Publica © 2021 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284161341 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
MARTHE AUSTEGARD
2021
EVEN
KAPITTEL 1
Rio de Janeiro
Han hadde bare så vidt lagt på røret før det ringte igjen. Mettes stemme lød tynn, som om den ble strukket ut på veien fra Norge til Brasil. «Hei, vennen min», sa hun skjelvende. «Hei, så uventet», svarte han. «Jeg er redd jeg har dårlige nyheter», fortsatte hun. Han hadde umiddelbart forstått at det måtte være noe om moren. «Å, kjære deg, Even. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle deg dette.» «Bare si det rett ut», mumlet han og knep øynene sammen. «Hun ble funnet i badekaret.» Han kunne høre Mette svelge gjentatte ganger før hun fikk frem budskapet. «Hun er død, vennen min. Liv er død.» Det var kjæresten som hadde funnet henne. Onsdag kveld klokken 19.05. Hun hadde kuttet seg opp langs underarmen, like fra håndleddet og opp mot albuehulen. Utvilsomt selvmord. «Hvilken dag er det i dag?» stotret han og kjempet mot tårene. «Du er hjertelig velkommen til å komme hjem og bo hos oss, selvfølgelig, det er du alltid, må du vite.» - 5 -
MARTHE AUSTEGARD
Etter en lengre stillhet fikk han presset frem et «Takk». Han skalv voldsomt da han la på røret. Deretter ble han sittende i timevis på en krakk i resepsjonen, uten annet å distrahere seg med enn gårsdagens avis, på portugisisk. Han hadde ingen mulighet til å gå noen steder, ettersom han var alene på arbeid. Alene i verden. I fire dager gikk han og ventet på en ny telefon fra Mette om at de hadde funnet noen form for selvmordsbrev, avskjedsbrev eller beskjed til ham. Da søndagen kom, hadde han ennå ikke hørt fra henne. Hun hadde ikke lagt igjen beskjed i resepsjonen, det hadde han forsikret seg om til de ble trøtte av maset hans. Han hadde alltid behandlet moren med respekt, og hun hadde bestandig kunnet regne med at han brydde seg om hvordan hun hadde det. Likevel sto han alene igjen med mange ubesvarte spørsmål, og det fantes ingen beskjed, ingen brev, ingen lapp som kunne gi ham svarene. Han hadde ikke hørt stort fra henne det året han hadde vært bortreist – en tekstmelding på fødselsdagen hans og et par tekstmeldinger for å takke for postkortene hun mottok. Etter at han fikk fast adresse på hotellet, hadde han ventet at hun ville ringe eller sende brev, men hun hadde tydeligvis ikke hatt det så bra den siste tiden. Hun måtte ha hatt det helt grusomt. Mange ganger hadde han ønsket seg bort fra hverdagen og livet der hjemme, men aldri hadde han vurdert å ta sitt eget liv. Han gikk til nærmeste søppelspann og kastet billettene han hadde skrevet ut fra e-posten Mette sendte etter telefonsamtalen deres. Det hadde bestandig vært moren og ham, høyt og lavt og overalt. Han mintes at ventetiden mellom hennes dårlige - 6 -
EVEN
perioder var minst like skremmende og nervepirrende som de faktiske nedturene. Dette hadde vært blant de største utfordringene å forklare til dommerne da de tok ham inn på kontoret for å spørre hva han helst ønsket. «Å bo hos mamma, når hun er frisk», hadde han svart gang på gang, uten å ha fått ønsket sitt innfridd noen av gangene. Ved ett tilfelle hadde han måttet svare på spørsmålet om hvorvidt moren var slem mot ham. «Nei», hadde han svart da. Hun hadde jo aldri vært slem med vilje, og hun ba alltid om unnskyldning etterpå. Hun var streng når han ikke oppførte seg, eller når han oppførte seg dårlig og stilte dumme spørsmål som fikk henne til å fyke i taket. Det hadde han selvfølgelig ikke utbrodert til dommeren, det fikk holde med et enkelt nei. Det var den gang da, inne i hodet på en seks–syv år gammel pjokk. Nå tenkte han at han skulle, han burde ha svart annerledes, slik at moren kanskje kunne ha fått hjelp. Ingen i hennes tilstand burde være alene med et barn over tid. Så klart hadde de korte samværene deres virket overkommelige for utenforstående. De som bestemte alt dette, hadde ikke forstått at for ham var alle de korte stundene sammen med moren åpningen inn til minner om en oppvekst i ren og skjær galskap. Fullstendig vanvidd. Juling og skålding og rus, etterfulgt av perioder med luksus og overforbruk, overdreven oppstemthet og ekstrem kjærlighet. Han hadde ingen synlige merker etter omsorgssvikten, men som Mette så fint hadde formulert seg: «Noen arr på sjelen.» Varm luft føk rundt ham og virvlet opp støv fra hovedgaten. En trailer kom for nær og gjorde ham oppmerksom på at han ikke var skjerpet. Rundt neste hjørne ventet telefonkiosken. - 7 -
MARTHE AUSTEGARD
