BYMISJON nr. 3 2012 by Kirkens Bymisjon

Nr 3 - 2012

Henrik SCHeele:

– Har lært å sette pris på meg selv Brevet som forandret livet Sommerbarnas gode hjelpere www.bymisjon.no

Leder

Ikke alle har reist hit frivillig Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon 22 36 55 00 E-post: firmapost@bymisjon.no Hjemmeside: www.bymisjon.no

Hannah Kvam Wozene fra gruppa Queendom, er en av artistene på årets Hagekonsert på Aksept.

I redaksjonen: Atle Thingnes Briseid (redaktør) atle.briseid@bymisjon.no Per Frogner (ansvarlig red.) per.frogner@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Lay-out: Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no

Tirsdag 26. juni inviterer Aksept – senter for alle berørt av hiv til utendørs festkveld med utsøkte artister. Aksept markerer også at senteret har eksistert i 25 år denne kvelden. Feststemningen er sikret med konferansierene Kari Slaatsveen og Geir Kvarme, og en lang rekke artister. Anita Skorgan, Queendom, Oslo fagottkor, Erik-André Hvidsten og Alexx Alexxander er blant dem som stiller opp gratis for hiv-saken.

BYMISJON 3 - 2012

Opplag: 23 500 IK-kontrollert innsamlingskonto: 7011 05 18593

Ø M E R KE T ILJ

Tema Prostitusjon s 4–10 | Fotoreportasje Sommerbarnas gode hjelpere s 14–17 Portrettet Henrik Scheele s 18–19 | Aksept Du dør ikke , men det vanskelig å leve s 24–25 Frivillig Thailandsk frivillighet s 26–27 | Æresord Asta Busingye Lydersen :Bønn for tante s 28–29

Trykk: Prinfo Unique

0 Trykksak 7

Hagekonsert på Aksept

Forsidefoto: Torstein Ihle

I sommersesongen er det mange av oss som setter pris på friheten til å reise hvor vi vil. Kort eller langt, feriereisene er ulike, men frihetsfølelsen er der. Selv skal jeg som vanlig til Stord og til Tufsingdalen (ved Femunden) i sommerferien. Lavere puls, latere liv, familie, jordbær på tunga og vind i håret. Deilig. Dessverre er slett ikke alle reiser frivillige. I dette nummeret av Bymisjon kan du lese om vårt arbeid i møte med kvinner (og noen menn) i prostitusjon. Mange av dem vi møter i arbeidet, er på reise. Prostitusjonsfeltet har endret seg mye i løpet av de siste årene, og er nå en svært internasjonal del av byens liv. Ofte er det fattigdom eller brutal tvang som ligger bak. Landets eldste prostitusjonstiltak, Nadheim, har i over 30 år vært en del av Bymisjonens arbeid. For 30 år siden møtte Nadheim norske kvinner med ruserfaring som holdt til på ”Strøket” i Oslo. I 2011 kom brukerne (874 personer) fra minst 45 ulike land. Noen er fortsatt på ”strøket”, men ikke bare der. Rundt halvparten opererer på andre arenaer, gjennom eskortevirksomhet eller ved massasjeinstitutter. Mange har svært sammensatte problemer og komplekse livssituasjoner.

noe av det mine kolleger ved Nadheim skriver om i årsrapporten for 2011. I 2011 fulgte Nadheim opp 86 ofre for menneskehandel. Denne gruppa har særlige rettigheter i henhold til internasjonale avtaler, og muligheten for bistand, i alle fall midlertidig, er derfor bedre. For Kirkens Bymisjon har etableringen av Lauras hus, trygge boliger for ofre for menneskehandel, vært en viktig styrking av arbeidet. Boligene er opprettet i samarbeid med myndighetene, og er en del av regjeringens handlingsplan mot menneskehandel. Gjennom mer enn 30 år har vi bistått mennesker som er i prostitusjon eller har erfaring fra prostitusjon. Dette er et arbeid som skal fortsette. Nadheim har etablert et eget brukerråd bestående av kvinner med ulik bakgrunn, men med felles erfaring av å ha vært i prostitusjon. Rådet har møter med politikere, politi og media for å tydeliggjøre svakheter i hjelpetilbudet, og for å påvirke. Den som har skoen på, og så videre. Slik er det også på dette feltet. Derfor er det viktig å legge til rette for at de involverte selv kan fremme sine synspunkter og formidle erfaringer. Slik oppstår ny kunnskap, og de involverte får større makt over sin egen situasjon og hvordan prostitusjon møtes og omtales.

Kirkens Bymisjons arbeid for å bistå tilreisende på prostitusjonsfeltet, kompliseres ved at mange ikke favnes av tilbudene i den norske velferdsstaten. Hvis de har lov til å oppholde seg i landet i det hele tatt, har de ofte ikke mulighet til å få arbeidstillatelse. De har ikke tilgang til spesialisthelsetjeneste, og kan ikke få bistand fra NAV i forhold til bolig, arbeid og økonomisk støtte. De har få eller ingen alternativer til prostitusjon, men sliter med forsørgelsesbyrde og gjeld. Mange er utsatt for Johannes Heggland vold, men tilliten til politiet er ofte dårlig og konstituert volden blir som regel ikke anmeldt. Dette er generalsekretær

BYMISJON 3 - 2012

PROSTITUSJON

Lever med vold og økonomisk press

Thailandske kvinner i prostitusjonsmiljøet har liten kunnskap om egne rettigheter. Nå setter Nadheim – senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring inn ressurser for å komme dem i møte.

ei, jeg heter Kornchawan Thorsen og ringer fra Nadheim. Har du tid til en liten prat?

Det er sommervarmt inne på det lille kontoret til Kirkens Bymisjons prostitusjonssenter på Grønland i Oslo. Eskortesidene på skjermen viser bilder av nakne kvinnekropper der thailandske kvinner i prostitusjon har lagt ut sine annonser. I flere minutter har Thorsen forsøkt å komme i kontakt med noen av kvinnene, men bare blitt møtt av telefonsvarere. I stedet henter hun opp en liste over massasjeinstitutter i Oslo og slår et nummer. Etter en lang og munter samtale, legger hun på røret. Kvinnen i den andre enden er interessert i en samtale og ønsker henne velkommen oppom instituttet. Ordet prostitusjon ble aldri brukt. Det er tabu i det thailandske miljøet, og pakkes derfor godt inn. I stedet dreide samtalen seg om helsetjenester, norskkurs og rettigheter i det norske samfunnet. – Hun bekreftet ikke, men sa heller ikke direkte at hun ikke drev med prostitusjon. Vi måtte snakke litt rundt grøten. Hvis jeg spør direkte, legger de på, sier Thorsen. Voldelige ekteskap. Tre personer ved Nadheim jobber systematisk med å oppsøke kvinner og menn som selger sex på innearenaen, altså fra leiligheter, hoteller, nattklubber og massasjeinstitutter. De siste månedene har de satt inn ekstra ressurser for å bli bedre kjent i det thailandske miljøet. Dette er et miljø som på grunn av språkproblemer har vært vanskelig å få innpass i. – Vårt problem i starten var at vi ikke klarte å gjøre oss 4

BYMISJON 3 - 2012

forstått og kjente ikke de kulturelle kodene. Vi kunne bruke lang tid på å informere om hvilke rettigheter kvinnene hadde, for så å oppdage at de ikke hadde skjønt noen ting, sier Lena Hanssen, som leder Nadheims arbeid på innearenaen. Ved å ansette thailandske Kornchawan Thorsen i en deltidsstilling, har de nådd et gjennombrudd i arbeidet. Til forskjell fra kvinner fra Russland og Øst-Europa, er ikke de thailandske kvinnene på gjennomreise, men er, eller har vært, gift med norske menn og har derfor oppholdstillatelse. Det gir dem rettigheter som de andre gruppene ikke har. Likevel kjenner de færreste til disse rettighetene. Nadheims målsetning er derfor å informere. – Noen av kvinnene vi har møtt, lever i voldelige ekteskap, men vet ikke at de kan bryte ut av det. De tror de må holde ut i tre år, til de får permanent oppholdstillatelse. Men hvis de er utsatt for vold, kan de få opphold på selvstendig grunnlag. Dessverre er det veldig mye feilinformasjon som sirkulerer i miljøet, sier Lena Hanssen, som leder prosjektet. Etter å ha besøkt omkring halvparten av instituttene i Oslo og snakket med en rekke kvinner som averterer på eskortesider, er hennes kvalifiserte påstand at flere av de thailandske damene de kommer i kontakt med, lever eller har levd i voldelige relasjoner. – Vi kan ikke gi en prosentandel, men det er en gjentakende historie, sier hun. Forpliktelser i hjemlandet. Kvinnene forteller om ektemenn som forlater dem og henter nye koner. Så lenge de

