Brostein 1 - 2016

Nr1–2016

brostein

ERIC NESS CHRISTANSEN:

Gatekunsten gir tilbake FERIEKOLONIEN KILLINGEN:

Det er dette som er sommer!

MOBBING I BARNDOM - SPOR I VOKSENLIVET KIM ANDRE HENNUM:

Nå blir jeg sett for den jeg er, og ikke størrelsen min

TONJE NILSEN GRANHEIM:

Her kan jeg være akkurat den jeg er

Boklansering "Å miste Anders" I slutten av april måned var Møtestedet Haspa vertskap for lansering av boken "Å miste Anders". Boken forteller åpent og ærlig om hvordan et familieliv med en alvorlig syk rusavhengig både endres og påvirkes over tid. Dette er boken om å være moren, faren og lillesøsterene til Anders Brokke Mederud.

Historien om Anders er en sterk historie om avhengighet, sorg og kjærlighet.

Boken er ført i pennen av Karianne Braathen som er journalist, skribent og forfatter fra Drammen. Hun har vunnet flere priser for sitt journalistiske arbeid, og er nå politisk redaktør i Drammens Tidende. I 2014 var hun medforfatter på boka "Alle er mer enn det du ser".

UTDRAG FRA BOKEN: Anders Brokke Mederud var en rusav2

BROSTEIN 1 – 2016

hengig mann da han døde. Han var syk. I halvparten av hans 30 år, fra den dagen han smakte sin første øl og satte leppene på den første jointen, var rusen kilde til de største gleder og den største sorgen i Anders`liv. Familien hans fikk dele sorgene, men ikke gleden. De fikk ligge våkne om nettene og lure på om han kom til å skade seg igjen, sånn som sist. Om han kom til å bli banket opp igjen. Om de skulle få se han levende en gang til. Gunn Hilde fikk gang på gang gjenfinne og miste den desperate, men nederlagsdømte troen på at han skulle komme seg ut av det. Robert fikk reise Kongsberg rundt nattestid for å gjøre opp gammel narkogjeld. Thea måtte atter en gang erkjenne at broren ikke kom til å betale tilbake de pengene han "lånte" fra sparegisen hennes. Og Marthe måtte til slutt innse at brorens forsikringer om

at han hadde " full kontroll", var og ble en stor livsløgn. Men innimellom alt det vonde fikk han også være Anders. Gutten med det strålende smilet. Han som skapte latter og glede. Som kunne Jan Teigen bedre enn Teigen sjøl. Fotballgutt med skarp skuddfot og et hjerte som slo annet hvert slag for Liverpool.

PÅRØRENDE. Etterordene i boken er skrevet av Kari Sundby, som er generalsekretær i pårørendeorganisasjonen: Landsforbundet mot stoffmisbruk, LMS. Hun starter med ordene: Jeg håper denne viktige boka vil skape utviklende prosesser både hos fagfolk og pårørende. En stor takk til Gunn Hilde, Robert, Thea og Marthe.

Boken er utgitt av Z-forlag og kan kjøpes i bokhandel og via nett.

Tekst: Anine Berg Foto: Irene Lislien

Leder

Det tar tid å bli trygg!

Takk for at du sitter med en utgave av magasinet Brostein mellom hendene.

Takk for at du tar deg tid til å lese om det vi ønsker å fortelle – det gleder oss å ha deg med på laget. Lagspill forbinder vi kanskje mest med idretten.

Der kan vi glede oss når laget vi følger gjør det bra, sånn som jeg gjør når laget med Kirkens Bymisjons logo på ryggen kommer seirende ut av kampen!

For i idretten kan en lagfølelse bygget på fellesskap og stolthet (og selvfølgelig gode ferdigheter) føre til gode resultater og et spennende engasjement.

Sosialt lagspill ser vi også mye av. Noen snakker om at de ser tendenser til et klassesamfunn.

Her er forskjellene mer fremtredende.

Et ord som for tiden brukes endel er; utenforskap – hvem er det i samfunnet som ikke er med på laget, som ikke tar eller kan ta del i fellesskapet?

Unge som dropper ut av skolen for tidlig og får en vanskelig start på voksenlivet?

Barna som ikke har mulighet til deltagelse i de organiserte fritidsaktivitene?

Mennesker i alle aldre uten et sosialt nettverk, eller familie i nærheten?

Forskjellen mellom fattig og rik øker også for hvert år i Norge.

Da øker også faren for utenforskap.

Magasin fra Stiftelsen Kirkens Bymisjon Drammen/ Kongsberg PB 1000 Bragernes/Rådhusgata 35, 3001 Drammen Telefon: 32 27 72 10 E-post: post@skbd.no Hjemmeside: www.bymisjon.no/drammen www.bymisjon.no/kongsberg facebook.com/bymisjondrammen I redaksjonen: Jon-Ivar Windstad(ansv.red.) windstad@skbd.no Andre Sirnes andre.sirnes@skbd.no Anine Berg anine.berg@skbd.no(layout) Jon Dahl jon.dahl@skbd.no Forsidefoto: Torbjørn Tandberg Trykk: Zoom Grafisk Opplag: 3000

I Brostein denne gangen kan du lese om mennesker som har masse livserfaring.

Både med utenforskap og fellesskap. Med en følelse av å være trygge og utrygge.

Trygghet blir viktigere og viktigere for oss. Hvorfor?

Fordi vi ser at mennesker som lever med utrygghet ikke har så gode forutsetninger for å gjøre gode valg og vokse.

Med andre ord; trygghet er en forutsetning for endring!

Men trygghet tar tid. Om man er nyankommen asylsøker, nyansatt på en ny arbeidsplass eller et barn som skal besøke en forelder i fengsel - så tar det tid å bli trygg.

Vi trenger tid for å bli sikre på at mennesker rundt oss vil oss vel og at de tåler oss.

Den danske filosofen K.E. Løgstrup snakker om den etiske fordring – at vi alle bærer noe av andres liv i våre hender. At vi alle i møte med andre mennesker har så mange muligheter til å utgjøre en forskjell. At hver og en av oss kan legge til rette for at andre kan føle trygghet.

Jeg tror at dette er noe av det mest virksomme vi kan holde på med.

Enten det er i familie- og vennerelasjoner, jobbrelasjoner eller i et arbeid slik som det Kirkens Bymisjon har bygget opp.

Hvis vi klarer å skape trygge, støttende miljøer og har tid til å vente; er mulighetene gode for at mennesker blir motivert og får lyst til å prøve livet på nytt.

Vi ser det igjen og igjen. Men vi ser dessverre også at tid er en mangelvare når mennesker trenger offentlige tjenester.

Vi lurer på om ikke noe av den suksessen vi kan spore i vårt arbeid handler om at vi har en tydelig relasjonell tilnærming – at vi kan og tør tilby trygge relasjoner og støttende miljøer over tid. Og at vi tenker at det er faglig. Derfor er trygghet og tid viktig for oss.

Fordi vi ser at det ofte er det som skal til.

God lesning!

Jon-Ivar Windstad, daglig leder Stiftelsen Kirkens Bymisjon Drammen

BROSTEIN 1 – 2016

3

MOBBING I BARNDOM - SPOR I VOKSENLIVET

Nå blir jeg sett for den jeg er og ikke for størrelsen min -Jeg har alltid vært overvektig, helt fra jeg var liten, forteller Kim André Hennum (30).

Kim André er født og oppvokst i Lier, et tettsted utenfor Drammen. Barneskoleårene har satt spor langt inn i voksenlivet. Mobbing og «det å ikke passe inn» eller «å få være en del av» har preget store deler av livet til Kim André.

Gutterommet ble mitt fengsel.

Det var ikke gitter foran vinduene, ingen låst dør eller en manglende frihet til å gå ut – døren var alltid åpen den. Det er følelsen, den psykiske delen av det.

