Over grensene

Publica © 2021 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284161464 Omslagsillustrasjon: Guillaume Hurel Språkvask og korrektur: Astri Marie Remme Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

OVER GRENSENE Atle Remme

2021

OVER GRENSENE

TIL LESEREN Sprikende opplevelser er grunnlag for brytning og angst.

Dette er andre bok om familien Pedersplass. Den første boken heter Sprik.

Sprik handler om Oskar Pedersplass, som er født i 1904, om hans familie og venner, og om hva de opplever i en samfunnsmessig sprikende tid etter at Norge fikk egen konge i 1905. Hendelsene foregår hovedsakelig i tiden etter første verdenskrig, fram til 1935 – en tid med sprikende politiske strømninger, fra kommunisme til nasjonalisme, fra eneveldig kongedømme til demokrati. Oskar Pedersplass søker mening i tidens samfunnsmessige forvirring.

Hendelsene i Over grensene foregår i tiden fra 1935 til 1950, hvor meningsforskjeller om menneske- og samfunnssyn bryter ut i vold, hvor tiden preges av angst, kamp og krig.

I bøkene oppstår dramatikk i spenninger mellom denne angsten, begrensninger og forståelse – spenninger som oppstår fordi mennesker oppfører seg forskjellig i forhold til hverandre ved at de som oppfører seg annerledes, blir oppfattet som om det er en feil ved dem, eller de tvinger andre til å se to ganger på seg selv. For noen er det utålelig. For andre er det grunnlag for nysgjerrighet og imøtekommelse, naiv eller ikke.

For andre igjen er det grunnlag for undring og toleranse, men

• 5 •

ATLE REMME

da med egen styrke som grunnlag, en styrke som gir mulighet for forståelse og utvikling.

Midt i alt dette utfordres folks syn av myndigheter som gjør uforståelige bestemmelser. Kongen og Kirken regnes som ufeilbarlige, men det stilles spørsmål ved denne ufeilbarligheten.

Familien Pedersplass består, ved siden av Oskar, av: Faren Arvid, husmann under Vikheim.

Moren Pauline, på det nærmeste blind etter barnefødsel.

Signora, Oskars kone.

Johan, eldre bror.

Tove, «Lilletåa», yngre søster.

Jan Karlsen, barndomsvenn av Oskar og Tove. Omhendetatt av familien Pedersplass.

Trygve Ødegård, bror til Pauline, gift med Gulle Olefine.

Oskars onkel.

Gulle Olefine, gift med Trygve. Oskars tante.

Tilknyttet familien har vi også: Jens Nilsen, klartenkt gutt fra Kristiania som Oskar treffer under militærtjeneste og blir varig venn med.

Bernard Adolfsen Vikheim, storbonde på Vikheim.

Gamle Marja, strengt religiøs, i slekt med Bernard Adolfsen Vikheim.

Roald Øytangen, fisker og smugler.

• 6 •

OVER GRENSENE

Høybergkilen, bygda der Oskar vokste opp.

Hendelsene i boken ikke historisk korrekte. Noen hendelser har grunnlag i faktiske hendelser, men med oppdiktede detaljer. Andre er ren fiksjon.

I begge bøkene har jeg hatt hjelp av min datter Astri Marie Remme til utforming av tekstene. Hun har også bidratt med redigering og korrektur.

Atle Remme

Forfatter

PS: Alle dialektord står forklart bakerst i boka.

• 7 •

ATLE REMME

ARBEID OG ANSVAR

J

an Karlsen våknet tidlig. Det var mandag. Kvelden før hadde han blitt hedret som helt fordi han hadde stoppet en brann i sanitetshuset og reddet nevøen, som akkurat hadde fylt fem år, fra å brenne inne. Han følte seg stolt og sikker på seg selv.

Jan hadde hatt en vanskelig oppvekst med foreldre som drakk. Han hadde blitt ertet en del på skolen og hadde både der og hjemme måttet tåle slag, spark og juling. Av vekst og styrke hadde han vært sånn middels. Han hadde ofte stått alene og vært nødt til å klare seg selv. Det hadde han klart ganske bra. Han hadde hatt støtte i familien Pedersplass og var nå gift med «Lilletåa», den yngste datteren i familien.

Tove syntes klengenavnet var hyggelig, og brukte navnet på seg selv når hun krøp inn i favnen til Jan. De hadde to barn.

