Bymisjon nr.2 2015 by Kirkens Bymisjon

Nr 2–2015

Tre par – tre kjærlighetshistorier:

Per og Lena trosset rusavhengighet og fengsel for hverandre

Alf (60) løper Spania på tvers:

19 maraton på 19 dager for Kirkens Bymisjon

Terje var kriminell i Mjøndalen:

Nå jobber han for fotballklubben i sitt hjerte

KIRKENS BYMISJON TRENGER

DEG SOM FASTGIVER

Gi middager, fellesskap og omsorg til mennesker som strever med livene sine.

Gi 200,- I MĂ&#x2026;NEDEN

www.bymisjon.no/fastgiver

BYMISJON 2- 2015

Leder

Foto: Torstein Ihle Magasin fra Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon 22 36 55 00 E–post: firmapost@bymisjon.no Hjemmeside: www.bymisjon.no I redaksjonen: Per Frogner (ansvarlig red.) per.frogner@bymisjon.no Atle Thingnes Briseid (redaktør) atle.briseid@bymisjon.no Ståle Lidsheim stale.lidsheim@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no (lay-out og foto) Kristian Badendyck Fjeldstad kristian.fjeldstad@bymisjon.no Margrethe Høydalsvik margrethe.hoydalsvik@bymisjon.no Forsidefoto : Ståle Lidsheim Trykk: x-idé Opplag: 22 3 00 IK–kontrollert innsamlingskonto: 7011 05 18593

Godhet i mange fasonger "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer", heter det i et gammelt ordspråk. Det er kloke ord. Store ord. Å skrive sant om kjærlighet, er vanskelig. Ordene blir liksom for store og for små på samme tid. Trolig er det en felles menneskelig erfaring at kjærligheten er noe vi lengter etter, samtidig som vi gjenkjenner vår egen utilstrekkelighet i møte med den. Vi lengter etter å få, og etter å gi. Dersom vi bytter ut ordet kjærlighet med godhet, blir det litt mer oppnåelig. Godheten finnes i mange fasonger. En kollega fortalte nylig at hun i møte med en beboer på ett av Kirkens Bymisjons sykehjem, en eldre kvinne, ble minnet om godhetens kraft som virker også i livets tunge stunder. Noen som bryr seg, som støtter og heier, et smil eller et klapp på skulderen, en klem, en sms, å delta i en begravelse, tenne lys eller be en bønn. Uttrykkene er forskjellige. Det finnes uendelig mange måter å vise godhet på. I dette nummeret av bladet Bymisjon er det noen modige mennesker som forteller sine historier om godhet og kjærlighet, på grunn av og på tross av alle omstendigheter. Vi som får ta del i historiene, er heldige lesere. Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer. Dette ordtaket er i tråd med Kirkens Bymisjons ambisjon om at vi som oppholder oss i denne byen eller denne kommunen, aldri må slutte å se hverandre som enkeltmennesker. At vi aldri skal slutte å bry oss om hverandre, både på grunn av og på tross av det den enkelte kan bære på av bakgrunn og historie, væremåte eller kjennetegn av forskjellige slag. Godheten kommer i mange fasonger. Det finnes alltid en fasong som passer. JOHANNES HEGGLAND, KONST. GENERALSEKRETÆR

0 Trykksak 7

Ø M E R KE T ILJ

FRA TWITTER

En liten tur innom #pedalen og #kirkensbymisjon for å hente raceren etter upåklagelig service. @FrankG_Pedersen

Har vært på et meningsfylt og givende foredrag hos FRI i kirkens bymisjon i Drammen i kveld. Med en nærmest magisk stemning av ærlighet og levd liv. @janewern

Gratulerer til @KirkensBymisjon Oslo med en inspirerende, tydelig og faglig sterk ny generalsekretær, rett videre fra @NorgesKFUKKFUM!!

BYMISJON 2- 2015

Lena og Per Christian – en kjærlighetshistorie I 30 år har Lena Aas og Per Christian Olausen kjempet for hverandre. Sammen har de trosset rusavhengighet og ensomme år i fengsel. Langt inne i Finnskogen får de lønn for strevet.

BYMISJON 2- 2015

TRE PAR - TRE KJÆRLIGHETSHISTORIER

adde jeg ikke hatt Lena, ville jeg vært død nå, sier Per Christian. Han holder rundt Lena og ser på henne med kjærlige blikk. Du skulle nesten tro at de var nyforelskede, der de står i skogholtet og tar seg en røykepause. Men kjærlighetshistorien til Lena og Per Christian startet den dagen 17 år gamle Lena skulle møte faren sin for første gang. Det er nesten 30 år siden nå. Lena vokste opp hos besteforeldrene sine på Furuset. Som 11-åring kjøpte hun en hest i smug sammen med en venninne. Besteforeldrene lot den få stå i hagen, midt blant hus og blokker i Groruddalen. Hun ga den navnet «Per», men visste ikke den gangen at det navnet skulle få større betydning i hennes liv enn hun ante. Som 15-åring ble hun gravid, og «Per» måtte selges. Hun hadde begynt å røyke hasj da. 16 år gammel flyttet hun på mødrehjem på Bredtvet. Hun husker at hun så ned på det lille barnet og tenkte at det kanskje var den eneste gangen hun fikk barn. Ikke lenge etterpå dukket Per Christian opp i livet hennes. VOKSTE OPP PÅ BARNEHJEM. I motsetning til Lena, kjente Per Christian faren hennes godt. De møttes i politibilen på vei til Møllergata 19 da Per Christian var 14 år. I lang tid sov han på sofaen til Lenas far. Selv hadde han aldri møtt sine egne foreldre. Per Christian vokste opp på barnehjem og begynte å ruse seg som 7-åring. Så ble han «sendt Norge rundt», fra fosterhjem til fosterhjem. Da han møtte faren til Lena, den gangen på veien til politistasjonen, hadde hjelpeapparatet allerede gitt opp. Dagen da Lena skulle møte faren sin for første gang, ble spesiell på flere måter. Det var nemlig Per Christian som kjørte ham dit. Han var 28 år gammel på den tiden, 11 år eldre enn Lena, og han falt pladask for den unge skjønnheten. På den tiden gikk Per Christian under kallenavnet “Rambo Torshov”. Han var muskuløs, hadde halvlangt hår og var solbrun. Alle jentene ville ha ham. Alle guttene ville yppe til slåsskamp. Men Per Christian var ingen slåsskjempe. Han var heller ikke interessert i de andre jentene. 6

BYMISJON 2- 2015

Per Christian ville ha Lena. – Jeg kan snakke med Lena om alt. Det er slik et forhold skal være, sier han. Det tok en stund før Lena også ble forelsket. Hun hadde dårlige erfaringer fra tidligere forhold, fra gutter som slo eller var sykelig sjalu. I stedet ble Per Christian og Lena gode venner. For å komme nærmere faren sin, flyttet Lena til en kommunal leilighet i nærheten av Torshov. Slik fikk hun også bedre kontakt med Per Christian. Etter hvert fikk han sove på sofaen hennes. – Han var så snill. Jeg kunne ligge på armen hans uten at han forsøkte seg på noe mer, sier hun. Han husker en leilighet full av dyr: skilpadder, Java-duer og nymfeparakitter. Den første natta på sofaen skumpet han borti et fuglebur og fikk det over seg mens han sov. Arret i nesa synes ennå. BLE GRAVID. Per Christian var allerede dypt inne i ruslivet, og som en magnet ble Lena trukket inn sammen med ham. De to hang alltid sammen. Da Lena ble gravid, var begge «kjempehekta». Graviditeten gjorde henne svært dårlig, og Per måtte forsørge dem begge. Alle som har vært i rusmiljøet, vet hvilken kamp det er å skaffe «friskmelding» til seg selv. Per jobbet hele dagen for å skaffe brukerdoser nok til dem begge. I dag tenker Lena på det som en stor kjærlighetserklæring. – Det er ikke mange som ville gjort som Per, sier hun. Per Christian var det man kan kalle en «gjenganger», alltid på vei ut eller inn av fengselet. Totalt har han tilbrakt 17 år av livet bak murene. – Hvis jeg var heldig, fikk jeg være halvparten av året ute, sier han. Hver gang politiet sto på døra, sank hjertet i brystet på Lena. Hun visste hva som ventet. Likevel holdt de sammen. I starten fikk hun besøke ham i fengselet. En hyggelig betjent sørget for at de fikk være i fred. Men etter at hun selv fikk en dom, ble det slutt på besøkene. I stedet måtte de nøye seg med å skrive brev. Per Christian og Lena skrev nesten hver dag. – Det var sånn at jeg nesten klagde om jeg ikke fikk brev en dag, sier han. Da Lena satt på Bredtveit kvinnefengsel, sto Per Christian utenfor og ropte

