Lyrikkforlaget © 2021 Inkognito publisering Postboks 112 4395 Hommersåk www.lyrikkforlaget.no Lyrikkforlaget er et imprint av Inkognito publisering ISBN: 9788283980899 Omslag: CF media Sats: CF media Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Lyrikkforlaget er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
litt_til_sats_v3.indd 2
23.04.2021 11:43:42
H E D D A M AT H E A K A S T Å S
Litt til
LYRIKKFORLAGET
litt_til_sats_v3.indd 3
23.04.2021 11:43:42
4
litt_til_sats_v3.indd 4
23.04.2021 11:43:42
Hjerteform Men hør skjønner du det ikke at dersom du hadde brukt like mye tid på å fikse det inni deg som du bruker på å fikse det utenpå så hadde du ikke trengt alle disse lagene til å viske ut enhver fornemmelse til å skjule essensen av det som gjør deg til nettopp deg du trenger ikke tvinge og presse deg inn i en stjerneforma bås når du helt egentlig har din helt egen hjerteform skjønner du det ikke
5
litt_til_sats_v3.indd 5
23.04.2021 11:43:42
Monstre eksisterer Han Verdensmesteren Eksperten Masteren Herren av illusjoner Maske av Maske på Snike seg inn Snike seg under Tråkke på Tråkke ned Frem med våpenet Det mektigste av det mektige: munnen Spjære opp hud Dra ut nerver Rive ut ryggrad Nål og tråd Sånn Ferdig Fiksa Hun
6
litt_til_sats_v3.indd 6
23.04.2021 11:43:42
Den minste i verden Et produkt av en forventning Skapt av en overmann Brutt ned til det innerste Druknet i premisser Foreviget Av sort blekk Lekket ut Fra hans mørke sjel Virvelløs Og gjenoppbygd Av verdensmesterens ustødige sting.
7
litt_til_sats_v3.indd 7
23.04.2021 11:43:42
Styggen på ryggen Jeg bare stod der, lettere forfjamsa og med et ubestemmelig uttrykk i ansiktet. Men rolig. Helt rolig. Ikke en lyd, ikke en bevegelse, ingenting. Vindstille i øynene mine, med et speilglatt vann med måneskinn og tett i tett med alskens vakre trær. Ro. Stille. Ingenting. Bakerst i hårfestet sitter han. Han rykker i meg. Skrik, befaler han. Nei, tenker jeg. Han har grepet rundt meg, vokser som en ondartet byll, henger rundt halsen min som om jeg noensinne ga ham tillatelsen til det. Bare henger der, liksom. Gjør ingen nytte for seg, drar i alle spakene jeg ikke når, hvisker mørke ord inn i ørene mine med den fløyelsmyke, hypnotiserende stemmen sin. Jeg løper maraton mot meg selv, løper til melkesyra tar meg, den brenner i leggene, i lårene, i bekkenet, i magen, i brystet, den smyger seg opp til hodet og infiserer hjernen min. Løp mer, sier han, og leder meg i feil retning. Jeg gir ham tillatelse til å styre som han vil, for hendene mine er lenket fast på ryggen. De myke, varme hendene hans holder meg for øynene, etterlater en klam eim av hud i nesen min. Jeg blir kvalm. Gå vekk, roper jeg. Men han hører meg ikke, for det kommer ikke en lyd ut av munnen min. Han vokser, rager over meg, strekker seg rundt meg, omringer meg, sluker meg hel. Du er min, sier han. Ja, sier jeg. What the fuck, tenker jeg. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg vet ingenting. Han vet alt. Verden er svart, tyngden av den dystre vekten hans vinner, jeg faller under. Det blåser opp til storm, 8
litt_til_sats_v3.indd 8
23.04.2021 11:43:42
det former seg svære bølger i vannet, trærne bøyer seg i vindens sterke drag. Himmelen er svart, naturen har makten, kraften av vindens sterke grep og vekten av alt ansvaret jeg aldri hadde griper tak i meg, løfter meg opp, hiver meg av. Ned. Jeg ruller ned en skrent, ned i et ras, blir overkjørt av tunge steiner og forsvinner ned i dyp gjørme. Stemmen hans ljomer ut i verden, brøler høyere enn aldri før. Du skal aldri få slippe unna, hyler han. Aldri, aldri, aldri. Men jeg reiser meg. Dytter vekk store steiner og børster av meg størknet gjørme. Klatrer opp en skråning, trasker over fjelltopper og ned i dype daler. Vandrer til føttene blir såre og beina ømme. Rusler av sted, bakken jevner seg ut, vinden er rolig, solen titter frem og ønsker meg velkommen tilbake til verden. Stemmen hans blir overdøvet av fuglesang og harmoniske toner. Jeg åpner øynene, lenker blikket fast i min største frykt, retter opp ryggen og traver inn det virkelige liv som om det var en selvfølge. Som om jeg ikke nettopp kjempet for livet inni meg selv. Jeg vant, jeg vant, jeg vant.
9
litt_til_sats_v3.indd 9
23.04.2021 11:43:42
10
litt_til_sats_v3.indd 10
23.04.2021 11:43:42
Bare aske igjen Det brenner i pupillene Sender flammer inn i øyeeplet Setter fyr på hjernen Det gnistrer og spraker Minner deg om den hytteturen med kakao foran peisen Hele meg Alt jeg er Alt jeg var Står i frie flammer Brenner sakte Bit for bit Du strekker hendene ut Varmer de frostskadde fingrene dine Godter deg over flammehavet Smykker deg som flammenes rov En liten glød finner veien opp Flyr mot himmelen Som den innerste ensomheten Som hugger tak i brystkassen flyr det opp, opp, opp Lite, fritt og enslig Som en kontrast mot alt det lyse og kalde og blå og grå Det sprekker Poff Borte vekk Bare asken igjen nå.
11
litt_til_sats_v3.indd 11
23.04.2021 11:43:42