Brostein 1, 2015 by Kirkens Bymisjon

Nr1–2015

brostein

Tema:

Barn av innsatte – den usynlig straffede

Fotoreportasjen:

På lånt grunn – en natt i parken Smakebit fra Kongsberg:

I frivillighetens tjeneste

Leder

I skrivende stund krangler man i den nasjonal politiske verden om hvor mange syriske flykninger Norge skal hjelpe. Klarer vi 5.000, 10.000 eller ingen? Samtidig, mens vi i Norge er uenige, ser vi den ene TV-stasjonen etter den andre vise bilder av barn som streber i vannet for å få tak i taustigen til lasteskipet. Andre barnefamilier plasserer seg i teltleir kloss opptil den tyrkiske grensen for å unngå bomberegnet, eller risikerer livet for å komme seg over grensen til Tyrkia. Nabolandene tar imot titalls med syriske flykninger, mens vi i Norge er usikre om vi kan ta imot 11 flykninger pr. kommune i år og 11 pr. kommune til neste år.

Minner for livet Minner. Gode opplevelser. Lek. Trygghet. Respekt. Like muligheter. Det er viktige stikkord i vårt arbeid blant barn og unge. Det er viktig for barn å bli sett, hørt og satt pris på. På Feriekolonien Killingen er målet å gi barna en ferie med mange gode sommerminner de kan ta med seg tilbake til hverdagen. På den idylliske øya i Sandebukta får barna nye venner, seile, padle, fiske, leke, nyte, være masse i aktivitet og mye mer som

Vi må ikke venne oss til nødens ansikt

Den 22. juli 2011 ble Norge rystet fordi det skjedde en tragedie i vårt land. Etter denne tiden har det skjedd tragedier gang på gang i andre land og vi bombarderes med bilder fra tragedier. Fattigdommen og nøden møter oss i bybildet ved at fattige tilreisende tigger. De er her og vi vet ikke hva vi skal gjøre.

skaper minner, gode opplevelser, samhold, latter og røde kinn. Kirkens Bymisjon ønsker å være en god støttespiller og samtalepartner for barn og unge. Vi vil hjelpe dem å oppdage egne ferdigheter, slik at de kan mestre det vanskelige.

Samtidig møter hjelpeorganisasjonene daglig flere barn som ikke skal på noe sommerferie, som ikke skal feire bursdag, som ikke har råd til gave for å gå i andres bursdag, som mangler fotballsko for å spille kamp, som aldri har vært på en restaurant eller kino m.m.

INNHOLD Tema: Barn av innsatte Fotoreportasjen: På lånt grunn Æresord Portrettet: Inger Lise Øia ”Søt musikk” mellom reolene på Gjenbruket Frivillig på Kongsberg Forskere på gateplan

I disse dager er også levekårsundersøkelsen fremlagt, og vi er blitt kjent med de konkrete tiltakene som skal settes i gang. Drammens Tidende publiserer at ca 3.000 barn lever i familier som har det økonomisk trangt. Årlig sier jeg at det er mørketall og trolig er det riktige tallet rundt 5.000 barn i Drammen. NAVs levekårsteam hjalp 118 barn i 2014 og bra er det at dette ble gjort. Men tallene har vært høye lenge og er kjente også for byens politikere.

Magasin fra Stiftelsen Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg PB 1000 Bragernes / Rådhusgata 35,

s 4–6 s 8–10 s 11 s 12–13 s 14–15 s 16–17 s 20–21

3001 Drammen Telefon 32 27 72 10 E–post: post@skbd.no Hjemmeside: www.bymisjon.no/drammen www.bymisjon.no/kongsberg facebook.com/bymisjondrammen I redaksjonen: Jon-Ivar Windstad (ansvarlig red.) windstad@skbd.no Jon Dahl Anine Berg André Sirnes

Jeg stiller meg mange ganger spørsmålet om vi er mottakelige for mer informasjon om nød og fattigdom. Kan vi bli likegyldige av all informasjonen slik at vi venner oss til at barn kjemper for å overleve i vannet på siden av et lasteskip, eller lever med dødsangst hver dag? At mennesker rundt oss som lever i en fattigdom som vi må minst 80 år tilbake i eget land for å se maken til. At mellom 3.000 og 5.000 barn i Drammen vokser opp uten de samme mulighetene til å feire bursdag, delta i aktivitet eller dra på ferie. Kirkens Bymisjons oppdrag er å avdekke nød – det gjør vi hver dag. Vår bønn er at verken vi, politkere eller de rundt oss langsomt skal vende oss til nødens ansikt, slik at vi blir likegyldige til de som trenger oss mest. Heldigvis kan vi glede noen hver dag, men vi trenger mange flere oppmerksomme mennesker som har hjerte for nøden og ser dens sanne ansikt. Som ikke venner seg til eller aksepterer at noen i eller utenfor vårt eget land lever i utrygghet og fattigdom.

Godt Sagt kommunikasjon Torbjørn Tandberg (foto) Forsidefoto : iStock Trykk: Zoom Grafisk

JON-IVAR WINDSTAD DAGLIG LEDER I KIRKENS BYMISJON DRAMMEN OG KONGSBERG

Opplag: 4 000

BROSTEIN 1 – 2015

TEMA: Barn av innsatte

– Dette er ytre tegn på det livet jeg har levd, sier Robert om tatoveringen på hånda og et stort arr på underarmen.

Alle som kommer inn i Kirkens Bymisjon blir tatt vare på. Men man må la seg bli veiledet, og det er ofte vanskelig. Man må stole på at andre vil hjelpe deg – ikke ta deg, sier Robert.

– Jeg har jo forstått senere at handlingene mine kom av at pappa ble borte. Jeg var et avvik i samfunnet, sier Robert Andresen. Da han var liten gutt, ble pappaen dømt til 14 års fengsel.

Barn av innsatt – den usynlig straffede F ør vi starter intervjuet, må Robert gjøre seg ferdig med en viktig oppgave. Han bestiller overtidsmat til gutta han har ansvar for i anleggsgartnerbedriften Steen og Lund.

– Min største glede er å våkne opp rusfri og tenke på at utfordringen i livet mitt nå, er ansvaret jeg har i jobben min, sier Robert. Han er født og oppvokst på Furuset i Oslo. Han bodde hos pappaen sin 4

BROSTEIN 1 – 2015

annenhver helg, men da han var åtte år, ble det brått slutt.

