Bymisjon nr. 3 2013 by Kirkens Bymisjon

Nr 3– 2013

JA,VI KAN Møt mennesker som griper mulighetene

www.bymisjon.no

N se l e ø k rt s er eko d v u n ega 2 r e e s e s re i e s id l S på n et r a n Sv V i

Vinn et reisegavekort! Hva synes du om bladet Bymisjon? Svar på vår leserundersøkelse, og du kan vinne et reisegavekort til en verdi av 4000 kroner gitt av Ving. Vi vil ha din viktige mening om bladet Bymisjon. Hva synes du om bladet, hva liker du å lese om og hvor ofte leser du bladet? Dette er noen av spørsmålene vi lurer på. Vi ønsker å engasjere deg som leser, og gi innsikt i både seire og utfordringer i livene til menneskene vi møter i

INNHOLD

bymisjonshverdagen. Nå kan du hjelpe oss i å bli bedre til dette. Undersøkelsen er anonym og tar deg ca. fem minutter. Alle som deltar i undersøkelsen er med i trekningen av et reisegavekort til en verdi av 4000 kroner. Slik gjør du:

Gå til linken under eller bruk en smarttelefon og scann QR-koden: www.bymisjon.no/leserundersokelse

Fra Kontraskjærets gress til statsrådens bord s 4–7 | Mot alle odds s 12-13 Samira hjelper innvandrerkvinner å blomstre s 8-9 | Barnas advokat s 14–17 Magnus filmet seg til Volda s 10-11 | Nærkontakt med fattige tilreisende s 18–21 På reise fra fattigdom s 22 | Åpner overnattingstilbud for tilreisende s 23

BYMISJON 3 - 2013

Leder

Myndighet, makt og motstand Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon 22 36 55 00 E–post: firmapost@bymisjon.no Hjemmeside: www.bymisjon.no I redaksjonen: Atle Thingnes Briseid (redaktør) atle.briseid@bymisjon.no Per Frogner (ansvarlig red.) per.frogner@bymisjon.no Kristian Badendyck Fjeldstad kristian.fjeldstad@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Lay–out: Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no

Hva vil det si å ha råderett i eget liv? Hvordan bygger vi den gode selvstendigheten hos hverandre? Den selvstendigheten som ikke står i motsetning til fellesskapet og den gjensidige avhengigheten vi alle står i, men som finnes som en kraft midt i dette? I Kirkens Bymisjons nye strategidokument er et av hovedmålene “myndiggjøring”. I dette nummeret av Bymisjon sirkler vi inn noe av hva dette kan handle om. “Ja, vi kan!” er et optimistisk motto. For myndiggjøring handler om å utløse selvtillit, optimisme og initiativ. Særlig der hvor vi ikke trodde det var mulig. Eller ikke orket å tenke slik.

Myndiggjøring har også en skarpere, kanskje mer tornete, side. For myndighet handler om makt. Å bli myndig handler om å ha evne og mulighet til å påvirke. Til å velge. Det handler om frihet. Og makt er alltid, enten vi liker det eller ikke, ulikt fordelt. Myndiggjøring handler om å gå fra maktesløshet til frihet og medvirkning. Det er ikke alltid det skjer smertefritt. Myndiggjøring er også å utløse positiv motstandskraft. Motstand mot negative bindinger. Mot urettferdighet og livshemmende ulikheter. Bli gjerne med i arbeidet for myndiggjøring. Vi kan! Sammen. God sommer!

Forsidekollage: Torstein Ihle Trykk: Prinfo Unique Opplag: 24 200 IK–kontrollert innsamlingskonto: 7011 05 18593

Ø M E R KE T ILJ

0 Trykksak 7

Sturla Stålsett generalsekretær

BYMISJON 3 - 2013

Fra Kontraskjærets g til statsrådens bord I fire år sov Tom B. Torstensen under trærne ved Akershus festning. Nå diskuterer han boligpolitikk med statsråder.

er sov jeg ofte. Det var mykt i gresset, og trærne ga ly for været. Regnet eller snødde det for mye, trakk jeg inn der. Tom B. Torstensen står på sletta nedenfor Akershus festning og peker bort mot trapperommet på den andre siden av gata. I fire år var dette hans soverom. Da han mistet jobben i 1994, raknet også andre deler av livet. I 2004 ble han kastet ut av leiligheten sin på Bjølsen. Torstensen valgte å sove ute. – Jeg gikk til sosialkontoret for å få hjelp til å finne et sted å bo. Da fikk jeg presentert en liste over hospits og prisen jeg måtte betale per natt. Jeg regnet meg frem til at jeg ville

BYMISJON 2 – 2013

bruke alle pengene mine på å bo. Derfor bestemte jeg meg heller for å bo ute. Ville ikke de hjelpe meg, så ville ikke jeg være en byrde, sier han. Det siste utsagnet er typisk for Torstensen. Når han ser tilbake på årene på gata, etterfulgt av flere år som en konstruktiv bruker av NAV-systemet, tenker han på det som verdifull kunnskap. – Det å klare seg fra hånd til munn er en erfaring veldig få mennesker i Norge har. Det mest slitsomme var at jeg ikke hadde noe sted å slappe av. Når man sover ute, sover man alltid på alerten, sier han.

gress

For syv år siden sov gjerne Tom B. Torstensen under et tre eller på en benk ved Akershus festning. I dag er årene på gata og erfaringen som bruker av NAV-systemet, en verdifull ressurs i arbeidet i KREM (Kreativt og mangfoldig arbeidsliv).

BYMISJON 2 – 2013

BOLIG ER GRUNNMUREN. Kontras-

“

ten fra Kontraskjærets gressletter til møterommet i Arbeidsdepartementet, er stor. Likevel er det på grunn av sin livserfaring at Torstensen er invitert av arbeidsminister Anniken Huitfeldt til å mene noe om dagens boligpolitikk. Torstensen er en av sju personer i Regjeringens kontaktutvalg for sosialt og økonomisk vanskeligstilte. Han representerer KREM, en brukerorganisasjon som jobber for å gjøre arbeidslivet tilgjengelig for flere. Som de andre i forumet, vet han hvor viktig det er å ha en trygg og god bolig. – Bolig er selve grunnmuren i livet. Hvis du har et sted å bo, kan du samle tankene dine, lage mat og få overskudd til å fungere i jobb og sosiale sammenhenger, sier han.

JA,VI K AN

I desember 2005 ble han «jaget» av venner til sosialkontoret på Sagene. Noen måneder senere fikk han tildelt en kommunal leilighet på Torshov. – Selv om leiligheten var tom og jeg sov på gulvet de første dagene, var det en enorm følelse. Jeg sto i dusjen i to timer. Jeg kunne låse døra og sove uten tanke for hva som kunne skje, sier han. Tre år senere fikk han tilbud av NAV om å delta på et kurs i regi av KREM (Kreativt og mangfoldig arbeidsliv). Hver dag i to uker jobbet han med å endre sin egen tankegang og innstilling til livet. Det ble selve vendepunktet for Torstensen. – Det var som å fly. Jeg fikk tilbake troa på meg selv. Selvbildet ble oppjustert, og jeg fikk en enorm lyst og energi til å gå i gang med noe, sier han. Inspirert og full av energi begynte han å bidra i KREMs arbeid. I dag leder han brukerutvalget på NAV Sagene, er med i styringsgruppen i et boligprosjekt for ungdom på Grünerløkka og underviser sosionomstudentene ved Høgskolen i Oslo og Akershus om hvordan NAV-systemet oppleves fra en brukers perspektiv. – Å bli sett og hørt gjennom arbeidet, har gitt meg selvrespekt. Jeg er blitt mer bestemt på hva jeg vil, jeg sier hva jeg mener og står for det, uten å være redd for følgene, sier han. MØTER ANDRE I SAMME SITUASJON. Som representant for KREM kom han i kontakt med Kirkens Bymisjons selvhjelpssenter, Batteriet. Senteret jobber med å styrke organisasjoner som taler på vegne av vanskeligstilte grupper i samfunnet. – På Batteriet møter vi andre i liknende situasjoner, utveksler erfaringer og spiller på hverandres styrker. Vi gjør hverandre sterke, sier han. Et knippe av disse organisasjonene får tre ganger i året presentere sine synspunkter i møter med arbeidsministeren og andre aktuelle statsråder. Det er et slikt møte Torstensen

BYMISJON 2 – 2013

Det er mulig å få til endring, men det går smått. Dunker du hodet i veggen mange nok ganger, flytter den seg sakte, men sikkert.

