Strutsens stålmage

Henrik Ibsen (1828–1906),

Plinius den eldre (23 e.Kr.–79 e.Kr.) skrev om strutsen i Naturalis Historia: «They have the marvellous property of being able to digest every substance without distinction». Denne autoritative teksten er trolig opphav til den utbredte forestillingen om at strutsen har «puntlærsmage» og evner å fordøye det ufordøyelige, illustrert ved det engelske uttrykket «the digestion of an ostrich»

At strutsens mage kan bryte ned jernvarer, har vært en myte i mange hundre år. William Shakespeare (1564–1616) skrev for eksempel følgende replikk i Henry VI: «I’ll make thee eat iron like an ostrich, and swallow my sword like a great pin, ere thou and I part.». I europeisk heraldikk symboliserte strutsen – alltid med en hestesko eller nøkkel i nebbet (fig. 1) – at eieren av våpenskjoldet «spiste harde ting»; et forsøk på å opphøye trassighet til et adelsmerke. «Menneskelige strutser» – personer som spiste isenkram –var populære innslag i omreisende «freak shows».

Strutsen har en imponerende gastrointestinaltrakt (fig. 2), og vil i naturlige omgivelser innta endel småstein for å ivareta funksjonen til den velutviklede kråsen. Under fangenskap settes denne mekanismen på prøve: fuglen er prisgitt hva den får servert (fig. 3). Vi kan imidlertid ikke stikke hodet i sanden og ta den gamle myten for gitt. Oppfatningen om at strutsens mage er egnet for metallgjenvinning hører hjemme på historiens skraphaug.