Plutselig var han ikke der lenger og jeg skjønte ikke hvor han ble av. Det var tungt for en liten gutt på åtte år som så opp til pappaen sin, sier Robert. Han ble tatt hånd om av barnevernet og etter hvert fortalte de, på en barnslig måte, at pappaen var satt i fengsel for drap. DEPRIMERT, SINT OG VOLDELIG

– Det var mye rart som skjedde i hodet

mitt. Jeg ble deprimert, lei meg og sint. På skolen ble jeg utagerende og voldelig mot lærere og andre elever, forteller Robert. Da han var 12 år, ble han en for stor belastning for skolen. Han ble tatt ut, og plassert på barnehjem. Som 16-åring prøvde han hasj og veien til tung sprøytemisbruker på ”Plata” i Oslo var kort. De neste 12 årene var Robert ut og inn av institusjoner og drev mye med kriminalitet.

– Fra jeg var liten gutt har jeg vært med på sterke ting. Pappa hadde en lang historie som hardbarka kriminell med bankran, våpensmugling og drap, sier Robert. Et drap som ifølge Robert skjedde i affekt. – Pappa beskyttet søsknene mine, mamma og meg. Derfor kan jeg ikke være bitter, sier han.

– En dag bestemte jeg meg for at nok er nok. Etter avrusning flytta jeg til en kompis i Drammen. Jeg ønsket å være ferdig med livet jeg hadde levd, men jeg var ikke ferdig i hodet, sier han. Avdelingslederen på FRI, Anders Steen, hørte at Robert sleit og fikk flyttet ham inn på FRI.

– Om jeg ikke hadde blitt tatt hånd om av Anders, er det vanskelig å vite hva Nå er Robert 30 år og bor i Drammen. som hadde skjedd. Jeg hadde i alle fall I tre år har han hatt 100 % stilling som ikke vært her. FRI har hjulpet meg til å anleggsgartner og formann i Steen og holde meg i skinnet og bli rusfri. Kirkens Lund. I tillegg jobber han som miljøarBymisjon har blitt en del av mitt private beider på FRI. Det er vanskelig å se for nettverk og gitt meg muligheten til å seg at for fire år siden subba Robert rundt hjelpe andre ut av et skeivt liv ved å brupå ”Plata” med knekk i knea på jakt etter ke min egen historie. Det gjør livet mitt stoff. rikt og nå har jeg det bra, sier Robert. FRI PLUKKET HAM OPP

FRI: • Retter seg mot gjengangerkriminelle og rusmisbrukere som ønsker å bryte med sitt gamle liv, og som nå forsøker å ta tilbake en fullverdig plass i samfunnet. • Tilbyr bolig, arbeid og et rusfritt nettverk til personer som løslates fra fengsel eller har behov for ettervern etter rusbehandling. • Et samarbeid mellom mennesker med soningsbakgrunn og fagpersoner, noe som bidrar til en unik metode for samarbeid og erfaringsveksler.

BROSTEIN 1 – 2015

TEMA: Barn av innsatte

Barn kan være ekstra motivasjon for endring Til enhver tid har 8.000 til 9.000 barn en forelder i fengsel. Barna – de usynlige straffede – mister kontakten med far eller mor. – Underveis i vår lange arbeid på FRI, har vi blitt stadig mer bevisst på dette, forteller avdelingsleder Anders Steen. – Vi har lang og bred erfaring med tilbakeføring av innsatte, og underveis i arbeidet har vi blitt mer og mer bevisste på at vi indirekte jobber med hundrevis av barn. Barn som også straffes, ved at de mister kontakten med far eller mor, forteller Anders. FRI etterstreber å bruke både erfaring og kompetanse til å hjelpe både barn og voksne med de utfordringer dette medfører for alle pårørende rundt en innsatt. Der hvor kontakt er etablert etter en løslatelse, arrangerer FRI ulike familieaktiviteter både i fellesskap og individuelt. – Det å være sammen med andre familier kan både senke terskelen til å delta for alle parter, samtidig som det kan oppleves «tryggere» og mindre formelt for både barn og begge foreldrene, forteller Anders. Det er kjent at sosiale problemer tenderer til reproduksjon. I FRI sitt ettervernsarbeid er det derfor spesielt viktig å bidra til en positiv relasjon mellom barn og tidligere innsatt.

se og verdsette akkurat dette for å kunne få en plass i familienettverket igjen, forteller Anders. – Det kan være både utfordrende og vanskelig å opprettholde eller påbegynne en kontakt med barn under soning. Veldig mange har også vonde følelser knyttet til det å sitte i fengsel og ha barn. Alle de ulike følelsene og problemstillingene jobber vi med individuelt, så den enkelte får satt ord på det – først da kan man begynne en prosess for å bygge relasjon igjen, avslutter Anders.

re familienettverket igjen, For å bli en del av det næ e se og anerkjenne den inn er det utrolig viktig å båd ne åre de i rt gjo har aen satsen for eksempel mamm ne om både forsørger- og ale rt væ har d gra r sto i hun net eller barna. oppdrageransvaret for bar

– Når vi bidrar til en positiv relasjon, reduserer vi samtidig faren for at dette arves og bidrar til trygghet, motivasjon og nærhet, forteller Anders. De nære relasjonene er spesielt viktig både for et vellykket tilbakeføringsarbeid og den enkeltes livskvalitet. – Båndet som eksisterer mellom barn og foreldre er varig gjennom hele livet for det involverte barnet. Vi ser jo også at det å oppnå en kontakt, og på sikt forhåpentligvis en varig kontakt med den aller nærmeste familie, også gir en helt spesiell motivasjon for endring, sier han. I mange tilfeller hvor den ene forelderen har vært i fengsel, kan kontakten mellom forelder og barn ha vært minimal over lang tid. Å bygge opp et tillitsforhold mellom både barnet, og ikke minst den andre forelderen kan by på store utfordringer for alle parter. Det er ikke noe fasitsvar på hvordan dette kan gjøres best mulig. – Vi har jo selvfølgelig gjort oss noen erfaringer opp gjennom årene. Ofte snakker vi mye med den tidligere innsatte om å anerkjenne den innsatsen for eksempel mammaen har hatt – kanskje hun har vært alene med barnet eller barna i flere år. Det er utrolig viktig å både 6

BROSTEIN 1 – 2015

• Kriminalomsorgen har økt sitt fokus på barn av straffedømte, og det er nå et lovforslag om barneansvarlige i alle fengsler. Les mer om det på www.kriminalomsorgen.no/barn-av-straffedoemte

– Det er mange måter å tilnærme seg de vanskelige temaene på. Man kan bruke ulike former for både lek og aktivitet. Det viktigste er at vi tør å ta barna på alvor og ta deres følelser innover oss, sier Line.

