EN SISTE HILSEN TIL ARI BEHN

En sak jeg har lært meg om livet, min venn, ironi kan forveksles, av kvinner og menn.

Se opp når du fratrer, et slott i empire, da skråblikk kan føre til tekst med satire.

Med en hånd i lomma og hatten på snei, med glasset ditt hevet, slik husker jeg deg.

Parodi eller ekte, der var jeg i tvil, med prosa og akryl, så fant du din stil.

Det startet som kjent, med den nye vinen, Theatercaféen og skrivemaskinen.

Med stil og kutyme, en adelsslekt verdig, helt ut av vår samtid, og mildt sagt hofferdig.

Du tok det du ville og banet din vei, helt uredd og trygg, som en kongelig lakei.

Det var det jeg skuet, og mange med meg, i vårt univers, på din egen galei.

Du svevde i rikdom, men skjulte din tåre, selv sørgelige dager, var bedre enn våre.

Du trumfet oss alle, som tidenes joker, fontene og trell, gjennom lurvete floker.

Fra liv i spagat, som prinsessegemal, og frifant på let, i den hellige gral, så lå det i leia, at skroget ditt brast, mens gullstøvet lakk ut, fra rojal ballast.

Med blytunge skritt og med lakksko i sort, fra kongelig brostein og gjennom en port.

Nå kunne du nok en gang være mer fri, som lagringsvin modnes og får en ny vri.

Selv midt i ditt liv, og så full av erfaring, så blir du en fugl, uten sikt eller klaring.

Vi ser at du lever og liker å male, men og at du plages, som krasjlandet svale.

Det gikk som det gjorde, det vet vi jo nå, dessverre for mange, til glede for få.

Jeg avslutter derfor som Joachim Nielsen, i sangen om Smith, han med drammen og pilsen:

«De som lo av deg da, og prata bak din rygg, har nå blitt dine beste venner, livet kan være stygt.»