BRENNESLE: SUPERPLANTEN SOM NÆRER OG VARMER / SIDE

SUPERPLANTEN SOM NÆRER, GJØDSLER OG VARMER. BRENNESLE

TEKST OG FOTO: HANNE ENGEBRET

Jeg kan ikke huske når jeg oppdaget brenneslas kraft, men det forandret livet mitt.

Kanskje leste jeg at brennesla kan bli til klær i en bok? Kanskje hørte jeg det i et eventyr, et nettsøk eller fra noen som fortalte? Jeg skulle ønske jeg kunne huske, for det endret livet mitt. Det kan høres sprøtt ut at en plante kan påvirke et menneske slik, men for meg har det å bli kjent med «min plante», vært en prosess som jeg ikke kunne klart meg uten.

Jakten på mening

Tenk deg et gjennomsnittlig liv der du går på jobb, henter unger, handler, går tur i skogen iblant, liker å ha blomster rundt deg, prøver deg på tomatdyrking, går ut og spiser, drikker vin og lever et helt vanlig liv.

Men noe mangler, noe viktig som det er vanskelig å få tak i. Hva kan det være? Du søker, finner, mister, og søker igjen. Så kjenner du at den er borte - tilhørigheten til naturen. Det grunnleggende, enkle. Hvordan kan vi få den tilbake?

For min del begynte det i hagen. Jeg dyrket og spiste egne grønnsaker og urter. Prøvde meg fram i hagen, og erfarte mens kunnskapen økte. Så var det på tide å bevege seg til skogen, buskaset og grøftekantene. Hva kunne brukes av det som finnes her?

Her traff jeg brennesla. Som stikker, svir og må behandles med respekt. Klipp stilken helt nederst, men ikke dra opp røttene. Fjern hvert enkelt blad forsiktig så du ikke drar i stykker fibrene.

For hver stengel jeg plukket forsto jeg mer av hvordan den vil behandles og brukes. Jeg plukket, renset, skrapet, kardet og spant egen tråd. Samtidig begynte jeg å føle den naturlige tilhørigheten som satt i kroppen da jeg var liten! Den som barn har naturlig, men som ofte forsvinner på veien. Slik koblet jeg meg på det naturlige livet igjen.

Flere funksjoner

Brennesle – Urtica Diotica - er en av de mest fantastiske plantene du finner i norsk flora. Den har lange brukstradisjoner både her til lands og i andre europeiske land. Proppfull av næringsstoffer og sterke fibre, kan den brukes til både mat, drikke, medisin, gjødsel og tekstiler.

Om våren kan vi spise skuddene og om høstene er frøene nyttige. Brennesle er nydelig i suppe, paier, pesto og som te. Ingenting er som å gå ut en litt kald men solfylt vårettermiddag for å plukke inn skudd til suppekoking. De er proppfulle av næring som plantene bruker til å vokse seg kraftige, men gir også gir en skjerv til oss mennesker som kan trenge påfyll etter vinteren.

Nesla er også nyttig for husdyr og insekter. Neslesommerfuglens larver er avhengige av brennesla for å få nok mat. Mange bruker også brennesle i naturmedisinsk øyemed. Den er super gjødsel i hage og grønnsaksbed, med masse nitrogen som jorda kan trenge påfyll av i løpet av sommerens vekstsesong.

I tilegg altså: fiber. Det kan brukes til klær men er også god til tau, rep og hyssing som blir sterke og kan brukes til mye i en permakulturhage.

Brennesla er et godt eksempel på permakulturtankegang, hvor vi ønsker at hver komponent i hagen er til nytte på flere områder. Den gir oss også et eksempel på hvordan vi kan snu utfordringer til muligheter, slik «ugresset» er til nytte og hører hjemme i permakulturhagen.

Tekstilfiber med potensiale

Noen av de første klærne folk lagde var av brennesle, bruken av nesleklær har flere tusen års historie. Tidligere har det blitt tatt for gitt at det har vært lin eller hamp som har vært brukt, men nyere arkeologiske undersøkelser peker mot nesla. Det har blitt gjort funn fra vikingtiden og tidligere som viser at det er sannsynlig at brennesle i perioder har blitt brukt på lik linje med lin og hamp. I Tyskland ble brenneslefiber brukt i soldatenes uniformer, fordi det var de tekstilfibrene de kunne få tak i.

Så hvorfor brukes den ikke til tekstiler i dag? Slik lager du brenneslegarn

1. Plukk egnede stilker. Kutt dem langt nede, ikke dra opp med rota. Rens av blader, frø og sideskudd varsomt så du ikke drar av fibrene.