deltar på i dag. – Disse møtene er helt unike. Det er veldig viktig med et bindeledd til makta. At statsråder inviterer oss for å høre på hva vi har å si, gir oss en mulighet til å påvirke, sier han. I dag ønsker arbeidsminister Anniken Huitfeldt å høre forumets meninger om regjeringens sosiale boligpolitikk. Også kommunalminister Liv Signe Navarsete skulle vært med, men måtte melde avbud i siste liten. Det er synd, for ett av hovedpunktene i samtalen er håndteringen av kommunale boliger. Forumet retter en tydelig pekefinger mot Oslo kommune. – Kommunen tyner de aller svakeste, sier leder av Leieboerforeningen, Lars Aasen og viser til at Oslo kommune får inn nesten en milliard kroner i året i leieinntekter fra kommunale boliger. En svært liten del av dette går tilbake i form av vedlikehold. Det har ført til et vedlikeholdsetterslep på hele 1,4 milliarder kroner. – Mange er frustrerte og betaler mye for dette «rukkelet», sier Aasen. Som leietaker av en kommunal bolig har Torstensen mange meninger om temaet. Han er blant dem som må betale markedspris fordi Boligbygg KF drives etter forretningsmessige prinsipper. Når 45 prosent av beboerne i kommunale boliger mottar bostøtte fra Husbanken, betyr det i praksis at store summer går rett fra Husbanken og inn i Oslos kommunekasse. – Sosialklienter subsidierer egentlig regninga til Oslo kommune, sier han. UTBYTTEFORBUD. Forumet tar derfor til orde for å innføre utbytteforbud på kommunale boliger, slik det er for attføringsbedrifter, private barnehager og skoler. De ønsker også en sterkere styring fra statens side. – Regjeringen inspirerer til sosial boligpolitikk, men vi mener at dere må pålegge kommunene dette. Hvis ikke, skjer det ingen ting, sier Line Eikenes fra Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO). – Ingen kommuner i Norge benytter seg i dag av tiprosentregelen som gir kommunene rett til å kjøpe ti prosent av leilighetene i nye boligbygg, sier Johanna Engen fra Velferdsalliansen. – Det lages alle mulige standarder for bygging av nye boliger. Hvorfor kan det ikke kreves at en viss andel av nye boli-

Som medlem av Regjeringens kontaktutvalg for sosialt og økonomisk vanskeligstilte kan Torstensen og andre representanter for vanskeligstilte grupper i samfunnet, legge frem sine erfaringer og synspunkter for arbeidsminister Anniken Huitfeldt flere ganger i året.

ger skal holdes av til personer som virkelig trenger det? Slik får vi en naturlig integrering, og ikke mange sosialklienter i samme bygg, sier Arne Mellerud fra Rettferd for taperne. Statsråden noterer, stiller oppfølgingsspørsmål og lover å sette seg ned direkte etter møtet for å fordele arbeidsoppgaver. – Det er utrolig viktig å ha slike møter. Jeg møter jo stort sett de som lager reglene, men det er utrolig viktig å få se konsekvensene også. Og jeg får jo ofte andre tilbakemeldinger her, enn jeg får fra andre, sier Anniken Huitfeldt. FORSIKTIG OPTIMIST. Etter møtet er Torstensen forsiktig optimist. – Det føles som om vi blir tatt seriøst. Men politiske systemer er tungrodde, og vi har ingen reaksjonsmuligheter. Det eneste vi kan gjøre, er å komme med seriøse og vettuge innspill. Det er mulig å få til endring, men det går smått. Dunker du hodet i veggen mange nok ganger, flytter den seg sakte, men sikkert, sier han. Selv har han de siste årene etablert et eget foretak som quizmaster, og etter møtet må Torstensen videre for å forberede verdensmesterskap i quiz. Deretter setter han kursen for Arendal, der han i samarbeid med andre skal intervjue Anniken Huitfeldt og Torbjørn Røe Isaksen under Arendalsuka. Hans personlige mål er å kunne leve av det han brenner for. – Jeg vil videre. Målet er å kutte den personlige navlestrengen til NAV, sier han. – Hva er ditt råd til andre som føler seg passivisert? – Mist aldri motet. Vit at du er noe. Du har uansett en verdi, det handler bare om å få den frem i lyset. Jeg har lært at du ikke kan ta noe for gitt. Du må kjempe for rettighetene dine.

Tekst: Atle Thingnes Briseid Foto: Torstein Ihle og Atle Thingnes Briseid

Kontaktutvalget •• Et forum der representanter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte diskuterer sosialpolitiske saker med arbeidsministeren og andre statsråder. •• Hensikten er å gi marginaliserte grupper reell politisk påvirkningsmulighet. •• 3-4 møter i året. •• Møtedeltakerne kommer fra Samarbeidsforumet, et nettverk av organisasjoner som jobber mot fattigdom og sosialt utenforskap i Norge. •• Kirkens Bymisjons servicesenter for selvhjelp, Batteriet, er tilrettelegger og sekretariat for Kontakt- utvalget og Samarbeidsforumet. •• Les mer på batteriet.no

Batteriet •• Senter som bidrar til opprettelse og drift av organisasjoner som kjemper mot fattigdom og sosialt utenforskap. •• Tilbyr veiledning, kurs og hjelp til organisasjonsutvikling. •• Tilbyr også kontorplass i korte tidsrom, og er en møteplass for ulike brukerorganisasjoner. •• Har kontorer i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Bodø. •• Drives av Kirkens Bymisjon, finansiert av Arbeidsdirektoratet.

Samira hjelper innvandrerkvinner

å blomstre

Musawi Samira (t.v.) deler villig vekk sine beste oppskrifter til innvandrerkvinner på Kirkens Bymisjons flerkulturelle senter. Øverst på menyen; hvordan komme seg ut av hjemmet og finne sin plass i det norske samfunnet. 8

BYMISJON 3 - 2013

– Vi må komme oss ut døra hjemme, studere og bli kjent med samfunnet og kulturen vi bor i. Jeg sier det til alle kvinner jeg møter. Vi har så mye vi kan bidra med i Norge, men mange av oss trenger noen som kan hjelpe oss å blomstre, sier Samira. Hun drar hijaben over spissen på haka og forsvinner inn i mylderet av mat og prat rundt kjøkkenbenken på Kirkens Bymisjons flerkulturelle

“

senter på Grønland, Primærmedisinsk verksted (PMV). Lukten av irakisk kebab sprer seg, men bak kjøkkenbenken på PMV deles oppskriften på mer enn bare god mat. Isolert. De 19 kvinnene i kjøkkenkroken er samstemte når de forteller hvordan de havnet der. «Samira dro meg hit», «Den tiende gangen Samira spurte i moskéen, så ble jeg med», «Samira sa det ikke var farlig», «Samira fortalte at jeg kunne få hjelp». Selv kom hun alene til Norge for 20 år siden, som flyktning fra krigen i Irak. Etter over ti år i Norge hadde hun fortsatt få venner og ingen familie i Norge, og da hun ble sykmeldt fra assistentjobben på barneskole i 2003 hadde hun plutselig ingen grunn til å forlate hjemmet. I fire år levde Samira isolert hjemme, før hun møtte miljøarbeider Khadouj Adhdhar fra PMV i moskéen. Det ble starten på et langt samarbeid. – Jeg fikk høre at det var bruk for meg, at jeg kunne ting. Og jeg fikk tillit, forteller Samira.

Først startet hun som frivillig med leksehjelp for jenter i videregående skole. Men da hun så behovet for en aktivitet for de arabisktalende kvinnene som kom til senteret, startet hun sykurs. Det ble forløperne til kokegruppen for arabisktalende kvinner, leksehjelp for barn, og studiegruppe i Koranen. Alt ledet av Samira. Ved siden av har hun vært involvert i et arbeid som ser på kvinnerettigheter i forhold til Koranen, og startet egen kvinnegruppe i en av moskeene i Oslo. I 2013 fikk hun også en ti prosents stilling på PMV, ved siden av lærerjobben i arabiske fag ved Urtehagen skole på Grønland. – Jeg har overrasket meg selv, sier Samira og smiler med hele ansiktet. Så blir hun igjen opptatt med en av kvinnene i kjøkkenkroken. Mestre og lære. Primærmedisinsk Verksted har i over 10 år deltatt i integreringsarbeid rettet mot kvinner med migrasjonsbakgrunn i Oslo. Mens kvinnene kommer for aktiviteter på PMV,

Jeg fikk høre at det var bruk for meg, at jeg kunne ting. Og jeg fikk tillit.

sitter både sykepleier, fagkonsulenter og miljøarbeidere tilgjengelig for kvinnene. – Det norske systemet er ukjent og vanskelig, men her kan man komme med spørsmål om alt: Nav, arbeid, om hvordan de kommer til jobb, hvordan de kan få utdannelse fra hjemland til å bli relevant i Norge, hvordan vitnemål kan bli godkjent i Norge, hvilke rettigheter kvinner har i Norge, og utfordringer man møter med barnevernet, forklarer fagkonsulent Ruth Paintsil.

Senteret arrangerer også kurs for kvinnene, med temaer fra kosthold og helse, til håndverk og informasjon om omskjæring. Kronprinsesse Mette-Marit kalte PMVs evne til brobygging for «svært viktig for det norske samfunnet», da hun besøkte stedet denne våren. – Hit skal kvinnene komme for å være, mestre og lære. Vi åpner noen dører og viser mulighetene som finnes. Og det er mange av kvinnene som tar tak i disse mulighetene, forklarer Khadouj Adhdhar.

