Brostein 2 - 2015

Nr2–2015

brostein 19 år og livstruende syk:

Tobias og hans familie lever med sykdommen, hver dag - hele året. Hva gjør det med familien og hvordan holder de motet oppe?

Veien til rusfrihet:

Møt Marius (30) som nå er i jobb og har samboer, etter heroinavhengighet og to år uten fast bopel

Vi farget byene oransje

Resultatet av en felles strikkedugnad og starten på juleaksjon "Gled en som gruer seg til jul"

Vi farget byene oransje Et fantastisk engasjement blant innbyggerne i Drammen og Kongsberg, bidro til en utrolig start på vår felles juleaksjon «Gled en som gruer seg til jul». Nærmere 400 varmende oransje aksjonsskjerf ble resultatet av en storstilt felles innsats for varmere bysamfunn.

Mens byene fortsatt var i oppvåkningsfasen en tirsdag i slutten av oktober ble statuer, lyktestolper, bruer, benker og trær kledd i flere hundretalls oransje, hjemmestrikkede skjerf.

På skjerfene hang det kort med 2

BROSTEIN 2 – 2015

påskriften: «Vi ønsker å spre varme og glede i en tid som er ekstra tung for mange. Skjerfet kan du enten bruke selv eller gi videre til en du ser trenger det.

Hilsen Kirkens Bymisjon."

brutalt og vanskelig. Måltidsfellesskapet på våre tiltak og virksomheter er som et smertestillende middel for mange.

Kontakten rundt bordet kan gi mennesker nytt håp, og for noen er det livsviktig, forteller Jon Ivar Windstad daglig leder ved Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg.

-Jeg vil også rette en stor takk til alle menneskene som bidro med både et og flere skjerf til aksjonen. Dette hadde vi aldri klart uten dere, sier Jon Ivar og smiler.

I tillegg til å være en gave til noen som fryser, ble budskapet om at det lever mange mennesker blant oss som ikke gleder seg til jul, spredd over hele landet.

Pengene som kommer inn i julekampanjen går til måltider og fellesskap på våre Møtesteder og kafeer.

-Et måltid hos oss er ikke bare næringsrik mat. Livet nær gata kan være Tekst: Anine Berg - Foto: Torbjørn Tandberg

Leder

Foto: Torstein Ihle

Takknemlighet Hvordan står det til med takknemligheten?

Norge regnes som et av verdens rikeste og beste land å bo i. Vi har det meste, og de aller fleste lever svært godt sammenlignet med verden for øvrig. Det kan vi blant annet se ved at den norske befolkningen til sammen bruker over 50 milliarder på julehandel og 250 millioner på feiringen av Halloween. De aller fleste må man kunne si har det godt og lever i gode tide. Selv om godene er litt skjevt fordelt også i vårt land.

Vi er heldige - og lever ikke i den fattigdommen som vi daglig ser i nyhetsbildet. Vi slipper å flykte fra landet vårt i usikre og overfylte båter. Ikke bor vi i telt eller boliger med kun et blikktak som skiller oss fra de fuktige og kalde nettene. Vi lever ikke på flukt fra krig eller i ekstrem fattigdom.

Magasin fra Stiftelsen Kirkens Bymisjon Drammen/ Kongsberg PB 1000 Bragernes/Rådhusgata 35, 3001 Drammen Telefon: 32 27 72 10 E-post: post@skbd.no Hjemmeside: www.bymisjon.no/drammen www.bymisjon.no/kongsberg facebook.com/bymisjondrammen I redaksjonen: Jon-Ivar Windstad(ansv.red.) windstad@skbd.no Andre Sirnes andre.sirnes@skbd.no Anine Berg anine.berg@skbd.no(layout) Jon Dahl jon.dahl@skbd.no Forsidefoto: Torbjørn Tandberg Trykk: Zoom Grafisk Opplag: 3000

Min bestefar ga meg et lite bilde på hvordan det var i Norge under 2.verdenskrig og de harde 30 årene i Lofoten.

Han fortalte at mange gikk fra gård til gård for å få mat og at mange flyktet for å unngå å bli arrestert og havne i en konsentrasjonsleir. Det var mødre og fedre som la barna sine uten å ha klart å skaffe mat enda en dag. De levde i trekkfulle boliger, der snømåkingen var like utfordrende på innsiden som utsiden. Det jeg husker best var at han fortalte at de ikke klagde, men beit seg fast i troen på noe bedre.

I hele mitt yrkesaktive liv har jeg vært engasjert i mennesker og målgrupper som på mange områder har mindre enn nordmenn flest. Min erfaring er at også mange av de har vært takknemlige for det de har.

Det er vel kanskje ingen umiddelbar sammenheng mellom det å ha i overflod og det å være takknemlig. Takknemlighet er kanskje heller en holdning, eller en følelse man kan få når man gleder seg over det man får eller har – stort eller lite.

Men i møte med mennesker kan jeg ofte kjenne på en takknemlighet, i møte med nyhetsbildene av kantrende og overfylte båter med bunnløst fortvilte mennesker kan jeg også kjenne på en takknemligheten. En takknemlighet som kanskje kommer fra den skremmende følelsen av at det like gjerne kunne vært meg – jeg kjenner på en ydmykhet.

Jeg kjenner også på et behov for å hjelpe menneskene som lider. Jeg er heldig som er privilegert og født i verdens rikeste land - og i likhet med de som delte med min bestefar så vil jeg også dele med noen og hjelpe noen.

Jeg får meg ikke til å møte fattigdommen og de livredde mennesker på flukt med "reis hjem, jeg har ikke noe å dele med deg av min overflod».

Kanskje det er tid for å stoppe opp litt, for å kjenne på alle de godene vi har og om det kanskje er rom for å dele. Hvis vi kjenner på en takknemmelighet, tror jeg faktisk det er lettere å dele!

Jon Ivar Windstad, daglig leder Stiftelsen Kirkens Bymisjon Drammen BROSTEIN 2 – 2015

3

VEIEN TIL RUSFRIHET

”Pappa, hvorfor er du alltid så syk?”

GSOLMEGRDUERESENG

TIL JUL

-Da jeg lå på sofaen hjemme hos moren min og datteren min lurte på hvorfor jeg alltid var så syk, da skjedde det noe med meg, forteller Marius Johansen (30).

-Hvorfor begynte jeg å ruse meg?

Nysgjerrighet og tilfeldigheter – så enkelt og så vanskelig.

Jeg tror det er sånn for mange, i alle fall for de fleste jeg kjenner. Behovet for å legge skyld, eller finne forklaringer kommer nok seinere. Så syns jeg det var ålreit!

Marius Johansen (30) er født og oppvokst på Åssiden i Drammen hvor tilfeldigheter gjorde det til at han røyka hasj for første gang som tolvåring.

-Vi var en gjeng med jevnaldrende som hadde fått det av noen, vi hadde ikke vært i nærheten av alkohol en gang. Det tok noen år etter det før jeg prøvde igjen, var bare det vanlige ungdoms tullet før det.

PÅ VEI INN I VOKSENLIVET. Det er ingenting ved Marius som tilsier at han har vært tungt rusavhengig og bodd på gata. I dag har han vært nykter i halvannet år og er i fast jobb som verkstedmester.

Marius har i mange år fiksa livet på normalt vis, med skolegang og jobb i lengre perioder.

Etter ungdomsskolen var han et år på skoleskip i Kristiansand, deretter gikk veien til Tønsberg.

-Da begynte det nok å ta av ganske greit, den vanlige festinga tok litt overhånd kan du si, forteller han.

Marius jobbet en måned på og en måned av. Dermed klarte han over flere år å være i jobb ved siden av hard festing i friperiodene.

