PORTRETT Neon Ion Tett på Natalie Sandtorv

P O R T R E T T

NEON ION

TETT PÅ NATALIE SANDTORV

Høyt tempo, mange land og en stemme som har tatt henne fra låtskriving i LA til trange bortgjemte jazzklubber i Berlins bakgård. I dag finner du spor av Natalie Sandtorv i et hav av ulike sammenhenger. Hun bringer noe eget og unikt til bordet - vi liker det.

TEKST Runar Bølgen Andersen FOTO Anne Valeur

Det har alltid handlet om musikk. Fra hennes første møte med tangentene på keyboardet hun fikk til sin treårsdag, til øktene med sangpedagogen i tenårene som for alvor skulle sette retning for det som i dag har blitt en stemme for kontinentet. Hun har vært sta, hardtarbeidende og uredd. Selv om hun mistenker at det spøker aldri så lite på Teaterfabrikken i Ålesund.

– Jeg kan nesten ikke skjønne at alt dette har skjedd på disse få årene, smiler Natalie Sandtorv i det vi har en aldri så liten cappuccino-moment på 1904 i hjertet av Ålesund. Om ikke mange timene er hun i gang med produksjon av musikk for en stor filmproduksjon i Tyskland, som for øvrig er et land som har satt dype spor i karrieren til sangtalentet fra Ålesund.

Men det skal vi komme tilbake til. For som byens eget magasin må vi nesten få plassert portrett personen på kartet. Helst i Ålesund som har produsert og inspirert mange sangtalenter gjennom tidene og som nå kan sette enda ett på listen. Kanskje skal vi driste oss til å si at Natalie har våget å ta nye steg, leke seg i en verden av ulike sjangre og skapt den ultimate stien mellom jazz og sofistikert pop.

Meant to be

Hun tråkket sine barnsben i byens ytre bydel og fikk musikken inn fra spedbarnstadiet. Hennes far er selv musiker fra Ungarn som traff hennes mor under en turnè i Ålesund. En “meant-to-be” musikerkarriere skulle man tro når man hører den lange historien. Men kort fortalt ligger det mye i genene til Natalie som etterhvert fant sin egen stemme blant mange andre.

– Det var jo litt sånn meningen, nesten. Jeg fikk et keyboard med foreldrene min en år jeg var tre år gammel og mamma meldte meg inn i kirkekoret når jeg var fire. Etterhvert kom kulturskolen inn i bildet og pianoet var min faste følgesvenn i alle disse årene. Faren min ringte hver eneste uke og spurte om jeg hadde øvd på notene mine. Og det hadde jeg, det var meg og pianoet, uadskillelige. I alle fall frem til…

Natalie stopper litt opp og smiler.

– Inntil? – Inntil jeg rett og slett ble så fornærmet, fortsetter hun lattermildt. Episoden hun refererer til er når hun som 13-åring satt å spilte på kulturskolen og plutselig erfarte at pianolæreren hadde sovnet i løpet av økten.

– Når han sovnet var det siste gang jeg møtte opp. Jeg sa til mamma: aldri igjen! ler Natalie og tenker tilbake på episoden med en god dose humor og varme.

Men det var sangen hun ville fortsette med, ikke pianoet. Det gikk ikke mange dagene før moren foreslo å gå til en sangpedagog. Det skulle bli et vendepunkt i livet til sangtalentet fra Ålesund ytre by.

– Jeg kan enda huske at mamma ringte til Solveig Håvik. Jeg stod der sammen med henne når hun ringte og Solveig var freidig. Hun ville høre meg synge før hun svarte ja eller nei. Mamma sa jeg måtte synge, så jeg sang til henne i telefonen, smiler Natalie og fortsetter: – Ok, du kan møte opp neste onsdag hos meg, svarte Håvik og la på røret. Det ble starten på noe helt spesielt, forteller Natalie.