Kokker i kamp. En av kvinnene på kjøkkenet, Adhrae (37) møtte Samira i moskéen og ble inviterte til PMV. Da hadde hun allerede vært ni år i Norge. – Jeg var hjemme med barna i alle år, snakket nesten ikke norsk, kjente ingen, orket ikke gå ut og fryktet hver dag at barnevernet skulle stjele barna mine, sier hun, og sliter med å bli trodd der hun står stilig kledd, utadvendt og forklarer seg på feilfri norsk. – Livet mitt ble snudd på hodet med PMV og damene her. Ikke bare lærte jeg å lage mat, men jeg har bare ett år igjen av studiene mine før jeg begynner å jobbe som helsesekretær. Det er helt utrolig, sier Adhrae.

JA,VI K AN Marka er for alle Aksept – senter for alle berørt av hiv, har pleid å dra på skogstur med brukere om høsten. Turen koster, og i fjor ble den bestemt avlyst grunnet økonomien. To av brukerne tok da saken i egne hender og søkte om midler fra Grongstads minnefond for å arrangere turen selv. De fikk støtte, og sju brukere dro i vei og hadde en fantastisk tur. Det ga mersmak og styrke. Forleden satt en av initiativtakerne i Aksept-stua med en gjeng innvandrerkvinner og -menn rundt seg. Hun snakket entusiastisk om hvor flott det er i skogen, og jobbet med å motivere dem til å bli med på en “norsk opplevelse” med fisking, turgåing og hytteovernatting.

Sluttet å drikke Rolf (55) har hatt et tøft liv. Han har levd ut og inn av institusjoner, vært uteligger i lange perioder, og sterkt alkoholavhengig. Rødsprit var en av del av hans inntak i ca. 30 år. Etter at han fikk bolig gjennom Kirkens Bymisjon ble han også motivert for å slutte å drikke. Men han opplevde at et vanlig behandlingsopplegg ikke ville fungere for han. Etter å ha forsøkt både avrusing og rehabilitering bestemte han seg for å «gjøre det selv». Det ble hans personlige slagord og bestemmelse: «Det er bare å bestemme seg, vet du», sier Rolf. Han er av de som har klart det. Det har gått bra. Han har ikke drukket på halvannet år, og på ettårsdagen ble det feiring der han bor, med kaffe og kake. Han fortsetter å bo, og har bestemt seg for et stabilt liv.

Tekst og Foto: Kristian Badendyck Fjeldstad

BYMISJON 3 - 2013

BYMISJON 2 – 2013

Magnus Lilleberg har alltid med seg smarttelefonen han har fått av Christoffer Næss i Munin film. Med den filmer han livet sitt.

Magnus filmet seg til Volda

Magnus Lilleberg laget film om hverdagen som rusavhengig og «crowdfundet» seg til sin egen premiere under dokumentarfilmfestivalen i Volda.

ny dress og til trampeklapp fra en fullsatt kinosal gikk Magnus på scenen etter visningen av filmen «Magnus – en vårdag» under Den Norske Dokumentarfilmfestivalen i Volda. – Jeg var smånervøs. Salen var jo stappfull, og det sto 30 stykker i trappa som ikke kom inn. Men det gikk over all forventning. Jeg fikk jo rungende applaus, sier han beskjedent. Høsten 2011 fikk han og flere andre selgere av =Oslo hvert sitt håndholdte videokamera av Christoffer Næss i Munin film. I flere dager filmet Magnus livet sitt. – Jeg ville vise hverdagen til en som er avhengig av heroin. Mange er nysgjerrige på dette livet, og folk har en veldig stereotyp forestilling om rusavhengige. Det ville jeg til livs, sier han. CROWDFUNDING. Da den 18 minutter lange filmen fikk plass på festivalen i Volda i april, manglet Magnus penger til reisen. Derfor la han ut en smakebit på det norske crowdfunding-nettstedet Fønd (www.foend.no). Dette er en slags kronerulling på nett, hvor man kan få hjelp av fremmede til å finansiere prosjekter. I løpet av et hektisk døgn med stor aktivitet på sosiale medier var det samlet inn 13.000 kroner, nok til både reise og en ny dress. – Det var fascinerende å se hvor fort det gikk, sier han. – Hvorfor tror du folk reagerte så positivt på filmen? – Det er vel fordi jeg er meg selv og fordi jeg filmer med håndholdt kamera. Hadde jeg blitt fulgt av et kamerateam, hadde det ikke blitt like ærlig. Folk slipper tett innpå, sier han. Den tidligere lydsjefen i RadiOrakel og kundebehandleren på Stereo Service er ikke den som snakker høyest om seg selv. Kanskje var det hans stillferdige vesen juryen falt for under festivalen i Volda:

"Et bemerkelsesverdig intimt og ubehagelig innsyn i en dag i livet til en heroinist. Det er et selvportrett som ved hjelp av et nakent og intimt fortellergrep når frem til mennesket, et menneske vi blir glad i, fanget i en ond sirkel", skrev juryen i sin begrunnelse. SELVREFLEKSJON. Selv mener Magnus at det å dokumentere sin egen hverdag har gitt ham større selvinnsikt. – Det har vært en kilde til selvrefleksjon. Fra dag til dag gjør man jo som alltid. Men når man setter seg ned og ser det på film, får man sett seg selv med andres øyne, sier han. Egentlig er det musikken som ligger Magnus sitt hjerte nærmest. På hybelen har han et lite lydstudio, og en CD-singel er snart ferdig. Egentlig hadde han håpet å få den med som et lydspor til filmen, men det gikk ikke. – Det er ikke så lett å planlegge ting. Jeg er jo fortsatt på kjøret, og det styrer livet til en viss grad, sier han. POSITIVT ANLAGT. I skrivende stund håper han å komme seg til Kortfilmfestivalen i Grimstad. Deretter er planen å få vist filmen i Oslo. Et nytt filmprosjekt er også under planlegging, og Magnus har derfor fått en smarttelefon med HD-opptak. Men akkurat hva som blir resultatet, vet han ikke ennå. – Det skjer jo så mye akkurat nå. Jeg har fått plass på et hybelhus og har kontakt med LAR og NAV. Jeg begynner å bli lei av dette livet, sier han. – Hva tenker du om fremtiden? – Jeg er positivt anlagt av natur og tror at ting vil ordne seg. Kanskje ser jeg tilbake på dette som noen slitsomme, men lærerike år. Jeg velger å ikke håpe for mye, men som regel går ting seg til, sier han.

JA,VI K AN Tok jobbmuligheten En bruker på Natthjemmet for kvinner fikk jobb som praksisvakt på huset, og sa følgende: ”Dere kom til meg og sa at dere har bruk for meg. Det er det ingen som har sagt til meg noen gang. Jeg begynte å jobbe uten å vite om jeg klarte det. Nå har jeg vært med i snart ett år!” Natthjemmet er Kirkens Bymisjons akuttovernattingstilbud, til kvinner med tilhørighet i rusog prostitusjonsmiljøet,

Vevde silketråder til skole og jobb En dommer fra fylkesnemda ringte. Han ville gi en mor og hennes to barn én siste mulighet før det ble besluttet omsorgsovertagelse. En mor som ikke kunne språket vårt, som hadde vokst opp uten vann og strøm, og som med stor fortvilelse måtte forlate alt hun kjente på grunn av krig, ankom Kirkens Bymisjons senter for barn, unge og familier. De ansatte brukte måneder på å bygge relasjoner til mor og barn. Med ydmykhet og respekt, ved å gå veien sammen, ved å bruke morens og barnas styrke, og ansattes kunnskap om vårt samfunn, vevdes det nye inn i det gamle. Den lille familien vevde silketråder inn til skolen, til arbeidstrening og etter hvert til ungdomsskoler og fast arbeid. Etter fem år ble tiltaket avsluttet.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid BYMISJON 2 – 2013

Nigerianske «Precious» fikk følge av Nadheim ut av prostitusjon og inn i en jobb- og familiehverdag i Norge. (Illustrasjonsfoto) 12

BYMISJON 3 - 2013

Mot alle odds Nigerianske «Precious» (33) gjorde det «umulige mulig» da hun kjempet seg ut av gateprostitusjon og fikk jobb som renholder.

eg har klart målet mitt om å gi barna mine penger til mat og utdannelse, noe jeg aldri fikk selv. Men for å være ærlig, dette ble alt annet enn et «easy race», sier «Precious», og lener seg frem i stolen på Nadheim, Kirkens Bymisjons senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring. Hun ønsker anonymitet. Fortiden fører lite godt med seg. Høsten 2007 ble «Precious» lurt inn i en dyster statistikk. Med mål om å gi barna en fremtid med muligheter fikk hun lovnader om et godt arbeidsmarked i Norge. Men i Oslos høstmørke ventet kun et liv i gateprostitusjon, med svært små muligheter for arbeids– og oppholdstillatelse. – Det var en forferdelig situasjon. Det eneste livet jeg plutselig kjente var et liv på gata i en ukjent by, og da jeg så rundt meg var alle jeg kjente i samme situasjon som meg, sier «Precious». Norskkurs for muligheter. Siden 2005 har Nadheim bl. a. drevet norskkurs som et lavterskeltilbud, tilgjengelig for alle uavhengig av oppholdsstatus og spesielt rettet mot personer uten permanent opphold i landet. En stor andel av personer i prostitusjon er i dag utenlandske statsborgere med svært ulike rettigheter og muligheter her i landet. – Et gjennomgående trekk er at mange har få rettigheter i Norge, og at store grupper ikke favnes av lavterskeltiltakene for arbeid og kvalifisering, sier sosialkonsulent på Nadheim, Amy Medin.

