10 minute read
Lise og Paal Furuseth
Med hjerte for skisenteret
For Lise og Paal Furuseth var ikke 18 barnehager, tre skoler, én turn- og idrettshall og 200 villsauer nok. De hadde også hjerterom for Hurdal Skisenter.
TEKST VIBEKE LINDSTAD DEGN-PETERSEN FOTO JOSTEN TOLLEFSRUD OG PRIVAT
«Så langt har skisenteret vært en ekstremt dyr hobby,» slår Lise smilende fast. Det måtte familieråd til før de bestemte seg for å ta over driften. Det var viktig for mor og far å vite at ungene også syntes det var greit å satse. Far i huset hadde jo allerede satset i bakken.
«Det er tusen og vel så det treningstimer jeg har hatt i disse bakkene,» sier Paal. Som tidligere alpinist – og ikke minst storebror til toppalpinist Ole Kristian Furuseth – har han solide røtter i lia.
«Hurdal Skisenter var en gang i tiden stort. På 1960tallet var det Donald Duck-arena med kvalifiseringsarrangementer, og alle de unge alpinistene kom hit,» sier han.
Frem til slutten av 1980-tallet var det mye folk i anlegget. Dette var før ol-anleggene i Lillehammer kom, samt den store utbyggingen i Trysil. Nå om dagen har de fleste idretter blitt helårsidretter og barn har mange aktivitetstilbud. Det er ikke helt enkelt å drive et skisenter som ligger helt uten offentlig kommunikasjon, og det er ingen tvil om at det er krevende økonomisk å drive Hurdal Skisenter.
Store investeringer «Drift av alpinanlegg krever kontinuerlige investeringer. Vi holder fortsatt på med nødvendige investeringer i infrastrukturen. Vi har også strammet inn på åpningstidene, da statistikk helt tilbake fra 90-tallet viser at skibesøk på ukedager har falt svært mye. Det ble ikke så veldig godt tatt imot av skiklubber og lokalbefolkningen, men vi har en langsiktig tanke rundt de investeringene vi gjør her. Vi liker å skape gode opplevelser for både store og små. Skisenteret er et godt tilskudd til alt det andre vi driver med, så vi må bygge sten på sten for at det skal bli bra til slutt,» sier Lise og nikker mot Paal som står i arbeidstøy, klar til å starte feilsøkingen på en pumpe til snøanlegget.
«Vi har snøkanonene som skal til, men ikke nok vann og strøm til å drive dem,» forklarer han. Uten hjelp fra oven koster det med dagens infrastruktur nærmere 1 million kroner å legge snø i den lokale skibakken. Det kreves brutalt mye kroppsarbeid å flytte et par kilometer med vannslanger og hundrevis av meter med skjøteledninger i 10 minusgrader for å få det hvite vinterdekket til å legge seg. ▷
Lise og Paal i bakken rett før de første kuldegradene setter inn og vinterarbeidet starter.
Lise var kostymeansvarlig for Farmen, og deltok også selv på skjermen. Her sammen med Haaken Eric Mathiesen i en innspillingspause. Hele familien deltar i arbeidet i skisenteret. Amanda er yngst, men har full kontroll på kakene.
Men noen år går det bra. I fjor kom det masse naturlig snø rundt nyttår, sammen med at pandemien traff oss og lokket folk til å møtes utendørs. Da var det godt besøk og god drift i anlegget. På sikt ønsker de å ansette noen på fast basis, men inntil videre er det storfamilien og noen hjelpere som driver skisenteret.
Familieprosjekt «Ungene er med på mye. De selger heiskort, styrer skiutleia og skikafeen, prepper og er ansvarlige for Instagramkontoen vår. Linnea er for eksempel markedssjef,» sier Lise om datteren på 17 år.
«Det blir jo en livsstil for hele familien,» sier Lise som forklaring på hvordan de får tid til så mye. Men de lar det ikke være med drift i skibakken. Sammen med MeV har de fått regulert et hyttefelt med 100 tomter, og de har kjøpt gamle Hanskollen hotell med planer om å pusse det opp.