Hva skjer med et barn som har gått på grunn allerede fra starten, og har opplevd omsorgssvikt, vold eller utstøting fra sine første måneder i livet? Barnevern har for noen en tvilsom klang, men godt barnevern er livsviktig. Bli med på en bymisjonsrunde fra barnehjem, via Lena Hanssen og Kornchawan Thorsen på vei til et masfamiliebase til selvstendig ungt voksenliv.

sasjeinstitutt hvor de har gjort avtale om å snakke med en thailandsk kvinne.

ikke blir anmeldt, er ikke dette ulovlig. Hanssen har sett flere eksempler på kvinner som blir skilt, mister kontakten med barna, blir bostedsløse og må søke tilflukt hos venninner som jobber og bor på massasjeinstitutter. Mange har forpliktet seg til å sende penger til familien i hjemlandet, og føler seg presset til å selge sex. – Ved å jobbe på massasjeinstitutter risikerer mange å måtte selge sex. Kvinnene forteller om kunder som pusher dem til å selge sex, selv om de egentlig bare vil selge massasje, sier hun. I og med at thailandske kvinner kommer til landet på familiegjenforening, blir de ikke fanget opp av det offentlige systemet. Derfor blir de avhengige av ektemannens evne og vilje til å hjelpe. – Mange har en oppfatning om at «sånn er det bare». De vet ikke at de har rett på tolk eller hjelp fra NAV og andre hjelpeinstanser. De resignerer, sier hun. Kornchawan Thorsen er leder av Den thailandske kvinneforeningen i Norge og kjenner det thailandske miljøet i Norge svært godt. Likevel er hun overrasket over historiene hun hører gjennom jobben. – Av og til kan jeg nesten ikke tro det. Jeg blir lei meg, ikke bare fordi kvinnene selger sex, men fordi de har problemer med ektemennene, ikke finner seg en annen jobb og har store forpliktelser i hjemlandet, sier hun.

– Mye grov vold Voldtekt, mishandling, trakassering og ran er vanlige hendelser i prostitusjonsmiljøet, viser en kartlegging gjort på Nadheim. De ansatte ved Kirkens Bymisjons prostitusjonssenter har de siste årene registrert alle voldstilfeller de blir fortalt om. Tilfellene meldes videre til FAFO, som forsker på dette. – Dette er ingen hyggelig liste. Det er snakk om veldig grov vold, sier Lena Hanssen og viser frem flere A4-sider med registrerte tilfeller.

Kornchawan Thorsen er leder av Den thailandske kvinne-foreningen i Norge og kjenner det thailandske miljøet i Norge. Det kommer godt med når hun skal ringe til kvinner i prostitusjonsmiljøet.

tegninger som viser at de fleste av de 52 instituttene ligger nært sentrum. De to sosialarbeiderne tar på seg yttertøyet og setter kursen for massasjeinstituttet som de nettopp snakket

Ifølge Kornchawan er det over 15.000 thailandske kvinner i Norge, og hvert år inngås omkring 670 nye ekteskap mellom thailandske kvinner og norske menn, viser tall fra SSB

– Jeg blir lei meg, ikke bare fordi kvinnene selger sex, men fordi de har problemer med ektemennene, ikke finner seg en annen jobb og har store forpliktelser i hjemlandet. Mange fordommer. I første del av arbeidet kartla de ansatte ved Nadheim alle massasjeinstitutter i hovedstaden. Samtidig søkte de opp thailandske kvinner med profiler på eskortesider på internett. Nå består jobben i å ringe kvinnene og deretter besøke dem for å informere om deres rettigheter. Hanssen trekker frem et Oslo-kart med inn-

BYMISJON 3 - 2012

Historiene er mange og skremmende. Kvinner og menn forteller om gjentatte voldtekter uten kondom, frihetsberøvelse, avkuttede fingertupper, kvelning, overfall, ran og truing med våpen. Tilfellene blir registrert når personene forteller om det av egen fri vilje, og de ansatte spør ikke direkte etter voldshistorier. – Terskelen for å fortelle om vold er høy. Når en kvinne velger å fortelle om en voldtekt, forteller hun ikke om de ti gangene hun ble fiket til. Vi får nok bare høre om «toppen av isfjellet», sier hun.

med på telefonen. Det er ikke lenger unna enn at de kan ta beina fatt. På veien passerer de et massasjeinstitutt som Lena har besøkt tidligere. – Her er jeg ganske sikker på at det ikke foregår sexsalg, sier hun, vel vitende om at thailandske kvinner er en gruppe som er utsatt for sterke fordommer i det norske samfunnet.

fra 2007. De færreste er involvert i sexsalg. – Det er skummelt å stigmatisere, og selvfølgelig er det massasjeinstitutter som bare selger massasje. Men fordi det også foregår prostitusjon i disse miljøene, går vi inn, sier Hanssen.

Dobbeltkommunikasjon. I nesten en time snakker de to

med kvinnen inne på massasjeinstituttet. Når de kommer ut, er de litt i villrede. – Hun sier at det ikke foregår sexsalg der, men at kunder ofte ber om «happy ending». Dette er et typisk eksempel på kvinner som befinner seg i en gråsone. Mange som jobber på massasjeinstitutter, ønsker ikke å selge seksuelle tjenester, men blir stadig utsatt for press fra kunder, sier Lena. Uansett vil Lena og Kornchawan opprettholde kontakten. De har gjort en avtale om å ringe tilbake for å hjelpe kvinnen med å skaffe henne en bolig. Hun var også interessert i å delta på norskkurset, som Nadheim starter opp igjen til høsten. – Arbeidet handler om å utvikle våre metoder og finne ut av hva som er gode tilbud til disse kvinnene, avslutter de.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

Anmelder ikke. De registrerte overgrepene er utført av ektemenn, kunder, kjærester, bakmenn/ -kvinner eller organiserte kriminelle nettverk. Svært få av tilfellene blir anmeldt politiet. – Gjennomgående ønsker ikke personene å anmelde forholdene. Det skyldes at de har lite tillit til politiet, at de oppholder seg ulovlig i landet eller at de er redde for å bli kastet ut av leiligheten, sier Hanssen. Ved ett tidspunkt visste Hanssen om personer i en annen norsk by som truet kvinner i prostitusjonsmiljøet med kniv. Hun ønsket derfor å advare kvinnene og ville gi dem nummeret til politiet. Det ville ikke kvinnene ha. Grunnen de oppga, var at de ble behandlet så dårlig av politiet. Følger magefølelsen. Når ansatte på Nadheim spør hvordan de verner seg mot vold, henviser mange til magefølelsen. – Disse personene lever vanskelige hverdagsliv. De må hele tiden være på alerten, høre på stemmen, se an kundene og vurdere sin egen sikkerhet. Selv om hun etter flere år som sosialarbeider på Nadheim har hørt mange stygge historier, blir Hanssen fortsatt berørt. – Når jeg ser statistikken, kjenner jeg at det knyter seg i magen, sier hun.