H

elt fra før barneskolealder har Kim André vært overvektig.

–Jeg har fortrengt så mye av barndommen min, på godt og vondt. Fra 5-års alder og frem til 16-års alderen er det mye som er helt borte. Det er så rart, for jeg kan sitte og se i fotoalbum; jeg ser jo at jeg har vært på ulike steder, men minnet er borte, forteller Kim André åpenhjertig.

-Sånn jeg forstår mobbing er det et resultat av en annerledeshet, man skiller seg ut. Noen bruker briller, har regulering, en annen hudfarge, er høye, lave eller i mitt tilfelle: stor, sier Kim André.

4

BROSTEIN 1 – 2016

GUTTEROMMET BLE ET FENGSEL. Mobbingen har ikke bare medført mange vonde opplevelser og til en dels tapt barndom, det har også gitt senskader og tillærte forsvarsstrategier/mekanismer som er der den dag i dag. Angst har i flere år vært en del av livet.

–Jeg har aldri sittet i fengsel, ruset meg eller gjort noe kriminelt, sier han. Men i 20 av mine 30 år har jeg vært i fengsel.

Gutterommet ble mitt fengsel. Det var ikke gitter foran vinduene, ingen låst dør eller en manglende frihet til å gå ut – døren var alltid åpen den. Det er følelsen; den psykiske delen av det, forteller han.

–Jeg var lite med venner og jeg hadde få venner, fortsetter han.

Gutterommet ble både fristedet fra verden

TEMAUKE OM MOBBING: Kim André har fortalt sin historie for barna på Friminuttet. Det ble mange spørsmål, tanker og gode samtaler i ettertid.

- Jeg trodde jeg skulle få kommentarer om størrelsen min, men det skjedde ikke, sier Kim André i ettertid. Barn er jo i utgangspunktet ikke dømmende, fortsetter han. Som en liten gutt sa til pappaen sin: "Se! Han var stor - da må han være kjempesterk!" Jeg skal jo beskrives.

utenfor og hans eget fengsel. Kim André sin virkelighetsflukt ble bøkene.

–Alle slags bøker! Alt fra faktabøker til eventyr ble slukt fra perm til perm. I dag har jeg vanskeligheter med å lese en bok, det gjør vondt; de gamle følelsene kommer tilbake, forteller han.

BARNESKOLEN. Foreldrene var flere ganger i kontakt med skolen, men mobbing hadde i mange tilfeller ikke et like stort fokus den gang som i dag. Mobbing kan også ha mange former, fra den helt åpenlyse til den mer skjulte med utestengelse og kroppsspråk.

–Det var ingen hemmelighet at jeg ble mobbet på skolen. Det er spesielt en episode i 10-års alderen som står klart for meg, forteller Kim André.

–Det var vinter og snø. Jeg ble presset inn i et hjørne av skolegården og brukt som snøballblink i storefri. En halvtime med pepring av snøballer og stygge ord, de kunne like gjerne skutt på meg. Det var ingen fluktmuligheter!

Det var ingen av lærerne som fikk med seg hva som skjedde ute i skolegården og Kim André sa heller ingenting da det ringte inn, og «friminuttet» var over.

Noen minutter inn i timen ba ti-åringen

om å få gå på toalettet. Men han gikk ikke ditt, isteden løp han de to kilometerne hjem. Uten jakke, uten sekk og uten sko.

–Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, men jeg ville ikke være på skolen. Jeg ville ikke være noe sted. Mamma hadde en kniv i verktøykassa på boden og den visste jeg hvor var, fortsetter han. Den kniven hentet jeg, løp på rommet mitt og låste igjen døren.

Heldigvis har moren hans; som var dagmamma på den tiden, fått med seg hva som skjedde. Kim André kom ikke ut av rommet og han ville ikke åpne døren.

–Mamma sparket rett og slett inn døren på rommet mitt. Da veltet alt ut, jeg var oppløst i tårer og helt utrøstelig, forteller han åpenhjertig. Kniven ble aldri tatt ut av sliren, men en gutt på 10 år skal ikke hente en kniv.

MAT SOM TRØST OG FIENDE. Kim André forteller åpent og ærlig om barndommen, oppveksten og overvekten.

Overvekten som stadig ble større. Maten som både ble en trøst og en minst like stor fiende.

Det forandret seg til det bedre da han kom i ungdomsårene, men alle årene

med mobbing, ukvemsord og trakassering hadde satt igjen dype sår.

–På en måte ble jeg fort voksen, forteller han. Det har vært lange perioder jeg har vært mye for meg sjøl, noe som har gått utover både det sosiale og det psykiske.

FORDOMMER. Dessverre er det fortsatt mange fordommer knyttet opp mot overvekt. Til dels kan det være et tabubelagt område, det er vanskelig å snakke om det på en verdig måte.

-Jeg opplever at det er lettere å snakke om andre sykdommer og handikap, sier Kim André. Jeg hører jo at folk kommenterer vekta mi når jeg er på kjøpesenter, i butikken og lignende. Mange viser tydelig misnøye med kroppsspråk, går store omveier rundt og ser nedlatende på meg. Det gjør vondt, forteller han ærlig.

Jeg vet jo at jeg er stor og annerledes, men det gjør like vondt – jeg er bare et menneske som alle andre.

INNPASS TIL ARBEIDSLIVET. Arbeidslivet og innpass til arbeidslivet har vært utfordrende opp gjennom BROSTEIN 1 – 2016

5

Jeg føler meg verdsatt her!

Nå er jeg etterspurt for den jeg er. Det har jeg ikke opplevd så mye av tidligere i livet mitt - det er en god følelse.

ARBEIDSPRAKSIS: To dager i uken er Kim André i praksis på Kirkens Bymisjon sin avdeling Friminuttet, og to andre dager er han med og avlaster på sentralbordet.

-Jeg føler meg nyttig, mine evner og ressurser blir sett og jeg får utfordret meg selv på flere måter, forteller han.

årene. Kim André forteller om hundrevis av sendte søknader og noen innkallinger til intervju som har endt med avslag som; «du passer nok ikke helt inn hos oss».

–Jeg vet at jeg har lite utdannelse, men jeg har gode attester fra en god del praksis. Mitt største ønske er en ordinær jobb, jeg vil jo klare meg selv som «alle» andre, sier han.

–Selvfølgelig merker jeg at overvekten både begrenser arbeids, - og hverdagslivet mitt, fortsetter han. Jeg løfter ikke like tungt, jeg løper ikke like fort og fysisk er jeg ikke like effektiv. Allikevel er det mye jeg kan gjøre. Men, pr. i dag er det NAV jeg får penger fra.

FOLKEHØYSKOLE. I 2012/13 gikk han et år på folkehøyskole.

–Det året ga meg mye, jeg trivdes kjempegodt! Jeg lærte mye om meg selv, fikk mange gode venner. Tiden der bidro i stor grad til at jeg klarer å åpne meg mer, forteller han. Etter året på folkehøyskole 6

BROSTEIN 1 – 2016

fikk Kim André muligheten til å delta på pøbelkurs. Det endte med en jobb i en nettbutikk, dessverre ble det nedbemanninger og Kim André måtte se seg om etter annet arbeid.

–Da kontaktet jeg NAV tidlig, jeg var veldig klar over at jeg måtte være i aktivitet – ha noe å gjøre. Å bare være hjemme ville bare bli ødeleggende, forteller han.

KIRKENS BYMISJON. Etter årelang kamp mot kiloene som skaper mange begrensninger i livet hans, fikk han deltakerplass i Kirkens Bymisjon sin attføringsavdeling KB Utvikling.

Målsetningen var og er vektreduksjon, oppfølging og aktivitet.

–Det har skjedd mye i livet mitt etter at jeg kom til Kirkens Bymisjon, sier han.

Jeg har hatt en veldig oppblomstring, selvtilliten øker daglig. Her blir jeg sett for den jeg er og ikke bare for overvekten min, forteller han åpenhjertig.

