Selvmordet by FORLAGSHUSET

© Bokforlaget Publica 2018 FORLAGSHUSET VEST AS Langgata 30 30 4 6 SANDNES www.forlagshusetpublica.no ISBN: 978-82-9364-144-5 Sats og omslag: Sergei Chepa Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Vest AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

BEN ORMSTAD

selvmordet En krim i Ørn Klo-serien

PUBLICA 2018

PROLOG

Jeg er lykkelig nygift, har et vidunderlig gryende liv i magen, og ellers alt annet jeg kan ønske meg. Likevel vil jeg dø. Min rolle er over, min scene mørklagt. Publikum har dratt hjem, og jeg stirrer den altoppslukende abyss i hvitøyet. Til alle mine kjære, håper dere kan tilgi meg.

Ørn Klo presset gasspedalen lenger ned, elsket følelsen av at grus og støvpartikler dusjet utover grøftekanten i svinge ne. Veien slynget seg bortover det inngrodde skogsområdet. Høye grantrær skjøt opp fra jorden på begge sider av veiba nen, og vitnet om at Tigerstaden befant seg milevis unna. «Du vet vi ikke har dårlig tid, ikke sant, kjære? » sa Helene Helvik i en delvis spøkefull tone og la hånden sin over hans. «Hva mener du? » sa han, blunket til henne og lot bilen skrenseskli gjennom neste krappe sving. Småstein sprutet. «Du er ikke Petter Solberg, skjønner du, selv om du liker å tro det. » Hun klemte hardere rundt hånden hans. «Hah, Solberg har tvert imot en ting eller to å lære! » En ny sving åpenbarte seg bak en klynge tykke trær. Han gasset på og nærmest skled gjennom den som om bilen var et di gert, metallisk surfebrett på en enorm havbølge. Gliste rått. «Ørn, seriøst, kjør saktere », sa hun, humoren forduftet. «Ikke vær dum. » Han trakk pusten, nikket og løftet foten et par hakk fra gasspedalen for å senke farten. «Du har helt rett, baby. Blir bare lei av å kjøre så lenge av gangen. »

«Heldigvis ikke langt igjen nå», sa hun, positiv som alltid. «Hytta dukker opp på null komma svisj, og da blir det bare kos resten av uka. » Helene smilte med de ujevne, men for Ørn perfekte tennene sine. Kinnene tegnet nusselige smile hull på hver side av munnen, og det lyseblonde englehåret rammet inn ansiktet hennes i halvkrøllete, gylne folder. «Det sier jeg ikke nei til », lo Ørn og klappet sin forlovede nedover låret. «Sjefen holdt på å tvinge meg til å jobbe denne uka. En eller annen hastesak om et nytt program en viktig utenlandskunde skal begynne å bruke. » Han manøvrerte bilen over en utstikkende, ruglete ferist som fikk bagasjen til å sprette rundt i baksetet. «Men jeg tviholdt på at jeg om trent aldri tar fridager. Kjenner jeg har fått det klaustrofo biske kontoret langt opp i halsen nå, så denne ferien trenger jeg. Og ekstra digg at det bare blir oss i år. » «Enig», nikket hun. «Vanligvis syns jeg det er hyggelig å ha med venner også, men denne gangen er det bra med bare oss. Faktisk ganske flaks at Mira og Patrick måtte hjelpe for eldrene hans med å flytte akkurat nå. » «Kunne ikke bedt om bedre timing. Hvor lenge er det si den vi har feriert alene - fire eller fem år? » «Minst! Skulle forresten hilse fra mamma og si du må passe på så jeg ikke babler for mye om gamlehjemmet », sa hun og kniste, mens tommelen snurret forlovelsesringen fraværende rundt ringfingeren. Det hvite gullet glitret i det flyktige lyset fra en hurtig passerende lyktestolpe. «Ja, det er jo helt grusomt at du bryr deg så mye om de gam le skrottene som reker rundt i sykehuskorridorene », svarte han og smilte bredt. Selv etter femten år var han fortsatt