Uvitenhet kan skape fantasier hos et barn – Enkelte ganger ser det ut som om barna betaler en høy pris fordi vi voksne er redde for å snakke om det som skjer. Da beskytter vi oss selv, ikke barnet, sier Line Brenden som er avdelingsleder på Myrsnipa Samværssted. – Det snakkes mye om barneperspektivet, men for å vite hvilke perspektiver barnet har må vi snakke med barna om hva de er opptatt av. Det er ikke alltid lett, men det kan være avgjørende for at barna skal ha det best mulig med det som skjer i livet deres, forteller Line. De aller fleste barn har behov for en viss kontakt med sine biologiske foreldre, selv om relasjonen av forskjellige grunner ikke er tett. Men det må skje med både trygghet og forutsigbarhet. Myrsnipa Samværssted vektlegger akkurat det. – Ingen familiesituasjoner er like, det som er riktig for en familie trenger ikke å være riktig for en annen. Det er heller ikke nødvendig å fortelle barnet om alt som skjer i en voksenverden. Det er ikke sikkert det er til barnets beste å fortelle om hvorfor mamma eller pappa sitter i fengsel. Det som derimot kan oppleves problemfylt for

barnet er situasjoner over tid – en forelder som aldri møter på fotballkamper eller deltar på ulike skolearrangementer. Da kan det være fint å snakke med barnet om hva det kan si til vennene sine. Da kan man også «redde» barnet fra å komme i vanskelige situasjoner hvor de føler seg dumme eller annerledes, forteller Line engasjert. Det kan være både skam og til dels sinne tilknyttet akkurat det å ha en forelder i fengsel. Barn kan lett fange opp spenninger rundt det, og da kan barn ofte unnlate å spørre. – Enkelte ganger ser det ut som om barna betaler en høy pris fordi vi voksne er redde for å snakke om det som skjer. Da beskytter vi oss selv – ikke barnet, sier Line. – Jeg opplever ofte at barn er gode til å snakke om vanskelige ting, hvis det blir gjort på en riktig måte. Man kan blant annet bruke lek, aktivitet eller tegning for å «lette» situasjonen litt. Barn

opplever ting som skjer på sin egen måte, og noen ganger kan hendelser og forhold være vanskelige å plassere. Da trenger barn hjelp til å sortere tanker og følelser, og noen ganger svar på konkrete spørsmål så det blir lettere å forholde seg til det som skjer, forteller hun. På Myrsnipa Samværssted tilrettelegges det for at innsatte som får permisjon eller fremstilling kan være sammen med barna sine – hvis det ikke er grunner som taler imot. – Det er helt avgjørende med gode forberedelser, trygge relasjoner og kjente omgivelser for at det skal oppleves positivt for barnet å være sammen med en forelder de sjelden eller aldri har sett. Det kan handle om å lage klare avtaler om hva vi skal og ikke skal snakke om, hemmelige tegn for å kunne si ifra om vonde følelser. Stort sett finner vi alltid gode løsninger, men det er viktig å etterstrebe å se situasjonen fra barnets ståsted, sier Line avslutningsvis.

Myrsnipa samværssted

består av to leiligheter hvor vi tilrettelegger for samvær mellom foreldre og barn, hvor en eller begge foreldre ikke lenger har omsorgen for egne barn. BROSTEIN 1 – 2015

FOTOREPORTASJEN 8

På lånt grunn Brosteins-fotograf Torbjørn Tandberg og bymisjonsansatt André Sirnes ble med miljøarbeider Victoria Fota for å overnatte sammen med de tilreisende EØS-borgerne i Drammen. Bildene viser en vanlig natt for en tilreisende.

Det blir jo naturlig å sammenligne med hvordan mine netter pleier å være. Jeg er stort sett inne i huset mitt fra det blir mørkt, slapper av i sofaen og ser litt på TV. Pusser tenner, kanskje tar en dusj før jeg legger meg ned i en varm seng. Der sover jeg trygt frem til neste morgen. Det er varmt når jeg våkner, jeg lager litt frokost, puster litt ut før jeg går i gang med dagen. Det jeg har vært med på i natt minner ikke om det samme i det hele tatt – ingen kan vel velge dette hvis de ikke er tvunget til det.

Det som slo meg først, var følelsen av ikke å skulle hjem for kvelden. Det regner jeg med at de etter hvert slutter å føle, når de er så lenge borte hjemmefra. Men det må jo gi en viss uro å leve lengre tider på lånt grunn. Å ikke ha en plass hvor du kan slappe helt av. Selv om de har levd slik i mange år, må de vel på en eller annen måte bli slitne av det. Det er i alle fall vanskelig å tro at det ikke gjør noe med måten de tenker og handler på. Og lettere å forstå at det har påvirket kulturen deres gradvis.

– André

– Torbjørn

BROSTEIN 1 – 2015

– Victoria

TILREISENDE: • De fattige tilreisende EØS-borgerne kommer til Norge på grunn av ekstrem fattigdom og liten mulighet for arbeid i eget land. De har lov til å komme til Norge for å søke arbeid gjennom EØS-avtalen. • Kirkens Bymisjon har ikke inntrykk av at kriminalitet og «bakmann–virksomhet» er det generelle bildet. Men reisen betales ofte tilbake de første dagene/ ukene og familiene samler inn pengene de får for å sende hjem. • Det oppholder seg ca 50 fattige tilreisende EØSborgere i Drammen. Av disse reiser ca 25 ut fra sentrum til andre bydeler og omkringliggende kommuner for å tigge eller selge bladet "Folk er Folk" på dagtid. • Kirkens Bymisjon Drammens miljøarbeidere samarbeider tett med miljøet og er på fornavn med de aller fleste. Noen spiser daglig på vår kafé i Engene 10, vi arrangerer dusjtilbud to ganger i uken og har hatt akuttovernatting vinteren 2014/15. • Akuttovernattingen har ikke ført til økt tilreising og samarbeidet har fungert svært godt. • Pågående forskning virker til å vise at kriminalisering av tigging først og fremst fører til at kriminelle grupper tiltrekkes.