Ressursene mine blir sett og brukt, jeg er

ikke bare et navn på et ark.

VEKTREDUKSJON. Kim André har nå daglig oppfølging av veileder, med fokus på kosthold og aktivitet. Han har jevnlige timer hos fastlegen sin, hvor de snakker om fremdrift og går tur en gang imellom. I tillegg følges han opp av overvektsklinikken tilhørende Vestre Viken helseforetak.

-Jeg blir utfordret på mange områder, pushet fremover. Det er mye vaner og rutiner som skal endres, sier han. Jeg har gått ned i vekt, forteller han med glede i stemmen. Det går rette veien!

Tekst og foto: Anine Berg

ÆRESORD

Fordomsfulle mennesker En hylle i kjøkkenskapet hjemme i Trollstien er full av krus som er kjøpt her og der gjennom mange år. Noen er dekorert med morsomme tegninger og andre har et visdomsord. På en av koppene står det: ”Nothing so needs reforming as other peoples habits” Koppen ble kjøpt i Hannibal, Missouri i 2002 og sitatet er underskrevet Mark Twain.

Mor leste Huckleberry Finn for meg og søsknene mine for over femti år siden. Vi frydet oss over historiene om alt det spennende Tom Sawyer og de andre kom ut for. Men den godeste Mark Twain skrev ikke bare fine historier. Han hadde også et skarpt blikk for menneskenes merkelige evne til å se andres feil så mye klarere enn sine egne. Sitatet på koppen antyder altså at det er de andre som må skjerpe seg og legge om (dårlige) vaner...

Jeg smiler hver gang jeg ser koppen fordi jeg kjenner denne tanken så veldig godt igjen hos meg selv.

Mark Twain trykker på et ømt punkt!

Vi har mange ordtak som sier det samme: Å kaste stein i glasshus. Fei for egen dør! Flisen i din brors øye ser du, men ikke bjelken i ditt eget. Slik kunne vi fortsette. Problemet er at vi så utrolig raskt stempler andre mennesker når vi opplever noe vi ikke skjønner eller er vant med.

Vi reagerer ut fra magefølelse og det vi mener og tror basert på vår begrensede kunnskap og erfaring. Vi gjør det hele tiden og uten å tenke. Denne mekanismen har et navn: Det er fordommene våre!

Når vi snakker om fordomsfulle mennesker, snakker vi vanligvis om andre enn oss selv. Grunnen er (i beste fall) at vi ser andres fordommer lettere enn våre egne. Spørsmålet er om vi vil forsøke å se våre egne fordommer og å bli mer bevisst hvordan de fungerer! Hvis vi klarer det, tror jeg vi har mange interessante og gode erfaringer i vente.

Det ligger veldig mye læring og utvikling i å snakke

I spalten "Æresord" inviterer vi til tanker og innspill basert på egenerfaring og bakgrunn, som for andre kan gi et grunnlag til refleksjon.

Teksten "Fordomsfulle mennesker" er skrevet av Ivar Flaten, sokneprest ved Fjell menighet. Flaten er tildelt "Ikkevoldprisen 2016" for sitt arbeid som brobygger mellom mennesker fra ulike kulturer og religioner i Drammen.

med folk og bli kjent med dem! Dette vet vi egentlig veldig godt. Er det ikke nettopp av denne grunn vi liker så godt å reise til nye og spennende steder?

Utbyttet av reisene våre blir aller størst når vi får mulighet til å bli kjent med menneskene som bor der.

I Drammen har vi ”hele verden” hos oss.

Naboene våre rundt i byen kommer fra nesten 150 forskjellige land. Dette gir oss en unik mulighet til å skape et samfunn som er kreativt, mangfoldig og attraktivt.

Barn og barnebarn får skolekamerater med forbindelser til alle verdenshjørner. På arbeidsplassen får vi kollegaer som har helt andre erfaringer og som kan bidra til å løse arbeidsoppgaver og utvikle bedriften på helt nye måter.

Verden er mangfoldig og rik på variasjon.

Forskjellighet er berikende!

Mangfold gir muligheter som et enhetlig og homogent samfunn ikke har på samme måten. Dette mangfoldet viser seg nå i vår by og byr på muligheter vi ikke har hatt før.

Jeg vil holde fast på alt som er godt og kjempe for det! Men jeg utfordrer meg selv og alle andre til å åpne opp for andre måter å gjøre ting på. Sjansen er stor for at det kan ha noe for seg. Mark Twain pirker i oss og spør: Er det kanskje mine egne vaner som bør reformeres? La oss se forbi fordommene og gi hverandre en sjanse!

Det kommer vi ikke til å angre på!

BROSTEIN 1 – 2016

7

KILLINGEN

Det er dette som er sommer!

-Det kan nesten ikke kalles en jobb, det er dette som er sommeren for oss, sier Pia Bjerkeseth Myhre (30) og Bjørn Ørjan Bjerkeseth Myhre (28). Det er fjerde året ekteparet jobber som leirledere på feriekolonien Killingen, ved siden av full jobb resten av året.

Pia og Bjørn Ørjan står på brygge ved Bjerkøya i Sande kommune. Det er onsdag ettermiddag, i slutten av mai måned og solen skinner fra klarblå himmel.

–Åh, endelig Killingen, utbryter de uniosont. Det er dette som er sommer for oss!

Vannet er blikkstille, det er fortsatt så tidlig på sesongen at lyden fra andre båter og mennesker nesten er helt fraværende. Stillheten brytes kun av tøffingen fra den lille motorbåten og måkene som flyr over oss på himmelen.

–Det er akkurat dette vi håper på for hele sommeren, sier Pia. Pia jobber som lærer resten av året og har dermed like

lang sommerferie som barna.

–Sommerferien kan blitt litt i lengste laget og det å jobbe på Killingen er igrunn bare gøy, sier hun. Bjørn Ørjan har derimot ikke like lang ferie, men lysten til å bidra og jobbe på Killingen er minst like stor. –Det er jo nesten for ille å kalle det en jobb. Det blir ikke sommer før vi kommer på Killingen. Det er nesten lønn nok i seg selv å få lov til å være her sammen med en mengde glade unger, sier han med et smil om munnen.

TIDEN STÅR STILLE. Båten legges til brygga, både Pia og Bjørn Ørjan ser litt

KILLINGEN: Øya viser seg fra sin aller vakreste side; her den ligger badet i sol, med blikkstille vann og blå himmel. Det er nesten så tiden har stått litt stille.

8

BROSTEIN 1 – 2016

spente og forventningsfulle opp mot hovedhuset og resten av øya. Det er nesten som om tiden har stått litt stille.

–For et vakkert sted! Det er nesten et år siden, men "Killingfølelsen" den kommer tilbake, sier de begge. Hovedhuset, sovebrakka, leirstedet, fotballbanen - alt ligger stille. Husene og alle rommene er nyvaskede, ryddet og klare for sommerens storinnrykk av flere hundre barn, unge, leirledere og frivillige.

–Jeg har aldri sett verken huset eller rommene så ryddige før! Det er nesten litt rart, sier Pia. Vi kommer ut dagen før barna, men da har allerede Friminuttet vært her på fem dagers ferieleir, fortset-

MATKLOKKA: Opp gjennom alle år har klokka utenfor hovedhuset kalt inn både små og store til felles måltider.

Og klokka, den er et rift om å få ringe i!

ANDRE BARN SOM KOMMER HJEM: -Jeg er nok temmelig sikker på at ungene trives her, sier Pia. De aller fleste er nok både fornøyde og slitne når de kommer hjem til familien og senga si på fredagen; etter fem dager på leir, fortsetter hun. I tillegg har det skjedd noe med mange av de på de fem dagene her, sier Bjørn Ørjan. Vi ser stor forskjell på ungene fra de kommer på mandag til de reiser på fredag .

ter hun. Uansett tar det ikke lang tid før hovedhuset er fyllt opp med både folk, klær og bager, sier de begge med latter i stemmen.

