Ingrid F. Rishøi

Ingvild H. Rishøi

Susanne Sandström

Vuxenvärlden vill skapa trygga barndomsvärldar för barn. Barnen ska skyddas från allt presumtivt farligt och skadligt. En del vuxna ser att innehåll i barnlitteraturen kan vara farligt och skadligt. Vad tänker du kring detta? Ska barn skyddas från allt farligt och skadligt, ja tom från det som kan upplevas som obehagligt? Finns det böcker som är olämpliga för barn?

Dette har jeg ikke tenkt mye på, men umiddelbart tenker jeg at det fine med bøker (uten bilder), i motsetning til film, for eksempel, er at barnet selv skaper bildene, i sitt eget hode. Og jeg tror det er vanskelig å skape bilder som er så skumle at man virkelig ikke tåler dem, så skumle at det gjør skade. Mens hvis et barn sitter og ser på Youtube, kan hva som helst dukke opp, også bilder barnet ikke klarer å håndtere. Så jeg er ikke særlig redd for barnelitteraturen, det er jeg ikke.

I Stargate, som har kallats ”uppdaterad HC Andersen för vuxna (men Andersen skrev ju för vuxna!), möter vi läsare väldigt utsatta barn - Melissa 16 år och Ronja 10 år. Skulle berättelsen, utan ändringar, kunna läsas av barn i samma åldrar? Eller skulle den då behöva skriva om, skrivas annorlunda?

Det har jeg lurt på selv. Stargate var i utgangspunktet tenkt for barn, og jeg leverte de første utkastene til forlagets barnebokredaksjon. Ettersom jeg skrev mer og mer tekst, ble forlaget og jeg enige om om at det var bedre å kalle det en voksenbok. Fra da av jobba jeg med voksenredaksjonen. At jeg bytta, skyldtes ikke innholdet, men at vi tenkte at boka ble for vanskelig, litterært og formmessig, for barn. Jeg tenker fortsatt at ingenting av innholdet i Stargate er noe barn eller ungdommer bør skjermes for.

Kjempemange vokser opp som Ronja og Melissa, med en voksen som ruser seg for mye, og det bør både de selv og folk rundt dem kunne lese om. Men en annen ting er altså formen, om barn får noe ut av det. Forlaget og jeg tenkte også at det er lettere for interesserte barn og unge å lese noe som kalles voksenbok, enn det er for voksne å lese noe som kalles en barnebok. Nå i ettertid synes jeg at det var riktig valg. Jeg vet at mange ungdommer og noen barn har lest Stargate, blant annet som julekalender på skoler. Det gjør meg kjempeglad. Barna blir litt forvirra, men ungdommene forstår. Og det er viktig for meg å nå de ungdommene.

Är det viktigt att det finns böcker som behandlar svåra ämnen? Om de behövs, varför behövs de?

Jeg kan ikke si noe om hva andre skal skrive, men for meg var det viktig å skrive en bok om å vokse opp med rus i familien. Jeg har lest en del bøker om rus, for eksempel April i anhörig-Sverige av Susanna Alakoski, og også bøker fra rusmisbrukerens perspektiv, som The Recovering av Leslie Jamison og Disturbing the Peace av Richard Yates. De er skikkelig bra, men jeg har ikke lest noen sånn bok fra et barns perspektiv. Etter hvert som jeg jobba med Stargate, fant jeg ut at det var en sånn bok jeg skrev. Og da ville jeg skrive om hvor vanskelig det er, at det ikke alltid finnes en happy end, og hvor stygt det er med rus. Jeg ville vise det nært på, sånn at barn skal kunne kjenne seg igjen og tenke: ”Ja. Sånn er det her hos oss. Min pappa har også fest i stua, og jeg ligger også våken på rommet”. For jeg tror at når man er i en vanskelig situasjon som det er umulig å komme seg ut av, kan det være en av få muligheter for trøst, det at andre også har det sånn.

Akkurat nå jobber jeg sammen med en regissør for å lage film av Stargate. Da vil jeg også at det stygge skal vises tydelig, og nært - da mener jeg spy og vond lukt og møkk, for det er noe av det som kjennetegner rus, og jeg føler at det er et svik mot barna som vokser opp sånn å ikke vise det stygge. Jeg har holdt noen foredrag for pårørende, og da jeg nevnte dette med filmen, ble de glade, de kom bort til meg etterpå og Jeg ville vise det nært sa: ”Ikke la noen lage en film på, sånn at barn skal med happy end!” Da ble jeg også så glad. Både fordi de kunne kjenne seg igjen kjenner seg igjen, og fordi og tenke: ”Ja. Sånn er de var enige at en u-happy end kan gi mer trøst enn en det her hos oss. happy. I denne historien ville Min pappa har også en happy end vært at faren slutta å drikke. Men hvilket fest i stua, og jeg ligger publikum ville det vært bra også våken på for? Hvis du mange ganger har fått håpet ditt knust, så rommet”. hjelper det ikke med en film For jeg tror at når man eller en bok med enda mer håp. er i en vanskelig situasjon som det er Hur långt kan man gå vad gäller realism i barn- och umulig å komme seg ungdomsböcker? ut av, kan det være en Kan allt som barn upplever i verkliga livet skildav få muligheter for ras eller gestaltas? trøst, det at andre også Finns det något som man ska undvika att skildra och har det sånn. gestalta? Alle temaer kan skrives om, mener jeg. Om det går bra, kommer bare an på hvordan man gjør det.