BROSTEIN 1 – 2015

I spalten «Æresord» inviterer vi til tanker og innspill basert på egen erfaring og bakgrunn, som for andre kan gi et grunnlag for refleksjon. Anine Berg er informasjonsmedarbeider i Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg og deler tanker og erfaringer fra eget liv med leserne av Brostein.

Den sinte mannen – en erfaringshistorie Barn og voksne ser verden gjennom ulike briller, ulike perspektiver. Barn har en genuin nysgjerrighet, et umettelig vitebegjær. Barn ler spontant. Følelsene er sterke i en barnekropp og det tar tid før de finner de riktige ordene som beskriver følelsene, det tar tid å gjenkjenne følelser. Selv mange voksne kan ha vanskeligheter med det – livet ut. Barn har et grunnleggende behov for trygghet, kjærlighet, omsorg og gode rollemodeller i stabile voksenpersoner. Voksne trenger også det. Jeg tenker ofte på hvordan en situasjon, en episode, en hendelse kan oppleves helt annerledes som barn og som voksen. Minnene blir annerledes – historien blir annerledes, selv om vi opplevde akkurat det samme – men det etterlatte var annerledes. Dette skjer jo gjennom hele livet også, men kanskje ikke like markant? Hva vet jeg? Mine foreldre skilte seg før jeg var to år. Jeg er oppvokst hos min mamma, som enebarn frem til jeg var 16 og med liten kontakt med min biologiske far. Eller vi hadde jo kontakt, men den var sporadisk. I årene fra de skilte seg og frem til jeg gikk i tredje klasse, så var kontakten der – ikke jevnlig, ikke fast. Min pappa var alkoholiker, ikke i den forstand at han ikke var i jobb og bare drakk, men han drakk. Jeg husker årene, eller jeg tror jeg husker en del av det. Det er mye jeg ikke husker også og det er deler jeg har blitt gjenfortalt i voksen alder. Ganger de voksne også undres på at jeg har glemt – det forteller også en del om både barnesinnet og vår evne til å legge bort/glemme. I det store og hele har jeg hatt en fin barndom, jeg hadde mange trygge og gode omsorgspersoner rundt meg – med masse kjærlighet og glede. Jeg har et grunnleggende positivt syn på livet. Jeg er glad, selv om det også kan være mørkt. Jeg engasjerer meg lett og jeg begeistres lett. «Sinna mann». Mamma og jeg bodde i rekkehus, tett i tett med andre familier og mange barn. Stua vår var i andre etasje, vi hadde en gyngestol i et hjørne – hjørnet ved vinduene ut mot inngangen. Noen kvelder satt jeg på fanget til mamma i gyngestolen. Jeg var redd, lei meg og trist. Mamma var også det. Det var en mann på utsiden, som var sint. Han fikk

ikke komme inn. Jeg husker vi hadde et tørkestativ foran huset, et sånt som er festet med et spyd i bakken. Det rev den sinna mannen opp. Noen ganger kan jeg huske nabodama ville jeg skulle komme inn dit, jeg vet ikke om jeg gjorde det. Kanskje ventet jeg der til tante og onkel hentet meg? Det husker jeg ikke, jeg har bare blitt fortalt. Det jeg husker er gyngestolen, mammas fang, følelsene og den sinna mannen. Da jeg gikk i tredje klasse på barneskolen skulle vi til Syden; mamma, pappa og jeg. Det var stas, stor stas! En kveld vi var på restaurant drakk pappa litt mer enn han burde gjort. Han ble kanskje full? Det husker jeg i grunn ikke, men jeg husker han ble annerledes. En annen enn den han hadde vært de andre kveldene. Han var ikke sint, bare forandret. I løpet av den kvelden forstod jeg at pappa var den sinna mannen. Da vi kom tilbake på rommet satt jeg i en stol på soverommet og gråt. Jeg gråt nok mer enn det som var naturlig i forhold til hva som egentlig hadde skjedd, men jeg forstod at det var min pappa som var den sinna mannen. Dette husker jeg klart som dagen fortsatt og nå er jeg snart førti år, følelsen er lik – den kommer tilbake. Den blir ikke borte. Det kan sikkert være rart å lese dette, særlig for de som er mine nærmeste. Som var der i alle årene. Jeg burde sikkert skjønt og visst; mulig jeg egentlig også gjorde det. Allikevel skjønte jeg det ikke helt før den kvelden. Eller om det var det at jeg «aksepterte» det. Jeg ønsker å vise hvor annerledes hendelser kan være for barn og voksne. Så ønsker jeg også å vise hvordan foreldres alkoholinntak virker inn på barna, men jeg ønsker ikke å moralisere. Det har jeg ingen rett til. Det er bare viktig for meg at hver og en av oss tenker litt mer over hva vi gjør med barn tilstede. Er det ok for barna eller for de voksne å ta seg en halvliter på flyplassen klokka sju på morgenen? Når går selskap over til å bli en fest? Hvor går grensen? Er det et glass, to glass eller tre glass? Det kan ikke jeg svare på. Jeg ønsker bare at hver og en tenker over det. Og tenker over at det vi voksne opplever ikke nødvendigvis oppleves likt for barna.

BROSTEIN 1 – 2015

ÆRESORD

FOTOREPORTASJEN

Romkulturen har utviklet seg gjennom mange år, hvor vi har levd på utsiden av samfunnet. Stridd for å få nok penger til å overleve, bodd størstedelen av livet ute og på reise. Vi har trengt familien og storfamilien på en spesiell måte for å overleve. Vi må samarbeide om så mange ting for å klare oss. Nå som jeg har vært heldig og fått endret mange ting i livet mitt er jeg veldig takknemlig, men jeg glemmer aldri hvor jeg kommer fra. Røttene mine i romkulturen har gitt meg så mye fint og er en så stor del av meg.

PORTRETTET

Her sitter jeg mye og nyter stillheten. Treet utenfor symboliserer selve livet for meg. Det vokser, brer om seg med armene sine og endrer seg i takt med tiden.

Jeg er alkoholiker, det må jeg ikke glemme Brystkreften hadde rammet for annen gang, puppene var redusert til arr og hun hadde gitt opp håpet. – Legen sa: «Nå får du drikke din vin og spise din biff». Han trodde ikke dette gikk bra, minnes Inger Lise.