Irritert blåste han bort sandkorn fra øynene. Leppene hang seg opp, så tørr var munnen blitt. Faen heller. Han kastet et blikk mot telefonkiosken. Den var i bruk. Pusten slapp ut av ham, voldsom og lettet. Mette ville uansett ha sagt noe for å få ham til å utsette beslutningen. «Legg deg og hvil deg, kjære. I morgen vil det nok stå klarere for deg hva som blir riktig for deg å gjøre.» Deretter ville hun ha smilt lurt til ham og lagt til noe oppløftende. «Ta med deg et Donald-blad i sengen, og få tankene over på noe annet.» For Mette hadde alltid et Donald-blad på lur, og det spilte ingen rolle om den som var trist, var fem eller femti år, hun var fast bestemt på at Donald var uforenelig med angst og mørke tanker. «Takk for det, Mette», mumlet han. «At jeg kjenner deg så godt at jeg ikke behøver å ringe deg for å dra nytte av rådene dine.» Mette hadde som vanlig hatt rett, og etter en natts hvile føltes det ikke like håpløst å ha tatt valget om å bli værende. I løpet av de tidlige morgentimene hadde han konkludert med at hans egen avskjed med moren kunne finne sted hvor som helst. Det som var vanskeligst å forsone seg med, var at hun ikke hadde følt behov for å ta farvel. Han forsøkte å skyve tanken fra seg og konsentrere seg om at han hadde et behov for en avslutning. «Ser du etter noe spesielt?» Kvinnen i blomsterhandelen var pålogget straks klokken på toppen av døren klang. Han steg inn i butikken og tok av seg skyggeluen. «Ja», svarte han, og kikket seg rundt i rommet. «Problemet - 8 -
EVEN
er at jeg vet ikke hva.» Ekspeditrisen gjorde seg klar for å vise ham ulike oppsatser da han avbrøt henne. «Jeg vet hvilken blomst jeg ser etter, men jeg vet ikke navnet.» Med lette skritt kom hun frem fra disken og ut i rommet til ham. «Forsøk å beskrive den for meg.» «Den er fiolett med hvite ringer innerst», svarte han spørrende. Han hørte at stemmen var nær ved å briste, og håpet at hun ikke hadde lagt merke til det. «Den betyr noe spesielt for deg?» spurte hun, og kom nærmere. «Det var min mors favorittblomst, og nå er det på tide å ta farvel med henne.» Han rensket stemmen med et kremt. «Og da vil jeg altså gjerne ha denne blomsten.» Den svært så hjelpsomme kvinnen fant frem kataloger med blomster. «Jeg tror jeg forstår hvilken du mener, men i så tilfelle har jeg den ikke inne for øyeblikket.» Hun bladde febrilsk i katalogene. De slanke fingrene saumfarte side etter side før en rødlakkert pekefingernegl stanset ved den rette blomsten. «Er det denne?» spurte hun håpefullt. Han nikket og ga henne et raskt smil. «Det var det jeg trodde», gliste hun tilbake. «Den er vakker.» Han nikket igjen og så spørrende på henne. Hun smilte tilbake og nikket hun også. «Ja?» sa han etter en litt for lang pause. «Har du den inne?» Kvinnen rødmet og pakket klumset sammen katalogene. «Jeg har den ikke, men jeg er ganske sikker på at forhandleren på høyre hånd to kvartaler lenger nede har den! Jeg - 9 -
MARTHE AUSTEGARD
gikk forbi i dag morges, og da mener jeg at han fikk levert en bøtte.» Han takket for hjelpen og fulgte anvisningen hennes. Ti minutter senere la han varsomt topplokket på skuldervesken over den skjøre blomsten. Føttene beveget seg fra side til side mens køen snirklet seg fremover mot billettluken. Forundret over fraværet av skjelving tok han imot vekslepengene med stødig hånd. Han gned tuppen av tommelen mot resten av fingrene. Tørre. «Disculpe, disculpe», unnskyldte han seg og trengte seg gjennom folkemengden. Det kalde metallet føltes deilig mot den solvarme huden idet han lente kroppen mot veggen i trikkevognen. Vinden lekte med luggen hans gjennom en åpen luke øverst på vinduet. Med tunge øyelokk vendte han ansiktet mot strømmen av lunken luft og tillot seg å kjenne følelsen av morens fingre stryke gjennom hårlokkene. Sukkertoppen myldret av høylytte turister. Noen hoppet jublende idet de ble fotografert. Selv kjente han seg fullstendig flat. Han ristet på hodet til en besøkende som rakte ham kamera med en spørrende mine. Skyggen la seg over ham og fikk ham til å fryse. Han gikk helt inn til bunnen av statuen før han lirket blomsten opp av vesken og plasserte den ved Jesu føtter. Det var ikke fordi han ønsket å be Jesus passe på moren. Det var mer at den massive skikkelsen representerte den enorme personligheten hun hadde hatt. Det var også det første stedet han kunne komme på. Han tenkte på diktet han hadde skrevet da han var femten år og fremdeles var full av kjærlighet og ømhet for moren. «Men jeg vet du er sliten, hvil litt nå, hvil her med meg. Du - 10 -
EVEN
er trygg med meg, hvil deg nå, trøtte mamma, alt blir bedre da», hvisket han. Han hadde virkelig ment det den gang han skrev diktet, at hun alltid kunne stole på ham og regne med ham. Deretter hadde han latt henne i stikken. Tatt en helomvending og reist til den andre siden av jorden, og nå var hun altså død. Han følte seg lettet og såret på samme tid. Lettet over valget av avskjed, at han ikke befant seg på flyet hvor han spente setebeltet og gjorde seg klar for landing. Skuffelsen han kjente på, bunnet i deres gjensidige svik, at hun på sin side ikke hadde stolt nok på ham til å fortelle at hun skulle forlate ham, og at han på sin side ikke hadde vært der og lyttet. På et vis begynte sviket fra hans side allerede et par måneder før attenårsdagen hans, da det gjentatte ganger ble presisert for ham at han kunne velge om han ønsket å bli boende hos Mette og Tor. Hadde han ønsket seg hjem igjen til moren, ville hun kanskje ha latt være å flytte sammen med kjæresten. Og hvem kunne vite – da ville hun muligens ha vært i live nå. Øynene som kikket tilbake på ham, var vidåpne og i villrede. Han trakk genserermet ned over hånden og gned bort en flekk på speilet. «Kunne jeg ha endret mammas skjebne?» Speilbildet trakk bare på skuldrene til svar. Dette ritualet gjentok han daglig. Til slutt ble han trøtt av sitt eget mas og svarte seg selv at dersom han hadde kunnet, så var det for sent nå. Skikkelsen i speilet så ikke mindre rådvill ut av den grunn. Håret var tjafset, og skjegget hadde behov for å bli trimmet. «Du må ta deg sammen», kjeftet han mot den fremmede versjonen av seg selv. - 11 -