2. Røting. Legg stilkene i bløt slik at det blir lettere å skille fibrene fra den harde kjernen. Det finnes ulike metoder. Jeg foretrekker å legge stilkene i gresset i 5-7 dager og snu de underveis.

3. Tørking. Ta stilkene inn for å tørke. Bunt de gjerne sammen i passende antall. For eksempel 30-40 stilker pr. bunt. La de tørke minimum 5-7 dager. Gjerne lenger.

4. Skille fibrene fra den harde kjernen. Ved å dele stilken i to og knekke det harde inni forsiktig blir det enklere å løsne fibrene.

5. Gre og børst fibrene slik at det ytterste laget forsvinner. Da kommer fibrene tydelig fram i form av små, tynne hår. Rens så godt det lar seg gjøre uten at fibrene blir ødelagte.

Evt. en rask og forsiktig karding til slutt. Dette kan ofte sløyfes.

7. Nå er fibrene klare til å spinnes på rokk eller håndtein.

GRØFTELANGS: Møt brennesla, en av mest magiske plantene som vokser vilt i Norge

Det har blitt gjort undersøkelser som viser at det er noe mindre mengde fiber pr plante av brennesle enn lin og hamp. Dette kan ha gjort at brennesla ble mindre populær i et samfunn som tenker mest på inntjening og kostnadseffektivitet.

Så hvordan er mulighetene for å få brennesla tilbake som tekstilplante? Har det noe for seg utover det å ta vare på historien og gammel kunnskap for sin egen verdi?

Jeg tror det.

I dag bruker vi mest bomull, viskose, ull og syntetiske fibre i tekstilindustrien. De syntetiske utgjør i dag over 60 prosent, og lages av ikkefornybar olje, som ikke er bærekraftig. Bomullsproduksjon bruker enormt mye vann og fører til CO2 utslipp, og vi trenger derfor endringer i tekstilindustrien. Her kommer brennesle inn som et mer bærekraftig alternativ.

Tilgjengelig for mange

Jeg synes brennesle blir til behagelige klær som puster godt. Det finnes mange ulike nesleplanter i verden. I fjellene i Nepal og India vokser en variant som gir rikelig med fiber og som egner seg godt til tekstilfiber. Planten vokser vilt og rikelig. Dette gir en unik mulighet for småskalavirksomhet med mulighet for økt inntjening og bedre leveforhold her. Dette er noe av det jeg liker godt med nesleplanta; den gir muligheter til alle også til de uten penger. Den vokser vilt, i overflod og kan plukkes av alle. En plante skapt for grasrotopprør og motmakt!

Brennesle kan også kultiveres, for eksempel dyrker enkelte bønder i Tyskland allerede brennesle kommersielt. Uansett så kommer brennesleplanter fra en utømmelig kilde så lenge vi ikke drar den opp med rota. Den trives overalt, det er jo derfor den blir sett på som ugress. Startes det opp storskalaproduksjon med kjemikalier og industrialisering er vi på kort sikt like langt. Men kan vi bruke dette nygamle tekstilfibret til å endre måten vi produserer tekstil på, kan det gi oss rike muligheter for bærekraftige endringer.

Det som ligger bak

Så hva har dette med oss å gjøre? Her hvor vi dyrker vårt eget og prøver å leve mer miljøvennlig? For meg har reisen med brennesleplanta gitt meg nye tanker og ideer på flere plan. Både i det store globale perspektivet med tekstilindustri og bærekraftige endringer på et høyt strukturelt nivå. Men også videre til min indre opplevelse av tilværelsen. Å lage brenneslegarn har økt min respekt for arbeidet som ligger bak klærne vi bruker og kaster. Når man bruker hele vinteren på å lage nok materiale til en bitteliten veske, forstår man både hvor mye slit det er for andre å lage klær. Både i dagens tekstilindustri, men også historisk sett, før alt gikk på samlebånd.

Gjenoppdaget tilknytning

Men politikk og filosofi til side, står jeg igjen med den enkle gleden det er å mestre et håndverk. Gleden over å være kreativ, skape noe selv, og å ha funnet en løsning på et tilsynelatende problem. Gleden over å oppdage grøftekanten med både brennesle og annet spennende, i overgangen mellom kultur og natur. Å jobbe med brennesle har gitt meg mulighet til å filosofere. Å jobbe med en plante fra voksested til å kunne bruke et klesplagg, har gjort at jeg har gjenoppdaget naturforbindelsen som moderne menneske. Å oppdage den opprinnelige, grunnleggende tilknytningen vi kan ha til naturen har vært magisk.