Jeg kan snakke med Lena om alt. Det er slik et forhold skal være. helt til vaktene måtte jage han bort. Og når Per Christian satt på «Botsen», sto Lena på den andre siden av veien ved Politihuset og vinket. Hver gang han kom ut, sto hun i porten og ventet. – Han var alt for meg. Jeg var så tiltrukket av han, så trygg på han. Han var behagelig og lett på prate med. Jeg måtte ikke prøve å være en annen enn den jeg er, sier hun. ALDRI FRED. Det er ikke lett å være kjærester når hverdagen handler om å skaffe penger til rus. Det blir ikke lettere av at den ene til stadighet sitter i fengsel. Og som ikke det var nok: i Lenas leilighet var det alltid fire-fem bekjente fra rusmiljøet som overnattet. Men Lena og Per Christian klarte å holde sammen. – Det har nok vært vanskeligere å være Per enn meg. Jeg var så sjalu. Jeg mistenkte han for ting han ikke hadde gjort, sier Lena. Med leiligheten gikk det som det ofte går: de ble kastet ut. Det ble for mye «flying og bråk». Når hun tenker tilbake, synes Lena det er rart at de fikk bo der så lenge som de gjorde. Etter dette fulgte en urolig periode der de begge flyttet mellom ulike hospits til hybelhus i Oslo. Lena fikk diabetes og ble veldig tynn. Hun fikk derfor plass på et hybelhus på Bryn, der de serverte frokost og lunsj. Men dette stedet var kun for kvinner, så Per Christian sto og ventet utenfor hver morgen. I denne perioden var Lena langt nede. Flere ganger reddet Per Christian livet hennes etter overdoser, faktisk så mange ganger at han fikk en utmerkelse fra Legevakten. Da de endelig fikk bo sammen igjen i et hybelhus i Bergensgata, var Per Christian grundig lei ruslivet. Og da han fikk metadon, begynte ting å ordne seg. Han begynte å mase på Lena om ikke hun også skulle prøve. Da hun fikk innvilget metadon, var Per Christian allerede klar for neste trinn: han ville legge seg inn til behandling.

TRE PAR - TRE KJÆRLIGHETSHISTORIER

KJÆRESTER: Lena var 17 år gammel og Per Christian 28 da de møttes for første gang. Siden har alltid vært de to.

RAMBO TORSHOV: Alle jentene ville ha Per Christian, men han ville bare ha Lena.

GLAD I DYR: Lena, her på et bilde fra slutten av 80-tallet, har alltid vært et dyreelsker. Foto på denne siden: privat. BYMISJON 2- 2015

TRE PAR - TRE KJÆRLIGHETSHISTORIER

PÅ VEI MOT TOPPEN: I 2002 la de seg inn til rusbehandling på Veslelien, Kirkens Bymisjons institusjon i Brumunddal. Her har de på vei mot toppen av Dovre, under en tur med behandlingssenteret. Foto:Privat LØP TIL TOGET. I over ett år forsøkte han å overtale Lena. Til slutt var hun klar. De fikk de plass på Kirkens Bymisjons behandlingsinstitusjon Veslelien. Ansatte som kjente dem på den tiden, beskriver hvordan han tok henne i hånda og løp over Grønland for å få henne på toget mot Brumunddal. Og det tok ikke lang tid før de begynte å trives som rusfrie. – Som rusfri blir man plutselig en annen person. Mange par går fra hverandre fordi man endrer seg. Slik var det ikke for oss, sier Per Christian. Men det er ikke lett å plutselig skulle være rusfri. Lena sprakk og ble skrevet ut mot sin vilje. Flere ganger sto Per i døra for å reise etter henne. Han visste godt at faren var stor for at hun kunne ta en ny overdose. Dessuten var suget der fortsatt, og det ble ikke noe mindre av at han vis8

BYMISJON 2- 2015

ste at Lena var i Oslo og ruset seg. – De seks ukene alene på Veslelien var tøffe. Jeg savna henne så mye, sier han. Heldigvis for dem begge, valgte han å bli. Det er Lena glad for i dag, for det var savnet av Per Christian som gjorde at hun kom tilbake. Da de ble sterke nok til å kunne reise på treningsturer ut fra institusjonen, satte de kursen rett til besteforeldrene til Lena. Hun ville så gjerne at de skulle få se dem rusfrie. – De likte så godt Per. Jeg er glad for at de fikk oppleve oss sammen som rusfrie før de døde, sier hun. STARTET ET NYTT LIV. Lena fikk sone siste delen av en dom på Veslelien. Derfor bodde paret i Brumunddal i nesten to år. Så fikk de plass i Kirkens Bymisjons leiligheter i Bogstadveien. De etablerte

Som rusfri blir man plutselig en annen person. Mange par går fra hverandre fordi man endrer seg nye venner gjennom Kirkens Bymisjon og Røde Kors sitt nettverkshuset SAFIR, gikk på boligskole og tok lappen sammen. Per fikk startlån og kjøpte seg en leilighet på Haugenstua. Paret surfet på en bølge av lykke og optimisme. De som kjente dem, husker smilene og de forelskede blikkene da SAFIR arrangerte ferietur til Lanzarote og de fikk oppleve å ha ferie sammen for første gang. I 2008 fant Lena en nedlagt butikk og bensinstasjon til salgs på Finnskogen. De kjørte opp for å se på det 500 kvadratmeter store huset, som har svenskegrensen

Jeg er stolt over at vi har fått til noen av drømmene våre

som nærmeste nabo – og forelsket seg umiddelbart i stedet. I innflyttingsgave kjøpte Per en hest til Lena. I dag står det to hester i carporten, og på tomta tusler det både griser og kaniner. Livet på Finnskogen er stille, og de liker det slik. Men som for alle andre par, går det opp og ned i samlivet. Lena synes Per Christian bruker for mye tid på dataspill. Per Christian synes det er slitsomt når Lena blir for kritisk og sjalu. Det har også hendt at den ene har sprukket, men da har den andre vært sterk og holdt hardt i tømmene. – Vi har alltid klart å dra hverandre opp igjen, sier Per Christian. – Hadde det ikke vært for Per Christian, hadde jeg vært død nå, sier Lena. – Og hadde det ikke vært for Lena, ville jeg vært død, sier Per Christian. BLITT BESTEFORELDRE. I dag er Per Christian og Lena blitt besteforeldre. Per har fått bedre kontakt med datteren sin, og Lena med sin sønn. De har begynt å drømme nye drømmer, ting de ikke helt tør å fortelle om ennå, men som handler om å komme enda tettere på familien. Av alle ting hun er stolt over, er det nærheten til familien som betyr mest for Lena. Men hun er stolt over mange ting: – Jeg er stolt over at jeg klarte å bli rusfri. Det hadde jeg aldri drømt om. Jeg er stolt over at Per klarte å slutte, for han hadde jo vært lengre i det enn meg. Jeg er stolt over at han klarte å ta lappen. Og jeg er stolt over at vi har fått til noen av drømmene våre, sier hun. – Jeg er stolt av oss. Jeg kjenner ingen som har vært sammen i så mange år, sier Per Christian.

LIDENSKAP: Lena kjøpte sin første hest allerede som 11-åring. De siste årene har hun igjen kunnet dyrke sin store lidenskap. Foto:Privat

FINNSKOGEN: I 2008 kjøpte paret en 500 kvadratmeter nedlagt butikk og bensinstasjon på Finnskogen. Her lever de nå.

Tekst: Atle Thingnes Briseid - Foto: Ståle Lidsheim BYMISJON 2- 2015

TRE PAR - TRE KJÆRLIGHETSHISTORIER

Ingemar sier det uten ord Da Ingemar (83) ble syk og mistet ordene, fikk kjærligheten mellom han og kona Lise (86) nye former. – Han mener jeg er kanalen som knytter han til livet, sier Lise.

e to ble kjærester sent i livet. De kjente hverandre godt fra før, men da han hadde vært enkemann i noen år, og Lise hadde levd alene som skilt i 30, ble de reisekamerater og kjærester på terskelen til pensjonistlivet. – Vi var en pensjonistromanse, og fikk en "indian summer" og et helt nytt liv sammen. Vi ble overrasket av kjærlighet til hverandre. På tur til Hellas! DÅRLIG TID. – Det var intenst. Vi giftet oss en pinse i menigheten i Sverige der Ingemar skulle slutte som prest etter 30 år. Menigheten satte opp bannere med «henrykkelse pågår» - og det ble fantastiske år. Vi følte vi hadde dårlig tid siden vi startet så sent, så vi gjorde og opplevde alle ting sammen - som par. Det har vi mye igjen for nå.