Målet med kurset er å bidra til økt forståelse av språk og kultur, slik at personer i prostitusjon kan ta bedre vare på seg selv i det norske samfunnet – og om mulig få jobb.

– Men kursene er også en god arena for Nadheims ansatte til å komme i kontakt med personer i prostitusjonsmiljøet og avdekke behov for individuell oppfølging, sier Medin. Vant kampen. «Precious» oppsøkte

norskkurset via en venninne i 2008. Hun hadde møtt en norsk mann og kjempet seg ut av gateprostitusjon, men marerittene, dødsfall i nærmeste familie og det umulige arbeidsmarkedet gjorde at de søvnløse nettene fortsatte. – Vi giftet oss i 2009 og jeg fikk arbeidstillatelse i 2011, men aldri jobb. Det var noen veldig tunge år, men jeg hadde en fantastisk mann og svigermor og ble alltid sett og hørt på Nadheim. Her kunne jeg fortelle om fortiden min, og jeg ble hjulpet på veien til fremtiden min. Norskkurset var inngangsbilletten, sier «Precious». Kraft og styrke. Etter mange søknader

og avslag fikk hun deltidsjobb som renholder i et firma som Nadheim samarbeider med. Arbeidstalentet ble senere belønnet med fast jobb. – «Precious» har selv hatt drivet, viljen og kraften til å kjempe mot alle odds. Vi har bare vært en brikke på veien, sier Medin. – Men her fikk jeg kraften og styrken til å fortsette, kjempe og holde humøret oppe, sier «Precious», som nå er en ressursperson på senteret. – Jeg husker godt fortiden, men den gjør meg ikke deprimert lenger. Nå brenner jeg for at vi ikke skal bruke det vi har måtte opplevde til å være sinte på oss selv eller andre, men at vi samles, støtter hverandre og hjelper hverandre å være glade, sier hun. Tekst og foto: Kristian Badendyck Fjeldstad

JA,VI K AN Stolt velsignelse På skjelvende bein sto han der, bakerst i stua på sykehjemmet. Han hadde demenssykdom, men deltok på andakten som snart var over. Da presten sa: - Ta imot velsignelsen, reiste han seg – som den eneste i forsamlingen. Sammen med presten sa han høyt de kjente ordene. Slik ble også presten velsignet. Etterpå ropte han over den store stua: - Hørte du meg, prest? Jeg kunne den! Stoltheten var ikke til å ta feil av. Dette hadde han maktet. Presten ropte tilbake: - Ja, jeg hørte deg, Jon! Da satte han seg stille ned, smilende. Han kunne den – og han var hørt.

Når Jacob besøker Oslo City ”Jeg har vært rusmisbruker i over tretti år,” forteller Jakob, ”og kommer ikke til å bli rusfri etter dette heller.” Den tynne skikkelsen ser smiler på de hundre butikksjefene fra The Body Shop som er samlet på lederseminar. ”Men jeg har fått et sted å gå til og noe konkret å gjøre,” fortsetter han og forteller om glassenglene han er med på å lage på Kirkens Bymisjons aktivitetshus Prindsen. ”Tenk å kunne gå inn i en Body Shop-butikk på Oslo City før jul og vite at jeg har laget akkurat den engelen som selges der!”. Jakob smiler igjen. ”Takk for at jeg fikk muligheten!” avslutter han.

BYMISJON 3 - 2013

Barnas advokat Cecilia Dinardis barndom besto av utrygghet, avvisning og svik. Derfor bestemte hun seg som 14-åring for å bli advokat. Hun ville kjempe barnas kamp.

et er sen kveld når telefonen ringer hjemme hos Cecilia Dinardi. En fortvilet jentestemme forteller at hun er blitt overfalt og voldtatt i Oslo sentrum. Kan Cecilia komme? Jenta har ingen andre å henvende seg til. Egentlig kommer telefonen på verst tenkelige tidspunkt. Cecilia er midt oppe i sluttføringen av masteravhandlingen og jobber døgnet rundt for å rekke fristen. Likevel slipper hun alt hun har i hendene og går ut i mørket. I fire dager sitter hun sammen med jenta på sykehuset. Når det ikke lenger er noen medisinsk grunn for å bli på sykehuset, tar hun jenta med seg hjem. Masteroppgaven får hun heller skrive om nettene. Slik er livet til Cecilia Dinardi. Og slik vil hun ha det.

BYMISJON 3 – 2013

Leiligheten i Holmenkollveien er ikke bare hennes og datteren Katrines hjem. Det er også en trygg havn for unge mennesker som har vokst opp med avvisning og vold. Som sliter med rus eller psykiske problemer. Som ikke har andre steder å gå. Hos Cecilia er døren alltid åpen. – For fire-fem år siden gikk det opp for meg hvordan livet mitt skulle bli. Endelig kunne jeg tillate meg å leve slik jeg trenger å leve. Det er tungt og hardt, men det er slik jeg må ha det, sier hun. I mange år prøvde hun å tilpasse seg andres forventninger. Mange sa at hun burde tenke på seg selv. Reise og leve livet. – Jeg har opplevd så mange tøffe ting og har så mange erfaringer – og så skal jeg bare leve normalt? spør hun og lar stillheten svare.

BYMISJON 3 – 2013

“

Jeg vet hvordan det er å være barn på asylmottak, enslig mindreårig asylsøker, barnevernsbarn, gravid tenåringsjente, alenemor og fattig student.

AVVIST MANGE GANGER. Hun skjenker i kaffe, setter frem noen kjeks og hilser på datteren og en ung jente som bor i leiligheten for en periode. Cecilia har hjemmekontor i dag. Det har hun ofte, med velsignelse fra sin nye arbeidsgiver. Masteroppgaven ble levert i tide, og jobben som advokat er allerede i boks. I advokatfirmaet Sylte skal hun jobbe med barnerett. Hennes klienter er barna. – Nå er jeg der, endelig. Det er utrolig deilig, sier hun.

Veien frem har vært lang og kronglete. Helt fra hun kom til verden i Valparaíso i Chile har hun blitt avvist mange ganger. Kort tid etter fødselen ble hun plassert bort av moren. Så fulgte flere år på en kostskole og deretter noen år hos slektninger. Som 11-åring kom hun til Norge. Etter ett år på asylmottak, overtok barnevernet omsorgen. Eller, noen omsorg følte hun aldri. Cecilia flyttet fra fosterhjem til fosterhjem, før hun som 16-åring fikk sin egen hybel. Kort tid etter ble hun gravid. – Jeg har hatt dobbelt opp av de vanskelige følelsene. Én ting er å være alene i verden. Som innvandrer var jeg også alene i forhold til omgivelsene. Man blir ekstra sårbar når man ikke kan språket og kulturen, sier hun. Det er ingen overdrivelse å si at Cecilia kan, bedre enn de aller fleste, identifisere seg med barn og unge som har det vanskelig. – Jeg vet hvordan det er å være barn på asylmottak, enslig mindreårig asylsøker, barnevernsbarn, gravid tenåringsjente, alenemor og fattig student. Jeg har så mange erfaringer og et bredt spekter av referanser. Det gir meg en viktig innsikt: jeg kan forstå andre, sier hun.

LØVETANNBARN . På samme måte som løvetannen trenger seg gjennom asfalten, trosser noen barn en vanskelig oppvekst og blir ressurspersoner. Cecilia var et slikt løvetannbarn. Mens hun var under barnevernets omsorg, bestemte hun seg for å bli advokat. Som 16-åring var hun med og startet opp “Sørlandsgnisten”, en forløper til Landsforeningen for barnevernsbarn. Hun har også vært leder i Aleneforeldreforeningen og jobbet som frivillig saksbehandler hos Gatejuristen i Oslo, Kirkens Bymisjons rettshjelpstiltak for rusavhengige. Hver jul arrangerer hun fest for barn og unge som ikke har andre steder å feire julaften. Mange beundrer Cecilias utrettelige engasjement. Listen

