Publica © 2022
FORLAGSHUSET VEST AS Langgata 30 4306 SANDNES
Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284162003
Omslag: CF media Sats: CF media
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Det store lindetreet foran stuevinduet var blitt stående under hele byggeprosessen, og det var først i ettertid de kunne ergre seg over hvor mye løv det slapp om høsten. Men likevel, det var et pent tre, og det var godt å sitte under de løvtunge greinene på varme sommerdager. Plassen hadde naturligvis fått navnet Lindevang. Jo, det var et greit hus Haagen hadde bygget med hjelp fra slekt og venner. Det var rart med det, hjalp man andre, var det større sjanse for å få en håndsrekning tilbake, og hjelpsom hadde Haagen alltid vært. Nå satt han på trappa ikledd kjeledress og støvler og så utover mot de lysgrønne, vidstrakte åkrene nedenfor. De var ikke lenger hans, hadde vel aldri vært det heller, for faren hadde solgt unna litt etter litt, helt til barndomshjemmet var blitt overtatt av andre. Men her på Lindevang hadde Haagen ordna en kjøkkenhage også, slik at de var selvhjulpne med både poteter og gulrøtter. To ripsog to solbærbusker hadde vokst seg sterke og store allerede, og de bar brukbart med kart i år. Joda,
det meste var på plass, men noen unger hadde det ikke blitt ennå, selv om barnerommet stod klart på andre året. Han hadde nok observert at Birgit samlet barnetøy i små poser i skapene der inne, og stadig snakka hun om at når de fikk unger, skulle det bli på både den ene og den andre måten. Hun var utålmodig, Birgit. Hun hadde vært utålmodig etter å bli gift også, for ungdomsåra forsvant i en fei, syntes hun. Nå var hun straks tjueåtte år, og han var trettifire, og hvorfor det ble akkurat de to, det hadde han vel ennå ikke helt klart for seg. Folk brukte å si at hadde det ikke vært for at Birgit hadde lagt seg etter Haagen, så hadde han aldri blitt gift! Kan hende var det sant, for han var ikke framfus på noen som helst måte. Jovisst hadde han glimt i øyet, og en dram kunne han også ta, men aldri for mye, og aldri når han skulle på arbeid dagen etter. Nei, som snekker var det viktig å treffe spikeren på hodet, brukte han å si. Birgit kikka ut av døra idet han reiste seg. Hun hadde ennå de piggete hårrullene sittende i håret, men sminka var på plass; rød leppestift og en tykk strek langs vippekanten.
– Huska du egga, Haagen? Han hadde huska egga, og når han tok dem ut av bagasjerommet på bilen, bestemte han seg for å ikke legge fram den viktige
saken for henne før etter at gjestene hadde reist igjen. – Men så skynd deg, da, ropte Birgit. – Det er jo ikke mer enn tida og veien!
Haagen tok av seg støvlene, satte dem pent på plass og gikk ned den smale og bratte trappa til kjelleren. Han bada hver lørdag, og i dag var det til og med påskeaften, så da burde det ikke være noe unntak.
Toget var hverken for tidlig eller for seint da det rulla inn på perrongen. De to kusinene til Birgit skred ut av vogna med hver sin lille koffert som var akkurat passe for et helgebesøk. Nå ble de stående på perrongen og se seg rundt inntil de fikk øye på Haagen og vinka.
– Herreguud for en tur, altså, sa den ene som het Grethe og var eldst av de to. Haagen visste ikke hva han skulle svare, for han kunne ikke tolke om hun mente det positivt eller negativt. – Du skal nå bestandig klage, svarte søstera som het Liv. Hun satte seg inn i baksetet, Grethe ville sitte foran, for magen hennes var stor og rund.
Haagen stoppa rett foran trappa og ante hva slags seremoni som nå sto for tur, og etter å ha løfta koffertene inn for damene, satte han seg stille ned i lenestolen ved vinduet for ikke å være i veien for noen. Damene hadde ikke mer bruk for ham nå. Men
i lenestolen kunne han heller ikke sitte, fikk han beskjed om. Der måtte selvfølgelig Grethe plasseres, slik at hun fikk hvilt seg. Huff, så dumme menn kunne være som bare tenkte på seg selv! Birgit vifta ham bort. Så ble en liten puff plassert under Grethes føtter slik at de kom høyere opp, og det runde bordet med askebeger og bildet av den lille ungen som holdt på å falle utfor en bratt skrent, men som i siste liten ble fiska opp av en engel, ble trukket nærmere lenestolen. Grethe tente seg en Pall Mall og inhalerte. Med halvåpne øyne og en rødmalt trutmunn blåste hun røyken mot stuevinduet, som var lukka, mens Haagen gikk ut og ble sittende på trappa til det ble ropt til ham at nå var det mat.