BYMISJON 3 - 2012

Brukermedvirkning

Brevet som forandret livet For noen måneder siden fikk Line et brev fra Natthjemmet. Det endret livet hennes. I brevet sto det: «Vi trenger deg på grunn av din kompetanse».

orgenrushet er i ferd med å gi seg på Natthjemmet. De siste overnattingsgjestene henter sakene sine, takker for seg og går ut i morgensola. Line blir igjen og skjenker seg en kopp kaffe etter endt vakt. Hun er en av kvinnene fra gatemiljøet i Oslo som nå har fått ansvar i driften av Natthjemmet. Det har utløst en voldsom kraft blant kvinnene og en sterk fellesskapsfølelse på huset. – De har bruk for meg, som ikke har arbeidet på 15 år og har vært nedverdiget og uten selvfølelse – de trenger 8

BYMISJON 3 - 2012

meg på grunn av nettopp det, sier hun. I 15 år har hun vært i gatemiljøet i Oslo, og mange netter har hun overnattet på Natthjemmet. Den siste måneden har huset på vestkanten også vært hennes arbeidsplass. Line har nemlig fått rollen som praksisvakt. – Det har gitt meg en livsgnist av en annen verden. Det lyser av meg. Jeg kommer og går med et smil rundt munnen, sier hun. Råd om det meste. Hennes enorme

kunnskap om gatelivet kommer nå de

Line har lang erfaring fra gatelivet i Oslo. Som praksisvakt på Natthjemmet bruker hun denne kompetansen til å veilede de yngre kvinnene på huset.

yngre kvinnene til gode. Line har tips om det meste. Hun vet hvilke advokater som er bra å ringe, hvordan man skal søke om kommunal bolig og hva man skal si til NAV for ikke å bli sendt fra sted til sted i lang tid. Hun kan også mye om sårstell, om urter som gir god søvn og hvor jentene kan oppsøke leger som gir god behandling. – Jeg viser bare til mine egne erfaringer. Jentene avgjør selv om de vil bruke rådene, sier hun. Line har også ansvaret for praktiske gjøremål, som å dele ut sengetøy når

jentene kommer om kvelden, vaske klærne deres, ta oppvasken, sette frem snacks, tenne stearinlys og sørge for at det er koselig i huset. De ansatte tar seg av konflikthåndtering, slik at Line slipper å velge side. – Hvis det er noen av jentene som vil prate, lar jeg det praktiske ligge. Det viktigste er å vise at jeg er til stede for dem, sier hun. Når hun er på vakt, sørger hun alltid for å være velkledd og i god form. Det skal synes på klærne at

hun er på jobb, men ikke på holdningen overfor jentene. Selv om hun har fått ansvar, er hun fortsatt en del av gjestene. – Jeg får klemmer av jentene og skryt av de ansatte. Jeg vet hva jentene går gjennom. Det gjør godt å vite at jeg kan gjøre livet litt bedre for dem, sier hun. Radikal brukermedvirkning.

- Dette er brukermedvirkning i sin mest radikale form, sier Knut Isachsen, som leder arbeidet med

å inkludere brukerne i den daglige driften. De siste årene har overnattingstilbudet for kvinner i rus- og prostitusjonsmiljøet opplevd nedskjæringer i den offentlige støtten. Det har ført til endringer. Flere frivillige er kommet til, og noen av de faste gjestene fått både praktiske og sosiale oppgaver. – Ved å si «vi har bruk for deg», anerkjenner vi brukerne som likeverdige parter i fellesskapet. Det reiser en veldig kraft. Sammen rår

BYMISJON 3 - 2012

Tidligere brukere lager skjønnhetssalong Brukermedvirkning

- Ved å si «vi har bruk for deg», anerkjenner vi brukerne som likeverdige parter i fellesskapet. Det reiser en veldig kraft, sier Knut Isachsen som leder arbeidet med å inkludere kvinnene på Natthjemmet i driften.

vi over uante muligheter, sier han. Isachsen er imponert over jobben kvinnene gjør og skryter av hvordan de bidrar med gode spørsmål og forslag til forbedringer. – De er de fremste kjennerne av sine liv. De vet hva som gjør seg og ikke gjør seg. Det er fantastisk å se hvordan de forbereder seg til en vakt. Det er til inspirasjon for oss som er ansatte, sier han.

Tre venninner, som alle er tidligere rusavhengige, ønsker nå å starte opp frisørsalong, negledesignstudio og besøkstjeneste for kvinner i rus- og prostitusjonsmiljøet. I dag er alle tre rusfrie, og det er umulig å se at de noen gang har hatt et rusproblem. Men venninnene husker godt hvordan livet en gang var. To av venninnene brukte Natthjemmet jevnlig. Nå ønsker de å gjøre noe for kvinnene som bruker huset i dag. – Det er mange ensomme jenter i fengsler, på institusjoner eller sykehus, som ikke har familie eller som har slått hånda av venner og kjente. Derfor ønsker vi at kvinner som kan denne virkeligheten, skal dra på besøk til dem, sier Thale.

Husmoren Dagfrid Dagfrid Fosen er en av byens mest kjente selgere av =Oslo. Nå har hun satt selgerjobben på vent for å konsentrere seg om rollen som husmor på Natthjemmet.

Sminke hever selvbildet. Hun husker selv hvor stusselig det var da hun lå på Diakonhjemmet sykehus med blodpropp i beinet, og ingen kom på besøk. Hun forteller også om da hun for noen år siden sonet en dom og tilbrakte 23 timer i døgnet på cella. Å sminke seg ble en måte å holde motet oppe. – Når man er vant til at folk ser ned på deg og setter deg i bås, gjør det å bli klipt og sminket at selvbildet heves et hakk, sier hun. Med seg på laget har hun fått venninnene Cecilie og Linda, som er frisør og negledesigner. Også de husker godt hvor viktig det var å få litt ekstraservice da de var i rusmiljøet. – Hårklippen som vi pleide å få til jul, betydde veldig mye for meg, sier Cecilie.

Lar seg hjelpe . Å inkludere kvinner i aktiv

rus i den daglige driften, krevde mot. Knut Isachsen beskriver følelsen som «å hoppe fra tier´n». – Det er ingen tvil om at det er lett å skjule seg i hjelperrollen. Nå lar vi oss hjelpe. Det gir en helt annen dynamikk, sier han. Han ønsker å utvide brukermedvirkningen i tiden fremover og mener det vil skape enda større eierskap til stedet. – Det ligger mye myndiggjøring i å åpne opp for mestring. Det er nesten så vi lurer på hvorfor vi ikke har tenkt på dette før. Kompetansen vi trengte, lå nærmere enn vi hadde våget å tro, sier han. Sammen med Line og to andre kvinner var han nylig i Bergen for å delta på konferansen «Brukeren som veileder» i regi av Stiftelsen Bergensklinikken. Dagfrid og Line kom med gode, poengterte innspill som løftet seminaret. – Ett av mine innspill var at NAV og andre hjelpeinstanser må inkludere raushet i sine verdier. På Natthjemmet behandles alle som individer. Her er det aldri bruk av pekefinger, sier Line.

– Jeg skulle vel ha luket litt, men har ikke fått nye allergimedisiner ennå, sier hun og ser utover hagen som hun ryddet i påsken sammen med to venninner. 25 sekker hageavfall ble kjørt bort. Nå er epletrærne trimmet, og potetplantene gror i bedet. Som husmor har hun ansvar for å holde Natthjemmet i orden på dagtid. Hun tar imot matvarer, handler inn ekstra ved behov, rydder og gjør alt det en husmor skal gjøre. I tillegg er hun sovende bakvakt om nettene. – Det gnager meg at jeg ikke kan vedlikeholde jobben som =oslo-selger, men jeg vil gjerne bidra for å beholde Natthjemmet slik det er nå, sier hun. Hun innrømmer at hun ikke har særlig sansen for husarbeid, men er godt fornøyd med å styre sin egen arbeidshverdag. – Jeg har fått mye tillit og trives frie tøyler. Det merkes godt når jeg ikke er her, sier hun. Dessuten er Dagfrid blitt en mye brukt foredragsholder, blant annet på Diakonhjemmet høyskole. Hun har også ønsker om å bli husets webredaktør på Facebook. – Jeg er ikke lenger så mye i byen, og det er jo noe positivt i det. Men jeg føler litt at jeg svikter kundene mine, sier hun.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

BYMISJON 3 - 2012

EN JOBB Å GÅ TIL. Penger som Natthjemmet

Dagfrid Fosen er blitt husmor på Natthjemmet og kan fornøyd konstatere at potetene gror i bedet.

har fått av en privat giver, skal gå til innkjøp av materiell i oppstarten. Alle tre er innstilte på å bruke mye tid og krefter på prosjektet, som de håper skal være oppe og går i august. – Det er fint å ha en jobb å gå til, en jobb man liker og hvor man føler seg som en ressurs. Dessuten er det godt å være et sted hvor folk vet hvem du er, sier Thale og sikter til at hun tidligere besøkte Natthjemmet flittig og kjenner de ansatte godt.

