05.01 Hurdal: Vollenga

G.nr./br.n.: 38/69,38/7 Kartblad øK: CP 057-5-1 Eier: privat Koord. ØK: Areal: ca. 50 daa Kartblad M711: 1915 IV Høyde: 410-470 Koord. M711: PN 023,034 Fotonr.: Dato: 29/6 1993 Vegetasjonsregion: sørboreal Landskapsregion: 6.5. Toten- og Romeriksåsene Skogsbygda Hurdal Klasse l Besl<rjvelse av området Småbruket Vollenga ligger høyt og fritt i Skmkkelia med storslått utsikt over dalen og Skmkkelisjøen. Berggrunnen i området er syenitt og løsmassene består av grovstenet morene. Hoveddelen av innmarka ligger i bakkene nedenfor tunet og består av eldre kultureng og partier med naturlig slåtteeng. Et område ovenfor tunet med tidligere slåttemark brukes idag til hestebeite. Fint tun med flere eldre bygninger. Historie Skmkkeligårdene lå øde etter Svartedauen, og ble tatt opp igjen av nordmenn på begynnelsen av 1600-tallet. Invandrende finner overtok ca. 1640. Etterhvert ble det ryddet flere husmannsplasser under de skyldsatte gårdene Nordgarden, Sørgarden og Oppgarden. Plassene var antagelig ikke husmannsplasser i vanlig forstand, men rydningsplasser innenfor områdene til de eldre gårdene. Flere av gårdene hadde utslåtter ved Skmkkelisjøen (storrslått). Vollenga ble ryddet i Nordgardsområdet ved grensen mot den gamle almenningen. Vollenga ble solgt av eieren på Nordgarden i 1751. II 1864 hadde Vollenga 32 mål dyrka mark, 264 mål eng og en utslått (Hurdal bygdebok). Vollenga er et av de siste forpaktningsbrukene Skmkkelia som fortsatt er i bruk. Inngrel)/Jlåvirlming Lite påvirka av nyere inngrep. Eldre slåtteenger er ikke gjødslet. Flora/vegetasjon Store deler av innmarka består av natureng eller eldre kultureng med artsrik engvegetasjon, lite påvirket av gjødsling. Hårsveveeng (Vlle) dominerer på de tørreste bakkene. Vanlige arter er hårsveve, blåklokke, engnellik og engkvein. Andre arter: prestekrage, kattefot, småengkall, fjellrapp, kvastsveve, ryllik, rødknapp, fløyelsmarikåpe, harerug, sauesvingel. Stedvis overgang mot (Id) med bl.a. finnskjegg, knollerteknapp og tepperot. På noe friskere mark er flekkgriseøreeng (VIk) vanlig. Her inngår arter som: flekkgriseøre, småengkall, lifiol, hjertegras, bakkesøte, stortveblad, smalkjempe, dunkjempe, rødknapp, knollerteknapp, harerug og marikåper i tillegg til engkvein, rødsvingel, hvitkløver og rødkløver. Ved

Figur 13: Vol/enga (M = 1:10. 000)

økende markfuktighet går engene over i ballblomenger (VIa) dominert av hvitbladtistel, ballblom og skogstorkenebb. Noe flatere partier nedenfor fjøset har rik fukteng (V) med bl.a. soleihov, sumphaukeskjegg, I11jødurt, kornstarr, myrhatt, myrtistel og vanlig myrklegg.

Endel eldre kultureng er noe artsfattigere og dominert av prestekrage. Stedvis dominans av gjødselindikatorer som hundekjeks og hundegras.

Utvalg av registerte kulturmarksarter: bakkesøte, ballblom, blåklokke, dunkjempe, engnellik, finnskjegg, fjellrapp, fjelltimotei, flekkgriseøre, gjeldkarve, gulstarr, harerug, hjertegras, hårsveve, karve, kattefot, kvastsveve, lifiol, prestekrage, rødknapp, smalkjempe, småengkall, storarve, stortveblad, tyrihjelm.

Kulturminner Fint tun med flere gamle bygninger, bl.a. lafta stue og stabbur. Bolighuset har gammel men er ombygd i senere år. Endel rydningsrøyser.

Vurdering Godt bevart småbruk, representativt for området. Urterike slåtteenger som holdes i hevd med tradisjonelle driftsmetoder er svært sjeldent i Akershus, og har høy biologisk verdi. Artsrik flora med flere arter som er på tilbakegang i kulturlandskapet (f.eks. bakkesøte, hjertegras, flekkgriseøre). Klasse l.

Forslag til skjøtsel Forsatt slått. Ingen gjødsling.