MARTHE AUSTEGARD
Han hadde tidligere merket seg at det fantes frisørboder inne på de store markedene, og bestemte seg for å avlegge en av dem et besøk. Markedet vekket en følelse av totalt kaos. Han dukket og unngikk bare så vidt å dunke hodet i et kjøttstykke. Med stramme hender knuget han vesken mot hoften og brukte den som skjold mot de korte kvinnene som stadig dultet borti ham. Det var levende og døde dyr om hverandre, side om side med alle typer grønnsaker og frukt og all den osten han kunne drømme om. Noen boder solgte pakket mat, andre tilberedte fersk mat som ble spist på stedet. Lukten av rødt, dødt kjøtt fylte neseborene, og i rekker og rader over ham hang ribber, skinker og rå pølser. Han rygget for å gjøre plass til en mann som foldet ut en gardintrapp. «Holder du her, er du grei?» gliste mannen. Med en stram mine grep han om stigen mens blikket fulgte et knippe nyplukkede høns idet de ble hengt opp etter bena. Rundt neste hjørne var det boder som solgte klær, tekstiler, sko og undertøy. Noen lakkerte negler og stelte føtter. Gjemt innimellom det glade vanvidd klippet de altså hår. Han valgte boden som så minst travel ut. «Har du tid til meg?» spurte han. En ung kvinne viste ham til en kjøkkenstol. «Jeg vil bare bli kort på håret, det bryr meg ikke om du bruker maskin eller saks.» Kvinnen nikket og smilte før hun festet en sort kappe rundt halsen hans. Idet hun snudde seg for å hente en spruteflaske med vann, snek han opp hånden og løsnet på kappen. «Bare en kappe», sa han til seg selv og forsøkte å skyve bort bildene av sterke mannehender som strammet til rundt morens hals. Da kvinnen kom tilbake, vætet hun håret og ørene - 12 -
EVEN
hans før hun strammet kappen godt til om halsen igjen og begynte å gå over hodet hans med maskin. Med øynene lukket jobbet han på spreng for å la lyden av barbermaskinen overdøve minnene som trengte på. Kort tid etter betalte han en slikk og ingenting, unnlot å tipse, takket for klippen og hastet ut igjen blant radene av ytre kaos. Like rundt hjørnet ventet et ferskmat-eldorado av boder. Området var lukket inne av boder som solgte store gulvtepper og gardiner, og disse sørget også for å holde lukten av rått kjøtt borte. En smilende jente rakte ham en smaksprøve. Hendene skalv slik at olje fra olivenen på toppen av den tynne treflisen dryppet ned og la seg mellom huden og klokkereimen. Det tok ikke lang tid før skinnet hadde trukket til seg oljen. Bildene av morens magre hals presset seg frem igjen og fikk ham til å trekke hardt i halsåpningen på t-skjorten. Med vidåpne øyne stirret han på den glinsende olivenen. «Nå er det du og jeg, fruta. Her og nå.» Det fungerte. Smaken av oliven skjerpet ham og fikk ham til å ønske seg mer av det de solgte – oster, fylte paprikaer, fylte chilier og ferske bakverk. Det luktet godt fra alle kanter, og han ble grepet av en ukjent trang til å lage mat. Han ønsket at han hadde hatt et kjøkken å komme hjem til. Da ville han ha fylt poser med løk og grønnsaker, tomater så store som appelsiner, digre paprikaer i alle farger. Han ville ha kjøpt strømper med løk, og vel hjemme på kjøkkenet ville han ha kuttet og kuttet til tårene rant. Deretter kunne han ha blandet i grønnsaker til han hadde laget seg en rykende fersk ratatouille. Det var umotiverende å gå fra markedet for å vende tilbake til et usselt hotellrom. Det virket plutselig så altfor midlertidig, som om livet hans sto på vent. - 13 -
MARTHE AUSTEGARD
Resepsjonen var fremmed for ham da skyvedørene åpnet seg og ønsket ham velkommen hjem på samme måte som de hadde gjort i månedsvis. Han åpnet døren til trappeoppgangen og tok fatt på trinnene. Som vanlig ga døren fra seg et smell idet den lukket seg. Det knyttet seg i magen. Pusten ble kort og hektisk, og han måtte lukke øynene og ta en pause før han kunne fortsette mot værelset. «Hva faen gjør jeg her?» mumlet han oppgitt. Limbo. Det var her livet skulle fortsette, var det ikke? Han ønsket seg bort fra den stillestående tilstanden han hadde befunnet seg i så lenge. Med nettverket han hadde bygget opp via arbeidet i resepsjonen, burde det være en smal sak å finne en passende leilighet. Det banket på døren, og resepsjonssjefen lukket seg inn uten å vente på svar. «Drar du nå, altså?» spurte han på portugisisk. Even nikket. «Hvor er bagasjen, mann?» Han måtte smile og viste med en håndbevegelse mot gulvet. Bagen rommet uten problemer de få eiendelene han hadde. Et par jeans, t-skjorter, vindanorakk, fjellstøvler, joggesko og toalettsaker. «Ingen PC? Nettbrett? Bøker?» Sjefen satte seg ned på sengekanten og kikket på Even. «Jeg ville gitt gode penger for å vite hva du rømte fra.» Even flirte og rakte ham hånden. «Det ville du nok, ja. Takk for muligheten. Det har vært fint å arbeide her.» Bussen nådde en hastighet som umulig kunne være forsvarlig. Even knep øynene sammen hver gang de rundet en sving, og pustet lettet ut av mangelen på kollisjoner. Han kunne skimte - 14 -
EVEN