Jeg følte at jeg bedro ham da jeg godtok at han flyttet til sykehjem. Jeg gråt en hel uke. Det er Lise som forteller. Ingemar har mistet ordene. For få år siden ble han rammet av parkinsonisme. Han kan ikke lenger gå, og ordene kommer bare sjelden og enkeltvis. – Hva endret seg? – Jeg følte at jeg bedro ham da jeg godtok at han flyttet til sykehjem. Jeg gråt en hel uke. Jeg tenkte at jeg burde ha klart det. Men jeg var utslitt, og det var riktig at det skjedde, sier hun. Ingemar flyttet til Ammerudhjemmet (Kirkens Bymisjon) i nabolaget deres, et hus de begge hadde et aktivt forholdt til fra før, som frivillige. Her har de mange muligheter til å fortsette å være sammen. Her spiser de søndagsmiddag, har kulturopplevelser og Lise kan lett besøke Ingemar flere ganger i uka. 10

BYMISJON 2- 2015

– Hvordan kan dere vise hverandre kjærlighet nå? – Ingemar er flink til å se meg. Han får sagt at jeg er fin på håret og at jeg kler en spesiell farge. Vi holder hender på konserter og opplever hyggelig ting sammen. – Kan dere utveksle kjærtegn? – Hva er et kjærtegn? Hvem er det som gir og hvem mottar det egentlig? spør Lise. Hun er erfart at uttrykket for kjærlighet kan endre seg, men at den fortsatt er der. – Jeg kjenner Ingemars språk fra før, og gjenkjenner det nå, smiler hun. KANAL TIL LIVET.

– Kan kjærligheten fortsatt være en kraft slik dere har det? Lise sender spørsmålet videre til Ingemar. Det kommer et svakt smil. Et glimt i øyet. – Jeg er den kanalen som knytter han til livet. Han viser meg det uten ord, sier Lise. – Så det er sant at gammel kjærlighet ikke ruster? – Rust kan også være vakkert. Vi var så veldig sammen, og nå er det annerledes, men det nye kan også være fint. – I ekteskapet lover man troskap i gode og vonde dager. Er dette de vonde? – Nei. Ikke vonde, men krevende. Vi har aldri hatt onde dager - uten kjærlighet. Vi har sett nye ting hos hverandre. Man bli mer seg selv når filtrene forsvinner. Hos Ingemar har jeg sett tydelig nå, at han aldri klager på noe! Han kan si «Jag har det utmärkt» Det imponerer meg. Tekst: Per Frogner, Foto: Torstein Ihle

TRE PAR - TRE KJÆRLIGHETSHISTORIER

FORTSATT KJÆRESTER: Lise Vislie (86) og Ingemar Thorin (83) er forstatt kjærester og ektefolk, også etter at sykdommen rammet Ingemar. Jeg gjenkjenner forstatt mannen jeg forelsket meg i, sier Lise.

BYMISJON 2- 2015

TRE PAR - TRE KJÆRLIGHETSHISTORIER

Hiv satte kjærligheten på prøve Da hun fikk hiv-diagnosen, fryktet hun at kjæresten skulle kaste henne på dør.

a jeg traff ham, tenkte jeg «yes»! Han er mannen i mitt liv. Men da legen fortalte at hivtesten min var positiv, ble jeg kjemperedd. Nå dør jeg. Nå går han fra meg, sier kvinnen. Hun bor i en by på Østlandet, men av hensyn til familiene ønsker hun og kjæresten å være anonyme. Hun er daglig leder for en mellomstor bedrift. Han er sivilingeniør. De har begge barn fra tidligere ekteskap, og hadde vært kjærester i 1 ½ år da hun fikk et brev fra sykehuset. – Vi bodde ikke sammen da, men hadde nettopp kommet hjem fra fjellet søndag kveld. I postkassa lå det et brev: en person du har hatt et seksuelt forhold til har hiv. Ta kontakt med infeksjonsavdelingen. SJOKK OG REDSEL. Hun turte ikke å si noe til kjæresten da, men ringte en venninne for å snakke om brevet. Dagen etter tok hun kontakt med sykehuset. Hun gikk også på jobb. Det er hennes måte å takle ting på. Da testresultatet forelå tirsdag, dro hun hjem til kjæresten for å fortelle. Samtidig fryktet hun at hun skulle bli kastet på dør. Han ble skrekkslagen. Hun husker hvordan han trakk genseren over hodet da hun fortalte om testen. – Min kunnskap om hiv stammet fra 80-tallet, da man trodde at man ble smittet bare man var i samme rom som en hiv-positiv person, sier mannen. – Det var en rent subjektiv redsel først. Det handlet bare om meg og mitt, ikke om hennes eventuelle sykdomsutvikling. Jeg kan ikke huske at jeg tenkte "stakkars henne", men snarere hvordan folk ville reagere på dette, hva vil de si?

BYMISJON 2- 2015

Paret hadde vært kjærester i 1 ½ år da hun fikk vite at hun var hiv-positiv. HAR VI GJORT NOE GALT? Så, etter en stund preget av sjokk, koblet han inn fornuften. – Det som redda meg var at han brukte sine analytiske evner. Han stilte spørsmål som: Har vi gjort noe galt? Har vi hatt en atferd som ikke er akseptabel? Svart var nei! Vi var bare skilte mennesker som søkte en nye partner. Det hjalp meg veldig, sier hun. De lå i samme seng den natten. – Men jeg vet ikke om jeg tok så mye på henne, sier han. Dagen etter dro han til legen for å teste seg. Han var ikke smittet. – Et øyeblikk håpet jeg at han også hadde hiv, slik at han ikke kunne gå fra meg. Det var en veldig egoistisk tanke, sier hun. KUNNSKAP. Så begynte en ny fase som handlet om å søke kunnskap. De visste ikke hvordan de skulle håndtere situasjonen. De var fortsatt nyforelskede og snakket om å flytte sammen. Men nå hadde hun hiv. Ikke han. – Hiven fylte rommet. Klart det har vært vanskelig.

TRE PAR - TRE KJÆRLIGHETSHISTORIER

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Vi var kjempeforelsket, og sex er jo en del av det, og så visste vi plutselig ikke om vi kunne ta på hverandre. De oppsøkte og tok imot all informasjon som fantes. Både sammen og alene. Hun fikk dele sine opplevelser i kvinnegruppa på Aksept, Kirkens Bymisjons senter for alle berørt av hiv. – Gruppa besto av svært ressurssterke kvinner, som hadde en felles opplevelse av skam. Men så er det sånn at de bare har gjort det som er naturlig – å bli forelsket. Det er ikke noe å skamme seg for, sier hun. Gradvis fikk paret økt forståelse for sykdommen. Hun begynte raskt med behandling, og medisineringen gjorde at virus-nivået i kroppen ble svært lavt. De fortsatt å være kjærester og kjøpte etter hvert hus sammen. – Nå lever vi livene våre. Det er en stor forskjell på å få hiv, altså diagnosen, og

Det er ikke noe å skamme seg over å bli forelsket å ha hiv. Det gjelder å ikke la hiven ta overhånd og å ha tillit til informasjon og kunnskap om viruset, sier hun. – Jeg tenkte umiddelbart at det letteste for meg var å bare stikke. Men vissheten om at vi hadde det så fint sammen, gjorde at jeg ble. Vårt forhold har ikke røtter i felles barn og en felles historie. Sånn sett var forholdet mer nakent, kanskje ikke så robust, men det hadde røtter i kjærligheten; et veldig sterkt vennskap, respekt og interesse og omsorg for hverandre, sier han.

Hiv i Norge: • Totalt er det diagnosti sert 5 622 hiv-positive i Norge. • I 2014 ble det diagnosisert 249 nye hivsmittede i Norge. • Med effektiv behandling, kan de fleste med hivinfeksjon leve et langt liv med redusert risiko for alvorlige sykdoms- komplikasjoner. • Kirkens Bymisjon driver Aksept, som er et psykososialt støttesenter for alle som er berørt av hiv. • Huset har et miljøtilbud, en p oliklinikk og et døgntilbud.

