Welcome

to 20 years of Borealis – and a small pamphlet to convey a big history. Consider this a prompt to uncover memories, to unearth fragments of sound heard, to accompany the transient process of listening – past, present and future.

When Bergen’s two contemporary classical music festivals Music Factory and Autunnale were merged in 2003, Borealis was born. With a mission to present, “new music and associated art forms” and “gain greater attention and greater national and international resonance”, the festival found its feet in 2005 with its first artistic director Nicholas Møllerhaug. “It’s not just about the northern lights, it’s also connected to navigation, to maps, perhaps also what’s outside the map, all the way up here in the north. An edge isn’t just a place either, it’s almost more of a state of affairs.” he told Ballade before his first festival.

And it is in these outskirts that Borealis has continued to dance over 20 years. Each year exploring the spaces where the creators of new music and sounds are playing and experimenting. Not all years are the same, as the flow of musical collaboration and tastes have changed. But a deep–dive in to the multicoloured stack of programme books reveals a great opening up – of what contemporary music is, who can make it and where it should be performed.

Right from the start Borealis has celebrated the expansive culture of music making and collaboration that exists in Bergen, whilst building on the city’s centuries old tradition of looking to the outside world for inspiration and exchange. Steadfast collaborators’ names crop up again and again through the programmes, as do local luminaries, alongside a torrent of names big and small from around the world. The unique charm of Borealis has been in the presentation of the familiar and unfamiliar side by side.

Now we sit on the brink of another 20 years. This pamphlet gives some snapshots of this history, this sonic drenching, that has permeated the cobblestones of an already wet city, and perhaps your ears. But what does the future sound like? Who inhabits the “outskirts” today? and how will Borealis centre them in years to come?

Eira Søyseth

et dikt

bestilt i anledning Borealis sitt 20-årsjubileum

a poem commissioned for Borealis’ 20th Anniversary we want to feel the sunshine / we want to smell the flowers slik begynner det første verset i låten eight hours skrevet på 1860-tallet en kampsang for den nye fagforeningskulturen for åtte timer fri og jeg leser om låten når solen plutselig skinner på ansiktet mitt og gjør det vanskelig å lese videre hver vår skriver jeg om solen – jeg føler meg utvalgt en følelse av at solen er der for meg at solen er der for alt rundt meg fellesskapet som finnes i alt som går saktere folk som setter seg på benker jeg går forbi en mann sittende på en elsparkesykkel han spiller blokkfløyte plutselig oppdager jeg fuglene og treet og steinen plutselig gir jeg dem oppmerksomhet jeg visste ikke at det var mulig å konsentrere seg sånn i fellesskap skrivende lesende tenkende skapende vi satt i andre etasje seende ut over vannet over trærne folk satt og leste ved siden av meg rundt meg satt det kunstnere jeg for det meste møter på bar forfattere jeg møter på arrangement jeg hadde trodd at jeg kanskje måtte prestere noe være noen men når det startet sa de bare welcome to radical reading and silent writing let’s read og jeg leste inni meg først og så tok jeg fyllepennen fram og lot notatboken oppta blikket vi ser opp på himmelen ventende på nordlyset vi ikke kommer til å se fordi vi gikk ut for seint oppmerksomheten som likevel finnes i landskapet det er mandag kveld klokken er halv tolv og nyklekkede vårblomster trer frem i mørket lyst opp av gatelykter vi går i nordnesparken og det er hundrevis av mennesker ute vi ser alle opp mot himmelen men ser ikke noe annet enn himmelen og hverandre fellesskapet: vi gikk alle sammen ut av døren til steder med utsikt for å se opp og det fyller meg med varme jeg er en kropp sammen med andre kropper og i et lite øyeblikk tror jeg på at vi alle vil godt vi vil lukte på blomstene vi vil føle solen skinne på oss vi vil oppleve noe i et rom sammen med andre vi vil kjenne på fellesskapet

ORGEL, FROSTRØYK OG SKJEGG Med Terry Riley til Tysse

Nicholas Møllerhaug Kunstnerisk leder Borealis 2005–2008

Mars 2005: Feit orgelklang fyller det iskalde kyrkjerommet. Ut or glasa ser me fjell dekka av tung snø. I det organisten byrjer å groove legg det breie svære skjegget seg over klaviaturet. Det ryk av munnen medan han dreg ut endå fleire registreringar – så kaldt er det i den gamle trekyrkja i Samnanger. Salmen som syng i rommet endrer karakter undervegs med tette akkordar.

Mannen med det store skjegget og smilet er Terry Riley – Borealis sin aller første festivalkomponist. Me er på ein ganske impromptu visitt dagen før festivalopninga. Den som har gjort dette mogleg er organisten i Samnanger, Eilert Tøsse – ein annan av komponistprofilane på Borealis 2005. Salmen Terry Riley tilfeldigvis har funne i noteheftet på pulten, er signert ein av våre mest kjende kyrkjemusikkkomponistar; Egil Hovland.

For Terry og kona Ann er besøket i Tysse kyrkje langt meir enn berre å teste eit godt orgel i ei fin kyrkje. Nei, for hippieparet frå California er dette så mykje meir. Det er her Ann si mor kom frå. Det var herifrå ho emigrerte. Planen er å besøke slekta i Nordhordland kombinert med festivalarbeidet på det som er min første utgåve av Borealis. Det er også venta at slekta dukker opp på nokre av konsertane dei neste dagane – sjølv om han tuller med at dei truleg blir “freaked out”.