GJENOPPDAGET FORBINDELSE: Det å jobbe med en plante fra voksested til å kunne bruke et klesplagg har gjort at jeg har gjenoppdaget forbindelsen til naturen som moderne menneske, forteller Hanne Engebret

Om forfatteren / Hanne Engebret

Hanne Engebret driver foretaket Drabantbybruket. Hun har utdanning i økologisk landbruk fra INN og bærekraftig læring og økologiske skolehager fra NMBU. I tillegg har hun tatt grunnkurs i permakultur (PDC), og arbeider med sin diplomoppgave i permakultur. Et av hennes hovedmål er å vise at det er mulig å drive med selvhushold selv om man bor i urbane strøk. Å lage brenneslegarn er en spennende del av dette.

hennes blinkskudd! “bare må” ta et bilde til og et bilde til... Heldigvis for oss andre som får gleden av stadig tålmodigheten til sitt turfølge fordi hun alltid har med kameraet sitt og Foto: Jennifer McConachie. Jen er skoghagedesigner og kursholder, og utfordrer mellom sopp og planter. pgave i permakultur, med fokus på prinsipper, designverktøy og forholdet på Hvaler. Diktet er inspirert av kurset. Hun arbeider nå med sin diplomop Silje tok grunnkurset i permakultur (PDC) i 2020 på Eikeløkka permakulturgård Med deg er jeg meg.

Silje Helen Røen Gumus

for din gave til meg er jeg evig takknemlig. Uten deg er det ingen meg, og jeg blir meg. I ditt nærvær er vi oss, en kjærlighet uten grenser. Du gir uten å ville ha, og det grønne liv ditt sjal. Ditt blå hav er som et speil inn i ditt dyp, med vann ble du støpt. Med ild ble du formet, Du er eldre enn vi kan se for oss. TIL MODER JORD

MANGFOLDIG: Matskoger bugner av flerårige planter som tilbyr gode livsvilkår for et mangfold av dyr og insekter.

DE REVOLUSJONERENDE MATSKOGENE TEKST OG FOTO: JENNIFER MCCONACHIE

Å skape en matskog skaper ringvirkninger. Når du er med på å lage oaser fulle av nytteplanter, er du samtidig med i en global bevegelse som jobber for å løse klimautfordringene i praksis.

Matskoger representerer et skifte fra industrielle ørkenjorder, til bugnende mangfoldige flerårige oaser. I en matskog skaper vi flerårige, stabile, regenererende økosystemer. Selve definisjonen på en grønn oase som dekker både spirituelle og fysiske menneskelige behov. Den rake motsetningen kjenner vi så alt for godt: Jorder med sårbare monokulturer som produserer én type avling. En avling som krever tilførsel av store mengder diesel, kunstgjødsel og sprøytemidler.

Den globale interessen for matskoger er enorm. Også i Norge popper det opp stadig flere. Nå finner vi matskoger helt fra Vesterålen til Arendal. Men vi trenger fortsatt pionerer som går foran, dokumenterer og deler erfaring. Det er her du kan spille en viktig rolle!

Eldgammel tradisjon lærer oss å etterlikne naturen

“Matskog” eller «skoghager», er et nytt ord for en eldgammel tradisjon. De har blitt kultivert i Sør Amerika, Asia og Afrika i titusen år. Urfolkenes kultur har mye å lære oss om hvordan vi kan dyrke planter og vekster som kommer igjen og igjen og igjen. Det vi gjerne kaller for regenerativt design.

Disse eldgamle skoghagene forblir motstandsdyktige og opprettholder seg selv på grunn av et intuitivt design som etterligner naturen. Et bugnende biologisk mangfold skaper nisjer for både mennesker, fugler, rovdyr og insekter. Matskogene representerer også en viktig visjon for oss mennesker. Nemlig potensialet til å dyrke i samspill og på lag med naturen. Det beviser at mennesker har en rolle i å regenerere jorden.

Vi har potensiale til å bidra til verdens matproduksjon med stabile, flerårige økosystemer som krever minimalt med vedlikehold når de først er etablert.

Du benytter skogen som modell for hagen

Å skape en matskog handler om noe annet enn å lage en skog. Du trenger heller ingen eksisterende skog for å komme i gang. Det vi gjør er å designe med skogen som modell. En urskog er et perfekt eksempel på et motstandsdyktig og mangfoldig økosystem.

Ved å forstå hvordan naturen innretter skogen til å være selvopprettholdende, kan vi etterligne systemet dette når vi designer våre matskoger hvor som helst i verden. Forskjellen er at vi benytter nyttevekster.

Formålet er å produsere mat på en fornybar måte og dekke mange av våre behov. I de tradisjonelle kultiverte hagene er plantene arrangert i ryddige avdelinger. Matskogen er til sammenlikning ganske så kaotisk ved første øyekast. Trær, busker og stauder er stablet tredimensjonalt i flere lag.