Det ble to intense dager med snakk om interiør, mote og matlaging, men mest om graviditeter og barnestell, og Haagen satt for det meste ute på trappa til han igjen ble ropt inn for å få mat. Innimellom måtte han hjelpe til med et eller annet, sånn som å kaste potetskrellet bort på møkkahaugen, eller skru opp korken på likørflaska når damene ville ha et lite glass eller to til kaffen. En gang kommanderte Birgit ham til å vispe fløte med håndvisper, og da ble han også plassert ute på trappa fordi han sølte så fælt.
Men da påska var over, og etter at all oppvask var tatt og de tynne likørglassa var satt pent inn i skjenken igjen av Birgit, kunne endelig husets herre synke ned i lenestolen sin igjen. Han hadde båret koffertene deres helt inn på toget. Ikke det at damene ikke hadde klart det selv, men det var liksom likevel noe han måtte gjøre, hadde han tenkt.
– Jeg tror de var litt imponerte, sa Birgit og fant fram strikketøyet sitt. Det skulle bli et lite barnesengeteppe i lysegrønt, for man visste jo aldri om det ble gutt eller jente, og da var i hvert fall teppets farge helt nøytralt. Ja, når man la så mye jobb i det, så var det jo greit at det passa uansett. Den hvite heklekanten rundt ble kanskje det vanskeligste, men med akkurat den kunne hun nok få hjelp av mora si. Så løfta hun øyenbryna og lukka øya som for å få bort synet fra netthinna: Faren på traktoren sin og mora sittende på ei kasse bak på tilhengeren med et gammelt pledd rundt seg, og på vei hit til Lindevang. Hun grøsset.
– Imponerte over hva da? ville Haagen vite.
– Huset, møblene, ja, alt mulig, kvitra Birgit, og skrudde opp lyden på radioen før hun ropte: – Men vi har ikke miksmaster!
Stadig var det ting de ikke hadde.
– Hva for noe? Haagen så spørrende på henne, og hun skrudde ned lyden igjen og forklarte ham at det var noe som vispa av seg selv.
– Den går på strøm!
Så fortsatte hun å strikke igjen med en iver uten like. Han forstod at det heller ikke nå var det rette tidspunktet for å legge fram den litt spesielle saken for henne. Det skulle bli både mandag og tirsdag også, men på onsdag ved middagsbordet, syntes han at han ikke kunne vente lenger. – Jeg har fått tilbud om være med å bygge nytt gamlehjem på Mosvangen, sa han med ansiktet ned mot tallerkenen. Hun så på ham og lurte på hvor i alle dager Mosvangen var, og det var jo akkurat det som var så vanskelig for ham å få sagt til henne. – Ja, begynte han, – det er jo et stykke herfra, men veldig godt betalt, og det blir jo bare fra høsten til over vinteren, og kanskje til og med ei hjemreise i jula, og så er det bare innendørs arbeid.
Etter en lang vinter syntes han at han hadde frosset nok. Hele låven på Vikstad hadde fått ny kledning utvendig.
– Men hvor er det? ville hun vite, og han forklarte at det var i Mosjøen, og hun satte noen store øyne i ham og utbrøt at det var det dummeste hun hadde hørt!
– Så aldeles galt er det vel ikke, mente han, og skjøv
tallerkenen til side og ville brette ut et kart som lå påfallende nært innen rekkevidde for å peke ut stedet for henne. Men hun ville ikke se det, for øya stod plutselig fulle av tårer.
– Skal vi lage unger ved hjelp av postbudet, da? freste hun.
Han forsøkte å trøste. De hadde jo sommeren på seg, og dessuten kom det jo en ny vår. Tilbudet var for godt til å bli avslått sånn uten videre. De trengte jo pengene, og var det ikke sånn å forstå at hun ønska seg både miksmaster og ei stålampe i stua? Kanskje til og med et radiokabinett? Birgit svarte ham ikke, reiste seg bare opp fra stolen og begynte å rydde av bordet.
Resten av kvelden ble stille og rar, og det var som om store spørsmålstegn og radiokabinett dansa mellom dem, og ellers rundt omkring i rommet.
