Lyrikkforlaget © 2022
Inkognito publisering
Postboks 112
4395 Hommersåk
www.lyrikkforlaget.no
Lyrikkforlaget er et imprint av Inkognito publisering
ISBN: 9788283982732
Omslag: CF media
Sats: CF media
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Lyrikkforlaget er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
En sak jeg har lært meg om livet, min venn, ironi kan forveksles, av kvinner og menn.
Se opp når du fratrer, et slott i empire, da skråblikk kan føre til tekst med satire.
Med en hånd i lomma og hatten på snei, med glasset ditt hevet, slik husker jeg deg.
Parodi eller ekte, der var jeg i tvil, med prosa og akryl, så fant du din stil.
Det startet som kjent, med den nye vinen, Theatercaféen og skrivemaskinen.
Med stil og kutyme, en adelsslekt verdig, helt ut av vår samtid, og mildt sagt hofferdig.
Du tok det du ville og banet din vei, helt uredd og trygg, som en kongelig lakei.
Det var det jeg skuet, og mange med meg, i vårt univers, på din egen galei.
Du svevde i rikdom, men skjulte din tåre, selv sørgelige dager, var bedre enn våre.
Du trumfet oss alle, som tidenes joker, fontene og trell, gjennom lurvete floker.
Fra liv i spagat, som prinsessegemal, og frifant på let, i den hellige gral, så lå det i leia, at skroget ditt brast, mens gullstøvet lakk ut, fra rojal ballast.
Med blytunge skritt og med lakksko i sort, fra kongelig brostein og gjennom en port.
Nå kunne du nok en gang være mer fri, som lagringsvin modnes og får en ny vri.
Selv midt i ditt liv, og så full av erfaring, så blir du en fugl, uten sikt eller klaring.
Vi ser at du lever og liker å male, men og at du plages, som krasjlandet svale.
Det gikk som det gjorde, det vet vi jo nå, dessverre for mange, til glede for få.
Jeg avslutter derfor som Joachim Nielsen, i sangen om Smith, han med drammen og pilsen:
«De som lo av deg da, og prata bak din rygg, har nå blitt dine beste venner, livet kan være stygt.»
Bevisstheten min går til tjue tjueto, og tenker tilbake til tiden det dro. På vei ut av døra, som uønsket gjest, med flagget på halvt, skulle vært i arrest.
Som fryktet person, som vil inn for å titte, men danser med alle og deler sin smitte.
Slik gikk det sin gang, fra person til person, som usynlig bøddel, i splittet versjon.
Tilbake til nuet og tjue tjue, med frykten til stede og verden på hue.
Jeg spør meg om livet må leves som før, men bastet og bundet, helt frem til vi dør.
Hvis du er blant dem som vil slå deg til ro, med Guds masterplan gjennom nedarvet tro.
Så hjelper det kanskje og holder deg frisk, om troen er sterk nok, så tas ingen risk.
I sammen i båt, som et gammelt begrep, skal vi alle som en kunne trekke en strek.
Mellom tiden som var og tid som vil komme, som fullvaksinerte, når smitten er omme.
Hva tror du vi lærte, av covid nitten og isolasjon for å unngå smitten?
Fra kaos til regler om avstand og rens, med savn etter andre og sameksistens.
Denne stillheten du savner i ditt indre, har det noen gang vært stillere?
Når du en sjelden gang roer deg ned, blir du forundret over støyen?
Hvor kommer det fra? Det er som alle inntrykkene og tankene er på tivoli, og kjører berg og dal bane. Inne i hodet.
Skal det være sånn, kanskje?
Er det en konsekvens av dine egne valg? Eller er det selve livet?
Uunngåelig, sier du. Det må være sånn.
Men dersom det var helt stille, ville det føles bra? spør du.
Eller ville det være fravær av innhold?
Ville jeg blitt redd da? Hvis jeg gikk inn, i det store intet? Kanskje forsto jeg plutselig alt, eller alternativet, til selve livet.