BYMISJON 2 – 2013

over utmerkelser og priser som 36-åringen har mottatt, er lang. Både Audun Lysbakken og kronprins Håkon var tilstede for å hylle henne da hun ble kåret til “Årets forbilde” av Barne– og likestillingsdepartementet i 2011. Selv mener Cecilia at hun har vært heldig som har vært glad i å studere og som har hatt interesser som har drevet henne videre. – Mange barn med liknende oppvekst som min, er så skadet at de ikke kan konsentrere seg. Dessuten har de relasjonsproblemer og klarer ikke knytte seg til andre mennesker, sier hun. Som mange unge jenter i hennes situasjon, ble Cecilia gravid før hun egentlig var voksen. Dette er typisk for ungdom som ikke selv har opplevd trygghet. Mange tror at veien til lykke ligger i å starte sin egen familie. Men Cecilia vet at dette ikke er løsningen. Hun tenker tilbake på mange år med slit, amming i friminuttene og konstant tom lommebok. – Mange unge blir “forelsket” i familien til kjæresten sin og blir raskt samboere og foreldre. Men slike forhold varer sjelden lenge, og sorgen blir derfor ekstra stor når det tar slutt. Det disse ungdommene trenger er et nettverk, slik at de slipper å se frem til et liv i ensomhet. Mange kunne håndtert voksenlivet bedre hvis de hadde blitt bedre forberedt, sier hun. BARNS STEMMER MÅ BLI HØRT. På doveggen hjemme i leiligheten har Cecilia hengt opp en stor plakat som viser barns rettigheter fra de blir født til de blir myndige. I hele fjor reiste hun rundt fra skole til skole for å undervise ungdom om disse rettighetene. – Ingen ungdommer vet at Fylkesmannen er deres nærmeste klageinstans, og klagesystemet er altfor kronglete til at barn får tilgang til det. Få har hørt om Barneombudet. Og kan du tenke deg hvor mange ungdommer som vet at de har rett på gratis rettslig rådgivning? Mangelen på informasjon er et rettssikkerhetsproblem, sier hun. Til tross for at Cecilia selv ikke opplevde noen trygghet i barnevernet, har hun tro på systemet og jobber aktivt for å forbedre det. Hennes hjertesak er å gi barn mulighet til å påvirke sine egne liv. En forutsetning for dette, er at barns stemmer blir hørt. Og for at de skal få sagt sin mening, må det finnes kanaler for dette. – Dette er uhyre viktig. Barnevernsfeltet er komplekst og sårbart. På den ene siden står mange personer med

“

Kan du tenke deg hvor mange ungdommer som vet at de har rett på gratis rettslig rådgivning? Mangelen på informasjon er et rettssikkerhetsproblem!

god kompetanse og gode hensikter. På den andre siden står mange barn med særskilte behov. For at det skal fungere, må vi høre på hva barna har å si, sier hun. Cecilia er ikke den som venter på at andre skal ta initiativ. Hun tok saken i egne hender og etablerte forumet Unge Duer, et nettverk der ungdom og unge voksne kan komme sammen og jobbe med folkeopplysning om barn og unges rettigheter og samtidig sette på dagsordenen ulike utfordringer barn og unge møter på. – Blir barn og unge hørt i Norge i dag? – Vi er blitt mye flinkere, men på noen områder blir ikke barn hørt. Det gjelder særlig retten til medvirkning. Vi har ingen garanti for at voksne klarer å ta seg av barn. Derfor er vi nødt til å ha en sikkerhetsventil som alle barn skal vite om, sier hun. Cecilia er også opptatt av å bekjempe fordommene hun mener eksisterer i helsevesenet. Mange av ungdommene som er innom huset hennes, gjør skade på seg selv for å få utløp for vonde følelser. Slik selvskading blir ikke møtt på riktig måte i helsevesenet, mener Cecilia.

– Selvskading blir sett ned på. Hadde de brukket et ben, hadde hjelpen vært en helt annen, sier hun. FORHOLDER SEG TIL SEG SELV. Sine egne sår fra oppveksten har hun lært seg å leve med. Visse ting forblir skadet. Selv om Cecilia i dag har flere nære venner, er det likevel bare ungdommene som går inn og ut av hjemmet hennes, som kan forstå hvordan hun egentlig har det. – Jeg kan virkelig forstå disse unge personene, og jeg merker at de forstår meg. Det er en fin dynamikk, sier hun. Samtidig gjør disse sårene at Cecilia alltid er oppmerksom på andres smerte. Hun klarer simpelthen ikke lukke øynene. Det har gått utover både studier og arbeid. Men hvis hun stiller seg spørsmålet om hun ville gjort noe annerledes, er svaret nei. – Jeg har et stort behov for å hjelpe andre. Det gir livet mening. Ved å bruke det jeg har opplevd til å hjelpe andre, forholder jeg meg også til meg selv, sier hun.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid BYMISJON 23 – 2013

FATTIGDOM I OSLOS GATER

NærkontakT MED fattige tilreisende Kirkens Bymisjon har startet prosjektet «Rom for fattige tilreisende». Fra 1. mai i år er prosjektleder Hilde Kirkebøen og hennes lille stab i gang med kartlegging og oppsøkende tjeneste blant tilreisende fattige i Oslo.

rosjektet skal bidra til informasjon om rettigheter og plikter for tilreisende i det norske samfunnet, hjelp til helse, ernæring og hygiene, arbeide for forsvarlig overnatting, gode fellesskap og muligheter for alternativer til tigging: inntektsgivende arbeid. Prosjektleder og diakon Hilde Kirkebøen har både faglige og personlige erfaringer i møte med tilreisende fattige roma. Hun er godt kjent med behov og forventinger blant gruppa som oppholder seg i Norge, og med de mange spørsmålene og ytringene som preger den såkalte «tiggedebatten»: Hvem er de egentlig, hvor fattige er de, kan vi stole på dem, hva trenger de, hva skjer hvis vi hjelper dem her, hvordan hindre tigging? skape større forståelse. – Noe av det første vi prioriterer i det nye prosjektet er å komme oss ut i gatene og få oversikt over og svar på disse spørsmålene, først og fremst i møte med tilreisende rom selv. Etterhvert vil vi også bidra til at det blir skapt enkle hjelpetilbud her, etablere nettverks- og samarbeidsforhold mellom menigheter og organisasjoner som vil bidra og forhåpentligvis bygge opp en kombinasjon av praktisk arbeid og kurstilbud blant romfolk, sier Kirkebøen. – Målet for slike kurs kan være å skape større forståelse for rettigheter, plikter og muligheter både i Norge og f.eks. Ro-

BYMISJON 3 - 2013

mania, der mange kommer fra. Vi håper også å kunne tilby veiledning i ulike typer praktisk arbeid som de kan få utbytte av i Romania. Det vil også være naturlig å samarbeide med lokale prosjekter i Romania og være et bindeledd mellom Norge og Romania, sier hun. Kirkebøen bekrefter at det er Europas aller fattigste folk vi møter i egne gater når romfolk rekker fram tiggerkoppen eller byr på fengende musikk fra slitne instrumenter. På bunn av statistikken . – 90 prosent av roma lever under fattigdomsgrensen. I europeisk sammenheng er de på

Diakon Hilde Kirkebøen er godt i gang som prosjektleder for "Rom for fattige tilreisende", med bla oppsøkende arbeid blant romfolk. Tolken Alexandru Vasile bidrar til å skape kontakt.

90 prosent av roma lever under fattigdomsgrensen, i europeisk sammenheng er de på bunnen av alle statistikker om helse, skole, arbeid og boligstandard.

bunnen av alle statistikker om helse, skole, arbeid og boligstandard. Selv om det ikke gjelder alle som kommer hit, må vi ikke miste engasjementet for de som trenger det mest, sier Hilde, som selv har vært på reise i Romania og besøkt folk som tigger. – Hva mener du om argumentet fra flere norske politikere om at de må hjelpes i hjemlandet, ikke her? – At det ikke kan være et enten/eller. Det er helt vesentlig at vi bidrar til viktige strukturendringer som løfter dem ut av fattigdom og diskriminering i sine hjemland. Men når vi møter dem her, våte og kalde rett utenfor våre kirker og hjem – ja, så må vi hjelpe her og nå.

Hennes egen nærkontakt med enkeltpersoner i rommiljøet startet nettopp slik, med en fattig romkvinne som tigget like ved Haugerud kirke, der Hilde jobbet. – Vi er jo en kirke. Jeg kan ihvertfall invitere inn på kaffe, tenkte Hilde. Den ene personens skjebne ble etterhvert en utfordring for hele menigheten. Med enkle midler, og skritt for skritt, lærte menigheten hvordan akutte hjelpetiltak som virker kunne skapes: Overnatting i kirkens lokaler, enkelt lønnet arbeid knyttet til menigheten eller privatpersoner, utvikling av vennskap og fellesskap. Hildes engasjement gjorde at hun også var med på å etablere det kirkelige nettverket «Hjerterom» med oslo20

BYMISJON 3 - 2013

diakoner. De jobber med holdningsdanning, for kortsiktige hjelpebehov i Norge og peker på behov for langsiktig hjelp der de bor. trussel mot menneskeverdet. Hilde er bekymret for det humanitære klimaet i noe av den norske debatten: – Det er så få som reagerer på å se mennesker i nød så nært. Det hersker en nummenhet og forvirring, som også gjør det stuerent og tillatt å komme med diskriminerende uttalelser. Det er en trussel mot menneskeverdet, men også en trussel mot vårt eget, siviliserte samfunn. Vi blir så usiviliserte når vi tillater at mennesker mister sin menneskelige status! Vi må få til en brobygging som kommuniserer

- Jeg har møtt romfolk som varme og inkluderende mennesker, sier prosjektleder Hilde Kirkebøen. Hun har møtt folkegruppen både som diakon i en oslo-menighet og på reise i Romania. En viktig del av prosjektet "Rom for Fattige tilreisende" er nærkontakt med samtale om behov og muligheter for de mange tilreisende.

Musikeren Contacho er blitt et fast innslag i bybildet og slår gjerne av en prat.