-Det var lett og kjøre hardt når jeg først hadde fri, så var det på jobb igjen når 4

BROSTEIN 2 – 2015

friperioden var over.

FARSROLLEN Det toppet seg psykisk, kombinert med jobb og rus når Marius fikk en datter for seks år siden. Fra å bare skulle ha ansvaret for seg sjelv å gjøre det han hadde lyst til, kom han inn i en rolle som var fjern fra alt han tidligere hadde opplevd.

-Da måtte jeg i behandling, også for å takle det å ha barn. Å være far. Å være den som skulle være ansvarlig for en nyfødt baby, det var for meg helt fjernt.

Det var jo ikke noe jeg kunne skru på, sveise på eller banke på for å rette ut.

Kjempeskummelt var det!

Så begynte jeg med heroin - og heroin; det kan man fort bli glad i.

Jeg jobba mer og mer, all gjeld måtte betales ned; måtte ha ting på «stell». Det likte jo ikke samboeren min – at jeg bare jobba og aldri var hjemme. Det gikk vel som det måtte gå, vi gikk fra hverandre og da mista jeg rett og slett hue, forteller Marius.

Etter en stund fikk Marius plass på Samtun, et mestrings,- og treningssenter for unge rusavhengige. Oppholdet her ble kortvarig og resulterte i at han tok med tingene sine i to søppelsekker og gikk fra Bø i Telemark til Notodden midt på natten.

Han fikk seg jobb og bosatte seg i Oslo.

-Oslo, det var ikke så smart. Byen

kombinert med hvor jeg var i livet, det var ikke bra. Jeg ble kjent med masse folk. Så begynte jeg med heroin – og heroin; det kan man fort bli glad i.

LIVET PÅ GATA Avhengigheten til heroin ble begynnelsen på to år uten fast bopel.

-Jeg bodde på gata, vandret hit og dit.

Natthjemmet og bo7 funka ikke for meg, jeg var en minus mann. De gangene jeg gikk dit, endte jeg opp med en som var full av amfetamin og prata høl i huet på meg – det fiksa jeg ikke! Da valgte jeg heller å være ute.

På heroin merker du ikke kulda uansett, jeg kunne sikkert skjært av meg hånda uten at jeg hadde merka det, forteller Marius åpenhjertig.

Marius hadde sporadisk kontakt med familien i disse årene og fikk bare komme hjem når han ikke var rusa.

Livet besto i en evig jakt på neste skudd, dealing, penger fra sosialen, luring og triksing.

Kontakten med datteren ble det naturlig nok lite av, kun når han var rusfri – og det var ikke lenge av gangen.

-Datteren min har alltid vært hos moren min når jeg har hatt samvær.

Der har hun eget rom og trygge, stabile omgivelser. Det har rett og slett vært det beste, både for henne og meg, forteller han.

-Det var ikke noe ålreit liv, det er jo ikke gøy å drive og fly rundt ute på jakt etter det neste skuddet. Blir jo så sinnsykt dårlig uten rusen også. Abstinenser som river og sliter i alt. Når folk spør meg

-Nå setter jeg mye mer pris på de små tingene.

Bare en brødskive med fersk ost er jo helt som julaften. Tak over hue er knallbra!

Tørre klær og få tatt seg en dusj, forteller Marius.

åssen det er å ha heroin abstinenser, da sier jeg: «Hvis du tenker deg 40 i feber med influensa, så kan du legge kramper oppå det». Da går du til det letteste! Alt handler om det, du driter i mat og alt annet.

VENDEPUNKTET -Jeg ville jo ikke ha det sånn, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det heller.

Helt til den dagen jeg var hjemme hos moren min og datteren min også var der.

Hun kom bort til meg og spurte: «Pappa, hvorfor er du så syk hele tiden?»

Marius fikk plass på Dokka Gård; en gård med arbeidstiltak, dyrehold, aktivitet og behandling for rusavhengige.

-For meg var det knallbra behandling!

Oppholdet, ruspoliklinisk og kognitiv terapi – det forandra meg fra å være destruktiv og deprimert til å bli en skikkelig gla` gutt.

Marius hadde to lengre opphold på Dokka Gård. Etter det første oppholdet hadde han ikke noe å gå til og da ble ting vanskelig.

Siste gangen fikk han en myk overgang til prosjektet Ny Start, som er en del av Kirkens Bymisjon Drammen.

Overgangen bestod i to dager ukentlig på Aktivitetskafeen og tre dager på Dokka Gård.

Deretter en gradvis nedtrapping i rusbehandling og opptrapping i Ny Start.

-Og nå har jeg vært nykter i halvannet år, har fast jobb og fått meg samboer, smiler han.

Det viktigste og beste i livet mitt nå er stabiliteten.

-Samboeren min har to barn fra før.

Jeg traff henne i overgangen fra Dokka Gård. Å ha barn rundt seg er jo også en ekstra motivasjon.

Nå har jeg alltid noen der både rundt meg og å prate med – det gjør det lettere å ikke flippe ut. Jeg glemmer angsten, bekymringene og tenker mer på ungene enn noe annet, forteller han og smiler.

A4 LIVET -Jeg har brukt dattera mi som motivasjon, selv om jeg selvfølgelig gjør det for meg sjøl. Det viktigste og beste i livet mitt nå er stabiliteten. Den verdsetter jeg høyt!

Jobb, kjerring og snart får jeg forhåpentligvis ha samvær med min egen datter også. Hun skal fortsatt være hos moren min når hun er sammen med meg, det er det hun er vant til og der hun har eget rom – så bor jeg på gutterommet, smiler han.

-Nå gleder jeg meg til jul! Bare jeg tenker på ribba til bestemor «åh, herregud»!

-Jeg har vært heldig og fått være sammen med familien min hver jul - utrolig nok.

Men jeg har møtt mange som sliter mye i tida rundt jul, det er en ekstra tung og vanskelig tid for veldig mange.

Med egne øyne har jeg sett mange som både gruer seg og kjenner ekstra mye på ensomheten, avslutter Marius.

NY START • Ny Start er et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og senter for rusforbygging i Drammen kommune.

• Ny Start jobber tett med den enkelte for å finne ut hva som skal til for å stå i, og være i et arbeidsforhold. Målet er at den enkelte skal ut i ordinært arbeid.

• En av våre viktigste oppgaver er å trygge, motivere, inspirere og finne den enkeltes kvalifikasjoner og ønsker.

• Ny Start har 10 plasser.

Tekst og foto: Anine Berg BROSTEIN 2 – 2015

5

Mamma, Sigrid Beate Edvardsen er kjent gjennom sin historie, boken "Pappas prinsesse" og en tre ukers lang sykkeltur fra Oslo til Paris i 2012 sammen med flere andre tidligere straffedømte.

Nå forteller familen om en annen utfordrende del av livet.

Sønnen Tobias (19) lider av en alvorlig og livstruende lungesykdom.

Tobias: 19 år og livstruende syk T

obias Edvardsen(19) hadde sin første operasjon i en lang rekke som 10-åring. Lungesykdommen hans ble oppdaget på omtrent samme tid, den er genetisk og det fins foreløpig ingen kur.

Tobias og resten av familien lever med dette, hver dag – hele året. Hva gjør det med familien og hvordan holder de motet oppe?

Det er en kjølig og regntung ettermiddag på Øren i Drammen, men hjemmet til den lille familien Edvardsen bærer ikke preg av det. Huset, menneskene og dyra i det innbyr til det «lille ekstra».

Du kjenner følelsen av at her er det godt å være, det er hjerterom og varme.

Familien som bor her består av SigridBeate (mamma), Tobias(19), Mathias (10), to hunder og hele fire katter.