– Jeg druknet mine sorger i pappvin, mens jeg ble mer og mer selvmedlidende, bitter og forbannet på livet. Jeg som hadde vært så snill. Var det på denne måten livet skulle ende? Det er vanskelig å se for seg denne utgaven av Inger Lise. En fargerik, engasjert og livsglad dame på 73 år.

FORTIDEN

– Jeg kommer fra og har selv levd i dysfunksjonelle familieforhold, sier hun. Med en far som var sterkt besatt av religion, en mor som utviklet alkoholisme og to ektemenn som begge var alkoholikere, har livet tidvis blitt utfordrende. Som 26-åring ble Inger Lise enke og alene med to små barn. Hun tror alkoholismen henger sammen med graden av sårbarhet vi blir født med. Noen er mer sårbare enn andre. – Hvis man ikke opplever trygghet og blir speilet som et verdifullt individ, opplever en ofte mye skyld, manglende selvfølelse, skam og ikke minst; følelsen av å ikke være god nok. Inger Lise nikker ettertenksomt til sine egne ord.

BROSTEIN 1 – 2015

– Vi later som om vi har det bra, holder fast ved fasaden lengst mulig. Spesielt kvinner. Ikke noen skal komme og si at det er støv i stua mi, ler hun.

ALKOHOLEN

Alkoholen styrket selvfølelsen og ga Inger Lise selvtillit. Men etter hvert ødela den henne. – Skyldfølelsen og skammen ble bare større og tydeligere. I tillegg til skylden og skammen som var der fra før, kom også skylden og skammen over drikkingen. Alkoholisme er jo ren galskap. Jeg fant alltid en unnskyldning for å drikke. Nå har jeg opparbeidet meg evnen til å se galskapen i dette og til å le av det. Humor og selvironi har berget meg gjennom de dypeste dalene. Det er 12 år siden hun nådde sin personlige bunn og ti år siden vendepunktet kom. Da sa barna hennes klart i fra: – Mor, hvis du fortsetter på denne galeien her, orker vi ikke ha noe mer med deg å gjøre. Det er tøffe ord, sier Inger Lise ettertenksomt. Men det var det som måtte til.

De ble heldigvis ikke med inn i min benektelse og uærlighet.

FREMTIDEN

– Fra den dagen jeg punkterte mitt eget ego og ba om hjelp, startet jeg noe nytt. Det finnes ikke noe mer verdifullt enn å bli møtt med kjærlighet når man ligger nede for full telling, sier hun. I ti år har Inger Lise vært alkoholiker i tilfriskning. I fellesskap med andre som også er alkoholikere i tilfriskning. – Alle tas imot med åpenhet og omtanke. Vi deler skammen og skylda vår uten hemninger og fordømmelse. Fellesskapet styrker. Vi er flere som har erfart hvordan alkoholen overtar livet og menneskene, sier hun.

kolleger at hun var alkoholiker. Alle fikk hakeslipp. Det var ingen som hadde trodd det. For ti år siden ville Inger Lise hoppe i Numedalslågen. Til høsten skal hun ta et høyskolestudium i ”oppmerksomt nærvær”. Hun er takknemlig over at barna hennes viste henne den tøffe kjærligheten. Det har vært en lang, men lærerik vei for å komme dit hun er i dag. Nå lever hun med, elsker og er tro til hele mennesker Inger Lise. – Jeg har aldri hatt det så godt som etter at jeg ble alkoholiker i tilfriskning. Jeg hadde gått i 63 år med angst og uro inni meg. Ikke følt jeg var verdt å elske. Jeg tenker ikke lenger over hvordan jeg må være for å passe inn. Nå følger jeg intuisjonen og hjertet mitt – og det går bra, smiler Inger Lise.

Inger Lises skam forsvant den dagen hun fortalte sine tidligere

Har du, eller kjenner du noen med et alkoholproblem? Anonyme Alkoholikere: 911 77 770

BROSTEIN 1 – 2015

”Søt musikk” mellom reolene på Gjenbruket De har begge bagasje med seg fra fortiden. De har også lang fartstid som frivillige. For et år siden oppsto det «søt musikk» mellom reolene i bruktbutikken Gjenbruket til Kirkens Bymisjon Drammen.

Vidar Bråthen og Lill-Ann Tellefsen har kjent hverandre i flere år, selv om de har ulik bakgrunn og kommer fra ulike miljø. Livet har tidligere bydd på gråværsdager for dem begge. – Da jeg ble innlagt på Seilmakeren sist for avrusning tenkte jeg at det var for å renske opp litt, sier Vidar. Der traff han en av de tyngste rusmisbrukerne i Drammen som hadde klart å være nykter i fire måneder. – Jøss, tenkte jeg. Har han klart det, skal jommen jeg klare det også, sier Vidar. – Jeg bestemte meg for at nå skal jeg ha det gode liv de siste åra jeg har igjen.

Lill-Ann og Vidar har jobbet fast som frivillige på Gjenbruket i henholdsvis to og et halvt og tre år. Men kontakten med Bymisjon har gått over lengre tid. Lill-Ann ble kjent med organisasjonen via en venninne. – Det er jeg så takknemlig for, sier hun. – Det er godt for meg å jobbe her to dager i uka. Jeg trives godt og føler at jeg bidrar. Og så treffer vi mange glade folk som får kjøpt seg ting de trenger til en billig penge – ting andre ikke har bruk for lenger, sier hun entusiastisk. – Tenk at vi traff hverandre her, sier Lill-Ann og Vidar i kor.

– Forlovelsen hadde vi planlagt en stund. Vi tok en hoppe-på-tur til varmere strøk og forlovet oss på en tur som bare var vår, sier LillAnn og Vidar.

Med min bakgrunn så kjenner jeg jo stort sett folka i byen som sliter. At de får kjøpt seg en seng til en billig penge, ja det er flott, sier Vidar.

