© Bokforlaget Publica 2018 FORLAGSHUSET VEST AS Langgata 30 4306 SANDNES www.forlagshusetpublica.no ISBN: 978-82-9364-102-5 Sats og omslag: Sergei Chepa Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Vest AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
2018
© Bokforlaget Publica 2018 FORLAGSHUSET VEST AS Langgata 30 4306 SANDNES www.forlagshusetpublica.no ISBN: 978-82-9364-102-5 Sats og omslag: Sergei Chepa Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Vest AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
2018
PROLOG RISØBANK I MANDAL, 9. APRIL 1940
Husholderske Sally Nilsen tørket de røde, varme hendene på forkleet før hun hang det fra seg på knaggen over utslagsvasken. Hun saumfarte de ryddige benkeplatene med blikket, og konstaterte at kjøkkentjenesten var over for i kveld. Vanligvis kunne hun på dette tidspunktet gå over til den lille boligen hun delte med familien sin, men i kveld kjente hun på en voksende uro. Hjertet dundret i brystet hennes. I det samme gikk døren til gangen opp. Inn kom ektemannen, Nils, og lord Salvesens britiske gjest, Mr. Scott. De forsvant inn i værelset på motsatt side av korridoren. Inne i storstuen begynte Nils å romstere med et møbel. Sally listet seg bort til døråpningen for å følge med, men ble stående taus for ikke å forstyrre dem. De to mennene hadde dratt hver sin stol bort til radioapparatet, som nå fylte værelset med en susende lyd. Det spraket en ekstra gang i apparatet, så skjedde det noe. En metallisk stemme knitret ut av det mahognibrune kabinettet.
4
5
PROLOG RISØBANK I MANDAL, 9. APRIL 1940
Husholderske Sally Nilsen tørket de røde, varme hendene på forkleet før hun hang det fra seg på knaggen over utslagsvasken. Hun saumfarte de ryddige benkeplatene med blikket, og konstaterte at kjøkkentjenesten var over for i kveld. Vanligvis kunne hun på dette tidspunktet gå over til den lille boligen hun delte med familien sin, men i kveld kjente hun på en voksende uro. Hjertet dundret i brystet hennes. I det samme gikk døren til gangen opp. Inn kom ektemannen, Nils, og lord Salvesens britiske gjest, Mr. Scott. De forsvant inn i værelset på motsatt side av korridoren. Inne i storstuen begynte Nils å romstere med et møbel. Sally listet seg bort til døråpningen for å følge med, men ble stående taus for ikke å forstyrre dem. De to mennene hadde dratt hver sin stol bort til radioapparatet, som nå fylte værelset med en susende lyd. Det spraket en ekstra gang i apparatet, så skjedde det noe. En metallisk stemme knitret ut av det mahognibrune kabinettet.
4
5
Nils, som var vaktmester på Risøbank, la øret helt inntil kabinettet og lyttet. Den engelske forretningsmannen, som hadde blitt igjen da lorden og reisefølget hans hadde returnert til Skottland, hadde fått et konsentrert uttrykk i ansiktet. «Listen! They’re …» begynte Nils på engelsk. «Ssssh, quiet!» avbrøt Scott ham. Den utydelige stemmen i radioen snakket usammenhengende. Sally stilte seg i døråpningen for å høre bedre. Det knirket høyt i en av gulvplankene da hun skiftet stilling. Nils snudde på hodet og satte øynene i henne. Han holdt pekefingeren opp foran leppene, hun måtte være stille. Kort tid etter rettet han seg opp i ryggen og så på henne med et intenst blikk. «Festningen på Odderøya har falt, tyskerne kommer.» Han var blitt blek under den sorte, strie luggen. Blikket flakket rådvilt rundt i rommet, før det igjen falt på hustruen. «Vi må komme oss bort herfra,» nærmest ropte han. «Hvorfor det? Vi har jo ikke gjort noe galt.» Sally presset pusten ut mellom stive lepper samtidig som frykten tok tak i henne. Hvordan skulle det gå med de to barna deres? Halsen snørte seg sammen, hun svelget flere ganger for å fukte strupen. Arbeidsgiveren deres hadde selv mistet tre sønner under den første verdenskrigen. Hun hadde sett sorgen i øynene hans de gangene han hadde snakket om dem. Tanken på at det samme skulle skje med henne var uutholdelig. Hun støttet seg til dørkarmen, gulvet bølget under skosålene.