I grålysningen litt over klokken seks svingte Jan sykkelen inn på tomta der bedriften han jobbet for, hadde lager, kontor og oppstillingsplass for sine anleggsmaskiner. Uværet fra kvelden i forveien hadde opphørt i løpet av natten. En svak vind var i ferd med å blåse bort en tåkete luft. Bakken var full av vanndammer. Alt ute var kaldt og vått.

Karlsen hadde oppgaver å gjøre før de andre arbeiderne kom på jobb. Han hadde ansvar for organisering og planlegging av arbeidet som skulle gjøres, arbeidsfordeling, maskinbruk og • 8 •

OVER GRENSENE

framdrift for arbeidsplassene. Denne våren hadde de arbeidet med veianlegg, graving for vann- og avløpsgrøfter og utgraving av tomter. Han håpet, men slo det fra seg som barnslig, at de han ville møte på morgenen, hadde hørt om redningsdåden hans. Det hadde de ikke. Isteden skulle han få et problem, et som skulle komme til å gjøre ham anspent, putte ham i forsvarsstilling, sende ham tilbake dit hvor han følte utrygg fiendtlighet mot seg.

Arbeidet ble fordelt. Arbeidskarene tok med seg håndredskap, hakker, spett, krafser og spader og fordelte seg som anvist på lasteplanet på en av de to lastebilene som skulle kjøre dem ut på arbeidsplassene. Jan selv kjørte en av bilene.

Stemningen var mutt i førerhuset der to karer satt sammen med ham. En tung arbeidsuke lå foran dem. De som satt på lasteplanet, hutret og frøs. Jan var utilpass.

Under opplastingen på bilen hadde en av arbeiderne, en ihuga kommunist, spurt om Karlsen hadde husket å få reparert forstillingen på lastebilen. Jan hadde svart ja, men det var ikke riktig. Bilen hadde stått på tomta en stund. Jan hadde glemt å ordne det. Det var i grunn en enkel sak, bare en bolt og en mutter på en skrue som var falt av. Bolten var i ferd med å bli slitt av. Jan merket dødgang og risting i rattet. Han kjørte forsiktig. Han tenkte, han fant unnskyldninger: En slik bolt hadde han ikke klart å skaffe på så kort tid allikevel, så hvordan skulle han ellers få arbeiderne ut på anlegget? Dessuten hadde heller ikke noen av de andre tatt ansvar.

Kommunisten, han kunne jo ha nevnt noe før. Men nei, han hadde vel håpet at Karlsen skulle glemme det.

De to satt ved siden av hverandre i førerhuset. Jan håpet at han ikke skulle merke ristingen.

• 9 •

ATLE REMME

– Jeg syns det rister, jeg, kom det fra siden sekundet etter.

– Nei da, sa Jan hardt, – det går greit.

Og det gjorde det. Jan kjørte forsiktig. Da de kom fram, prøvde kommunisten å kikke under bilen, men Jan stoppet ham og ga ham klar beskjed om å komme seg i arbeid. Han var hard i blikket. Kommunisten grep sint en spade og gikk mot grøfta for å starte arbeidet.

Ved dagens slutt og da Jan igjen var alene og på vei hjem, kom han på at han kunne kjøre innom bussgarasjen i Høybergkilen og spørre om hjelp. Det var bare en liten avstikker. Det viste seg å være en god idé. Forhjulene ble jekket opp og bolten og skruen skiftet. Det var fort gjort, og begge var av standard type som bussgarasjen hadde flere av.

Mekanikeren som hjalp til, var en kjenning fra «gruppa» til Jan, en av hirdmennene som han var hirse for. Da Jan ville betale for reparasjonen, fikk han til svar at det var unødvendig og at de kunne ha det til gode. Jan takket blidt og ba ham om ikke å fortelle om reparasjonen til andre, men holde den dem imellom. Da han kjørte videre, sa han stadig til seg selv at han virkelig hadde ordnet saken på beste måte, og med det klarte han nesten å lure seg selv helt.

Vel hjemme fikk Jan vann i munnen på vei opp trappa til den lille leiligheten; det luktet stekt flesk. Han skyndte seg av med støvlene og satte dem fra seg nede i gangen. Raggsokkene var glatte og slang om tærne. Tove sto ved komfyren. Middagen var ikke riktig ferdig. Han ga henne en klem.

– Sover hun?