uendelig forelsket i henne. Fra videregående til evigheten, jenta mi, tenkte han og elsket den varme følelsen i brystet. Utenfor flippet mørklagte busker, trær og potetjorder med omkringliggende skigarder forbi. «Men helt alvorlig», sa han og viftet en finger i lufta. «La oss lage en avtale nå med en gang. Denne ferien skal kun handle om oss, ingenting annet. Hverdagslivets verden fin nes ikke - ikke litt, engang. Jeg lover å ikke plage deg med kjedelige historier om lange timer foran dataskjermen med feilsøking i virusinfisert programvare, og du holder snav la om hvor mange gamliser som har prøvd å stikke av fra omsorgsboligene de siste ukene. Deal?» Ørn svingte unna og passerte et par ungdommer som putret avgårde på trege mopeder. De ble reflektert i sladrespeilet noen sekunder før mørket slukte dem. «Superdeal!» Helene bet seg i underleppa og ga Ørn et blikk som kilte ham langt inn i ryggmargen. «Elsker deg», la hun til og lagde stor trutmunn, men knuffet bort ansiktet hans da han forsøkte å kysse henne. «Ikke vær gjerrig på godsakene, nå», flirte han og prøv de å kysse henne igjen ... men frøs til is da ansiktsuttryk ket hennes forandret seg og ble transformert til en maske av skrekkblandet angst. Automatisk rykket hun kroppen bakover i setet, bakhodet skallet mot hodestøtten. Hånden føk opp med en pekende finger, munnen vred seg i et lydløst skrik. Ørn vendte blikket mot veien igjen og festet øynene rett i en svart taxi som spratt fram rundt neste sving. Den vinglet ukontrollert uten fast veigrep, og var nå på vei i ra sende fart over i motgående kjørefelt.

Rett mot dem. Hundredelssekundene dro seg makelig utover og opp levdes som hele minutter, samtidig som virkeligheten spant forbi i lynende hastighet og hindret Ørn i å reagere kjapt nok. Han registrerte begge sider av veien, analyserte muli ge unnamanøvrer, men altfor mange helvetes trær fulle av livsfarlige, meterlange greiner stakk ut til høyre for bilen. Eneste muligheten var å bråsvinge over i det andre kjørefel tet for å unngå den rabiate drosjen. Ørn forsøkte forgjeves å tvinge kroppen til å adlyde hjernens ordre om å vri rattet til venstre ... og han gjorde det, men det fantes ikke tid til å gjøre det fort nok. Rett før den ustoppelige bilen traff dem, slapp Ørn rattet og kastet seg over mot Helene i håp om å beskytte henne litt fra det kommende smellet. Setebeltelåsen slo inn og nektet ham å komme over til hennes side. I stedet tvangsbråstoppet overkroppen rett over bilens midtparti. Han kastet armene sine mot henne i samme øyeblikk som taxien smadret inn i panseret. Ansiktet hennes var fastfrosset i et gap av døds frykt. Blikkene deres svømte i hverandre da bilens front knuste og ble presset sammen som et trekkspill. Frontruta eksploderte i en million knivskarpe glasskår i forskjellige størrelser som haglet over dem. De rakk ikke å registrere den allestedsnærværende smer ten før verden svartnet.