Vidar og Lill-Ann ble ordentlig kjent de da de gikk på Bymisjons EgenutviklingsDe er flinke til å ta vare på og nyte de skole. Så ville tilfeldighetene ha det til små, men betydningsfulle øyeblikkene at de begge fant veien til Gjenbruket og i livet. De som skaper hverdagene og gir jobben som frivillig der. gode minner de kan leve på når det igjen kommer litt tyngre gråværsdager. – En dag spurte Lill-Ann om jeg ville komme i bursdagen hennes. Og siden har – Vi er på fisketurer og på skauen vi vært et par, forteller Vidar med et smil – Jeg har hatt en drøm om å reise, gå på sammen. Det gjør noe med en å sitte om munnen. – Og siden har jeg kjefta og skauen, fiske og kose meg og det har jeg fått i skauen, koke kaffe på bålet og spise smelt på han, ler Lill-Ann. gjennomført hvert år siden jeg ble nykter, sprøstekt ørret til frokost. Bedre kan en sier Vidar. ikke ha det, sier de. 14

BROSTEIN 1 – 2015

Vidar ble rusfri ved hjelp av Subutex og har det siste året trappet ned betydelig. Det har både Lill-Ann og jobben på Gjenbruket motivert til. BROSTEIN 1 – 2015

FRIVILLIG PÅ KONGSBERG

I frivillighetens tjeneste På Kongsberg er det mange som ønsker å stille opp i frivillighetens tjeneste. Innsatsen de frivillige gjør har stor betydning for både enkeltmennesker og samfunnet. Her er en bitteliten smakebit.

Bymisjonen 1

Aase var en av de første frivillige som tok kontakt da Møtestedet Haspa åpnet i 2009. – Da jeg gikk av med pensjon, ønsket jeg å bruke fritiden til noe nyttig og meningsfullt. Her har jeg blitt kjent med mennesker som er hyggelige og rause. Mennesker jeg nok ikke hadde blitt kjent med, hadde jeg ikke jobbet som frivillig på Møtestedet. De gir meg utrolig mye tilbake, sier Aase. Foto: Ingrid Viddal

Full fart på hageredskapene. Frivillig i Kirkens Bymisjons prosjekt Jobb1, Egil Westad, har tatt med seg Per og Pål for å hjelpe en eldre dame med tunge tak i hagen. Foto: Elin Svilaas

Etter ønske fra brukerne av Mandagsklubben på Kongsberg, startet Egil, som er frivillig hos Kirkens Bymisjon, Gågruppa. Her er Egil flankert av Helge (t.h.) og Jørgen (t.v.). – Jeg føler meg ti tusen ganger bedre etter å ha vært ute en dag med Gågruppa, sier Helge. Foto: Elin Svilaas

BROSTEIN 1 – 2015

Frivilligsentralen 4

Til glede for besøkende og forbipasserende plantet og pyntet disse tre fra Kongsberg Hagelag blomsterbedet utenfor Frivilligsentralen. På Frivilligsentralen er det ca. 100 personer som handler mat, organiserer bingo, seniordans og språkkafé. De driver kafeteriaen som er en viktig møteplass, gir praktisk rådgivning når det gjelder kjøp og salg av bolig, og merker løyper og stier i marka. – De frivillige er fantastiske. Jeg trodde ikke at jeg skulle bli glad i så mange mennesker, sier Rigmor Råen ved Frivilligsentralen. F.v. Helge Tollum, Ingrid Modalsli Tollum og Ragnhild Kleppan fra Kongsberg Hagelag. Foto: Frivilligsentralen

2 3

Under Kongsberg Vinterfestival i 2014 ble det lagt ned tusenvis av dugnadstimer for å bygge et stort hopp på Nybrua i sentrum av Kongsberg. – Det hadde ikke blitt folkefest under Vinterfestivalen om det ikke hadde vært for alle de frivillige, sier Wivi-Ann Bamrud i Kongsberg Næringsforum. Foto: Bjørn Isaksen

Jazzfestival

Glogerfestspillene

Vinterfestival 6

– Alle de frivillige bidrar til å sette Glogerfestspillene og Kongsberg på det internasjonale musikk-kartet. Uten de frivillige, ingen festival. I 2015 hadde vi 97 frivillige under festivalen – de beste du kan få! De står på døgnet rundt i mer enn 10 dager og har energi, engasjement og arbeidsvilje, sier Margit Åsarmoen, daglig leder for Glogerakademiet. Bildet er fra åpningen av festspillene og jubelåret for Kongsberg i 2014. Foto: Bjørn Isaksen

I 50 år har frivillige stilt opp for å lage en best mulig jazzfestival for Kongsberg. – De mange hundre frivillige er festivalens gull, sier festivalsjef Kai Gustavsen. I 2014 fikk alle de 575 frivillige under jazzen Kongsberg kommunes frivillighetspris. Foto: Bjørn Isaksen

Skrim håndball 8

Helt siden 1989 har Gunnar Skullestad (62) vært lagleder for Skrims damelag. Han har ikke tall på hvor mange timer han har jobbet frivillig for at barn og ungdom skal kunne drive med idretten sin. – Det er moro å jobbe med de unge, og se at de trives. Det har selvsagt gått med veldig mye tid, men det har gitt meg så mye gjennom flotte opplevelser, sier han. Foto: Ole John Hostvedt/Laagendalsposten

BROSTEIN 1 – 2015

en alltid åpen. Uansett På Møtestedet Haspa er dør men er. Her er alle for r hvordan dagen, livet elle lien. Lis ne Ire o: velkommen inn. Fot

Leif Inge – miljøarbeideren, humørsprederen, musikeren og mennesket

e år siden at jeg ikke – Jeg bestemte meg for fler pratet aldri om noe. skulle være som pappa, han g inni seg til det sprekDet er ikke bra å holde tin ker. for meg, den bidrar – Musikken er veldig viktig api. Uansett hvilket ter som både til humøret og musikk. Foto: Privat. humør man er i, så fins det

I fem år har Leif Inge Lerbakken Vangby vært miljøarbeider på møtestedet Haspa. Han er en trygg arbeidsleder for deltakerne som er med ut på Jobb 1. En humørspreder og en samtalepartner i livets bølgedaler.

