Den evige nazist av Nicholas Kulish og Souad Mekhennet

DEN EVIGE NAZIST Jakten på Dr. Død

NICHOLAS KULISH OG SOUAD MEKHENNET Oversatt av Signe Prøis

Nicholas Kulish og Souad Mekhennet Originalens tittel: The Eternal Nazi – From Mauthausen to Cairo, the relentless pursuit of SS Doctor Aribert Heim Oversatt av Signe Prøis Copyright © 2014 by Nicholas Kulish and Souad Mekhennet Originally published by Doubleday, a division of Random House LLC under the title The Eternal Nazi.

Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-44419-8 1. utgave, 1. opplag 2014 Fotografier: Familien Heims private fotografier med følgende unntak: Mauthause / BMI / Fotoarchiv der KZ-Gedenkstätte Mauthausen; Alfred Aedtner / familien Aedtner; Simon Wiesenthal / Simon Wiesenthal arkiv, Wien; Waltraut Böser / Waltraut Böser; al-Azhar-moskeen / Ariana Drehsler; Kasr el-Madina / Ariana Drehsler; Heims stresskoffert, foto av protokoller, Mahmoud Doma, den eldre Heim i Egypt / forfatterne; Gaetano Pisano og Blandine Pellet / Joseluis Aznar Muñoz.

Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Scanpix/DPA Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2014 Satt i Stempel Garamond og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD

prolog

7

kapittel 1–56

13–244

epilog

249

takk til

253

bibliografi

259

PROLOG

S

vart-hvitt-bildet har streker på kryss og tvers etter to dager med å ha blitt brettet opp og brettet sammen igjen. Det har blitt helt grått i kantene av svetten på hendene til selgerne som har sett på det. Et titalls personer har tatt det imot, holdt det opp for å granske ansiktet til den middelaldrende europeiske mannen som har blikket festet i kamera med antydningen til et smil i munnvikene. Så langt har ikke fotografiet fremkalt annet enn forundrede blikk og det samme nysgjerrige spørsmålet. «Hvorfor», spør de mens de peker på det forstørrede gamle passbildet, «hvorfor leter dere etter ham?»

Det er ingen i Kairos gater som gjenkjenner ham, men egypterne er omtrent like glade i en god historie som de er i en god vits. Det er lenge siden de begynte å eksportere såpeseriene sine rundt hele Midtøsten, for de kjenner igjen et godt eventyr, en god romanse, eller et skikkelig mysterium når de ser ett. Kanskje, sier de, kanskje er dette en søken etter en bortkommet far, eller muligens en eller annen som ikke har gjort opp for seg. Kanskje har han til og med havnet på kant med loven. Vi er i Kairo i 2008, og det står sivilkledde politimenn omtrent på hvert eneste gatehjørne.

Det følger et tips med det bildet, et tips om å lete på et hotell i nabolaget al-Azhar. Men på et titalls små hoteller gir hotellsjefene og resepsjonistene det samme svaret. «Vi kjenner ham ikke.» Omsider, etter å ha dristet seg til et par nysgjerrige spørsmål, er det en mann som får en idé. «Det finnes et sted som pleide å ta inn utlendinger.

Det ligger i Port Said-gaten, ikke langt unna veibroen.»

Nabolaget er oppkalt etter al-Azhar-moskeen, som ble bygget i det tiende århundret og er et av de mest fremstående islamske læ7

ringssentrene i verden. Med sine fem minareter skal moskeen gjenspeile himmelens prakt, men luften i Port Said-gaten er tett av søppel som brenner og eimen av kjøtt som har hengt akkurat litt for lenge i slakterbutikkene. Betongbygningen fra etter krigen strekker seg ni etasjer i været, malt i en kjedelig brunfarge, bortsett fra noen grønne og blå vinduslemmer som bryter den opp her og der. Hotell Kasr elMadina er ikke lenger i drift, likevel henger fortsatt skiltet oppe, men en av bitene i K for «Kasr » har falt av, det samme har halvparten av H-en for «hotell ».

Det sitter to menn i dyp samtale i den mørke, tidligere lobbyen, men de stopper opp for å svare på den fremmedes spørsmål. Den ene av dem, Abu Ahmad, forteller at han kjenner hotelleierne. «Jeg har vært her i mange år og pleide å hjelpe til med hotelldriften av og til», sier han. Han ser på svart-hvitt-bildet. «Jeg kjenner denne mannen», sier han og får tårer i øynene. «Det er utlendingen som bodde i overetasjen. Det er Mr. Tarek», sier han. «Tarek Hussein Farid.»