6

BROSTEIN 2 – 2015

De vil nå dele sin historie som kan bidra til både ettertanke og åpenhet, når vi nå går inn i en tid hvor glede, gaver og vellykkethet står i fokus for mange. Det er allikevel mange mennesker som opplever at det ikke bare er å legge bort egen hverdag og starte festen. Tobias vil dele åpent og ærlig om sitt liv med leserne av Brostein.

sykdommen

-Jeg var 10 år da jeg gjennomgikk den første operasjonen, da var jeg så liten at det var vanskelig for meg å håndtere smerten. Det husker jeg i grunnen bare som noe fryktelig vondt, forteller Tobias.

-Jeg husker det som i går, kommenterermamma Sigrid Beate. Han klarte verken å sitte eller ligge ordentlig, så for å dempe smerten krøket han seg sammen. Da fikk han lungebetennelse også, det var ikke noe greit, sier hun.

-Det er vel bare en gang til jeg har blitt skikkelig dårlig, for tre år siden. Den gangen var smertene også helt intense, jeg var sengeliggende her hjemme i ti dager etterpå. Jeg var faktisk ikke ute av sengen en eneste gang!

-Heldigvis er det ikke mange ganger jeg har blitt så ekstremt dårlig, men jeg har jo blitt eldre også og det hjelper jo på evnen til å takle smertene, forteller han.

Tobias sin sykdom ble oppdaget for flere år siden, men det var først da han kom i puberteten at den virkelig «blomstret» opp.

–Det kan vel kalles en eksplosjon! Først da fikk jeg virkelig kjenne på kroppen hvor utmattende den er. Det var veldig vanskelig for både meg og familien min, sier han ettertenksomt.

-Jeg holdt meg mye for meg selv, ble nokså asosial og deprimert. Det er jo tungt i perioder, det ville vært løgn å si

Foto: Tobias Edvardsen

Det finnes foreløpig ingen kur mot sykdommen min, og jeg sier foreløpig fordi jeg går hver eneste dag og venter på at den skal komme. Jeg drømmer ikke om stort hus, fin bil, masse penger, selv om det hadde vært fint. Min store drøm er å leve friskt helt uten sykdom, med hele verden foran meg.

Håp er det som holder meg motivert, og selv om hverdagen min er sånn som den er, finner jeg glede av å tenke på hvor godt jeg har det med det jeg har.

Utdrag fra bloggen: Tobiasedvardesen.com Foto: Anine Berg noe annet, forteller han åpenhjertig.

-Klart det har vært en prosess for oss alle sammen, vi har jobba masse og terpet på motivasjon, der har Tobias virkelig gjort en kjempejobb, forteller Sigrid Beate.

-Heldigvis er jeg en type som liker meg godt aleine, liker å holde på med ting på egenhånd.

- Jeg har ikke den voldsomme trangen til å gå ut for å møte folk og finne på ting hele tiden. Men jeg har jo venner som nesten ikke klarer å sitte stille en halvtime av gangen, sier Tobias smilende. Det er jo forskjell fra person til person, men det kan hende at det er sykdommen som har gjort meg sånn også. Ofte blir jeg så sliten at jeg ikke orker å tenke på noe annet. Det er sikkert en blanding, jeg avpasser meg nok.

-Jeg vil vel si at Tobias har lært seg tålmodighet på den brutale måten. Over tid lærer en seg å verdsette andre ting i livet, som kanskje andre igjen tar som en selvfølge. Selv om det ikke er en selvfølge for oss, sier Sigrid Beate.

Den sterke moren har holdt flere fordrag

om sitt eget tøffe og utfordrende liv. Hun er også en velkjent dame i nettverket til Kirkens Bymisjon, her har hun deltatt på ulike turer, arrangement og tilbud.

dagliglivet

-Det verste sånn til daglig er «tåka» i hodet, som jeg kaller den for. Jeg har vanskeligheter med å konsentrere meg og følge med, jeg blir fort sliten. Jeg kan ikke gjøre ting på sparket, eller gjøre flere aktiviteter på en dag, forteller Tobias.

Under intervjuet kan det merkes at Tobias blir sliten, bare det å sitte konsentrert og snakke en periode kan på en litt dårlig dag være en påkjenning.

-Jeg orker sjelden å reise til venner, det må friste veldig om det skal være verdt det. Små ting som er dagligdagse for de aller fleste, kan tappe meg fullstendig for krefter. Bare det å pakke sekken, gå ut, ta bussen – altså; helt vanlige ting. Det orker ikke jeg, forteller Tobias.

Tobias har brukt lang tid på å få til gode treningsrutiner, det er viktig for sykdommen hans at han er i god fysisk form. -Det er jo anstrengende med trening, men da kjenner jeg en veldig god

mestring i etterkant. Så er det bra for både psyken og meg sjøl! Når jeg blir varm under trening får jeg mer sirkulasjon i blodet, noe som gjør at jeg både tar til meg oksygen bedre og føler meg mer oppegående.

-Til daglig kan jeg ikke basere meg på noe særlig mer enn en aktivitet, skal jeg trene må jeg kompensere ved å ikke gjøre noe annet samme dag. Skal jeg en tur på kjøpesenter, så orker jeg bare det, forteller han.

Det er ikke vanskelig å forstå at Tobias har en hverdag som er ganske annerledes enn for de fleste andre 19-åringer, som stort sett har dager fylt opp med skole, fritidsaktiviteter og venner. -Hverdagen blir jo annerledes og roligere for oss alle, sier Sigrid Beate ettertenksomt. Det kan jo virke både kjedelig og ensformig, vi er ikke så mye utenfor huset. Det har blitt vår hverdag, alt må planlegges og tilrettelegges i forhold til Tobias sin form, impulsiviteten forsvinner jo. Det er nok litt utfordrende, sier hun tankefullt.

Hver uke er det leger og undersøkelser.

BROSTEIN 2 – 2015

7

lillebror

De er jo tre som bor i huset, det er ikke til å unngå at Tobias sin sykdom påvirker de alle sammen. Lillebror er 10 år og har for det meste av sitt liv levd med en storebror som har vært og er mye syk.

-Han har fått kjenne det på kroppen.

Faren til guttene og jeg gikk fra hverandre for ti år siden, så jeg har vært mye alene med dem. Det har bydd på litt vanskeligheter i forhold til å bare gjøre noe med en av gangen, selv om det er enklere nå som Tobias er blitt stor, forteller Sigrid Beate.

-Lillebror ser voldsomt opp til Tobias; han er den store helten hans!

Han har vært en del både redd og bekymret for han. Nå som han er større så merker han også at ting ikke er som hos andre, han skjønner mer og mer.

Det har resultert i perioder hvor han har vært både deprimert, hatt en del skolevegring og utfordringer rundt det.

-Når ting er som det er og man går oppi det hele tiden, så tar man det med seg uten å tenke over det. Plutselig går det opp et lys: «dette er jo ikke helt som det burde være", da må vi ta noen grep og gjøre noe annet, forteller hun åpenhjertig.

-Kanskje har ikke jeg heller alltid vært flink nok til å ta tak i ting, si ifra og forklare. Det har både vært og er en utfordring.

En intens smerte, som sier ifra noe obstruktivt er i veien og blokkerer for hjertets normale sirkulasjon. Jeg holder meg rolig mens jeg sier ifra til Rune at jeg har vondt. Sykepleieren kommer fort tilbake, og sprøyter inn en god mengde med morfin i armen min. Injisert rett inn i blodet, tar det ikke lang tid før smerten svinner.

Utdrag fra bloggen: Tobiasedvartsen.com Foto: Privat

FAKTA:

fremtiden

-Min store drøm er at det skal komme en kur, en kur som fikser meg! Som gjør meg helt normal i helsa. Jeg drømmer mye om det, forteller Tobias.