et er fredag og sol på Kongsberg. Jobb1 har kommet inn etter dagens flytteoppdrag. På Møtestedet Haspa går praten lett over bordene – gjester, ansatte og frivillige. Nå er det tid for en matbit i fellesskap. – Det er helt tilfeldig at jeg havnet akkurat her, men jeg visste godt hva jeg ønsket å jobbe med og det var med rusmisbrukere, forteller Leif Inge. Leif Inge er på mange måter oppvokst på Oslo S, med en mor som var leder på hittegodskontoret og en far som arbeidet i toalettvakta. Bakgården ved hittegodskontoret var et samlingspunkt for byens rusmisbrukere. – Som fjortenåring fikk jeg sommerjobb i toalettvakta. På en av vaktene mine fant jeg ei jente på doen, død av en overdose. Hun var tolv år, skulle fylt tretten to måneder etterpå. Det gjør noe med deg, sier Leif Inge ettertenksomt. Det vil alltid være med meg, det sitter her, sier han og tar seg til hjertet. Det er mange år siden Leif Inge bestemte seg for å ikke bli en de som «stenger» tanker og følelser inne. Han forteller om en oppvekst med en pappa som ikke snakket, som ikke fortalte og ikke delte. Det går til en grense, til det sprekker. – De dagene pappa kom hjem fra jobb og tok seg to whisky, hadde det skjedd noe i løpet av vakta, men han fortalte aldri hva. Blant kolleger, gjester, venner, familie og bandmedlemmene er Leif Inge kjent for sitt gode humør. Han har alltid et smil på lur og en hyggelig kommentar. – En periode når kona og jeg var separert, merket jeg selv at livet gikk i ball. Det er rart hvordan en også begynner å glemme, er liksom ikke tilstede i det som skjer. Jeg måtte skrive ned alt. Det gikk med noen Post-it blokker. Livet ble et kaos, forteller han åpenhjertig. 18

BROSTEIN 1 – 2015

I løpet av en periode på halvannet år mistet Leif Inge flere nære mennesker – onkelen som hadde vært som en storebror, faren som tok sitt eget liv, bestefaren og bestevennen som tapte livet for kreften. – Det hjalp å prate om det og det hjalp å finne tilbake sammen med kona mi, Lene. Der og da erfarte jeg hvor lett en egentlig kunne stengt seg inne, men det løser ingenting. Det hjalp ikke å tenke at det går over, jeg måtte få hjelp for at det skulle gå over. – I jobben her får jeg også god erfaring i å prate med folk, det er mange gode samtaler med deltakerne på Jobb1. Samtaler som skaper ettertanke og refleksjon for meg selv i ettertid, det setter livet i perspektiv. Det blir lettere å ikke irritere seg så mye over mange av livets uvesentligheter. Livet er for kort til det, smiler han. Dagene ute på Jobb1 er sjelden like, både i form av arbeidsoppgaver og mennesker. Noen av deltakerne er i sårbare livsfaser og alle dager er ikke like lette. Da er det fint å kunne spille på lag med andre, være en del av et arbeidsfellesskap, gjøre noe praktisk og ha muligheten til å prate litt mens man jobber. Det er ofte lettere å snakke om det som tynger når man jobber side om side, fremfor å sitte ovenfor hverandre rundt et bord. Det er mindre skremmende, kanskje mer nedpå. – Folka her er åpne, ikke inneslutta. Noen ganger kan det være litt vanskelig å legge igjen jobben når jeg er ferdig for dagen. Men jeg ville aldri ha bytta ut jobben min, den gir meg mye, sier Leif Inge. På fritida spiller Leif Inge kontrabass i bandet «Moonshiner's».

Musikken er en viktig del av livet mitt. Det å ta fram kontrabassen og blåse gjennom noen sanger, det er god terapi. Jeg har en drøm om å spille i Tøyen Kirke, det hadde rett og slett være en opplevelse, sier Leif Inge entusiastisk. – Forresten, jeg har kutta ut de Post-it blokkene. Fått meg bok, ler han.

Jobb1 • Lavterskel, ikke forpliktende arbeidstiltak med kontant lønnsutbetaling etter endt arbeidsdag. • Krav til rusfrihet i arbeidstiden. • Kapasitet til opptil ti deltakere i sommerhalvåret, seks i vinterhalvåret. • Utfører ulike forefallende oppgaver: hagearbeid, rydding, enkle flyttinger, små maleoppdrag med videre. • Tiltaket ble startet for å dekke opp et manglende arbeidstiltak til mennesker med rus- og psykiske utfordringer.

BROSTEIN 1 – 2015

INGEN ER BARE DET DU SER

Forskere på gateplan – Kirkens Bymisjon er ute på gata hvor ikke så mange andre er. De har kunnskap ledere og forskere trenger, sier professor ved Fakultet for helsevitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold Bengt Karlsson. For fire år siden tok han kontakt med Bymisjon for å utvikle et samarbeid.

I Bymisjon har vi et slagord: "Ingen er bare det du ser" Det kan vi alle sikkert smake, kjenne og føle litt på. Løfte litt opp, ta frem i panna.

Forskere på gateplan

Foto: Torbjørn Tandberg

– Fordelen med denne type forskning er at den ikke bare skal beskrive eller undersøke – den har som målsetting å skape forandring, forteller Bengt Karlsson, professor ved Fakultet for helsevitenskap v/Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

– Vi som jobber med forskning på høgskolen har et ønske om å være praksisnære. Ofte har forskning innenfor psykisk helse- og rusfeltet hatt fokus på å implementere nye praksiser basert på teorier eller forskning fra andre land. De som er i Bymisjon har unik livserfaring og vet hvor skoen trykker i Norge. Sammen kan vi trekke ut ”taus kunnskap” om deres arbeidsplass. Hvordan de jobber med mennesker som lever på utsiden av samfunnet, sier Bengt. – Med Bengt og de andre fra høyskolen tvinges vi til å sette av tid, tenke over hva vi gjør og hvorfor vi gjør det. Da får vi masse nye ideer, forteller André Sirnes, virksomhetsleder og rådgiver i Kirkens Bymisjon Drammen.

BROSTEIN 1 – 2015

SKAPER ENDRINGER

Sammen med medforskere André Sirnes og Anders Steen fra Bymisjon har Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) utviklet et samarbeid som ruster Kirkens Bymisjon til selv å samle kunnskap og utvikle prosjekter ved hjelp av aksjonsforskning. Erfaringsbasert kunnskap hos fagpersoner, brukere, pårø-

rende og forskere blir undersøkt og systematisert. – Med aksjonsforskning er forskeren tett på virksomheten eller området det forskes på. Vi kan få kunnskap om hva som skal til for å kunne skape forandring, eller om selve forandringen. Målet å bidra til å finne løsninger på menneskers praktiske problemer i en virkelig situasjon. Selve begrepet aksjonsforskning angir at det skal være en aksjon – noe som gjøres, sier Bengt.

