UkeAdressa 16.12.2006 faksimile

Ingen idyll på Heimdalsmyra Da Lise Gundersen flyttet til Heimdal, sto Melkekartongen helt alene på myra.

Det var et ensomt sted å vokse opp for en tenåring.

En annen verden: Forfatteren Lise Gundersen opplever en annen verden i området rundt City Syd i dag enn da hun vokste opp i nabolaget. Strøket som den gangen var

24

Ukeadressa 16. desember 2006

Tekst: Trygve Lundemo

trygve.lundemo@adresseavisen.no

Foto: Jens Petter Søraa jens.soraa@adresseavisen.no

F

orfatteren Lise Gundersen (37) er tilbake på Heimdalsmyra, der hun vokste opp tidlig på 80-tallet. – Jeg har ikke et nostalgisk forhold til dette området, sier hun mens vi går over gangbrua fra City Syd mot boligområdet på Tonstad. Hun stopper opp og peker sørvestover, mot E6 og støyskjermene som delvis skjuler bebyggelsen på Heimdal.

– Dit, til en av lavblokkene som ligger inntil E6, flyttet vi da jeg var tretten og et halvt.

Det var i grunnen greit, for vi hadde vært mye på flyttefot i årene før, og jeg var innstilt på å gjøre det beste ut av det. Derfor protesterte jeg vilt da vi et drøyt år senere flyttet enda en gang, til Tonstad, forteller Lise Gundersen.

Hun skriver om dette i boka «Blant tårnseilere og andre frie fugler – Bydelshistorier fra Trondheim», som kom ut i høst.

Et stort, øde landskap De 12 andre bidragsyterne, som også er forfattere fra Trondheim, skriver om oppvekst på Bakklandet, Tyholt, Berg, Lade, Singsaker, Øya og andre etablerte områder. Lise Gundersen skriver om hvordan det var å innta et nybyggerstrøk ei mil fra sentrum.

Hun skriver den minst idylliske historien.

Vi står på gangbrua over Østre Rosten og ser sørover. Da Lise Tiller flyttet dit tidlig på 80-tallet, var det som da het Müllerhotellet en enslig, høyreist melkekartong i et stort, øde landskap.

City Syd åpnet først i 1987. En ung og overivrig Petter Stordalen var sjef for varehuset som mange var stolte av siden det var «Norges største og mest avanserte». Han fikk handelen til å blomstre og biltrafikken til å øke. I dag ligger kjøpesentre, byggvarehus, elektronikkmarkeder og lagerbygninger på rekke og rad. Stadig bygges det mer, og biltrafikken er tettere enn noen gang i førjulsstresset 2006.

– Se på dette, sier Lise Gundersen. – Det er helt amerikansk. Dette området ble ikke planlagt med tanke på at folk skal gå, det er bygget for biltrafikk. Det var tydelig allerede da jeg bodde her. Plutselig oppdaget jeg at de var i gang med en gigantisk vei, Østre Rosten, gjennom et område der det nesten ikke var bebyggelse.

I dag er det skremmende, men også interessant, å se kontrasten mellom de gjennomregulerte borettslagstunene og det uregulerte anarkiet av shopping- og lagerbygninger rett ved siden av. Det er trist å se at området verken har fått kino, bibliotek eller andre naturlige møteplasser bortsett fra bensinstasjoner og MacDonald’s. Det gode liv på Heimdalsmyra er å shoppe eller sitte hjemme og se kabel-tv.

var en del av Starrmyra borettslag.

Slik ble borettslaget omtalt i Adresseavisen i oktober 1982: «Trondheim og omegn boligbyggelag (TOBB) har satt ny rekord.

425 000 kroner må du ut med i innskudd for å få nøkkelen til en av de største rekkehusleilighetene i siste tilskudd til TOBB-systemet, Starrmyra borettslag.»

– Da vi flyttet inn, måtte vi bruke støvler utendørs, til og med om sommeren. Det var myr og leire overalt. Det var rart å bo her, i et strøk med nye rekkehus og ellers ingenting.