Tekst: Ståle Lidsheim

BYMISJON 2- 2015

BYSTEMMER

Kommer du i begravelsen min? Jan var redd for døden, men ikke for å dø. Jan var redd for at ingen skulle vite at han var død. – Christoffer, kan du love meg noe? Det er Jan, en gammel traver på Møtestedet, som spør. Møtestedet er Kirkens Bymisjon sin kafé for gjester i Oslos rus og gatemiljøer. – Jeg regner med dø alene. Kan du love meg å komme i begravelsen min? Så jeg slipper å være alene der også.

Han fortalte om et ensomt liv, et liv få av oss kan sette seg inni. Et liv der ingen spør om man har sovet godt, hva man skal gjøre i løpet av dagen eller hvordan helgen har vært. Ingen å dele sorger og gleder med. Eller egentlig: ingen å dele sorgene med, for Jan hadde ingen gleder, sa han.

Et liv alene Moren og faren til Jan er døde. De er gjerne det når man selv har rundet 70 år. Storesøsteren er også død, og den lille nevøen som han forgudet, ble revet bort så altfor tidlig. Noen flere er det ikke, og det har det heller aldri vært. Jan er alene.

Etter hvert skjedde noe, Jan ble fortrolig. Han begynte å fortelle om sin store frykt. Han spurte hva jeg var redd for, og jeg svarte. Overfladisk. Jan var ikke overfladisk. Han fortalte om hva som plaget han, på det første han tenkte på når han våknet og det siste som jaget han før han sovnet: Jan var redd for døden. Men ikke for å dø. Jan var redd for at ingen skulle vite at han var død. Redd for å ligge i leiligheten, død. Og den verste tanken av alle: Jan var redd for at ingen skulle komme i begravelsen hans.

Da han var yngre, hadde han kamerater, forteller han, men også de er døde. Etter at han måtte slutte å jobbe på verkstedet han hadde vært i over 40 år, var det lite annet å ta seg til en å drikke. Tilfeldige gjester på den lokale puben på kjøpesenteret ble Jan sin omgangskrets. Han kjente dem på fornavn og de nikket når de møttes tilfeldig på gaten. Men de spurte hverandre ikke om hvordan det stod til. Ingen spurte Jan om noe. Han var, men levde ikke. Den store frykten Tilfeldigvis kom Jan over Møtestedet, og han begynte å komme hit regelmessig. Til å begynne sa han ikke stort. Ikke så rart, for han hadde jo nesten ikke snakket med andre på 10 år. Sakte myknet den værbitte, eldre herren.

BYMISJON 2- 2015

Ønsker å bli sett Jan ville at jeg skulle ha telefonnummeret hans og ringe hvis han ble borte. Det var hans forsikring. Det var det Jan trengte for å sove bedre om natten, drikke mindre og holde ensomheten på avstand. Jan ville vite at noen fulgte med og at noen ringte politiet før naboer reagerte på lukt fra leiligheten. I dødsannonsen til Jan kommer det til å stå "På vegne av venner". Ironisk, for Jan har jo ingen venner.

På Kirkens Bymisjons blogg www. bystemmer.no kan du lese historier som berører, meninger som utfordrer og kommentarer som nyanserer. Denne bloggteksten er skrevet av Christoffer Stange, som jobber på en av våre kafeer for rus- og gatefolk i Oslo.

BYMISJON 2- 2015

Terje var hardbarket kriminell i Mjøndalen – nå jobber han for klubben i sitt hjerte Når Mjøndalens «beste menn» spiller tippeligafotball med Kirkens Bymisjon på draktene, står Terje Borgersen side om side med bygda han en gang måtte rømme.

erje Borgersen er ekte Mjøndalen-gutt, født og oppvokst i bygda som ligger noen kilometer nord for Drammen. Han ble tidlig beryktet for kriminalitet og ugagn og flyttet fra hjemstedet som 18-åring. Han vendte ikke tilbake før mange år senere. – Jeg skjemmes over all dritten jeg gjorde den gangen. Likevel har jeg ikke fått negative tilbakemeldinger etter at jeg kom tilbake. Jeg har i stedet blitt løftet frem, sier han. Borgersen er en del av Kirkens Bymisjons tiltak FRI i Drammen, som tilbyr bolig, arbeid og et rusfritt nettverk til personer som løslates fra fengsel. Det var gjennom dette tiltaket han fikk tilbud om å jobbe som vakt på hjemmekampene til Mjøndalen. Men det var ikke enkelt å vende tilbake til fotballbygda i Buskerud med det rullebladet Borgersen hadde. – Da jeg kom til klubben første gang, følte jeg meg som en liten mygg. Men den mottakelsen jeg har fått av spillere, ledere og supportere, har vært en enorm opptur for meg. Det er faktisk noe av det største jeg har opplevd. Det er derfor en stor glede å få bidra til klubben, sier han. Nå går han løs på sin sjette sesong som vakt på stadion. Kun to kamper har han mistet siden engasjementet startet. Og denne sesongen har han også fått ansvaret som sikkerhetsansvarlig for supporterklubben 3050. – Det viser hvor mye tillit de har til meg, som har det rullebladet! Jeg var først usikker på om jeg var i stand til å ta ansvaret, men både treneren og klubbens sikkerhetsansvarlige sa: «kjør på». Så da gjør jeg det.

songen. Flere av spillerne har også jobbet frivillig ved Kirkens Bymisjons kafeer og møtesteder i Drammen. Og når bruntrøyene løper utpå Mjøndalen stadion til sine kamper i eliteseriekampen, er det med Kirkens Bymisjon trykket i store bokstaver på ryggen. LAGÅND OG KAMERATSKAP. – Hvorfor velger MIF å gi bort en så attraktiv sponsorplass for å promotere til Kirkens Bymisjon? – Vi kan ikke regne alt i kroner og øre, sier markedssjef i Mjøndalen IF, Ole Sivertsen. – Vi ønsker å gi noe tilbake til samfunnet, og Kirkens Bymisjon er en flott aktør som gjør mye bra for samfunnet. Det er fint å kunne gi dem oppmerksomhet. Dessuten er det praktiske samarbeidet veldig viktig for oss. Vi får masse god hjelp med vaktholdet, sier han. Han mener at fotballklubbens verdier går «som hånd i hanske» med Kirkens Bymisjons verdier. – Våre verdier handler om å behandle hverandre med respekt, være inkluderende og bygge god lagånd og kameratskap. Det sammenfaller med verdiene til Kirkens Bymisjon, sier han. TAR VARE PÅ FOLK. Det er lederen av Kirkens Bymi-

sjons arbeid i Drammen, Jon-Ivar Windstad, veldig enig i. Han kan ikke få fullrost fotballklubben for samfunnsansvaret de viser. – Mjøndalen er spesielt flinke til å ta vare på folk. De har et sosialfaglig blikk på det å inkludere hverandre, og viser en forståelse for lagfølelse og det å være i et stort team som er imponerende, sier han. LANGVARIG SAMARBEID. Kirkens Bymisjon i Dram– Hva betyr det for Kirkens Bymisjon at en Tippemen og Mjøndalen IF har vandret hånd i hånd i flere ligaklubb velger å spille med logoen på drakta? år. Samarbeidet kom i stand på initiativ fra nærings– Foruten at noen tror vi sponser Mjøndalen med penger - noe vi ikke gjør - gjør det oss stolte over at livslederen Terje Stykket, som sponset både Kirkens Bymisjon og Mjøndalen IF gjennom selskapet Validus. MIF velger på profilere den sosiale delen av klubben. Dette er ikke noe skalkeskjul, men et uttrykk for den I dag har Stykket solgt seg ut av selskapet, men samflotte dugnadsånden som finnes i klubben, sier han. arbeidet består. Seks av Kirkens Bymisjons gutter og jenter stiller som vakter under hjemmekampene på Mjøndalen stadion. Etter kampene blir de invitert opp til VIP-sonen, og de er med på bowling og andre sosiale aktiviteter sammen med spillerne både før, under og etter seTekst: Atle Thingnes Briseid – Foto: Mjøndalen IF.

BYMISJON 2- 2015

VELKOMMEN: Terje Borgersen kan ikke få fullrost hvordan klubben og spillerne har tatt ham imot. Her sammen med MIF-spillerne Morten Sundli (t.v.) og Joachim Andreas Olsen Solberg.

VAKT: Seks personer fra Kirkens Bymisjons tiltak i Drammen er vakter under Mjøndalens kamper. Terje Borgersen har bare mistet to kamper på seks år.

GRATIS DRAKTREKLAME: Mjøndalen spiller i eliteserien med Kirkens Bymisjon på ryggen.

BYMISJON 2- 2015

Spania på tvers. 802 kilometer på veier og stier. Alf B. Dahl (60) strekker seg langt for å samle inn penger til Kirkens Bymisjons arbeid.