1 Ett år senere Spisse småstein gnagde seg inn i knærne og albuene til Ørn Klo, mens pusten trakk inn lukta av jord og bark. De pistre te buskene han lå klemt innunder, raslet. Han forbannet seg selv for det tåpelige valget av skjulested, og fektet bort stive greiner som stakk i ansiktet. Sendte blikket bakover og til hver side, før han skjøv kroppen enda et hakk nærmere tre stammen og slapp seg flatt ned på det ujevne underlaget. Han myste opp mot den mørklagte eneboligen, en vag sil huett mot en blåsvart, stjerneløs himmel. Vinduet på gløtt i andreetasjen var det eneste som tilsa at det fantes liv der inne. Lenge hadde han fulgt med på det myke, oransjegule lyset som ble reflektert i glasset, kastet ut mellom gardinene som ikke var helt dratt for. Sporadisk flakket skygger forbi. Snart hadde femten minutter passert. Løv knaste da Ørn smøg hånden ned i bukselomma og fiklet fram smarttelefonen. Pulsen steg igjen, banket fortere mot de klamme tinningene under lua. Han la den ene hånden over toppen av mobilen for å skjule det skarpe skjermlyset for omverdenen. Blikket løp på ny opp til vinduet på gløtt; fortsatt bølget gardinene jevnt. Han grøsset og myste ned mot

den blendende mobilskjermen, kjente magen rumle mens tommelen flikket seg fram til kamerafunksjonen. Varsomt, for å unngå unødvendig kvistknekking, støttet han seg på albuene og siktet mobilkameraet inn på området. Sørget for å få med både de to bilene som sto parkert altfor nær hverandre ved inngangsdøra, og vinduet på gløtt med lys i andreetasjen. Han holdt hendene så stødig som mulig, aktiverte blitsen og knipset ett eneste bilde. I et halvt sekund badet hele eien dommen i flombelysning. Han så tydelige bilskiltnummer, en skitten barnesykkel, baseballer og et balltre på bakken, avflasset maling på husveggene og riper i vindusglass, før mørket igjen slukte verden. Ørn klemte mobilen inn mot brys tet for å fjerne alt lys, holdt pusten, lyttet. Et dyr lusket forbi på fortauet bortenfor. Motordur fra et fjernt nabolag. Ellers hørte han ikke annet enn sin egen pust og den evige susingen i ørene. Gardinene i vinduet bølget fortsatt; skyggene lykkelig uvitende. Resten av verden sov søtt. Han slapp pusten sakte ut. Dro opp mobilen igjen og flik ket seg fram til SMS-arkivet. Fant meldingene. Mer enn fem nye bare den siste timen. Ørn nistirret på de svarte bokstavene i navnet hennes mot den hvite bakgrunnen. Nå fantes ingen tvil lenger. Hun hadde levd i usikkerhet lenge, men hadde ant, men ikke visst. Men hun visste at dette var en av de kveldene, da faren til barna, bestefaren til barnebarna, ikke var hjemme. Ikke på grunn av jobb, som han sa, men noe annet, som kun øynene røpte. Men denne kvelden var alt annerledes. En stund holdt Ørn tommelen svevende over de digitale

tastene, svakt dirrende, urørlig. Magefølelsen stemte alltid. Skulle han ha takket nei? Han drepte usikkerheten og presset den kalde tommel tuppen på Send-knappen. En følelse av rettferdighet sitret i brystet da bildet ble sendt avgårde. Så skrev han: Bilen kjenner du. Huset er hennes. De gikk inn sammen og drofor gardinene. Jegføler med dere. -Klo

Teksten plasserte seg under det avslørende bildet i SMS-trå den. Han nikket til seg selv mens han flippet gjennom alle meldingene de hadde sendt hverandre, fra den første hvor hun introduserte seg selv og blottla mistankene sine, til denne siste, avsluttende meldingen. En uke og tre dager tok det ham å grave fram sannheten. Og hvor lenge hadde svi neriet pågått? Ett år? To? Skingrelyden av rustne gjenger ble etterfulgt av et skarpt dunk. Ørn kvapp til da han så at vinduet i andreetasjen nå var lukket. Mørke skikkelser forsvant inn i rommet, ut av syne bak gardinene. Fastfrosset, med musklene i høyspenn og vidt oppsper rede øyne, lyttet han etter lyder fra inne i huset. Så de meg? Eller bare lukka de vinduet?