ET MINNE FOR MANGE. Sove"brakka" ligger mørklagt og korridoren strekker seg nedover. På veggene henger det bilder fra Killingen opp gjennom årenes løp.

–Se her, sier Bjørn Ørjan. Sånn så det ut her da jeg var her på leirskole og ferieleir, fortsetter han. Det der er faktisk klassen min. Både Pia og Bjørn Ørjan har vært på leirskole her, som mange andre i Drammensområdet. Bjørn Ørjan har også tilbragt flere somre på sommerleir i regi av Drammen kommune. –Det er mange som har et spesielt forhold til Killingen den dag i dag, sier han. I fjor var Gunnar med som frivillig. Han var leirleder her når jeg var her som liten.

–Han husket jo faktisk Bjørn Ørjan tjue år etter, sier Pia og smiler. Det er nesten så jeg lurer på om det bare var positivt, sier hun og ler. –Jeg var nok litt høyt og lavt som liten, sier han. Sikkert godt med litt "fri" for muttern også.

INGEN FORSKJELLER. –Jeg har aldri opplevd at noen blir mobbet eller fryst

ut her, sier Bjørn Ørjan. –Alle stiller likt, fortsetter Pia. De kommer med en bag med klær og et badehåndkle. Det er ingen som har med verken telefon eller andre eiendeler.

–Hovedfokuset er at alle skal ha det gøy, uten for mange regler, forteller Bjørn Ørjan. En uke på sommerleir varer fra mandag formiddag til fredag ettermiddag. Ungene tas i mot på brygga og uka starter med et felles infomøte i skogsalen.

–Da tar det ikke lang tid før de aller fleste tiner opp, sier Pia. Det er vel i grunn bare den første timen det er litt stille, så blir det "bånn gass", fortsetter Bjørn Ørjan. –Flere av barna kjenner hverandre fra før, noen har sett hverandre på skolen og andre er her for aller første gang, forteller Pia. Og tonen seg i mellom, den kommer fort.

varme jakker. Ungene bader til de blir blå på leppene, men å komme opp fra vannet? Nei, det har de det alt for gøy til, sier han.

–Nå begynner jeg virkelig å glede meg, sier Pia. Vi får bare telle ned, avslutter hun og ser bort på Bjørn Ørjan som nikker enig.

DAGENE PÅ LEIR. Dagene på sommerleir går fort. Hver dag består som oftest av en organisert aktivitet, som er alt fra overnatting i lavvo til fotballcup. Tiden ellers er fritt fram. –Det er mye bading, sier Bjørn Ørjan. Ungene bryr seg ikke om det regner eller er sol, de bader uansett, fortsetter han. –Vi syns nok det er litt kjedeligere å sitte på brygga med Tekst og foto: Anine Berg

Feriekolonien Killingen: • Kirkens Bymisjon Drammen og DNT Drammen og Omegn samarbeider om driften av leirstedet Killingen.

• Kirkens Bymisjon drifter fem uker med feriekoloni og DNT Drammen og Omegn arrangerer friluftsskole og sjøcamp.

• Formålet er å skape gode sommerferie minner for alle uansett inntekt og livssituasjon.

• Èn uke er forbeholdt barn/unge tilhørende Friminuttet, tre uker for barn i alderen 8-12 år og èn uke for ungdom i alderen 12-16 år.

• Killingen leies ut til leiropphold, avslutningsturer, workshops og andre events resten av vår, sommer og høstsesongen. .

BROSTEIN 1 – 2016

9

BARN AV INNSATTE

Kirkens Bymisjon starter følgetjeneste til fengslene Hvert år har mellom 6-9000 barn i Norge en forelder i fengsel. Barneansvarlig i Kirkens Bymisjons avdeling FRI gleder seg over at vi nå kan tilby en følgetjeneste, slik at barn og foreldre ikke mister all kontakt mens mamma eller pappa soner.

H

eldigvis har bevisstheten rundt de usynlig straffede barna økt de siste årene, forteller barneansvarlig Anette Bjørnson Skjerven. Alle fengslene i vårt område har nå egne barneansvarlige som skal jobbe for at barns besøk i fengsel blir en fin opplevelse. Og så er det nettopp fengslene selv som har etterspurt følgetjenesten, sier Anette.

BARN I FOKUS.

Det kan være forskjellige grunner til at barn trenger følge for å kunne besøke en forelder som sitter i fengsel. Det kan for eksempel handle om at det er en foreldrekonflikt eller at fengselet ligger langt unna bostedet til barnet. For en del familier kan også både økonomi og reisevei gjøre det vanskelig å opprettholde kontakt via besøk.

Gjennom et mangeårig arbeid med straffedømte og gode løslatelsesprosesser, har Kirkens Bymisjon sett viktigheten av at også barna kommer i fokus. For den voksne kan relasjonen til barnet være en viktig motivasjon for endring og for barnet kan det være viktig å opprettholde en kontakt – og selv få se hvordan mamma eller pappa har det. Det kan redusere belastningene for barnet og legge til rette for at de fortsatt kan ha en god relasjon med begge foreldre.

EN VIKTIG FORSKJELL

Det varierer veldig hvor barnevennlige besøksrommene i fengslene er, forteller Anette. Noen steder er det egne leilighe10

BROSTEIN 1 – 2016

Anette Skjerven er barne,- og famileansvarlig i Kirkens Bymisjon avdeling FRI. Hun er utdannet kriminolog med master i "Barn av insatte".

Ta gjerne kontakt med Anette på telefon: 902 28 437 eller e-post: anette.skjerven@skbd.no

ter og hus hvor man kan være sammen.

Andre steder er det lite hyggelige «møterom» med noen få leker. Men det fine er at det nå jobbes grundig for at barna skal få en positiv opplevelse av besøkene, sier Anette. Vi kan i tillegg bidra med at barna får med seg en kompetent og trygg voksenperson fra oss inn i besøket. En voksen som de har blitt kjent med over litt tid og som er der bare for dem. Det har vi stor tro på at vil gjøre en viktig forskjell.

FRIVILLIGE - VIKTIG RESSURS

I følgetjenesten bruker Kirkens Bymisjon blant annet frivillige som en viktige ressurser. Vi trenger derfor flere frivillige som har litt erfaring fra arbeid med barn og familier ettersom etterspørselen øker.

De frivillige må ha førerkort og gjerne egen bil. "ÅPEN DØR"

I tillegg til følgetjeneste jobber barneansvarlig i Kirkens Bymisjon også med tilrettelagte aktiviteter for familiene. Hun har «åpen dør» én ettermiddag i uken for barn som har eller har hatt en forelder i fengsel. Denne ettermiddagen kan man komme for å snakke eller spørre om ting man lurer på. Hun kan også veilede foreldre som trenger hjelp til å komme gjennom en vanskelig fase i livet.

NOE FOR DEG?

Kunne du tenke deg å bidra i dette arbeidet og føler at du har en erfaring som er viktig er det bare å ta kontakt, avslutter Anette.

Tekst: André Sirnes Foto: Atle Thingnes Briseid

BROSTEIN 1 – 2016

11

EN GOD KLEM LINDRER. - Det er hyggelig å klemme på folk. En god klem er godt! Mange av gjestene her er utsultet på akkurat det. Gutta holder godt rundt lenge, så om den kjærligheten og omsorgen hjelper så er det absolutt verdt det, forteller Per.

Gleden ved å være et medmenneske - Jeg håper jo at mine selvopplevde erfaringer i livet kan bidra positivt for andre, sier Per (41), frivillig på Møtestedet Haspa.

F

or tre år siden mistet Per (41) sin kone og samboer gjennom mange år til kreften. Sønnen som i idag er elleve, mistet mammaen sin. Det ble en ny hverdag for den lille familien, de var nå to rundt bordet - ikke tre som før.