Jeg likte meg bedre på den andre siden av E6, der vi bodde i et mer etablert strøk, sier Lise Gundersen.

«Utenfor er det drepen» Vi går i retning huset der hun bodde i seks år fra 1983 til 1988. Strøket er velstelt, husene er vedlikeholdt. Alt er godt planlagt og skjermet mot biltrafikken og den travle handelen mellom City Syd og Obs Bygg. Utearealene er store. Ungene kan løpe fritt – bortsett fra at ingen unger er å se. Kanskje de er på skole og barnehage.

– For barnefamilier var det sikkert fint å bo her, men for meg, som tenåring, var det ikke noe særlig, sier Lise Gundersen.

Slik beskriver hun nybyggertilværelsen i boka: «Nå er vi fem kattunger, to voksne katter, en kjønnsforvirret kanin, to minst like forvirrede tenåringer og to voksne. Kjedelig er det ikke i rekkehuset.

Men utenfor er det drepen.»

Hun skildrer hvordan myra dominerer

«Dette området ble ikke planlagt med tanke på at folk skal gå, det er bygget for biltrafikk.»

øde er fullt av kjøpesentre i dag.

Myr og leire overalt Lise Gundersen og hennes søster, deres mor og hennes nye ektemann var blant de første som flyttet inn i den nye bebyggelsen på Heimdalsmyra. Da de tre kvinnene fikk en mann med på laget, trengte de mer plass, og veien var kort fra lavblokken på vestsiden av E6 til de nye rekkehusene på Tonstad som

landskapet også etter at folk har flyttet inn.

Hun forteller om unger på oppdagelsesferd som synker ned til over knærne og må trekke hverandre opp. Tenåringene kan sitte tørt på en liten avsats bak butikken og kjede seg.

Inntil avsatsen blir bygget om til den blir så skrå at det ikke lenger er mulig å sitte på den. Butikkeieren vil ikke ha dem der.

Vil ikke være der hun bor Lise Gundersen vil ikke være der hun bor.

Hun føler at hun hører hjemme på Byåsen, der hun fortsatt går på ungdomsskole på Ugla. Hun blir ekspert på å kjøre buss. Der møter hun andre tenåringer i samme situasjon: «Skilsmisser, nye ekteskap, pengeproblemer har sendt oss hit for å bo. Foreldreskjebner. Vi bor i lik betong, gips og hvite vegger, vi har linoleum på gulvet og en bussrute så tom for avganger og ankomster at man blir snøblind av å se på den.»

Bussturene vil ingen ende ta for Lise Gundersen. Når hun begynner på videregående på Gerhard Schøning i Trondheim sentrum, er det likevel en opptur.

– Da begynte jeg å bli kjent med andre unge som jeg traff på bussen. Det sosiale livet endret seg. Jeg oppdaget også at det faktisk fantes unge som hadde vokst opp i samme område og som følte tilhørighet hit, forteller hun.

Lange dager i byen Men det ble lange dager for ungjenta. Mens hun gikk på ungdomsskolen på Ugla,

Ukeadressa 16. desember 2006

25

Ingen idyll på Heimdalsmyra

Etablert: Lise Gundersen, hennes mor Bjørg

Vassbotn Hawthorn og resten av familien flyttet inn i splitter nye Starrmyra borettslag i 1983. Nå er boligområdet godt etablert.

begynte hun på teaterøvinger hos teaterlaget i BUL om ettermiddagen.

Om morgenen tok hun bussen fra Tonstad til sentrum, hvor hun byttet og tok buss til Ugla. Når skoledagen var slutt, rakk hun ikke hjem, men tok bussen til byen og gikk på teaterøving. Den var ferdig akkurat for sent til at hun rakk fem-over-åtte-bussen hjem. Hun måtte vente på fem-over-ti-bussen.

– Teaterøvingene var så viktige for meg at jeg fant meg i det. Jeg fikk god trening i å vente og god tid til å tenke meg om mens jeg kikket i butikkvinduer.