Abu Ahmad sier at han gjerne forteller det han kan om utlendingens historie, men insisterer på at Mahmoud Doma, sønnen til den tidligere hotelleieren, vet mye mer enn han gjør. Etter å ha tatt et par telefoner har han fått tak i Domas nummer. «Hallo?» svarer en mørk stemme i den andre enden. «Ja, jeg er Mahmoud. Hva vil De?» «Amu», sier han da han får høre navnet Tarek Hussein Farid. Amu er arabisk for onkel.

Et par dager senere trenger den ustanselige larmen fra Kairo-trafikken seg inn i butikken med dameklær som Doma-familien driver.

Broren til Mahmoud Doma åpner en gammel stresskoffert. Læret den er lagd av er dekket med støv. Haspene har omtrent rustet helt igjen. Den er stappet full av papirer, noe er viktige dokumenter, annet er bare avisutklipp som en ivrig leser har samlet. Bokstaver står skrevet på tysk, engelsk og fransk i blått blekk på gulnet papir. Her er søknader om opphold i Egypt og overføringsutskrifter fra landets nasjonalbank. Pluss en kopi av noens siste ønsker og testamentet som fordeler all eiendom mellom to sønner.

Mange av avisutklippene er om Hitler og nazismen, pluss en hel del som omhandler Israel. Nederst i kofferten ligger flere fotogra8

fier som viser rad på rad med hvite kors utenfor en konsentrasjonsleir. Lidenskapelig håndskrevne sider beskriver, og gjendriver deretter, anklager om de mest brutale kriminelle handlinger som skal ha foregått i leiren, anklager om henrettelser, viviseksjoner, halshugginger. Flere navn gjentas en rekke ganger: Kaufmann, Sommer, Lotter, Kohl, og Simon Wiesenthal.

Det meste av korrespondansen er signert av en Ferdinand Heim eller Aribert Ferdinand Heim. Det er dette navnet, Aribert Ferdinand Heim, som gir gjenlyd i store deler av verden, i motsetning til Tarek Hussein Farid. Aribert Ferdinand Heim er ikke bare navnet på en muslimsk konvertitt som levde stille dager på et billig hotell, mens han lekte med barna, leste bøker og gikk lange spaserturer i byen.

Heim var lege i Hitlers Waffen-SS, konsentrasjonsleirlege, og tiltalt drapsmann. Han er et spøkelse, en mann som har vært ettersøkt for krigsforbrytelser siden 1946.

Da krigen var slutt, hadde etterforskerne bare så vidt hørt om Aribert Heim. Han var i beste fall omtalt som en uten påvirkning, og aldri blant arkitektene av holocaust, sånn som Adolf Eichmann, eller blant de fremste utøverne av nazistenes pseudovitenskap, som Josef Mengele, men bare som én av de titusener som tjenestegjorde i konsentrasjonsleirene og dødsleirene som SS hadde ansvaret for. Men på en eller annen måte, etter hvert som tiårene gikk, etter hvert som alle de mennene havnet i galgen, angret eller døde uten at noen hadde oppdaget dem, vokste Heims betydning, til han endte som verdens mest ettersøkte naziforbryter.

Heim var en idrettsmann av olympisk kaliber, et tidligere medlem av Østerrikes landslag i ishockey. Han var utdannet lege, og del av armeen av SS-leger som perverterte legevitenskapen til å bli en form for dødens vitenskap. I ett av de eneste to bildene etterforskerne hadde av Heim, er den kjekke legen kledd i smoking. Hans siste kjente adresse var i den livlige kasinobyen Baden-Baden, hvor han bodde i en storslått, hvit villa. Senere oppdaget myndighetene at han hadde reist fra en formue på mer enn seks millioner kroner som han hadde stående på en bankkonto i Berlin.

9

I 2007 påsto Danny Baz, en pensjonert oberst fra det israelske militæret, at han hadde vært del av en hemmelig gruppe nazijegere, kjent under navnet Uglen, og at de hadde sporet opp Heim som, ifølge Baz, ledet en hemmelig og mektig organisasjon bestående av tidligere SS-offiserer. Baz sa at han hadde klart å redde en vanntett stresskoffert som inneholdt pistoler, sedler, diamanter og falske pass etter en brann i staten New York. «Helt nederst i kofferten lå det en praktfull Luger; skjeftet var av elfenben, og på midten, innlagt med gull og sølv, var det gravert inn et hakekors med pistoleierens navn skrevet under: Aribert Heim.»