19 maraton på 19 dager for Kirkens Bymisjon F ra 27. mai til 14. juni skal den tidligere banksjefen fra Troms og treningskameraten Jon Geir Iversen løpe den kjente pilegrimsruten til Santiago de Compostela – 42,2 kilometer hver eneste dag - tvers gjennom Spania. – Alt er mulig. Mennesker har fått en enorm styrke fra naturens side som muliggjør det meste, sier han optimistisk. Løpeturen er ikke bare en manndomsprøve av de sjeldne. Det er også kameratenes måte å bidra til Kirkens Bymisjons arbeid i Tromsø. Bedrifter inviteres til å kjøpe etapper, logoplass på løpeskjorta 18

BYMISJON 2- 2015

og annonser på nettsidene, og privatpersoner kan støtte dem gjennom sms. Målet er å samle inn minst 500.000 kroner. En drøy måned før turen starter, har de klart å samle inn nesten 400.000. - Vi trenger 150.000 kroner til for å nå målet, og det tror jeg vi klarer, sier han.

ENDRET LIVET TOTALT. Alf B. Dahl har ikke alltid vært en idealistisk maratonløper. For 15 år siden opplevde han en personlig krise som endret livet totalt. Den tidligere banksjefen, fotballtreneren og grendelagsformannen ble skilt fra

Slik kan du støtte Alf og Kirkens Bymisjon: For bedrifter: • Sponse en maraton: 20.000 kr. • Profilannonse på nett: 7.500 kr • Logo på løpeskjorte: 5000 kr. • Konto: 4750 34 14631 • Mer info på: www.runningelcamino.com For privatpersoner: • Send LØP til 2377: 150 kr.

BLE TENT: Engasjementet for Kirkens Bymisjon ble tent da bankmannen så et bilde av en liten gutt i en brosjyre for organisasjonen. Han bestemte seg straks for å bidra. Foto: Atle Thingnes Briseid.

HEKTA PÅ LØPING: Etter en personlig krise for 15 år siden begynte Alf B. Dahl å løpe. Siden har han ikke stoppet. Nå bruker han sin lidenskap til å samle inn penger til Kirkens Bymisjon. Foto: runningelcamino.com

kona. Han sa opp jobben og flyttet fra distriktet og inn til Tromsø. –Jeg satt ribbet tilbake. Når ting går bra, er det lett å tro at verden er sånn. Men når man har gått på en smell, skjønner man at livet ikke er en rett linje; det er masse svinger, stup og motbakker – og at det er lett å havne i noen av disse, sier han. Alene i Tromsø bestemte han seg for å begynne å trene. Han husker godt den første løpeturen, en mørk høstkveld. Den var på en kilometer og gikk stort sett i nedoverbakke. – Likevel fikk jeg så vondt i brystet at jeg trodde jeg hadde en hjertefeil. Jeg gikk til legen, som ga meg svaret: jeg hadde opplevd tre personlige «jordskjelv» det året. Smertene skyldtes stress, sier han. Likevel fortsatte han å løpe. Først tokilometers turer, så fire. Alf var bitt av basillen. I 2007 meldte han seg inn i den lokale løpeklubben. I dag er løpingen blitt en livsstil. Han jobber halv tid og bruker fritiden på å trene. Nylig vant han halvmaraton i Berlin, og han er nå blant favorittene til å vinne sin klasse under

Når man har gått på en smell, skjønner man at livet ikke er en rett linje; det er masse svinger, stup og motbakker

VM i friidrett for veteraner i august. – Når man løper, er man alene med tankene sine. Man lar beina gå mens hodet får fri til å drømme, filosofere eller snakke med seg selv, sier han.

ha gått deler av pilegrimsleden sammen med sin nåværende kone i 2013. Hun er sykepleier og blir med som støtteapparat og fotograf i år. Det sammen er Jon Geirs kone, som er sosionom. – Vi kan få plaster av den ene og gråte på fanget til den andre, sier Alf og ler. SOLGTE VAFLER I STORGATA. Det var i På kameratenes blogg og facebook-side 2004, da han så en brosjyre for Kirkens kan man se bilder og filmsnutter og lese Bymisjons arbeid for barn og unge, at daglige oppdateringer fra turen. SponAlfs engasjement ble tent. – Jeg husker det som det var i går. Bildet sorer kan også få være med og løpe en av den lille gutten med mellomrom mel- etappe. Og som om ikke Spania på tvers var lom tennene talte sånn til meg, sier han. langt nok: seks dager etterpå skal de løpe Han bestemte seg straks for å bidra Midnight Sun Maraton i Tromsø, som og fikk med seg sin egen mor og sitt den 20. og siste maratonen. Etter løpet barnebarn på å selge vafler til inntekt skal de overrekke en sjekk til Kirkens for Kirkens Bymisjon, midt i Storgata Bymisjons leder i Tromsø. Det blir et i Tromsø. Da skjønte han for alvor hva stort øyeblikk. Kirkens Bymisjon betyr for folk i byen. – Kirkens Bymisjon treffer folk på tvers av status og rikdom. Alle ser at bymisjoNB! Les mer om Alf og Jon Geirs nen har en viktig plass i samfunnet, sier prosjekt på www.runningelcamino.com. han. Du kan også følge deres ferd på facebook eller bloggen på lokalavisen Itromso.no. AVSLUTTER I TROMSØ. Ideen til sitt løpeprosjektet fikk han da han, sliten og sentimental av rødvin, pustet ut etter å Tekst: Atle Thingnes Briseid BYMISJON 2- 2015

PORTRETTET

Pappas enga og skuespill – Vi snakket ikke så mye om rett og galt. Men fellesskapet og samholdet var alltid der. Det er jeg avhengig av som skuespiller også.

kuespilleren Espen Kloumann Høiner (33) har gjort verdiene han vokste opp med hjemme til kunstnerisk plattform. Han ble allemannseie i norske hjem denne vinteren. Som professor Leif Tronstad i TV-serien «Kampen om tungtvannet», hadde han en hovedrolle i storsatsingen fra NRK. Fra før har han flere spillefilmer bak seg, og som scenekunstner har han fått både Hedda-prisen og Kanonprisen. Fra neste år jobber han ved Nationaltheatret. Men å bli TV-ansiktet som alle kjenner igjen, var overveldende. – Det ble nesten i meste laget, og litt uvant og vanskelig å håndtere så mye oppmerksomhet. Men det er litt selvransakende også. Jeg blir utfordret til å tenke over hvem jeg vil være som skuespiller og hva det er jeg forvalter. Krigshistorien er jo en kollektiv historie som man må formidle med respekt og ydmykhet, sier han. FRA FAR TIL SØNN. Espen ble intervjuet i flere store medier i forbindelse med «Kampen om tungtvannet». I flere oppslag nevner han verdiforankringen han fikk med seg hjemmefra, fra sine idealistiske og engasjerte foreldre. Far Henning Høiner har i en årrekke har vært knyttet til Kirkens Bymisjon, både som frivillig i det sosiale arbeidet og som ansatt prosjektleder i markedsavdelingen. Nå sitter Henning ved bordet og lytter til skuespillersønnen. Vi snakker om hvordan verdier blir formidlet fra en generasjon til en annen. Om hva faren ble tent av da han var ung. Om hva sønnen 20

BYMISJON 2 - 2015

asjement lerens glød bærer med seg videre. – Det er vanskelig å analysere sin egen oppvekst og peke på akkurat hva jeg tok med videre. Vi snakket ikke så mye om rett og galt, sier Espen og ser spørrende på far. – Men jeg husker at oppveksten var full av historier om engasjement og frivillighet. Raushet, åpenhet og samhold var stikkord. Etterhvert stoppet jeg opp og spurte meg selv: Gjør jeg det jeg gjør, bare for egen del – eller også for andre? MOSKUSFLOKKEN

– Familien, sier Henning. – En familie har sitt eget liv, og man lever i det. I en god familiekultur oppstår det samhold og tilhørighet. Den som vokser opp med det blir preget av det. Henning forteller om et stor og frodig familiemiljø knyttet til sin svigerfamilie, Espens morsside. Mange søsken og fargerike foreldre i den familien skapte familieslagordet «Vi er en moskusflokk, vi går sammen og beskytter hverandre». Moskusdyrene er visst slik, de lukker seg rundt den i flokken som trenger beskyttelse. Espen nikker og smiler. – Ja, jeg husker at bestefar snakket om moskusene. Dette er jeg vokst opp med. Samhold. Men også åpenhet og raushet! Det har vært populært for mine venner å komme hjem til oss. Vi hadde det fritt. Ikke så mange formaninger. Og man aksepterte alle. Usnobbete! Henning hadde rausheten med seg fra egen ungdomstid. Sammen med venner startet han «sosialgruppe» ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Han ble vant til å se og møte mennesker på siden av det vanlige samfunnet. Etterhvert ble han trukket inn i Kirkens Bymisjons tidlige arbeid i de nye rusmiljøene i byen på slutten av sekstitallet. Han var aktiv i nyskapninger som UngBYMISJON 2- 2015

