BYMISJON nr. 2 2012 by Kirkens Bymisjon

Nr 2- 2012

Tema: barnevern som nytter

Tonna Brix ræpper om vanskelig barndom Pedalen gjør deg klar til sykkelsesongen Holder kirkedøra åpen i oslonatten

www.bymisjon.no

Bymisjonen ruller i byen I hele april har Oslos 1600 bysykler vært prydet med Kirkens Bymisjons slagord, farger og logo. Clear Channel, som blant annet drifter reklameflatene på bysyklene, inngikk i fjor en samarbeidsavtale med Kirkens Bymisjon Oslo. Avtalen innebærer både direkte økonomisk støtte og gratis bruk av bedriftens reklameflater innenfor en gitt ramme.

Ole Jacob Støle bruker bysyklene hver dag.

Tema Barnevern som nytter s 4–11 | Fotoreportasje Pedalen - en suksess Fredrikstad s 18–19 Portrettet Ræppere med ryggrad s 12–13 | Aspelin Ramm Gir Enøk-bistand s 24–25 Frivillig Til tjeneste om natten s 22–23 | Æresord Ingeborg Gjærum: Velkommen til verden s 28–29 2

BYMISJON 2_2012

Leder

Barnas beste er viktigst Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon 22 36 55 00 E-post: firmapost@bymisjon.no Hjemmeside: www.bymisjon.no I redaksjonen: Atle Thingnes Briseid (redaktør) atle.briseid@bymisjon.no Per Frogner (ansvarlig red.) per.frogner@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Lay-out: Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Forsidefoto: Atle Thingnes Briseid Trykk: Prinfo Unique Opplag: 23 500 IK-kontrollert innsamlingskonto: 7011 05 18593

Ø M E R KE T ILJ

0 Trykksak 7

I det døgnåpne helsetilbudet 24SJU i Oslo sentrum var det ved utgangen av 2011 registrert 182 brukere mellom 18 og 25 år. Det er både urovekkende og overraskende at en så stor gruppe blant brukerne som strever med rus/ psykiatri er så unge. En del av disse ungdommene hadde et tilbud i barnevernet fram til de fylte 18 år. For noen er ”festrusen” i ferd med å ta overhånd. 24SJU samarbeider godt med uteseksjonen i Oslo Kommune. Samtidig viser antallet unge brukere at arbeidet må styrkes. Det må gjøres mer for å forebygge og forhindre at barn blir til unge voksne med alvorlige problemer. Dessuten må vi gjøre enda mer for å bistå når problemene først har oppstått. Dessverre har problemer en stygg tendens til å gå i arv. Utenforskapets vonde sirkel er vanskelig å bryte. Derfor er det viktig i alt sosialt arbeid og alt inkluderingsarbeid, å prioritere innsatsen for barna. Ikke alle foreldre har den daglige omsorgen for sine barn. Det kan være mange grunner til at barnevernet griper inn, for eksempel rusproblemer eller psykisk sykdom hos foreldrene. Myrsnipa er et Bymisjons-tiltak som legger til rette for trygge samvær mellom barn og foreldre i slike situasjoner, sammen med kompetente fagpersoner. Økt livskvalitet og bedre utviklingsmuligheter for både barna og foreldrene, er målet. Denne arbeidsmåten har økt i omfang etter at Myrsnipa ble etablert, og modellen er nå spredd til flere byer. Vi har nå et særlig fokus på innsattes barn. Det kan være både skremmende og utfordrende å ha far eller mor i fengsel. Dessuten er fengselet en lite egnet ramme for godt samvær mellom barn og foreldre. Ved å møtes i Myrsnipas leilighet kan samværet foregå på en trygg måte, tilrettelagt og sikret av ansvarlige fagpersoner.

Barnevern er et viktig og underprioritert felt. Barna fortjener det aller beste. Vi som er voksne må gjøre det vi kan for å bryte vonde sirkler og forhindre at problemer går i arv. Derfor vil jeg framheve barnevernets viktige og vanskelige arbeid. En del av Kirkens Bymisjons innsats foregår på dette feltet, i tett samarbeid med offentlige barnevernstjenester. Både forebyggende arbeid og mer problemløsende arbeid overfor barn, unge og deres familier, må være førsteprioritet i vårt samfunn. Kirkens Bymisjon og andre ideelle organisasjoner har mye å bidra med. Denne våren er det debatt om de såkalte asylbarna. I Kirkens Bymisjon er vi forsiktige med å mene for mye om den generelle asylpolitikken, fordi den ligger i ytterkant av vårt erfaringsfelt. Men når barn bor i Norge, kanskje er født i Norge, de går på skole, snakker norsk og opplever Norge som sitt hjemland, da må vi si tydelig ifra. Vi vil ikke akseptere at disse barnas framtid brukes som et politisk middel, at tvangsutsendelse brukes som et signal om streng asylpolitikk, slik regjeringen legger opp til. Barnas beste er den verdien som må tillegges størst vekt. Det gjelder i barnevernet, og det gjelder uavhengig av barnas eller foreldrenes opphavsland og juridiske status.

Johannes Heggland konstituert generalsekretær

BYMISJON 2_2012

Tema: barnevern

Barnevern som nytter 4

BYMISJON 2_2012

Hva skjer med et barn som har gått på grunn allerede fra starten, og har opplevd omsorgssvikt, vold eller utstøting fra sine første måneder i livet? Barnevern har for noen en tvilsom klang, men godt barnevern er livsviktig. Bli med på en bymisjonsrunde fra barnehjem, via familiebase til selvstendig ungt voksenliv. BYMISJON 2_2012

Barnehjem – endring med omsorg Barnehjem? Finnes det fortsatt? Og hva er det i dag? – Den folkelige forestillingen er kanskje fra en svarthvitt-film med sovesaler, få voksne og et utrygt miljø, sier Joachim Dahl, utviklingsansvarlig på Heggeli barnehjem. Han forstår inntrykket etter vesentlige oppgjør med overgrep i barnehjemshistorien i Norge, men har et helt annet bilde å formidle om det livsviktige arbeidet som nå gjøres blant annet på Heggeli i Oslo. Her bor det fem barn mellom 7 og 16 år i et stort hus, innredet som et familiehjem med eget rom for hvert barn, spisestue, lekerom, hyggelig tv-stue, kjøkken med et godt samlingsbord og god plass til uteaktiviteter. Barna går på skole, har fritidsaktiviteter og blir varmt mottatt av trygge voksne når de kommer hjem. Huset er godt befolket med erfarne sosialfaglige ansatte hele døgnet. For barna som bor her, har spesielle behov. – Felles for barna som kommer hit, er at de har hatt en så vanskelig start at de ikke kan flytte rett inn i et fosterhjem. Noen har byttet hjem like mange ganger som de er antall år. De kan være sterkt preget av omsorgssvikt, har mistet tillit til og avviser voksne, og kan være helt ute av rytme med søvn, mat og hygiene. Her starter det viktige endringsarbeidet før de kan flytte videre til en av våre familiebaser, sier Joachim Dahl, Sara Linn Gerhardt og Maja Mugaas. Brutte relasjoner. Endringsarbeid er noe av det viktigste som skjer på barnehjemmet, og som gjør dette til mer enn bare et omsorgshus på ubestemt tid. – Barna kommer hit med en lang historie med brutte