Forsiktig stappet han mobilen tilbake i bukselomma, be gynte å krabbe bakover. Busken svarte ved å knake høylytt

i de sprø greinene. Løv rislet, og store, utstående røtter fra treet ved siden av skrapte mot jakka og buksa, mens spisse småstein gravde seg inn i de kalde hendene hans. Dempede tramp hørtes fra inngangspartiet til enebo ligen, sammen med en utydelig, ilter mannestemme. Ørn bannet og ga opp forsøket på å bevege seg lydløst. I stedet skjøv han seg opp på kne så alle greinene bøyde seg rundt ham som klør som nektet å slippe. Tørre popp fra alle kanter da et titalls greiner knakk under presset idet han kom seg opp i stående stilling. Føttene føltes numne etter å ha ligget ubrukt på den iskalde bakken i over en halvtime. Lysende prikker boblet i synsfeltet, og sammen med pulsslagene i tinningene nådde opplevelsen et øredøvende crescendo da Ørn oppfattet klikket i dørlåsen like tydelig som om det skulle skjedd inne i hodet hans. Husdøra åpnet seg i et digert gap det flommet gult lys ut av. Lyset vokste utover den lille inngangstrappen og ga farge til bilene, den grønne postkassen og de grå søppeldunkene. Tunge sko med harde såler trampet så tretrappen knirket under vekten. En mindre, men mer intens lyskilde strålte ut fra hånden til mannen Ørn hadde skygget i en uke, og svei pet kjapt over eiendommen til den bråstoppet i Ørns retning. «Du der!» ljomet stemmen gjennom det sovende nabola get, dyp og rungende. Rykningene i beina ville ha Ørn til å løpe som en unge tatt på fersken under epleslang. I stedet skrittet han rolig ut av buskene, stirret med halvt lukkede øyne mot det sterke lyset til lommelykten, og løftet begge hendene i hodehøyde. «Okay», sa han, «bare slapp av. »

Mannen stampet ned de få trappetrinnene og kom ut i innkjørselen. Grus knaste under sålene hans. «Kom hit, nå med en gang! » «Jada, jeg kommer », sa Ørn og kjempet med å holde stem men uanfektet av adrenalinet som pumpet i årene. Han run det buskene og lurte på om det var den helvetes blitsen som ødela alt - eller kanskje det opplyste trynet hans da han sendte meldingen? «Jeg ... jeg ringer politiet! » «Bare ta det med ro », sa Ørn, beveget seg kjappere. Gres stuster vislet rundt skoene, til lyden av grus overtok da han skrittet inn på innkjørselen. Myste mot typen. «Kan du skru av den der? Jeg ser ingenting.» Et klikk og lommelykten tok kvelden. «Nå, hvem er du! » «Ingen grunn til å rope », sa Ørn, gikk litt nærmere og lot øynene tilvennes det mykere lyset fra ytterdøren. I åpnin gen la han merke til det unge damehodet som stakk fram fra bak et skap inne i entreen. Fra denne avstanden så det ut som det lange håret gikk i ett med morgenkåpen som kom til syne langs skapkanten. Den var ikke lukket ordentlig, og han skimtet et nakent lår før mannen tok et skritt til siden og skygget for innsynet. «Ikke nærmere! » sa han med hendene strukket ut for an seg som et skjold. De stakk altfor langt ut fra den lille, rosa morgenkåpen han hadde skvist kroppen sin inn i. Og på ringfingeren reflekterte matt gull i lysskjæret innenfra. Over de rynkete ansiktstrekkene hang tjafser av grått, ruf sete hår hvor en og annen mørk strek fortsatt hang igjen fra den opprinnelige hårfargen. Morgenkåpen rakk ham