Jeg har stor tillit til den medisinske verden, der er det utvikling hele tiden.

Frem til den tid må jeg avpasse meg med min situasjonen og finne en livsstil som passer – det er sånn mitt liv er nå.

Det er ikke rart at Tobias har drømmer.

Drømmer om noe som er en selvfølge for så mange av oss, og i alle fall for de fleste 19-åringer. Og selv om hverdagen hans er nokså annerledes har han lært seg både mestringsteknikker og mye annet å fylle den med.

Skolegangen har fått flere avbrudd på grunn av sykdom og operasjoner.

-Jeg er veldig interessert i både program-

8

BROSTEIN 2 – 2015

mering, spillutvikling og tegning. Det er jo et utall med muligheter til utdannelse via nett. Akkurat nå holder jeg på med et kurs i programmering, så jeg har i grunn mye å fylle dagene med, forteller Tobias.

-De gode, oppegående dagene gir meg mye bedre konsentrasjon og da øker mulighetene for læring. Så heldigvis lever vi i en digital verden, med et mangfold av muligher.

Familien Edvardsen er en hjertevarm og åpen familie. De er tett på hverandre, de aller fleste timene av døgnet. Det er ikke til å unngå at livene til alle husets beboere blir påvirket av sykdommen som i grunn rammer de alle sammen.

Og drømmer for fremtiden det må vi alle ha - selvom noen drømmer er større og viktigere enn andre.

• Tobias lider av en sykdom som heter Hereditær Hemorrhagisk Teleangiektasi (HTH), den er genetisk.

Sykdommen har rammet Tobias i lungene, noe som gjør at blodet reiser gjennom abnormale blodårer og ut i kroppen, uten å ta med seg oksygen fra lungevevet. Det gjør at Tobias konstant er i mangel på oksygen i blodet, noe som gir han en langt tyngre hverdag enn hva som er normalt for de aller fleste. Som en konsekvens av dette er han mer utsatt for blodpropp og hjerneslag. Sykdommen er i konstant utvikling – «hullene» blir flere, noe som medfører mindre oksygen. I Norge er det rundt 250 mennesker som lider av sykdommen, men i så stor grad som Tobias sin variant er det kun 15 registrerte på verdensbasis.

• Tobias har gjennomført totalt åtte inngrep.

Inngrepene gjennomføres med et kutt i lysken, hvor radiologen presser et kateter inn i åren, gjennom hjertekammeret og ned i lungeårene. Her skal han tette abnormale karnøster ved å embolisere veiene med biter av titan. Hensikten er et forsøk på å øke oksygenopptaket, De blokkerte karnøstene vil tvinge blodet til å passere gjennom de friske veiene og dermed øke oksygen konsentrasjonen. Tobias har opplevd en liten bedring fra i sommer, så operasjonene fortsetter.

Tekst: Anine Berg

Alene på nyttårsaften Mange voksne skammer seg over lite nettverk, dårlig økonomi eller personlige problemer, og trekker seg derfor unna i sosiale sammenhenger.

I juletiden blir dette ofte ekstra synlig og sårt for dem som strever. Det kan være vanskelig å vite hvem som strever og hvem som trenger litt ekstra kontakt. Men, møter vi alle mennesker i nærmiljøet vårt med åpenhet, raushet og et ønske om å inkludere, vil vi treffe på noen det vil ha ekstra stor betydning for. Å se og inkludere andre voksne, er også å se barna.

Disse ordene skrev jeg på Facebook en gang før jul et år, som en del av jobben min som leder for UNICEFprogrammet ”Du kan være Den ene”. Men ordene er ikke bare faglig korrekthet. De er også basert på personlige erfaringer med å være utenfor i jule- og nyttårstiden.

Julen for 13 år siden var jeg nyskilt med delt omsorg for barna som da var nesten tre og fem år. Seks tøffe måneder med sorg, fortvilelse og bekymring var tilbakelagt, og så skulle vi altså feire jul og nyttår.

Etter en spesiell julaften sammen med min eksmanns familie, og juledager fylt med jobb, var det min tur til å ha barna da nyttårsaften kom. En dag som i mange år fortsatte å være den vanskeligste av alle høytidsdager.

Den første nyttårsaften som nyskilt feiret jeg alene med barna, og skamfull som jeg var, turte jeg ikke å fortelle noen at vi ikke var bedt noe sted.

Jeg var fortsatt sår, motløs og uendelig sliten etter en tøff høst. Og jeg husker hvordan jeg lengtet etter fellesskap, trøst og det å kunne dele fine opplevelser med barna mine - med andre voksne. Jeg husker jeg tenkte at det tross alt var bra at barna var så små at de ikke forstod så mye av feiringen, og heller ikke hadde noe forhold til hvordan de fleste andre markerte inngangen til det nye året – sammen.

Jeg smilte bak tårene mens jeg lagde i stand til pølsefest. Jeg smilte bak tårene da vi var ute å tente stjerneskudd og akte i snøen etter barne-tv.

Og jeg gråt meg i søvn lenge før midnatt, etter å ha

lovet meg selv at vi tre aldri skulle ha en slik nyttårsaften igjen – alene.

ÆRESORD

I spalten «Æresord» inviterer vi til tanker og innspill basert på egen erfaring og bakgrunn, som for andre kan gi et grunnlag for refleksjon. Kristin Oudmayer er fagansvarlig for prosjektet "Du kan være Den ene" i UNICEF Norge. Kristin er også forfatter, samfunnsdebattant og foredragsholder, med et brennende engasjementet rundt temaene mobbing og inkludering. I denne spalten deler hun tanker og erfaringer fra eget liv med leserne av Brostein.

På den ene siden har dette fortsatt å være sårt – for meg. På den andre siden har det gitt meg mulighet til å skape en helt egen tradisjon sammen med barna. I mange år har vi reist til små steder sammen, bare vi. Det har gjort oss sammensveiset som familie. Svært verdifullt, men også vanskelig å snakke om.

Til de få vennene jeg har fortalt om bakgrunnen for tradisjonen vår, er reaksjonene alltid de samme: «Dere som har så stort nettverk – dere må da ha mange å være sammen med?» Andre har sagt: «Men dere kunne jo ha kommet til oss, hvis vi hadde visst at dere ikke hadde noen å være sammen med! Vi som trodde dere hadde mange å velge mellom».

Og nettopp slike reaksjoner har gjort det ekstra vanskelig å snakke om hvordan vi opplever dette. For hvordan sier man i fra til andre om dette? Inviterer man seg selv, risikere å være til bry, trenge seg på og inn i andres tradisjoner?

Livet har forandret seg betydelig de siste årene. For min del har livet aldri vært bedre. Barna er fjortiser, og vi er omgitt av gode venner og fin familie. I år vil barna være opptatt med egne venner og festligheter.

Og jeg er ikke lenger redd for å være alene på nyttårsaften.

Med ønske om en raus og inkluderende jule- og nyttårsfeiring!

BROSTEIN 2 – 2015

9

Årets pakkelapper til venner og familie

KJØP PAKKELAPPER SOM GIR MIDDAGER For hver pakkelapp du kjøper kan vi servere en middag til en som gruer seg til jul.

Pris per stk: Kr 40,Bestill på: kirkensbymisjon.no/pakkelapper

10

BROSTEIN 2 – 2015

GLED EN

SOM GRUE R SEG

TIL JUL

Derfor er Rune frivillig i Kirkens SOS -Jeg er veldig bevisst på det at jeg verken er psykolog eller har en annen profesjonell utdannelse innen sjelesorg, men jeg har livserfaring og evnen til å være et medmenneske, forteller Rune Folkedal (48).