BYMISJON 3 - 2012

Sturla hjem fra Glasgow Brukermedvirkning

På vei mot drømmejobben Mens Michael Ragde selv var rusavhengig, drømte han om å jobbe i rusfeltet. Nå er han i praksis som miljøarbeider på Kirkens Bymisjons gateklinikk, 24SJU.

mai løp han inn på Bislett stadion som ankermann for de ansattes lag under Holmenkollstafetten. Han beskriver følelsen av å løpe over målstreken som en seier. – Det var deilig å fullføre noe, sier han. I 13 år vekslet han mellom gode perioder hvor han jobbet, avbrutt av lange perioder hvor han levde som rusavhengig i Trondheim og Ålesund. Høsten 2009 reiste han til Oslo. Der oppsøkte han 24SJU for å få hjelp. Han husker godt hvordan han satt i et hjørne av gateklinikken uten å tørre å si et ord til noen. – Jeg var en bortkommen fuglunge, for å si det sånn. Men jeg ble møtt med omsorg og respekt. De ansatte skjønte behovene mine og fikk ordna opp i ting. Det var starten på det rusfrie livet, sier han.

rusavhengig. Jeg har erfart at noen få ord kan være til stor hjelp. Jeg har sett både de mørke og lyse sidene av livet, hvis det å være rusavhengig kan kalles et liv, sier han. I dag lever han et godt liv sammen med forloveden, hennes to barn og en hund. Forandringen han har gjennomgått er til oppmuntring for dem som oppsøker 24SJU. Stadig møter han bekjente fra rusmiljøet som uttrykker beundring for det han har klart. – Flere har sagt at ved å se meg, er det håp for dem også. Bare sånne ting gjør det verdt å stå på videre, sier han. – Hvordan er det å jobbe i samme miljø som du selv var en del av? – Å jobbe i rusfeltet, gjør at jeg får mer avstand til min egen rusavhengighet. Jeg ser det fra en annen side, sier han.

DRØMMEN GÅR I OPPFYLLELSE. Al-

STOLT OVER ARBEIDSPLASSEN. Michael

lerede da han var i miljøet selv, visste han at han ville jobbe i rusfeltet, og aller helst på 24SJU. Med hjelp fra NAV er drømmen nå i ferd med å gå i oppfyllelse. Siden februar har han vært praksiskandidat på gateklinikken. Går alt etter planen, har han fagbrev i helse- og sosialfag om et drøyt år. Michael brenner for å bruke sine egne erfaringer til å hjelpe andre. – Jeg vet hvordan det er å gå her som 12

BYMISJON 3 - 2012

I sommer kommer Kirkens Bymisjons generalsekretær Sturla Stålsett tilbake til Oslo og lederjobben, etter et års forskningsarbeid i Glasgow, Skottland.

ed University of Glasgow har Stålsett undervist, skrevet, reflektert og fordypet seg i teologiske og samfunnsmessige emner, og også ledet arbeidet med det regjeringsnedsatte «tros- og livssynspolitiske utvalg» – Jeg har reflektert over bymisjonserfaringer på ulike nivåer. Det har vært veldig nyttig for meg å se arbeidet vårt og utfordringene vi strever med utenfra. Jeg har arbeidet med temaer som menneskesyn og gudstro i møte med sosial utestengelse og usynliggjøring. Jeg har grublet over politikkens verdi og frivillige organisasjoners rolle i forhold til staten. Kirkens funksjon i samfunnet og Bymisjonens særpreg, er også temaer jeg har arbeidet med. – Alt dette har fått en ny tyngde og hast etter terroren som rammet oss i fjor. Jeg har lært mye om bymisjonsutfordringene uten å være i Norge, sier generalsekretæren om det han nå tar med tilbake til arbeidet hjemme. – Norge er spesielt. Mens kriser rammer Storbritannia og de fleste andre land i Europa hardere enn på lenge, er vi foreløpig forskånet for det verste. Men vi ser tendensene også i Norge. Som Bymisjon har vi mulighet til å tolke og være i forkant av det som skjer, for vi arbeider med og blant dem som rammes først, sier han. Familien Stålsett kommer hjem fra Skottland i slutten av juni, og Sturla er tilbake i generalsekretærstillingen fra 1. juli.

er stolt over å jobbe på 24SJU. Å løpe sjarmøretappen under Holmenkollstafetten, som representant for arbeidsplassen, var en god opplevelse. – Jeg føler at jeg er verdt noe som menneske. Ikke en eneste gang har jeg blitt fortalt hvordan jeg må være. Her får jeg være 100 prosent meg selv, sier han. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

Sturla Stålsett ved arbeidsplassen han har hatt det siste året: University of Glasgow, Theology and Religious Studies. BYMISJON 3 - 2012

Fotoreportasjen

Sommerbarnas Gode hjelpere 550 senger, 76 rom, 11 kjøkken og 50 toaletter - alt må være vasket og klart før storinnrykket av 1350 barn til sommeren. For dugnadsgjengen fra SAFIR betyr dette travle dager men også rekreasjon og et sosialt fellesskap de ikke ville ha vært for uten. 14

BYMISJON 3 - 2012

BYMISJON 3_2012 BYMISJON 3 - 2012

15 15

Madrasser skal vendes og støvtørkes. Det er mye rart som dukker opp under klargjøringen av sovesalene. - I fjor fant vi flere mobiltelefoner, forteller Susan.

Førsommerstemning med Espen som skipper på vei ut mot Hudøy.

- Vi har mye moro sammen, og en fleipete tone, forteller Morten og Anders .

idt i lempinga av vaskemaskiner og tørketromler står Anders Aslaksrud, som er med for tredje år på rad.

– Det er jo kjempefint da, å få lov til å være med å vaske disse campene, slik at barna kan komme hit og ha det hyggelig om sommeren. Og vi har fått skryt for jobben vi gjør. Det er bare en glede å kunne bidra, sier han. Hudøy ligger i Oslofjorden vest for Tjøme, og fra slutten av 16

BYMISJON 3 - 2012

SAFIR-gjengen samlet undet Hudøys flotteste eik.

juni og utover sommeren er dette et ferieparadis for mange oslobarn. 18 medlemmer fra SAFIR bruker en uke for å gjøre klar til årets ”Camp Hudøy”. Anders forteller at det det er stor forskjell på å møtes et par timer i uka, til å være sammen 24 timer i døgnet. – Vi blir en sammenspleisa gjeng som har det mye morsomt sammen, med masse god mat og mange gode opplevelser. Man får en helt annen opplevelse av fellesskap i forhold til det å treffes noen timer på Safirs aktiviteter i Oslo. Jeg hørte at det er 6000 mennesker som kommer

Uten mat og drikke… Kim André stortrives med å lage mat til resten av dugnadsgjengen.

innom Hudøy i løpet av sesongen. Da må det jo være rent her, og det er jo der vi kommer inn, ler Anders. Safir (Senter for frivillig innsats i rusfeltet) er et samarbeidsprosjekt mellom Røde Kors og Kirkens Bymisjon. På idylliske Gartnerløkka i Urtegata 50 kan man bare komme innom, bli frivillig og være med på arrangementene. – Vi har Boligskolen, med masse kurs og foredragsholdere. I tillegg har vi kafeén "Det grønne hjørnet" på andre siden av gata. Der skjer det mange kreative ting som ”fredagsdagsjam”, filmvisning og kreativ gruppe, der vi

Nikolai, går løs på rengjøring av de nye badene.

syr og lager mat sammen. Vi har det rett og slett hyggelig sammen, sier Anders entusiastisk. Han understreker viktigheten av å ha et sosialt nettverk etter et liv i rusmiljøet. – Det betyr veldig mye for meg, som har brutt med de andre nettverkene jeg har hatt tidligere i livet. Nå har jeg et miljø som står for helt andre verdier, sier han. Tekst og foto: Torstein Ihle

BYMISJON 3 - 2012

PORTRETTET

– Har lært å sette pris på meg selv Henrik Scheele var langt nede etter å ha mistet stillingen på Nationaltheatret på grunn av alkoholproblemer. Oppturen kom da han ble med i forumteatergruppa på SAFIR.

et er noe med ansiktet til Henrik Scheele. Det går liksom ikke an å glemme det. Til tross for at det begynner å bli noen år siden han satte sitt preg på Nationaltheatret og 24 norske filmer og tv-serier, er Scheele fortsatt et fjes man husker. Muligens er det sjokket han etterlot seg som nådeløs satiriker og landets første stand up-komiker i det kontroversielle tv-programmet ”Nikkerne”, som gjør at folk fortsatt nikker gjenkjennende, nesten 30 år senere. Akkurat nå er ansiktet vendt mot vinduet. Stillheten råder i rommet. Han bruker tid når han skal fortelle om årene som har gått. De har ikke vært enkle. - Jeg fikk sceneskrekk. Det var ikke morsomt å spille teater når jeg gruet meg til hver eneste kveld. Jeg var god til å ljuge på den tiden, men hvis du ikke er engasjert selv, får du ikke med deg publikum. Jeg hadde ikke lenger noe på Nationaltheatret å gjøre, sier han. Levde ut kunstnermyten . I lang tid hadde han drukket for mye. Når han tenker etter, mener han det stammer fra tiden på teaterhøgskolen. Som ung skuespiller trodde han på myten om at kunstnere skulle omgi seg med store mengder alkohol. Etter mange år med tett program og mye alkohol etter forestillingene, var nervene tynnslitte. Selv om han ikke drakk når det var forestilling, begynte han å skulke prøver og rotet det til. Til slutt ble han sagt opp. - Det var en befrielse å slippe å spille mer. Jeg har fortsatt en kjærlighet til teateret, men jeg er glad jeg ikke må prestere lenger, sier han.