en liten lampe som blinket rødt på dashbordet, men lot til å være den eneste som brydde seg. Den trykkende heten bak vindusglassene var uutholdelig. Passasjerene og sjåføren inkludert satt døsige og viftet luft mot ansiktene. Han satte seg rakere opp og skar en grimase da huden på ryggen ble skilt fra det klamme skinnsetet. Destinasjonen var en forstad tretti minutter utenfor sentrumsgrensen. På setet ved siden av ham lå bagen, og inni ham skiftet stemningen frem og tilbake mellom spenning og uro. Tre forsøk tok det ham å få nøkkelen inn i låsen. «Helvetes skjelving», snerret han og holdt et godt tak om høyrehånden med den venstre. Da døren omsider gled igjen bak ryggen hans, lot han pusten sive ut gjennom åpen munn. Det var et behagelig syn som ventet ham. Beskjedent innredet, men rikt utstyrt med vinduer som gjorde det mulig for ham å se havet hver dag. Store gardiner ville sørge for fred og privatliv de gangene han ønsket det. Sammenlignet med tilsvarende leiligheter på markedet var den månedlige leien overkommelig. «Godt gjort», roste han seg selv. Med en lett bevegelse slapp han bagen ned på gulvet. «Velkommen hjem, Even!» Han bøyde hodet godt bakover og kikket opp på de skjeve bokstavene. Neonlyset syntes nesten ikke i det skarpe dagslyset. Pannen hans var rynket av bekymringer som ikke lot seg glatte ut da han senket hodet igjen. Snart måtte det begynne å komme penger inn på konto. Sparepengene han hadde lagt seg opp i løpet av hotellkarrieren, ville bare rekke til et par husleier. Med hodet vridd mot skiltet fortsatte han inn buegangen som skilte kafeens uteområde fra gaten. - 15 -
MARTHE AUSTEGARD
«Se deg for, mann!» En liten centimeter fra chihuahuaens spinkle ben skiftet Evens store sko retning. Han tok seg intuitivt til brystet – faen som han hatet å bli overrasket. Med hamrende hjerte fortsatte han innover i kafeen. De tilbød ikke rare utvalget: noen søte bakverk, kaffe og sprit, men det ble lange dager uten arbeid, og han var selskapssyk. Eieren nikket mot ham. «Du kommer i dag også?» Even nikket brydd tilbake og kjøpte seg en kopp kaffe. «De snakker om deg. At du leter etter arbeid?» Han tok en slurk av den varme koppen og smilte. «Det stemmer det.» Eierens latter var skingrende og uventet. «De bruker deg til å øve på engelsken sin.» Først nå kjente Even at han hadde holdt skuldrene høye. Han lot dem falle og smilte, ekte denne gang. Kafeeieren skjøv en oppslått avis mot ham. «Jeg har sirklet rundt de aktuelle, slik jeg har forstått det, i alle fall.» I et forsøk på ikke å virke for ivrig, leste han stillingsannonsen inni seg. Det ville ha passet ham utmerket. Perfekt mengde kontakt med andre mennesker, passelig mye ansvar. «Jeg ringer og ordner deg et intervju», sa kafeeieren. Før Even fikk protestert eller takket, var eieren forsvunnet inn på bakrommet. Ikke lenge etter kom han glisende tilbake. «Du kan takke meg senere!» Han kunne høre sin egen pust idet han nærmet seg inngangen. Ikke engang en ørliten del av ham var klar for det som måtte vente. Lynraskt lot han blikket saumfare rommet før - 16 -
EVEN
øynene landet på de store, sorte bokstavene. «DC Logistics.» En smørblid resepsjonist viste ham til en slitt lenestol og serverte kaffe i en skitten kopp. Skinnet var kaldt og klistret seg umiddelbart til den klamme huden hans. «Du er optimistisk og energisk» sto det skrevet på koppen over et bilde av det som for ham så ut som en padde som var dolket i ryggen. Fantastisk oppsummert, tenkte han. Kanskje han burde la koppen tale for ham på intervjuet. «Kom hitover», kvitret resepsjonisten etter en stund og viste ham inn en dør til venstre for resepsjonen. Han tørket de klamme håndbakene mot bukselårene og trakk pusten dypt. Tjue minutter senere kom han ut igjen fra den samme døren, tørket igjen håndbaken mot bukselåret før han tok et godt tak rundt sjefens hånd. «Tusen takk. Jeg lover at du ikke skal angre.» «Det håper jeg», smilte mannen. «Klokken 07.00 presis på mandag.» «Klokken 07.00 presis», gjentok han muntert. «Vi sees!» I første omgang ble han ansatt som sjåfør med en prøvetid på seks måneder. Mandags morgen ble han møtt av en slank mann som kom hastende mot ham med fremstrakt hånd. «Serginaldo Ramos. Jeg skal lære deg opp, vise deg rundt. Være din mentor, om du vil.» Even måtte legge godviljen til for å forstå mannens engelskaksent. Språket som hadde vært fremmed for ham i begynnelsen, da fiskerne ropte til hverandre over dagens fangst, var nå blitt velkjent. Hyppige turer til byens bibliotek, hvor han nileste «Portugisisk for begynnere», hadde lønnet seg. Han svarte mannen med en nærmest perfekt uttale, og Serginaldos gebrokne engelsk ble pakket bort. - 17 -
MARTHE AUSTEGARD
«Nå tar vi en kopp kaffe før vi fortsetter.» De to mennene satte seg på en benk i skyggen av byggets bakside. «Røyker du?» Even trakk på skuldrene. «Ikke fast, men jeg takker ikke nei dersom du byr.» De tok noen drag i stillhet før Serginaldo fortsatte samtalen. «Fortell meg da, har du dame? Unger? Du er jo tydeligvis ikke herfra. Hva har brakt deg hit?» Even tok tiden til hjelp og smilte lenge før han svarte. «Nei, bare meg.» Uten forvarsel la Serginaldo armen om skuldrene hans og fremkalte en voldsom rykning. Even smilte unnskyldende. «Litt nerver, du vet. Første dag og allting.» Hvite, skjeve tenner blottet seg i et kjempeglis. «Da, kamerat, skal jeg være din mentor på flere plan. Gjennom meg skal du lære byens virkelige puls å kjenne!»