Rune har gjennom sitt yrke som pressefotograf stått i mange dramatiske og ekstreme situasjoner. Han har sett mennesker som har omkommet etter alvorlige ulykker, husbrann og annet som kan være påkjennende å bære med seg videre. Allikevel opplever han rollen som frivillig telefonvakt i Kirkens SOS som minst like ekstrem til tider.

-Det som er litt rart for meg personlig, er det at jeg alltid har sett for meg at jeg skulle drive med noe «tøffere», som livredning i vann el. Men så slo det meg under et intervju for Drammens Tidende med leder Anne Line; «dette er virkelig førstelinje» .

Du kommer så tett på og det eneste verktøyet du har er stemmen din og telefonen.

-Særlig på nattevakter kan det ringe inn mennesker som er i bunnløs fortvilelse og kanskje på randen til å ta sitt eget liv, forteller han. Da prøver vi i det lengste å få vendt samtalen så vi kan bidra til praktisk hjelp, kontakte ambulanse og bevare livet til innringeren, forteller han. Det er anonymt og det igjen er jo en forutsetning for at så mange ringer inn,

forteller han.

-Det viktigste er å ta alle på alvor, uansett! Hvis jeg kan si det er noen fellesnevner på innringerne, så er det ensomhet og relasjoner – eller mangel på akkurat relasjoner. Det er mange som savner noen å prate med, forteller Rune.

-Det er også mange mennesker som bærer på mye skam. Jeg opplever også at skammen sitter dypt hos mange.

Telefonsamtalene til Kirkens SOS er mange, og de er preget av mange ulike kriser og vanskeligheter i livet. Det kan være fra selvskading til skam over egen seksualitet eller seksuell legning.

-Spesielt når det kommer til skamfullhet rundt seksualitet, opplever jeg at mange setter pris på å snakke med en mann, forteller Rune. -Det er fortsatt tydelig at vi lever i et samfunn hvor mange har utfordringer rundt åpenhet på ulike områder.

-Vi prøver å kartlegge rundt innringerne for å henvise til andre, hvem de kan kontakte osv. Vi gir aldri råd fra eget syn, så sant det ikke er innlysende.

-Jeg kan virkelig anbefale andre jobben

som frivillig telefonvakt, det har gitt og gir meg mye. Og skulle det være opplevelser man trenger å dele eller få hjelp til å bearbeide etter en vakt, så blir vi tatt godt vare på.

-Når du kommer fra ei vakt her og har prata med folk, så har du har alltid gjort en forskjell. Det er en viktig tjeneste, avslutter Rune.

KUNNE DU TENKE DEG Å BLI FRIVILLIG? • Kontakt: anne.line.diesen@kirkens-sos.no, eller se: Kirkens-sos.no • For å bli frivillig må du alltid gjennom en inntakssamtale.

• Før du starter som frivillig må du gjennom et kurs på 40 timer, a`10 kvelder. Kurset er gratis.

• Deretter har du en praksisperiode med tett oppfølging av en annen frivillig.

• Nedre aldersgrense er 20 år og du må ha avstand til egne kriser.

• Alle for øvrig som er intressert i andre mennesker kan bidra her - vi redder liv!

Tekst og foto: Anine Berg BROSTEIN 2 – 2015

11

- Kirkens Bymisjon har ikke bare betydd også for min familie. Her har vi alle blitt Barna mine har deltatt på aktiviter samm familier, i vanskelige økonomiske period hjelp med klær og aktivitetsutsyr, fortelle

-Det tok lang tid før jeg akseperte at jeg skulle leve livet mitt i Norge, forteller Amal (42). Seks av barna mine er født her i landet, allikevel ville jeg egentlig bare hjem igjen til Somalia.

Et nytt liv i et annet land D

et er vinter i Kirkenes, kaldt og mye snø. På Kirkenes lufthavn kommer flere fly inn for landing den dagen og i et av flyene sitter en kvinne fra Somalia, sammen med sønnen sin på seks år. De skal bo i Kirkenes.

Inne på flyplassen venter ektemannen som har allerde har bodd her i to år.

- Jeg ville egentlig ikke reise fra Somalia.

Der hadde jeg hele familien og livet mitt.

Foreldrene mine drev en forretning jeg jobbet i, men vi var ikke trygge, forteller Amal. Det var alltid uroligheter og skyting rundt oss, det ble endel av hverdagen vår. En ting var å leve i utryggheten som voksen, det er noe annet å leve i 12

BROSTEIN 2 – 2015

uroligheter med barn, sier hun.

Kirkenes er langt nord i landet og vinterene er både snørike og kalde.

Overgangen fra Somalia var overveldende.

-Snø, det visste jeg ikke hva var. Helt utrolig! Det nærmeste forholdet jeg hadde til is var det som er inne i fryseboksen, sier Amal og smiler.

hverdagen

Det ble vanskelig for Amal og tilpasse seg sin nye hverdag. Hun var redd, kunne ikke språket og følte at hun ikke passet inn.

-Sønnen vår begynte på skolen og hadde det bra. Mannen min jobbet, men jeg

ville ikke lære meg språket. Det var ikke noe vits i det, vi skulle jo reise tilbake etterhvert, forteller hun åpenhjertig.

-Menneskene i Kirkenes var hyggelig og imøtekommende, de tok kontakt. Men jeg var redd og ville ikke ha kontakt, da blir det vanskelig, sier hun.

drammen

-For ti år siden flyttet vi til Drammen, da hadde jeg født to barn i Kirkenes. For barna sin skyld var det på tide at jeg tok tak og begynte å tenke annerledes, forteller Amal.

-Jeg måtte sette meg nye mål og innfinne meg med at livet mitt nå var i Norge og her skulle jeg skape et liv og hjem for

d mye for meg, men t tatt åpent i mot! men med andre der har vi også fått er Amal.

FORANDRING: -Amal har gått gjennom en kjempe forandring i den tiden hun har vært i Kirkens Bymisjon, forteller Jan Egil Hovland, virksomhetsleder for arbeid og inkludering. -Det har vært en prosess, jeg måtte virkelig stå på for å få henne til å møte og være her. Vi startet med korte perioder og utvidet undervis. Og for en vei Amal har gått! Fra og ikke ville være i arbeidspraksis her til å virkelig gjøre en kjempeinnsats både på kjøkkenet og i resepsjonen. -Hun har rett og slett utvist et voldsomt engasjemt og arbeidsvilje, neste uke skal Amal ut i arbeidpraksis utenfor Bymisjon, forteller en tydelig engasjert og stolt virksomhetsleder.

Hos Bymisjon har jeg ikke bare fått hjelp til arbeidstrening. Både veilederen min og andre ansatte har virkelig strekt seg langt utover det jeg trodde var mulig, forteller Amal. De har også hjulpet meg med skole, barna, offentlige kontorer og annet som har vært vanskelig å forstå.

både barna og mannen min. De hadde det jo heller ikke bra når jeg bare ville flytte tilbake. Livet forandret seg også når jeg kom hit, jeg fikk venner og andre mennesker rundt meg, sier hun.

ny hverdag

Amal meldte seg på norskkurs og etterhvert fikk hun også praksiplass på ulike steder, men språket var allikevel utfordrende.

-Det tok med mange år før jeg kunne gjøre meg forstått og forstå. Kurset var to kvelder i uken og det var på ingen måte nok. På fritiden var jeg også for lite sammen med andre som snakket norsk.

Jeg har forstått i ettertid at jeg burde begynt mye før. For å lære er det nødvendig å komme i kontakt med andre, språket betyr alt. Ingen lærer noe av å bare sitte inne, sier hun oppriktig.

kirkens bymisjon

Via NAV fikk Amal tilbud om arbeidspraksis hos Kirkens Bymisjon Drammen.