PORTRETTET

dommens sosialteam, Club Contact - og var en av pionerene da boligtilbudet T5 i Tunes vei på Skøyen ble opprettet for folk som trengte å bli styrket av et kollektiv rundt seg. Samtidig med jobben i sin fars klesfirma, drev han et kollektiv for fire rusavhengige i huset han selv bodde i. Da han og kona Mette giftet seg, var det naturlig å ta en særlig vanskeligstilt ung gutt hjem til seg. «Lille-Hans» bodde hos dem helt til de fikk egne barn. I de siste 17 årene har han igjen vært aktiv og engasjert frivillig i Kirkens Bymisjons aktivitetshus for personer med rus- eller psykiske lidelser.

teaterhøyskolen har han dannet «Fjerdeklasses produksjoner», som setter opp egne forestillinger. Klassen har holdt sammen og betyr fortsatt mye for hverandre. – Det kan være en tøff bransje. Men jeg ser at dere løfter hverandre og gjør det beste dere kan for hverandre. Jeg tror det samholdet er ganske avgjørende, sier Henning, som også har fått følge Espens kolleger på nært hold.

EGET MANUS. Espen tar sine verdier om fellesskap og samarbeid tilbake til hjembygda Nesodden når han om sommeren leder oppsetningen av Nesoddspelet, etter eget manus. Et lett satirisk og ganske ellevilt sidespor til de mange historiske Vi er flinke til snakke «spel» rundt i norske bygder, men der åpent med hverandre når nettopp tilhørighet og integrering blir vi sliter med ting i livet. utforsket både bak og på scenen. Stykket settes opp i samarbeid med – Hva har det betydd for deg å se dette deltakere fra Dagsenter for psykisk helse engasjementet, Espen? og Avdeling for mangfold og integrering – Mye! Jeg har arvet engasjementet, (NAV). Det sosiale engasjementet er selv om jeg utfører det på en annen måte. blitt viktig både for han og for «klassen» Jeg har sett og erfart hvor mye det betyr hans som bidrar med oppsetningen. Er å jobbe med mennesker. Jeg valgte å bli far Henning stolt når han ser Espen i skuespiller. Det er et yrke som gir meaksjon som skuespiller? ning. Som skuespiller vil jeg helst jobbe – Ja, jeg er stolt, og jeg blir berørt av med det som har en vilje i seg. Jeg vil mye av det han gjør. Ikke bare fordi det gjerne jobbe med prosjekter som kan si er Espen, men for måten han gjør ting noe om samfunnet - det politiske. Men på. Da ser jeg også en annen enn Espen det viktigste er at kunsten dypest sett i rollene han spiller. Jeg har vært sikker handler om noe som fremmer fellesskaps- på at han har forstått rollene og kan følelse og samhold, sier han. tolke dem. At det er gjennomarbeidet, Espen har også vært aktiv i Kirkens sier Henning. Bymisjon. I mange somre opp mot voksen – Arbeidsetikken har jeg nok også med alder var han ansatt ved Hudøy Feriemeg hjemmefra - og det hjelper meg som koloni (Camp Hudøy) som assistent og skuespiller. Det å ikke ta lett på noe som leirleder. krever et arbeid. Det kan bli mye av og – Det var definerende for meg. Der også til, men det er godt å vite at man har lagt lærte vi oss masse om det kollektive. Om ned et arbeid og kunne stole på det, sier å skape gode opplevelser for alle, med en- Espen. kle midler. Da jeg begynte på teaterhøyskolen, tok jeg med fletting av vennskaps- NÅR NOEN SLITER. Espen viser også til armbånd fra Hudøy! familiens evne til å snakke om eksistensielle og personlige spørsmål. DET KOLLEKTIVE. Espen Klouman – Vi er flinke til snakke åpent med Høiner kommer stadig tilbake til «det hverandre når vi sliter med ting i livet. kollektive» når han snakker. Fellesskapet. Den erfaringen gjør også at jeg føler at Samholdet. Det vi får gjort sammen. Han jeg har kommet på rett hylle med skuemener de praktiserer det på scenen når de spilleryrket. For jeg vet at jeg psykisk bokstavelig talt spiller hverandre gode. kan være både høyt og lavt. Jeg kan være Sammen med studentklassen sin fra høyt oppe og har også erfaring med det 22

BYMISJON 2- 2015

Espen og Henning Høiner • Espen Klouman Høiner (33), skuespiller • Hovedrollen i TV-serien «Kampen om tungtvannet». Mottatt Heddaprisen ( teater) og Kanonprisen (film). Forfatter o g regissør for Nesoddspelet. • Henning Høiner (67), ansatt i Kirkens Bymisjon Oslo. Frivillig samme sted gjennom 17 år.

mørke. Jeg føler meg ganske trygg på at jeg har et mentalt og emosjonelt register, Det er en god egenskap å ha som skuespiller. Slike samtaler har vært til stor hjelp for meg både privat og profesjonelt. – Er du blitt en alvorsmann som skuespiller?

PORTRETTET

FAR OG SØNN: Skuespiller Espen Klouman Høiner og faren Henning Høiner sees gjerne og ofte. Det har det blitt både godt teater og bymisjonsglød av.

For meg er det det som har vært inspirasjonen - å se at både mor og far jobber hardt i yrker som betyr noe for andre. – Nei, hehe, jeg er veldig glad i de komiske rollene også. Men det er viktig å ta arbeidet seriøst. Men selv alvorlige ting kan ikke bare være dystert. Livet kan også være en lek - og det er tragikomisk - det lyse må også fram! – Hvordan møtes engasjementet deres nå? – Kanskje mest i det å jobbe med mennesker som ikke blir sett, eller faller utenfor på en eller annen måte. Slik som samarbeidet om Spelet på Nesodden, sier Espen.

Henning peker på det politiske med sønnens teatermanus, som er en musikalkomedie om det velfungerende nærmiljøet - men som ikke bare er underholdning og spill. – Vi tar også fram flyktningers situasjon og innvandrermiljøene som kommer inn i samfunnet vårt som «de andre». Hvor langt strekker rausheten seg da? sier Espen. – Snakker dere ofte sammen om verdiog samfunnsspørsmål? De to leter litt etter ordene og ser søkende på hverandre. – Vi er innom flere av de etiske dilemmaene som ligger i noen av Espens roller. Det åpner for mye, sier Henning. – Ellers er det jo ikke dette vi snakker mest om. Det er mest en praksis. For

meg er det det som har vært inspirasjonen - å se at både mor og far jobber hardt i yrker som betyr noe for andre, sier Espen. Espens karriere fortsetter framover. Fra årsskiftet er han ved Nationaltheatret, før det turnerer han med Riksteatret og sine skuespillervenner fra «Fjerdeklasses produksjoner», og innimellom slikt som dette: besøker et ungdomsmiljø ved St.Hanshaugen frivilligsentral for å snakke om nettopp etiske dilemmaer, slik de kom til uttrykk da liv ble ofret i «Kampen om tungtvannet». Henning fortsetter sitt engasjement som ansatt i Kirkens Bymisjon, der han også gjør frivilligarbeid ved Aktivitetshuset Prindsen.

Tekst: Per Frogner - Foto: Torstein Ihle BYMISJON 2- 2015

Birgitta (12) var med å samle inn 200.000 Noen av Norges mest talentfulle unge musikere samlet inn over 200.000 kroner til Kirkens Bymisjons arbeid for barn og unge, gjennom en eksklusiv konsert på Barratt Due musikkstitutt.

eg kaller dette for kjærlighetspenger. Når folk stiller opp og gjør slike ting uten å ha en gevinst av det selv, er det gitt av kjærlighet, sier Bjørnar Henrik Bakker. Han er leder av Myrsnipa, ett av tiltakene som får glede av inntektene fra konserten «Unge hjelper unge». Over 60 personer betalte 2500 kroner hver for å høre prisvinnende, unge musikere spille til inntekt for Kirkens Bymisjon. – Mange barn vil få nytte av denne støtten. Pengene fra dette arrangementet gjør oss i stand til å gjøre det lille – eller rettere sagt – det store ekstra. Nå kan vi følge opp barna og de voksne rundt dem på en enda bedre måte. Tittelen på arrangementet, «Unge hjelper unge», går dermed i oppfyllelse, sier Bakker.