Tove nikket og la en pekefinger mot munnen. Jan satte seg ved kjøkkenbordet og så ut av vinduet. Været var klarnet helt opp. Solen skinte. Han fortalte sjelden om opplevelsene sine, • 10 •

OVER GRENSENE

Jan. Det var en vane han hadde med seg fra hjemmet i oppveksten. Det hadde ikke vært noen som brydde seg om å høre på ham. Isteden spurte han lavt om hvordan Tove hadde hatt det. Tove snakket lavt om en grei dag hjemme med datteren Sigrid på snart åtte måneder, som nå lå og sov på kammerset innenfor, og med sønnen Jan Arvid. Seksåringen var fremdeles ute og lekte.

• 11 •

ATLE REMME

DET HINSIDIGE

E

n skikkelse i mørket. Lutrygget. Svart skaut. Svart klesdrakt. Gamle Marja var kjent i området. Mange var redde henne. Hun gikk langs bygdeveiene, noen ganger nattestid. Folk var ikke alltid sikre på om det var henne de så – eller noe annet, noe under- eller overjordisk. Skikkelsen kunne bli stående på ett sted, helt stille, lenge.

Gamle Marja var redd for alt hun ikke forsto. Hun turte ikke å prøve å forstå. Hun satte sin lit til Gud. Han forsto alt.

Hun, arme menneske, kunne ikke forstå. Hun var redd for det underjordiske, og for Satan, og bar et stort kors i et kjede rundt halsen. Hun kunne knipe hendene rundt korset så de hvitnet. Hun fikk ikke sove – måtte gjøre bot. Hun, syndige menneske. Hun gikk ut i natten. I mørket så hun djevlene komme. Hun grep om korset, lukket øynene og ba til Gud. Fader Vår, om og om igjen. Kroppen gikk i transe, sovnet stående, våknet etter en stund, og da, da takket Marja Gud for at hun levde.

En natt falt hun og våknet ikke igjen. Det var Arvid som fant henne – Arvid Pedersplass. Han var som alltid tidlig oppe og fikk se en liten svart forhøyning på veien nedenfor huset. Rart, tenkte han. Hans oppmerksomhet og bevissthet var sånn at han straks oppfattet og tenkte slik. Han gikk ned og fant Marja. Etter et langt liv i kontakt med naturens gang • 12 •

OVER GRENSENE

forsto han straks at hun ikke var Gamle Marja lenger – at hun var død. Arvid forhastet seg ikke. Med tårer i øynene rettet han ut den sammenkrøpne skikkelsen og la den pent på ryggen. Hendene var allerede foldet rundt et kors. Han lot det være slik. Øynene til Marja var vidåpne. Arvid hadde kjent henne hele livet, hadde snakket godt med Marja. Han hadde forstått at Marja, hun var ikke til å rikke i sitt livssyn. Det var ikke han heller, men likevel hadde de respektert hverandre.

Han ble, i motsetning til henne, nysgjerrig på det han ikke forsto – ikke redd. Han var en praktisk mann som levde tett på naturen. I sin bevissthet var han det han gjorde. Det var selve livet. For ham var verden både vond og god, men god hvis en levde med den og ikke mot den. Stille gråtende trakk han ned øyelokkene til Marja.

Han bar henne opp på høyloftet på den lille låven han hadde, hentet en presenning, dekket til liket og gikk til Vikheim, der Marja hadde bodd. Vikheim var hovedgården på stedet.

Presten ble kontaktet på telefon og gitt budskapet om at Marja var død; ingen på gården ville hente liket hvis ikke presten var med. Arvid blåste av de andres angst og sa at han kunne gjøre det selv. Storbonden Bernard Adolfsen Vikheim var også redd. Han tenkte først at han burde la Pedersplass bruke gårdens hest og stasvogn til oppgaven, men sa ikke noe om det. Arvid hadde den samme tanken, men trakk bare på skuldrene. Han gikk hjem, spente egen hest for høyvogna og kjørte Marja til kirken. Han hadde kjørt veien mange ganger.

Kirken lå oppe på en ås. Det var en gammel hvitkalket steinkirke. Den var nesten tusen år gammel. Arvid tenkte ikke over det med ord, men for ham hadde den vært der • 13 •

ATLE REMME

bestandig, ikke bare i tusen år, men bestandig, like lenge som åsen, som en uadskillelig del av den. Den lå der tung – hverken trist eller glad. Den bare var der. Arvid likte at den var der, den skulle være der, på samme måte som han likte at åsen var der. Trærne, og alt det andre som vokste på åsen, ga mer mening. Men også kirken måtte jo ha noe å stå på.