– Var det derfor du ble forfatter?

– Det kan være mange årsaker til det. Jeg har usedvanlig litteraturinteresserte foreldre.

Men kjedsomhet er ikke å forakte. Det kan komme god kunst ut av det.

Myra skapte reiselyst Når vi kommer fram til huset på Tonstad der hun bodde, ser vi at det ikke lenger er omgitt av myr. De rektangulære hagene består av solid plen, og trærne som ble plantet tidlig på 80-tallet har vokst seg store og sterke.

Lises mor, Bjørg Vassbotn Hawthorn, ser oss komme. Hun stikker hodet ut døra og forteller at hun har stor sans for datterens beretning om sine år på Tonstad. Skildringen er langt fra rosenrød, men det er helt i orden. Lises mor har riktignok likt seg godt på Starrmyra de 23 årene hun har bodd der, men har full forståelse for at en tenåring ikke fant seg til rette.

Lise Gundersen sier også at noe godt kom det ut av hennes år på Heimdalsmyra. Tilværelsen var så kjedelig at hun begynte å reise så snart hun flyttet inn. Reiselysten har hun beholdt. Etter studier i Trondheim, var hun på reisefot i ett og et halvt år før hun studerte videre i Oslo, Bergen og Stavanger. Fra 2000 og helt til februar i år bodde hun i seilbåten «Kornelia», som har vært hennes mest stabile hjem siden hun flyttet hjemmefra. I to år var hun ute på en rundtur som blant annet tok henne til Sør-Amerika, Karibia, Haiti, USA og Irland.

Nå har årene på Heimdalsmyra kommet på så stor avstand at hun synes det er hyggelig å vende tilbake – men bare på besøk. ■

26

Ukeadressa 16. desember 2006

Stort, øde landskap: Slik så Heimdalsmyra ut i 1983. Müllerhotellet,

«Melkekarkartongen», ligger midt på bildet. Starrmyra og andre nye borettslag ser vi bak til høyre. City Syd kom først fire år senere. Foto: BÅRD F. GIMNES

Myra som ble by Trondheim ville få over 250 000 innbyggere i 2000, trodde optimistiske byplanleggere på 1960-tallet. De mest nøkterne regnet med et folketall på 200 000 i 2000.

Uansett var det enighet om at en slik befolkningsvekst ville ikke sentrale Trondheim tåle. Derfor bestemte planleggere og politikere at det skulle bygges et avlastningssenter på Heimdalsmyra, som den gangen lå øde og forlatt.

På slutten av 70-tallet begynte man byggingen av flere borettslag. I 1983 sto Starrmyra ferdig. Da hadde befolkningsveksten avtatt og det gikk tregere enn ventet å selge dem. Müllerhotellet sto ferdig året før. City Syd åpnet i 1987.

Navnebruken i bydelen er forvirrende.

Den heter Tillerbyen, men er bygd på Sjetnemyra. Store deler av området heter dessuten Tonstad. Hele strøket kalles Heimdals-

byen, selv om Heimdal sentrum ligger på den andre siden av E6.

– Byen som har vokst fram i dette området er et resultat av en nøye planlagt byutvikling, sier historieprofessor Ola Svein Stugu.

– På 60- og 70-tallet fikk planene honnør i skandinaviske fagkretser. I dag ville man nok gjort det annerledes, mener han.

Sterk motstand mot den store, planlagte Heimdalsbyen på 70-tallet førte til at planene ble redusert og endret, samtidig som Trondheim også utviklet seg i andre retninger. Området er blitt noe ganske annet enn det som opprinnelig var meningen.

Befolkningstallet i selve Tillerbyen er langt lavere enn opprinnelig planlagt. Det ligger rundt 6000. Snakker man om hele Heimdalsplatået, får man derimot et befolkningstall på nærmere 40 000.

Ensom fotgjenger: Området rundt City Syd er ikke et sted for spaserturer.

Hele strøket er planlagt for biltrafikk. «Melkekartongen» er ikke lenger alene.