Rom for fattige tilreisende •• Toårig prosjekt i Kirkens Bymisjon. •• Arbeider med oppsøkende tjenester blant roma og andre fattige tilreisende. •• Kontakt med, og økt kunnskap om tilreisende miljøer. •• Informasjon om krav og rettigheter i Norge og hjemland. •• Hjelp til helse, ernæring og hygiene •• Arbeide for forsvarlig overnatting og inntektsgivende arbeid. •• Prosjektleder: Diakon Hilde Kirkebøen. •• Prosjektet er finansiert av Extrastiftelsen. med ubehaget, og som kan føre til en orden på dette som vil være bedre for alle oslofolk, sier Hilde. Hun er opptatt av at praktiske tiltak også må innholde noen forventninger og krav. – Vi skal ikke akseptere forsøpling. Folk må rydde opp etter seg, slik det også ble gjort da rom-gruppene forlot den midlertidige ovenattingsplassen ved Sofienberg kirke i fjor sommer. Mange av de tilreisende er aktivt innstilt på rette seg etter det som forventes av dem i byene de kommer til, sier Hilde. – Hva bør ha skjedd etter to år med prosjektet Rom for fattige tilreisende? – Da har vi forhåpentlig bidratt til en bedre tone i samtalen om tilreisende rom, et klima med mer fakta og mindre lettvint

synsing. Det er etablert et «shelter» og veiledningssenter for fattige migranter, slik mange andre europeiske storbyer har, med muligheter for dusj, toalett, enkel overnatting og veiledning. – Prosjektet vil også ha bidratt til å bryte sirkler med tigging og aktiviserer frivillige til f.eks. å følge til helsetjenester, politi og myndigheter. Flere har meldt seg allerede. – Mange frivillige vil være med, sier Hilde Kirkebøen.

Tekst: Per Frogner Foto: Torstein Ihle

BYMISJON 3 - 2013

PÅ REISE FRA FATTIGDOM Maria og Florin har reist fra Romania til Norge for å tjene penger. Mens nordmenn flest planlegger sine sommerreiser forteller de to om sin reise.

jemme i landsbyen Buzau, sør-øst i Romania, har de seks store og små barn, og et enkelt hjem som blir litt bedre hver gang de kan samle sammen noen kroner på tigging, flaskepant og småjobber i Oslo. – Vi måtte gjøre noe. I Romania er det trist og slitent når man ikke har noen penger og ikke arbeid. Vi valgte å reise til Norge fordi vi hørte at det var et rikt land og mennesker med gode hjerter her. Vi trodde det var et bra sted. – Hvordan reiste dere hit? – I en liten buss med sju personer, vinteren 2010. Det var en slitsom reise i tre døgn. Vi overnattet i bussen. Det kostet 200 euro (ca 1500 kroner) per person, og det tok ganske lang tid å betale billetten etter at vi kom fram. – Hvordan var det å komme fram til målet her i Norge? – Det var tøft og kaldt. Vi sov ute. Det var snø. Vi bodde i skogen, i telt, den første tiden. Politiet jaget oss der vi forsøkte å finne en overnattingsplass. Etterhvert møtte vi folk i en kirke som ga oss lov til å sove der. – Hvordan er dere blitt tatt imot av nordmenn? – Bra! De folkene vi har møtt 22

BYMISJON 3 - 2013

Florin og Maria har reist til Norge for å gjøre noe med egen fattigdom. De tar jobbene de kan få, og sakte men sikkert kan de bedre sitt hjem i Romania

“

her er hyggelige. Etterhvert snakket også politiet vennlig til oss. – Hva trengte dere den første tiden? – Tak over hodet, varme og en dusj. Man får helseproblemer av å sove ute. – Hva synes dere om at det er forbudt å sove ute i Oslo? – Det har vært slik lenge. Vi fikk sjelden sove mer enn 2-3 timer før vi ble jaget. Man blir vant til det, men det er slitsomt. Hva skulle vi gjøre? Vi hadde ikke noe annet. – Reiser dere tilbake? – Ja, med noen måneders mellomrom, når vi har tjent nok penger både til reise og til å gjøre mer med hjemmet vårt. Maria (43) og Florin (39) har vært heldigere enn mange andre tilreisende fattige.

Vi måtte gjøre noe. I Romania er det trist og slitent når man ikke har noen penger og ikke arbeid

Gjennom kirkelige miljøer har de fått anledning til å flytte inn i en hybel i Østra Aker menighetshus. Der tar de jobbene de finner og får. Denne vårdagen skal de ut på gatene og samle flasker og «please» – tigge. De vil helst jobbe. De har har hatt en del vaskejobber og er åpne for alt de kan tjene noen penger på. – Selv om vi tjener lite, blir det resul-

Åpner overnattingstilbud for fattige tilreisende i Oslo Kirkens Bymisjon og Røde Kors har sammen søkt Justisdepartementet om seks millioner kroner for å opprette overnattingstilbud til fattige tilreisende i Oslo. Tiltaket skal opp og stå så fort som mulig. I skrivende stund, i midten av juni, har organisasjonene alt klart, bortsett fra byggene som skal huse overnattingstilbudet. Men letearbeidet er godt i gang: en menighet i byen vurderer nå om menighetshuset kan brukes til akuttovernatting. I tillegg har Oslo kommunes eiendomsforvaltning fått spørsmål om det er mulig å bruke ett av de kommunale byggene som står tomme. – Vi ser for oss å drifte to overnattingssteder, samt et sted sentralt i byen for registrering og kjøp av overnattingsplass. Kirkens Bymisjon skal drifte det ene bygget og Røde Kors det andre, men vi skal ha felles inntak og det samme tilbudet begge steder, sier rådgiver Børre Arnøy.

tater av det etterhvert, sier Florin. Han forteller stille, men fornøyd at de nå har kunnet få en vannvarmer inn i huset hjemme i Romania. Dusj og innedo er også blitt mulig, og nye og tette vinduer. De savner barna, som Florins mor tar vare på, og gleder seg til hver gang de har råd til en hjemtur. De trenger sårt pengene de tjener her. – Vi er ikke her for fornøyelsens skyld, sier Florin. – Vi vil jobbe, og vi kan bidra med mye. Tekst: Per Frogner Foto: Torstein Ihle

BARE OVERNATTING. Ansatte og frivillige med stor kompetanse på både sosialt gatearbeid og boligtiltak står klare til å sette i gang så fort de rette byggene er funnet. Det kan ifølge Arnøy skje når som helst. Totalt håper Kirkens Bymisjon og Røde Kors å kunne tilby over 100 sengeplasser. En overnatting skal koste ca. 30 kroner, og det skal være mulig å kjøpe inntil tre netter ad gangen. En forutsetning for å motta støtte fra Justisdepartementets, er at tiltaket skal dekke et akutt behov. Det blir derfor ingen andre supplerende tilbud, som matservering. – Brukerne sier selv at det er hvile som er det viktigste. Derfor blir vår oppgave å sørge for at de kan sove trygt, sier Arnøy. SKRIKENDE BEHOV. I første omgang planlegger organisasjonene for tre måneders drift. Parallelt søkes det om penger til et nedskalert tilbud om vinteren. Men hva som skjer når året er omme, er det ennå ingen som vet. – Dette er et prøveprosjekt i 2013, men

jeg kan vanskelig tenke meg at neste års statsbudsjett ikke skal ha penger til dette, sier Arnøy. – Hvorfor påtar Kirkens Bymisjon seg oppgaven med å drive et slikt Børre Arnøy tiltak? – Det er folk i denne byen som har udekkede behov som er så skrikende at vi, som har jobbet i denne byen i 150 år, ikke kan unnlate å handle. Dette tiltaket handler først og fremst om at når vi møter folk i nød, så hjelper vi dem. Det er andre og mer grunnleggende tiltak som må til for å endre på situasjonen for fattige i Europa. Dette jobber blant andre Kirkens Nødhjelp med i Romania, sier Arnøy. godt samarbeid. Kirkens Bymisjon har allerede et godt samarbeid med Røde Kors om flere tiltak, blant annet Helsesenteret for papirløse migranter. Da dette tiltaket ble etablert i 2009, skapte det til dels sterke reaksjoner. Disse reaksjonene har nå stilnet fordi samfunnet har forstått at vi ikke ønsker at disse menneskene skal leve uten et helsetilbud, mener Arnøy. Han tror dette kan være en parallell til den situasjonen vi ser i dag med fattige tilreisende. – Det er dette som er gleden ved å jobbe i frivillige organisasjoner: vi kan nærme oss vanskelige problemstillinger på en praktisk måte uten å være bundet av politiske meninger eller byråkratiske regler. Vi kan løfte de store fanene, som rettferdighet og menneskeverd, sier han.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

BYMISJON 3 - 2013

Prosjektleder Sunniva Sved Johnson (i midten) tok imot Kultur- og miljøprisen til Skattkammeret sammen med ungdommer som deltar på utlånssentralens ukentlige fotballturnering på Ila.