Presten var på kontoret sitt i prestegården. Han spurte om hvorfor Pedersplass kom dit med Marja. Det vanlige ville ha vært en likvake på Vikheim fram til begravelsesdagen.

– Å, det er vel det at folk er redd for henne, det.

Det var ingen som turte å sitte likvake for henne der, kunne Arvid fortelle der han fulgte med presten ut til liket. Det ble gjort korsets tegn over Marja før hun ble plassert i et sidekapell i kirken.

Folk var lettet. Døren inn til sidekapellet var en tung eiketredør med smijernbeslag og smijernslås.

Den andre natten etter at Marja var plassert i kapellet, beveget en mørk skikkelse seg fram langs kirkeveggen. En halvmåne lyste tidvis opp mellom mørke skyer som fartet over himmelen. I et av disse gløttene stoppet skikkelsen opp og ble fanget som en skarp, sort skygge mot kirkeveggen, men etter stund forsvant den i mørket i portåpningen foran inngangsdøren til kapellet. Det var stille. Så hørtes svake raspelyder fra metall mot metall, og sakte, sakte gikk døren opp. Skikkelsen gikk inn. Døren ble lukket forsiktig igjen. Kistelokket ble åpnet.

En kniv skar en lokk av håret til Marja og en flik av likkledet.

Neste morgen undret presten seg over at døren til kapellet ikke var låst, men han fant ingen andre uregelmessigheter og slo seg til ro med det.

• 14 •

OVER GRENSENE

Marja ble begravet lørdagen etter. Det var ikke mange i begravelsen, kun nærmeste familie på Vikheim, Arvid Pedersplass og en ukjent dame.

• 15 •

ATLE REMME

MAJAS SISTE BØNN: Det er min skyld Det er min skyld at du slår meg Jeg er et syndig menneske og kan ikke være annet Takk for at du slår meg Takk for at du tar belastningen med å slå meg Unnskyld for at jeg gjør det nødvendig for deg å slå meg Takk, Gud for at Du straffer meg Takk for at Du ber andre mennesker gjøre det Jeg ber for dem Jeg ber for at de skal slippe straff for det offer de gjør ved å slå meg Jeg ber Deg tilgi dem Jeg er uverdig Din tilgivelse Kjære Gud, straff meg Straff meg for at jeg gjør folk sinte Jeg er den skyldige Jeg er den syndige Du i all Din herlighet ga meg dette liv Men jeg er ikke verdig Din kjærlighet Takk for at jeg kan be om Din miskunn Takk for at jeg kan be om Din tilgivelse Jeg er ikke verdig å be Jeg er Deg evig takknemlig for at du tillater meg å be til Deg Takk for at Du lar andre mennesker straffe meg når jeg i synd ber dem om noe Alt jeg gjør her på denne jorden, er feil

• 16 •

OVER GRENSENE

Uansett hvor mye jeg prøver å gjøre det rette, er jeg et syndig menneske og kan ikke annet Men Du tillater meg å be Jeg ber om fortsatt å ha Din tillatelse til å be om å bli ført inn i Ditt himmelrike: La meg komme til Deg! Takk, store Gud. Din herlighet overstrømmer meg!

• 17 •

ATLE REMME

SEANSE

S

amme kveld som Marja ble begravet, litt før midnatt, ble det tent en seksarmet lysestake på en flat, lav stein i en bukt ved kysten. På steinen foran lysestaken lå en svart duk med hårlokken og tøystykket til Marja. Lysene blafret svakt. Seks personer knelte foran «alteret». Det var helt stille. En svak måne ga et dunkelt lys. En skikkelse omkranset av en svart kappe med hette reiste seg bak steinen. Stillhet.

Skikkelsen sto urørlig.

Etter en stund løftet den hettekledde armene og utstøtte en lav, brummende lyd som steg og sank i tonehøyde.

Brummingen gikk over i enkeltstående, usammenhengende ord som etter hvert samlet seg: – Sousalamaso koala orda til noa jao – og da sier Begrensningens Bok: Denne verdens liv, en meningsløs kamp mot det uendelige ingenting. En vond, påført tvang av krefter utenfor oss selv. Den fengsler oss, begrenser oss, til liv innenfor rammer av mørk, evig fortvilelse – bundet i vår bevissthets stengsler av våre sansers begrensning. Livet er en smertens forbannelse. Livet er ikke et vidunderlig under. Livet er ingenting annet enn innestengt forblindet falskhet, ingen materie, intet lys, ingen bevegelse. Herligheten ligger utenfor, på den andre siden av livet, i døden, i det hinsidige. Døden bryter rammene for denne verdens elendighet.

