siste månedene har jeg hatt stunder hvor jeg har hatt det bra. Jeg har tenkt at livet mitt gir mening, at dette er menneskets rolle på jorden. Barna merker at mor har det fint, far er vennligere og mer oppmerksom, og hele huset har en egen utstråling. Vi er et eksempel på familielykke for resten av gaten, byen, staten – som vi her kaller kanton – og hele landet. Men så, helt ut av det blå, står jeg i dusjen og gråter. 19
Det skjer alltid på badet; der kan jeg gråte fritt uten at noen hører meg og kommer med det forhatte spørsmålet: «Går det bra med deg?» Ja, hvorfor skulle det ikke gjøre det? Er det noe i veien med livet mitt? Ingenting. Bare skrekkfylte netter. Dager som ikke gir meg noen glede. Lykkelige minner fra fortiden og det som kunne ha blitt, men som ikke ble noe av. Savn etter eventyret som aldri kom. Angst over ikke å vite hvordan det kommer til å gå med barna. Så begynner tankene å spinne rundt negative ting, alltid de samme, som om djevelen selv står i et hjørne og ser på meg, klar til å hoppe frem og si at det jeg kaller lykke, ikke er annet enn en forbigående fase, og at ingenting varer. Men det visste jeg jo. Jeg har behov for forandring. Noe må skje. På jobben i dag ble jeg kjempeirritert fordi en praktikant brukte litt for lang tid på å sjekke noe jeg hadde bedt ham om å sjekke. Vanligvis er jeg ikke sånn, men jeg er sakte men sikkert i ferd med å miste kontakten med meg selv. Det er bare dumt å skylde på forfatteren jeg intervjuet. Det er jo flere måneder siden nå. Han gjorde ikke annet enn å avdekke en vulkan som kan bryte ut hvert øyeblikk og spre død og ødeleggelse rundt seg. Hadde det ikke vært ham, ville det vært en film, en bok, noen jeg tilfeldigvis utvekslet et par ord med. Jeg tror at noen 20
mennesker går rundt i årevis og lar trykket vokse inni seg, uten å merke det, før de en vakker dag eksploderer på grunn av en liten bagatell. Så sier de: «Jeg har fått nok. Jeg vil ikke mer.» Noen tar livet av seg. Andre skiller seg. Noen drar til fattige steder i Afrika for å prøve å redde verden. Men jeg kjenner meg selv. Jeg vet hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg kommer til å undertrykke følelsene, til kreften fortærer meg innenfra. For det tror jeg faktisk, at mange sykdommer skyldes undertrykte følelser.
JEG VÅKNER KLOKKEN TO om natten og blir liggende og stirre i taket, selv om jeg vet at jeg må stå opp tidlig, noe jeg for øvrig hater. I stedet for å stille konstruktive spørsmål som «Hva er det som skjer med meg?», lar jeg bare tankene flyte. I det siste har jeg lurt på om jeg bør oppsøke en psykolog og be om hjelp. Det som hindrer meg i å gjøre det, er verken jobben eller mannen min, men barna. De skal på ingen måte få vite hvordan jeg har det. Alt strammer seg til. Jeg tenker på et ekteskap, mitt ekteskap, hvor det aldri har vært sjalusi. Men vi kvinner har en sjette sans. Kanskje har mannen min allerede truffet en annen kvinne, kanskje jeg er klar over det på et eller annet underbevisst plan. Men jeg har ingen som helst grunn til å være mistenksom. Er det ikke utgjort? Kan jeg rett og slett ha gått hen og giftet meg med den eneste mannen i verden som er helt perfekt? Han drikker ikke, går ikke ut på byen, treffer aldri vennene sine alene. Han er en familiens mann. Det kunne ha vært en drøm, hadde det ikke vært for 22
at det er et mareritt. For det innebærer jo at jeg må være like feilfri. Det slår meg at ord som «optimisme» og «håp», som vi leser om i alle selvhjelpsbøkene som prøver å styrke selvtilliten vår og gjøre oss bedre rustet til å takle livet, ikke er annet enn nettopp det: ord. De kloke menneskene som uttaler disse ordene, søker kanskje selv en mening med livet, og bruker oss som forsøkskaniner for å se hvordan vi reagerer på stimuli. Faktum er at jeg er lei av å leve et så lykkelig og perfekt liv. Og det kan ikke være annet enn et tegn på at jeg er blitt sinnssyk. Med disse tankene faller jeg i søvn. Kanskje er det noe alvorlig galt med meg?