- 18 -
EVEN
KAPITTEL 2
Han la en hentelapp på disken inne i det svimlende varme postkontoret. Bak disken gikk to vifter for fullt, men det hjalp ikke ham, da de var vendt mot arbeiderne som satt og sorterte post lenger bak i lokalet. Det sto en vannbeholder ved siden av tre gule stoler som hadde falmet i solen. Små dråper av dugg rant nedover beholderen og ropte til ham at vannet var iskaldt og kunne redde ham fra å døse bort mens han ventet. Problemet var at det manglet glass. «Unnskyld», sa han mot kvinnen bak disken. «Du må vente til det blir din tur», svarte hun kort. «Ja, jeg skjønner det, men …» fortsatte han, desperat etter å få muligheten til å be om et glass. «Vær så vennlig å respektere køen, sir», sa hun før hun fortsatte samtalen med kunden hun holdt på å ekspedere. «Det er bare at det mangler glass her, og jeg er så fryktelig tørst.» «Vent på din tur, sir.» Hun kastet et irritert blikk i hans retning. «Er du snill», la hun til før hun fortsatte samtalen med mannen som var nummer én i køen. Han kjente seg svimmel og rar. Det var over førti varmegrader ute, og han var usikker på om han hadde drukket noe annet enn kaffe så langt i dag. Køen gikk langs disken, og han - 19 -
MARTHE AUSTEGARD
bøyde seg diskret over kanten for å se etter om det tilfeldigvis sto en stabel med engangsglass der. «Sir?» lød en stemme, altfor nær ham til å være kvinnen han hadde snakket med til nå. Han skvatt og kikket raskt opp. Der var det kommet en ny ansatt til syne, og han var ikke mer enn femten centimeter fra hodet hans, som han hang inn over disken. «Jeg skulle så gjerne hatt et glass», sa han forlegent. «Et glass?» «Ja, et glass, til vannautomaten der. Dere har gått tom.» Han så bedende på mannen. «Å, det er ikke vi som har gått tom», svarte mannen og skulle til å fortsette med sitt. «Hva?» spurte han, tydelig oppgitt nå. «Det er leverandøren som leverer vanndunkene, som fyller på med glass, og denne gangen må de ha glemt det.» «Er det kanskje mulig å få lånt seg en kaffekopp eller noe, da, slik at jeg kan drikke et glass vann? Jeg er så fryktelig tørst og svimmel.» Nå lo mannen bak disken hånlig. «Det er du ikke alene om, sir», sa han og slo ut med armene. «Se deg om! Hadde vi begynt med utlån, hadde vi raskt gått tomme.» Han lukket øynene et øyeblikk mens han vurderte hvorvidt han skulle fortsette kampen om vannet. Deretter rykket han to plasser frem i køen og var ikke lenger side om side med mannen. Vel ute på gaten igjen, i sval bris og massevis av frisk luft, gikk han mot nærmeste kiosk for å kjøpe seg en flaske vann. I hånden knuget han en liten pappeske. Under «Avsender» var tantens navn fylt inn. Morens søster, som aldri ellers hadde - 20 -
EVEN
hørt av seg. En tante som sikkert visste hva slags oppvekst han hadde hatt, hvilken omsorgsperson moren hadde vært. Han var fremdeles i dårlig humør etter måten de behandlet ham på inne på postkontoret, og det hjalp definitivt ikke å begynne å tenke på hvordan tanten hadde sviktet ham. Etter å ha tømt en halvlitersflaske i en eneste stor slurk satte han seg på en benk og fjernet tapen som holdt kartongen sammen. Under lag på lag av silkepapir kom smykkeskrinet til syne. Bilder fra barndommen fór over netthinnen. Han førte fingertuppene frem og tilbake over smykkeskrinet. Glatt og bedragersk. Det burde ha vært humpete og skarpt. Lenger nede i kartongen skimtet han billedrammer, bøker, snoren som var festet i lommelykten. Det var et par av morens eiendeler. Eller hans eiendeler fra morens leilighet. Ikke mange, men nok til å utruste et hus fullt av minner. Han ble bevisst at han holdt pusten. Sakte lot han luften sive ut i et eneste langt sukk før han lukket igjen esken og gikk tilbake til leiligheten. Det han skulle til med nå, ville han helst begi seg ut på uten tilskuere. Smykkeskrinet inneholdt symboler på en tilsynelatende gjennomsnittlig barndom. Rekken av gullkantede, blå hjerter var til stede. Sølvpletten med navnet hans inngravert var til stede. «La oss nå fortsette oppropet», sa han høyt til seg selv. «Ubrukelig halskjede til baby med tungt anheng?» «Her!» Han endret toneleiet og svarte seg selv med en litt annen stemme. «Sorgenfri barnetanker?» Stillhet. «Hallo, alle barndomsskrin inneholder barnetanker som er helt fri for bekymring, helt fri for angst», fortsatte han. «Dere som kjøpte gullklumpen, dere hadde vel nok forstand - 21 -
MARTHE AUSTEGARD