Disse oasene av biologisk mangfold lykkes gjennom å utnytte plantenes unike funksjoner og roller. Vi finner mineralsamlere, nitrogenfikserere, beskyttere, jorddekkere og innsektelskere til pollinering.

Planter liker å leve i felleskap og å samarbeide, akkurat som oss.

Matskogen har syv lag oppå hverandre. Din skoghage kan for eksempel se slik ut: - Øverste trekronelag (valnøtt) - Medium trær (epletre) - Busker (solbær) - Urtestauder (dagliljer) - Lave jorddekkere (markjordbær) - Klatreplanter (minikiwi) - Røtter (svartrot)

I tillegg kommer det et åttende laget - det underjordiske mykorrhizasoppnettverket.

Hørtes dette omfattende ut, kan du bare slappe av. Din skoghage kan gjerne lages med mindre enn syv lag. Det viktig er å designe tredimensjonalt og tenke mer enn kun ett lag.

Har du kjøkkenhage, har du kanskje erfaring med samplanting og dyrking av salat eller spinat i skyggen av et bønnestativ? Der har to lag allerede.

Skoghagene løser problemer

I motsetning til urfolks flere tusen år gamle matskoger, er det omtrent førti år siden vår del av verden ble kjent med skoghager. Det var Robert Hart i Storbritannia som fant på navnet “Forest Garden”. Permakulturens far Bill Mollison besøkte Robert Hart´s skoghage i 1980. Siden har skoghager blitt med i verktøykassen til permakulturdesign. Matskogene er et perfekt eksempel på permakultur i praksis. Da den kjente permakulturisten Geoff Lawton opplevde Inraren matskog midt i det Marokkanske ørkenlandskapet da han var ung, tente det gnisten til en livslang lidenskap for skoghager og permakultur.

“Alle problemene i verden kan løses i en skoghage”, sa Geoff Lawton! Dette fordi det gir oss både grønnsaker, frukt, nøtter, urter, medisiner, sirup, tømmer, honning, kurvmaterial, farge- og såpeplanter. Maten er nullutslipp og ureist. Jorda dekkes i stedet for å pløyes. Dette regenererer jorda og lagrer karbon. Stort biologisk mangfold bringer andre arter tilbake fra randen av utryddelse. De er arealeffektive, trenger lite vedlikehold, unngår jorderosjon og bruk av kjemikalier. Skoghagene lar heller naturen gjøre jobben. Prioritering av flerårige vekster med sine store rotsystemer, gir næringsrik mat. Vekstene tåler bedre de ekstreme svingningene som følger med klimaendringer og er en form for aktivisme i en tid hvor vi lengter etter løsninger.

Observasjonen av naturen blir en spirituell opplevelse

Jeg tror mange opplever sorg og frustrasjon over ødeleggelse vi ser av naturen, artsutryddelse og klimaendringer. Vi ser et behov for å regenerere, helbrede, lytte til naturen og skape harmoni. Dessuten: Vi lengter etter å være med på løsningen.

Skoghager er et perfekt møte mellom naturens behov for å bli til “skog” og menneskers behov for “hage”. De representerer en motpol til det utdaterte paradigmet der mennesker eier, kontrollerer og dominerer naturen. At mennesker er separert fra naturen.

LØSNINGSORIENTERT: Jennifer McConachie mener matskoger er en del av klimaløsningen.

Å designe en skoghage omfatter det første prinsippet i permakultur: At du observerer dypt og etterligner naturen og lar naturen blir din læremester. Denne prosessen er i seg selv en dyp etterlengtet og spirituell opplevelse for mange. Med naturen som læremester kan vi skape et selvopprettholdende økosystem hvor det er ikke bare er naturen som blir helbredet.

Vi mennesker får også bedre helse og dekket spirituelle behov gjennom skjønnhet og ved å oppleve å få være en del en helheten.

Oasene dukker opp over hele verden

I mai deltok jeg på “ Internasjonal Forest Garden symposium”. Her fikk jeg mye inspirasjon og håp ved å høre om det som skjer i skoghageverdenen.

I Sverige er det stadig flere skoler og offentlig steder som integrerer spiselige planter. Gyttorps Skoltrådgård har erstattet hekk med spiselige planter som barna kan lukte på og spise mens de leker. I Storbritannia brukes skoghager i psykisk helsearbeid for å forebygge selvmord og Anne Stobart produserer plantemedisiner. Flow partnership fra India oppmuntrer til å bygge dammer gjennom sin “One Pond Fund”. Budskapet er at å strø dammer over hele planeten vil kunne lagre mer karbon enn skogen og gjenopprette verdens grunnvann.

Også i Norge etableres det skoghager fra Vesterålen til Beitostølen og Arendal. På småbruk, andelsgårder og i bakgårder anlegges de. (Ja,du kan bruke metoden, selv om du kun har en liten bakgård!)