Uten jobb hadde han ikke lenger hadde noe fast å gå til. Dermed tok drikkingen seg opp enda et hakk. Han beskriver tiden som ”fem år med sparking i veggen”. Selvbildet 18

BYMISJON 3 - 2012

Henrik Scheele var i ferd med å rive livet i stykker. Nå har han oppdaget hvor fint det er. - Jeg har fått livet i gave og må ta vare på det, sier han.

var helt på bunn. Han hadde sviktet både barna, venner og familien, og økonomien var så skral at han pleide å dra på landet før jul for å slippe å se alle som bar på poser fulle av julegaver utenfor vinduet hans på Majorstua. - Jeg var sint på alt og alle. Jeg var sint på trikken, bussen, Bogstadsveiens rike befolkning og hele forbrukerhelvetet, sier han. Vendepunktet. I perioder drakk han så mye at han måtte hente avisen for å huske hvilken dag det var. Han forteller om fengselstraffer og sin beste venn som drakk seg i hjel. Henrik holdt tale i begravelsen og bar kisten ut av kirken. Der og da bestemte han seg for at han ikke skulle ende opp på samme vis. - Det første spørsmålet man får når man er til avrusning, er om man har selvmordstanker. Jeg har ikke alltid kunnet svare nei, sier han.

I denne perioden fikk Scheele kontakt med H7, Kirkens Bymisjons korttidstilbud for rusavhengige (som i dag har byttet navn til Holmen). Der møtte han forståelsesfulle folk som skjermet han i periodene hvor han trengte omsorg. - Jeg blir nesten rørt når jeg tenker på dem, sier han, og ser på nytt ut av vinduet. Det var her han en dag i 2008 kom over plakaten som skulle sette i gang en endring i livet: SAFIR, et bymisjonstiltak for personer på vei ut av ruslivet, skulle starte opp en forumteatergruppe og arrangerte informasjonsmøte for interesserte. De ansatte på institusjonen oppmuntret han til å delta. Henrik tok mot til seg og dro. - Jeg grubla mye på om jeg skulle tørre. Jeg sitter jo inne med mye kunnskap om teater, og tenkte at det ville vært synd om jeg gikk i grava uten å få brakt noe videre, sier han.

BYMISJON 3 - 2012

"Ny" behandlingsinstitusjon mister driftsavtale Kirkens Bymisjons rusbehandlingsinstitusjon NyBøle i Spydeberg får ikke forlenget sin avtale med Helse Sør-Øst. Bymisjonen klaget på avgjørelsen, men fikk ikke medhold.

Et helt liv som skuespiller både ved Rogaland teater, Nationaltheatret og i diverse spillefilmer, gjør Henrik Scheele til en verdifull ressurs i forumteatergruppa på SAFIR. Foto: Torstein Ihle Mer meningsfylt enn klassikerne. På SAFIR traff han prosjektleder og teaterinstruktør Eliann Stålem Berg. Sammen dro de til London for å besøke Cardboard Citizen, en organisasjon for hjemløse som i lang tid har brukt forumteater som uttrykkform. Henrik Scheele tente på teaterformen, som oppfordrer publikum til å hoppe opp på scenen og bidra til å løse opp i en vanskelig problemstilling. - Det føles mye mer meningsfylt å drive med forumteater enn å spille klassikere for eldre damer på Nationaltheatret. Jeg vil fortelle historier, skape forandring. Jeg har vel vært grunnleggende radikal hele livet, sier han.

Denne kvelden er det åpen forestilling med teatergruppas nyeste stykke, Gjøkungen. Stykket er basert på situasjoner fra skuespillernes egne liv. Omkring 100 personer er ventet til Caféteatret. Henrik er spent, selv om han ikke skal stå mye på scenen selv. Han er fortsatt redd for å glemme replikker og trives best med å bidra i skrivingen. - Jeg ser på forumteater som terapi for samfunnet. Kanskje kan vi forandre samfunnet, litt og litt. Augosto Boal, som startet forumteaterbevegelsen, sa: vær forandringen du vil se i verden. Det var ikke bare teaterformen som gjorde at Henrik ble engasjert. Romsligheten og fellesskapet i det trivelige huset på Grønland appellerte til en nedbrutt Scheele. - Det var klemmer og smil. Ingen spurte hvor jeg kom fra. Hvis jeg ville prate, var det alltid et hyggelig menneske som hadde tid. Plutselig begynte jeg å tenke at jeg er en ganske ålreit fyr. Det var bare alkoholen som hadde gjort meg til en drittsekk, sier han. Langsomt begynte han å se lysere på livet. Han følte han strakk til, at han hadde noe å by på. I dag er han en kultu-

BYMISJON 3 - 2012

rell ressurs på SAFIR. Hver uke fremfører han ”dagens ord” på onsdagslunsjene. Ofte finner han frem dikt som berører. - I dag er jeg faktisk meg selv. Jeg gir noe til andre. Det er en deilig følelse. Jeg har lært å sette pris på meg selv. Det er en gave, sier han. Litt troende. Selv om det stadig blir lengre mellom hver sprekk og nedturene ikke er like dype som før, kjenner han på kampen hver eneste dag. - Jeg finner trøst i Frans av Assisis bønn. Det som er gjort, kan jeg ikke gjøre noe med, sier han. Han karakteriserer seg selv som ”litt troende”. Gudstjenester blir i meste laget for den gamle radikaleren, men morgenandakten på radioen får han med seg hver dag. Det er kjærlighetsbudskapet som appellerer. Og særlig godt lytter han til velsignelsen. Den gir ham fred. - Jeg liker Den hellige ånd, jeg. Setter egentlig mest pris på han, sier han med et skjevt smil.

NyBøle ble fullstendig rehabilitert for formålet og har vært drevet av Kirkens Bymisjon siden høsten 2008. Før det drev organisasjonen et lignende rusbehandlingstilbud i en årrekke på Mørk Gård i samme kommune. – Tilnærmingen NyBøle har gjort til denne pasientgruppen er de alene om i Norge. Gruppen med rusproblematikk og omfattende psykisk lidelse får med dette et dårligere tilbud,. Dette er dårlig bruk av ressurser. Når vi må avvikle dette tilbudet samtidig som behovene roper etter styrking og økning av behandlingskapasitet og –kvalitet, er nedleggelsen en skandale sier konstituert generalsekretær, Johannes Heggland. NyBøle har i snitt hatt 21 behandlingsplasser til pasienter med rusproblematikk med omfattende psykisk lidelse. Det er 60 ukers ventetid på behandling i denne gruppa. Mange er ikke engang

inne på ventelistene, og folk dør i denne køen. - Det er behov for større ressurser i dette tilbudet enn de 18 plassene som nå er fordelt, sier NyBøle-leder Mona Spakmo. Hun er bekymret for fremtiden for disse pasientene. - Ventelistene er lange, og de blir ikke redusert med å fjerne NyBøle. Behandlingstiden for den enkelte er bestemt å skulle bli betydelig kortere, med usikker virking. Sannsynligvis vil flere falle utenfor med et redusert og dårligere tilbud. Behandlingskapasiteten blir redusert når pasientene i denne kategorien overføres til korttidsbehandling med et totalt sett lavere antall plasser enn det NyBøle har hatt, sier hun.

Hagekonsert på Aksept Tirsdag 12. juni Kronprinsessen feiret Aksept. HKH Kronprinsesse MetteMarit var æresgjest da Aksept-senter for alle berørt av hiv, feiret 25-årsjubileum tirsdag kveld. – Mye av det jeg har lært om hiv og aids, har jeg lært gjennom mennesker jeg har møtt her på Aksept, sa Kronprinsessen. Kronprinsessen var tydelig på hjemmebane da hun tok ordet foran de ca 120 gjestene på hagefesten. Hun har selv gjennom flere år vært frivillig ved senteret. Fra scenen vinket hun til kjente, og var tydelig rørt da hun startet talen til brukere, pårørende, frivillige, ansatte og samarbeidspartnere.

PS! Tre andre rusbehandlingsinstitusjoner i Kirkens Bymisjon får langsiktige løpende avtaler. Dette gjelder Veslelien, Origosenteret og A-senteret.

Hederspris til Arbeidslaget Tiltaket Arbeidslaget ved Bymisjonssenteret Romerike ble tildelt "Juryens Spesialpris" under utdelingen av Årets Romeriksbedrift. Spesialprisen henger høyt, og den forrige prisvinneren var Olav Thon. «Prisen er en honnør til en virksomhet som fortjener oppmerksomhet for sitt betydelige arbeid for et bedre nærmiljø og evnen til å synliggjøre verdiskapning i videste forstand», var juryens begrunnelse.

I ferd med å finne fred. I dag følger Henrik sitt eget tempo. Han må ut døra hver dag, men turen trenger ikke være lenger enn til en kaffebar eller ned til SAFIR på Grønland. Han nyter de enkle gledene, som et velsmakende måltid eller en god bok. ”Heller feit enn full” er blitt hans selvironiske, lille motto. - Jeg har fått livet i gave og må ta vare på det. Jeg var i ferd med å rive det i stykker, men oppdaget plutselig hvor fint det er. Jeg håper jeg får leve en god stund til, men er også fortrolig med at det tar slutt en gang. Jeg er i ferd med å finne fred med meg selv, sier han.

Foto: Martin Slottemo Lyngstad, Romerikes Blad.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid Nybøle ble rehabilitert i 2008 for å drive tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Nå har Kirkens Bymisjon fått avslag på videre drift.

BYMISJON 3 - 2012

– Jeg finner glede iå være tilstede

I gjestespalten «ÆresOrd» møter du en fast gruppe skribenter som gir oss tanker og innspill fra egen erfaring og bakgrunn. Gjestekvartetten som veksler mellom å ta ordet er Ingeborg Gjærum, Jan Christian Nielsen, arne Berggren og asta Busingye Lydersen.

Æresord

asta Busingye Lydersen

asta Busingye Lydersen er skuespiller i artistkollektivet Queendom og nestleder i Norsk Kulturråd.

Bønn for tante - Hva?!?… Kan de ikke Fadervår- The Lord’s Prayer? Min afrikanske tante sperrer opp øynene og ser vantro på min mor. Jeg er 12 år og forstår at nå brygger det opp til storm. Tante har riktignok stor respekt for den norske kvinnen som overlevde Idi Amins terrorvelde på 70-tallet og endte opp som alenemor i verdens rikeste og kaldeste land - men ett sted går grensen. ”Our Father, who art in heaven..” Tante ser på meg med myndig blikk. Hun har tatt meg og søsteren min inn på jenterommet. Her skal det foregå. Greit nok at barna ikke har hatt noen kjødelig far i oppveksten, sånn er livet, men da skal hun i alle fall sørge for å sette oss i kontakt med vår far i himmelen. Tante er bare på besøk i noen dager, og hun kaster ikke bort tiden. I løpet av det korte besøket sørger hun for å terpe et minimum av kristendom inn i oss. Repeat after me: ”Hallowed be thy name...” På den norske siden av familien har de aldri holdt Guds navn hellig. Ikke det at de banner spesielt mye, men de snakker bare aldri om Gud, og de går aldri i kirken. Man skulle tro at det å vokse opp i sørlandsbyen Grimstad med bedehus på hvert gatehjørne, ville fungert som en forsikring mot ateismen. Men neida, den kom sivende inn med morsmelken. Som barn forsto jeg ikke hva jeg skulle med Gud, når jeg hadde mamma. ”Thy Kingdom come, thy will be done, on earth as it is in heaven..” Tante har begynt å gråte. En tåre pipler ned kinnet idet hun innser forfallet. Disse stakkars barna. De stakkars småjentene. Etter fem år i det rike Norge har de kommet tillbake til Afrika. Moren fikk jobb i NORAD, barna går på engelskspråklig skole, alt er tilsynelatende perfekt – men de kan ikke halve Fadervår på engelsk engang! Jeg prøver å trøste tante med å si at jeg kan den på norsk,

BYMISJON 3 - 2012

men hun lar seg ikke imponere. Det er som om hennes foraktelige blikk sier: Gud forstår vel ikke norsk? ”Give us this day our daily bread. and forgive us our trespasses, as we forgive those who trespass against us..” Jeg er voksen nå og håper Gud vil tilgi meg, en tredje generasjons ukristelig norsk feminist. Når jeg besøker min familie i Uganda så folder jeg ærbødig hendene, lukker øynene og nynner med når de lovpriser Gud i skyggen av banantrærne. ’Nærmere deg min gud, nærmere deg..’ synger tantene flerstemt på lokalspråket Runyankole. Det er min avdøde farfars favorittsalme og arven etter de europeiske misjonærene som kristnet landet. Kristendommen går så det gviner i Afrika, mens jeg som er vokst opp i misjonenens hjerte, Europa, er blitt en hedning. Ikke rart tante er fortvilet. ”And lead us not into temptation, but deliver us from evil..” Tantes myndige stemme siterer, jeg og søsteren min repeterer. Det er som om hun tror at denne ene bønnen vil redde oss fra all ondskap i livet. Hun forteller om da mannen ble drept foran øynene hennes i krigen og hun flyktet med sine to barn ut i bushen. Troen på Gud har holdt henne oppe gjennom slit og fattigdom, gjennom savn og sorg. Uten ham hadde hun ikke overlevd. Tante lukker øynene og forsvinner inn i bønnen. Nå, som voksen, ser jeg henne for meg, like klart som da. Hun er vakker og sterk. Stolt og svart. Skapt i Guds bilde. Derfor ber jeg for henne, ikke for meg selv: ”For thine is the kingdom, the power and the glory. for ever and ever. Amen.” Tekst: Asta Busingye Lydersen | Illustrasjon: Anne Kari Ødegård

Aksept 25 år

– Du dør ikke, men det er vanskelig å leve «Moses» er politisk flyktning fra Ghana og har levd med hiv siden slutten av 80-tallet. Han gleder seg over livet, men i møte med fotografen må han snu ryggen til. Åpenheten har fortsatt sin pris. Det er 30 år siden hiv-viruset ble kjent og 25 år siden Aksept, bymisjonstilbudet for hiv-berørte, ble startet. Det er en historie om fellesskap, sorg, fest og åpenhet. De har hatt åpent hus i en periode med store samfunnsendringer i forhold til hiv: fra uvitenhet til kunnskap, fra dødstrussel til overlevelse. Men holdningene i samfunnet er ikke på plass. - Du dør ikke, men det er vanskelig å leve, sier leder Ina Herrestad. Kamp for anerkjennelse . Moses (54) er et bilde på

BYMISJON 3 - 2012

utviklingen Aksept har vært en del av. Først da han krysset norgesgrensen i 1989 og måtte ta medisinske tester, fikk han vite at han hadde hiv. En ny, tøff krig startet for offiseren og eks-politikeren. Det var en kamp for eget liv og anerkjennelse, mot fordommer fra folk flest, politi og helsemyndigheter. – Rommet mitt på asylmottaket ble desinfisert, politiet tok seg inn i leiligheten min når jeg ikke var hjemme for å «sikre samfunnet» på grunn av min hiv-smitte, barn var redde for meg fordi foreldre hadde gitt dem smittehistorier,

Moses underviser om hiv i ulike sammenhenger, men fordommer og holdninger i samfunnet gjør at han ikke ønsker å vise ansiktet. - Den medisinske kontrollen og kunnskapen finnes, men holdningene er ikke på plass, sier leder ved Aksept, Ina Herrestad.

folk ville ikke håndhilse og lot være å bruke doen etter at jeg hadde vært der, sier han. Det var en svært tøff tid. Mange døde også av viruset på denne tiden, og på Aksept ble det ofte tent lys etter dødsfall i miljøet. – Hvordan er du blitt preget av at du har hiv? – Jeg har trukket meg tilbake fra store sosiale sammenhenger. Jeg møter familien og mitt afrikanske miljø og er aktiv på Aksept, men lever ellers stille, trener, spiser sunt og tar vare på livet som en god gave. – Du er «hiv-informant» og reiser rundt og underviser om hiv og holdninger. Hvorfor kan du fortsatt ikke vise ansiktet i pressen?

Gode medisiner. Det har skjedd store endringer i hiv-historien. Det viktigste vendepunktet er medisinene. Det finnes nå gode medisiner som stopper hiv-viruset fra å utvikle seg til AIDS. – Det er den største og viktigste endringen. Det gjør at vi kan leve våre liv som andre som har vært utsatt for en ulykke, sier Moses. – Men fortsatt ikke helt åpent? – Nei - og det er forunderlig, sier Ina som leder det anerkjente senteret. – Den medisinske kontrollen og kunnskapen finnes, men den er ikke nådd langt nok ut, og holdningene er ikke på plass. – Hvordan merkes det? – Fortsatt pakker tannleger inn utstyr i nærheten av en hiv-pasient, de får ikke alltid timeavtale, og det lages unødvendige og krenkende smitteregimer på sykehusavdelinger. Vurderte å ta livet sitt. Hun forteller hvordan Aksept fortsatt redder liv i møte med fortvilte mennesker. En mann hadde nylig tatt hiv-test, men orket ikke tanken på bekreftelsen og vurderte å ta sitt liv mens han ventet på svaret. Gjennom Aksept fikk han hjelp til en hurtigtest som viste at han var frisk. En svært lettet mann takket senteret - og lever videre. – Noen dør fortsatt av hiv fordi de ikke tar vare på helsa. Jeg vet om folk som nettopp har dødd av kreft - og hiv. Men hiv blir ikke nevnt etterpå. Det holdes hemmelig, sier Moses. Han forteller hvordan Aksept har vært hans annet hjem helt siden han

først fikk kontakt for mer enn 20 år siden. – Her fant jeg et miljø av folk som hadde det som meg. Noen å snakke med og kjempe sammen med, sier han. – Isolasjon er farlig. Det skaper passivitet og fortvilelse og kan føre til dårlig gjennomtenkte handlinger, blant annet med ubeskyttet sex og smittefare, sier Ina. 25 år etter oppstart er utfordringene fortsatt store. Derfor fortsetter Aksept å motvirke isolasjon, stigmatisering og kunnskapsmangel. Terapi-, kultur- og samværstilbudet i det gamle ordførerhuset i Oslo er mangfoldig. Og brukerne av huset er selv viktige i driften: – Vi er ressurser. Vi er stolte av de vi er og at vi lever. Dette er et læringssenter der vi kan vise at vi kan leve og overleve, sier Moses. Tekst og foto: Per Frogner og Atle Thingnes Briseid

Aksept

– senter for alle berørt hiv. •• Opprettet av Kirkens Bymisjon i Oslo 1987. •• Gratis tilbud, undervisning, terapi, veiledning, hurtigtest, sosialt fellesskap og døgnenhet. •• Hivsmitten i Norge øker. 250– 300 nye tilfeller oppdages pr. år. •• Ca. 4500 i Norge har hiv, halvparten er i innvandrer- og asylgrupper •• www.akseptsenter.org •• Kontakt: hivsenter@aksept.org eller tlf: 23 12 18 20.

BYMISJON 3 - 2012

FAKTA

– Det er først og fremst av hensyn til familien. Min datter ble psykisk syk av alt som har skjedd rundt min situasjon, selv om hun selv ikke har viruset. Jeg må tenke på barn og barnebarn, sier han. Han ble enkemann i 1992, og forteller at han etter det har møtt kvinner som kunne blitt kjærester, men som ikke våget åpenheten rundt hans situasjon.

FRIVILLIG

Thailandsk frivillighet Kanita Panomsuk jobber frivillig med å informere thailandske kvinner i prostitusjonsmiljøet om deres rettigheter og muligheter.

n ettermiddag i uka tilbringer mastergradsstudenten i flerkulturell og internasjonal utdanning sin tid på Nadheim – senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring. Der ringer hun til thailandske kvinner som averterer på eskortesider eller tilbyr seksuelle tjenester via massasjeinstitutter. – Da jeg bodde i Thailand, fikk vi inntrykk av at kvinner som giftet seg med utenlandske menn hadde det veldig bra. Da jeg kom hit, oppdaget jeg at det ikke alltid er slik, sier hun. Stort press. Kanita har mistet kontakten med den første venninnen hun fikk i Norge, og hun tror grunnen er at venninnen er involvert i prostitusjon og skammer seg over å ta kontakt. Hun tror at venninnen valgte prostitusjon i stedet for en dårligere betalt jobb ved en thailandsk restaurant, fordi hun følte seg presset. – I den thailandske kulturen blir du lært opp til at du skal ta vare på familien. Mange føler et stort press fra omgivelsene både i Norge og Thailand om å sende penger hjem, sier hun. Som frivillig medarbeider er oppgaven å informere om hvilke rettigheter og alternativer kvinnene har. Mange av de thailandske kvinnene i miljøet har svært liten kunnskap om lover og regler i Norge. – Jeg kan ikke presse dem til å gjøre andre valg, men jeg kan kanskje vise dem at det finnes andre muligheter. Kanskje kan jeg hjelpe noen til å få det bedre. Ikke alle gjør dette fordi de har lyst til det, sier hun. Kan kodene. Kjennskapen til de kulturelle kodene

BYMISJON 3 - 2012

gjør at Kanita får innpass på en annen måte enn norske sosialarbeidere. – Som i alle asiatiske land, må jeg først bruke god tid på å bli kjent. Så må jeg vise at jeg virkelig ønsker å hjelpe dem. Jeg kan ikke stille direkte spørsmål, eller bruke ordet prostitusjon. Da vil de føle at de blir sett ned på, eller mistenke at jeg samarbeider med politiet. Hvis du virkelig vil vite sannheten, må du høre på sladderen i miljøet, sier hun. I hjemlandet har Kanita gitt ut flere bøker, men med norsk samboer og norske studiekamerater er det ikke så ofte hun får bruk for morsmålet. – I hverdagslivet bruker jeg jo engelsk. Derfor blir jeg glad over å kunne språket til noe nyttig. Jeg elsker språket mitt, sier hun. Opplever fordommene. I likhet med mange av de 15.000 thailandske kvinnene som bor i Norge, opplever hun ofte fordommene noen nordmenn har mot kvinner fra hennes hjemland. På utesteder blir hun stadig oppsøkt av fremmede menn som tilbyr penger mot sex. I starten ble hun sint. Nå er hun vant til det, og avviser henvendelsene på en humoristisk måte. – De fleste nordmenn reiser på ferie til Bangkok eller sydenstedene Pattaya eller Phuket. De har sett hva som foregår der. Derfor skjønner jeg at de tenker som de gjør. Men 40 millioner thailandske kvinner driver ikke med prostitusjon, sier hun.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

Kjennskapen til de kulturelle kodene gjør at Kanita Panomsuk lettere får kontakt med thailandske kvinner i prostitusjonsmiljøet.

BYMISJON 3 - 2012

Undersøker bedrifters holdning til samfunnsansvar Psykiatritilbud til unge truet av nedleggelse Bymisjonens Psykiatriske Døgnrehabilitering (BPR) risikerer å bli lagt ned fra 1. juli 2013. BPR er et langtidstilbud til unge mennesker på vei tilbake til hverdagslivet etter å ha blitt alvorlig rammet av en psykoselidelse. I forbindelse med samhandlingsre formen har virksomheten fått oppsigelse fra Helse Sør-Øst/Ullevål sykehus. Nå utfordres Oslo kommune og bydelene til å overta som oppdragsgiver, fordi rehabilitering av psykosepasienter sees på som et kommunalt omsorgs tilbud og ikke hører hjemme i spesialisthelsetjenesten. - Vi frykter at reformen blir brukt til å spare utgifter og at vi havner i en uverdig runde der økonomi og kamp om hvem som IKKE eier ansvaret, blir det som er i fokus, og ikke menneskene som trenger dette tilbudet. De kan dermed risikere å bli fratatt muligheten for nødvendig helsehjelp og stigmatiseres inn i et liv som pasient hvor de ikke får gjort ferdig sin skolegang, prøvd seg i et arbeidsliv eller mestret å bo i egen bolig. sier daglig leder Marianne Wold Olsen. Unge mennesker med psykoselidelser trenger støtte og hjelp over lang tid. Gjennom et toårig opphold på BPR får pasientene miljøterapi og hjelp til å følge opp sin polikliniske behandling. Målet er å flytte i egen bolig etter endt opphold. 33 unge mennesker i alderen 18-30 år bor i dag på BPR. Nå frykter Kirkens Bymisjon at tilbudet til denne gruppen blir dårligere.