Det begynte å dukke opp små, grønne blader i potetåkeren. Det ble vel hun, Birgit, som måtte grave i jorda og ta dem opp, men det var ikke noe hun likte. Hun ville heller stelle innendørs, eller til nød med blomstene langs veggen, om hun måtte være ute. Bedene var fulle av anemoner som mora til Haagen møysommelig hadde fått satt ned der, men nå var den gamle mora hans på gamlehjemmet og ville ingen steder. Birgit så ikke lyst på fremtida uten hjelp fra Haagen, for det var gulrøtter, kål, bær og bønner og herregud, hvordan skulle hun klare med alt? Det hadde vært lettere for henne å sy tøfler på fabrikken som hun gjorde før de gifta seg, enn å høste inn hele denne jungelen av et jordbruk som Haagen hadde stelt i stand rundt huset deres.
Men Haagen mente at det ikke var noe å bekymre seg for. Når høsten kom, var det bare for henne å ta grøden i hus. Han skulle hyppe og luke og stelle fram til da, og så skulle han bestille ved, for han visste
nøyaktig hvor mye brensel som gikk med på en vinter – hun hadde ingen anelse.
De hadde fått telefon på Lindevang. Den stod på kommoden i gangen. Ved siden av kommoden var det en grønn respatexstol som de kunne sitte på når de hadde en samtale. Ved siden av telefonen lå det ei papirblokk hvor Haagen hadde skrevet ned telefonnummer til andre de kjente som også hadde telefon. Den var ikke lang, men omtrent midt på lista stod navnet til Hans Jordneset, og en kveld ut på sensommeren slo Haagen nummeret til ham og bestilte brensel for den kommende vinteren, og vel så det. Deretter ville han instruere Birgit enda en gang i hvordan hun skulle gå fram når hun skulle bestille varer fra kolonialbutikken.
– Jeg kan da det! svarte hun mutt.
– Du ringer, og de bringer, sa han for å få henne i bedre humør, men det virka ikke.
Birgit angra på at hun ikke hadde tatt førerkort. Da kunne hun ha kjørt selv. Nå la Haagen en presenning over bilen. Den kom ikke til å bli brukt før han var tilbake fra Mosjøen igjen. Nåja, så farlig var det da ikke, mente han. Det gikk jo to busser om dagen, en litt tidlig og en litt seint, og nesten helt til husdøra!
De bladde om på «Samvirkelagets årskalender»
som hang på kjøkkenveggen, og der stod det september 1959. Begge visste hva september innebar. Haagen skulle reise. Over kalenderens tallrekker med hverdager og søndager var det et bilde av et stabbur med fargerike trær omkring. De høye fjella i bakgrunnen hadde iskald nysnø på toppene, men stabbursjenta i stabbursgluggen smilte likevel. Haagen syntes det var et fint bilde, men Birgit syntes at jenta i gluggen hadde irriterende lange fletter. Det sa hun høyt også, og Haagen sa seg straks enig i at så lange fletter var nok i veien når hun skulle melke. Etter en mutt avskjed fra Birgit sin side, ble hun sittende i lenestolen til Haagen og kjenne på en velkjent murring i magen. Enda en gang måtte hun fram med både sanitetsbind og belte, og nå gråt hun. For første gang kom tanken på at de kanskje aldri skulle få noen unger. De bittesmå plagga i skapet, de skulle kanskje aldri få komme til nytte, og nå gråt hun enda mer. På den andre siden var vel denne månedlige røde katastrofen et bevis på at i hvert fall hun var i orden. Hun hadde mange ganger fundert på dette. Kunne det være at Haagen rett og slett ikke kunne gi henne graviditeten hun så inderlig ønska seg? Kanskje var det noe galt med ham?
Det gikk et par uker, og så kom Hans Jordneset til Lindevang med en traktortilhenger full av ved som var blitt bestilt. Jovisst kunne han hjelpe til med å kaste vedtrea inn i skjulet også. Det skulle da bare mangle, nå som hun hadde blitt gressenke! Han kunne komme på lørdag, og kanskje fikk han til og med en middag som takk, spøkte han. Birgit nikka og kunne love det, men fikk samtidig ufrivillig røde roser i kinna, for minner fra tidligere år dukka opp. De hadde dansa tett sammen, de to, og Hans Jordneset hadde hviska ord i øret hennes som hun lot som om hun ikke hørte. Hun var jo allerede forlova med Haagen, og Hans hadde nok hviska ord i øret til flere enn henne, den flørten!