Dei neste dagane er 70-åringen i sentrum som festivalkomponist, mellom anna med ein hardingfeleversjon av In C og The Shield of Baghdad, eit nyskrive protestverk mot krigen i Irak. Dette var han igong med då kunstnarisk rådgjevar Øyvind Torvund og eg vitja Riley på hans Sri Moonshine Ranch nokre månadar tidlegare. Trur me seint gløymer Thanksgiving-curryen me fekk servert der inne, djupt i Nevada-skogane.

I det me held på å gløyme tida kjem me på at Terry sin gode ven, sitaristen Krishna Bhatt venter på oss i byen. Han har nett landa etter ein lang reise; frå Rajasthan i India. Dei må gjere seg klår for opningskonserten neste kveld.

På tide å dra tilbake.

Line-up 2005:

Terry Riley, Krishna Bhatt, Nihar Metha, Tomas Espedal, Ole Henrik Moe jr, Jørgen Larsson, Tanya Orning, Boya Bøckmann, Jan Erik Vold, Anders Røine, Gyan Riley, Kari Rønnekleiv, Leif Inge, Terje Dragseth, Bjørn Gabrielsen, Griegakademiets Sinfonietta, Ricardo Odriozola, Bjørnar Habbestad, Håkon Thelin, Eilert Tøsse, Morten Eide Pedersen, Stefano Scodanibbio, Steen Møller Rasmussen, Lars Movin,

Pål Bratås, Anders Røine, Henning Bergsvåg, Initz, Jostein Gundersen, Bergen In C Orchestra, Ricardos La Monte Young Trio, Poing, Einar Økland, Phonophani, Sigbjørn Apeland, Finn Tokvam, BIT20 Ensemble, Pierre André Valade, Vibracathedral Orchestra, Åse Brandvold, Jon Øystein Flink, Olaug Nilssen, Trygve Svensson, Eirik Vassenden, Teresa Grøtan, Hilde Sandvik, Terry Riley Vigil Band, Zuleikha

ORGAN, FROST MIST AND BEARD

With Terry Riley to Tysse

Nicholas Møllerhaug Artistic Director Borealis 2005–2008

March 2005: The rich sound of an organ fills the freezing church. Out of the window I see mountains covered in heavy snow. As the organist begins to groove, the broad, heavy beard rests over the keyboard. Frost mist flows out of his mouth as he pulls out even more registrations – that’s how cold it is in the old wooden church in Samnanger. The hymn that sings in the room changes character along the way with dense chords.

The man with the big beard and smile is Terry Riley – Borealis’ very first festival composer. We are on a rather impromptu visit the day before the opening of the festival. The person who has made this possible is the organist in Samnanger Eilert Tøsse, another of the composer profiles at Borealis 2005. The hymn Terry Riley has accidentally found in the sheet music on a desk, is signed by one of our best-known church music composers; Egil Hovland.

For Terry and his wife Ann, the visit to Tysse kyrkje is far more than just testing a good organ in a nice church. No, for the hippie couple from California this is so much more. This is where Ann’s mother came from. It was from here that she emigrated. The plan is to visit relatives in Nordhordland combined with festival work on what is my first edition of Borealis. It is also expected that the family will appear at some of the concerts in the next few days – although he jokes that they will probably be “freaked out”.

In the next few days, the 70-year-old will be in the center as a festival composer, among other things with a Harding fiddle version of In C and The Shield of Baghdad, a newly written protest piece against the war in Iraq. He was already doing this when artistic advisor Øyvind Torvund and I visited Riley at his Sri Moonshine Ranch a few months earlier. I think I’m slowly forgetting the Thanksgiving curry I was served in there, deep in the Nevada forests.

As our concept of time slowly leaves us, I realise that Terry’s good friend, the sitarist Krishna Bhatt, is waiting for us in town. He has just landed after a long journey; from Rajasthan in India. They have to get ready for the opening concert the next evening.

Time to go back.

Line-up 2005:

Terry Riley, Krishna Bhatt, Nihar Metha, Tomas Espedal, Ole Henrik Moe jr, Jørgen Larsson, Tanya Orning, Boya Bøckmann, Jan Erik Vold, Anders Røine, Gyan Riley, Kari Rønnekleiv, Leif Inge, Terje Dragseth, Bjørn Gabrielsen, Griegakademiets Sinfonietta, Ricardo Odriozola, Bjørnar Habbestad, Håkon Thelin, Eilert Tøsse, Morten Eide Pedersen, Stefano Scodanibbio, Steen Møller Rasmussen, Lars Movin,

Pål Bratås, Anders Røine, Henning Bergsvåg, Initz, Jostein Gundersen, Bergen In C Orchestra, Ricardos La Monte Young Trio, Poing, Einar Økland, Phonophani, Sigbjørn Apeland, Finn Tokvam, BIT20 Ensemble, Pierre André Valade, Vibracathedral Orchestra, Åse Brandvold, Jon Øystein Flink, Olaug Nilssen, Trygve Svensson, Eirik Vassenden, Teresa Grøtan, Hilde Sandvik, Terry Riley Vigil Band, Zuleikha