Solveig har vært sangpedagog for flere av landets største stemmer innen pop, klassisk og jazz. For Natalie var det nettopp denne relasjonen som formet henne inn i retningen som i dag preger hele tilværelsen. – Hun ga meg troen på at jeg hadde noe i musikken å gjøre. Hun sa rett ut til meg at jeg burde drive med jazz og pushet meg i riktig retning. g

– Hva er magien med henne? – Hun hører alt i stemmen din. Går inn i sangen og justerer. “Litt mer sånn, stå sånn, pust sånn, rett opp kroppen”. Det er mye disiplin og hardt arbeid og hun er veldig direkte. Men hun er helt nydelig, et veldig morsomt vesen og så kul! Når man har et sånt forbilde er det lett å ha driven til å holde på, smiler Natalie.

Kulturbobla

Retningen var satt og omstendighetene i livet til Natalie hadde form av enda mer av den “meant to be”-magien hun hadde opplevd fra start. Stemmen var på gang, nå skulle miljøet forme henne til den virkelig hardcore jazz-artisten hun etterhvert skulle bli kjent som. Fortsatt i Ålesund. I Moloveien.

– Teaterfabrikken. For en tid. Natalie smiler og tenker tilbake på tiden i Moloveien 22. – Jeg begynte å jobbe der når jeg var 15. Det var oppvasken og garderoben. Det hadde mye å si for min egen utvikling. Det ble liksom å jobbe der hver helt i stedet for å henge på fester rundt omkring med andre ungdommer. Dette var midt i kultur boblen i Ålesund, før Terminalen og tiden med Momentium og de tingene der. Jeg fikk sett alt av jazzkonserter, opera, kjempe sære ting. Og jeg fikk være backstage med de folka der. En uvurderlig plass å være, man får se alle sidene av musikernes hverdag, forteller hun.

Etterhvert fikk Natalie lov til å øve i lokalene til Teaterfabrikken. Litt skummelt? – Jeg vasket på dagtid og fikk lov å øve på kveldstid i uka. Det var fantastisk, bruke scene, PA-anlegget, piano. Men det var dødsskummelt å være der. Så jeg fikk venninnene mine til å sitte i lokalet. Jeg spanderte faktisk kakao på dem for at de skulle være med meg, ler Natalie.

Men Teaterfabrikken var mer enn lokaler og kvelder med kulturinnslag. – Astri Overå. Hun har vært en viktig mentor og har betydd veldig mye for meg. Å stå på scenen, å tørre å uttrykke meg. Jeg var helt sykt beskjeden. Men hun dro meg frem på alle anledninger for å synge. “Du må se på publikum, ikke hold øynene igjen”. Jeg fikk masse directions hele tiden, nesten som å ha privattimer i performance, smiler Natalie.

Long story short

Etter et år på folkehøyskole søkte Natalie på musikkonservatoriet i Bergen hvor hun startet sin utdannelse innen musikk. – Folkehøyskolen på Sund var helt fantastisk. Var nesten større å komme inn der enn på konservatoriet. Det var magisk; møtte musikere og fikk et stort nettverk av folk med samme referanser. Plutselig fant jeg mine likesinnede. Det var så mye å lære, smiler hun.

Etterpå ble det fire år på Grieg-akademiet før frilanstilværelsen for alvor tok til. På turnè i Trondheim hadde hun møtt sin nåværende mann. De var begge musikere. Og de visste at de skulle flytte ut av landet. De skulle til Europas midtpunkt Berlin.

– Hvorfor Berlin? – Aner ikke. Skjønner ikke alt som skjedde den tiden der. Nysgjerrighet. Vi booket konserter der nede selv. Scannet internett, googlet jazzklubber og bare kjørte på. Vi dro til Warszawa, Torino og Lyon, spilte på jazzklubber, dro på turnè i Japan. Vi var våre egne bookingagenter, manager, økonom og regnskapsfører. Og flink til å søke støtte til prosjekter. Det var så gøy, fikk så mye ut av det, sier Natalie med stjerner i øynene.