De to mennene snakket lavt sammen på engelsk før ektemannen snudde seg mot henne. «Pakk kun det mest nødvendige til oss og ungene.» Nils strøk luggen bort fra ansiktet. «Mr. Scott sier han kan ordne oss skyss sjøveien, men da må vi reise før daggry.» «Men hvorfor haster det slik? Vi kan ikke bare reise fra Risøbank, det er jo vi som har ansvaret.» Sally kjempet for å ta seg sammen, men gråten presset på og hun strammet grepet rundt dørkarmen. Hun forstod at Nils mente alvor, men samtidig klarte hun ikke å ta det inn over seg. «Lord Salvesen blir sett på som brite, det vil si at eiendommen her kommer til å bli sett på som fiendtlig territorium for tyskerne. De kommer sannsynligvis til å beslaglegge hele stedet, og jeg nekter å stå i tjeneste for tyskerne.» Han reiste seg så raskt at stolen veltet bak ham, det var trass i blikket hans da han så på henne. «Jeg trenger en hjelpende hånd for å ordne noen ting, så jeg må vekke jentungen. Du må pakke og ta hånd om Tobias, så møtes vi nede på stranda om en time. Vi ror ut til Hattholmen hvor vi blir plukket opp av Mr. Scotts’ forbindelser. Sett i gang, Sally, vi må skynde oss.» Han reiste seg og dro forbi henne i en vill fart. Scott skrudde av radioen, låste kabinettet og forsvant opp på rommet sitt. Hun ble stående og kikke etter ektemannen gjennom et av vinduene på kjøkkenet. Lyset fra parafinlampen hans forsvant inn i tjenesteboligen og like etter kom han ut igjen med den søvndrukne datteren deres på slep. De forsvant inn i redskapsskjulet.
6
7
Nils, som var vaktmester på Risøbank, la øret helt inntil kabinettet og lyttet. Den engelske forretningsmannen, som hadde blitt igjen da lorden og reisefølget hans hadde returnert til Skottland, hadde fått et konsentrert uttrykk i ansiktet. «Listen! They’re …» begynte Nils på engelsk. «Ssssh, quiet!» avbrøt Scott ham. Den utydelige stemmen i radioen snakket usammenhengende. Sally stilte seg i døråpningen for å høre bedre. Det knirket høyt i en av gulvplankene da hun skiftet stilling. Nils snudde på hodet og satte øynene i henne. Han holdt pekefingeren opp foran leppene, hun måtte være stille. Kort tid etter rettet han seg opp i ryggen og så på henne med et intenst blikk. «Festningen på Odderøya har falt, tyskerne kommer.» Han var blitt blek under den sorte, strie luggen. Blikket flakket rådvilt rundt i rommet, før det igjen falt på hustruen. «Vi må komme oss bort herfra,» nærmest ropte han. «Hvorfor det? Vi har jo ikke gjort noe galt.» Sally presset pusten ut mellom stive lepper samtidig som frykten tok tak i henne. Hvordan skulle det gå med de to barna deres? Halsen snørte seg sammen, hun svelget flere ganger for å fukte strupen. Arbeidsgiveren deres hadde selv mistet tre sønner under den første verdenskrigen. Hun hadde sett sorgen i øynene hans de gangene han hadde snakket om dem. Tanken på at det samme skulle skje med henne var uutholdelig. Hun støttet seg til dørkarmen, gulvet bølget under skosålene.
De to mennene snakket lavt sammen på engelsk før ektemannen snudde seg mot henne. «Pakk kun det mest nødvendige til oss og ungene.» Nils strøk luggen bort fra ansiktet. «Mr. Scott sier han kan ordne oss skyss sjøveien, men da må vi reise før daggry.» «Men hvorfor haster det slik? Vi kan ikke bare reise fra Risøbank, det er jo vi som har ansvaret.» Sally kjempet for å ta seg sammen, men gråten presset på og hun strammet grepet rundt dørkarmen. Hun forstod at Nils mente alvor, men samtidig klarte hun ikke å ta det inn over seg. «Lord Salvesen blir sett på som brite, det vil si at eiendommen her kommer til å bli sett på som fiendtlig territorium for tyskerne. De kommer sannsynligvis til å beslaglegge hele stedet, og jeg nekter å stå i tjeneste for tyskerne.» Han reiste seg så raskt at stolen veltet bak ham, det var trass i blikket hans da han så på henne. «Jeg trenger en hjelpende hånd for å ordne noen ting, så jeg må vekke jentungen. Du må pakke og ta hånd om Tobias, så møtes vi nede på stranda om en time. Vi ror ut til Hattholmen hvor vi blir plukket opp av Mr. Scotts’ forbindelser. Sett i gang, Sally, vi må skynde oss.» Han reiste seg og dro forbi henne i en vill fart. Scott skrudde av radioen, låste kabinettet og forsvant opp på rommet sitt. Hun ble stående og kikke etter ektemannen gjennom et av vinduene på kjøkkenet. Lyset fra parafinlampen hans forsvant inn i tjenesteboligen og like etter kom han ut igjen med den søvndrukne datteren deres på slep. De forsvant inn i redskapsskjulet.