Ungdommer feiret pris til Skattkammeret Skattkammeret, Kirkens Bymisjons utlånssentral av sportsutstyr til barn og unge, fikk i begynnelsen av juni Kulturog miljøprisen av Bydel St. Hanshaugen. Ungdomsrådet i bydelen hadde nominert Skattkammeret til prisen, og omkring 20 ungdommer kom rett fra den ukentlige fotballturneringen som utlånssentralen arrangerer på taket av det lokale kjøpesenteret, for å hylle prisvinneren. - Nå er jeg veldig glad, men det er ungdommene som burde hatt denne prisen. Dessuten må jeg takke et stort team av

frivillige som stiller opp mandager og onsdager og er med på aktivitetsdagene våre, sa prosjektleder Sunniva Sved Johnson. I tillegg til å låne ut sportsutstyr gratis, arrangerer også Skattkammeret en lang rekke aktiviteter for ungdom som ikke er med i organiserte aktiviteter.

Pris til Helsesenteret for papirløse De omkring 150 frivillige medarbeiderne på Helsesenteret for papirløse migranter ble i slutten av mai hedret med Annette Thommessens minnepris 2013.

Feiret 15 år med kreasjon og rekreasjon Aktivitetshuset Prindsen feiret i slutten av mai 15-årsjubileum med et inspirerende heldagseminar. Tema for dagen var «Når jeg skaper, skapes jeg», og flere kjente foredragsholdere bidro. - Det er en forløsende kraft i det å skape. Huset her er et værested, gjørested og fristed for mange mennesker. Og i dag feirer vi at vi er et arnested for både kreasjon og rekreasjon for mange mennesker, sa Prindsen-leder Olav R. Thelle, foran en fullsatt sal. 24

BYMISJON 2 – 2013

- De arbeider helt i mors ånd, sa Ingrid Thommessen, datter av NOASstifter Annette Thommessen, under utdelingen. Både leger, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, kiropraktorer, jordmødre, bioingeniører, farmasøyter og miljøarbeidere bidrar i det frivillige arbeidet ved senteret. Med prisen følger 20.000 kroner som skal forvaltes av de frivillige i deres arbeid.

Jubler over 500.000 til arbeidstiltak for rusavhengige Bystyret i Oslo bevilget i juni en halv million ekstra-kroner til Kirkens Bymisjons arbeidstiltak for rusavhengige i Oslo, Lønn som fortjent. - Vi er veldig glade for pengene, men minst like glade for vi er en del av bevisstheten til politikerne i Oslo, og at de er klar over at Lønn som fortjent er et godt og viktig arbeidstiltak for personer i rusog gatemiljøet, sier teamleder Eli Svardal.

Gategudstjenester i sommer

Direktører ryddet gatene

Også i sommer blir det gategudstjenester med Kirkens Bymisjon hver søndag kveld på Jernbanetorget i Oslo. Fra St.Hansaften søndag 23. juni til søndag 18. august blir det messe og musikk på torget.

Fordommer ble brutt og godt naboskap bygd da arbeiderne på sysselsettingstiltaket «Lønn som Fortjent» tok med seg direktører og ansatte fra flere Bjørvika-bedrifter for å rydde byen.

– På denne måten viser vi at «Gud er byen» og lar kirkens rom åpne seg midt i byens sentrum. Her kan alle delta, eller bare stoppe og lytte, sier Sigmund Ruud, daglig leder ved Bymisjonssenteret Tøyenkirken.

- Det er lett for oss å tenke at alle forretningsfolkene som har kommet til Bjørvika, sitter på sin høye hest, ser ned på oss og tenker at vi bare er søppel. Men når vi møtes sånn som dette, er det ikke sosial status som er i fokus, men hvem vi er som mennesker, og jeg har fått et nytt syn og mer respekt

Torget gjøres om til enkelt kirkerom, ”menigheten” tar plass i den store trappa, og så feires en stille gudstjeneste på torget med sang, bønn, lystenning, nattverd, en kort appell og god musikk. I år er det musikeren Solfrid Molland som har det musikalske ansvaret. Hun vil også invitere enkelte av sine musikervenner fra rom-miljøet til å delta. Ved dårlig vær flyttes messen innendørs til ”Sporet” i den gamle stasjonhallen.

for disse folkene i dag, sa Lønn som fortjent-arbeider Geir. Dugnaden var del av nabosamarbeidet som Kirkens Bymisjon har tatt initiativ til i den nye bydelen. Ansatte fra Flytoget, PwC, Rom Eiendom, Sodexo, Avinor og HAV eiendom deltok.

Sov ute i protest Om lag 150 personer sov en natt i Sofienbergparken for å vise sin misnøye med Oslo bystyres innstramming av uteliggerforbudet. Tidligere bymisjonsprest i Oslo og nåværende gateprest i Kirkens Bymisjon Bergen, Kari Veiteberg, tok initiativet til aksjonen på Facebook. Hun fikk med seg både prester, diakoner, aktivister, politikere og flere bymisjonskolleger. Aksjonen var et privat initiativ, og Kirkens Bymisjon sto ikke som arrangør. - Dette er en spontan aksjon, en kreativ og fredelig måte å protestere på et vedtak vi mener er uklokt, sa Veiteberg.

Feiret mangfoldet på Stovner

Stjerner for hiv-saken Bjørn Eidsvåg, Bertine Zetlitz og Silje Nergård kommer til Aksepts populære hagekonsert 25. juni. Linn Skåber er årets konferansier. Årets konsert på Kirkens Bymisjon senter for alle berørt av hiv er den 12. i rekken, og som vanlig kan publikum glede seg til et program spekket med kjente navn og store artister som stil-

ler opp for å sette fokus på hivsaken. I tillegg til de nevnte stjernene, kommer også komiker Sturla BergJohansen, Solveig Slettahjell og en lang rekke spennende artister.

Omkring 1000 barn og voksne møttes i begynnelsen av juni på Stovner frivilligsentral for å feire det store mangfoldet av kulturer, religioner og livssyn i bydelen. - Det er langt mer spennende å møtes i det vi deler, enn å separeres av det vi ikke forstår, sa Åsmund Gylder, en av initiativtakerne bak lørdagens Midgardsfest. Kirkens Bymisjons frivilligsentral ligger i Norges mest mangfoldige borettslag og var derfor et naturlig samlingspunkt for festen. Barn og voksne gledet seg over alt fra salsaworkshop og middelalderfest til tamilsk dans og dukketeater.

BYMISJON 2 – 2013

Kronprinsen:

- Alle mennesker er født med verdighet H.K.H. Kronprins Haakon delte sine tanker om verdighet da han besøkte Kirkens Bymisjons personalsamling i begynnelsen av juni. Som takk fikk han en engel av knust glass fra regjeringskvartalet etter terroraksjonen 22. juli. Med over 340 bymisjonsansatte i salen fortalte kronprinsen om sitt engasjement for «Global Dignity Day», et initiativ etablert av blant annet Norges tronarving. 140 skoler og over 30.000 elever i Norge fikk i fjor besøk av 1300 frivillige for å snakke om verdighet. - Alle mennesker er født med en iboende verdighet som ingen kan ta fra oss. Det er en sannhet for meg. Samtidig liker jeg å tenke på en «verdighetskapital», der vi kan påvirke, styrke og løfte hverandre opp gjennom handlinger vi gjør mot hverandre – og oss selv, sa kronprins Haakon. Fikk historier. Kronprinsen fikk også møte tre av Kirkens Bymisjons ansatte på scenen og høre sterke historier om verdighet fra deres arbeidsområder: fattige tilreisende, eldreomsorg, og barne- og ungdomsarbeid. - Det er tankevekkende å møte verdighetseksempler fra helt forskjellige kanter, fra eldreomsorgen til gatear-

BYMISJON 3 - 2013

beid og til familieterapi, sa kronprinsen etter møtet. Som takk fikk kronprinsen en helt spesiell glassengel av Olav R. Thelle, leder ved Kirkens Bymisjons aktivitetshus Prindsen. - Etter 22. juli fikk vi lov til å gå inn i regjeringsbygget for å hente knust glass. Det viste seg at noe av glasset var såkalt bombesikkert glass, bestående av to lag med en elastisk film i mellom. Da denne glassengelen skulle smeltes sammen på 800 grader i ovnen, forkullet den elastiske filmen seg. Det var ikke det vi hadde tenkt med denne engelen, og for å være ærlig var vi flere som var litt skuffet da den kom ut av ovnen. Vi synes ikke den var like pen som de andre vi har laget, sa Thelle. - Men så begynte vi å samtale om glassengelen med den kullsorte vingen, og vi fant raskt ut at den har en enda større symbolsk tyngde enn

Olav R. Thelle med den spesielle gaven. vanlig, sa Thelle og fortsatte: - Alle mennesker opplever livet nokså hardt en eller flere ganger. Noen har synlige skader, mens mange har sår og vonde arr som ikke er så synlige. Denne engelen klarer ikke skjule sin skavank, sin forkullede vinge. Men den har sin verdighet i behold, og er fortsatt flyvedyktig. Den er kanskje en av de vakreste englene som er laget, sa Thelle. Tekst: Kristian Badendyck Fjeldstad Foto: Torstein Ihle

Bymisjonen i tall og fakta Kirkens Bymisjon driver over 40 forskjellige tiltak og institusjoner i Oslo. Her er et utvalg av tall og fakta som illustrerer det mangfoldige arbeidet Bymisjonen utførte i løpet av 2012. • Omkring 6000 personer benyttet Bymisjonens tilbud i ulike gatenære tiltak. • 99 ofre for menneskehandel er identifisert/fulgt opp av Nadheim. • 923 pasienter fikk behandling ved Helsesenteret for papirløse migranter. • 198 barn og unge fra 178 familier fikk oppfølging gjennom FORUS Robust. • 150 personer utførte 13.000 arbeidstimer i sysselsettingstiltaket for rusavhengige, «Lønn som fortjent» • 645 personer av dem som oppsøkte Sporet på Oslo S, har blitt vist videre i hjelpeapparatet. • Kirkens SOS mottok 25.200 samtaler på krisetelefonen, og hadde stor økning i mail- og chathenvendelser (1233 mailsvar/1459 chatsamtaler). • Gatekafeen Møtestedet hadde ca. 54.000 besøk, serverte 20.650 middager og delte ut 167 soveposer. • Skattkammeret hadde 300 utlån av sportsutstyr til barn og unge. • Kirkens Bymisjons rusinstitusjoner tilbød 130 behandlingsplasser. • 163 personer deltok i aktivitetsgrupper hos Primærmedisinsk verksted. • 268 nye frivillige ble rekruttert gjennom St.Hanshaugen frivilligsentral.