«Med 2000 kvadratmeter og rundt 25 dobbeltrom ser vi for oss et lite nisjehotell med lodgefeeling,» sier Lise og innrømmer at hun nå driver på å leser seg opp på oppussing og drift av hoteller.
Egen barnehage Men det er ikke skisenteret som er basen i familiebedriften. Den består av barnehagene og skolene under Hoppensprett-paraplyen.
«Vi startet den første Hoppensprett-barnehagen i 2003 til barna våre. Vi er begge utdannet lærere, og det lokale barnehagetilbudet var krevende i forhold til å få hverdagen til å gå opp, så da etablerte vi i stedet vår egen.»
De to driftige gründerne har seks barn: Amanda (11), Nikolai (15), Linnea (17), Kristina (19), Paal Andreas (21) og Maria (22). Paal sitt barndomshjem på Jessheim sto ledig, og da de fikk lov til å bruke det som barnehage, var Hoppensprett startet.
«Vi ønsket å gi barnehagen en profil og et innhold vi selv ønsket for barna våre, og som vi håpet andre ville ha for sine. Dermed fikk vi Hoppensprett-profilen, med fysisk aktivitet, friluftsliv, kosthold og aktiviteter i små grupper. Rett og slett en aktivitetsbarnehage.»
Noen barnehager har de startet selv, andre har de kjøpt
Paal har mange treningstimer bak seg i bakken fra den tiden han var aktiv alpinist.
opp, og nå er de 18 barnehagene spredd fra Narvik og Vesterålen i nord til Sandefjord i sør.
«Vi er jo en liten aktør i barnehagenorge, med ca. 350 ansatte og en sentraladministrasjon,» sier Lise som understreker at de på ingen måte er ferdige med veksten. «Det hender vi blir tilbudt å ta over barnehager, blant annet fordi det er blitt så mye regler, krav og forventninger. Med stadige reformer i barnehagesektoren er det flere små som synes det er greit å overlate administrasjonen til noen andre.»
Full av ideer De kaller seg selv en liten aktør, men har tross alt en omsetning på et par hundre millioner kroner og i underkant av 1000 barnehagebarn og 350 skoleelever i de forskjellige barnehagene og skolene i Hoppensprett. For i tillegg til barnehagene, har de også én barne- og ungdomsskole, én ungdomsskole og én videregående skole, og ikke minst den store turn- og idrettshallen på Jessheim der Hoppensprett idrettslag holder hus.
Barnehagene har de pedagogiske retningslinjene ‘lek deg klok’ og ‘lær for livet’, som handler om å gå ved siden av de voksne og lære av det de gjør. Skolene er godkjent på et kristent verdigrunnlag,
«Jeg er fra presteslekt og har vært KrF-politiker i 22 år, og det er naturlig for oss å bære med oss en kristen oppvekst og tro. Vi synes det er fint å kunne forsterke litt av den kristne arven vi har, og mange ser positivt på et kristent verdigrunnlag,» sier hun men understreker at de fleste av elevene ikke kommer fra kirkelig bakgrunn. De ansatte blir heller ikke avkrevd bekjennelse for å kunne jobbe der.
«Det handler mer om den grundtvigianske ånden, den skapende gladkristendommen som byr på raushet og spillopper.»
Lise smiler lurt. De har nemlig flere ideer i ermet.
«For å gjøre Hoppensprett komplett, trenger vi et alderspensjonat,» sier hun og utdyper at ordet pensjonat sier noe om den servicen og luksusen som er mulig å oppnå. De har sett på noen tomter og lagt noen planer, men foreløpig er ikke noe spikret.
«Dette kommer til å bli noe av, men vi har ikke noe tidsperspektiv på det ennå.»
Farmen-kostymer Man skulle tro skisenter og Hoppensprett var nok til å fylle dagene, men ekteparet Lise og Paal har visst flere timer i døgnet enn de fleste.