6
7
Sally svaiet, lik en søvngjenger i en uvirkelig drøm, men så tok hun seg sammen. Hun tok frem den flettede pilkurven, hentet brødene hun hadde bakt samme morgen, noen ferske egg og to flasker melk. Deretter løp hun over til tjenesteboligen hvor hun pakket litt av familiens klær, før hun vekket to år gamle Tobias. En drøy time senere satt de alle fem i båten, omsluttet av et blåsvart mørke. Nils tok spenntak så treverket knirket, han rodde som en gal utover Mannefjorden. Sally dinglet frem og tilbake på aktertoften, mens hun holdt et hardt grep rundt de to barna. Bak dem lå Risøbank med sine bleke bygninger, forlatt i all hast.
8
2017 BERGEN, 20. SEPTEMBER
Underbevisstheten til Renate Minde slapp motvillig taket i den urolige drømmen. Noe i det spartansk møblerte soveværelset hadde forstyrret henne, en lyd som ikke passet inn. I refleks slo hun ut med høyrearmen, men plassen ved siden av henne var tom. Hun trakk skamfullt til seg hånden. Det var fortsatt uvant å ligge alene i den store sengen. Renate stirret ut i mørket mens hun lyttet. Var det noen i leiligheten? Nei, den nye låsen i ytterdøren var av det beste markedet hadde å oppdrive, og nå var det kun hun som hadde nøklene til den. Blikket søkte mot soveromsvinduet som stod på gløtt. Frisk høstluft ség i jevne drag inn mot sengen, luften gav bevegelse til de hvite bomullsgardinene. De snodde seg dovent langs blendingsgardinen og nedover den lysegrå panelveggen. Det jevne suset fra bergenstrafikken måtte sloss om oppmerksomheten med de monotone dryppelydene fra en takrenne full av årsgammelt eikeløv. Lyden var hypnotiserende. De store eiketrærne ruvet i fjellsiden bak
9
Sally svaiet, lik en søvngjenger i en uvirkelig drøm, men så tok hun seg sammen. Hun tok frem den flettede pilkurven, hentet brødene hun hadde bakt samme morgen, noen ferske egg og to flasker melk. Deretter løp hun over til tjenesteboligen hvor hun pakket litt av familiens klær, før hun vekket to år gamle Tobias. En drøy time senere satt de alle fem i båten, omsluttet av et blåsvart mørke. Nils tok spenntak så treverket knirket, han rodde som en gal utover Mannefjorden. Sally dinglet frem og tilbake på aktertoften, mens hun holdt et hardt grep rundt de to barna. Bak dem lå Risøbank med sine bleke bygninger, forlatt i all hast.