Men det var ikke slik at Birgit hadde planlagt alt til minste detalj denne lørdagskvelden, for tanken var farlig, ja, bent fram usømmelig, men likevel var den forlokkende. Hun vaska og stelte seg og både ville og ikke ville være bekjent av tankene som kom og gikk, for hva var det hun var i ferd med å gjøre? Den nydelige parfymedufta spredde seg i rommet da hun åpna flakongen. Hun tok en dråpe bak hvert øre og fikk plutselig tårer i øya. Parfyma var bursdagsgaven
til henne fra Haagen. Så stramma hun seg opp og dekka bordet, for middagen skulle være betaling for hjelpa hun hadde fått med veden, og ikke noe annet, og det måtte da vel være lov å pynte seg litt en lørdags kveld, uten å ha dårlig samvittighet for det?
Han roste maten hun hadde laga, han roste frisyra hennes, og da hun tok fram den dyre likøren, roste han hele henne. Hans Jordneset var ikke den som takka nei til en sterkere dram heller, han, og om hun ikke huska feil, så hadde hun litt av den sorten også – med bringebærsaft som blandevann. Praten gikk i muntre ordelag. Mannen var langt fra stygg, tenke hun, men noe begjær følte hun vel ikke akkurat. Håret var lysere enn Haagens, og krøllene var visst ikke helt til å holde styr på, kunne hun se, men ellers var han vel som menn flest, og det var akkurat det som passa så bra. Ute begynte det å mørkne. Birgit trakk for gardinene og Hans Jordneset ymta frampå om at nå var det vel på tide å karre seg hjemover. Han skulle da vel ikke oppholde henne til langt på natt heller! Folk kunne begynne å prate. De la seg jo opp i alt, selv et uskyldig middagsbesøk kunne bli til hva som helst. Han smilte liksom litt oppgitt og unnskyldende til henne. Folk kunne være så rare. Da reiste hun seg og
gikk rundt bordet. Hun kjente ikke igjen seg selv, for nå ble hun stående rett foran ham og nærmest by seg fram.
– Det kan da vel ikke haste sånn, sa hun. – Vil du ikke danse litt med meg før du går? Du var jo så god til å danse før i tida.
Hans Jordneset reiste seg på ustø føtter og tok villig rundt henne mens han mumla noe som bare Birgit kunne høre gjennom musikken fra platespilleren.
Det hadde blitt helt mørkt ute nå. Hva kunne klokka være? Hun smøg seg ut av favntaket hans og fant klærne sine. Hjertet hamra i brystet hennes, for i gjestesenga der kusinebesøket tidligere hadde overnatta, lå det nå en snorkende mann som hun fortest mulig måtte få ut av huset! Etter mye om og men og ynkelige overtalelser, klarte hun det, men før han var ute av døra fikk hun ham til å love at dette måtte bli mellom dem.
– Ikke et pip, hører du. – Får Haagen vite dette, så slår han deg i hjel! Hans Jordneset ga henne et lite nikk til svar, dro hånda gjennom håret til ingen nytte, og så forsvant han ut i den beksvarte natta med krøllene til alle kanter.
Kanskje var det skam, kanskje var det anger hun følte i tida som fulgte. Hun visste det ikke selv, men hun safta og sylta, og potetene tok hun opp uten å kny. Nei, aldri klaga hun, ikke til noen, og i november kunne hun skrive til Haagen at neste gang han så henne, hadde hun fått en rundere mage.
Og det stemte. Han så det med en gang da han fikk reise hjem noen dager i jula. Birgit stod nemlig i døråpninga da bussen stoppa, og hun hadde ikke knytta beltet rundt livet på den vide kjolen – hun hadde knytta det bak i ei sløyfe. Han ble nesten målløs av synet, for så rund hadde han ikke venta at hun skulle være. Han rakte henne konfektesken, enda det ikke var julaften, og sa det var en forskuddsgave. Gaven falt i god jord, og resten av jula ble hun varta opp på alle tenkelige måter. De studerte den nye årskalenderen fra Samvirkelaget for 1960, og fant ut at Haagen ville komme hjem i god tid før fødselen. Birgit viste ham bilder fra et ukeblad av barnevogner og barnesenger og alle slags ting de kom til å måtte kjøpe. Haagen nikka og sa selvfølgelig, selvfølgelig, og da våren kom, og han var ferdig med gamlehjemmet på Mosvangen, var kona hans blitt trill rund. Nå var det bare å vente, for alt stod klart på barneværelset. De venta og venta, og Birgit spiste fortsatt for to,
for det hadde Grethe sagt at var innmari viktig. Hun vralta seg til kjøkkenskapet om natta også, og etterpå lukta det spekepølse i hele soverommet.
Men så var endelig ventetida over, og Haagen kunne hente kona si og et lite jentebarn hjem fra sykehuset etter ei uke.