Du tenker, var det egentlig slik at det er opp til meg å fylle det med meningsfylt innhold? Jeg trodde jeg måtte ta det som kom. Det jeg fikk. Det som krevdes.
Med ett slo det deg; godt å kjenne på en klar tanke. Etterfulgt av litt velvære. Nå kan du fortsette med det du gjorde.
Se for deg en gitar med mange strenger, og at du selv skal spille til lokalet stenger. Tenk deg så at strengene er evner, og at taket skal løftes så veggene revner.
Du er klar for konsert og begynner å spille, men kun én tone kan høres, og med ett blir folk stille.
Du spiller og spiller, den samme tonen, mens gjestene trekker seg bort fra sonen.
Du drar i gang med din livsmelodi, og vil overgå Bohemian Rhapsody.
Men tonen blir bare værende lik, og du tenker, det skulle ikke være slik.
Det er da to spørsmål slår ned i ditt hode, er gode evner og strenger et felles gode?
Hva om du også tok i bruk de andre?
For publikum kan du jo ikke klandre.
Kanskje har du alltid blitt holdt litt nede, av andre som har skapt sin egen glede.
Kanskje har du som oftest vært for snill, og alltid klappet takten til andres spill.
En oppvekst hvor du ikke fikk være allsidig, men ble sett på som et utskudd eller ganske utidig. Et sted hvor alternativer møtte trang fødsel, og dine talenter ikke fikk noe gjødsel.
Det blir fint å se hvordan nytt kan spire, med seks strenger i bruk, eller i hvert fall fire. Med deg selv som komponist og før alle går, ligger nå alt til rette for din nye vår.
Til tross for at du er en veldig likandes person, har du noensinne gjort no’ dumt i fylla?
Har du sett deg selv i rampelys og glamorøs versjon, før ditt klammeri med basketak og skylda?
Har du våknet opp som fyllesjuk med tankene i svart, og forundret over kroppen din som verker?
På vei fra seng til baderom i veldig sakte fart, og med øresus fra gårsdagens forsterker?
Har du kikket ned i skåla og fått tankene på gli, mens du spør deg om du burde drekka mindre?
«Det er mulig at jeg glemte, men det var så trivelig», mens du teller opp og tar en for å lindre.
Når den virker, og du tenker, kommer ufornuften fram.
Ned en bakke på et skateboard, og i hånda var en dram.
Det var naboguttens brett, det, han som kalles lille Tom.
Han som hjalp deg ut av taxi’n med et smil og uten dom.
Du bød ham brått fem hundre, mens du skrøt av dine triks:
«Bare vent til du får se meg, dra en Nollie Ice flip-miks.»
Da du strammet slipset, droppet ut og nærmet deg en vegg, fikk du rift og kutt i låret, som du påsto var en klegg.
Ifra liggende til vertikalt, var flatmark blitt terreng, mens du var stiv i blikket ditt og målet var din seng.
Du slenger fra deg dressen din, på gulvet der du står, og kikker ned på låret og vil slikke dine sår.
Ja, det var lenge siden nå, du gikk ned i spagat, som liggende i helspenn føles jorda ganske flat.
Du bråvåkner av lyskestrekk, med gulfarge i øya, du kikker ned og ser du fortsatt har på vinnertrøya.
Du drar deg opp og tenker, du må ofre deg for laget.
I speilbildet på badet ditt, står han som mista draget.
En klappelyd kan høres, mens du tar til deg applaus. Du tror du har medalje, til du ser at det er saus.
Med begynnende grevinneheng, som klasker mens du klør. Det er der applaus blir til, du er fortsatt amatør.
Hva vet vel egentlig noen om andres indre liv, med kun et lite bilde fra et uendelig arkiv?
Til alle de som kjemper, men fortsatt finner fred, er blant de største helter på vårt gåtefulle sted.
Du tror du kjenner andre, men kjenner du deg selv?
Det er et evig spørsmål, hvor godt svar kan flytte fjell.
Når du kan en del om vinder, kan du seile i en storm, det er først når stormen unngås, din kunnskap er enorm.
