STØYEN OG STILLHETEN

Denne stillheten du savner i ditt indre, har det noen gang vært stillere?

Når du en sjelden gang roer deg ned, blir du forundret over støyen?

Hvor kommer det fra? Det er som alle inntrykkene og tankene er på tivoli, og kjører berg og dal bane. Inne i hodet.

Skal det være sånn, kanskje?

Er det en konsekvens av dine egne valg? Eller er det selve livet?

Uunngåelig, sier du. Det må være sånn.

Men dersom det var helt stille, ville det føles bra? spør du.

Eller ville det være fravær av innhold?

Ville jeg blitt redd da? Hvis jeg gikk inn, i det store intet? Kanskje forsto jeg plutselig alt, eller alternativet, til selve livet.

Du tenker, var det egentlig slik at det er opp til meg å fylle det med meningsfylt innhold? Jeg trodde jeg måtte ta det som kom. Det jeg fikk. Det som krevdes.

Med ett slo det deg; godt å kjenne på en klar tanke. Etterfulgt av litt velvære. Nå kan du fortsette med det du gjorde.