til knærne, og de bukseløse, tynne leggene stakk opp fra uknyttede støvler. «Hva gjør du her? Svar! » Ørn hørte stemmen hennes i tankene, den ulykkelige to nen som hadde tryglet ham om å finne ut om mistankene hennes virkelig kunne være sanne. Det sved langt inn i sje len hans. Mot bedre vitende klarte han ikke å dy seg: «Jeg kan vel strengt tatt spørre deg om det samme, Kurt, hva du gjør her nå, mens kona di sitter alene hjemme og lurer på hvor du er? » «Hva i helvete prater du om? » Blikket hans flakket rundt i området. Kanskje hørte han ringelyden fra innsiden av huset. Ørn hadde hørt den lystige melodien flere ganger denne uka. «Så du tar ikke av deg gifteringen engang, hæ? » Humør løst fnyste Ørn, nikket i retning hun som fortsatt sto og glodde bak skapet inne i entreen. «Hva tenker ungjenta der inne om det, da? » «Jeg vet ikke hva du fabler om, men politiet får deg nok på andre tanker. » Frostrøyk dunstet ut av kjeften til gam lingen mens han snakket og kom nærmere. Så snublet han i en av baseballene på bakken, snøftet og sparket den vekk så den spratt inn i murkanten. Ballen skiftet retning og traff balltreet som sto plassert oppetter trappegelenderet. Etter å ha vinglet litt klunket det i bakken. Lommelykten knaste i grusen og han snappet i stedet tak i balltreet. Løftet det i skulderhøyde med begge hender. En fryktbølge blusset opp i mageregionen til Ørn og spred te seg ut i brystet og opp bak pannen. Han rygget bakover. «Slår du meg med det der, er det plutselig deg politiet tar. »

Øyebrynbuskene trakk seg sammen under den rynkete pannen. «Du sier ingenting til noen. Forsvinn og kom aldri tilbake », hvisket den middelaldrende mannen. Balltreet dir ret i hendene hans. Ørn rygget rett inn i en av de parkerte bilene. Leppene dro seg ut i et slags smil og han løftet skuldrene med hendene framfor seg. «Det blir nok litt vanskelig nå. » «Nei, det er særdeles enkelt », hvisket mannen, «du bare holder munn om alt, og forsvinner herfra. » «Hører du det? » sa Ørn, la hånden bak øret og lyttet med hodet vendt mot huset. Ringemelodien hadde holdt det gå ende ustoppelig de siste par minuttene. Mannen rettet seg opp, hørte etter. Først virket det ikke som han forsto - eller ikke ville forstå - men da det virkelig gikk opp for ham hva som faktisk foregikk, fortrakk ansiktet seg i en forvridd grimase. Med et snerr blottla han tanngar den, tok et skritt bakover og Ørn oppfattet umiddelbart hva som skjedde, så han kastet seg unna idet balltreet svingte mot ham i en stor bue. Knærne og albuene hans møtte bak ken samtidig som han hørte den knusende lyden av bilvin duet skingre i ørene. Uten å nøle rullet han seg vekk fra bilen. I neste øyeblikk så han småstein sprute ut i alle kanter fra punktet hvor balltreet traff i grusen der han nettopp lå. Ørn grep muligheten, støttet seg mot bakken og sparket hendene til den aggressive mannen i rosa minimorgenkåpe. Gam lingen bannet og mistet balltreet. Lynraskt sparket Ørn det innunder bilen og kom seg på beina. Det kjentes ut som han ikke fikk puste da de lange armene til typen plutselig grep

rundt ham bakfra, klemte hans egne armer fast til sidene. Ørn tvang seg ut av den lammende følelsen av frykt, og ryg get nærmest instinktivt bakover til gamlingen dunket inn i bilen bak dem. Sammenstøtet løsnet grepet noe. Brått bøy de Ørn seg framover og kastet deretter hodet hardt bakover. Bakhodet hans kom med knusende fart i retning ansiktet til gamlingen, men bommet. Den brå bevegelsen førte likevel til at mannen mistet både grepet og balansen, og famlet seg nå fast i bilen. Ørn steppet hurtig noen meter unna og sa: «Ta telefonen, du!» Så løp han ut av innkjørselen i retning sin egen bil, som sto parkert i mørket lenger ned i gata.