til å se at barnet strevde?» Han snakket høyere nå. «Ikke det? Ingen som hadde vett nok til å gi barnet en pause?» «Helsesøster, da? Har ikke du liksom tatt en utdannelse som burde sette deg i stand til å se omsorgssvikt når den besøker deg på kontoret?» Han gjorde til stemmen sin, slik at han lød som en usikker, eldre kvinne da han svarte seg selv. «Nei, dessverre. Jeg så dem bare en gang i måneden, og da trodde jeg på moren, som sa at merkene på den lille guttekroppen ikke stammet fra sigarettsneiper, men fra uhell under laging av smultringer.» «Naboer, da?» Han ropte nå. «Var det ingen naboer å lite på?» Da banket det på døren. «Er du ok der inne?» spurte en portugisisk mannsstemme. «Ja. Takk som spør», svarte han før han mumlet videre for seg selv. «Men det er bare flaks at det går bra. En skulle faen meg ha trodd at jeg var oppfostret i en hemmelig tunnel, hvor ingen andre enn min sinnssyke mor og kjærestene hennes hadde tilgang på meg.» «Vil du åpne døren, er du grei? Jeg har vansker for å høre hva du sier», lød stemmen igjen. Han så seg rundt i rommet før han svarte. «Du blander deg tretti år for sent», hveste han. «Hva sa du?» lød det fra gangen. «Jeg snakket bare i telefonen, alt ok her inne.» «Er du sikker? Jeg hørte deg rope og skrike, så jeg tenkte det var best å sjekke innom deg.» Han sukket og ristet oppgitt på hodet. Det ville bli pinlig å forlate leiligheten igjen nå, dersom naboene hadde hørt ham. - 22 -
EVEN
«Det var hyggelig av deg, men som sagt, telefonen – og ja, alt er bra nå.» Han hørte mannen gå bort fra døren hans og nedover oppgangen. Nå måtte det selvfølgelig dukke opp en nysgjerrig nabo. Hvorfor i all verden hadde ingen banket på døren hans da han var liten, og spurt om hva for et rabalder det var som utspilte seg den gang? Han trakk skyggeluen godt ned i pannen og gikk med senket hode gjennom gangen. Ettermiddagssolen laget skygger langs veggene, noe som røpet at han hadde sittet i timevis. Han var usikker på hvem som hadde snakket til ham gjennom døren, og han orket ikke å forholde seg til noen spørsmål nå. Hånden knuget rundt smykkene fra skrinet. Nå ville han gå til den første og beste pantelåneren han fant, for å forhøre seg om smykkenes verdi. Ble han tilbudt penger for dem, var det oppgjort og vedtatt. Han hadde definitivt ikke bruk for de minnene.
- 23 -
MARTHE AUSTEGARD
Kapittel 3
«Her borte!» Serginaldo hang med hodet ut det åpne bilvinduet og vinket mot ham. Den overveldende gleden over at noen ventet på ham, kom overraskende på ham, og han forsøkte ikke å se brydd ut. «Opp med haken, mann. Det blir stas!» Serginaldo pekte mot bakdøren. «Sleng bagen inn her, du.» Even smalt igjen bildøren så det ristet, deretter kløv han opp i passasjersetet og sveivet ned bilruten. «Beklager, den siste turen tok lengre tid enn forventet.» Kollegaen rynket på nesen. «Ikke snakk jobb nå. Om tre timer er vi i en verden du ikke kan forestille deg. Langt fra dagens kjas og mas.» Jeepen hadde nådd det som føltes som toppen av verden. Da Serginaldo slukket motoren, ble det dørgende stille. Det kjentes fremdeles ut som om kroppen humpet over små og store stener. Even dro en hånd gjennom det bustete håret og kikket seg rundt. Bilturen hadde fylt hodet hans med støv og sand. Veiene de hadde kjørt på, var nok ikke forbedret siden tiden da de brukte hest og kjerre. Serginaldo hoppet ut og gliste. «Der har vi jo mutter’n!» «Serginaldo, min sønn», ropte moren og la hendene på - 24 -
EVEN
kinnene hans før hun kysset ham gjentatte ganger. Deretter var det farens tur. «Hvordan er det du har kjørt?» En mørkebrun, grov hånd rufset sønnen i håret. «Og hvem er så denne lange staken du har med deg?» Moren lo mens blikket hennes målte ham fra topp til tå. «Ja, hvem er så dette?» Even håndhilste på moren og ble dratt inn i en klem. Faren håndhilste også før han kysset ham på kinnene. De snakket på en måte som gjorde det vanskelig for ham å forstå dem. Han visste ikke om det var en annen dialekt, eller om de bare artikulerte seg dårlig. Faren tok ham i hånden og dro ham med inn på kjøkkenet. Lukten av nygrillet kylling fylte rommet. «Slaktet og plukket i dag», gliste faren og nikket mot moren. «Jeg er imponert», sa Even og nikket anerkjennende mot den gamle kvinnen som sto i døråpningen og strålte. Faren lettet på lokket til en stor kasserolle og vinket ham bort. «Ris med løk og urter.» «Det lukter kjempedeilig», sa Even og nikket mot moren igjen. «Er staken sulten?» lo hun og klappet i hendene av sine egne morsomheter. Serginaldo tok et godt tak rundt morens skuldre og avbrøt dem. «La nå Even få lande i fem minutter.» Even blunket takknemlig til Serginaldo og svarte den forventningsfulle kvinnen, som sto skvist mellom kameratens kraftige hender: «Jeg er skrubbsulten! Hvor kan jeg vaske hendene?» «Her inne», sa Serginaldo og fulgte ham inn på toalettet. - 25 -
MARTHE AUSTEGARD