PRISVINNENDE MUSIKERE. Musikerne, som spente fra seks år gamle Magnus Odland til 31 år gamle Camilla Kjøll (konsertmester i Den Norske Opera), har alle vært elever og studenter ved Barratt Due. Noen er på begynnelsen av, eller står på terskelen til sine musikerkarrierer. Andre er allerede godt i gang med lysende, internasjonale karrierer. – Noen spiller musikk fordi de vil være best. Jeg gjør det fordi jeg elsker å spille cello og fordi jeg kan glede andre. Og nå spiller jeg fordi det kan bety noe for andre barn, sier 12 år gamle Birgitta Oftestad. Som mange av de andre musikerne har hun allerede vunnet mange store talentkonkurranser. De to fiolinistene som avsluttet konserten, Guro Kleven Hagen og Camilla Kjøll, er allerede stjerner med både CD-utgivelser og engasjementer med store orkestre på sin CV. – Jeg bruker så mange timer av livet mitt med denne her, sier Kleven Hagen og peker på fiolinen: – Derfor er det veldig fint om jeg være kan være med og bidra gjennom musikken. Jeg har selv vært veldig privilegert, som er født og oppvokst i Norge og har fått gå på Barratt Due. Derfor er det flott å kunne gi noe tilbake, både til Barratt Due og til Kirkens Bymisjons arbeid, sier hun. 24

BYMISJON 2- 2015

ULIKE UTGANGSPUNKT. Det er akkurat dette initiativtakeren til konserten, Finn Røgenæs, ønsket å formidle da han begynte å jobbe med arrangementet: – Like viktig som pengene, er budskapet som denne konserten formidler, nemlig at noen barn er født inn i familier som har sett, verdsatt og gitt dem mulighet til å utvikle sitt talent, mens andre barn og unge er født inn i familier preget av fattigdom, vold, rus eller kriminalitet, sier han. Røgenæs er en av Kirkens Bymisjons aller viktigste støttespillere i innsamlingsarbeidet. Gjennom operakonsertene i Gamle Logen, som han har arrangert hver eneste advent i 26 år, samler han omkring 1,2 millioner kroner årlig. Nå håper han at «Unge hjelper unge» kan bli en ny og viktig inntektskilde for Kirkens Bymisjons arbeid for vanskeligstilte barn. – Jeg håper at konserten er så kvalitetsmessig bra at alle som er her i dag, vil være med også neste år. Målet er at konserten skal være så attraktiv og eksklusiv at man rett og slett ikke tør å la andre få plassen neste år, sier han. Det ønsket fikk han absolutt innvilget. Det musikalske nivået var skyhøyt, og måpende publikummere var over seg av begeistring etter konserten.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

KJĂ&#x2020;RLIGHET SPENGE musikere fra B arratt Due mus R: Birgitta Oftestad (nr. 2 fr a venstre), Gur ikkinstitutt sa mlet inn peng er slik at BjĂ¸rn o Kleven Hagen, Nikita Khn ar Henrik Bak ykin og andre fremragende ker (t.h.) kan drive sitt arbe id for vanskelig stilte barn i O slo. BYMISJON 2- 2015

GLIMT FRA KIRKENS BYMISJON

Artist med sang inspirert av Kirkens Bymisjons gjester Artisten Kari Iveland er fast frivillig ved Kirkens Bymisjons aktivitetshus, Prindsen, for personer med psykiske lidelser og/eller rusproblemer. Hun ble så inspirert av miljøet at hun skrev og spilte inn sangen «Tid». – Arbeidstittelen på sangen var "Prindsens Halleluja", for det var i møte med menneskene der, og også med min egen historie, at jeg skrev den, sier Iveland. Sangen ble spilt inn på Bymisjonsenteret i Tøyenkirken sammen med senterets faste musiker Andreas Utnem i begynnelsen av mars. Den er å finne på Spotify, Wimp og YouTube.

100 SENGER: Hver natt tilbyr Kirkens Bymisjon og Røde Kors 100 senger til fattige tilreisende i Oslo, men statlige midler dekker bare halvparten av hva tiltaket koster.

33.218 akuttovernattinger i 2014 – Bidra i Tøyen-løftet! Bydel Gamle Oslo kom med en spennende utfordring da Bymisjonssenteret i Tøyenkirken markerte sitt 30 års jubileum i mars: bidra i det store forbedringsprosjekt på Tøyen! Det er 30 år siden Tøyenkirken ble solgt til Kirkens Bymisjon for en krone. Under et seminar på huset ble både minner, takknemlighet og utfordringen luftet, blant annet om senterets betydning for nærmiljøet. – Nå må dere følge med – her kan dere delta og bidra, sa prosjektleder for «Tøyenløftet», Hanne Marie Sønstegaard.

BYMISJON 2- 2015

Over 2000 unike gjester benyttet seg av Kirkens Bymisjon og Røde Kors sitt akutt-overnattingstilbud for fattige tilreisende i Oslo i fjor. Men tilbudet mangler fortsatt tilstrekkelig offentlig finansiering. Uten støtte over statsbudsjettet hadde overnattingstilbudet for fattige tilreisende ikke kommet i stand. Likevel dekker denne støtten bare halvparten av utgiftene til overnattingen i Oslo. Derfor må Kirkens Bymisjon og Røde Kors også i år bidra med totalt fire millioner av egne midler for å opprettholde tilbudet. – Mobilitet innenfor Europa av fattige som søker inntekt vil vedvare. Vi må ha ordninger som ivaretar den humanitære situasjonen

som følger de økonomiske konjunkturene, sier Johannes Heggland, konstituert generalsekretær i Kirkens Bymisjon. I fjor høst la regjeringen opp til å kutte overføringen til humanitære tiltak rettet mot EØS-borgere med over 10 millioner kroner, inkludert midler til akuttovernatting, men Venstre fikk videreført midlene også for 2015 i budsjettforhandlingene. – Revidert statsbudsjett kan rette opp de problemer

som nå har oppstått. Årets statlige støtte omfatter også støtte til rådgivningstiltak, dermed har overnattingstilbudene fått enda mindre enn året før, sier Heggland. Kirkens Bymisjons og Røde Kors’ akuttovernattingstilbud i Oslo drives med 50 plasser i Misjonskirken på Majorstua og 50 plasser i Gamlebyen kirke. Siden oppstarten høsten 2013 har over 50.000 fattige tilreisende overnattet.

GLIMT FRA KIRKENS BYMISJON

Ny generalsekretær i Kirkens Bymisjon Adelheid Firing Hvambsal (48) er ansatt som generalsekretær i Kirkens Bymisjon. Hun kommer fra stillingen som generalsekretær i Norges KFUK-KFUM. Hvambsal er utdannet psykolog og har bred toppledererfaring, også fra helsesektoren. – Det er viktig for Kirkens Bymisjon at vi får en toppleder som kan utvikle og inspirere lederskapet i hele organisasjonen. Som fagperson vet hun hva som kreves av kvalitet og langsiktighet for omfattende prosjekter. Vi er svært godt fornøyd med at

hun, som også kjenner kirkelandskapet godt, har takket ja til stillingen, sier styreleder i Kirkens Bymisjon Oslo, Åge Petter Christiansen. – Jeg gleder meg til å bruke min kompetanse og erfaring til å lede helse- og sosialvirksomhet nært opptil de som trenger det aller mest. Jeg vil være med å tilby fellesskap og tjenester som betyr noe

for mennesker i vanskelige overganger i livet, sier den nyansatte bymisjonslederen. – Det er også en drivkraft for meg at det ligger tydelige verdier i bunnen for arbeidet, sier hun. Adelheid Firing Hvambsal starter i stillingen 1. juni. Fram til da fortsetter Johannes Heggland som konstituert generalsekretær.

Skruklien vigslet til diakon Mange var møtt fram til kveldsmesse da biskop Ole Christian Kvarme vigslet Solbjørg Skruklien fra Bymisjonssenteret til diakon. Solbjørg har vært frivilligleder i Bymisjonssenteret i to år, og nå er hun også diakon samme sted. Etter seremonien tente hun flere lys og takket for fellesskapet hun møter i sitt arbeid som frivilligleder og ansatt.