–Vi visste at hun kom til å dø, vi levde med både håpet og sykdommen tett på i ni år. Det ble livet vårt, forteller Per. Hverdagen var på ingen måte lett. Dager med radiumhospitalet, rikshospitalet, stråling og cellegift. Familien måtte skape lyspunkt og pusterom i dagliglivet.

–Fokuset var naturlig nok på hennes helse og vårt hjem, forteller Per. 12

BROSTEIN 1 – 2016

EGNE ERFARINGER –I tilegg har jeg og har hatt egne utfordringer rundt min helsetilstand, sier Per. Jeg tror at mine egen opplevde erfaringer gir meg en økt toleranse i møte med andre mennesker, fortsetter han.

Per har virkelig erfart de tøffe og utfordrende siden av livet. Han er diagnostisert med både MS og bipolar lidelse.

–Den biploare diagnosen var igrunn bare en lettelse, forteller han. Det tok lang tid å bli utredet, men riktig medisinering har gjort livet langt bedre, sier han. Jeg lever godt med diagnosen.

UTENFOR ARBEIDSLIVET Per har hatt endel komplikasjoner rundt MS diagnosen. –Jeg har dager med utmattelse, skjelvinger, nedsatt følelse i hender og føtter, sier han. Selvfølgelig skulle jeg gjerne vært begge diagnosene foruten, men det er nå en gang sånn livet er, forteller Per åpenhjertig. –Det vanskeligste var å falle utenfor arbeidslivet, fortsetter han. Det var rett og slett et slag i ansiktet! Det var ikke det jeg hadde tenkt.

–Plutselig skulle jeg ikke være produktiv som andre, forteller han.

Det blir ingen naturlig deltagelse i

FELLESSKAP: -Her møter jeg daglig mye bra folk! Rusen kan gi mange ulike sinnstemninger, men bak der er det fine mennesker.

Mennesker med ulike livserfaringer og bakgrunner, akkurat som deg og meg, forteller Per.

Det er godt å være et medmenneske her.

For det meste å lytte, men også noen ganger å dele av egne erfaringer. Jeg går aldri inn i en samtale for å snakke om meg selv, men kan man relatere i samtalen, så er det nyttig. samfunnet,heller ingen klar sosial tilhørighet. "Alle" andre er på jobb eller skole. Hva kunne jeg bidra med? sier Per spørrende.

FRIVILLIG PÅ MØTESTEDET –Jeg har alltid likt å jobbe, selvom jeg har hatt lange perioder utenfor arbeidslivet på grunn av min egen psykiske helse, sier Per. Familien har også opplevd mye tøft i livet. –Det har naturlig nok også blitt mye fokus på oss, fortsetter han.

–Jeg kjente på lysten til å bidra for andre, flytte fokuset. Per kjente til Kirkens Bymisjon sitt arbeid i Kongsberg, og

tok kontakt. –Det har jeg virkelig ikke angret på, forteller Per med et smil om munnen. I grunn så lurer jeg mest på hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere.

–Det er ingen annen jobb som noen gang har gitt meg så mye! Vi kommer så tett på hverandre her, fortsetter han.

Mange av gjestene her er i sårbare faser og står i utfordrende situasjoner - sånn er livet, sier han. –Det er godt å være et medmenneske her. For det meste å lytte, men også noen ganger å dele av egne erfaringer, forteller Per åpenhjertig. –Jeg går aldri inn i en samtale for å snakke om meg selv, men kan man relatere i

samtalen, så er det nyttig.

POSITIVE TILBAKEMELDINGER Per har vært frivillig på Møtestedet siden begynnelsen av januar. –En av de kanskje fineste tingene jeg har erfart og lært her er evnen til å både ta imot og gi positive tilbakemeldinger, sier han. Det har jeg aldri erfart i noen annen jobb, fortsetter han. Livet er godt nå!

–Jeg balanserer godt både i forhold til privatlivet, sykdommen og jobben som frivillig.

Tekst og foto: Anine Berg

BROSTEIN 1 – 2016

13

OMBRUKSCONTAINERE

Kirkens Bymisjon satser på ombruk Kirkens Bymisjon setter ut ombrukscontainere for å samle inn tøy, sko og tekstiler. – Inntektene fra innsamlingen gir en kjærkommen og god inntekt for vårt arbeid i Drammen og omegn, sier Jon Dahl i Kirkens Bymisjon.

–I tillegg bidrar innsamlingen til å skaffe folk utenfor våre landegrenser gode arbeidsplasser, sier han. Dahl håper derfor mange ønsker å støtte Kirkens Bymisjon både med å få satt ut containere og til å fylle dem med klær, sko og tekstiler.

POPULÆRT BLANT BORETTSLAGENE I OMRÅDET. Hittil er det satt ut omlag 150 containere i Buskerud. Målet er få satt ut 200 beholdere i løpet av 2016, og ytterligere 100 i 2017. I tillegg til stålcontainere, setter også Kirkens Bymisjon ut mindre plastbeholdere til avfallsrom i borettslag og sameier.

–Vi har fått stor og positiv respons fra mange borettslag som ønsker seg ombrukscontainere eller ombruksbeholdere. Det gjør det lett for beboerne.

Her kan de både levere brukbare klær og sko til ombruk. Slitte klær og teksti14

BROSTEIN 1 – 2016

SENTRALT PLASSERT: Flere av våre containere er plassert sentralt i bykjernen og i ulike bydeler, både i Drammen,- og Kongsberg området. - Containere tømmes minst èn gang i uken, og vi vil til enhver tid sørge for at det er pent og ryddig rundt dem, understreker Jon Dahl. Vi er selvfølgelig meget behjelpelige dersom området rundt være containere ikke fremstår ryddig og ordentlig. .

ler blir malt opp og brukt til isolasjonsmateriell eller filleryer. På den måten blir alt som legges i containeren 100 % gjenvunnet, understreker Dahl.

Kirkens Bymisjon setter ut containere og beholdere kostnadsfritt.

–Containerne tømmer vi minst én gang i uken, og vi vil til enhver tid sørge for at det er pent og ryddig rundt dem. Dette er en vinn-vinn-situasjon både for beboerne og for oss i Kirkens Bymisjon, sier Dahl engasjert.

DU KAN GJØRE EN FORSKJELL I dag sendes 75-80 prosent av klærne som kastes i Norge til en kostbar og lite miljøvennlig forbrenningsprosess.

Konseptet med ombrukscontainere og beholdere er derfor et miljøvennlig og bærekraftig alternativ som kan bidra til sosialt engasjement, ombruk og bedre ressursutnyttelse.

–De innsamlede klærne, skoene og tekstilene sendes til mottak i Polen og Ukraina. Her selges 50 prosent til bruktbutikker og 20 prosent selges til enkeltpersoner for videresalg. Resten av klærne og tekstilene benyttes til produksjon av isolasjonsmatter i bilindustrien, ryer og pussefiller for bilverksteder, forteller Dahl.

HVA KAN LEVERES INN? Kirkens Bymisjon kan ta i mot klær, sko og alt av tekstiler: • gardiner • sengetøy • duker • håndklær • pledd Det gjør ingenting om det du leverer er slitt eller har flekker.

–Husk å legge innholdet i poser eller sekker som er knyttet igjen før du leg-

OMBRUKSCONTAINERE/BEHOLDERE: Kirkens Bymisjon har anledning til å utplassere ulike beholdere, alt etter hva som er mest hensiktsmessig for deg som kunde.

ger dem i containeren eller beholderen, minner Dahl om.

Han oppfordrer borettslag og sameier til å ta kontakt hvis de ønsker å sette ut en ombrukscontainer eller ombruksbeholder.