BYMISJON 2_2012

relasjoner. Før de kan flytte videre til en ny familie, må de lære seg å stole på voksne igjen. De må lære om forholdet til andre på nytt; vennskap, roller, døgnrytme og vanlig hverdag. Et barnehjem har et fastere opplegg enn en fosterfamilie kan klare, sier Dahl. – Vi spør og leter etter hva dette barnet ikke har fått, som må være annerledes for at det skal kunne komme godt videre. Vi vil at det skal skje noe med barnet, og endringen starter her. Det er et hjem med omsorg, men vi ser at det ikke holder bare med et varmt hjerte og gode intensjoner. Det trengs en terapeutisk holdning, uten at det bare blir behandling, sier Sarah. – Men er det godt for barn å bo på institusjon? – Jeg er enig med dem som mener at færrest mulig barn skal bo på institusjon. Men det er likevel et godt og helt nødvendig tilbud til noen få barn, før de kommer videre til en familiebase eller et fosterhjem, sier Dahl. – Uten et barnehjemstilbud som dette, ville enda flere fosterhjem måtte slite med brudd og uløselige utfordringer. Det er et godt politisk mål å redusere antall institusjoner og bygge opp fosterhjem, men utviklingen går for langt hvis tilbudet blir utradert for barn under 12 år. Noen må ha denne muligheten for å komme videre. Dette må sikres! Forsterket fosterhjem . Barna på Heggeli skal videre til en familiebase, et forsterket fosterhjem som får regelmessig oppfølging fra fagfolkene på Heggeli. Familiebasekonsulent Maja Mugaas har sin arbeidsplass på Heggeli og kan følge det enkelte barnet fra hverdagen på barnehjemmet og fram til et hjem som er «skreddersydd» for den enkelte. En gang i måneden

Tema: Barnevern Ved Heggeli Barnehjem sørger Joachim Dahl, Sara Linn Gerhardt og Maja Mugaas (t.h.) for endringsarbeid og gode overganger, fra barnehjem til familiebaser i forsterkede fosterhjem.

Når noen flytter fra Heggeli, er det fest, fordi barnet har fått et hjem hos en familie. De fleste barna gleder seg til det. – Når de reiser, er det ikke brudd, men noe nytt som skal bli noe annet. Vi ser at dette er et opplegg som nytter, sier Mugaas. – Barnvernsdebatten er viktig, sårbar og vanskelig, men det er dumt å være for eller imot barnevern. De fleste som er berørt, sier: «dette trengte vi». Vi må alltid spørre for barnets skyld: Hva skal til for at livet skal fungere - og så legge til rette for det, sier Sara Linn Gerhardt. Tekst : Per Frogner | Foto: Atle Thingnes Briseid

Heggeli Barnehjem •• Eies og drives av Kirkens Bymisjon. •• Tar imot barn i samarbeid med Barnevernet i Oslo, og BUF-etat. •• Barn bor her 1-2 år, før de flytter til «Familiebase», et forsterket fosterhjem. Barn og familiebase får oppfølging fra Heggeli. •• Biologiske foreldre kan også få oppfølging gjennom tilbudet «Røtter». Bli familiebase for et barn eller en ungdom •• Har du helse- og sosialfaglig kompetanse eller erfaring fra arbeid med barn i vanskelige livssituasjoner? Ønsker dere å åpne hjemmet deres for et barn eller en ungdom i en kortere eller lengre periode? BYMISJON •• Ta kontakt med FORUS Heggeli barnehjem og familiebaser 1_2012 på tlf 22 96 61 90, mandag-fredag 09-15.

FAKTA

gjennom hele oppveksten kan barnet komme tilbake til Heggeli på et spesielt helgeopplegg. De har fått et hjem, men har fortsatt et forhold til Heggeli. «Heggeli var en søyle for meg» sa en voksen person som hadde kontakt med barnehjemmet i hele oppveksten.

BYMISJON 2_2012

Tema: Barnevern

- Setter pris p책 det livet jeg har 8

BYMISJON 2_2012

Noshin Akhtar vokste opp på barnehjem og i et forsterket fosterhjem. Hun er takknemlig for det livet har gitt henne. Sammen med lillesøsteren flyttet Noshin til Heggeli barnehjem da hun var seks år gammel. Der bodde hun i to år til hun fikk plass i et forsterket fosterhjem, en såkalt familiebase. – Jeg har hatt en lærerik og opplevelsesrik oppvekst. Jeg har blitt kjent med mange, både voksne og barn. Jeg har hatt en bra oppvekst, særlig når jeg tenker på hvilken oppvekst jeg kunne hatt, sier hun. Sterke bånd. I løpet av tiden hun som liten jente bodde på Heggeli, knyttet hun sterke bånd til de ansatte. Den kontakten ble opprettholdt mens hun bodde i fosterhjemmet, gjennom helgesamlinger i familiebasen hver tredje uke. Fortsatt møter hun de samme personene som jobbet på Heggeli da søstrene kom dit. – De ansatte på Heggeli er min trygghet. Jeg har alltid kjent dem. De har sett meg vokse opp og kjenner meg fra innerst til ytterst. Jeg har sterk tilknytning til stedet, sier hun.

Å flytte i et fosterhjem var en stor overgang for søstrene. De følte at den nye familien ikke forsto deres pakistanske bakgrunn. I dag har Noshin flyttet for seg selv, men har fortsatt god kontakt med fosterfamilien. – Jeg ser på fosterfamilien min og Heggeli som én stor familie, sier hun. Mer selvstendig. Noshin tror oppveksten har gjort henne mer selvstendig enn andre på hennes alder. – Jeg tar nok mer ansvar. Det har jeg alltid gjort overfor søsteren min. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har hatt en slik oppvekst, men jeg har alltid klart meg bra, sier hun. I det siste har hun følt et savn etter egen identitet og kultur. Det har hun funnet i Oslo, der nærheten til det pakistanske miljøet er tettere enn i indre Østfold. – Jeg er litt lei meg for å ha mistet språket mitt og kulturen min. Det er synd at Heggeli ikke la større vekt på dette, sier hun. – Føler du et savn etter dine biologiske foreldre? – Nei, det har jeg aldri følt. Jeg følte ingen trygghet de årene jeg bodde hos mamma. Liker å fortelle. I vår gjør hun ferdig videregående skole i Nydalen. Så venter førstegangstjeneste i det militæret, og deretter studier på høgskole eller universitet. Alle i klassen er klar over hennes bakgrunn. – Jeg liker å fortelle om oppveksten min, kanskje for å vise at det ikke nødvendigvis ender dårlig med oss som er barnevernsbarn. Jeg har en god kamerat som også er barnevernsbarn. Han klarer seg også veldig bra, sier hun. Noshin er en takknemlig 19-åring. – Jeg setter stor pris på det livet jeg har fått. Hvis Gud vil at jeg skal ha det slik, er det en mening bak. Jeg hadde ikke hatt denne tankegangen hvis jeg ikke hadde møtt de menneskene jeg har møtt, eller bodd der jeg har bodd, sier hun.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

BYMISJON 2_2012

Tema: Barnevern

Skaper et trygt hjem for utrygge barn To ganger har Britt Olaussen og Torbjørn Andresen åpnet sitt hjem for barn som har opplevd alvorlig omsorgssvikt. Fosterforeldrene skaper trygghet og forutsigbarhet i kaotiske liv. Både Britt og Torbjørn ble foreldre i ung alder, og til sammen har de fire voksne barn fra tidligere forhold. Da barna flyttet ut, valgte paret å bli fosterforeldre fremfor å få barn sammen. – Vi var ikke ferdige med å ha barn i huset. Det ville blitt så stille her, sier de. Det første fosterbarnet er nå blitt voksen og har flyttet hjemmefra. En ny gutt har derfor funnet sin plass i hjemmet. Begge guttene var sterkt preget av alvorlig omsorgssvikt i barndommen da de flyttet inn til sine nye foreldre. Britt og Torbjørn prøver derfor å skape et hjem preget av trygghet og forutsigbarhet, med faste regler og tidspunkter for måltider, leggetider og andre gjøremål. – Guttene er blitt sviktet og skuffet så mye. Derfor er det viktig med forutsigbarhet. Alt må planlegges i god tid i forkant. For utenforstående kan det høres ut som vi lever et veldig firkantet liv, sier de og smiler. Forsterket fosterhjem. Den lille familien på Rygge er et såkalt forsterket fosterhjem. Det betyr at foreldrene får oppfølging og veiledning fra Heggeli barnehjem hver tredje uke. Barna reiser på helgesamlinger like ofte, og er på to ukers ferie med de ansatte på Heggeli om sommeren. I tillegg er foreldrene på kurs en helg i året. Her får de faglig påfyll og mulighet til å dele erfaringer med andre fosterforeldre. – Vi har et veldig godt samarbeid med Heggeli barnehjem. Vi kan ringe dem når som helst på døgnet. Oppfølgingen er viktig, både for ungene og for oss. Særlig da vi var ferske fosterforeldre, var det en god støtte å ha, sier de. De legger ikke skjul på at det til tider kan være tøft. Mange fosterforeldre opplever at det blir en prøvelse for parforholdet. Derfor er Britt og Torbjørn opptatt av å støtte hverandre og prate godt sammen. Selv om

BYMISJON 2_2012

eldstemann en periode snudde ryggen til fosterforeldrene, ga de aldri opp. – Å bli sviktet i barndommen vil prege deg hele livet, og i puberteten blir dette forsterket. Når det stormer som mest, må vi minne hverandre på dette. Det er derfor vi orker å stå på videre - fordi vi forstår hvorfor barna handler som de gjør, sier de. Britt har over 20 års erfaring fra arbeid med barn og er i dag betalt for å være mor på fulltid. Det er en forutsetning for å kunne gi 13-åringen den omsorgen han trenger. Så langt har han ikke vært i stand til å være alene hjemme eller gjøre hverdagslige ting som å sykle til skolen på egenhånd. Ha familien med på laget. Begge mener at par som vurderer å bli fosterforeldre, må avklare dette tydelig med resten av familien i forkant. Et godt samarbeid med både skole og nærmiljø er også nødvendig for å gjøre hverdagen til barnet så trygg som mulig. – At barna føler seg velkomne i storfamilien, er veldig viktig. Dessuten trenger man som fosterforeldre den støtten man kan få. Å bli fosterforeldre er ikke noe man bare kan kutte ut. Har man tatt valget, må man stå hele løpet ut. Det handler jo om mennesker, sier de. Selv om det til tider kan være stridt, er Britt og Torbjørn er enige om at rollen som fosterforeldre er givende og at de gjør en viktig jobb. – Man lærer mye om seg selv. Vi er kanskje blitt mer tolerante, tålmodige og mindre firkantet. Vi hadde aldri tatt imot et fosterbarn til dersom vi ikke hadde vært fornøyd med oppfølgingen og samarbeidet med Heggeli, sier de.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

BYMISJON 2_2012

PORTRETTET

Ræppere med ryggrad Kenneth Holt og Hakan Pandul vokste opp i hjem preget av frykt, trusler og psykisk vold, men fortalte det aldri til andre. - Hadde noen stilt ett spørsmål for mye, hadde jeg knekt sammen, sier Hakan. Han gikk berserk og rasserte kåken når han passerte rommet vårt var jeg lys våken med skrutrekker'n under puta, var jeg klar for å stikke'n ned Døra gikk opp - det var mutter'n, så jeg ble liggende Hun bad oss hviskende; "kle på dere, gå ned, naboen har'n på kne" Tusenvis av elever har gynget med til disse strofene fra sangen «Vendepunkt». I flere år har Hakan «Tabasco» Pandul og Kenneth «Hajoken» Holt ræppet og fortalt om sin vanskelige oppvekst, på norske skoler. Sammen kaller de seg «Tonna Brix»,

BYMISJON 2_2012 1_2012

Hakan Pandul (t.v) og Kenneth Holt har holdt hundrevis av foredrag

et navn som spiller på det engelske «A ton of bricks». Det er nemlig blytungt å bære en barndom preget av frykt og psykisk vold. – Å holde det for seg selv, er selve styggedommen, sier Kenneth. Han vet godt hva han snakker om. I oppveksten var han en forknytt, deprimert og utrygg liten fyr. Skolehverdagen handlet om å være usynlig og komme seg fortest mulig hjem for å spille data. Karakterer brydde han seg ikke om. Måtte han holde foredrag, skulket han.

g for norske elever om vold i hjemmet. Ræpperne har brukt hverandre som terapeuter. – Vi har snakket det i stykker, sier de.

Fotballtrening turte han aldri å begynne på. Å reise på skoletur til England ble for skremmende. Til og med å bestille pizza ble for tøft. – Jeg åpnet kjeften en gang i uka, sier han. Sosial angst og depresjon. Sola skinner på kafeen på Alexander Kiellands plass, et steinkast unna ræppernes studio. På den andre siden av Uelandsgate står rusavhengige utenfor Café Trappa. Det er Hakan som kommenterer symbolikken. Begge vet at det kunne vært dem som stod

der i skyggen. – Ungdomstiden min var preget av sosial angst, depresjon og lav selvtillit. Jeg visste at det var mye galt med meg, men tenkte bare at det var slik jeg var født. Jeg så ingen sammenheng mellom den barndommen jeg hadde hatt og den personen jeg var, sier Kenneth. Hakan var tilsynelatende det motsatte av Kenneth i ungdomstiden. Han var klassens klovn, spøkte og lo, deltok aktivt i timene og var flink i det sosiale. Men han røpet

BYMISJON 1_2012

– Han kunne finne på å kjøre bil i feil kjøreretning og svinge unna motgående biler like før det smalt. Mamma satt i forsetet og grein, jeg satt i baksetet og kjempet med gråten mens han skjelte ut mamma og kalte henne sippekjerring, sier Kenneth. Da han var fem, krasjet faren i en lyktestolpe med Kenneth i bilen. Da politiet kom og hentet faren, sa gutten: ”Dere må ta pappa nå, men jeg vil ha han tilbake når han er edru”. – Jeg skjønte allerede da at det var alkoholen som var skyld i at han var sånn. For når han ikke drakk, var han en god far, sier han. Etter tre uker i fengsel kom faren tilbake, men den psykiske volden ble bare verre. Til slutt var moren redusert til et nervevrak. Kenneth husker fortsatt at han satt på rommet og hørte henne rope at hun ikke orket mer, at Kenneth bruker sine kunstneriske evner til å bearbeide vonde opplevelser. Dette hun ville dø. er et av mange bilder om barndommen – Det er ikke lett for en femåring å få sove da, aldri hvilket liv han gikk hjem til når skoleklokka ringte ut. sier han. Ingen visste at Hakan sov med en rusten skrutrekker under Da Kenneth var seks, tok moren med seg gutten og rømte til puta. bestemoren: – Hadde noen stilt ett spørsmål for mye, hadde jeg knekt sammen. Men så lenge jeg ikke kom på skolen med blåveis, var det ingen som spurte, sier han. endret personlighet. Hakans helvete begynte da moren skilte seg fra hans tyrkiske far og fikk seg ny kjæreste. Den nye stefaren ble raskt godtatt av åtte år gamle Hakan, som manglet en farsfigur i livet. Men da han flyttet inn, endret stefaren personlighet totalt. Han tok fullstendig kontroll over livet til både moren og brødrene, satte moren opp mot familien hennes, isolerte henne fra venner og bestemte over alt hun gjorde. – Han gjorde mamma veldig svak, og det smittet over på oss. Som liten gutt er moren din den siste skansen, sier han. Så rettet stefaren sin psykiske terror mot Hakan og brødrene. Frem til han var 17 år var livet preget av frykt. Stefaren kastet ting i veggen, mobbet og truet med vold. Brødrene ble fortalt at de var søppel som måtte strippes for sin personlighet. Stefarens mål var å gjøre dem til ”blanke ark”, slik at de kunne bli som ham. Det tyrkiske navnet Hakan skulle bort til fordel for det norske Håkon. En gang pisket han «livskiten» ut av hunden sin for å vise guttene hvem som hadde makten i hjemmet. – Det verste var aldri å vite når det vil smelle, sier han. Kjørte i feil kjøreretning. For Kenneth var oppveksten preget av en far som var slem når han drakk og ruset seg på piller. Frem til han var seks år var trusler mot mor, roping og psykisk vold hverdagslige hendelser. Faren truet ofte med å drepe både moren og seg selv. 14

BYMISJON 2_2012

6 år med drapstrusler, psykisk terror, fyll og politi ble for mye for mamma, til slutt dro vi en 6 timer lang togtur til mormor langt utpå landet endelig kunne mamma slutte å klage alt var så stille og rolig, utrolig kontrast kunne sove trygt etter at mamma sa god natt Gikk til psykolog. Det tok 13 år før Kenneth skjønte at hans sosiale angst kunne ha noe med barndommen å gjøre. Først da han begynte på videregående skole og fikk en lærer som var opptatt av psykologi, øynet han sammenhengen. Som 19-åring gikk han til psykolog for første gang i sitt liv. Da hadde han skadet seg selv med barberblader i flere år. Han fikk antidepressive midler og ble oppfordret til å snakke med noen han stolte på. Valget falt på Hakan, som han hadde møtt i hip hopmiljøet på Lørenskog noen år tidligere. Sammen laget de musikk, men snakket sjelden om annet enn kule ræppere. Da Kenneth endelig tok mot til seg, rakk han ikke å fortelle mer enn noen få setninger før det rant tilsvarende betroelser ut av kompisen. – Det var veldig deilig å dele alt det vonde med Hakan. Jeg forstod at det ikke bare var jeg som hadde opplevd en slik oppvekst, sier Kenneth. I ettertid har de brukt hverandre som terapeuter. – Vi har snakket det i stykker, sier de. Den skapende prosessen med å lage låter har også fungert som terapi. I 2006 ga de ut plata «Testament», som i stor grad handler om oppveksten. Det er her sangen «Vendepunkt» er hentet fra.

Musikken ga guttene selvtillit. - Jeg skjønte at det var noe jeg var flink til. Selvtilliten økte, og dermed også motstanden. Jeg forsto at det var

noe jeg kunne bruke til noe positivt, sier Hakan.

– Gjennom ræppingen opplevde jeg mestring. Jeg skjønte at det var noe jeg var flink til. Selvtilliten økte, og dermed også motstanden. Jeg forsto at det var noe jeg kunne bruke til noe positivt, sier Hakan. Våg å bry deg. Med støtte fra blant annet Gjensidigestiftelsen og Krisesentersekretariatet har «Tonna Brix» holdt over 150 foredrag på norske skoler. For Kenneth er det nesten utrolig å tenke på. – Da vi begynte å lage musikk, var det en seier bare å ræppe foran Hakan. Å holde foredrag var helt utenkelig. Da vi skulle ha vår første opptreden, var jeg så nervøs at jeg holdt på å kaste opp. Nå har jeg spist middag sammen med Europas justisministre, sier han. Etter nesten hvert eneste foredrag kommer ungdommer bort og vil fortelle hvordan de har det. – Det er både veldig gripende, men også litt ukomfortabelt å høre på historiene, for vi sår et frø og så reiser vi, sier Hakan. Alle tilbakemeldingene viser dem at arbeidet er viktig og at tabuet fortsatt er stort. Derfor oppfordrer de alle som er i barnas omkrets om å våge å bry seg. Et lite spørsmål kan gjøre en stor forskjell. – Gå bort og spør litt ledende om hvordan barnet har det. Vær tålmodig, og spør gjerne flere ganger. Hvis du tør å involvere deg, kan det bety sykt mye, sier Kenneth.

På skolene oppfordrer de elevene til å tegne eller skrive ned alt det vonde, og gjerne vise det til en voksen de stoler på. – Det er veldig usunt å holde på slike hemmeligheter. Det kan ende i psykose og i verste fall selvmord. Barn skal ikke trenge å bære på dette alene, sier Kenneth. Har tilgitt. Både Kenneth og Hakan har tilgitt de som

ødela barndommene deres. Faren til Kenneth lever i dag med en ny familie og har sluttet å ruse seg. Det er viktig for Kenneth å få frem at faren er en kjærlig, ansvarsfull og god far for de nye barna sine. – Å tilgi ham falt helt naturlig. Jeg skjønte at tidlig at han var syk, at han ble slem av å drikke. Også Hakan lagt det vonde bak seg og tilgitt stefaren. – Jeg forsto at jeg måtte bekjempe hatet. Det er ikke lett å klatre når du har på deg en ryggsekk av hat. Ingen er født onde. Han hadde sikkert med seg mye vondt fra oppveksten. Undertrykt så mange år levd under frykt så mange år Vendepunktet kom til slutt så vi kom oss ut. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid BYMISJON 2_2012

BYMISJON 2_2012

Illustrasjonsfoto.

Prosjekt Innsattes barn:

Legger til rette for samvær utenfor murene Den lille jenta har ikke sett faren sin på halvannet år. Derfor har han lovet å vente til datteren tar initiativ til kontakt. Det er ikke lett for ham. Men etter en stund kryper hun endelig opp i fanget hans. Et forsiktig smil brer seg i ansiktet, der han sitter med datteren på fanget i Kirkens Bymisjons besøksleilighet på Nordstrand. Den siste tiden har moren vegret seg for å ta datteren med innenfor fengselsmurene. Hun mener at det er negativt for henne å møte ham. Det har derfor tatt Gunnar Martinsen, leder for prosjektet «Innsattes barn», flere dager å forberede møtet. – Vi bruker god tid på å snakke med både barnet og foreldrene i forkant av et slikt møte. Det er viktig å forberede barnet på hva som kommer til å skje. På den måten er barnet er litt på hjemmebane, selv om samværet skjer på bortebane. Barn lager seg ofte fryktelige fantasier når en av foreldrene er i fengsel. Noen tror pappaen er død, at han blir slått eller ikke får mat, sier han. Følger opp åtte barn. For tiden får åtte barn støtte til å takle vanskelige følelser knyttet til å ha en forelder som sitter i fengsel. Martinsen reiser sammen med noen av dem til fengslene, andre får leke med pappa eller mamma i trygge og gode omgivelser i prosjektets besøksleilighet. «Jan» er blant dem som har fått permisjon for å møte datteren utenfor murene. Han har vært inn og ut av fengsler i 10 år, nesten like lenge som datteren har levd. De siste to årene har han sittet inne. Nå skal han få komme ut noen timer for å møte datteren sin. Han sier han hadde dannet seg et bilde av Myrsnipa og er derfor ikke så redd for hva han skal møte. – Men jeg er spent på hva datteren min ville tenke, sier han.

Møtet går godt. De leser, ser på video, lager mat og spiser sammen. Under middagen ønsker de selskap, og Martinsen spiser med dem. Etter møtet er Jan svært takknemlig. – Folkene her har et godt, avslappet forhold til barn og voksne. De gir oss fri vilje på ukjent mark, sier han. Han synes det var fint å kunne treffe datteren sin i en trivelig

leilighet, ikke bare «de vanlige triste institusjonsfargene med møbler av plast og stål». – I leiligheten fikk vi en trygghetsfølelse. Lys varmet rommet. Blomstene ga det liv. Jeg trengte ikke bruke energi på å føle meg frem. Dette var noe helt annet enn å ha besøk i fengselet. I dag sitter jeg igjen med bare gode følelser i forhold til «Lise», sier han.

Gunnar Martinsen.

Vil bryte den onde sirkelen. Etter å ha jobbet med prosjektet «Innsattes barn» i ett år, er Martinsens hovedutfordring å få foreldrene til å legge bort sine egne behov og i stedet fokusere på barnets beste. – Vi ser stadig at det er store konflikter mellom foreldrene, som ofte har ulikt syn på hva som er viktig for barnet og ikke minst hvem som har skyld i situasjonen. Mye av arbeidet vårt ligger derfor i prosessen fram mot samværet. Barnets beste skal hele tiden være vårt primære fokus, sier han. Drømmer om å utvide. Selv om prosjektet ennå ikke har

fått full finansiering for tiden fremover, drømmer han om å utvide til flere barn og ta i bruk nye samtalemodeller for å kunne kommunisere enda bedre med dem. – Vi jobber for å bryte den onde sirkelen. Kriminalitet går jo ofte i arv. Vi ønsker også å forebygge psykososiale problemer. Hvis vi får ett eller to barn til å velge annerledes enn sine foreldre, er det ikke tvil om at det er god samfunnsøkonomi, sier han. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

BYMISJON 2_2012

Pedalen tråkker til for miljøet Her er bymisjonsbedriften med garantert minst CO2utslipp. Pedalen i Fredrikstad er både sykkelverksted, butikk og sykkelhotell. 18 BYMISJON 2_2012

FOTOREPORTASJEN BYMISJON 2_2012

Like ved jernbanestasjonen i Fredrikstad står et eldre ektepar og skinner om kapp med sine to gamle Svithun-sykler. Både de og syklene blir godt tatt vare på av Erling, som gir ”Erlingservice” (ekstraservice) på Gretas gamle damesykkel i vårsola utenfor Pedalen. – Vi har sykla i mange år, vi, lenge før det ble så trendy som nå. Helt siden barna var små har jeg sykla til barnehage og jobb på denne sykkelen, og den er fremdeles like fin, smiler Greta, mens Erling tar det siste draget over kjettingen, imponert over en velholdt gammel klassiker. Pedalen i Fredrikstad er en suksessbedrift som nå feirer fem år. I 2011 var over 1000 sykler inne til reparasjon. I tillegg er de eneimportør av sykler fra ”Pilen”, en liten sykkelfabrikk i Sverige som satser på klassisk kvalitet langt ifra designet til dagens offroad- og racersykler. Et av produktene det settes stor lit til er transportsykkel med tre hjul som like gjerne kan frakte barn som varer – et glimrende alternativ i bybildet. Inntaksstopp. I dag står det 90 sykler på lager, og det er full fart på verkstedet. – Akkurat nå har vi inntakstopp, for vi må ta unna de syklene som venter i kø, forteller daglig leder Rasmus Leiro, som også kan tilby sykler til turistene som kommer til plankebyen. Med lokaler like ved jernbanen tilbyr de utleiesykler som miljøalternativ for å ta seg rundt i byen. De har også en ”Fredrikshaw” – en sykkeltaxi som garanterer ny opplevelse av byen. – Jobben her på Pedalen betyr veldig mye for meg, og jeg stortrives, forteller Thorbjørn i farten. Han jobber nå på fjerde året som sykkelreparatør og er også travelt opptatt med et lite ekstraprosjekt. Han har laget en overraskelsespresang til søsteren sin av overskuddsdeler fra verkstedet, som han nå snart fester siste mutter på.

Bedriften har nå 10 ansatte og satser på å rekruttere fra mange ulike miljøer. – De som jobber her nå har enten kommet innom og spurt etter jobb, fått tilbudet fra NAV, det psykiske helsevernet, åpen soning, ungdoms-skoler eller er her på en praksisplass. Bakgrunnen til de som jobber her er veldig forskjellig, men fokuset er på jobben vi skal gjøre og på å skape en trivelig arbeidsplass, forteller Rasmus, som i disse dager er i ferd med å lage en ny avdeling av Pedalen i Halden. Tekst og foto: Torstein Ihle

BYMISJON 2_2012

Thorbjørn legger siste hånd på en hemmelig presang.

Ragnhild Kleven i Bymisjonen i Fredrikstad, tester gjerne nye modeller, slik som denne damesykkelen fra svenske Pilen.

Det repareres ca. 1000 sykler i året på Pedalen sykkelverksted.

En "Fredrikshaw" fungerer også som mobilt kontor. Her tar daglig leder, Ramus Leiro,viktige telefoner til kontor i London og Tokyo.

Pedalens vårtips •• Ligg unna de små justeringsskruene - overlat det til ekspertene. •• Har du dempegaffel, sjekk om lufttrykket er riktg, etterfyll luft og smør bevegelige deler. •• På våren er det alltid lang kø. Supertipset er derfor å levere inn sykkelen om høsten til justering, gjerne kombinert med tørr lagring på Pedalens utmerkede sykkelhotell. (Det var reklamen, red.) BYMISJON 1_2012

SYKKELTIPS

•• Vask sykkelen – bruk Zalovann. •• Fyll luft i dekkene, og ta en testtur. •• Smør kjedet med kjedeolje. •• Snurr rundt – sjekk at hjulene er rette. •• Sjekk at det ikke er slark i hjul, styrelager og krank. •• Sjekk for sprekker i dekket. •• Sjekk bak og forbrems - juster bremsevaier om nødvendig. •• Gir er vanskelig, men prøv å justere på vaieren om det bommer på gira.

BYMISJON 2_2012

Til tjeneste om natten Om dagen har Arne Kvanvig ansvaret for sikkerheten under 22. juli-rettsaken. Natt til lørdager er han frivillig vert i Oslo domkirke, selve symbolet på bearbeidelsen av sorgen etter terroren.

Hver ledige stund i kirken . Da Kvanvig meldte seg som frivillig vert for et år siden, ante han ikke at de grufulle terrorhandlingene skulle prege både hans yrkesliv og hans frivillige engasjement. I dagene etter 22. juli tilbrakte han hver ledige stund i kirken. – Det var spesielle dager. Veldig mange mennesker var innom, og til tider var det kø. I de dagene var det en fordel at det ikke var første gang jeg hadde snakket med personer i traumer, sier han. Både han og resten av Oslos befolkning fikk se viktigheten av å ha et åpent kirkerom midt i byens sentrum. – Selv om det var tragiske omstendigheter, var jeg glad for å se hvilken funksjon kirken hadde for samholdet og bearbeidelsen av hendelsen. Det var fint å være en del av det, sier han. Lytte og vise omsorg . På jobben er det nå mer hektisk

enn noen sinne for Kvanvig, men i den nattåpne domkirka har situasjonen roet seg. Fortsatt kommer mange mennesker innom - noen av nysgjerrighet på vei til og fra nattelivet på byen, andre for å ha en stille stund, tenne et lys eller be en bønn. Arnes rolle er å vise med blikket at han er tilstede og ta kontakt dersom en gjest ønsker å samtale. – Den viktigste egenskapen er å kunne lytte, vise forståelse og omsorg, sier han. Noen av gjestene sliter med alvorlige rus- eller psykiske problemer og har det fryktelig vondt. Det hender også at personer på randen av selvmord oppsøker kirken for å ta

BYMISJON 2_2012

farvel. Da kommer lang erfaring som frivillig medarbeider i ulike sammenhenger godt med. – Av og til er det ikke nok å være et lyttende medmenneske. Noen må også henvises til profesjonell hjelp, sier han. En god følelse . Hvert år er Kvanvig arrangør og frivillig medarbeider under «Alternativ jul», og han har også i mange år vært frivillig i Frelsesarmeens arbeid både i innog utland. Han føler seg privilegert som får tilbringe hver tredje fredagskveld eller -natt i domkirken. – Jeg finner glede i å være tilstede for andre. I en tid da flere og flere er opptatt av seg og sitt, er det viktigere enn noensinne. Det er en veldig god følelse å gå hjem etter en nattevakt og vite at jeg har bidratt ved å være et medmenneske, sier han.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

Nattåpen domkirke •• Et samarbeid mellom Domkirken menighet og Kirkens Bymisjon. •• Kirken er åpen fra fredag kl. 16 til lørdag kl. 06. •• Omkring 30 frivillige verter jobber hver tredje helg. •• Frivillige gjennomgår inntakskurs i forkant. •• Nye frivillige tas inn fortløpende. •• Kontakt Elisabeth Rygg på 40 41 90 48.

FAKTA

Sikkerhetssjefen i Oslo tingrett er én av rundt 30 frivillige som sørger for å holde kirkerommet åpent fredag kveld og natt. – Stemningen i kirken om natten er veldig spesiell. Her er det fred til å samle tankene. Av og til spiller noen vakker musikk, men som regel er det stille. Levende lys skaper god atmosfære. Om morgenen strømmer lyset inn fra vinduene, og du kan høre lydene fra feiebilen som passerer utenfor, sier han.

FRIVILLIGsiden – Jeg finner glede i å være tilstede for andre. I en tid da flere og flere er opptatt av seg og sitt, er det viktigere enn noensinne, sier Arne Kvanvig, som er frivillig vert i nattåpen domkirke.

BYMISJON 2_2012 23

Enøk-bistand gir milliongevinst Flere overnatter på Natthjemmet Kirkens Bymisjons overnattingstilbud for kvinner i rus- og prostitusjonsmiljøet opplevde i fjor en markant økning i antall overnattingsdøgn. 3218 ganger overnattet kvinner fra gatemiljøet på Natthjemmet i fjor. Det er en økning på 18 prosent og det nest høyeste tallet i Natthjemmets 20-årige historie. Totalt benyttet 181 forskjellige kvinner seg av tilbudet. - Natthjemmet oppleves som et hjem for mange av kvinnene som besøker oss, og blir for mange en forankring i hverdagen som gir stabilitet og mulighet til nyorientering, sier daglig leder Gudmund Johnsen Wisløff.

Bekymret for mange unge i rusmiljøet Kirkens Bymisjons gateklinikk for personer i det tunge rusmiljøet i Oslo, 24Sju, er de siste to årene blitt oppsøkt av 182 ungdommer mellom 18-25 år. Tallet er urovekkende høyt, mener klinikken. 24Sju har derfor et spesielt fokus på denne gruppen og et tett samarbeid med uteseksjonen i Oslo Kommune. - Det er urovekkende mange unge i dette miljøet. Vi mener det er avgjørende at det etableres et eget tiltak som kan jobbe spesielt med denne gruppen, og her er vi forventningsfulle til det arbeidet som allerede er igangsatt ved Oslo Kommunale legevakt, sier daglig leder Kirsten Frigstad.

24 BYMISJON 2_2012

Siden 2009 har eiendomsselskapet Aspelin Ramm delt av sin kunnskap om energiøkonomisering med Kirkens Bymisjon. Det har spart Bymisjonen for to millioner kroner årlig. Tidligere ga Aspelin Ramm penger direkte til Bymisjonens arbeid. De siste årene er midlene i stedet brukt til å betale egne og eksterne enøk-konsulenter til å bistå Bymisjonen med å spare energi ved organisasjonens mange virksomheter. 100.000 kroner i årlig konsulentbistand har ført til en innsparing på nesten to millioner kroner årlig. – Jeg føler at vi sammen har klart å spare mye penger som jeg håper kan gå til de som trenger det mest, nemlig de som drar nytte av Bymisjonens arbeid, sier Isak Oksvold, direktør for miljø og samfunnsansvar i Aspelin Ramm. – Samarbeidet har også gitt gevinster utover det økonomiske, mener vedlikeholdssjef i Bymisjonen, Einar B. Røstgård. – En ting er økonomien, en annen og minst like viktig gevinst er den kompetansen vi har fått inn i organisasjonen. Gjennom samarbeidet med Aspelin Ramm har vi fått en utfordrende sparringspartner. De krever noe av oss. Vi må være på tå hev, sier han. Morsomt å spare. Driftsleder Frank Eliesen på Ammerudhjemmet er blant dem som har fulgt enøk-rådene. Han synes det er blitt morsomt å spare energi. Hver torsdag går han inn og sjekker målingene for energibruken ved sykehjemmet. Jeg er for eksempel blitt mye mer bevisst på hvordan jeg kjører varmepumpen. At vi kunne spare 11 prosent bare på å bli mer

bevisste, er mer enn jeg hadde trodd på forhånd, sier han og understreker at det ikke går ut over komforten til beboerne og de ansatte: – Jeg går ikke en grad under 23 grader. De eldre skal ha det komfortabelt, sier han. Det er en holdning Aspelin Ramm støtter. – Enøk handler ikke om å ha det mørkt og kaldt. Man skal ha den samme komforten, men være mer bevisst på energistyringen, sier Oksvold.

Det er viktig å holde debatten om rettigheter levende i mangfoldssamfunnet, sier prisvinneren. Driftsleder Frank Eliesen på Ammerudhjemmet (foran) synes det er blitt morsomt å spare energi. Bak fra venstre: markedssjef Sverre Landmark og direktør for miljø og samfunnsansvar i Aspelin Ramm, Isak Oksvold, og vedlikeholdssjef i Kirkens Bymisjon, Einar Bertel Røstgård. Fortsetter samarbeidet. Da «Prosjekt 24», som samarbeidet kalles, ble startet i 2009, var det dristige målet å spare 24 prosent i løpet av 24 måneder. Etter to år er man kommet halvveis. Derfor videreføres prosjektet også i 2012. – Jeg opplever at vi har kommet langt, men det er fortsatt mye arbeid som gjenstår. Det er en begrunnelse for å fortsette samarbeidet, sier Oksvold. Neste steg blir å investere i automatiske styringssystemer for lys, oppvarming og ventilasjon. Rusinstitusjonen Vesle-

lien er blant virksomhetene som har ligget til forkant og allerede har skaffet seg dette. Der sparer man nesten en million kroner årlig i forhold til tidligere. – Enøk-arbeid er som å plukke frukt; du tar det som henger nederst først. Deretter kjøper du en stige for å få tak i frukten som henger lenger opp i treet, sier markedssjef i Aspelin Ramm, Sverre Landmark. FORTRINN. Han er ikke i tvil om at Bymisjonen skaffer seg et fortrinn ved å tenke enøk, for eksempel i forhold til

fremtidige anbudskonkurranser. – Om noen år kommer alle konkurrentene til Bymisjonen til å gjøre det samme, så hvorfor ikke ta ledelsen ved å gjøre det nå? Vedlikeholdssjefen i Bymisjonen er enig. – Vi har ikke vært flinke nok tidligere. Nå har vi fokus på dette hele veien, sier Røstgård. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

BYMISJON 2_2012

Aktivitetskort for demensomsorgen I midten av april lanserte Kirkens Bymisjon nye aktivitetskort som skal hjelpe pleiere i demensomsorgen med å integrere bevegelse, berøring og musikk i sitt daglige virke. Det nye produktet, som er utviklet fra demensprosjektet «Bevegelse fra hjertet», består av kort med øvelser som er tilpasset mennesker med demens.

Leder for Kampen Omsorg+, Marit Müller-Nilssen gleder seg til åpningen i august.

Kranselag for omsorgssenter 1. mars var det stort kranselag i nybygget for Kirkens Bymisjons kommende nysatsing, Kampen Omsorg+. Over 200 håndverkere og prosjektfolk feiret byggingen av det nye huset som skal romme 91 omsorgsleiligheter.

1 av 10 ved prostitusjonstiltak er menn 10 prosent av personene som var i kontakt med Kirkens Bymisjons prostitusjonstiltak Nadheim i fjor, var menn eller transpersoner. Totalt hadde Nadheim – senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring kontakt med 874 personer fra 45 forskjellige land i løpet av 2011. Av disse var 91 menn eller transpersoner (de fleste av disse er menn). Dette er en økning i forhold til 2010, da senteret var i kontakt med 65 menn. Mennene kommer i hovedsak fra Vest-Europa, Sør-Amerika og Asia, med henholdsvis Italia, Brasil og Thailand som de største nasjonene. 13 prosent av mennene er norske.

– Dette skal bli et sted for aktiv aldring, med omsorgboliger for eldre, og åpning ut mot lokalmiljøet på Kampen. Jeg gleder meg til å fylle huset med folk og liv, sier Marit Müller-Nilssen som blir leder for det nye senteret. Hun har 21 års erfaring fra Skovheim Allsenter i Kirkens Bymisjon, som på mange måter er modell for nyutviklingen Omsorg+. – Vi er glade, takknemlige og imponerte over det dere har bygget for oss, sa konstituert generalsekretær Johannes Heggland til arbeidsfolkene og delte ut en bymisjonsbrostein med lys til hver av de mange håndverkerne. – Det viktigste er likevel at dette flotte og moderne bygget blir et verktøy for å oppnå trygghet, omsorg og medmenneskelighet for de som skal bo her, sa Heggland. Pilotvirksomhet for EU Det nye Kampen Omsorg+ blir, når det åpner, også en pilotvirksomhet for et

BYMISJON 2_2012

EU-prosjekt innenfor området velferdsteknologi i omsorgsboliger. En av de 91 leilighetene vil den første tiden være en visningsleilighet for nye teknologiske løsninger innen omsorg. Senteret åpner på ettersommeren i år, og Kirkens Bymisjon skal drive tilbudet på oppdrag fra Oslo Kommune. Den åpne og aktive omsorgsmodellen vil kunne by på internettkafé, bibliotek, treningstilbud og kulturvirksomhet – og en kafé med kapasitet til 100 middager hver dag. Valkyrien Allstars, et av landets mest etterspurte band, spilte for den store arbeidsstaben under kranselaget. De hadde det gamle sykehjemsbygget på tomten som tidligere øvingslokale og var «sistemann» ut av gamlebygget. Nå var de først inn med et kulturuttrykk i det store nye bygget, og var stolt over det! Tekst: Per Frogner | Foto: Torstein Ihle

Papirløse strømmer til helsesenteret Helsesenteret for papirløse migranter hadde en stor økning av pasienter i 2011. Men mange får fremdeles ikke oppfylt sine rettigheter grunnet manglende finansiering. 682 pasienter fikk behandling på Helsesenteret i 2011, en økning fra 2010, da 431 pasienter var innom. I alt har 954 unike pasienter fått behandling på senteret siden åpningen høsten 2009, og mange pasienter kommer dit gjentatte ganger. - Vi erfarer at flere kommer til oss for å få medisinsk hjelp, og vi har kunnet møte etterspørselen med utvidet åpningstider og flere frivillige. Vi opplever at pasientene er veldig takknemlige for at vi finnes slik at de får hjelp, og hver uke kommer det flere pasienter, sier daglig leder Solveig Holmedal Ottesen. Det er en overvekt av mannlige pasienter, med 71 prosent, mot 29 prosent kvinner. Dette er en forandring fra året før hvor det var 35 prosent kvinner og 65 prosent menn. Hittil har senteret behandlet mennesker fra 74 ulike land, ti på topp er; Afghanistan, Mongolia, Iran, Etiopia, Irak, Somalia, Romania, Palestina, Nigeria og Russland.

Forebygging nedprioriteres Senteret, som er et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og Røde Kors, har hatt 101 aktive frivillige leger, psykologer, gynekologer, sykepleiere og andre. Likevel opplever senteret press på ressurser til å behandle alle som kommer dit. - Det er fantastisk at så mye profesjonelt helsepersonell gir så mye av sin fritid til å hjelpe de papirløse. Samtidig ser vi motsetningen i at mens man i helsevesenet er veldig opptatt av å forebygge sykdommer, må papirløse migranter vente på behandling til sykdommen er akutt. Det burde være samfunnsøkonomisk at papirløse kunne få forebyggende helsehjelp, sier president i Røde Kors, Sven Mollekleiv.

Ræpper for Skattkammeret En av Norges mest kjente ræppere, OnklP, fronter en ny video om Kirkens Bymisjons utlånssentral av sportsutstyr til barn på Bislett stadion. Videoen, som ligger tilgjengelig på Youtube og Skattkammerets nettsider, er laget av studenter ved Westerdals School of Communication.

Flere ofre for menneskehandel Foto: Rebecca Jafari, Røde Kors

Kirkens Bymisjons prostitusjonstiltak i Oslo, Nadheim, identifiserte og fulgte opp 86 ofre for menneskehandel i fjor. 40 av disse var nye for senteret - en dramatisk økning fra tidligere år. Blant de 40 nye menneskehandelsofrene var 38 kvinner, en mindreårig og en mann. Blant ofrene var også personer som ble utnyttet til organisert tigging og stjeling. En stor andel av ofrene kommer fra Nigeria og Romania. 20 av kvinnene hadde til sammen 23 barn, viser tall fra Nadheims årsrapport.

BYMISJON 2_2012

ingeborg Gjærum var tidligere leder for natur og Ungdom. hun er nå student og nestleder i naturvernforbundet.

Æresord

ingeborg gjærum

i gjestespalten ”Æresord” møter du en fast gruppe skribenter som gir oss tanker og innspill fra egen erfaring og bakgrunn. Gjestekvartetten som veksler mellom å ta ordet er arne Bergrren, ingeborg Gjærum, asta Busingye lydersen, og Jan Christian nielsen.

Velkommen til verden ”M og E har fått en velskapt gutt. Jeg gleder meg som en unge til å besøke dem på sykehuset!” Min venninnes søster har fått en gutt, og tekstmeldingen tikker inn en formiddag i mars. 19.mars, for å være nøyaktig. Ingen hvilken som helst dag for nyfødte. Min barndoms drømmestoresøsters nyfødte sønn kan være nordmann nummer fem millioner. I månedsskiftet mellom oktober og november i fjor ble vi sju milliarder mennesker på jorden. I motsetning til det norske jubileumsbarnet, er sjansen stor for at barn nummer syv milliarder ble født inn i et hjem uten lys, uten reint vann og uten nok mat i årene han eller hun skal vokse opp. I løpet av tenårene til den lille gutten, passerer vi åtte milliarder. Og jeg tenker på hvor uendelig mye glede den neste milliarden gutter og jenter vil skape! Kanskje er jeg bare revet med. (Jeg er den lettrørte typen, har det etter mora mi.) For det mangler ikke på dem som peker på hvilke utfordringer vi har i vente. Overbefolkning, er ikke det roten til miljøproblemene? – spør folk meg ofte. Flere munner å mette, flere som skal ha klær, hus, vann, energi – ressurser som må hentes ut fra en klode som allerede tynges av oss som går rundt her i dag. Det viktige spørsmålet er om vi er villige til å dele. For ikke alle kan leve som oss nordmenn, og fremtidens nordmenn kan heller ikke leve som vi gjør i dag. Løsningene på krisene som truer, enten det er matmangel, klimakrise eller utryddelse av jordas planter og dyr, handler i bunn og grunn om en rettferdig fordeling av tilgangen til, og bruken av, jordas ressurser. Fordelingen mellom den lille guttens generasjon, hans barn, barnebarn – og oss, som er voksne i dag. Og fordeling mellom oss som lever i dag, som har så fundamentalt

BYMISJON 2_2012

ulik tilgang på mat, vann og muligheter avhengig av hvor i verden vi bor. I skjæringspunktet mellom andre grunnholdninger til hva vi trenger, hva vi må ha og teknologiske nyvvinninger og nye løsninger, skal vi skape plass for dagens syv milliarder. ”Noen sier planeten vår er overfylt. Jeg sier vi er sju milliarder sterkere”, sa FN-sjef Ban Ki-Moon i høst. Det trengs sju milliarder menneskers styrke om vi skal skape en tryggere hverdag med mat nok (men ikke i overfold), vann nok (ikke for golfbanevanning og boblebad, men for drikke og til å vaske seg) og energi nok (ikke for oppvarming av oppkjørselen, men til leselys for leksene om kvelden) for alle. Det er kanskje på tide å minne oss selv på Marte Svennerud som, da lærer Hansens enke døde og etterlot seg sju unger på prestekontoret, slo fast: ”Ittno knussel, je tæk dom aille sju!” Og her i Norge? Her hvor brorparten av oss lever trygt og godt, så vet vi – bare vi tenker oss om – at bak proppfulle kjøpesentre, lykketips i avisene og reklame i posten, er det barn som står utenfor fordi ressurser ikke strekker til. Og at i motsetning til M og E sin lille gutt – som møter dedikerte foreldre, lykkelige besteforeldre, ivrige tanter og onkler – er det barn som vokser opp i hjem der det ikke er rom og plass for å vokse til, bli sett og fremelsket. Fem millioner nordmenn betyr at vi er flere til å ta vare på hverandre, og at vi er flere som står i fare for å falle utenfor. Og det betyr at vi har muligheten – hvis vi møter hverandre med litt mer varme, og er villige til å gi bort og si fra oss noe av den overfloden vi omgir oss med – for å skape fem millioner og syv milliarder fantastiske liv. Tekst: Ingeborg Gjærum | Illustrasjon: Anne Kari Ødegård

BYMISJON 1_2012

Vi er BEKYMRET Urovekkende mange unge voksne benytter seg av våre gatenære tilbud. Mange barn i Norge risikerer å få problemer med rus på grunn av en vanskelig oppvekst. ...men ønskene handler om noe annet: Å få til noe, høre til sammen med andre, og bli elsket og respektert. # SVARKORT FAST GIVER Navn: .................................................................. Adresse: ............................................................. Postnr/sted: ........................................................

JA, jeg ønsker å bli fast giver på AvtaleGiro med månedlig trekk på kr. 225,Annet beløp

KID: (fylles ut av Kirkens Bymisjon) Belast min konto

Fødselsnr (11siffer): Ønsker du skattefradrag for dine gaver, er det nødvendig å oppgi fødselsnr.

Beløpet betales inn til konto 7011 05 18593

Dato: BYMISJON 2_2012 30 4_2011 BYMISJON

Øvre grense for endring i beløp uten ny fullmakt. Fyller du ikke ut, blir grensen lik gavebeløpet

Signatur:

Kontonummer 11 siffer, må fylles ut hvis AvtaleGiro skal benyttes.

Jeg vil spare Kirkens Bymisjon for utgifter, og behøver ikke varsel før hver gaveoverføring

Svarkortet sendes til: Kirkens Bymisjon Tollbugata 3 0152 Oslo

Derfor er forebyggende arbeid så viktig. Og til det trenger vi din hjelp!

Du kan støtte vårt arbeid på to måter:

1. Bruk vedlagte giro, kontonummer 7011 05 18593 2. Bli fast giver

SE BARN – spør og lytt, vis interesse SE OM IGJEN – barn som strever har også styrke og ferdigheter SE BARN NÅR DE LYKKES – ta dem «på fersken» i å gjøre noe bra

SE SAMMEN – i nærmiljøet kan flere være en støtte for barn Hjelp oss i vårt arbeid blant barn og unge: Bli fast giver (se side 30) eller benytt vedlagte giro.

Foto: Torstein Ihle

SE OG BRY DEG – du kan være den eneste