Fattigdomsbibel med bymisjonsinnslag Kirkens Bymisjons gateprest i Oslo, Carl Petter Opsahl, har bidratt med en artikkel til den nye Fattigdoms & rettferdighetsbibelen fra Verbum forlag. Dette er en spesialutgave av Bibelen, der 3000 vers som omtaler og gir perspektiver på fattigdom og urettferdighet, er «gulet ut». I tillegg er 25 artikler, refleksjoner og handlingsforslag om fattigdom og sosial rettferdighet lagt til.

Fulgte opp 53 ofre for menneskehandel

NY SJEF: Adelheid Firing Hvambsal tiltrer som generalsekretær i Kirkens Bymisjon 1. juni.

Kirkens Bymisjons senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring, Nadheim, var i 2014 i kontakt med 53 personer som har vært utsatt for menneskehandel. Av disse var 50 kvinner, en mann, en mindreårig jente og en mindreårig gutt. Ofre for menneskehandel leverte i fjor 36 anmeldelser av bakmannsapparatet. Bare to av disse førte til tiltale. - Ofre for menneskehandel må få bedre beskyttelse, mener Nadheim-leder Olav Lægdene. BYMISJON 2- 2015

GLIMT FRA KIRKENS BYMISJON

Lønn som fortjent åpnet butikk Trenger du en presang til noen du er glad i? Da kan du komme innom og kjøpe en gave med mening i Kirkens Bymisjons nyåpnede butikk i Oslo sentrum.

Mange unge vil jobbe frivillig for Kirkens Bymisjon Interessen blant unge mennesker for å gjøre en frivillig innsats er stor. 30 frivillige mellom 18-25 år har allerede meldt seg for å lage gode ferieopplevelser for barnefamilier på Stovner i sommer. – Det siste året er det stadig flere som har tatt kontakt med oss for å jobbe som frivillig. Vi er veldig glad for dette engasjementet, sier Emilie Rygh Hestnes ved Stovner Frivilligsentral

Vakre engler av knust glass, stilige notisbøker og bursdagskort av resirkulert tapet og koselige kaffekrus med englemotiv står nå utstilt i de lyse butikklokalene i Fred. Olsens gate 3. Det er Sissel og hennes kolleger i Kirkens Bymisjons arbeidstilbud, Lønn som fortjent, som har laget dem. – Butikken er veldig fin. Jeg er stolt, sier hun. Hver dag gir Lønn som fortjent tilbud om arbeid til over 50-60 mennesker som ellers ikke ville hatt en plass i arbeidslivet. For mange er det et alternativ til rus, prostitusjon eller kriminalitet. Tiltaket åpnet som et gateryddingsprosjekt i 2004,

men har utvidet med nye arbeidsoppgaver flere ganger siden. Nå er det full aktivitet i flere verksteder. Åpningen av butikken er det siste skuddet på stammen. – Jeg er så rørt og glad! Denne butikken er et synlig bevis på at folk kan mye mer enn de tror selv, sier avdelingsleder Eli Svardal. Hun leder en virksomhet som nærmer seg målet om å bli en selvstendig bedrift som er økonomiske uavhengig av støtte. I fjor omsatte Lønn som Fortjent varer og tjenester for 6,3 millioner kroner. Det tilsvarer omkring 60 prosent av det totale budsjettet. - Nå skal vi få driften til å bli stødig, og så skal vi sette

oss nye mål, sier Svardal. Næringslivssuttrykkene har hun lært av konsulentfirmaet Deloitte, som har bidratt med å utvikle forretningsplaner og markedsstrategier. Konsulentfirmaet er blant Lønn som Fortjents største kunder, sammen med blant andre MøllerGruppen, Rom Eiendom, Huseiernes Landsforbund og Rusken. PS! Du får selvfølgelig også kjøpt disse produktene på nett. Se www.bymisjon.no/ butikk

Nytt nummer til Kirkens SOS:

Kirkens SOS har fått nytt nummer: 22400040. Med det nye nummeret, blir det billigere å få noen å snakke med når livet er vanskelig. – Vi gjør denne endringen av en grunn: for at det skal bli billigere for folk som trenger noen å snakke med å ta en telefon og møte et menneske som har tid til å lytte, sier nytilsatt generalsekretær i Kirkens SOS, Leif Jarle Theis. For noen vil det til og med bli gratis å ringe, avhengig av hvilket abonnement de har.

Frivillige i Oslo besvarte 26.330 krisesamtaler Personer ved Kirkens SOS sitt Oslokontor besvarte i fjor 26.330 henvendelser fra ensomme og fortvilte mennesker. Kirkens Bymisjon i Tromsø, Bodø, Trondheim og Oslo driver fire av de 12 sentrene som utgjør Kirkens SOS. Samlet besvarte Kirkens SOS 177.820 henvendelser i 2014. Det er frivillige medarbeidere som besvarer alle henvendelsene – døgnet rundt.

BYMISJON 2- 2015

GAVER MED MENING: Nå kan du kjøpe glassengler, notisbøker eller bursdagskort som Sissel og hennes kolleger i Lønn som fortjent har laget.

GLIMT FRA KIRKENS BYMISJON

GLEDER SEG: Jaa9&OnklP er klar for konsert på Larkollen ungdomspsykiatriske behandlingshjem. Her er rapper-duoen Johnny Engdal Silseth og Pål Tøyen med Anne Flaathen og Hanne-Kjersti Grinna i KLP.

Behandlingshjem for ungdom vant konsert med Jaa9&OnklP 14 ungdommer kan glede seg til en eksklusiv konsert med Jaa9&OnklP etter at Kirkens Bymisjons ungdomspsykiatriske behandlingshjem på Larkollen vant en konkurranse i regi av KLP. Konkurransen gikk ut på å beskrive hva som fyller arbeidsplassen med smil og glede, og bidraget fra Larkollen gikk rett i hjerterota til juryen. – Gjennom et fantastisk team jobber miljøterapeuter, lærere, psykologer, familieterapeuter på Larkollen med hjertet utenpå drakta for ungdom med ulike behov. Vi på Larkollen jobber

hardt, hånd i hånd med ungdommene og familiene, for en bedre fremtid og et verdifullt liv, skrev mannen bak vinnersøknaden, Erik Musum. Ni finalister ble plukket ut blant søkerne, og den som fikk flest stemmer i finalerunden vant en valgfri konsert med en av artistene i tv-programmet «Hver gang vi møtes».

Trangt på feiring av rom-dagen Kirkens Over 200 mennesker møtte opp da Kirkens Bymisjons markerte den internasjonale romdagen i Tøyenkirken 8. april. Dagen ble feiret med servering av tradisjonell sarmale, foredrag om romfolkets historie og en hverdagsmesse preget av romkultur og -identitet, fylt med masse musikk og dans.

Larkollen mobiliserte omgivelsene og fikk flest stemmer sammen med de to andre vinnerne, Fauske kommune og Helsetunet i Lierne. Også Kirkens Bymisjon i Drammen var blant finalistene. 28. april blir det derfor konsert med Jaa9&OnklP for ansatte, ungdommene og deres familier på Larkollen.

Følg oss i sosiale medier Engasjer deg i vårt arbeid, få siste nytt og fortellinger fra vårt arbeid. Twitter: www.twitter.com/bymisjon @bymisjon

Facebook: www.facebook.com/bymisjon Instagram: @kirkensbymisjon Blogg: www.bystemmer.no BYMISJON 2- 2015

HJELP OSS Å SKAPE Gi arbeid

slik at flere kan kjenne gleden over å delta, skape og være en del av et fellesskap.

Våre arbeidere opplever verdighet og som sliter med livene sine. Gi gaven på

«Alt jeg ønsker meg er å betale skatt. Sette meg på bussen tidlig om morra’n med hevet hode, sammen med de andre som skal på jobb» Arbeidstaker på Lønn som Fortjent, Kirkens Bymisjon

«Det å få muligheten til å jobbe slår rett inn på selvbildet.Nå føler jeg at jeg gjør noe. At jeg er til nytte. Det er livsviktig for meg! Arbeidstaker på Lønn som Fortjent, Kirkens Bymisjon

g mestring. Bli med og gi muligheter for mennesker å kontonummer: 7011 05 18593

FEIENDE FLOTT

Er det ikke deilig når vinteren feies bort fra gatene for å gi plass til våren? Arbeidstakerne i Lønn som fortjent markerer våren med en skikkelig ryddedugnad i Oslo sentrum sammen med ansatte i Bjørvika-bedrifter. Det blir feiende flott!

Du kan støtte vårt arbeid ved å bruke kontonummer 7011 05 18593 eller www.bymisjon.no/stottoss