3 minute read

Arne Svingen

Next Article
Medverkande

Medverkande

Foto © Ola Erikson

Susanne Sandström

Advertisement

Vuxenvärlden vill skapa trygga barndomsvärldar för barn. Barn ska skyddas (hållas borta) från presumtivt farligt och skadligt. En del vuxna ser att innehåll i barnlitteraturen kan vara farligt och skadligt. Vad tänker du kring detta?

Hva voksne mennesker mener om barnelitteraturen har med årene blitt mindre og mindre relevant for meg. Jeg forholder meg til leserne og de tilbakemeldingene jeg får fra dem. Og det er ikke noen tvil om at barn og unge vil ha bøker som omhandler livet i alle dens avskygninger: Det lyse, det mørke, og alt i mellom. Det vil ha historier som berører dem og som overrasker, engasjerer og drar dem inn i litteraturen. Hva voksne mennesker skulle mene om disse historiene, bryr jeg rett og slett ikke om.

Böcker för barn och ungdomar som behandlar, innehållsmässigt/tematiskt, så kallade svåra ämnen – död, missbruk/misshandel/vanvård/utsatthet/fattigdom, kris/ konflikt/krig – kan vara viktiga för de barn som behöver dem (eller för att visa hur världen är beskaffad för vissa barn/ungdomar). Böckerna kan vara en spegel eller ett fönster. Vad ska man tänka på när man skriver dessa böcker?

Alle bøker egner seg selvsagt ikke for alle. Mennesker er forskjellige, og jeg kan aldri klare å skrive noe som passer for alle typer lesere. Derfor bør de som ikke liker eller tåler slike temaer holder seg unna disse bøkene. Men jeg tar ingen hensyn i det jeg skriver. Det er historien som bestemmer hvor jeg går. Jeg kan ikke dempe meg eller passe på at ingen blir støtt, da vil litteraturen alltid tape. Samtidig er aldri målet mitt å tøye noen grenser. Jeg vil skrive historier som engasjerer unge lesere og jeg vil gjøre det på min måte.

Behöver man tänka olika beroende på målgrupp ?

Jeg tar selvsagt noen språklige hensyn og tilpasser de fortellemessige grepene når jeg skriver for de yngste. Det er ikke noe poeng å skrive noe som yngre lesere aldri vil forstå. Men barn tåler mye mer enn mange tror, særlig når det er behandlet i en førstepersonshistorie hvor man får innsyn i noens sinn og tanker.

Är det viktigt att det finns böcker som behandlar svåra ämnen? Om de behövs, varför behövs de?

Uten disse bøkene sitter vi bare igjen med hyggen i barnelitteraturen. Og den finnes det altfor mye av allerede. Litteratur skal handle om livet, om det vakre, om det stygge, om det farlige og noen ganger også om det uhyggelige. Ikke minst gir det leserne muligheten til å sette seg inn i forskjellige liv og mennesketyper, få et innblikk i samfunn og situasjoner som ligger fjernt fra deres eget liv. Det er slik vi blir hele mennesker med empati, kunnskap og forestillingsevne.

Hur långt kan man gå vad gäller realism i barn- och ungdomsböcker? Kan allt som barn upplever i verkliga livet skildras eller gestaltas? Finns det något som man ska undvika att skildra och gestalta?

Begynner vi å sette grenser for oss selv, kommer de alltid til å innsnevres, sakte men sikkert. Derfor mener jeg at man kan skrive om absolutt alt for barn. Men det kommer alltid an på hvordan man gjør det. Noen ganger er dessverre verden et mørkt sted, og da skal den også kunne være det i litteraturen. Samtidig er ingenting finere enn å se en forsamling som knekker sammen i vill latter fordi man har truffet humoren på barnas premisser. Jeg har også lyst til å være der. For alt kan ikke alltid være mørkt og trist. Da blir litteraturen bare svart og grå.

/../ man kan skrive om absolutt alt for barn. Men det kommer alltid an på hvordan man gjør det. Noen ganger er dessverre verden et mørkt sted, og da skal den også kunne være det i litteraturen.

This article is from: