BYMISJON nr. 3 2011

nr 3 2011

Forum Teater: livet i to akter Tema: adresse Oslo S Barn og unge: Dukker som døråpnere

www.bymisjon.no

Gode opplevelser Gode opplevelser. Minner. Respekt.

Det er viktige stikkord i Kirkens Bymisjons arbeid blant barn.

For barn er det viktig å bli sett, hørt og satt pris på.

På Camp Hudøy er målet å gi barna en ferie med mange gode sommerminner de kan ta med seg tilbake til hverdagen. 1300 Oslo-barn reiser også i år til ferieperlen på Tjøme.

På øya får barna nye venner, de lærer å seile, de bader og fisker krabber.

Og mye mer som hører sommeren til. De er rett og slett på ferie.

Bymisjonen ønsker å være gode støttespillere og samtalepartnere for barn og unge. Vi vil hjelpe dem til å oppdage egne ferdigheter, slik at de kan mestre det vanskelige.

Foto: torstein ihle

Tema: Adresse oslo s

s 4–7

Fotoreportasje Forum Teater: Ensomhet

s 8–10

innsiden Da jeg ble fostersøster

s 11

Portrett Åge Petter Christiansen

s 12–13

Frivillig Samtaler blant barn

s 16–17

Æresord Ingeborg Gjærum: Natur og voksen

s 20

Byblikket

s 24 Spennende prosjekt for barn i Ullern Frivillighetssetral – side 17

2

BYMISJON 3_2011

LEDER Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon 22 36 55 00 e-post: firmapost@bymisjon.no Hejmmeside: www.bymisjon.no i redaksjonen: Per Frogner (redaktør) per.frogner@bymisjon.no Michael Hansen michael.hansen@bymisjon.no Margrethe Høydalsvik margrethe.hoydalsvik@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Ståle Lidsheim stale.lidsheim@bymisjon.no lay-out: Jorunn Waaler jorunn@waalerdesign.no Forsidefoto: Torstein Ihle Trykk: Prinfo Unique opplag: 23 400 iK-kontrollert innsamlingskonto: 7011 05 18593

24

1

Ø M E R KE T ILJ

0 Trykksak 7

9

M

noe(n) som ikke stemmer?

Det går mot valg igjen. Hvordan står det egentlig til i byen vår? Hva må gjøres? Hva bør bevares og styrkes? Hva bør forandres?

Bymisjonens arbeid handler også om politikk. Blant våre strategier er det en som heter «påvirke». Og det er en annen som heter «fremme deltakelse».

Politikk handler om vilje til å påvirke fordelingen av goder og byrder i et samfunn.

Det var definisjonen vi lærte i samfunnsfag på skolen. Sånn sett har også bymisjonen et politisk oppdrag.

Vi stemmer ikke på noe politisk parti.

Men vi vil gjerne være med å påvirke de som har fått et politisk mandat, uansett parti, til å bruke det vil beste for folk. Og helst til beste for noen som nettopp ikke er blant dem som har størst mulighet til å påvirke. Enten fordi de ikke har stemme, eller fordi deres stemmer ikke teller. Som barn og unge eller pleietrengende eldre.

Mennesker som sliter med rus, fattigdom eller psykisk sykdom. Mennesker som mangler fulle borgerrettigheter, eller som ikke får tatt dem i bruk.

Politikk er fylt av paradokser. Ett av dem kan formuleres slik: Når det er noe som ikke stemmer, merkes det best av noen som ikke stemmer. De som rammes hardest av skjev-

heter og mangler i samfunnet, er ofte blant dem som har liten politisk innflytelse.

– Dere i bymisjonen må være eksperter på demokratisk ulikhet! Det var en politisk journalist som utfordret oss på denne måten. Han har rett: Noe av det viktigste vi kan gjøre for demokratiet og byen, er å synliggjøre mekanismer som, med eller uten hensikt, holder folk utenfor. Og så gjøre vårt for å bidra til at flest mulig deltar, både i debatten og i valglokalene. Da må alle få en følelse av at de faktisk kan bli hørt.

Derfor vil vi gjerne påvirke folk til å bruke den stemmen de har. Det er noe som ikke stemmer, når det er noen som ikke stemmer.

Godt valg!

Sturla J. Stålsett generalsekretær

BYMISJON 3_2011

3

Tema: Uten bolig

Adresse: Oslo S Oslo S er Norges travleste knutepunkt. 150 000 mennesker er på gjennomreise hver dag. Men noen blir. Deres historier er ulike, men Oslo S er for mange et felles tilfluktssted. 30–60 personer bor mer eller mindre på stasjonen.

Klokka på avgangstavla er 00.45. Inne på Oslo sentralstasjon er det fortsatt reisende, mennesker på vei hjem. Etternølerne. De som akkurat rekker siste toget.

Menneskene i ventehallen skiftes gradvis ut. I et rolig tempo. Men når siste tog forlater stasjonen fem på halv to, er fortsatt noen igjen. De som ikke har blitt skiftet ut. De som hvileløst går rundt og de som sitter helt stille, med haken hvilende mot brystet.

De uten billett.

– Du må våkne, sier vekteren og rister forsiktig i skulderen til en sovende mann. Han gir et tegn med hånda til andre som illustrerer at de må sitte oppreist.

Kropper strammes opp, søvnige blikk streifer rundt.

I det vekteren runder hjørnet, senkes blikkene, og hodene faller gradvis ned mot brystet igjen.

– Det er stort sett greit å sitte med bøyd hode og sove. Nå som vekterne kjenner meg igjen, får jeg sitte litt mer i fred. Jeg forstår jo at det ikke er særlig respektabelt at folk sover rundt på stasjonen.

Enveisbillett. «Håkon» er 58 år. I påsken satte han seg på et tog til Oslo, uten planer, uten konkrete forventinger. Nå har det gått to måneder. Fortsatt er ventehallen på Oslo S hans oppholdssted.

– Når trygda kommer tar jeg noen døgn på hotell.

For jeg er så sliten, fysisk og psykisk. Jeg får ikke tilstrekkelig med søvn eller hvile.

Klokken to stenges stasjonen. I løpet av kort tid dukker mange av de samme menneskene fra Oslo S

4

BYMISJON 3_2011

opp på Bussterminalen. Her er det åpent hele døgnet, men det er mer usikkert, her må det duppes med varsomhet. Du kan bli bedt om å forlate stedet hvis du sovner.

– Jeg går alltid tilbake til Oslo S når det åpner igjen klokken kvart over fire. Med litt flaks kan jeg få noen timer til med søvn, det er en bonus.

Hemmelighet. Håkon er ren og pen i klærne.

Han kaller det stolthet, er nøye på å være presentabel.

Snakker med klar og ren røst.

– Jeg er ikke stornøyd. I jobben var jeg vant med å bo på brakke. Reiste mye rundt i landet. Bygg og anlegg.

Men det er fem år siden nå. Han ble sykemeldt.

I fire år har han levd på trygd.

– Ingen vet at jeg ikke har noe sted å bo. Jeg har ikke fortalt det til barna, jeg vil ikke gjøre meg så liten.

I jobben var jeg en betrodd kollega, jeg ga og ga. Da jeg ble sykemeldt og senere trygdet, var det ingen som sa takk for innsatsen engang. Hva tjener det å fortelle om at en ikke har et sted å bo?

Så kommer selvbebreidelsen.

– Jeg kunne jo ha tatt kontakt selv. Men jeg gjorde det ikke, gjør det ikke. Det er jo min skyld. Nå er jeg helt på felgene, sitter alene og savner… For å si det sånn, jeg har mange negative tanker.

Noen bruker Oslo S til å skjule seg. Håkon forteller at han føler seg synlig.

– Jeg ser folk gå til jobb. Jeg går på trygd og sover på en stol. Det er en rar opplevelse. Jeg føler meg naken og alene.

Likevel har han opparbeidet et lite nettverk på stasjonen. En gjeng på fem menn, et fellesskap.

– Vi har like opplevelser og det er likhetstegn mellom våre liv. Vi deler tobakk og det som er. Det er en trøst å prate med dem og en trygghet å vite at de spør etter deg hvis du ikke dukker opp.

– Men, det er en dobbelthet i fellesskapet også.

Dagene sviver. Jeg tar ikke grep for å gjøre endring.

Glemmer problemer og lever i en egen verden.

Dagene går fort.

«jeg sto og så på togsporet til Oslo. jeg var lei. plutselig satt jeg på toget, uten å ha tenkt over konsekvensene. » 30–60 personer oppholder seg nærmest permanent på Norges største jernbanestasjon, avhengig av årstid.

På dagtid er Helene innom stasjonen. Hun er snart femti, og tok toget til Oslo for å samle flasker. Hun vet hvor hun finner gratis toalett, og hvor hun kan tilberede middagen. Varmt vann fra en toalettspring til nudlene; da går det økonomisk rundt med dagsbudsjettet på 40, kanskje opp mot 60 flasker, på de gode dagene.

– Jeg ble kastet ut av leiligheten min for en måned siden.

Hadde ikke råd til å takke ja til den nye jeg ble tilbudt.

Har ikke penger, orker ikke Nav og sosialkontoret. Har det langt opp i halsen. Hun forteller at hun nå har funnet seg et portrom i Vika der hun sover. Likevel er Oslo S en viktig base i hverdagen.

– Da jeg kom til Oslo, var jeg på stasjonen til den stengte hver natt. Her er det folk, så jeg føler meg tryggere.

På Nationaltheatret stasjon var jeg så synlig, men her kan jeg gjemme meg i mengden.

Isolasjon. Hun snakker ikke med mange, ikke med de som oppholder seg på stasjonen, ikke med gamle venner og sine to barn i tenårene. Hun er flau, for flau til at hun vil

kontakte barna sine. Hun lever som en eremitt, gjemmer seg i Oslo, prøver å være usynlig, det var ikke mulig der hun kommer fra.

– Jeg var i en vanskelig økonomisk situasjon for noen år siden. Da var det ingen av venninnene som kunne hjelpe meg. Orker ikke å gå igjennom samme ydmykelse en gang til. Hvorfor spørre om hjelp da?

På Sporet. I et hjørne nede i gamle Østbanehallen ligger et lite rom der mennesker kan søke stillhet eller rett og slett spørre om hva som helst. Stedet kalles Sporet og drives av Bymisjonen. Prosjektleder Gudrun Brøvig Silde forteller at de får to hundre henvendelser i måneden, om stort og smått.

– Oslo S er en smeltedigel. Utover å være et knutepunkt for reisende, fungerer også stasjonen som et sosialt treffsted for ulike subgrupper. Vi snakker med mange mennesker, og jeg er overrasket over hvor mange som forteller at sammenfallende uheldige omstendigheter gjør at de står uten bolig i dag. For noen er situasjonen dramatisk. Samtidig har

BYMISJON 3_2011

5

Tema: uten bolig

Prosjektleder for «Sporet» Gudrun Brøvig Silde ser at Oslo S er sosialt treffsted for mange ulike grupper.

mange lang erfaring. Det har jo alltid vært folk som har farta. Vi hjelper til med å finne løsninger innenfor de rammene vi har. Gudrun mener at å be om rettigheter som er behovsprøvd kan være en høy terskel for mange å trå over.

– Jeg tror det er vanskelig å identifisere seg som boløs. Da kommer alltid spørsmålet om hvorfor. Det stilles krav til dokumentasjon. Ydmykelse og fordømmelse er reelle opplevelser. For mange kan det rett og slett også være vanskelig å komme igjennom til hjelpeapparatet – telefon, oppmøte, ventetid. De gir opp.

– Vi opplever at mange mennesker havner i en umulig situasjon, en negativ spiral. Fravær av bolig, uten arbeid og så slitne at de kan sovne hvor som helst.

Hvordan bryte ut av dette? Helene har vært jevnlig innom Sporet etter at hun oppdaget at hun kunne lade mobiltelefonen her.

– Jeg kan ringes, men har ikke penger til å ringe.

Hun håper på telefon fra vikarbyrået som kan tilby henne en jobb, men hvordan kan hun gå på et jobbintervju nå, på kort varsel? Det bekymrer. Likevel er hun optimist. Hun har en venninne som vet om situasjonene hennes. Hun har fortalt det til noen likevel. I kveld skal hun kanskje på visning.

Håkon pleier å ta morgenrøyken på sjøsiden av Oslo S. Han liker det han ser, og kan også gå timer i Oslos gater for å se på arkitektur. Men hvorfor leier han seg ikke en leilighet?

– Jeg er så nedkjørt og har ikke guts til å finne et sted å leie. Å bli møtt med avslag orker jeg ikke lenger.

Han forteller om helgen i forveien, da han var syk og hadde behov for både legehjelp og overnatting fra det offentlige systemet.

Jeg fortalte at jeg ikke hadde noe sted å bo, men ble bedt om å reise hjem før oppfølgingstime dagen etter.

Jeg satt på venterommet hele natta. Tok noen nye prøver dagen etter, med gjentagende beskjed om å komme tilbake dagen etter. Hvor skulle jeg gjøre av meg i mellomtiden? Det jeg ble tilbudt var en togbillett, en returbillett fra Oslo S. Tekst og foto: Ståle Lidsheim

– En seng på nåde er uverdig – Tanken om at det er nok senger i Oslo til alle, gjenspeiler en manglende vilje til å ta innover seg at et godt akutt overnattingstiltak er langt mer enn en seng.

Alle har krav på akutt hjelp, blant annet i form av tak over hodet, i henhold til lov om sosiale tjenester. Kirsten Frigstad, prosjektleder på Bymisjonens lavterskeltilbud 24SJU, mener at rammene knyttet til akuttsengene er problematisk.

– Gjør en seng livet levelig? Nei, ikke de akuttsengene det er knyttet mange betingelser til. Et reelt akutt-tilbud er der

6

BYMISJON 3_2011

du kan henvende deg på døra og komme inn uten at det stilles så mange spørsmål om hvorfor, og hvor du kommer fra. Et slikt tilbud mangler både for menn og også par i Oslo i dag. Mange ligger heller ute.

Kirsten etterlyser overnattingssteder som er egnet for ulike behov.

– Dagens tilbud fungerer ikke. Lavterskel hybelhus segmenterer – og i verste fall forsterker de den kaotiske livssituasjonen de fleste som får dette tilbudet lever i.

Vi trenger et mangfold av permanente og egnede boliger.

Vi må tilby noe å stå på, først da kan vi diskutere endringer.

Mange mennesker som oppholder seg i Oslo har ikke noen klar tilhørighetskommune.

– Hva er hjem for mennesker som har sin siste adresse på et behandlingssenter eller hos en samboer som de flyttet fra

Kirsten Frigstad, leder for «24SJU» etterlyser reelt åpne overnattingssteder for folk uten bolig.

for fem år siden? Jeg mener ikke at vi nødvendigvis skal hjelpe alle til å etablere seg i Oslo. Å tilby billetter til hjemreise er helt greit, men det krever at kommunene samarbeider om tiltak.

– Å ikke ha bolig gjør noe med identiteten og opplevelsen av egen mestring. Det kan sette et menneske i fullstendig

avmakt og fører ofte til destruktivitet. En varm by har minst et sted du kan komme inn betingelsesløst, så en nattåpen kafé kan Oslo sannelig spandere på seg , sier Kirsten Frigstad.

Tekst og foto: Ståle Lidsheim

Etterspør nattkafé med sovesal – Det å vite at man kan komme inn et sted, gjør at man kan puste, mener Ole Martin Holte.

Ole Martin har lang erfaring med oppsøkende gatearbeid i Oslo, og har blant annet bygget opp Gatetjenesten i Fransiskushjelpen. Gjennom sine erfaringer på gata mener han det er en sterk sammenheng mellom mangel på bolig, psykisk helse og rus.

– Det er krevende å leve uten bolig for da har du ikke noe å gå til som er trygt Man lever et liv på andres premisser, og opplever mye stress og redsel. Jeg tror det er lett å søke en alternativ trygghet, i for eksempel rusen. Da Ole Martin studerte, bestemte han seg for å forsøke å leve på gata.

Prosjektet ble et brutalt møte med en ukjent virkelighet.

– Jeg visste lite om hva som fantes på gata, både når det gjaldt hvem som levde der og hvilken tilbud som fantes til hjemløse. Men jeg erfarte raskt at man blir sett på og behandlet som mindreverdig. Ikke en eneste gang ble

jeg kontaktet av noen som ville hjelpe meg. Ole Martin mener at det er stor forskjell på hvordan hjemløse møtes i Norge og Danmark.

– I Oslo sov jeg i ute nesten hver natt. I København var det motsatt.

Der fikk jeg som oftest en seng å sove i. Redningen i Oslo på kalde og våte dager ble Oslo S, da bygget åpnet først og stengte sist.

Ole Martin Holte, Ole Martin mener at en nattkafé Fransiskushjelpen – med sovesal er en god balanse bodde selv på gata. mellom frihet og passe rammer.

– Å bo på gata gjør noe med den psykiske tilstanden.

Det å vite at det finnes et tilbud man kan benytte, reduserer redselen for avvisning, og gir ro. Man holder ut.

Tekst: Ståle Lidsheim

BYMISJON 3_2011

7

Fotoreportasjen

Ensomhet i to akter Vi har fulgt teatergruppa act2 fra Safir i Oslo på en reise fra idé til ferdig forestilling. Gruppa bruker en teaterform der deltakerne improviserer seg frem til mulige løsninger på vanskelige livssituasjoner.

Formen kalles Forum Teater.

Forum teater er en teaterform der publikum får pavirke stykkets gang i andre akt.

Her er Hanne Brænna som spiller Kate, venninne til hovedpersonen i stykket.

AKT 1 Tema er ensomhet. Prosessen er i gang. Ideer skal prøves ut og på veien mot målet kommer stadig nye. Deltagerne er i grublefasen, et nytt teaterstykke er i fødselen. Gruppa på syv personer prøver ut ulike skisser mot hverandre. Når er følelsen av ensomhet størst? I menneskemengden? Alene i leiligheten?

8

BYMISJON 3_2011

«act2» sier noe om at dette er en teaterform som foregår i to akter. Først spiller gruppa stykket i helhet. I andre akt får publikum mulighet til å påvirke stykket, gjøre forandringer og komme med nye løsningsforslag.

– Et viktig poeng er at vi som skuespillere må kunne kjenne temaet på kroppen – at både vi og publikum identi-

Karin Sommer som spiller hovedpersonen Susanne under improvisasjonøvelsene til det som skal bli «En ensom historie».

fiserer oss med innoldet. Det hadde f.eks vært helt uaktuelt å lage et stykke om palestinakonflikten – for det ville ikke vært troverdig, vi står ikke i den konflikten selv, forteller Sandra Gravesande, en av skuespillerne.

– Teaterformen kommer opprinnelig fra Brasil og ble utviklet av den kulturelle aktivisten Augusto Boal. Han

ville viske ut skillet mellom sal og scene og laget et politisk teater der publikum skulle være med og påvirke teaterstykket underveis. Det ble også kalt «de undertryktes teater».

Boal måtte flykte og tok teaterformen til Europa, der han tilpasset den for europeiske forhold, forteller Sandra.

BYMISJON 3_2011

9

AKT 2 Bymisjonssenteret Oslo. Etter flere måneders arbeid er kvelden er kommet da stykket skal oppføres for publikum for første gang. Skuespillere haster rundt i salen for å gjøre de siste forberedeleser, mens andre trekker en siste blås i bakgården. For noen er dette første gang de opptrer med et publikum og stemningen er lett nervøs.

– Dette er en veldig spennede og leken måte å jobbe med teater på. Ensomhet er jo noe vi alle kjenner, så vi har brukt mye av våre egne historier inn i stykket, selv om dette ikke er historien om en enkelt av oss. Sammen har vi improvisert fram stykket, forteller Sandra Gravesande som har bakgrunn som teaterpedagog og opptrer for første gang med «act2» denne kvelden.

I salen sitter et publikum på ca 20 personer.

Vi møter hovedpersonen Sandra som sliter.

Hun har vært nykter i to månder og har pusset opp leiligheten og har økonomiske problemer.

Vanskelig er det også forholdet til en kjæreste i rusmijløet og relasjoner til nye mennesker.

I andre akt stopper «joker» Thomas Storm, som også er leder for «act2» , stykket på ulike steder og utfordrer publikum til å komme med nye løsninger og dermed endre stykket ved å komme med forslag eller ved å overta rollen til en av skuespillerne. Overraskende mange gode og morsomme løsningsforslag kommer fra et aktivt publikum. Det er i Akt2 en virkelig kan se mulighetene og styrken til denne teaterformen.

– Det var kjempeskummelt, men må jo bare bruke magefølelsen. Vi er jo aldri sikre på hva publikum kommer med, og hva vi skal svare, selv om vi har jobba lenge med rollefigurene, forteller en lettet Sandra etter premieren.

Stykket fremføres fem ganger i juni.

Foruten kveldens forestilling skal gruppa spille stykket på flere av Kirkens Bymisjons institusjoner som Veslelie, Nybøle, og på Bymisjonsenterene på Lillestrøm og i Oslo.

«Susanne» sliter med ensomhet. Vi får et et innblikk i hva en som skal arbeide seg ut av rusavhengighet kan slite med.

Kates venninner vil ha «Susanne» på en spa- og shoppingtur til London, men hjemme ligger regningshaugen og venter.

Tekst og foto: Torstein Ihle

act2 – Forumteater • Teatergruppe, del av tilbudet på Safir – Senter For Frivillig Innsats i Rusfeltet • Bruker sine egne erfaringer i utvikling av teaterstykker • Publikum får påvirke stykkets gang

10 BYMISJON 3_2011

En fra publikum (til høyre) har gått inn og overtatt rollen som «Susanne».

Vi får et morsomt og uventet løsningsforslag på Susannes dilemma.

Se flere bilder fra øvelsene og forestillingen her: www.bymisjon.no/act2-bilder

innsiDen

Heggeli Barnhjem i Kirkens Bymisjon tilbyr blant annet familiebaser i tillegg til selve barnehjemmet.

Familiebaser er forsterkede fosterhjem som får tett veiledning og oppfølging fra barnehjemmet gjennom flere år.

Her forteller Linn Therese (16) om hvordan det var å få en «fosterbror».

Da jeg ble fostersøster Min verden har ikke alltid vært slik min verden er i dag.

Ganske gradvis, men på kort tid, skjedde en forandring, en forandring av meg og mitt liv. Det er det jeg vil kalle mitt vendepunkt, i min verden.

Etter mye frem og tilbake ble det slik at vi skulle bli fosterfamilie til en liten gutt på 7 år. Tiden fremover skulle bli lang og spennende. Det gikk en lang periode først der vi bare skulle få veiledning og informasjon om gutten. Han visste så klart ingenting om oss. Første gang vi møtte gutten kom han hjem til oss sammen med en dame fra barnehjemmet han da bodde på.

Jeg så en liten villtass i fotballdrakt hoppe ut av bilen og løpe opp bakken i gårdsplassen vår. Skravla gikk i ett, han snakket for oss alle, det var hans måte å være nervøs på. Jeg tenkte på hvor rart det må være bare en dag å få beskjed om at du skal få en ny familie, og dagen etter skal man møte dem. At han var nervøs, det har jeg full forståelse for. Et så lite hode, med så mye å bryne seg på.

Etter det første besøket fulgte det opp med besøk hele dager og helger. Plutselig gikk alt veldig fort. 10.juni det året flyttet han inn til oss, han ble en del av oss, som han skulle forbli resten av sitt liv, vårt liv.

Det var da det startet å skje noe med meg, livet mitt ble plutselig så veldig annerledes. Denne gutten skulle forandre meg, mitt syn på livet og gjøre meg bevisst på hva jeg ville jobbe med.

Det var bare ett sted i livet som stoppet opp, og deretter begynte helt på nytt. Jeg begynte å se hvor vanskelig barn kan ha det, jeg begynte å se at det fins så utrolig mange barn der ute som trenger hjelp, tusenvis av barn som bor i fosterhjem og på barnehjem. Jeg var sikker på at det var slike barn jeg ville jobbe med, det var slike barn som fi kk meg til å se hvor bra jeg egentlig hadde det, hvor lett jeg kunne gjøre ting, hvor gode muligheter jeg hadde til å lykkes, og min mulighet til å hjelpe dem. Jeg ble rett og slett en ny person.

Tankene mine ble endret, følelsene mine ble endret og handlingene mine ble annerledes. Det var det som fi kk meg til å åpne øyene for de egenskapene som fantes i meg.

Jeg bryr meg virkelig om andre.

Så jeg sitter her den dag i dag, gleder meg til å tilbringe tid med fosterbroren min, det er så lite som skal til for å glede han. Bare det å se på tv sammen, setter han så utrolig stor pris på. Det er det som er så herlig, å se hvor stor pris de setter på små ting, de legger merke til alt du gjør som er bra og sier det til deg, de gleder seg over hver minste detalj. Slike barn får deg til å innse at det du har er bedre enn du noen gang har tenkt over.

Ikke alle 16 åringer har opplevd det jeg har, noe som har gjort meg trygg på meg selv. Det at jeg virkelig brenner for å hjelpe de barna som er vanskelige, av den grunnen at de har det vanskelig, får meg til å innse hva som faktisk er viktig og hva som er mindre viktig. Å få en fosterbror har virkelig åpnet øynene mine for livet og livets muligheter. Det var slik jeg opplevde mitt vendepunkt i livet, og fant mitt jeg , sanne JEG. Tekst: liv therese Kalhagen | Foto: privat

BYMISJON 3_2011

11

PORTRETTET

Oppdrag: Håp – Håp! Det er det viktigste vi kan skape som organisasjon nå og i årene som kommer. Det er utrolig viktig å vise håpsbilder i det sammensatte samfunnet som byen er. Både gategudstjenester og pølsegryter tenner håp – og skaper fellesskap.

Den gråstenkte og veltalende mediamannen Åge Petter Christiansen (61) har satt seg hjemmevant til rette i en krok i Filmens hus. Hans selvskapte rekrutteringsfirma «Hodejegerne» har lokaler i nærheten – og rett rundt hjørnet ligger Kirkens Bymisjons hovedkontor. Der er han godt kjent, etter 11 år i styret. Nå er han tilbake etter en pause – også denne gangen som styreleder. Det er derfor han snakker så visjonært i vi-form: – Vi i Kirkens Bymisjon, sier han, og bruker gjennomgangsordene: Fellesskap – Engasjement – Håp.

Det glødende verdispråket har han med seg fra oppveksten i Snertingdal på vestsiden av Mjøsa. Livet i småbygda var en god formingstid for mannen som med årene ble en urban og radikal gründer. KFUM-klubben på ungdomshuset var han selv med på å starte allerede som 15-åring. Det var et miljø som oppfordret unge til å ta stilling, og ansvar. I god 70-tallstil sto både trosutfordringer

12

BYMISJON 3_2011

og politikk på dagsorden. Han besteg noen talerstoler selv også: – Jeg var ikke så dårlig som predikant, smiler han.

Det var mye alvor - og vi ville gjøre det ordentlig.

Siden har han elsket organisasjonslivet. Og å starte noe.

Fordi det gir sjanser for det folk brenner for, og gir rom for et engasjement i tillegg til en jobb. – Frivillighet er viktig samfunnsbygging og det er et inspirerende oppdrag å få en organisasjon til å fungere, sier han.

– Hva er det med Kirkens Bymisjon som tenner deg?

– Det er den tydelige og målrettede handlingsevnen som viser at Den norske kirke har diakonal kraft. Det er inspirerende å får være med på dette. Det stemmer med grunnlaget for det å være kristen: Å formidle håp til folk som ikke opplever å få bekreftet den verdigheten de har. Bymisjonen har en stemme som er viktig når for eksempel naboprotestene kommer på grunn av sosiale tiltak i nabolaget.

Da utfordrer vi den borgerlige staheten som også oppstår

ikke bare er enkeltpersoner, men et fellesskap som skaper noe sammen. Slik mener han at byen også kan være.

Han ser på seg selv som urban. Trives best i byen.

Bor i Oslo – men har jobbet i Bergen og Stockholm.

– Byer er gode samfunn, fordi de rommer så ulike grupper. De som tror de kan «rydde byen» for uønskede mennesker kommer aldri til å klare det, fordi det vil alltid være mange grupper som krever sin plass i byen.

Kirkens Bymisjon er blant de mest markerte ideelle organisasjonene, og har de siste årene vært blant dem som har kjempet drabelig for avtaler og forståelse for sitt særpreg som nettopp humanitære verdiorganisasjoner.

– Hva er dette umistelige «ideelle» særpreget?

– Det handler om viljen til å gjøre noe ekstra som både har kvalitet og omsorg med seg. Generalsekretær Sturla Stålsett brukte nylig uttrykket «radikal barmhjertighet» om dette. I det ligger kraften i ha lyst til å bety noe, gleden over å få være med. Det legger følelse i profesjonsarbeidet og vilje til å gå den «ekstra mila» som bevegelse.

Åge Petter Christiansen Styreleder i Stiftelsen Kirkens bymisjon Oslo partner i rekrutteringsbyrået «Hodejegerne» tidligere: programjournalist og korrespondent nrK politisk journalist Dagbladet redaksjonssjef og sjefredaktør vårt land redaksjonssjef Dagbladet personaldirektør Dagbladet i et bysamfunn, sier styrelederen.

– Er du fortsatt idealist?

– Ja, og optimist! Men jeg er kanskje ikke så utålmodig som før jeg var 50. På noen områder burde jeg sikkert vært ristet selv. Men det kan være flott å høre på de gamle stemmene også.

– Hvilken sak ville du selv markert nå?

– Kampen mot rasisme i byen. Vi merker trykket både når Bymisjonen skal etablere nye botiltak, og i idrettsarbeidet til VIF. Jeg ville gjerne gått i flere tog for å gi muligheter for de som har det mest krevende – de er ofte fra andre kulturer enn vår egen.

Han sitter i styret i Vålerenga Fotball også – og synes de to ligner hverandre: I Enga synger vi: «Vil speller for flere enn bare oss sjøl». – Det inspirerer meg, sier Åge Petter, det sterke fellesskapet – historiene som viser at vi

Det er mediamannen Åge Petter Christiansen som er mest kjent i det offentlige rom. Han huskes både som radioreporter og korrespondent i NRK, sjefredaktør i Vårt Land, redaksjonssjef i Dagbladet og nå: partner og styreleder for lederrekrutteringsbyrået «Hodejegerne». Vi spør medielederen om hva som bør være Bymisjonens stemme i offentligheten.

– Bymisjonen kan ha en unik stemme, fordi vi har et godt omdømme og kan vise til både kunnskap og kvalitet.

Vi slipper til og blir hørt, sier han – men kommer med denne utfordringen: – Kirkens Bymisjon burde utfordre Kirken sterkere.

Vi høres godt i politiske utfordringer, men kraften inn i kirken er ikke like sterk. Den diakonale stemmen er viktig, fordi den ofte varer lenger enn den politiske debatten. Med et kirkelig, diakonalt budskap kan vi fortsette å snakke når politikerne ikke gjør det mer.

Vi er ved tanker om tro. – Barnetro fi kk jeg mye av hjemme. I Bymisjonen har jeg fått påfyll for voksentroen, sier styrelederen. Han har sluppet til tvil om hva som er rett og galt. Utfordret dogmer og ståsted. Flere voksne skulle gjøre det, mener han. Det åpner for fellesskap som ikke stiller krav – som også kan møte andres tro og tvil.

Voksentroen tåler det.

Og der sluttes ringen i det vi går ut i gatene igjen.

Vi snakker om hva som må til for at det skal «gå bra» med folk som sliter, og særlig barn og unge. For styreleder Åge Petter er det dette: Fellesskap. Fellesskap og mulighet til tilhørighet. Det må skapes håp...

Tekst: per Frogner | Foto: Ståle lidsheim

BYMISJON 3_2011

13

Myrsnipa Christiane Myribø og Nøffe: Gode samtalepartnere for barn som leter etter ord.

Med dukker som døråpnere I Kirkens Bymisjons «Myrsnipa» er hånddukker og lek viktige verktøy for å få barn til å snakke om det som er vanskelig.

«Ludvik» og mammaen hans har kommet til Myrsnipa for å forberede seg på å møte pappa. Ganske raskt sier Christiane Muribø, ansatt og dukkefører: – Vet du hva, det er en til som bor her. Han bor bak stolen der borte. Har du lyst til å hilse på?

Nøffe titter frem. Han er litt sjenert i begynnelsen, men tør fort opp. Rufser litt i håret til ansatt-Bjørnar.

Tøyser til og med med mamma.

– Hva har du lyst til å gjøre når du er sammen med pappa? spør Nøffe. Sammen skriver de en liste over hva Ludvik ønsker seg. Han lurer på om pappa kan ta med pannekaker. Nøffe lurer på om det går an å tøyse med pappa også. Ludvik tror det. Til slutt snakker de litt om hva Ludvik bekymrer seg for. Han er lettet etterpå, for nå har han mer oversikt over hva som skal skje når han og pappa møtes.

14

BYMISJON 3_2011

– Jeg er glad i hjertet mitt, sier han veslevoksent og forklarer at han synes de på Myrsnipa er flinke til å snakke med ham. Når de går vinker Nøffe i vinduet.

Rollespill og dukker brukes stadig mer i samtaler med barn. Hos Myrsnipa, hvor oppgaven er å tilrettelegge samvær mellom foreldre og barn som av ulike årsaker ikke kan bo sammen, er Christiane Muribø en primus motor for denne metoden. Med dukker får hun barnets egne ord, og snakker med barna mer på deres egne premisser og språk.

– Vi bruker dukkene for å bekrefte antagelser om hvordan barnet har det. Dukken klager kanskje litt over vondt i magen. Kanskje den er litt sint også, eller den lurer på om det er vanlig å ha litt vondt i magen før man skal møte pappa for første gang på lenge.

Dukken Nøffe kan også skrive, og gjerne det som barna sier at den skal skrive.

Etterpå kan vi sammen med dukken spørre barnet om det også kanskje har det litt sånn. Ofte opplever vi at barnet engasjerer seg så mye i hvordan dukken har det, at det bryter inn og forteller om egne erfaringer. Plutselig er det en samtale i gang.

– Når oppmerksomheten løftes bort fra barnet, er det enklere for barnet å åpne seg, forklarer Christiane.

Hun er bevisst på at samtalen fortsetter med dukken der

som barnet har «plumpet ut med» en vanskelig erkjennelse.

– Hvis jeg unngår å fokusere for mye på det barnet nettopp sa, beholder barnet en viktig distanse til det vanskelige.

I stedet hjelper dukken til med å finne løsninger.

For eksempel ved å foreslå at de skal skrive en liste over hva barnet har lyst til å gjøre. Da er det grisen Nøffe, strikkedukken Omar eller en av de andre dukkene som skriver.

Forutsigbarhet betyr mye for barn.

– Vi forsøker å lage litt ro og orden, for i deres liv er det så mye som er kaotisk, forklarer Bjørnar, leder for Myrsnipa. Selv syns han ikke det er lett å være den som holder dukken, men han engasjerer seg gjerne i samtalen med den. Ofte er det en hel liten gjeng som sitter og snakker med dukken sammen med barnet. Det er også en ordentlig samling dukker som bor hos Myrsnipa, alle med sine særegne egenskaper. Dukkeflokken er et helt lite persongalleri, som gir både barn og voksne gode muligheter til gjenkjennelse.

Innenfor sosialpedagogikken er bruk av dukker i samtale med barn en anerkjent metode. På Høyskolen i Oslo er den valgfag i barneversutdannelsen og det er i dag Christiane Muribø som holder kurset. I høst holder hun også seminar for Kirkens Bymisjons senter for barn, unge og familier (Forus). For det skal litt mot til for å kaste seg ut i det.

Det kan være krevende for en voksen å hengi seg til leken og til et, for voksne, uvant språk.

– Men dukkene er så effektfulle at det uansett er verd et forsøk, sier Christiane. Det er jo vi som styrer dukken, så hvis vi merker at barnet ikke reagerer positivt på dukken, så kan det hende at dukken sier at den har lyst på en liten lur under sofaputen igjen.

Bjørnar legger til: – Når man tenker på de utfordringene som barna vi møter står oppi, skulle det bare mangle at ikke vi våger å kaste oss ut i lek som verktøy!

www.bymisjon.no/over-z

Tekst: Anne Gundersby Djup | Foto: Ståle Lidsheim

Gategudstjenester i sommer

http://on.fb.me/gategudstjenester

Ord og musikk. Brød og vin og åpent fellesskap. Også i sommer inviterer Kirkens Bymisjon til gategudstjenester i Oslo sentrum. Hver søndag fra 26. juni til 14. august gjøres Jernbanetorget om til åpent kirkerom for alle som vil delta i gudstjenestefeiring og lystenning midt i storbyen – og for de som bare kommer forbi og vil stoppe opp i ettertanke en stille time. – Velkommen til et pusterom under åpen himmel. Gategudstjenesten er et møtepunkt mellom Gud og mennesker i byen, sier daglig leder ved Bymisjonssenteret i Oslo, Sigmund Ruud.

Gategudstjenestene starter kl. 20.00. Værforbehold.

BYMISJON 3_2011

15

16

BYMISJON 3_2011

Frivillig

Det er spennende å være med for da lærer vi litt mer om det å være venner og det å være uvenner »

»

Noen å prate med Hver onsdag samles seks barn til et spennende prosjekt på Ullern Frivilligsentral. Gjennom rollespill, drama, dans og video utforsker de temaer som vennskap, respekt, verdighet og empati.

I en liten rødmalt stue samles barna og lederne til en sen lunsj før de setter i gang med dagens tema; samarbeid.

Først er det fokus på hva samarbeid kan være gjennom oppgaver som barna gjør hver for seg og der svarene samles på en stor plansje. Etterpå er det praktiske oppgaver. I dag skal de lage en dans sammen.

– Det er spennende å være med, for da lærer vi litt mer om det å være venner og det å være uvenner. Gjennom rollespillene har jeg lært meg å si det jeg føler og det jeg egentlig mener. Jeg føler at jeg klarer å si tingene på en litt annen måte, sider Frida (10).

Ideen til prosjektet oppstod da Ullern Frivilligsentral lagde jubileumsavis.

– Vi lagde en artikkel om barn som ofte var innom og besøkte frivilligsentralen. Barna fortalte at noe av det fineste med å være her var å ha noen å prate med.

Dermed oppstod ideen om å starte en samtalegruppe for barn mellom åtte og tolv år. Nå er vi gang med et prøveprosjekt med seks samlinger fram til sommeren, forteller en av prosjektlederne Esther Marie Lier.

Foreløpig har gruppa bestått av barn som kjenner hverandre litt fra før, gjennom at de har vært en del innom frivilligsentralen og at noen går i samme klasse.

Til høsten er planen å ta kontakt med skolene og sette

sammen en gruppe med barn som ikke kjenner hverandre fullt så godt.

– Det er gøy å bruke video og rollespill, for da klarer jeg å uttrykke andre følelser der og da enn det jeg klarer til vanlig. Men det beste med gruppa er at vi er sammen med andre, har det gøy og får nye venner, sier Iben (9) ivrig.

Under arbeidet med dansen oppstår det en konflikt i den ene gruppa. Samarbeid er ikke alltid like lett.

Noen føler seg overkjørt.

– Det er nettopp slike situasjoner vi er nødt til å ta tak i og løse i gruppa, forteller frivillighetskonsulent, Liv Marie Alnæs.

– Utfordringen er å møte barna der de er og se den enkelte og den enkeltes muligheter og styrker. Ved å bruke video og rollespill, for deretter å se på videoen sammen, kan vi snakke sammen om det vi gjør og få trening i bruk av dette som arbeidsform. Poenget med å ha en samtalegruppe er at vi skal ta opp verdier og holdninger og bruke ulike veiledningsteknikker.

En utfordring er å lage oppgaver som er tilpasset denne aldersgruppa. Til nå har vi tatt opp temaer som kjærlighet, venner-uvenner og samarbeid, forteller Alnæs videre.

– I frivilligsentralsammenheng er det ganske unikt at vi har et prosjekt som har fokus på barn. Det som også gjør det spennende er at vi har et samarbeid med Seniorsaken som stiller med en frivillig til prosjektet.

Nå prøver vi oss litt fram med hvilken rolle vi skal ha overfor barna, men opplevelsen så langt er positiv, avslutter Esther Marie Lier.

Prosjektet er finansiert med midler fra Gjensidigestiftelsen.

www.bymisjon.no/frivillig Tekst og foto: Torstein Ihle

BYMISJON 3_2011

17

Kulturleder med soloplate

www.kristinminde.no

Kristin Minde har mottatt gode anmeldelser for sin soloplate Six Feet Over. Inspirasjonen henter hun fra møter med mennesker i ulike livssituasjoner.

– Mine sanger balanserer mellom det drømmende og det jordnære.

De handler om å ta valg – og å stå for dem, sier Minde. Som kulturansvarlig på St. Hanshaugen Eldresenter i Oslo har Kristin mange sterke møter gjennom musikken.

– Ofte kan det være godt å ha et annet språk enn tale, for eksempel

i møter med folk som har demens.

I høst var Minde på turné på alle sykehjemmene i Oslo. Da var det gamle, kjente sanger på programmet.

Inspirasjon fra turnématerialet viser seg på hennes nye plate.

– «Skillingsvisene» har blitt løftet frem i ny drakt, sier Minde.

Til sommeren blir Minde å finne på mange festivaler rundt omkring i landet. I tillegg skal hun jobbe med materiale til en ny plate.

Tekst: Michael Hansen

Kirkens Bymisjon er samarbeidspartner

i Oslos nye vannsportfestival Oslo Water Games er en planlagt årlig vannsportfestival i Bjørvika med fokus på miljø, idrettsglede og sosialt ansvar for alle Osloboere. 23–25. juni arrangeres festivalen for første gang.

– Vi vil etablere Oslo som en destinasjon for vannsport på høyt nivå, og vi vil åpne tilgangen til fjorden for alle som bor og arbeider i Oslo – Fjordbyen Oslo, sier Mikkel Thommessen, prosjektleder for Oslo Water Games.

Deler av omsetningen fra festivalen tilfaller Bymisjonen.

Det vil også legges til rette for at personer fra Bymisjonens virksomheter engasjeres i festivalen gjennom ulike funksjonæroppgaver.

– Vi har valgt å samarbeide med Kirkens Bymisjon ut fra det arbeide de gjøre for byens vanskeligstilte. Ved å engasjere noen av Bymisjonens virksomheter til å utføre oppgaver for oss, løser det behovet vi har for arbeidskraft, samtidig som vi kan gi økonomi og verdighet til dem som gjør jobben, mener Thommessen.

Næringslivsansvarlig i Kirkens Bymisjon, Ragnhild Østmo, forteller av Bymisjonen er stolt over å være invitert med som samarbeidspartner i Oslo Water Games.

– Vannsportfestivalen skal være en festival med rom for alle og hele byen skal ha glede av festivalen. Det er også viktig for oss at festivalen er miljøvennlig, sier Østmo Festivalen presenterer et vidt spekter av vannsportsaktiviteter, der fellesnevneren er fravær av motorkraft. Det blir

18

BYMISJON 3_2011

opplæring og konkurranser på flere nivåer i blant annet roing, padling, seiling, wakeboard, stående padling og funballz, der barn og voksne kan «gå på vannet» i en oppblåst ball.

Arrangementet er gratis, med unntak av den delen som foregår fra Operataket, der det blir spektakulære hopp med BMX-sykler ut i havet og hvor Petter Northug og andre toppidrettsutøvere stiller lag i den nyetablerte «Opera-stafetten» i stående roing.

Tekst: Ståle Lidsheim

Mikkel Thommessen, prosjektleder i Oslo Water Games, ønsker å gjøre fjorden tilgjengelig for alle som bor og jobber i Oslo.

Ny satsing blant «Innsattes barn»

Gunnar Martinsen, engasjert prosjektleder for «Innsattes barn».

Arbeidet blant barn av innsatte i fengsler kan nå trappes opp gjennom «Myrsnipa» i Kirkens Bymisjon. Prosjektet «Innsattes barn» er i gang.

Prosjektet har fått midler fra Gjensidigestiftelsen og inntekter fra adventskonsertene i Gamle Logen før jul i fjor.

Dermed kan arbeidet nå intensiveres.

Johnny Ritlef, leder for Kirkens Bymisjons Forus– senter

for barn, unge og familier, gleder seg over nysatsingen og håper at dette kan være starten på et bærekraftig fast tiltak.

– For å få til dette, er vi avhengige av at arbeidet gjøres kjent, sier han, og har invitert politikere, presse og samarbeidspartnere til en markering av prosjektet.

– Når en forelder fengsles blir ofte barnas behov totalt tilsidesatt – og gjerne i beste mening, for å skjerme dem.

Vi ønsker å være en stemme for de barna, sier prosjektleder for «Innsattes barn» Gunnar Martinsen, som har vært i sving flere måneder allerede.

– Tilbudet etterspørres av innsatte, men først og fremst gjør vi dette for barnas del, sier Bjørnar Henrik Bakker, leder for Myrsnipa, som har verdifull erfaring fra området.

Myrsnipa er opptatt av at det enkelte barn blir ivaretatt, samtidig som foreldrenes myndighet og integritet opprettholdes.

Myrsnipa arbeider med å tilrettelegge gode møter mellom barn og foreldre som av ulike grunner ikke kan bo sammen. Deler av dette arbeidet finansieres av gaver fra privatpersoner og næringsliv.

Støtt vårt arbeid for innsattes barn ved å benytte vedlagt giro!

Tekst: Anne Gundersby Djupn | Foto: Ståle Lidsheim

Generalsekretær-veksling I sommer reiser Bymisjonens generalsekretær Sturla Stålsett til Skottland for et års forsknings- og studiearbeid.

I hans fravær er seniorrådgiver Johannes Heggland konstituert i generalsekretærstillingen.

Stålsett skal være gjesteforsker ved University of Glasgow der han skal formidle bymisjonserfaringer fra Norge inn i universitetsmiljøet, og selv gjøre studier og skrivearbeid innen temaområdene frigjøringsteolog, tros- og livssynsdialog og sosialt arbeid.

– Jeg ser fram til en kunnskapsfordypning som jeg håper også vil tilføre organisasjonen nye erfaringer, og å kunne delta i teologiske og diakonale drøftinger om våre aktuelle utfordringer, sier Stålsett. Han har sin teologiske doktorgrad fra feltet frigjøringsteologi, og vil bruke året til å utvikle sitt spesialfelt.

Johannes Heggland har lang fartstid i Bymisjonen og har også tidligere vært konstituert som generalsekretær. Han er seniorrådgiver for generalsekretæren i sin faste stilling.

Tekst: Per Frogner | Foto: Torstein Ihle

Et midlertidig generalsekretærskifte skjer i Kirkens Bymisjon i sommer når Sturla Stålsett (t.v) overlater roret for ett år til kollega Johannes Heggland.

BYMISJON 3_2011

19

ÆresOrD

ingeborg Gjærum

ingeborg Gjærum er fra stange i Hedmark, men nå bosatt i oslo. Fra 2005 til 2010 arbeidet hun sentralt i natur og ungdom, og ledet organisasjonen i 2008 og 2009. i dag er hun student og skribent. i gjestespalten ”Æresord” møter du en fast gruppe skribenter som gir oss tanker og innspill fra egen erfaring og bakgrunn.

Gjestekvartetten som veksler mellom å ta ordet er Arne Bergrren, ingeborg Gjærum, Asta Busingye lydersen, og Jan christian nielsen.

natur og voksen På Mamma sitt kontor hang engang en slags appell om ungdom. Ungdom er ikke en alder, det er en tilstand, var poenget. Makan til vås, tenkte jeg.

Denne våren har jeg fått utmeldingsbrevet. Jeg er meldt ut av Natur og Ungdom. Jeg har feiret 26-årsdagen, er voksen og uønsket som medlem hos de unge miljøvernerne (jeg kan selvfølgelig mer enn gjerne bli støttemedlem og sende dem penger månedlig på autogiro, hvilket understreker behovet for at jeg snart må hanke inn noen voksenpoeng på å lære meg hva en autogiro er.)

Da jeg for noen uker siden forberedte et foredrag om klimaendringer, gikk jeg gjennom noen av mine tidligere foredrag for å bruke dem som utgangspunkt.

Lysbilde 17 kunne ikke vært tydeligere. Med store bokstaver har jeg skrevet: STOL ALDRI PÅ NOEN OVER 25 ÅR. Mitt viktigste budskap til ungdom når jeg land og strand rundt har holdt foredrag om miljøvern, har vært at her må vi ordne opp sjøl. Dagens unge er vant til at Mamma og Pappa ordner opp – de henter og bringer, bestiller tannlegetime, vasker klær og setter over penger når kontoen er tomt (helt til du får en samboer du kan låne pengene av i stedet.)

Vi er vant til at de voksne har kontroll, og derfor er det både uvant og skremmende at når det gjelder de store miljøproblemene – et klima i endring og en natur som ødelegges bit for bit – er det lite som tyder på at ting ordnes opp i. Dette er et område hvor morsan ikke fi kser biffen, her må vi gjøre det sjøl. Har jeg altså sagt i mine foredrag.

Og nå er det altså ikke «vi» lenger. Nå er det Natur og Ungdom – og for all del: alle de andre dyktige ungdomsorganisasjonene – beskjeden går til. Så hva skal jeg nå gjøre? What to do? Finnes det et liv etter ungdommen? Skal jeg si jeg tok feil – at jeg føler meg riktig så ung til sinns og at man er ungdom til man er 30 år.

20

BYMISJON 3_2011

Minst. Eller er det på tide å slå et slag for de voksne?

Det er så flott når de voksne engasjerer seg. Pleide jeg å si.

(Med en svært syrlig tone). Jeg hatet det når folk kalte oss i Natur og Ungdom for «fremtiden» eller – Gud forby – «morgendagens ledere». Vi var jo dagens ungdom, og det var vel så viktig. Vi fnøs når folk sa det var viktig at vi sto på, for det visste vi vel?! Hva trodde de? At dette var en slags fritidssyssel på linje med korps og friidrett?! Hå nei, her var vi fordi det trengtes. Og fordi vi visste det nyttet.

Nå kan jeg jo ikke si annet enn at jo, det er bra de engasjerer seg. For selv om fantastiske unntak finnes enten det er på Kirkens Bymisjon sine institusjoner og initiativ eller som voksen-miljøvernere i Naturvernforbundet, er det for få voksne som engasjerer seg nevneverdig i verden omkring seg. Og nei, jeg nekter å godta at vi sitter fast i den famøse tidsklemma – de fleste gjør jo det nettopp fordi de er opptatt med å hente og bringe og vaske og lage middag. Men om disse barna og ungdommene vi styrer for kunne velge, er jeg sikker på at de ville foretrekke en verden med færre miljøproblemer foran en ferdigoppredd seng.

Men likevel. Jeg er jo redd for denne tidsklemma. Jeg er redd for at i takt med stadig flere voksenpoeng (medlemsskap i Obos, kunne lage hvit saus, pynte til påske, ikke

kaffe etter halv åtte om kvelden, bryllup i august) skal jeg glemme hva det egentlig var viktig å bruke tid på. Jeg er redd for å glemme hvor farlige miljøproblemene var. Jeg er redd for å glemme at det faktisk nytter å stå på. Jeg er redd for å glemme hvor vanvittig godt det smakte med marsipankake og champagne da vi vant over oljelobbyen i slaget om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Jeg har tilhørt gruppen ung og engasjert. Nå er jeg bare engasjert. Og når jeg bare får noen år til på baken, kommer jeg til og med til å bli gammel og engasjert. Det eneste som kan være verre, må være å være gammel og uengasjert. Så det er vel der kampen står nå. Det er jo hyggelig når ungdommen engasjerer seg, men det er jo enda triveligere når de voksne tar i et tak. Er dere med? Er det på tide at vi viser ungdommen at det fortsatt er liv i oss fossiler over 25? Oljeindustrien vil fortsatt inn i nye områder. Natur er fremdeles truet. For få uker siden kom tallene som viser at Norge nok en gang har økt sine klimagassutslipp. Det er nok å ta tak i.

Den som ikke er radikal i sin ungdom har ikke noe hjerte, mens den som ikke er konservativ som gammel har ikke noe hjerne. Sa de til meg. Makan til vås.

Tekst: Ingeborg Gjærum | Illustrasjon: Anne Kari Ødegård

Rusken skaper 10 nye arbeidsplasser i Lønn som fortjent I mai ble det nye samarbeidet mellom Kirkens Bymisjon, Oslo Handelsstands Forening og Oslo kommune offisielt satt i gang; Gaterusken gir flere personer i rusmiljøet i Oslo muligheten til å jobbe.

Trekantsamarbeidet ble initiert av Janne Holtet Westbye, sikkerhetssjef i Oslo Handelsstands Forening.

– Vi har gode erfaringer med å samarbeide med Kirkens Bymisjon om konstruktive tiltak for mennesker i byens rusmiljø. Jeg har fulgt med på arbeidstiltaket Lønn som fortjent og sett de positive resultatene. Det har samtidig slått meg at det er langt flere som møter opp for å få en dagsjobb enn det er tilgjengelige jobber. Handelsstandens ønske om en ren og pen by kan derfor bidra med flere meningsfulle jobber, sier Westbye.

Ruskengeneral Jan Hauger mener at dette er en milepæl for samhandling mellom ideelle organisasjoner, næringsliv og kommune.

– Med små midler skaper vi kraftfulle verdiprosjekter.

Byen blir ren og vi benytter de menneskelige ressursene som er knyttet opp til Lønn som fortjent. Dette er en

Ruskengeneral Jan Hauger, Sosialbyråd Anniken Hauglie, Janne Holtet Westbye i OHF og Marianne Vennerød i Lønn som fortjent står samlet om Gaterusken.

positiv politisk sak som jeg håper blir sett, sier Hauger.

Lønn som fortjent er Oslos første sysselsettingstiltak for rusavhengige og ble startet i 2004. Nesten 30 personer får tilbud om en dagsjobb tre ganger i uken gjennom Lønn som fortjent. Gaterusken er et prosjekt som foreløpig varer ut året og finansieres av Rusken, i regi av Oslo kommune.