Det var i Berlin de fikk møte mange ulike mennesker som den dag i dag betyr mye for Natalie. – Året i Berlin var samme spontaniteten i tilværelsen. Mange små klubber, spillejobber fem dager i uka, la igjen cd´er. Vi møtte utrolig mange mennesker som den dag i dag gir meg jobb. Søndag skal jeg tilbake til Berlin for å spille inn msuikk til en stor filmproduksjon, forteller hun. – Berlin er en by som tiltrekker seg alle mulige folk. Kunstnere, musikere, sangere. Det er rimelig å bo der, rimelig å leve sammenlignet med Skandinavia. Og på disse små skitne jazzklubbene sitter det også talentspeidere og festivalsjefer. Vipps, så skjer magien, sier hun og tømmer koppen med cappuchino på bordet foran seg.

Neon Ion

Turen gikk via København en periode før Natalie og mannen bestemte seg for å lande i Norge. Det ble en del farting frem og tilbake på kontinentet og noen turer til og fra LA. Endelig begynte en organisert musiker tilværelse å ta form. “Living the dream”.

– Alt lå til rette. Jeg var ferdig med en nyinnspilt plate, hadde konserter, leverte bestillingsverk til jazzfestivaler, var låtskriver i LA og planla å bo periodevis i Hollywood. Luksuslivet, jeg hadde virkelig den følelsen av at jeg hadde klart det. Jeg tenkte: NÅ SKJER DET!

P O R T R E T T

Natalie var sulten, ville uppe gamet, satse sterkere. – Jeg satt å drakk kaffe med en venninne hvor det kom opp et par navn i samtalen. Lars Horntveth og Erlend Mokkelbost. Erlend hadde jeg ikke hørt om før. Lars hadde arbeidet med kjente musikere som Lene Marlin. Jeg sendte noen demoer til Erlend og det resulterte i en kaffe. Som ble forlenget til en middag og videre et møte som varte i syv timer. Han fikk faktisk en allergisk reaksjon under middagen som gjorde at vi nesten endte på legevakta fordi han hovnet opp. Og der satt jeg igjen med en full flaske vin, ler Natalie. – Men det var meant to be. Et fantastisk samarbeid, fastslår artisten.

Men så kom mars 2020. – Corona. Nedstenging. Jeg slapp plate rett inn i pandemien. En plate som for alvor skulle vise at jeg ikke bare driver med jazz. Alt ble jo satt på vent i tilværelsen, som det meste annet. Heldigvis hadde jeg godt med jobber og sammenlignet med mange andre kom jeg greit gjennom denne perioden.

2020 debutalbumet “Heart Echoes” under artistnavnet Neon Ion, mottok strålende kritikker og ga henne et solid navn i inn- og utland. Audun Vinger i Dagens Næringsliv skrev blant annet: “Neon Ions Heart Echoes utvider feltet for moderne norsk popmusikk. (..) Natalie Sandtorv imponerer som Neon Ion, som vil bli stående som et høydepunkt fra det norske popåret 2020”.

I disse dager har hun sluppet sitt siste album, Mood Cosmic. Det har resultert i en rekke anmeldelser og en superpositiv mottakelse ute hos publikum.

– Det har vært over all forventning. I tillegg til positive anmeldelser, så har det også vært mange anmeldelser denne gangen. Det er veldig kult at folk gir det jeg har holdt på med tid, plass og oppmerksomhet, smiler hun

Høsten og nyåret bærer preg av turnè med den nye plata. Den 2. desember står hun på scenen på T2 og videre i Fosnavåg den 27. januar. Videre til Bergen og Oslo. Hun blir også å finne på Parken Kulturhus i april sammen med Arve Henriksen.

Selv om hun bor i Oslo er hun stadig hjemom byen i sitt hjerte. Å flytte tilbake til området er på ingen måte utelukket, og selv ser hun ikke bort fra å kunne ta en lederstilling i det lokale kulturlivet om muligheten skulle by seg.

– Jeg elsker å jobbe med kultur og sitter i diverse styrer her og der. Kjenner jeg blir trigget når jeg ser lederstillinger i kulturlivet blir utlyst her oppe. Jeg kjenner dragningen. En dag skal jeg være sjef for Moldejazz, det har jeg bestemt meg for, smiler hun.

– Så vi får deg tilbake? – Det skal man slett ikke se bort i fra, avslutter Natalie Sandtorv.