-Jeg ville ikke hit, det var helt umulig for meg. Jeg var både skeptisk og litt redd, jeg ville jobbe og bli kjent med flere, men Kirken Bymisjon?! Nei, kirke det gikk ikke - jeg er jo muslim. Så det ble mange overtalelser og runder med meg selv før jeg åpnet opp og aksepterte, forteller hun.

-Etter en stund merket jeg jo at menneskene her ville meg vel og faktisk ønsket det beste både for meg og min familie.

Kirkens Bymisjon passer helt fint med min religion. Jeg var muslim og er fortsatt muslim, det er ikke noe problem, sier hun åpenhjerting.

lærdom

-Jeg har lært at jeg kan få kontakt med andre og at de aksepterer meg for den jeg er. Det gjør at jeg gleder meg til å stå opp om morgen og komme på jobb.

Vi aksepterer hverandre, det er nok det viktigste, forteller Amal.

-Det er ingen som kommer noen vei eller får et godt liv om de bare sitter inne og ikke lar seg inkludere.

Livet mitt det er i Norge det nå!

-Det er her barna mine trives, seks er født og oppvokst her i landet. Dette er hjemmet deres. Foreldrene og besteforeldrene mine lever ikke lenger og resten av familien er spredt rundt i verden. Så her skal jeg være, nå er jeg i gang, sier Amal smilende.

KB UTVIKLING • Attføringsavdeling som er godkjent tiltaksarrangør for NAV Buskerud.

• Avdelingen ble etablert i 2007 og består av 7,5 årsverk.

• Den viktigste oppgaven er avklaring av arbeidsevne og kvalifisering til ordinært arbeide for den enkelte.

• Jobber tett på mennesker med individuell veiledning og egenkraftmobilisering.

• Tilbyr kompetanseutvikling gjennom ulike kurs og tiltak.

Tekst og foto: Anine Berg BROSTEIN 2 – 2015

13

PORTRETT

Julefeiring med -Det er fort gjort å være overkompenserende når man feirer jul med eget barn bare hvert annet år. Man skal på en måte gjøre opp for både forrige jul og neste jul, så glemmer man å bevare øyeblikket og de gode opplevelsene, forteller Anita Austeng (33).

-Husvask, sju slag i boksene og en sliten mamma over oppvasken skaper i bunn og grunn verken gode stunder for foreldre eller barn, sier Anita.

Men jeg kan jo kjenne meg igjen i opplevelsen, de fleste har vel kanskje vært der en gang.

Vi møter henne rundt kjøkkenbordet hjemme på Vålerenga. Hun og eksmannen skilte seg rett før sønnen var to år. Det har gitt henne en helt ny innsikt i hva julen også kan handle om.

-Selv om det er «din» jul så er det ikke sikkert den blir optimal. Siden det er annethvert år er det fort gjort å kompensere for mye, så gjør man så mye ut av det at opplevelsen kommer i bakgrunnen. Vi trenger jo egentlig bare å være sammen.

SAMLIVSBRUDDET -Et samlivsbrudd er en sorg. Det er sånn jeg husker det nå, men der og da opplevde jeg det ikke slik.

Det er vel noe jeg har innsett i ettertid; sorgen uten blomster.

Det er jo en sorgprosess man går igjennom ved et samlivsbrudd, og det tror jeg en opplever enten om man går selv, eller om en er den som blir igjen.

Allikevel anerkjenner man det ikke som en sorg – i alle fall ikke med en gang. forteller Anita åpenhjertig.

Anita kommer selv fra et konservativt kristent hjem med en søskenflokk på hele 12 barn. Familien var et viktig fellesskap, og et ekteskap var ment til å vare livet ut.

-Både forberedelsene til julen og selve julekvelden ble satt veldig høyt i barndomshjemmet mitt. Kontrasten fra denne tiden med minimum 14 til bords og den første julen Tor Ivar var hos pappaen sin var stor, forteller hun.

14

BROSTEIN 2 – 2015

d delt omsorg

GLED EN

SOM GRUE R SEG

TIL JUL

AVSTANDEN Eksmannen til Anita og pappaen til Tor Ivar kommer opprinnelig fra helt nord i landet og det ble naturlig for han å flytte tilbake dit etter skilsmissen. Samværene har da blitt sjeldnere men allikevel lengre når de er sammen.

-Jeg var nok en del urolig i de første årene, reiseveien er jo lang og det var vanskeligere å sende han avgårde.

Min egen uro smittet nok i stor grad over på han og jeg skjønte rett og slett ikke hvordan det også påvirket han.

-Min uro skapte en lojalitetskonflikt i han. Barna har jo behov for samvær med begge foreldrene. Det var først når jeg innså hvordan det påvirket han og fikk sagt «nå skal du reise til pappa og jeg gleder meg til dere skal ha det bra sammen», da merket jeg at også hans uro ble borte. Det har også blitt lettere for han og uttrykke egne behov etter det, sier Anita.

AKSEPTEN

-Det tar tid å komme til det punktet hvor man aksepterer at det er sånn det har blitt og blir for de voksne og for barna. Det er mye som endres og det er minst like vanskelig for barna. Jeg tror mange får et stort behov for å verne, fremfor å tenke over hva som faktisk er best for barna, sier hun ettertenksomt.

-Det å faktisk klare å glede seg over at barna har to foreldre og har behov for å dele en tid som julen med begge foreldrene. Midt oppi alt ser jeg jo at det er en ganske egoistisk tanke at barna da holdes tilbake – det blir jo rett og slett for å dekke egne behov. Jeg tror det er viktig å gå fra å kjenne på at det er en sorg, til det å se at det faktisk er en glede. Ved at jeg gir mitt barn gleden og muligheten til å dele gode opplevelser med flere voksne som skaper trygghet i han, forteller hun entusiastisk.

-Jeg tror på åpenhet i et samlivsbrudd. Det er viktig at vi snakker om det som er vanskelig, både for å korrigere oss selv og for å bevisstgjøre hva vi gjør mot barna. Fokusere mindre på skylden og hvor vi skal plassere den, det er ikke det som er viktig i det store og hele. Det eneste vi muligens oppnår ved det er en langvarig konflikt og en forlegning av både sorgen og lojalitetskonflikten – spesielt hos barna, avslutter hun.

Tekst og foto: Anine Berg BROSTEIN 2 – 2015

15

FELLESSKAP "INGEN LEVER FOR SEG SELV" Mennesket er skapt for fellesskap og tilhørighet med andre.

Som menneske har vi sterke behov for å dele våre egne selvstendige opplevelser og erfaringer, samtidig som vi har et like stort behov for kontakt, relasjoner, gjenngjennelse og annerkjennelse, tilhørighet og fellesskap.

Fellesskap hvor vi ikke blir truet av forskjellighet eller gir etter for krefter som skiller oss.

Fellesskap som åpner for tillitsfull kontakt hvor alles grenser og behov ivaretas på en likverdig og inkluderende måte.

16

BROSTEIN 2 – 2015

Ny Møtestedet Haspa-leder om ”Styggen på ryggen” -Jeg har både erfart selv og i samtaler med venner, kollegaer og gjester at nettopp «styggen på ryggen» tidvis kan være en del av livet for veldig mange, sier Ranveig Hjorthaug - Musikk betyr mye for meg. Styggen på ryggen er en sang som alle, uansett livssituasjon kan relatere til i livets faser. Det er sånn livet er for de aller fleste, ja kanskje alle. I perioder trenger vi andre i nærheten som både har trua og kan løfte oss litt opp, sier Ranveig Hjorthaug Ranveig er ny avdelingsleder på Møtestedet Haspa i Kongsberg og ny i Kirkens Bymisjon, men allikevel ikke ny for mange av gjestene på Møtestedet Haspa. Hun har både en bred og relevant bakgrunn som avdelingsleder og fagperson innen psykisk helse og rusteam og som ruskonsulent ved Nav. - Jeg har alltid hatt et hjerte for de som faller utenfor og ikke «passer» helt inn.