–Lurer du på hvor du kan levere klær, sko og tekstiler til Kirkens Bymisjon, se vår nettside hvor du finner kart som viser hvor vi har våre beholdere. Eller ta kontakt med oss på post@skbd.no.

FRA SOSIALE MEDIER: Denne fant jeg i garasjen i borettslaget hvor jeg bor, for en utrolig god ide. Jeg har hatt noen sekker med klær og sko jeg skulle ha gitt til dere for lenge siden, men har vært for lat til å kjøre ut, nå skal jeg jaggu gå igjennom skapet mitt enda en gang.

Takk skal dere ha!

Tekst: Godt Sagt v/Kathrine Kirkvaag Foto: Anine Berg BROSTEIN 1 – 2016

15

PORTRETT: TONJE NILSEN GRANHEIM

- Veien er kort for tilbakefall. Hver dag må jeg finne gode grunner for å holde meg rusfri. Det som har vært får jeg ikke gjort noe med.

Bare dagen i dag og NÅ!

-Her kan jeg være akkurat den jeg er!

- Jeg må finne ut hvem Tonje er. Det er trygt for meg å å komme hit, jeg føler meg akseptert. De som jobber her bryr seg virkelig om meg, sier Tonje (28)

16

et var ikke lett å komme hit første gangen, jeg følte meg så liten, forteller Tonje åpenhjertig.

- Men, det redda meg! Jeg veit at jeg ikke hadde sittet her i dag om jeg ikke hadde fått komme inn.

Det er ni måneder siden Tonje Nilsen Granheim (28) kom inn døren til Aktivitetskafeen i følge med ruskonsulenten fra Senter for rusforebygging.

Det var en mandag, torsdag uka før kom hun ut fra et tre ukers avrusningsopphold. Tirsdag var hun i gang. I gang med veien ut av rusavhengigheten og på veien til å finne igjen mennesket Tonje.

D

- Her kan jeg være meg sjøl. Det er virkelig rom for alle her, det er ikke behov for å verken tre inn i en rolle eller ta på seg ei maske, sier hun. Jeg får rom til å finne meg sjøl, det er så mange andre her som også har noe i bagasjen. I tillegg er det flere ansatte her som også har egen erfaring, det gir meg trygghet. Trygghet på den måten at jeg føler meg forstått og akseptert.

For akkurat den jeg er.

- Om jeg har en dårlig dag så kan jeg komme hit allikevel, det gir meg en grunn til å stå opp. I en vanlig jobb så kan en jo ikke akkurat ringe på morgenen og si «Jeg kommer i dag, men er ikke helt i humør.» Det går jo ikke, sier hun.

AKSEPT FOR DEN JEG ER. Når du møter Tonje, så møter du ei jente som stråler livsglede, positivitet og humor.

På den andre siden har hun en tydelig sårbarhet.

NEDADGÅENDE SPIRAL. Det er over to år siden Tonje sist var i jobb, det gikk til det punktet at hun sa opp selv.

- Jeg har alltid likt å jobbe, jeg begynte å jobbe som 16-åring ved siden

BROSTEIN 1 – 2016

av skolen. Til slutt tok rusen overhånd, jeg var mye borte – det fungerte ikke; verken for arbeidsgiveren min eller meg selv, forteller hun.

Jobben ble byttet ut med daglig rus.

Tiden etter var et sammensurium av hendelser. Tonje var bostedsløs noen måneder og overnattet på en ledig sofa her og der.

- Måneden før jeg ba om hjelp begynte jeg med sprøyter, ikke heroin; det har jeg aldri brukt, men amfetamin. Jeg kom til meg sjøl på et sted jeg absolutt ikke hadde lyst til å være.

Da fikk jeg virkeligheten rett i trynet.

«Tonje, hvis du ikke henter deg inn nå... DA. «.

- Jeg kom til et punkt hvor jeg var helt ukritisk til hva jeg gjorde, alt blir greit, jeg skjønte ikke hva jeg holdt på med – da ble jeg virkelig redd, forteller Tonje åpenhjertig.

FAMILIEN OG LØGNENE. Store deler

BETYDNINGEN AV ET FELLESSKAP: - Aktivitetene på ettermidagene og i helgene har betydd og betyr mye for meg. En kan selvfølgelig ruse seg i hverdagen, men det er ekstra lett å falle for fristelsen om en blir sittende aleine i helga, sier Tonje.

Jeg merker at folk bryr seg om meg her, jeg er en del av noe. Det er veldig viktig for meg å kunne være meg sjøl. I rusmiljøet visste jeg ikke helt hvem jeg var, det er ingen som har noen rolle eller spesiell betydning der. Om jeg er borte en dag her, så lurer de andre på hvor jeg har vært - det er godt.

av Tonje sin aller nærmeste familie bor i Hønefoss, hvor også Tonje har bodd inntil hun flyttet til Drammen for fem år siden. I 2003 fikk hun ADHD diagnosen og ble medisinert med på Ritalin.

- Det var vel først da jeg flyttet permanent til Drammen at misbruket eskalerte. Før den tid hadde jeg røyka hasj, vært mye ute på byen og misbrukt piller; men ikke på den måten, sier hun.

- Jeg holdt meg mye borte fra familien min, orket ikke å snakke med de, tok ikke telefonen og kom med mange bortforklaringer og løgner.

Tonje ba selv psykiateren sin om hjelp, hun måtte til avrusning. Samme dagen skulle hun bli hentet av broren sin til familiebursdag i Hønefoss.

- Da jeg gikk ut av bilen der, var pappa den første jeg så. Jeg hadde kranglet skikkelig med han uken før og var det noen jeg ikke vil se; så var det akkurat han. Men, han bare så på meg og sa: «Tonje, vi er ikke her for å feire bursdag, vi er her for å snakke med deg».

Rundt hjørnet var hele familien til Tonje samlet; mammaen, søsknene, mormoren hun ikke hadde sett på tre år, farmor, tanter og onkler. De hadde fått nok, Tonje måtte ta et valg.

I dag har Tonje fått et godt forhold til familien sin igjen, men hun syns det er vanskelig å snakke med dem om rusavhengigheten sin. Det er ingen i Tonje sin familie som har ruset seg, men det viktigste nå er at de vet. De vet litt mer om hvordan hun har det, hvordan hun har hatt det, og det er lettere å være sammen.

– Jeg prater med dem nå. Det var en lang periode hvor jeg rett og slett fikk panikk om de ringte meg. Jeg snakket med farmor akkurat i sted, forteller hun.

AVRUSNINGEN. Da Tonje kom til Kirkens Bymisjon etter avrusning var hun ikke søkt inn på videre behandling.

Sånn er virkeligheten for mange som er til avrusning, og for mange er da veien kort tilbake til det gamle og kjente miljøet.

– To av de jeg var på avrusning med i fjor sommer er døde av overdose nå. Det redda meg at jeg fikk komme hit, det er jeg sikker på, forteller hun. Det er ingen som hadde stilt spørsmål om jeg hadde kommet tilbake til rusmiljøet da. Det er ingen som bryr seg når du ruser deg, det eneste som er av betydning er om du har noe eller ikke, sier hun.

FREMTIDEN. Tonje står nå på venteliste til behandling på Manifestsenteret, hun regner med å komme inn til høsten. Hun jobber som frivillig på ulike tiltak tilhørende Kirkens Bymisjon, og to dager i uken er hun på Friminuttet, som et ledd i utdannelsen mot barne, - og ungdomsarbeider.

- Jeg er veldig glad for å ha fått den muligheten. Det er veldig mye bedre for meg å være her, fremfor å være hjemme.

Jeg har hatt et par tilbakefall noen helger, men det har jeg vært ærlig på. Det nytter ikke å begynne å skjule ting igjen, da er det rett tilbake dit jeg var, sier hun.