• Gatejuristen (rettshjelp til rusavhengige) behandlet 866 saker for 428 klienter. • 178 kvinner overnattet til sammen 3155 netter på Natthjemmet for kvinner. • 768 deltakere på ulike arbeidstiltaksplasser gjennom Unikum A/S. • Ammerudhjemmet samlet 9.400 besøkende på 44 kulturkvelder og 34 formiddagstreff. • 2149 personer brukte tjenestene ved eldresentrene Engelsborg og St.Hanshaugen. • Vålerengen bo- og servicesenter hadde en beleggsprosent på 100%. • Sofienbergsenterets rehabiliteringsavdeling hadde 207 innleggelser på til sammen 17 plasser. • Gjennomsnittsalderen for St. Halvardshjemmets beboere er 86 år, den yngste var 54 år og eldste rundet 108 år i 2012. • Pårørendeskolen hadde til sammen 95 deltakere på kursene, og i samtalegruppene deltok 30 deltakere. • 164 dødsfall ved sykehjemmene illustrerer omfanget av det viktige fagområdet «Omsorg ved livets slutt». • Ved Skovheim allsenter ble det servert 16.500 middager.

Statsministeren besøkte 24SJU - Solidariteten må også gjelde de som faller utenfor fellesskapene og lever vanskelige liv, sa Jens Stoltenberg da han besøkte Kirkens Bymisjons gateklinikk i Oslo, 24SJU, 1. mai. En av stedets faste gjester, Ulf Rickard, holdt en godt forberedt velkomsttale og pekte på behovet for gode boforhold og lik fordeling av samfunnets goder. - Vi drømmer om å få normale boliger, og ikke sove bak biler og blir jaget over alt i en kaotisk og stressende hverdag, sa han. Du kan lese hans tale på bloggen bystemmer.no.

Anita Ellefsen «Årets ideelle leder» Arbeidsgiverorganisasjonen Virke kåret nylig Anita Ellefsen ved Engelsborg ressurssenter for eldre og pårørende til «Årets ideelle leder». - Jeg er takknemlig og glad. Dette er en anerkjennelse for arbeidet vi gjør innenfor pårørendearbeid, demens, frivillighet og innovativt prosjektarbeid, sier Ellefsen. Engelsborg ressurssenter er drevet av Kirkens Bymisjon og huser flere banebrytende prosjekter, i tillegg til forebyggende arbeid blant hjemmeboende eldre i bydel Grünerløkka.

Ved Skovheim allsenter ble det servert 16.500 middager.

BYMISJON 2 – 2013

testamenterer leiligheten sin til Bymisjonen I over 50 år har Gunvor Solberg bodd i leiligheten sin på Brattlikollen i Oslo. Nå har den tidligere helsesøsteren bestemt at Kirkens Bymisjon skal arve den.

eg er glad for at jeg har funnet en god arvtaker, sier den energiske 88-åringen.

I 1954 flyttet Gunvor Solberg og hennes mann, Walter, fra ett rom og kjøkken på Oslo øst til en romsligere leilighet på Brattlikollen ved Bekkelaget. Siden har dette vært hennes hjem. Overalt henger bilder og minner fra et langt liv. Da mannen døde for ni år siden, begynte hun å tenke på sitt testament. I og med at hun ikke har barn selv, valgte hun å testamentere oppsparte midler til sine brødres 25 barnebarn. Leiligheten ønsker hun skal tilfalle Kirkens Bymisjon. – Jeg er fra barnsben av blitt oppdratt til at man skal gjøre noe for de svakere stilte i samfunnet. Jeg har opplevd dem som arbeider for Bymisjonen som ærlige mennesker som vil gjøre godt for andre, sier hun. På gjesterommet henger to studentbilder, ett fra våren 1949 da hun gikk ut av sykepleierskolen på Ullevål, og et annet fra 1951 da hun var ferdig med spesialutdanningen som helsesøster. I 40 år jobbet hun som helsesøster på Bekkelaget. Derfor ønsket hun å få med i testamentet at leiligheten kunne benyttes som bolig for sykepleiere. 1 av 10 skriver testament. Ifølge en undersøkelse gjort

av Opinion Perduco for HELP forsikring skriver bare 1 av 10 nordmenn et testament. Gunvor tror mange kvier seg for å nedtegne sin siste vilje fordi de tror det er komplisert og dyrt. – Jeg lurte selv fælt på hvordan jeg skulle gjøre det og hvor mye det ville koste. Men det var ikke vanskelig i det hele tatt. Jeg fikk veldig god hjelp og mange gode råd, sier hun.

BYMISJON 3 - 2013

Selv fikk hun tips på den lokale kvinneforeningen om å kontakte Kirkens Bymisjons kontaktperson når det gjelder testamentariske gaver. Av ham fikk hun bistand til å sette opp testamentet. – Hvordan reagerte omgivelsene dine på din beslutning? – Hele slekta vet det, og jeg tror ikke de synes det er urimelig, sier hun. Økende vilje til å testamentere. I dag velger

kun én prosent av nordmenn å gjøre som Gunvor; å inkludere et ideelt formål i testamentet sitt. Men en undersøkelse gjort av Norstat for stiftelsen Soria

Leiligheten til Gunvor er full av minner fra et langt liv. Hun synes det er fint å ha bestemt hva som skal skje med eiendelene når hun en gang går bort.

Moria i 2009 viste at viljen til å gjøre dette, er økende. 10 prosent av de spurte sa at de kunne tenke seg å inkludere ideelle organisasjoner i sitt testament. – Aldri før har nordmenn hatt så store formuer, og aldri før har livsarvingene trengt arven mindre. Arv er ikke lenger så viktig for å hjelpe den neste generasjonen videre, sa leder for Soria Moria, Jan Olav Ryfetten, da undersøkelsen ble lansert. Antallet testamentariske gaver til ideelle organisasjoner har økt jevnt de siste årene. Selv om det fortsatt er hjertesaker som helse eller frelse som dominerer, er det en trend at

testatorene velger å spre testamentet på flere gode formål. Årlig mottar ideelle organisasjoner i underkant av 500 millioner kroner fra testamenter. Godt å ha skrevet det ned. Gunvor skrev sitt første testament i 2006 og justerte litt på det noen år senere. Hun synes det er godt å ha skrevet det ned formelt. – Det eneste vi vet, er at vi alle skal dø. Men jeg har fortsatt god helse, og hva mer kan man egentlig ønske seg? sier hun.

Tekst og Foto: Atle Thingnes Briseid

BYMISJON 3 - 2013

«Dere kom og sa at dere h Det er det ingen som har Dersom ingen tror du kan noe, er det vanskelig å tro på det selv også. Vi ønsker å møte mennesker med tro på ressursene de har og forventning til det de kan.

Hele døgnet er vi tilstede for å møte mennesker som lever svært vanskelige liv. VIL DU BIDRA TIL AT FLERE MENNESKER KAN FÅ HJELP TIL Å UTNYTTE MULIGHETENE OG ENDRE SIN EGEN LIVSSITUASJON?

Bruk kontonummer 7011 05 1 30

BYMISJON 3 - 2013

har bruk for meg. r sagt til meg noen gangÂť

18593 eller vedlagt giro Kirkens Bymisjons gavekonto 7011 05 18593 Bli fast giver: bymisjon.no/fastgiver

BYMISJON 3 - 2013

31 31

#Takk For maten En varm junidag stoppet mange mennesker opp på vei inn og ut av Oslo City. Kirkens Bymisjon gjorde sammen med Norges Kreative Fagskole en helt nytenkende digitalkampanje på storskjermen ved inngangen. Ved å sende en sms og dermed gi en middag til en som trenger det, dukket navnet på giveren opp på storskjermen sammen med en takk. Hver dag nyter mange mennesker godt av Kirkens Bymisjon sine måltider. Men pågangen er stor og det er stadig behov for mer. Derfor er det så viktig for oss å si takk for nettopp ditt bidrag – eller som det heter i sosiale medier; #takkformaten.

Vil du gi en middag hver måned? Send sms middag til 2490.