«Du må være sparsommelig med vannbruken, det er ikke innlagt vann». «Skjønner», nikket Even og skvettet et par dråper på hendene før han tørket dem i en håndduk. «Forklarte du ham det med vannet?» hørte han faren spørre Serginaldo inne fra kjøkkenet. «Ja da, pai, han brukte svært lite.» «Ja», sa den gamle med klagende stemme. «Det er ryggen min som streiker igjen, så det er ikke bare å hente vann.» «Jeg lover deg, pai, han brukte knapt to dråper.» Serginaldo holdt om faren da Even kom ut fra toalettet. «Vi henter nytt vann til dem før vi drar igjen, ikke sant, stakan?» De lo alle sammen, og moren gjorde tegn til at de skulle sette seg til bords. «Ja, nå skal du ikke tenke på det med vannet mens vi spiser», sa faren unnskyldende, og rakte ham en vannmugge. Klirringen av gafler som traff kniver, hang i luften. «Likte du det ikke?» spurte moren sørgmodig og gransket Even idet han gjorde seg ferdig med porsjonen. «Jo, det smakte absolutt fortreffelig», svarte han og smilte bredt. «Så», sa moren og holdt fatet med kylling mot ham. «Hva stopper deg?» Etter å ha gjort et forsøk på å forsyne seg beskjedent, og helt tydelig fornærmet dem begge, lesset han på med en ny omgang kylling og ris. «Sånn, ja. Nå spiser han», sa moren og klappet i hendene. Faren passet på å etterfylle vannglasset hans enda en gang. «Drikk, min venn. Bare drikk.» - 26 -
EVEN
Even bøyde hodet og kikket ut gjennom det lange, tunge gardinstoffet som dekket utgangsdøren. Lukten av kruttsterk kaffe strøk gjennom nesen hans. «Stig på», smilte Serginaldo idet han passerte ham og viste ham ut på en platting fremfor det lille huset. De klatret opp i hver sin hengekøye mens de passet på å balansere de små koppene. Even boret bakhodet inn i linstoffet og nøt ettersmaken av seigt sukker i munnhulen. Det var lenge siden han hadde følt seg så rolig. Oransje og røde fargetoner danset fremfor ham når han lot øynene glippe mot ettermiddagssolen. Den stekte ikke huden lenger, men ga fremdeles fra seg rikelig med varme. Serginaldo var tildekket med langbukser og langermet skjorte. På hodet hadde han en falmet caps fra 80-tallet. Selv gikk Even med kortbukser og t-skjorte. Han orket aldri å pakke seg inn før det ble nødvendig. Og nødvendig ble det først når mørket overtok etter solen og myggen tittet frem. Øyelokkene gled stadig lenger igjen, og bilder fra den humpete bilturen blandet seg med bilder fra en Indiana Jones-film fra barndommen. «Hei, våkne opp!» Serginaldo dultet borti hengekøyen hans slik at han nesten ramlet ut av den. «Mutter’n og fatter’n verker etter å planlegge helgen. Det er ikke så ofte de har besøk.» Even satte seg opp og kastet et forlegent blikk mot Serginaldos foreldre. De satt på hver sin klappstol og smilte mot ham. «Jeg har gjort unna bærplukkingen, og naboen har tilbudt oss å låne hestene», sa Serginaldo. Even forsøkte å virke ivrig og takknemlig, men kjente seg nummen bare ved tanken på å sette seg på hesteryggen. Det - 27 -
MARTHE AUSTEGARD
var ikke mange dyr han var redd for, men akkurat når det gjaldt hester, kunne han styre sin begeistring. «Vi skal vise deg den vakreste fjelltoppen!» Moren strålte mot ham. «Naboen baker småkaker i kveld, og vi har masse acaibær vi kan ta med, har vi ikke?» Følelsen av å bli inkludert fikk ham til å smile. Det var godt å bli tatt vare på. Sirissene bråkte og styrte til tross for at natten for lengst hadde begynt. Med lakenet klistret til den fuktige huden ble han liggende og vri på seg i sengen. Pulsen dunket så hardt i tinningen at det ikke var fred å få. Her lå han i et hus i det som muligens var verdens fredeligste omgivelser, med en mor og en far og en bror. Den hjertelige stemningen fikk ham til å føle seg som deres lenge etterlengtede sønn som endelig hadde returnert hjem. Han gjorde et nytt forsøk på å lukke øynene, men igjen tårnet hestehoder på størrelse med Jesusstatuen fremfor ham. Til slutt måtte han ha sovnet, for da solen skinte inn vindusruten tidlig på morgenen, våknet han og kjente seg helt i svime av trøtthet. Serginaldos mor nynnet og danset rundt i kjøkkenet. Dyrebart vann ble fylt på flasker som de pakket i ryggsekkene sine. «Bare å forsyne seg», nikket faren anerkjennende. Håndklær og badebukser ble lagt side om side med brød og frukt til utflukten. Selv hadde han glemt å tenke på badebukse da han pakket, og moren var rask med å finne frem farens gamle. «Denne må du gjerne låne», smilte hun. «Skynd deg opp, og prøv den på.» - 28 -
EVEN
Han forsvant ovenpå og returnerte i en Hugo Bossbadeshorts fra tidlig 70-tall. Den hadde nok opprinnelig vært grønn, men nå var den skittengrå, med innslag av lysegrønt i noen partier. Med overdrevent lange steg, som på en catwalk, viste han seg frem. Moren klappet og lo. «Turisten vår har humor!» Han var forundret over klærne de hadde, både de som var i bruk, og de utvaskede gamle de hadde lagret i skapet på Serginaldos gamle værelse. Han visste ikke helt hva han hadde forestilt seg. Kanskje mer i retning av striesekker og fargerike drakter som han hadde sett på postkort fra fjellandsbyer rundt om. Langt ifra disse slitte merkeklærne, i alle fall. «Du», sa naboen og vinket ham bort. «Du får han her.» Even gikk med taktfaste skritt mot den høye, slanke hingsten. Han kjente morgenmaten vugge faretruende opp og ned i magen. «Du trenger ingen kasse for å klyve opp, du», lo moren og klappet i hendene. Han så på henne og måtte le han også. Den gamle, korte damen var i full gang med å klatre opp på en tett, liten fole via en bruskasse. Synet av henne ga ham en befriende, men kort, pause fra angsten han følte rundt rideturen. «Og nå du», ropte moren fra hesteryggen. Han kom seg klosset opp i sadelen og kjente at han tviholdt slik at han raskt ble svett i håndflatene. Den lille, runde faren til Serginaldo hoppet oppå det store dyret med en slik selvfølge at han ble flau over sin egen redsel. Faren ledet an sammen med naboen som eide dyrene. - 29 -