• 18 •

OVER GRENSENE

Elendighet, føl, grense, vid, vid, syk, syx, von, von, søk, sjøt, qål, ulder, snal, salkadakær, liiirdaaatiorooou, aaaaa.

Stemmen endte i et skurrende kråkeskrik – så ny stillhet.

De foran steinen hadde under seansen lagt seg flate med ansiktet mot jorden. Deres leder senket armene. Det tildekkede hodet falt mot brystet. Etter flere minutters stillhet ble messingen gjenopptatt med et bablende svakt: «Ja, herre, jeg er ditt medium.» Stillhet. Deretter, høyt og klart: «Ja, herre!» etterfulgt av en ordre: «Brudgom, kom fram til alteret!» En høy mann kledd i livkjole reiste seg, gikk fram og knelte. De andre satte seg opp i knestående. Messingen fra mediet bak steinen fortsatte lavt og inderlig. Så stillhet før brudgommen høyt og klart med løftet hode sa «jaaaaaaa». Mediet fortsatte: «Marie Bolette Johanne Adolfsdatter, ta imot din brudgom.» Denne tok hårlokken i høyre hånd, tøystykket i venstre og knuget dem mot brystet idet han sakte begynte å gå mot stranden. Mediet falt sammen bak steinen. De foran vugget med kroppene mens de messet svakt sammen: «Taimotaimotaimot.» Klokken var tolv. I krusningene i det havblikkstille vannet sank brudgommen og forsvant.

Tre dager senere sto det i stedets aviser at et lik var funnet på en strand ved kysten. Overrettssakfører Lars Valle i nærmeste by ble samtidig meldt savnet, og etter noen dager ble det bekreftet at det var liket av den savnede sakføreren som var funnet. Han var kledd i livkjole.

Det var et mysterium for folk. Hva var det som hadde skjedd? Mange spekulerte. Det var kjent at sakførerens datter Ingrid Valle drev med spiritisme, og at faren deltok og førte protokoll med datterens seanser. Noen koblet det som • 19 •

ATLE REMME

hadde skjedd med overrettssakføreren, til Gamle Marja. Det var kjent at Lars Valle som ungdom hadde vært kjæreste og endog forlovet med Maria Adolfsdatter. Men Maria hadde brutt forlovelsen og isteden viet sitt liv til Gud. Hun hadde etter bruddet gått i kloster og vært nonne i flere år.

Politiet undersøkte saken. Under etterforskningen kom det fram at det hinsidige i protokollene som hadde blitt ført fra seansene, ble skildret som en avspeiling av familiens gode liv under høytider, sammenkomster og ferier – deriblant forelskelse og ekteskap blant åndene. Kaviar og sjampanje og avdøde som drev med idrett og lek i de herligste omgivelser.

Det ble opprettet rettsak mot datteren Ingrid på grunnlag av indisier. Saken vakte stor oppmerksomhet. Avisene hadde store overskrifter. Spekulasjonene flommet, meningene sprikte. Mange ble redde.

Etter flere omganger i rettsvesenet ble saken henlagt.

Ingenting kunne bevises. I et avisintervju forklarte Ingrid at det var mye mer mellom himmel og jord enn det en kunne se, og at denne verdens samfunns rammer for livet var for snevre. Da en journalist fra arbeiderpressen spurte om rammene burde utvides i sosialistisk retning, ble hun forferdet og svarte at det ikke gikk an. Rammene for vårt jordeliv var fastlagt. Isteden viste hun til at hun hadde funnet en måte hun kunne komme utenfor rammene på, gjennom grensene for liv og død og inn i en grenseløs herlig verden.

Ingrid Valle ble landskjent som medium med kontakt med det hinsidige. Mange trodde på den slags. Blant annet skjedde det at Norges konservative justisminister oppsøkte mediet Ingrid Valle da han trengte råd fra en avdød kollega i regjeringen.

• 20 •

OVER GRENSENE

I en høyredominert avis ble det også trykket artikler om andre medier, som blant annet fortalte om sine åpenbaringer med Ivar Aasen og Bjørnstjerne Bjørnson. Det førte til bemerkninger i arbeiderkretser: «Det er da svært så konservative de er blitt, de der oppe i himmelen!»

• 21 •