JEG SKAL SPISE LUNSJ med en venninne. Hun foreslår at vi treffes på en japansk restaurant jeg aldri har hørt om, noe som er rart, for jeg elsker japansk mat. Hun forsikrer meg om at det er et utmerket sted, selv om det ligger et stykke fra jobben min. Det tar sin tid å komme frem. Jeg må ta to busser og spørre meg frem til galleriet hvor den såkalte «fantastiske restauranten» ligger. Jeg synes stedet er forferdelig – dekorasjonen, papirdukene, mangelen på utsikt. Men hun har rett. Maten er noe av det beste jeg har spist i Genève. «Før spiste jeg alltid på samme restaurant. Det var helt greit, men ikke noe spesielt», forteller hun. «En venn som jobber i det japanske diplomatkorpset, anbefalte denne. Til å begynne med syntes jeg det var et forferdelig sted, og det gjorde antakelig du også. Men det er eierne selv som driver restauranten, og det utgjør hele forskjellen.» Det slår meg at jeg alltid går på de samme restaurantene og bestiller de samme rettene. Ikke engang på det området våger jeg å prøve noe nytt. 24
Venninnen min går på antidepressiva. Det er det siste jeg vil snakke med henne om. I dag har jeg nemlig innsett at jeg er en hårsbredd fra å bli deprimert selv, og det nekter jeg å akseptere. Og nettopp fordi jeg har sagt til meg selv at det er det siste jeg ønsker å snakke om, er det det første jeg gjør. Jeg spør hvordan hun har det. «Mye bedre», sier hun, «Det tok litt tid før medisinen begynte å virke, men nå har livslysten vendt tilbake, og ting har fått farge og smak igjen.» Med andre ord: Legemiddelindustrien har funnet enda en ny kilde til fortjeneste. Er du nedfor? Ta denne pillen, og vips, så er problemene borte. Jeg spør henne diskré om hun kunne tenke seg å samarbeide om en artikkel om depresjon til avisen. «Det har ikke noe for seg. Alle deler alt de føler på Internett.» «Som hva da?» «Bivirkninger av diverse medisiner. Men ingen er interessert i symptomene dine, for symptomer er smittsomme, og plutselig begynner du å føle noe du aldri har følt før.» «Er det alt?» «Nei, meditasjonsøvelser snakkes det også om. Men jeg tror ikke det kommer noe særlig ut av det. Jeg har prøvd alle, men jeg begynte først å bli bedre etter at jeg aksepterte at jeg hadde et problem.» «Men hjelper det ikke å vite at du ikke er alene? Å 25
snakke om hva depresjon gjør med deg, kan vel hjelpe andre også?» «Ikke i det hele tatt. Har du først klart å komme ut av helvete, vil du ikke vite hvordan det er der nede nå.» «Hvordan klarte du å holde det gående i så mange år i den tilstanden du var i?» «Jeg trodde ikke at jeg kunne bli deprimert. Og da jeg snakket om det med deg eller andre venninner, sa alle at det var tull, og at folk med virkelige problemer ikke har tid til å kjenne etter om de er deprimerte.» Det er sant, det var akkurat det jeg sa. Jeg presser på: En artikkel eller en bloggpost kunne kanskje hjelpe folk å takle sykdommen bedre og søke hjelp. Kan hun ikke fortelle meg litt om det i det minste, siden jeg ikke er deprimert og ikke aner hvordan det er? Hun nøler. Men hun er tross alt en venninne, det er mulig at hun mistenker noe. «Det er som å være fanget i en felle. Du vet at du sitter fast, men du klarer ikke å …» Det er akkurat slik jeg følte meg for noen dager siden. Hun begynner å ramse opp en rekke ting som synes å være felles for alle som en gang har vært i det hun kaller «helvete». Du har ikke lyst til å stå opp om morgenen. Du føler at selv det minste gjøremål krever herkuliske krefter. Du tynges av skyldfølelse fordi du ikke har noen grunn til å føle deg som du gjør, når det finnes så mange mennesker i verden som virkelig lider. Jeg prøver å konsentrere meg om den nydelige maten, 26
som ikke smaker like godt lenger. Venninnen min fortsetter: «Apati. Du later som om du er glad, som om du er trist, som om du får orgasme, som om du har det gøy, som om du sover godt, som om du lever. Helt til du kommer til et punkt der du ser en rød linje foran deg, og forstår at hvis du krysser den, er det ingen vei tilbake. Dermed slutter du å klage, for å klage betyr at du iallfall kjemper mot noe. Du godtar en vegetativ tilstand og prøve å skjule den for alle. Noe som er fryktelig slitsomt.» «Hva var grunnen til at du ble deprimert?» «Ikke noe spesielt. Men hvorfor alle disse spørsmålene? Har du det på samme måten?» Selvfølgelig ikke! På tide å skifte tema. Vi snakker om politikeren som jeg skal intervjue om et par dager: en ekskjæreste fra da vi gikk på videregående, som antakelig ikke husker at vi kysset et par ganger, og at han tok meg på puppene. Venninnen min er henrykt. Jeg prøver å ikke tenke på noe og la alle reaksjoner gå på autopilot. Apati. Jeg har ikke nådd det stadiet ennå, jeg klager fremdeles over det som skjer med meg, men jeg kan se for meg at jeg om litt – det kan være spørsmål om måneder, dager eller timer – kan miste interessen for alt og alle, og da blir det vanskelig å snu. Det er som om jeg ikke lenger sitter på en stygg japansk restaurant med nydelig mat. Det føles som om 27
sjelen min langsomt er i ferd med å forlate kroppen og dra av sted, til et ukjent sted, et «trygt» sted, hvor den ikke trenger å holde ut med meg og nattskrekken min. Som om alt jeg opplever, er som en scene i en film jeg ikke vil – eller kan – stoppe.