Permakulturplanter skoghage på Tingvoll er i sitt sjette år. Matskogen på Låndås holder sommercamp for barn og fermenteringskurs. Holt Gård i Vestfold har etablert demontrasjonshager. I Oslo finner vi Parkens Grøde på Sagene og en matskog på taket til Økern Portal. På Brekkestø Hage i Lillesand har Elin Eftevaag plantet matskog rundt sin markedshage, for et lavere vedlikehold i alderdommen. På Indal Forest Retreat på Gjøvik ønsker Elin Enger gjestene velkommen til å smake på salatblader fra lind og femti arter til. I Hamar sentrum har Ragnhild Gjems tatt initiativ til en offentlig skoghage og i Malvik kan besøkende oppleve over to tusen spiselige planter i Stephen Barstow´s “Den Spiselige Hagen”.

Dette var kun noen oaser. Det finnes mange flere!

Vi må lære oss og dele med andre hvordan plantene skal nytes

Flerårige arter kan og bør ha en større plass i et bærekraftig kosthold i fremtiden. Det er likevel er erkjennelse at bruk og kunnskap om tilberedning er like viktig som å kunne dyrke de frem. Å være en spiselig plante hjelper lite om få liker hvordan du smaker.

NORDENS SPINAT: Stjernemelde (Hablitzia tamnoides) er en klatreplante med spiselige blader som egner seg i salat.

Derfor trenger vi å dele erfaringer, oppskrifter og å skrive kokebøker. Det trenges forskere, undersøkelser, kritisk refleksjon, interesserte politikerne og folk til å kjøpe plantene. Mange skoghagedesignere blir frustrerte over å ikke få tak i plantene de trenger. Vi må derfor skape et marked og lage en oversikt over produsenter.

Det er bare å hoppe i det. Eksperimenter, prøv og feil, ha det gøy, stol på din intuisjon og del dine erfaringer i nettverket. Sammen skal vi klare det.

Skoghager byr på et fortryllende kall, å være med på løsningen, i en overdådig, magisk givende hage. De representerer et paradigmeskifte og en retur til Moder jord som læremester og en ærbødighet overfor naturen. Det låser opp en visjon for å gjenskape en fremtid i samskaping med naturen.

Fakta!

Facebook gruppe: “Skoghager i Norge” “Skoghage på 1-2-3” online program kommer til høsten instagram.com/jenmcconachie www.efferus.no for skoghage info og planter Jen´s topp skoghageplanter: Stjernemelde “Hablitzia, Tamnoides”, alliums, rabarbra, bærbusker, frukt- og nøttetrær.

Jen McConachie er skoghagedesigner og kursholder. Hun holder Permakultur Design Certificate-kurs og tar permakultur diplomutdanning. Hun er også informasjonssekretær i Norsk permakulturforening og lidenskapelig opptatt av løsninger for å koble oss til jorda igjen.

PÅKLEDD: Rødkålen har fått dekke av ull. Det gir gode betingelser for mikrolivet i jorda, og reduserer behovet for luking og vanning.

På en liten øy utenfor Trøndelagskysten dyrker Elisa Helgebostad over hundre sorter spiselige vekster og grønnsaker. Avlingen sender hun til stjernerestauranter, og etterspørselen er større enn hun makter produsere.

SPIS MAT FRA DITT EGET LANDSKAP

TEKST OG FOTO: SIW HERMANSTAD

Når høsten står for tur, er tindvedbærene gule hos Elisa Helgebostad. Tomat- og agurkplantene strekker seg høyt i drivhustunnellen. SquashAsn er klar og rødkålen har vokst seg gigantisk vakker. Det bugner av blomster, urter og vekster som er klare for innhøsting på Helgebostad hagebruk i Hitra kommune. Her dyrkes økologiske spiselige stauder, grønnsaker, urter og blomster på 4,5 mål innmark. Avlingen selges både til restauranter og privatpersoner. I 2018 sikret Elisa seg avtale med stjernerestauranten Maaemo i Oslo, og etterspørselen etter hennes grønne vekster har vokst til nye høyder.

- Det er spennende å levere til restaurantene og jeg klarer ikke å dyrke nok. Mange ønsker å kjøpe grønnsaker og urter lokalt, forteller Elisa.

Nabolag med kjøkkenhager

Bruket består av en urtehage samt en flerårig grønnsakshage, en markedshage og en stor drivhustunnel. Elisa dyrker biointensivt, med mange sorter på et lite areal med høy grad av håndarbeid. Dette er en veldig vanlig måte å dyrke på i Sør-Europa, forteller Elisa, som er oppvokst på Helgebostad. Her har hun

LOKAL HANDEL: Elisa Helgebostad mener flere bør handle mat direkte fra sine lokale bønder, og heier på Rekoringene.

