Ingen trengte Forventningen lenger. Hun kjente seg til overs. Hun satt hjemme alene mens Gleden var på byen med Behov. Men Gleden ble mer og mer lei seg. Hun kjente seg ikke lenger vel sammen med Behov. Da hun hadde fått alt hun ville, var det ikke mer igjen å se fram til. Hun klarte knapt nok å glede seg over det hun hadde. Behov oppfylte alle drømmene, men da alle drømmene var oppfylt, var det ikke mer å drømme om. Det var ikke mer å planlegge. God mat som Gleden og Forventningen kunne ha planlagt å spise og kunne fått vann i munnen av å snakke om, ble spist nesten før den var kjøpt og skapte ikke noe glede. Alle drømmene var spist opp, og Gleden savnet dem. Hun savnet å kunne glede seg til noe. Hun savnet Forventningen. Gleden uten Forventningen var som hav uten salt. Som svart uten hvitt. Som savn uten minner.
19 •