Norske bedrifter bruker, ifølge Sponsor Insight, flere hundre millioner kroner på å sponse sosiale tiltak. Men mange er lite bevisste på hvordan de bruker samfunnsengasjementet sitt, viser en undersøkelse blant 450 bedrifter, gjort av Kirkens Bymisjon. 90 prosent av store norske bedrifter opplever seg som samfunnsengasjerte, og 2/3 har et samarbeid med ideelle organisasjoner om dette. Men engasjementet brukes først og fremst til å bygge intern kultur. 43 prosent av alle bedrifter i undersøkelsen sier de bruker engasjementet til dette. Undersøkelsen, som ble presentert på Kirkens Bymisjons frokostseminar for næringslivet, viser at tre av fire tviler på om det er lurt å ta mer samfunnsansvar. Bare 29 prosent har forankret

sponsingen i bedriftens strategi. Det er også disse bedriftene som er mest fornøyd med samarbeidet med den ideelle organisasjonen de støtter. – Usikkerheten om man kan profittere på et mer aktivt engasjement, viser at det er behov for mer kunnskap på feltet. Dette er en utfordring vi gladelig tar tak i. Bedriftssamarbeid skal gi gevinst for begge parter, sier Ragnhild Østmo, næringslivsansvarlig i Kirkens Bymisjon.

BYMISJON 3 - 2012

Gudstjenester under åpen himmel

Bymisjonssenteret på Romerike ser nå konturene av et nytt arbeidstreningstiltak, kalt «Gjenbrukshuset». Tiltaket, som består av et møbelverksted og en bruktbutikk, skal åpnes til høsten. Gjenbrukshuset, som tilrettelegges i nær dialog med NAV, er skreddersydd for personer som har falt ut av, eller ikke kommet inn, på arbeidsmarkedet. De første deltakerne skal tas i mot 1. august, mens selve butikken åpner for publikum 1. oktober.

Sesongen for sommerens gategudstjenester på Jernbanetorget starter 24. juni. Gategudstjeneste er et av de faste og mest særpregede innslagene i hovedstadens sommerbilde.

Undersøkelsen ble presentert på Bymisjonens frokostseminar for næringslivet, der BIprofessor Torger Reve holdt et engasjerende foredrag om utviklingen på feltet.

Gaterydding og pølsefest som samfunnsansvar Nesten 50 ansatte fra kantineselskapet Sodexo dro på vårrengjøring i Oslogatene sammen med omtrent like mange arbeidere fra Kirkens Bymisjons sysselsettingstiltak «Lønn som fortjent». Etterpå var det pølsefest på Bymisjonssenteret, på Sodexos regning. Selskapet stilte også med refleksvester, søppelklyper, hansker, traller og kokker.

Foto: Rolf Øhman, Aftenposten.

Åpner gjenbrukshus

Hver søndagskveld fram til 19. august blir Jernbanetorget foran Oslo S gjort om til åpent kirkerom. Kirkens Bymisjon kommer med alter, levende musikk, lystenningssted og en enkel kafé. Den store trappa fungerer som menighetssal, og plassen blir til altersted. - For mange er dette et viktig pusterom under åpen himmel, sier Sigmund Ruud, leder for Bymisjonssenteret Tøyenkirken. Gategudstjenestene er åpne for alle som ønsker en stille stund midt i byen, eller som bare er på vei forbi og som har anledning til å stoppe opp. - Gudstjenesten er et mulig møte-

punkt mellom Gud og mennesker i storbyen. Vi ser at mange stopper i undring når de møter gudstjenesten i byrommet på denne måten. Noen blir, andre går videre med en ettertanke, sier Sigmund Ruud. Gategudstjenestene starter kl. 20. Bymisjonsprestene stiller med nykokt kaffe fra klokka 19 for alle som ønsker en rolig prat før (eller etter) gudstjenesten. NB! Søndag 22. juli blir det ingen gategudstjeneste på Jernbanetorget. I stedet slutter Kirkens Bymisjon opp om gudstjenesten i Oslo Domkirke.

HP-ansatte jobber frivillig på Ullern

Ordføreren åpnet peisestua Ordfører Fabian Stang åpnet i mai den nyoppussede peisestua til Bymisjonens psykiatriske døgnrehabilitering (BPR). Stua er et viktig rom for fellesskap for de 24 som bor på BPR og som er på vei tilbake til et hverdagsliv etter å ha erfart å bli alvorlig rammet av en psykoselidelse. – Mange av oss som har en diagnose, opplever at vi ikke blir sett. Når ordføreren prioriterer oss, viser han at vi betyr noe, sa Tonny, som ønsket ordføreren velkommen på vegne av beboerne.

Siden mars har 10 ansatte fra HewlettPackard jobbet frivillig på Ullern frivilligsentral. De henter og bringer eldre til torsdagslunsjen, er PC-hjelp for innvandrerkvinne og bidrar med markedsføringshjelp. - Vi treffer nye mennesker, som setter pris på vår tilstedeværelse, og som gir oss andre perspektiver enn tall, prosesser, salg og en generell kontorhverdag, sier Randi Mogerhagen i HP. BYMISJON 3 - 2012

Å FINNE ALTERNATIVER

Kvinnene vi møter i prostitusjonsmiljøet bærer på en særlig sårbarhet, fordi noe av det mest vare og personlige i livet er blitt til handelsvare. Gjennom oppsøkende arbeid i miljøet vil vi bidra til at de får større kontroll over sitt eget liv. Vær med å skape Rom for alle StøTT vårt gatenære arbeid 30

BYMISJON 3 - 2012

“ “

Kirkens Bymisjon har elsket frem et bilde av meg selv, der det ikke var noe bilde i det hele tatt, gjennom å vise meg at jeg var verdifull.

Den gode atmosfæren var det som styrka meg. Jeg fikk trua på meg sjøl. Nå vil jeg bevise for meg sjøl og andre at jeg kan få det til.

Send SMS «alle» Til 2490 (80 kr) Eller bruk vedlagt giro

BYMISJON 3 - 2012

31 31

Laura Laura Nadheim er en av bymisjonspionerene. Hun jobbet som «gatemisjonær» for Oslo Indremisjon i årene mellom 1928-1967. I nesten 40 år vandret hun omkring i hovedstaden, natt etter natt, på jakt etter noen å hjelpe. Alle i byen kjente Laura og det var aldri noen som gjorde henne noe. Selv i de mørkeste smug og avkroker ved kaiene fikk hun gå i fred, kjent for sine milde og granskende øyne og sitt gode humør. – Nå tante, er’u der igjen? sa folk – og tok henne imot. Hun omga seg med en kraft som ingen ville utfordre. Iført en enkel kåpe, en alpelue og med sin karakteristiske håndveske ga hun seg litt lutrygget i vei, fra portrom til portrom, fra benk til benk. Det kunne bli 250 netter i året. Likevel savnet hun gatene når hun var utenbys. I mange år var hun bestyrer ved Tilfluktshjemmet i Louises gate 30. Der kunne unge jenter uten bosted komme inn fra gata. De fleste hadde hun selv plukket opp, mer eller mindre forkomne i sentrumsområdene. Tilfluktshjemmet var hennes base og hjem som hun alltid delte med en assistent og gjerne 12 til 14 jenter. Laura gav livet sitt for gatejentene. Hun var ikke gift og hadde ellers liten familie. Hun gikk til hun falt. Da hun døde på åpen gate ved Kretsfengselet, spredte budskapet seg raskt i miljøene hun hadde vandret i. Det sies at jentene på Ankertorget og i Rådhusstrøket spleiset på den vakreste begravelseskransen i byen. Noen lånte også klær av hverandre, slik at halvparten kunne gå i begravelsen og resten møte til minnestunden. Nadheim, senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring, er oppkalt etter Laura og viderefører det arbeidet som hun brant for. I 2009 åpnet senteret også Lauras hus. Dette er et trygt boligtilbud for ofre for menneskehandel.

Hjelp oss i vårt arbeid blant kvinner og menn i prostitusjon: Send en sms "alle" til 2490 (80 kr) eller benytt vedlagte giro.