8
2017 BERGEN, 20. SEPTEMBER
Underbevisstheten til Renate Minde slapp motvillig taket i den urolige drømmen. Noe i det spartansk møblerte soveværelset hadde forstyrret henne, en lyd som ikke passet inn. I refleks slo hun ut med høyrearmen, men plassen ved siden av henne var tom. Hun trakk skamfullt til seg hånden. Det var fortsatt uvant å ligge alene i den store sengen. Renate stirret ut i mørket mens hun lyttet. Var det noen i leiligheten? Nei, den nye låsen i ytterdøren var av det beste markedet hadde å oppdrive, og nå var det kun hun som hadde nøklene til den. Blikket søkte mot soveromsvinduet som stod på gløtt. Frisk høstluft ség i jevne drag inn mot sengen, luften gav bevegelse til de hvite bomullsgardinene. De snodde seg dovent langs blendingsgardinen og nedover den lysegrå panelveggen. Det jevne suset fra bergenstrafikken måtte sloss om oppmerksomheten med de monotone dryppelydene fra en takrenne full av årsgammelt eikeløv. Lyden var hypnotiserende. De store eiketrærne ruvet i fjellsiden bak
9
bygningen, hvor de forberedte seg til et nytt løvfall. Da kom takrennen til å renne over, hun måtte gi beskjed til vaktmesteren. Renate samlet tankene igjen og vred på hodet, den digitale vekkerklokken viste 21.35. Middagsluren hadde blitt i lengste laget, men hun var i underskudd på søvn. Der var lyden igjen. Synderen vibrerte mot den hvitlakkerte overflaten på nattbordet. Hjertet begynte å banke fortere idet hun grep etter mobiltelefonen. Hun maktet ikke flere saker slik situasjonen var nå. «Minde,» svarte hun og kremtet et par ganger for å renske stemmen. Det suste og raslet i den andre enden, så kom det et svakt stønn. Et raskt blikk på telefonskjermen avslørte at oppringningen kom fra et kjent nummer, en fasttelefon i Mandal. «Hallo, tante? Er det deg?» Renate kikket på telefonskjermen for å se om samtalen fortsatt var aktiv. «Hallo?» Hun satte seg opp i senga mens hun presset telefonen hardt inntil øret. Med den ledige hånden fikk hun tent nattbordslampen, det blålige led-lyset skar i øynene. «Renate, hører du meg?» Stemmen til tanten lød svakt. «Det har skjedd noe, du må hjelpe meg!» Den gamle kvinnen stønnet på nytt. «Tante, hva holder du på med?» spurte Renate, litt mer oppgitt og krast enn det som var meningen. «Jeg kan knapt høre deg, er alt i orden?» Hun skrudde opp lyden på telefonen. «Er du der?»
«Renate, du må komme så fort du kan. Det er veldig viktig, men jeg kan ikke si mer over telefonen.» Det ble stille noen sekunder før tanten fortsatte: «Jeg skulle fortalt deg alt tidligere, men jeg visste ikke hvordan. Tilgi meg!» Ubesvarte spørsmål raste gjennom hodet på Renate, hva i all verden var det tanten snakket om? Samtidig skyllet en massiv bølge av dårlig samvittighet over henne. Det var lenge siden hun hadde besøkt tanten. Det passet aldri, heller ikke nå. «Hvis det haster og er viktig, skal selvsagt komme ned til deg,» svarte hun en anelse spakt, mens hun saumfarte kalenderen i hodet. «Jeg tror jeg kan få det til i morgen, jeg må bare sjekke med jobben først,» fortsatte hun mens hun bet seg hardt i leppa. Bilder av det overfylte skrivebordet danset illevarslende i bakhodet, men det lignet ikke tanten å oppføre seg på denne måten. «Vær så snill, kom før alt går galt!» ropte tanten inn i røret. Så la hun på. Renate ble sittende i sengen, lett fortumlet. Hva i alle dager var det tanten hadde på hjertet som ikke kunne fortelles over telefonen? Bekymringen landet som et frø i varm og fuktig jord, det vokste i rekordfart. Farens storesøster hadde alltid vært hardhudet og en smule sta. Selv om hun hadde passert åtti, insisterte hun på at hun klarte seg fint alene i det gamle huset. Det hadde aldri vært grunn til bekymring, ikke før nå. Renate satte beina på det kalde gulvet, og skyndte seg inn på kjøkkenet. Det eneste som pleide å roe henne ned
10
11
bygningen, hvor de forberedte seg til et nytt løvfall. Da kom takrennen til å renne over, hun måtte gi beskjed til vaktmesteren. Renate samlet tankene igjen og vred på hodet, den digitale vekkerklokken viste 21.35. Middagsluren hadde blitt i lengste laget, men hun var i underskudd på søvn. Der var lyden igjen. Synderen vibrerte mot den hvitlakkerte overflaten på nattbordet. Hjertet begynte å banke fortere idet hun grep etter mobiltelefonen. Hun maktet ikke flere saker slik situasjonen var nå. «Minde,» svarte hun og kremtet et par ganger for å renske stemmen. Det suste og raslet i den andre enden, så kom det et svakt stønn. Et raskt blikk på telefonskjermen avslørte at oppringningen kom fra et kjent nummer, en fasttelefon i Mandal. «Hallo, tante? Er det deg?» Renate kikket på telefonskjermen for å se om samtalen fortsatt var aktiv. «Hallo?» Hun satte seg opp i senga mens hun presset telefonen hardt inntil øret. Med den ledige hånden fikk hun tent nattbordslampen, det blålige led-lyset skar i øynene. «Renate, hører du meg?» Stemmen til tanten lød svakt. «Det har skjedd noe, du må hjelpe meg!» Den gamle kvinnen stønnet på nytt. «Tante, hva holder du på med?» spurte Renate, litt mer oppgitt og krast enn det som var meningen. «Jeg kan knapt høre deg, er alt i orden?» Hun skrudde opp lyden på telefonen. «Er du der?»