Tekst og foto: Ståle Lidsheim

BYMISJON 3_2011

21

Sentral for overskuddsmat i Oslo Etisk utfordring. Politisk rådgiver i Landbruksdepartementet, Ane Kismul forteller at rapporten berører store utfordringer i dagens samfunn.

– ¼ av maten vi kjøper i Norge kastes. Dette er problematisk både i et klimaperspektiv og når en ser på fordelingen av mat rundt i verden.

Konklusjonen i rapporten er sådan oppmuntrende, og det å opprette en matsentral i Oslo er et godt svar på utfordringen til matverdikjeden om å redusere omfanget av overskuddsmat som kastes. Vi opplever allerede en stor nasjonal interesse for rapporten, forteller Kismul.

Henning Høiner i Kirkens Bymisjon ledet prosjektet som har utredet muligheten for en matsentral i Oslo. Her sammen med politisk rådgiver i Landbruks- og matdepartementet, Ane Kismul.

En matsentral i Oslo som distribuerer fullverdig overskuddsmat til ideelle organisasjoner er innen rekkevidde.

Arbeidsutvalget har nå overlevert sin rapport til Landbruks- og matdepartementet.

– Det foreligger ingen vesentlige hindringer for å opprette en velfungerende matsentral i Oslo og denne vil ha høy samfunnsmessig nytteverdi, sier prosjektleder Henning Høiner i Kirkens Bymisjon.

Norske dagligvarebutikker kaster 50.000 tonn mat hvert år. De ideelle

22

BYMISJON 3_2011 1_2011

og frivillige organisasjonene i Norge kan ha stor nytte av overskuddsmaten som aktørene i matvare-kjedene kaster av praktiske eller systemmessige årsaker.

– Arbeidsgruppen har kartlagt behovet for mat til humanitære formål i Oslo, og estimerer at minst 3000 personer vil kunne nyte godt av den maten som distribueres via en matsentral, forteller Høiner.

Fullverdig mat. Han understreker at maten som fordeles via matsentralen er fullverdig overskuddsmat og underlegges streng kontroll.

– Helsetilsynet har vært aktivt involvert i arbeidsgruppen. Innsamling, distribusjon og utdeling via matsentralen skal håndteres innenfor dagens næringsmiddelregelverk og er garantert god kvalitet, sier Høiner.

Forutsigbarhet. Utdeling og servering av mat er en viktig del av det tilbudet ideelle organisasjoner gir til vanskeligstilte personer i Oslo, både som hjelp i en anstrengt økonomisk situasjon, men også som en viktig sosial ramme og kontakt mellom virksomhetene, gjestene og brukerne.

– Mange organisasjoner og virksomheter har allerede avtaler om leveranse av overskuddsmat, men en matsentral vil redusere utfordringer knyttet til logistikk og øke forutsigbarheten. Vi håper at matsentralen er i full virksomhet innen utgangen av året, sier Høiner.

Konsernsjef i NorgesGruppen, Tommy Korneliussen, forteller at NorgesGruppen har støttet arbeidet med å etablere en matsentral i Oslo siden idéen ble lansert.

– Vi er med og oppfordrer alle andre aktører i matverdikjeden til å gjøre det samme.

Tekst: Ståle Lidsheim | Foto: Torstein Ihle

Kontakt oss...

Markedsavdelingen Ønsker du å støtte arbeidet vårt, eller er du allerede giver og vil gjøre endringer? Ta kontakt med oss i markedsavdelingen på telefon 02005 eller e-post firmapost@bymisjon.no

Vil du gi din støtte til Kirkens Bymisjon Oslo?

Du kan også ta kontakt med oss direkte: Hans Jacob Torkildsen

Markedssjef Hans.Jacob.Torkildsen@bymisjon.no Dir.: 22 36 55 32 Mob.: 92 69 59 08

Henning Høiner

Prosjektleder Henning.Hoiner@bymisjon.no Dir.: 22 36 55 35 Mob.: 91 83 20 99

Ragnhild H. Østmo

Michael Hansen

Markedskonsulent Michael.Hansen@bymisjon.no Dir.: 22 36 55 11 Mob.: 41 66 16 53

Du kan bruke strekkoden eller organisasjonsnummeret hos kommisjonæren.

Mer informasjon finnes på www.grasrotandelen.no Her vil du også kunne følge med på hvor mye Grasrotandelene genererer for de enkelte Grasrotmottakerne.

Takk for at du støtter oss via Grasrotandelen!

✂

Anne Gundersby Djup

Markedskonsulent Anne.Gundersby.Djup@bymisjon.no Dir.: 22 36 55 21 Mob.: 99 55 55 01 Anne arbeider med giverkontakt, kampanjer, arrangementer og utarbeidelse av informasjonsmateriell.

Næringslivsansvarlig Ragnhild.Ostmo@bymisjon.no Dir.: 22 36 55 29 Mob.: 97 05 79 05

Bli Bli Fast FastGiver!

Giver!  Ja, jeg vil bli Fast Giver med AvtaleGiro på kr 200,- pr mnd.

E-post: ___________________________________________________ Telefon: ___________________________________________________ Fødselsnummer

|__|__|__|__|__|__|__|__|__|__|__| Ønsker du skattefradrag for dine gaver, er det nøvendig å oppgi fødselsnr.

✘ Jeg betaler min gave med AvtaleGiro.  Beløpsgrense per mnd. Øvre grense for endring i beløpet uten ny fullmakt. Fyller du ikke ut, blir grensen lik gavebeløpet.

Beløpsgrense per mnd. Kr: ____________ Mottaker Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo

Mottakers konto Kontonummer: 7011 05 18593

Belast mitt kontonummer:

|__|__|__|__|__|__|__|__|__|__|__|

 Jeg vil spare Kirkens Bymisjon for utgifter og behøver ikke varsel for hvert gavetrekk

Kontonummer 11 siffer, må fylles ut hvis AvtaleGiro skal benyttes.

KID-nr:

|__|__|__|__|__|__|__|__|__|__|__|__|__|__|__| Fylles ut av Kirkens Bymisjon

Navn: _____________________________________________________ Adresse: ___________________________________________________ Postnr.: ___________ Sted: ____________________________________ Dato: __________ Signatur:___________________________________ Slippen returneres Stiftelsen Kirkens Bymisjon, Tollbugata 3, 0152 Oslo

gi Rom foR alle!

I Kirkens Bymisjon møter vi folk som på ulike måter strever med livet. Alle har de ressurser og håp, men ikke alle ser mulighetene som skjuler seg bak dører på gløtt.

Vi ønsker å hjelpe mennesker med å åpne disse dørene og oppdage sine egne evner og muligheter. Gjennom forebyggende arbeid med barn og unge, arbeid blant kvinner og menn i prostitusjon, arbeidstiltak, åpne kafeer, væresteder og aktivitetshus tilbyr Kirkens Bymisjon kontakt, mat, hvile, veiledning og fellesskap. For å drive det gatenæret arbeidet er vi helt avhengige av støtte fra våre givere.

Vi håper at du også vil støtte oss ved å bli FAST GIVER! Med din hjelp kan vi være stabile og forutsigbare for dem som trenger omsorg og støtte i byen. Det betyr mye.

Kontakt oss!

Telefon: 02005 Hjemmeside: www.bymisjon.no/fastgiver Gavekonto: 7011 05 18593 facebook.com/bymisjon twitter.com/bymisjon bymisjon.no/blogg

OsloHIMMEL

Kirkefestival og mylder i og rundt domkirken en sommerlørdag.

Gjøglerballer og kjegler går i været.

Noen går i bakken. Ballonger duver.

Noen sprekker. Noen stiger herreløse mot himmelen. Været skifter.

Det er sol og latter – og regn.

Det feires messe for byen.

«Kirken – mer enn du tror» er tema for myldredagen.

Slik livet er det.

Byblikket Bilder handler om å fryse tiden.

Det lille øyeblikket når tiden stopper.

Foto: torstein ihle www.facebook.com/bymisjon