Hvilket sikkerhetsnett har de i hverdagen? Hvem er der for de og hvordan kan vi bidra til å styrke deres sikker-

Jeg har et ønske om en Kirkens Bymisjon på Kongsberg som både er mer synlig for befolkningen og som kan bidra til å redusere eventuelle fordommer/myter rundt rusavhengige og andre som står litt utenfor, sier Ranveig Hjorthaug.

hetsnett. Det har både vekt nysgjerrigheten min og fascinert meg så lenge jeg kan huske, sier Ranveig.

Falle utenfor Kongsberg er en by med lav arbeidsledighet og gode levevilkår for de aller fleste, men vi må være oppmerksomme på de som faller utenfor. Når levestandarden generelt er høy i en by, kan det være enda mer belastende å ikke være en del av akkurat det.

- Jeg har både erfart selv og i samtaler med venner, kollegaer og gjester at nettopp «styggen på ryggen» tidvis kan være en del av livet for veldig mange. Det trenger ikke henstille til rus og konsekvenser av rus, det kan like gjerne være en litt turbulent fase i livet eller de dagene en rett og slett ikke kjenner seg «god nok», forteller Ranveig.

- Det er viktig at vi i et bysamfunn tar innover oss at det fins mennesker som ikke alltid kjenner eller føler at de passer inn, og det er ikke dermed sagt at de er dårligere enn andre. Vi må skape enda større åpenhet rundt det, utvise

raushet mot hverandre og inkludere.

Jobben i Kirkens Bymisjon - Da jeg så stillingsutlysningen her på Møtestedet Haspa, så kunne jeg rett og slett ikke la være å søke. For det første var det tiltrekkende for meg å jobbe i en ideell organisasjon, så er det spennende med både nye utfordringer og oppgaver. Til en viss grad blir det jo også mere tid i miljøet, sammen med gjestene. Det er viktig for meg!

Kirkens Bymisjon har vært en del av bybildet på Kongsberg i seks år.

Møtestedet Haspa skal være et godt sted å være, med rom for alle.

- Jeg er ydmyk i forhold til det at jeg er ny i denne jobben. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med både gjester, frivillige og medarbeidere – på lik linje skal de også bli kjent med meg. Så finner vi en god måte å både jobbe og være sammen på i det daglige. Den kombinasjonen med gjester, brukere av vårt arbeidstiltak, frivillige og ansatte – det er en utrolig spennende miks. Vi skal blomstre sammen – i en levende kafe midt i bybildet, forteller Ranveig entusiastisk.

Tekst: Anine Berg Foto: Stine Ljungquist Knutsen

BROSTEIN 2 – 2015

17

1

ESNEG GSOLMEGD RUER TILBUD I JULEN FOR ALLE

TIL JUL

Trenger du en møteplass i julen?

Vet du ikke hvor du skal feire jul i år, eller hvordan du skal klare å kjøpe julegaver til barna dine? Mange av våre gjester forteller at en plan for fellesskap på julaften og i romjulen gjør førejulstiden enklere å bære.

5

Vi ønsker å rette en stor takk til alle som er med å på å skape gode møtesteder og gode opplevelser for alle som føler at julen er en vanskelig og sårbar tid.

6

1

Møtestedet i Engene 10 Drammen

Møtestedet Haspa Kongsberg

Møtestedet holder åpent gjennom hele julen og romjulen. Vi serverer måltider og inviterer til noen ekstra hyggelige stunder for våre gjester.

10. desember er det julebord for gjestene. Dette er sponset av Kiwi og er en årlig gest til våre gjester, som ellers ikke ville deltatt på julebord.

Julaften holder vi åpent fra 11-16.

Vi serverer tradisjonell julemat og deler ut julegaver. En tradisjon som verdesettes stort både av gjestene, ansatte og frivillige.

I romjulen er åpningstidene 12-16, alle dager.

Møtestedet Haspa følger ordinære åpningstider frem mot julen.

Det arrangeres juleverksted og pakkekalender for gjestene i kafeen.

Julaften holder vi åpent fra 11-14.

Jonas B.Gundersen stiller med tradisjonell julemat til alle gjestene. Vi deler også ut gaver til våre gjester.

I romjulen har vi åpent den 28.12 og 30.12 fra kl. 11-14

Foto: Hanna Tandberg

18

BROSTEIN 2 – 2015

2

Foto: Irene Lislien

3

En helt vanlig jul -gaveutdeling I samarbeid med Gjensidigestiftelsen deler Kirkens Bymisjon ut gavekort til barnefamilier som trenger det i julen.

Søknadsskjema kan printes ut på våre nettsider eller hentes i en av våre avdelinger.

Søknadsfrist: mandag 14.desember.

Foto: Pixabay

3

2

4

Danvik-Fjell Frivilligsentral

God jul, lille venn 4

"God jul, lille venn" er en dugnad hvor det samles inn nye julegaver til barn i familier med utfordrende økonomi.

"God jul, lille venn" leverer gavene til videre til organisasjoner som videreformidler til barn i vanskeligstilte familier.

Dugnaden er i privat regi og arrangeres for 4. gang i Drammen.

For mer informasjon se "God Jul, lille venn" på Facebook.

Innlevering av julegaver i Drammen Teater, 5 desember kl. 14-16.

Foto: Anine Berg

5

Inviterer til "Julaften for alle" på Fjell.

Invitasjonen retter seg først og fremst mot beboere i området Fjell, Galterud, Austad og Danvik. På "Julaften for alle" kan du vente deg julemat (ribbe eller halhal pinnekjøtt), julesanger og hyggelig sosial samvær med unge og gamle, enslige og familier. Borettslagene på Fjell, med noe tilskudd fra Lychefondet spanderer maten.

Påmelding innen 13.12 til Monika på Frivilligsentralen (tlf: 32 80 17 17).

Foto: Trine Sandberg, www.trinesmatblogg.no

Norkirken, Drammen 6

For 7.gang arrangeres det julaftensfeiring i Norkirken, Rådhusgata 25.

Her blir det hygge, prat og litt sang.

Tilbudet gjelder for alle, men henvender seg spesielt til enslige, og enslige med barn. Feiringen er veldig internasjonal og med mange barn. Norkirken har denne kvelden plass til 100 gjester, som alle får god mat og julegaver til barna.

Dette er et tverrkulturelt tilbud som besøkes av mange nasjonaliteter og trosretninger.

Foto: Torstein Ihle BROSTEIN 2 – 2015

19

en helt vanlig jul gaveutdeling

Over flere år har Kirkens Bymisjon fått midler fra Gjensidigestiftelsen, som deles ut til vanskeligstilte familier med barn. Formålet er at flest mulig barn skal få en best mulig jul, på tross av utfordrende økonomi i familien.

Det har bydd på mange sterke og følelsladde møter med mennesker som har kommet i en vanskelig livssituasjon.

"Som alenemor til tre barn, arbeidsledig og syk har jeg frem til nå ikke noe hjemme som minner om jul.

Jeg gruet meg.

Med denne hjelpen kan jeg bringe julen hjem og man får ikke takket nok.

Ord kan ikke beskrive betydningen av dette.

Dere er alle engler.