MENNESKET BLIR SATT FØRST

Siden oppstarten har samarbeidet mellom høgskolen og Bymisjon blitt mer og mer omfattende og mer og mer spennende. De har utviklet et tett samarbeid innenfor flere fagfelt og drar god nytte av hverandre.

• Aksjonsforskning er en form for forskning som utføres ved at den som forsker er tett på virksomheten eller området det forskes på. • Retningen står i motsetning til forskning der forskeren trer inn i et område som utenforstående. • Formålet med aksjonsforskning er å ha en direkte og umiddelbar påvirkning av forskningsområdet. • Målet er å bidra til å finne løsninger på menneskers praktiske problemer i en virkelig situasjon.

En hjemløs er ikke bare fattig. En rusavhengig er ikke bare misbruker. En kvinne "på strøket" er ikke bare prostituert. En aldrende er ikke bare gammel. En fotballspiller spiller ikke bare fotball. Ingen er bare det du ser. Foto: Irene Lislien

– Bymisjons arbeidshverdag er hektisk og vi fokuserer ofte på handling, fremfor planlegging. Med Bengt og de andre fra høgskolen tvinges vi til å sette av tid, tenke over hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, forteller André som er virksomhetsleder og rådgiver i Kirkens Bymisjon Drammen. – Da kommer også de gode ideene på hvordan vi skal nå frem til de nesten 400 menneskene vi møter hver måned i Kirkens Bymisjon. – Når vi jobber på denne måten blir mennesket, med sine erfaringer, satt først – ikke teorien. Samtidig er det en fagliggjøring og systematisering av våre erfaringer. Samarbeidet med HBV er utrolig morsomt og viktig for oss, sier han.

Mett på døgnets eneste måltid, varmet av det eneste lokalet han er velkommen i, sett av dem som sier at alle har rett på en ny mulighet, tar han i døren til gaten. I det han slipper Møtestedets varme; et lite usikkert vink som takk, et lavmælt "ha det bra". Foto: Hanna Tandberg

BYMISJON 2- 2015

Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg ønsker å rette en takk til alle våre samarbeidspartnere

Vi merker det alle sammen; det er i positive relasjoner og møter med andre mennesker vi kan vokse, trives, utvikles og få lærdom fra hverandre.

essverre betyr jo også dette at det er i møter og relasjon med andre mennesker at vi opplever og erfarer negative ting – som det å bli krenket, mistrodd, manglende annerkjennelse, mistillit og annet. Det som ødelegges i relasjonen mellom mennesker, kan også repareres i relasjonen mellom mennesker. Mennesket har en unik evne til egen helbredelse, sammen med andre. Daglig både opplever og møter jeg mennesker som bærer med seg mengder av negative opplevelser og erfaringer. Det kan være opplevelser fra barndommen, manglende selvfølelse og tro på seg selv i ungdomsårene, som igjen setter spor og arr inn i voksenlivet. 22

BROSTEIN 1 – 2015

Erfaringer fra et liv preget av rus, mennesker som har blitt utsatt for overgrep og andre traumatiske hendelser. Fragmenter av dette gjør at de vi møter bærer med seg en tung bagasje videre i livet. Ryggsekken blir for tung – den tynger. Alt dette må vi ta høyde for når vi møter mennesker i helse- og sosialfaglig arbeid. Disse erfaringene som ligger i ryggsekken, er så ofte til hinder fordi de bidrar til å skape en grunnleggende utrygghet. Det som da kan hjelpe er korrigerende relasjonelle erfaringer, vi må bidra til at de erfarer på nytt over tid. Når man erfarer på nytt og på nytt, ved å bli behandlet med respekt og være sammen med trygge mennesker som vil en vel – da kan reparasjonsarbeidet begynne. Da kan vi sammen skape noe nytt og noe trygt. Vi endrer erfaringene – til det bedre. Vi kan også kalle det møter med tillitsbyggere. Jeg tror dette er nøk-

kelen i vår måte å arbeide på – det er det som gjør forskjellen. I mange fagmiljøer er det et epokeskifte på gang. Det handler om å «låne seg selv ut». Å være en person man kan øve på. Øve på nærhet, avstand, få hjelp til å sette ord på ting, bli sint på uten at det er farlig – alle de tingene som er til stede og lov mellom mennesker for at de skal ha det godt sammen. Det er ingen som reduserer sin egen faglighet ved å jobbe på denne måten – heller motsatt. Jeg tror og mener at dette er en av de tingene som gjør at organisasjoner som Kirkens Bymisjon får til ting, bidrar til endring og tenner livsgleden. Vi tar oss god tid, for det tar lang tid å erfare de gode tingene på nytt. De som styrker og bygger opp det som har bristet på veien. Så sekken ikke blir så tung på veien videre.

HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE SAMARBEIDSPARTNERE

Henriette Brevig er gateprest i Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg. Hun har mange en-tilen-samtaler med mennesker som gjennomgår og står i sårbare faser i livet – en medvandrer i livets overganger. Hver torsdag ettermiddag holder hun hverdagsmesse på Møtestedet i Drammen, en messe for mennesker som ikke har en prest fra før og som ønsker å dele et fellesskap.

Kirkens Bymisjon i Drammen/Kongsberg har en god ”standing” i forhold til samarbeid med det lokale næringslivet. Flere store avtaler er inngått på ulike nivåer. Ønsker din bedrift å inngå en samarbeidsavtale med oss eller få mer informasjon rundt de ulike avtalene, kan du kontakte Jon Dahl på tlf. 926 78 526 eller e-post jon.dahl@skbd.no.

Et lite bidrag kan bety mye for noen KHJ-Invest a.s

Ønsker du å gi en engangsgave til Bymisjonens arbeid i Drammen og på Kongsberg, hjelper du oss å gi andre en mulighet. Kanskje blir det til en god opplevelse for barn eller en helgetur for en av våre gjester. Vår gavekonto er: 9015 17 67000

STØTTEPARTNERE

Kall oss gjerne relasjonsagenter

Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg er så heldig at flere bedrifter ønsker å bidra

BROSTEIN 1 – 2015

Returadresse: Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg, PB 1000 Bragernes 3001 Drammen

Vi som jobber i Aktivitetskafeen vet at par vafler og en kaffekopp ikke endrer alt, men det endrer noe. Et smil, en samtale – så lett og så vanskelig er det å være et medmenneske – Frivillig i Aktivitetskafeen

Gi en middag hver måned

SEND SMS MIDDAG TIL 2490 (40 KRONER)