Paal er agronom og sauebonde i Hurdal med 200 villsau, i tillegg til å virke som eiendomsutvikler sammen med brødrene sine. Og i sommer ble plutselig Lise kostymeansvarlig for Farmen-innspillingen litt oppi ▷
lia. Det «bare ble sånn» etter at Farmen-produsentene trengte noen lokaler til rekvisitter og endte opp i det gamle gymsalbygget ved Hoppensprett-barnehagen i Hurdal, før de trengte husrom til snekkere og litt crew, så ekteparet leide ut et par hus og hytter i skisenteret, og til slutt trengte snekkerne mat, og Lise meldte seg til å lage mat til crewet nesten hver eneste hverdag.
«Det ble en del lunsjer og middager som ble laget i skisenterets lokaler og kjørt opp til gården, fra 3–70 middagsporsjoner om dagen,» sier hun uten å gi inntrykk av at det har vært spesielt mye arbeid. Likevel viser en rask oppsummering at hun har kokkelert rundt 2000 måltider i løpet av en intens opprigg- og innspillingsperiode.
Men etter å ha bidratt med så mye lokalkunnskap, ville produksjonsteamet til slutt ha tak i en kostymeansvarlig, og siden Lise ikke klarte å finne den rette, tok hun like godt oppdraget selv.
«Jeg kunne ganske lite om det før vi startet, men nå etter 11 uker kan jeg ganske mye,» smiler hun og tror hun har lykkes fordi hun har vært fleksibel, kreativ og engasjert. Men hun har også kjent på forventningen om å få uttrykket autentisk. Noen artige episoder er det også blitt.
Kreativitet «Vi trengte et legekostyme, sånn for sikkerhets skyld, selv om det sjelden ble brukt. Så jeg fant litt utstyr som de kunne ha liggende hvis det ble behov for en lege. Den lokale legen hadde aldri prøvd kostymet, men allerede andre dagen av innspillingen hogg en deltager seg i beinet med øks, og legen måtte inn i et altfor stort kostyme. Heldigvis hadde jeg fått kastet inn et par bukseseler, så buksa i det minste hang på,» ler hun.
Men det har krevd kreativitet. For hvor skaffer man militæruniformer fra 1921? Gjennom Foreningen for levende historie i Oslo, viser det seg, for de kunne stille med hele sulamitten. Og hva gjør man når det skal lekes stortingsvalg på Farmen, og han som spiller ordføreren er to meter høy og ikke passer inn i snippkjolen hun hadde leid fra et kostymelager? Jo, da må buksebaken sprettes opp så buksa kan kneppes igjen foran. Etter hvert fikk hun lov til å delta mer i castingen, sånn at det ble litt enklere å finne kostymer. Dessuten deltok hun selv, og har jevnlig
Han er agronom og sauebonde, men Paal tar også en titt i billettluka for å se hvordan det går.
vært å se godt utkledd på skjermen sammen med flere kjente huddølinger.
«Det har vært kjempegøy, og dette vil jeg gjerne gjøre mer av,» understreker hun.
Reisepress fra mor Har den aktive familien noen gang tid til å slappe av? Lise ler.
«Joda, Paal tar turen til sauene og jeg ser en film. Vi liker å gjøre forskjellige ting, og det gir oss energi å lære noe nytt.»
Selv om hele Hoppensprett-ideen bunnet i barneflokken, og skisenteret er et familieprosjekt, har de første ungene allerede flyttet hjemmefra. De tre eldste har flyttet utenlands for å studere, etter sterkt press fra mor. Etter å ha bodd to år i Usa selv, mener hun det er viktig å reise ut for å få erfaring med kultur og språk, og ikke minst en selvstendighetstrening som kommer godt med senere i livet.
«Siden barna er så nær hverandre i alder, blir de en selvstendig enhet når mor og far er opptatt med noe annet. De utfyller hverandre godt, og det aller fineste for meg som mamma er å se at de har det bra. I sommer dro alle seks barna på ferie alene sammen et par dager før Paal og jeg kom etter. Jeg håper de vil se tilbake på oppveksten med en følelse av å ha hatt en viktig rolle i familien, at de har fått delta og bidra, og at vi har fått skape spennende ting sammen.»