Takk for det dere gjør for oss. " God jul fra en mamma som kan glede seg.

"Å få denne hjelpen betyr utrolig mye for meg som alenemor.

Min datter og jeg setter utrolig pris på at det finnes slike tiltak i høytider, når man er alene med omsorgen.

Tusen hjertelig takk"

20

BROSTEIN 2 – 2015

"Julen er her igjen.

Og det er så deilig å kunne senke skuldrene.

Få lov til å kjenne gleden og forventning som julen har med seg.

Glede meg med ungene.

Slippe å ligge søvnløs, fordi jeg vet nå at Kirkens Bymisjon er der når det blir for vanskelig.

De strekker ut ei hånd og gir av seg selv på mange måter.

Nå er det julehjelpen. Gaver til ungene og mat.

Jeg kan tillate meg å ha noen på julebesøk.

Bymisjon betyr mye for meg."

"Tusen takk for all hjelp dere har bidratt med til å gjøre julen 2014 uforglemmelig!

Takket være dere vil jeg og gutten min ha en fin julefeiring i år.

Alt jeg kan si er at dette er det fineste som har skjedd oss i år.

Tusen takk og gledelig jul!"

Takk for maten!

GLED EN

SOM GRUE R SEG

TIL JUL

Foto: Irene Lislien

Kirkens Bymisjon driver 17 kafeer og møtesteder over hele landet.

Hvert år serverer vi omkring 200.000 varme måltider til personer i rus- og gatemiljøene. Jevnlig får vi høre av gjestene at disse stedene er livsviktge. Minst like viktig som den næringsrike maten,

er følelsen av å bli ønsket velkommen, å kunne sette seg ned ved et dekket bord og å ha noen å dele dagens gleder og sorger med.

Så når vi sier takk for maten, inneholder det også en takk for at du er med på å holde kafedørene åpne.

Bli med og gled en som gruer seg til jul. Gi middager på www.bymisjon.no/drammen eller bymisjon-glede.no BYMISJON 2- 2015

21

Henriette Brevig er gateprest i Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg. Hun har mange en-tilen-samtaler med mennesker som gjennomgår og står i sårbare faser i livet – en medvandrer i livets overganger. Hver torsdag ettermiddag holder hun hverdagsmesse på Møtestedet i Drammen, en messe for mennesker som ikke har en prest fra før og som ønsker å dele et fellesskap.

For over 500 år siden skrev nonnen Theresa av Avila en bønn som blir kalt ”Ingen andre hender enn våre”.

Herre Kristus Du har ingen annen kropp på jorden Enn våre kropper, Ingen andre hender enn våre hender Ingen andre føtter enn våre føtter Det er gjennom våre øyne Din medfølelse skuer ut over verden Det er ved hjelp av våre føtter Du fortsatt kan vandre rundt Og gjøre det gode Det er ved hjelp av våre hender Du i dag velsigner mennesker Velsign våre sjeler og våre kropper Slik at vi kan være til velsignelse for andre

I Bymisjon har vi mange ganger erfart at noe godt skapes mellom oss når vi tør å la oss berøre og vennlig inkludere.

Fellesskap og tilhørighet er ikke alltid like lett. Å passe inn, føle seg inkludert, være en i gjengen.

Hva når man når en ikke helt gjør det, eller tør å gjøre det?

Når man er med, men likevel mangler tilhørighet?

Når det sorte hullet av ensomhet kommer for nært, selv når man er sammen med andre?

Hva da?

Denne bønnen berører noe dypt, den synliggjør alle menneskers mulighet og ansvar til å være noe for andre.

Den peker på vår iboende verdighet og den viser oss hvordan vi alle hører sammen som kropper og sjeler. Den vever oss inn i at ingen lever for seg selv, men er skapt til fellesskap og tilhørighet med andre.

Akkurat da syns jeg noe helt grunnleggende ved oss mennesker avdekkes og kommer til syne; det helt grunnleggende behovet for å erfare sin iboende verdighet sammen med andre.

At noen speiler min verdighet gjennom et godt blikk, en klem eller en bekreftelse.

At noen møter meg med vennlighet og ikke skepsis. Da husker jeg på min egen verdighet - jeg kan kjenne den.

Fellesskap en av våre verdier. Vi tror på kraften åpne og inkluderende fellesskap kan gi oss mennesker, når den speiler vår verdighet og vår identitet.

Når vi i felleskap kan få erfare at vi er bra nok, ønsket og velkommen bare fordi vi er. Når felleskapsrommet mellom oss er åpent og ikke lar seg true av forskjellighet eller gir etter for krefter som skiller.

Når jeg får kontakt og kan inngå i en relasjon, oppleve gjenkjennelse og anerkjennelse, da kan jeg erfare at jeg har verdi, selv om jeg ikke akkurat har prestert noe, men bare fordi jeg er.

Mye kan repareres, styrkes og settes sammen igjen når vi mennesker får være en del av både relasjoner og fellesskap, som åpner opp for tillitsfull kontakt -

22

BROSTEIN 2 – 2015

hvor alles grenser og behov ivaretas på en likeverdig og inkluderende måte.

Vi trenger alle noen ganger å kunne ha gode omgivelser å være mislykket i, og øve på å la fellesskapet bære oss de dagene vi trenger det, når livet ikke er så enkelt.

Vel vitende om at de rollene svinger og at en annen dag, er det jeg som kan tilby et trøstende fellesskap til en som trenger det.

Det lille barnet som ble født julenatt i en stall, ble Guds ansikt på jorden. Gud kommer til oss, går inn i tiden. Og fra den stunden Gud tar bolig i blant oss, er ikke Gud bare engasjert i å skape verden og holde den oppe.

Fra den stunden, fra den første julenatt er Gud selv engasjert i å være menneske. Engasjert i å leve i sin skapelse og være en del av det vanlige livet, sammen med andre helt vanlig mennesker. Være i fellesskap med oss, være i relasjon. Og den voksne Jesus gikk stadig rundt og tilbød tilhørighet og fellesskap til dem som sto utenfor. Han sa fra om urett, løftet de små opp. Tok de svakes parti og syntes at alle mennesker var like viktige enten de var barn, eller voksne kvinner eller menn, fattige eller rike.

Ingen lever for seg selv

Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg ønsker å rette en takk til alle våre samarbeidspartnere

SAMARBEIDSPARTNERE

HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE

Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg er så heldig at flere bedrifter ønsker å bidra Kirkens Bymisjon i Drammen/Kongsberg har en god ”standing” i forhold til samarbeid med det lokale næringslivet. Flere store avtaler er inngått på ulike nivåer. Ønsker din bedrift å inngå en samarbeidsavtale med oss eller få mer informasjon rundt de ulike avtalene, kan du kontakte Jon Dahl på tlf. 926 78 526 eller e-post jon.dahl@skbd.no.

Et lite bidrag kan bety mye for noen

KHJ-Invest a.s

Ønsker du å gi en engangsgave til Kirkens Bymisjon sitt arbeid i Drammen og på Kongsberg, hjelper du oss å gi andre en mulighet. Kanskje blir det til en god opplevelse for barn eller en helgetur for en av våre gjester.

Vår gavekonto er: 9015 17 67000

STØTTEPARTNERE

Følg oss i sosiale medier Engasjer deg i vårt arbeid, få siste nytt og fortellinger.

Facebook: www.facebook.com/ bymisjonsdrammen

Instagram: @kirkensbymisjondrammen

BROSTEIN 2 – 2015

23

Returadresse: Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg, PB 1000 Bragernes 3001 Drammen

GLED EN SOM GRUER SEG TIL JUL

Gi 2 MIDDAGER

SEND SMS

GLEDE TIL 2490 (80 kr)

kirkensbymisjon.no