En adventsfabel Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får. (Salme 71, 14) Gleden og Forventningen var bestevenner. Ikke bare det, de var naboer også. De hadde det så bra. De var sammen om det meste. De drømte sammen. De planla turer. De planla fester. Og de gjennomførte både turene og festene. Og tiden fram til det skulle skje noe, var alltid fylt med planer og ideer og drømmer. Gleden og Forventningen passet så godt sammen, for Gleden ble næret av Forventningen. Men en dag flyttet det inn en nabo i leiligheten over Gleden. Han het Behov. Og han hadde noen venner med mye penger. Han fortalte Gleden at hun ikke trengte Forventningen. Å planlegge var teit. Hvorfor skulle hun utsette i tre måneder noe hun kunne kjøpe nå? Han kunne skaffe det hun trengte så fort hun ville ha det. Behov og Glede gikk sammen på fester, dro på turer og raste rundt i byen. Det var ikke den ting de ikke var med på. Forventningen satt hjemme. Det var ingen som hadde bruk for henne. Hun savnet seg selv, og hun savnet venninnen sin. • 18
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.