- Jeg trenger å ta imot behandling og lære meg verktøy for å mestre livet. Den største jobben ligger hos meg, men jeg trenger noen som kan støtte meg ytterligere på veien frem. Det er ikke viktig for meg å finne ut hvorfor jeg begynte å ruse meg, men jeg må klare å leve med det og håndtere livet mitt, forteller Tonje.

- Jeg går litt i blinde noen ganger.

Jeg kan ta imot råd og høre på andres erfaringer, men jeg må også finne min vei.

Så må jeg finne Tonje, avslutter hun med et smil.

Tekst og foto: Anine Berg BROSTEIN 1 – 2016

17

1

ROM FOR FATTIGE TILREISENDE

Det hjelper mye å lære litt!

2

Siden januar i år har de tilreisende EØS-borgerne i Drammen fått norskundevisning en gang i uken.

Tilbudet har vært veldig populært og tilbakemeldingene vi får er svært gode, sier miljøarbeider Larisa Caldararu

K

irkens Bymisjons avdeling Aktivitetskafeen er full av mennesker.

Rett innenfor døra står det bagger og sekker med tepper og klær.

Mellom tyve og tredve varme og slitte jakker henger på stativene.

Inne i kafeen serveres det brødskiver og kaffe, stemningen er god.

–På en regnfylt dag er det ekstra godt å kunne komme inn i et tørt lokale, forteller Larisa. Larisa Caldararu jobber til daglig som miljøarbeider i prosjektet "Rom for fattige tilreisende".

SOSIALT SAMLINGSSTED. –Hver søndag møtes vi her. Søndagen er en stille dag også for de tilreisende.

Det er fint og kunne møtes for å spise og være sosiale, forteller Larisa.

Vi spiller kort, ser på TV, snakker sammen og noen ganger forteller de eldste historier fra gamle dager – da er det stille i lokalet og alle lytter spent, fortsetter hun.

NORSKUNDERVISNING. –Som et fast innslag hver søndag har 18

BROSTEIN 1 – 2016

vi også én times norskundervisning, sier Larisa.

Caritas; Den katolske kirkes diakonale arbeid, har lang erfaring med språkundervisning og leies inn for å holde undervisningen.

Trond Olav Aaring fra Caritas har ansvaret for dette og forteller om en veldig engasjert gjeng.

–Mellom 15 og 25 er med hver gang, og vi jobber med de grunnleggende tingene. Tall, ukedager, årstider, enkle setninger, relasjoner og så videre.

–Men dette er viktig å kunne og alle må starte et sted, sier Trond. Noe av det de tilreisende liker best, er når jeg forteller om norsk historie. Da blir det først stille i lokalet, så begynner de ofte å fortelle om sitt eget liv og egen historie. –Det er veldig spennende, forteller den engasjerte læreren. Da lærer vi alle sammen!

VILJEN TIL Å FORSØKE. –Mange av de som er her kan ikke skrive så godt. Noen ikke i det hele tatt, forteller Trond. Men kan du tegne kan du skrive er min erfaring. Vi bruker

derfor repetisjon som viktigste metode fortsetter han.

–Repetisjon av uttale og repetisjon ved at jeg skriver på tavlen, og de skriver i sine notatbøker. Noen av de eldre føler at de er for gamle til å lære et nytt språk, men alle gjør et forsøk.

SPRÅK ER VIKTIG FOR ARBEID. Norskundervisningen er en del av prosjektet "Rom for fattige tilreisende", sier Larisa. Vi jobber også med oppsøkende arbeid, akuttovernatting i vinterhalvåret og dusjtilbud. Men språk er viktig, poengterer hun. Og legger til at det at hun selv lærte seg norsk, ga henne bedre muligheter på det norske arbeidsmarkedet.

–Jeg vil tro at ca. 70 % av de som er i Drammen har vanskelig for å skrive og lese. Nettopp derfor er det så viktig at vi legger opp undervisningen etter det, sier Larisa. Trond underviser og jeg tolker, fortsetter hun. –Og jeg tror at mange lærer akkurat det de trenger for å kunne kommunisere litt bedre med drammenserne. Målet er selvfølgelig også at de skal kunne få seg arbeid,

4

3

1 REPETISJON: Repetisjon er den viktigste metoden i språkopplæringen. Alle noterer flittig ned i egne notatbøker.

2

LARISA OG VICTORIA: Søstrene kommer begge fra Romania og jobber i dag for Kirkens Bymisjon med oppsøkende miljøarbeid i Drammen.

3 UNDERVISNINGEN: Caritas stiftelsen ved Trond Olav Aaring er innnleid og har ansvaret for norskundervisningen i Kirkens Bymisjon sine lokaler.

4 SKRIVETRENING: -Kan du tegne kan du skrive er min erfaring, sier Trond.

Nå skjønner jeg mer av hva de sier og kan svare på en annen måte. Det gjør også noe med meg at jeg forstår mer. Da føler jeg meg ikke så dum, forteller Felicia.

men for mange er det foreløpig ikke så gode muligheter.

at jeg forstår mer. Da føler jeg meg ikke så dum, forteller hun.

FORDOMMER. –Jeg møter ofte fordommer knyttet til romfolket, forteller hun. At de ikke vil jobbe, at de ikke vil lære norsk og lære om det norske samfunnet. Det stemmer ikke, fortsetter Larisa engasjert. Med seg har hun Felicia, som har deltatt på undervisningen hver uke siden oppstart. –De tar feil, sier Felicia. Det hjelper mye å lære litt og jeg bruker det jeg lærer hver dag – og det hjelper.

–Vi lærer setninger, norsk historie og om det norske samfunnet, fortsetter Felicia. –Jeg må innrømme at det er veldig vanskelig å lære norsk, men jeg prøver alt jeg kan. Her for litt siden forsøkte jeg å stoppe en beruset nordmann som ville gå på do i parken, forteller hun lattermildt. –Det klarte jeg ved å snakke norsk, sier hun med engasjement i stemmen. Før, når noen snakket stygt til meg når jeg satt på torget, sa jeg bare ja, ja og smilte. –Nå skjønner jeg mer av hva de sier og kan svare på en annen måte. Det gjør også noe med meg

VIDERE TILBUD. Felicia håper at Kirkens Bymisjon fortsetter med norskundervisningen fremover slik at hun kan lære nok til å få seg en jobb.

–Selvfølgelig må jeg kunne mer norsk for å jobbe i Norge, sier Felicia. Da blir det lettere å kommunisere.

–Vi kommer til å fortsette med dette tilbudet, sier Larisa. Vi synes det er så viktig og merker at alle setter pris på det. –Det har blitt en viktig del av et fellesskap når vi samles på søndagene, avslutter hun.

Tilbud rettet mot tilreisende EØS-borgere i Drammen: • Prosjektet "Rom for fattige tilreisende" er støttet via midler fra Extrastiftelsen og består av oppsøkende, inkluderende og informerende sosialt,- og helsefaglig arbeid på gateplan.

• Akuttovernatting med 25 sengeplasser i vinterhålvåret. Et tilbud vi etterstreber å gjøre helårig.

• Dusj og vask av tøy, to ganger i uken.

• Språkopplæring og fellesskap i Aktivitetskafeen hver søndag ettermiddag.

Tekst: André Sirnes Foto: Sven Støle Tandberg

BROSTEIN 1 – 2016

19

GATEKUNSTEN GIR TILBAKE

Gatekunst gir barn ferieopplevelser på Killingen Forskjellen i mitt eget liv var grafittien, forteller Eric Ness Christiansen. Mannen bak Ugangprosjektet som har satt både Drammen og grafittikunsten på Norges-kartet. Det gjør meg ekstra oppmerksom på viktigheten av at spesielt ungdom har noe å gjøre - noe de brenner for.

D

et fins vel nær sagt ingen drammenser som ikke har lagt merke til de flotte grafitti-kunstverkene som preger bybildet. Veggmaleriene har sin bakgrunn fra "Ugangprosjektet", som i 2014 ble satt i gang med Eric Ness Christansen i front.