TINDVED: Fulle av Cvitamin, men med spisse pigger.

dyrket jorden i 14 år, nå i selskap med sine to sønner og en gjeng høner og ender.

Da Elisa var barn var det vanlig at folk dyrket egen mat i nabolaget. Fortsatt har nesten alle naboene kjøkkenhager.

- Naboen min Bodil hadde en besøkshage gjennom økolaget på Hitra. Der var jeg med på økolagsmøter fra jeg var liten, så jeg har vært interessert i dyrking og urter siden jeg var barn, forklarer Elisa.

Hun forteller at hun bare var ungen da hun tegnet sin første kjøkkenhage, og viser meg ivrig rundt på eiendommen og peker hvor hun først begynte å dyrke.

- Jeg brukte å sitte å lese og notere hva jeg kunne bruke urtene til og hvordan jeg kunne bruke de ville vekstene. Dette har alltid vært med meg, jeg har sugd til meg informasjon, forteller hun.

Produktive systemer i balanse

Permakultur betyr bærekraft i praksis. Målet med permakultur i jordbruket er å skape lokale, stabile og produktive systemer i balanse med naturen.

- Jeg har alltid vært interessert i permakultur og en kan vel si at det jeg holder på med her er permakulturinspirert. Jeg er veldig opptatt av å ta utgangspunkt i de ressursene som finnes her, forklarer hun.

Elisa forteller at hun alltid tenker på hvordan man kan bruke lokale ressurser til gjødsel og jordforbedring i hagebruket. Hun har eksperimentert med både tang og krabbeskall fra lokale matindustribedrifter.

- Jeg tror det finnes nok mat til alle og at alt handler om å legge til rette for at jorda kan gi oss det vi trenger på naturen sine premisser, sier hun. I sommer bestemte hun og naboen seg for å slutte med å bruke halm som jordforbedring.

- Det er veldig vanskelig å få tak i økologisk halm. Den konvensjonelle halmen er sprøytet med stråforkortere og nå har jordbruket begynt å bruke nye sprøytestoffer. Det er dyrt å bruke halm og det må fraktes hit, forklarer hun.

Kompost med ull

Elisa forteller at i 2012 deltok hun på en hagemesse i England. Der så hun et eksempel på kompost, hvor de hadde blant annet tilsatt ull til jordforbedring.

- Da endte jeg opp med å eksperimentere litt i hagen med ull. Er det en ressurs vi har mye av på Hitra og Frøya, så er det ull og alle villsaubøndene. Ullen inneholder masse nitrogen, den er tung å nedbryte. Men jeg tenker det er bare en fordel at den bruker lang tid. En får bare planlegge og tilpasse seg sesongene, naturens rytme og landskap, forklarer Elisa.

Hun forteller at villsaubøndene bruker å kaste ullen og grave den ned. Alle er overrasket over at det går an å bruke ull til gjødsel og jordforbedring.

- Jeg har ikke husdyrproduksjon, jeg har bare noen høner og ender. Da jeg dyrket opp til ett mål hadde jeg mer enn nok med vanlig husholdningskompost, gressklipp, tang og gjødsel fra endene.

Hun forteller at nå som hun dyrker på 4.5 mål har hun et mye større behov for gjødsel.

Drivhustunnel og gjenbruk

Vi rusler rundt i hagen og går inn i drivhustunnellen. Den er lang og tettpakket med ulike typer agurk- og tomatplanter så langt øyet kan se. Tunnelen er 185 kvadratmeter stor

- Den er bygd på bøyleprinsipp med gjenbrukte foringsrør og slanger fra den lokale oppdrettsindustrien. En god venn og broren min hjalp meg med å bygge å designe tunnellen, og materialkostnadene kom på ca. 20 000 kroner, forklarer hun ivrig.

Elisa er veldig fornøyd med tunnelen og ønsker å bygge en til.

Dyrker druer

Vi rusler over til kjøkkenhagedrivhuset. Rader av basilikum og chiliplanter ønsker oss velkommen, og drueplanter slynger seg ned i fra taket.

- Her kan vi kan faktisk dyrke mange druesorter, opplyser Elisa. Hun er inspirert av permakulturisten Steven Barstow i forhold til plantevalg og bruk av plantene. Jeg dyrker mange forskjellige arter sammen for å støtte insektsmangfoldet. Dette tiltrekker nyttedyr og det holder også skadedyr unna plantene. I 2012 anskaffet jeg ender fordi jeg hadde så mye snegler i hagen, for sneglene liker ikke ull. Hønene spiser snegleeggene og endene spiser sneglene, forklarer Elisa lurt.