Kanskje er du på et hvileskjær fordi du trenger ro, et sted hvor du er trygg, eller kjærlighet kan gro.
Kanskje lever du i fortiden, da livet var på topp, den gang du var ganske god, før viljen din sa stopp.
Mulig drømmer du deg fram i tid, til lykken står deg bi, forelsket, rik og ung igjen, på et sted hvor du vil bli.
Hva skjedde så med nuet her, hvor alt blir skapt og skjer, hvor mulighetens marked er og livet gir deg mer?
Så fram mot horisonten, hvor lyset stiger opp, bak stadig nye blåner, mot fjell og bakketopp.
Der finner du din mening, hvis livet vil deg vel, før veien ned mot dalen, når dagen er på hell.
Blant livets store spørsmål er fri vilje eller ei?
Hvis du har funnet svaret, så si fra, er du grei.
Om du er blant de vise, kan du også hviske meg, om hva som er din skjebne, da bukker jeg for deg.
Når tiden din er kommet og sannheten er nær, så tømmes alle lommer på dine siste klær.
Kast så et blikk tilbake og spør deg hvem du er, for du reiser ikke videre, med rikdom, hatt og fjær.
Det sies at sider du misliker hos andre, er sider du selv har og helst vil forandre. Hvis du ser deg i speilet og vemmes av synet, vil du føle det samme med et lignende tryne.
Det samme gjelder også med dårlig oppførsel, når en person er ufin og får akutt dårlig hørsel.
Når dette er noe du ikke kan fordra, så husk dét neste gang du ikke fremstår så bra.
La du merke til det blikket hu dama sendte meg, hu slanke med håret, som ikke hilste og sa hei?
Se, der er han typen med musklene igjen, som tror han er bedre enn alle andre menn.
Så du den familien med ny bil nå igjen, de er nok kriminelle og har altfor mye spenn.
Jeg hørte noen gamle si at jeg ikke kunne smile, jeg ser nok ikke dem noe mer, jeg tror de er senile.
Jeg er sikker på at alle er imot meg hele tiden, de vet jo ikke stort, og det var de som skapte spliden.
Så er det så rart, da, at jeg ofte er sur, når aldri noe godt kommer i retur?
Hadde du sett deg selv gjennom andres øyne, kunne din selvfølelse opp fra bunnen høyne.
Men når du kun gir næring til din dårligste side, vil det meste fra alle imot deg stride.
Så gjennomfør derfor din egen folketelling, med prosedering i hodet, før endelig domfelling.
Syns du mer enn halvparten rundt deg er idioter, så gå litt i deg selv før du resten av dem skroter.
Et nyfødt liv trenger mye for å leve, man kan få den og gi den, men ikke kreve. Selv om alle har den i seg, et sted der inne, så kan den for noen være vanskelig å finne.
Den vil ofte spisses mot enkelte sjeler, men kan også spres ut til universets deler.
Den kan skjules i tiden, men aldri slettes, den kan settes i fengsel, men ikke henrettes.
Du kan gi til deg selv fra rikdommens hvelv, så unngår du stillstand i oppdemmet elv.
Når kilden din åpnes, vil hjertet ditt svømme, så andre kan følge og med deg strømme.
Men hvis du fornekter, vil hjertet ditt skjæres, med smerte i stillhet og sakte fortæres.
Den bølger i mangfold og finnes i alle, et uærlig motiv vil merkes og falle.
Den prøves over tid, den testes og veies, og forsvinner i mørket, hvis den ikke pleies.
Og akkurat da dine tanker ble sorte, så lyser den opp alt du trodde var borte.
Ikke alle vil ha det de tror de ikke trenger, eller ikke fortjener, med hjerte som sprenger.
Til alle som ønsker, men ikke blir sett, plasser deg strategisk på vift eller nett.
Hvis du allikevel savner og aldri finner, så vit at den er der og aldri forsvinner.
Kanskje har du lett rundt i hele verden, mens du alltid har hatt den, til tross for ferden.