–Jeg fikk ideèn til prosjektet i forbindelse med Drammen kommune sin to-årige opphevelse av nulltoleransen, sier Eric engasjert. At denne mannen har et hjerte som virkelig banker for grafittikunsten hersker det ingen tvil om. Eric forklarer om grafittiens opprinnelse, mens han gestikulerer og ivrer etter å spre engasjementet videre.

Tilbake til Ugangprosjektet; hvorfor?

–Det ble en åpning for at gårdeiere kunne tillate utsmyking av egne vegger uten byggesøknad, sier Eric. Det var mange vegger jeg og mange med meg virkelig hadde vært gira på i flere år, fortsetter han. –Nå så jeg muligheten, da var bare å kline til når det åpna seg!

I tillegg fikk vi via kommunen tillatelse 20

BROSTEIN 1 – 2016

Eric Ness Christiansen Alder: 31 år Yrke: Gatekunstner, prosjektleder for "Ugangprosjektet" og kurator.

Sivil status: Samboer.

Aktuell: "Stasjon til stasjon" et prosjekt i samarbeid med Kulturetaten i Oslo Kommune og sporveiene.

til å oppgradere sentrumsundergangene med grafittikunst. Det ble et nytt, innovativt og moderne løft for byen, forteller han. Eric kontaktet et utall grafittikunsterne fra store deler av verden, som han selv hadde jobbet med opp gjennom årene. –Jeg tenkte vel at når vi først fikk denne muligheten på to år, da måtte vi vise hele byen hvor flott grafittikunsten er og hvilket bidrag den kunne gi til sentrumsgatene, sier Eric og smiler.

Så ble det utsilling, hvordan skjedde det?

–Det var Gjermund, som er grunnlegger og eier av Philantrophoto som kontaktet meg, sier Eric. Det ligger jo i grafittikunstens natur at maleriene er midlertidige, vegger blir overmalt, revet eller ombygd, fortsetter han.

–Gjennom prosjektet som vi kalte "Street2Art" beholdt vi allikevel mange av maleriene. Gjermund fotograferte utsnitt av ulike malerier, som deretter ble overført til kvalitetstrykk og lagt ut for salg i Gummibaren, sier Eric.

BYMISJON 1- 2016

21

ENGASJERT KUNSTNER: Fotograf Torbjørn Tandberg har foreviget Eric foran et par av hans kunstverk på Papirbredden. Det blir et ganske spesielt møte når to så tydelig engasjerte mennesker møtes, spesielt i måten de begge anerkjenner den andres arbeid på. Dette er to kunstnersjeler med et blikk og en felles interesse for farger, motiv og komposisjon.

Og inntektene kunne dere jo beholdt selv, men isteden valgte dere å gi de til Kirkens Bymisjon sitt arbeide for barn og unge?

–Det ligger i bunnen til konseptet "Philantrophoto", inntektene skal gå til en god sak, forteller Eric. Det tente jeg på umiddelbart, det er dødskult, fortsetter han engasjert. Det er skikkelig kult at gatekunsten kan gi tilbake!

–Jeg ønsket veldig at det skulle gå til en lokal organisasjon. Ugangprosjektet er lokalt og bildene tilhører byen. Det første som dukket opp i hodet mitt var Kirkens Bymisjon, som har gjort mye bra her i byen, sier Eric.

Han forteller om flere kompiser som har kommet skjevt ut og som har fått en ny start med støtte fra Kirkens Bymisjon.

–Det har bidratt til at jeg fikk mer kjennskap til både arbeidet og viktigheten av det, sier Eric. Forskjellen i mitt eget liv var grafittien, fortsetter han.

Det gjør meg så absolutt ekstra oppmerksom på viktigheten av at spesielt 22

BROSTEIN 1 – 2016

Det er bra at ungdommer har et sted å være, hvor de kan dyrke interessen sin.

Det er ikke alle som er like brennende engasjert i fotball og håndball. ungdom har noe å gjøre - noe de brenner for. –Selvom du er i dårlige takter, så var det for min egen del en lidenskap som ikke stoppa uansett, understreker Eric.

FERIEKOLONIEN KILLINGEN. Jon Ivar Windstad, daglig leder i Kirkens Bymisjon Drammen mottok sjekken på hele "Syttientusentrehundreogtjueåtte shpenn". Ja for det var akkurat det som sto på den enorme sjekken, som faktiskt var malt i grafitti.

Pengene går direkte til plasser for barn og unge på feriekolonien Killingen. Det betyr at rundt 20 til 30 barn kan få ferieopplevelser på Killingen denne sommeren.

–Jeg var selv på leirskole der i barndommen, selvom ikke det hadde noe med det faktum at overskuddet fra

utstilling gikk akkurat dit, forteller Eric.

Det kule er at jeg spiste et torskehjerte der og det skal visst gi evig kjærlighet. Kanskje det er derfor jeg har vært sammen med kjærsten min i tolv år, sier han smilende.

LOVLIGVEGGEN. I juli 2015 åpnet Drammen kommune i samarbeid med Havna lovligveggen.

–Det er vanvittig bra, sier Eric. Selvom jeg godt kunne sett at de hadde tilrettelagt ytterligere for enda bedre bruk og flere muligheter, fortsetter han.

–Blant annet i forhold til egna søppelbøtter for spraybokser. Det er bra at ungdommer har et sted å være, hvor de kan dyrke interessen sin. Det er ikke alle som er like brennende engasjert i fotball og håndball, avslutter Eric.

Og dette er nok ikke det siste vi verken hører eller ser til Eric Ness Christiansen.

Tekst: Anine Berg Foto: Torbjørn Tandberg

Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg ønsker å rette en takk til alle våre samarbeidspartnere HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE

Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg er så heldig at flere bedrifter ønsker å bidra Kirkens Bymisjon i Drammen/Kongsberg har en god ”standing” i forhold til samarbeid med det lokale næringslivet. Flere store avtaler er inngått på ulike nivåer. Ønsker din bedrift å inngå en samarbeidsavtale med oss eller få mer informasjon rundt de ulike avtalene, kan du kontakte Jon Dahl på tlf. 926 78 526 eller e-post jon.dahl@skbd.no.

SAMARBEIDSPARTNERE

Et lite bidrag kan bety mye for noen

KHJ-Invest a.s

Ønsker du å gi en engangsgave til Kirkens Bymisjon sitt arbeid i Drammen og på Kongsberg, hjelper du oss å gi andre en mulighet. Kanskje blir det til en god opplevelse for barn eller en helgetur for en av våre gjester.

Vår gavekonto er: 9015 17 67000

Følg oss i sosiale medier

STØTTEPARTNERE

Revisjon - Regnskap - Rådgivning

Engasjer deg i vårt arbeid, få siste nytt og fortellinger.

Facebook: www.facebook.com/ bymisjonsdrammen

Instagram: @kirkensbymisjondrammen

BROSTEIN 1 – 2016

23

Returadresse: Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg, PB 1000 Bragernes 3001 Drammen

VI TRENGER DEG SOM MÅNEDSGIVER Som MÅNEDSGIVER hos oss i Kirkens Bymisjon gir du mennesker i rus- og gatemiljøet en bedre hverdag.

For 200 kroner i måneden gir du 5 middager og et hyggelig sted å spise.

Vi ser at stadig flere av våre gode støttespillere velger å bli månedsgivere. Dette er den beste måten å støtte vårt arbeid på.

Da går mest mulig til vårt arbeid og minimalt går bort til administrasjon.

Kirkens Bymisjon driver arbeid i 21 norske byer. Dine gaver går til vårt arbeid i din by eller nærmest der du bor. Bli med!

Bli MÅNEDSGIVER på www.bymisjon.no/manedsgiver eller ring 02005.

“

Vi jobber daglig med å skape nye muligheter for mennesker som strever med livene sine.Vi trenger din hjelp til dette arbeidet.