På eiendommen har hun plantet en rad med lindetrær og bærbusker for å skape en naturlig spiselig levegg og mikroklima til andre planter.

- Man kan lære masse av å bare å observere naturen, sier Elisa.

Forherligelsen av byliv

Hun mener vi må finne måter å komme tilbake til den naturlige måten å dyrke på, hvor alt går i syklus. Hvor vi ikke forbruker ressursene men følger naturens kretsløp.

- Jeg tenker at vi må bruke en del av landskapet hvor vi bor til å dyrke mat. Bevege oss bort fra markeds- og kapitalistiske samfunnsstrukturer. Etter krigen kom forherligelsen av bylivet, det å komme seg til byen å for å tjene penger til det moderne livet. Nå trenger vi å komme litt mer tilbake til sjølberginga og å spise mat fra eget landskap, sier hun optimistisk.

reiserapporter PÅ KURS OG UTVEKSLING FOR EU-MIDLER Seks medlemmer i Norsk permakulturforening har i år deltatt på

utveksling og kurs i Portugal og Bulgaria, hvor utgiftene ble dekket av EU-midler. Norsk Permakulturforening får stadig invitasjon til å sende deltakere til slike opphold rundt om i verden.

Kurset «Permakultur for solidaritet» ble avholdt i Shipka i Bulgaria i august i år, ved landets første demonstrasjonssenter (LAND) for permakultur. Senteret har fått bidrag til oppbygging fra frivillige med Erasmus+finansiering, og kurset handlet blant annet om hvordan man kan søke om midler og drifte EU-prosjekter. De nye programmene til EU inneholder nemlig mange fine ord om bærekraft og solidaritet, altså de samme etiske grunnprinsippene som permakultur baserer seg på.

- Det var utrolig lærerikt og inspirerende å møte aktive fra de ulike permakulturmiljøene. Jeg vil derfor oppfordrer deg til å engasjere deg og bli aktivt med i foreningen, hvis du også kunne du også tenke deg å få delta på samlinger, kurs eller utveksling. Elin Tyse

TRADISJONSRIKT: I landsbyen Shipka i Bulgaria har det vært drevet hagebruk i årtusener. Her dyrkes det intensivt med imponerende avlinger i hagen rundt husene som er på ett mål, og hagen rommer gjerne også høner og foredling til eget forbruk. Mange på landsbygda i Bulgaria er avhengige av selvforsyning for å overleve. Husene bærer preg av praktiske folk som resirkulerer materialer og reparerer det de har.

Inntrykk fra sommerens Nordisk Permakulturfestival i Sverige

Helene Bøhler

EGENDYRKET: Elever og lærere på Holma folkehøyskole organiserte festivalen. De holdt workshops og hadde dyrket all maten vi spiste! Holma folkehøyskole er basert på å skape en holdbar verden i fellesskap, gjennom opplæring i dyrking, skoghage og permakultur, entreprenørskap, håndverk og mye mer. WORKSHOPS: Det ble holdt mange spennende workshops, som ‘Personlig omstilling’, å lære å bruke Ljå, være med å bygge en port, biokull, biehold, brennesle, sosiokrati, forankring i skoghage, rewilding, empowerment, høner og ender, dyrking og matlaging, og besøk på permakulturgårder I BEVEGELSE: Myke toner fra visesangere, dundrende trommesirkler, heftig bluegrass, hoppende skabalkan rytmer og dype kreative dansemixer fra DJs, sørget for latter og glede i et berikende fellesskap på en festival som setter spor.

omtaler

MY OCTOPUS TEACHER

Dokumentarfilm produsert av Craig Foster Netflix 2020 Omtaler: Odin Engebraaten

Filmskaperen inngår et uvanlig vennskap med en blekksprut i en sørafrikansk tareskog, og lærer av alle mysteriene i dyrets verden. Filmen gir et innblikk i den naturlige verdens komplekse relasjoner. Eksistensen av organismer er avhengig av eksistensen av andre i et utrolig vakkert undervannsøkosystem. Fosters fokuserer på en forståelse av livskvalitet og naturens evne til å helbrede gjennom bruk av selvregulering og tilbakemelding. Det er både inspirerende og rørende. Er man opptatt av permakultur, gir filmen et nærmest perfekt eksempel på prinsippet om å observere og samhandle. Med filmens unike undervannsfotografering og historie sitter vi igjen med en følelse av ydmyk kjærlighet til Jorda vi bor på med alle dens undere. Filmen anbefales på det sterkeste.