«Renate, du må komme så fort du kan. Det er veldig viktig, men jeg kan ikke si mer over telefonen.» Det ble stille noen sekunder før tanten fortsatte: «Jeg skulle fortalt deg alt tidligere, men jeg visste ikke hvordan. Tilgi meg!» Ubesvarte spørsmål raste gjennom hodet på Renate, hva i all verden var det tanten snakket om? Samtidig skyllet en massiv bølge av dårlig samvittighet over henne. Det var lenge siden hun hadde besøkt tanten. Det passet aldri, heller ikke nå. «Hvis det haster og er viktig, skal selvsagt komme ned til deg,» svarte hun en anelse spakt, mens hun saumfarte kalenderen i hodet. «Jeg tror jeg kan få det til i morgen, jeg må bare sjekke med jobben først,» fortsatte hun mens hun bet seg hardt i leppa. Bilder av det overfylte skrivebordet danset illevarslende i bakhodet, men det lignet ikke tanten å oppføre seg på denne måten. «Vær så snill, kom før alt går galt!» ropte tanten inn i røret. Så la hun på. Renate ble sittende i sengen, lett fortumlet. Hva i alle dager var det tanten hadde på hjertet som ikke kunne fortelles over telefonen? Bekymringen landet som et frø i varm og fuktig jord, det vokste i rekordfart. Farens storesøster hadde alltid vært hardhudet og en smule sta. Selv om hun hadde passert åtti, insisterte hun på at hun klarte seg fint alene i det gamle huset. Det hadde aldri vært grunn til bekymring, ikke før nå. Renate satte beina på det kalde gulvet, og skyndte seg inn på kjøkkenet. Det eneste som pleide å roe henne ned
10
11
var en kopp urtete med beroligende sitronmelisse. Men denne gangen klarte ikke den glovarme drikken å dempe uroen som trykket i brystet. Det var over to måneder siden sist de hadde pratet sammen på telefonen og hun orket ikke tenke på når hun sist hadde avlagt tanten et besøk. Som eneste pårørende burde hun fulgt opp det gamle mennesket bedre. Hun ble stående og kikke ut av kjøkkenvinduet, ned på de fargerike lysene fra Bergen sentrum. Det var lett å være anonym i en stor by. Hun tok en ny sup av tekoppen. Sannheten var vel at hun helst holdt seg unna hjembyen, og jobben i bergenspolitiet hadde vært en velbrukt unnskyldning. Hun tømte resten av teen i vasken og skyllet koppen. Frykten i tantens stemme hadde krøpet under huden hennes. Blikket søkte til klokken på mikrobølgeovnen. Den var passert ti. Sjefen hennes var et typisk B-menneske, hun tok sjansen på å ringe ham. Etter en rask forklaring fikk hun klarsignal, og bare minutter senere satt hun ved datamaskinen og bestilte flybillett og leiebil. Deretter ble et dusin e-poster sendt til kolleger med forespørsel om de kunne ta seg av avtalene hennes de nærmeste dagene. Det var ingen vei utenom, i morgen skulle hun hjem til Mandal.
12
TORSDAG 21. SEPTEMBER
Som et gyllent, fullmodent bær hang månen over Norges sydligste by. En sky gled forbi. Sjøens krusninger glitret i lyset. Månen hadde tidsnød, for snart kom daggryet og jagde den til andre verdensdeler. Dønningene var i ferd med å roe seg ned etter noen vindfulle dager, men hadde allerede rukket å fylle strendene som omkranset byskogen, med søppel og drivved. I tussmørket, foran hovedhuset på Risøbank, stod en mann og speidet utover sjøen, bredbeint og med hendene plassert på ryggen i hvileposisjon. Han kunne slappe av nå, det var én mindre bekymring å tenke på. Det var tidlig, eller noen ville kanskje kalle det sent. De nattlige spaserturene var blitt en vane. Han trengte ikke så mye søvn lenger, han var blitt et nattmenneske. Morgenen var fuktig og med en råhet som fikk ham til å brette jakkekragen godt opp mot ørene. I blant skottet han til høyre og venstre. Skogen som omkranset stedet, var full av lyder; en enslig vandrer som ham selv, et rådyr eller et småvilt. Som regel var han alene og han likte det.
13