MARTHE AUSTEGARD
Serginaldo var hakk i hæl. Nå og da sakket kameraten på farten og red opp på siden av ham. «Går det fint? Du ser litt blek ut.» «Det går fint», svarte Even kort. «Vi kan få dem til å snu», sa Serginaldo usikkert. «Det går fint», gjentok han gjennom sammenbitte tenner mens svetten silte fra de forknytte nevene. De store dyrene klatret nedover steinete stier, vasset gjennom bekker og travet over jordene med dem. Oppover fjellet skled hesten hans flere ganger, og han bet tennene hardt sammen, lukket øynene, og tviholdt med de våte hendene som glapp og glapp taket i salen. Han hadde tidlig i løpet av turen funnet ut at han like gjerne kunne ha øynene lukket. Riktignok var han blitt vist hvordan han skulle styre hesten hit og dit, men hesten lystret ham ikke og fulgte bare flokken når det passet den. Et par ganger hadde hesten bestemt seg for å gå i en annen retning, og da måtte Serginaldos far ri tilbake for å hente dem. Den andre gangen dette hendte, hadde faren gitt ham en stokk. «Slå dyret over baken med denne, slik», demonstrerte han. Sammenstøtet mellom hestebaken og stokken ga fra seg en lyd, og både hesten og Even skvatt til. «Da lystrer den nok kommandoene dine, skal du se.» Even turte ikke å si at hesten ikke hadde fått noen kommandoer så langt, og lot heller som om han mistet stokken neste gang ingen så ham. Det gjorde et voldsomt inntrykk på ham å sitte på hesteryggen da de travet over de store jordene. På et tidspunkt var de oppe i full galopp, og han kjente de enorme hestekreftene som dundret under ham. Lårene lettet i noen sekunder før de - 30 -
EVEN
klasket mot hesteskinnet. Lettet og klasket. Lettet og klasket. Fylt av adrenalin følte han seg mer levende enn han noen gang hadde gjort. Grønne, seige blader dasket mot ansiktet. Han frigjorde en svett hånd og brukte den som skjold mot greinene. Der, på innsiden av en stor sirkel med løvtrær, åpenbarte det seg et tjern. «Mat- og badepause!» ropte Serginaldos far. Deretter hørtes «ptroo» over hele linjen, og de elegante dyrene sakket på farten. Even løsnet grepet om sadelen og lot kroppen seile ned langs hestens side. Hånden strøk over mulen mens han hvisket på norsk: «Her skal du få hvile i skyggen.» Han kastet noen stjålne blikk på de andre for å finne ut hvordan de tjoret hestene sine. «Nå skal det vel smake med mat?» Serginaldo kom opp på siden av ham og fikk ham til å rykke til. I en rask håndvending laget han en knute, før han ropte: «Førstemann uti!» og satte kursen mot tjernet. Da de dukket opp igjen, sto det kalde vannet som en krans om hodene på dem, og moren slo ut med armene og beklaget seg. «Hva med badebuksen?» Innen de nådde toppen av fjellet, var det blitt tidlig ettermiddag. Solen gjemte seg bak store, lette skyer og skapte den perfekte muligheten til å nyte utsikten. Han laget skygge med hendene og skuet utover. Her og der var det små klynger av hus, ellers var det bare jorder og fjell så langt øye kunne se. For det meste så han flokker med kyr og geiter. Tankene vandret ufrivillig til sist gang han hadde stått slik og sett utover. «Jeg håper du har funnet fred, mamma», hvisket han. - 31 -
MARTHE AUSTEGARD
Han betraktet Serginaldo der han sto mellom sine foreldre. Et stikk av sjalusi traff ham i brystet, snart etterfulgt av dårlig samvittighet over å føle slik. Blikket hans fant Serginaldos mor. «Hvem hadde trodd, du er jo rene rytteren», sa hun smilende. «Ja, hvem skulle vel ha trodd det», mumlet han takknemlig tilbake.
- 32 -
EVEN
KAPITTEL 4
Sør-Norge
«Krisesenteret for kvinner, hva kan jeg hjelpe deg med?» Spørsmålet ble ikke besvart med annet enn hurtig pusting. «Prøv å fortelle hva som har hendt.» Nå lød en forgrått, hektisk kvinnestemme. «Før jeg sier noe, må jeg få spørre, melder dere ufødte barn til barnevernet?» Kvinnen i telefonen ventet et øyeblikk før hun svarte. «Ikke automatisk, nei. Ikke bekymre deg for det. Fortell meg heller hva som har hendt. Hva heter du?» «Liv.» «Hva mer enn Liv?» «Bare Liv.» Lyden av dørklinken fikk henne til å hoppe i sofaen. «Jeg må legge på. Takk for hjelpen.» Med en rask håndbevegelse tørket hun tårene og satte seg opp. Et par småsteiner falt fra skosålene hans da han tråkket inn i stuen. «Sorry, vennen. Jeg burde ikke bli så sinna på deg.» Hun fulgte grusen med blikket og unnlot å svare. Plasten rundt blomsterbuketten knitret da hun tok imot den med de skjelvende hendene. «Jeg stikker bort til en kamerat og ser kampen. Du blir her vel, blir du ikke?» - 33 -