KOMPOSTBOKA

Dag Jørund Lønning Forlaget Nyskaping 2020 Omtaler: Elin Enger

Lønning viser hvordan kompostering kan gjøres enklere ved å mobilisere naturens skapende krefter. Han argumenterer for at det å kompostere er den raskeste veien til varig frodig vekst, og viser hvordan vi kan dyrke mat og bygge jord i samme operasjon. Han beskriver også hvordan det å legge komposten oppå bakken uten å grave og forstyrre jordlivet, gjør det enklere for plantene å klare seg selv. Mikrobene fra godt luftet kompost fungerer nemlig som effektivt plantevern ved å kolonisere planterøttene. Boka gir praktisk informasjon om hvordan vi selv kan gå i gang, men setter samtidig kompostering og betydningen av det mangfoldige jordlivet inn i et større filosofisk og økologisk bilde. Min motivasjon til å legge til rette for livet i jorda økte etter å ha lest denne boka. Anbefales!

MANY VOICES ONE SONG

Ted J Rau og Jerry KochGonzales Forlag: Institute for Peaceable Communities 2018 Omtaler: Helene Bøhler

Denne brukervennlige og spennende boken beskriver hvordan intensjon og planlegging kan tilrettelegge for å nå målet om distribuert makt. Vi får innblikk i hva sosiokrati er, og hvordan det kan brukes i organisering både i mindre og større skala. Både konkrete og følelsesmessige eksempler gir innblikk i hva som kan skje i praksis, og reflekterer dette helhetlige verktøyet. Modeller, tabeller og sjekklister gjør i tillegg boken til en anvendbar ressurs, som er lett å forstå visuelt. Sosiokrati fremstilles med åpenhet og ydmykhet for de individuelle erfaringer leserne selv måtte ha, samtidig som de konkrete beskrivelsene gir oss mulighet til å gjøre teori til praksis i et nytt paradigme.

Kantsonen

FOTO: JEN MCCONACHIE TEKST: EIRIK LILLEBØE WIKEN Matskogens ypperste inspirasjon. Denne sonen der alt møtes. Mellom bunnen på havet, tangen, luften, svaberget og gresset. Der engen treffer brennesle og mjødurt, hassel og rosebusker sammen med krekeplommer og villeple.

Over rager toppskiktet med pæretrær og de majestetiske ask, alm og eik. Herfra, helt ned i soppverdenen som forbinder humus med mikroliv og røtter under bjørk, furu og gran.

Inn mellom alt dette skjønne finnes eviggrønne bartrær som barlind og einer.

Videre opp gjennom snaufjellet ligger det hårfine mellomlaget mellom himmel og jord.

Lav og moser, mineralriket.

Jeg har alltid trivdes i kantsonen, derfor havnet jeg vel her i en fjordur. Når du bor i en ur ser du trærne trekke røttene helt ned i visdomsbrønnen. Helt inne i hjertet i ura jeg bor er det en slik brønn. Min gamle nabovenn har målt hvor mange liter som kommer ut derfra. Kilden er her, i Hardanger mellom store steiner som i gamle sagaer. Den er der du bor også. La oss videreføre eventyret om urloven.

Jeg har alltid vært i kantsonen for å spise og smake. Jeg elsker dette våte, rufsete, stikkete, slimete - det er så fullt av liv og lukt!

Jeg nyter å føre fingrene dypt nedi den feite, fantastiske jorda full av sopp og bakterier. Fører nesen ned og bare gir meg over.

Mikrokosmos - makrokosmos. Alle det vanvittige symbiotiske mellom alt fra åtte til 1000 ben. Lange, korte med snuter og små hatter. De som stikker og er direkte giftige, så man må legge seg ned å dø litt.

Denne duft av ren død, liklukt, de skarpe tenner som slurper i seg blodet med fjær i munnviken.

Den brunstige tømmer seg i groper, brøler med femtakkede horn.

Uglen sitter der i natten og lurer på noe som piler. Gjennom gamle stier og stunder der man sitter og prater sammen om stjernene. I dugget av de evige netter som alltid vil følge syklusen av fire årstider.

Kantsonen: I permakulturell tankegang deler vi områder i soner, avhengig av hvor de er i forhold menneskene. Kantsonen brukes om området hvor to soner går over i hverandre. Det er ofte et spesielt interessant område, fordi det tilbyr livsvilkår som kan egne seg for dyr og planter som ellers trives i nabosonene. Derfor er kantsonen ofte spesielt artsrik og fruktbar. Om forfatteren / Erik Lillebøe Wiken Han er gartner og driver Alvastien ved Hardangerfjorden, som er Norges første LANDsenter. Det betyr at stedet er et inspirasjons og undervisningssenter for permakultur og bærekraftige løsninger. Senteret er åpent for besøkende og frivillige, og ønsker å vise bruken av permakulturdesign, etikk, metoder og prinsipper i praksis. Eirik arbeider også med sin diplomoppgave innen permakultur.