Med tiden skulle det vise seg at historien om nazijegerne som kalte seg Uglen ikke var sann. Men historier som denne bidro til at Heim ble et mektig symbol det ble en prinsippsak å jakte på, det var gjelden man hadde til seks millioner ofre, gjenstand for det stadige ropet om at «de finnes fortsatt der ute». Tyskland blir ofte hyllet som unikt i verdenssammenheng for måten landet gjorde opp med sin brutale fortid på. Den dedikerte måten å ta ansvar for overgrepene, gjennom å betale erstatninger og stille krigsforbryterne for retten fram til den dag i dag, har blitt holdt fram som et godt eksempel for andre nasjoner, fra Japan, til Tyrkia og Rwanda. Jakten på nazikrigsforbryterne la grunnlaget for det pågående eksperimentet Den internasjonale krigsforbryterdomstolen er i dag.

Allikevel har Tysklands vei mot en slik anerkjennelse vært verken strømlinjeformet eller forutsigbar. I etterkrigsårene var jakten på krigsforbrytere overlatt til de okkuperende allierte styrkene, som lokalbefolkningen anklaget for å utøve en vilkårlig form for seiersjustis. Etter hvert flyttet de alliertes fokus seg fra å straffe tyskerne til den tiltagende spenningen mellom USA og Sovjetunionen. Amerikanerne, som var mer opptatt av neste konflikt enn de var av tilbakelagte konflikter, ansatte tidligere nazister for å spionere på russerne.

Hvis amerikanerne var villige til å overse fortiden, var tyskerne mer enn villige til å stå til tjeneste med det. I løpet av gjenoppbyggingsperioden på 50-tallet, som ble omtalt som et økonomisk mirakel, ønsket flertallet av tyskerne helst bare å glemme det som hadde skjedd under naziregimet. Dermed falt byrden det var å skulle gjøre 10

opp med fortiden på skuldrene til et lite antall menn og kvinner: politikonstabler, aktorer, og politikere med samvittighet og en følelse av ansvar overfor de mange ofrene. Gjennom flere år mottok deres jakt på rettferdighet ikke applaus, men hån. De ble stemplet som forrædere, straffesakene deres ble ignorert, henlagt og til og med sabotert av tidligere nazister som nå satt i høye stillinger innad i politiet og i domstolene og hele veien opp til kanslerboligen i Bonn.

Selv flere tiår senere, da stemningen i Tyskland handlet om å ville straffe lovbruddene under holocaust, fordelte samfunnet fortsatt skylden på en bred og kollektiv måte, heller enn på individnivå.

Tankegangen var at Nazi-Tyskland hadde begått skrekkelige handlinger, men det handlet om fedre, sønner, og venner som ikke hadde gjort annet enn å følge ordre. Så mange drap var fortsatt ustraffet at enhver straffeforfølgelse fremsto som vilkårlig, særlig når rettssakene ble ført flere tiår etter krigen og mot personer som nå levde som mønsterborgere. Folk ville ha det til at det var tidligere nazister, som for eksempel den beryktede Odessa-gruppen, som finansierte livet på flukt for sine krigskamerater. Men i stedet for hemmelighetsfulle organisasjoner var det venner og familie som gjorde det mulig for folk som Heim å unnslippe rettssystemet i så lang tid.

De siste papirene som ble funnet i kofferten i Kairo, er fra et barns hånd. Det er tegninger av stridsvogner og soldater, med løfter om kyss og meddelelser om gode karakterer. I et brev beskriver en gutt som heter Rü en sykkelulykke han nettopp har hatt. Brevet er skrevet på et flekkete ruteark og har blitt brettet mange ganger. Han var ute og syklet med en venn da syklene deres krasjet inn i hverandre og kastet en sprellende Rü i bakken så han kuttet seg opp og begynte å blø. «Nå har arrene grodd. Men det er når sånne ting skjer, at vi skjønner hvor mye vi savner deg», skriver han til faren. Familien tenker på ham hver eneste dag og håper å få se ham snart.

«Da vil vi omsider få fred», skriver sønnen. «Sånn at vi ikke lenger trenger å fortvile, men bare må vente en stund til.»

11

KAPITTEL 1

D

e kalte det nulltimen. Seks år med konflikt kulminerte i eksplosive bombeangrep, trefninger og stridsvogner som rullet over landsbygda. Byene ble lagt i ruiner. Døden og ødeleggelsene NaziTyskland hadde påført resten av Europa, kom nå tilbake til Riket med full styrke. De allierte hadde vunnet, men hele kontinentet var på randen av kaos. Europa var fullt av desperate individer på vei et eller annet sted. Hele kolonner av fordrevne som fylte veiene i alle retninger: tvangsarbeidere på vei hjem til Polen, krigsfanger på vei tilbake til Frankrike og England; nesten tolv millioner etniske tyskere ble utvist fra Polen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og andre steder og søkte tilflukt i Tyskland og Østerrike. Men det mest uforglemmelige var de overlevende fra konsentrasjonsleirene, mennesker som dukket fram fra fangenskapet som vandrende skjeletter. Snart skulle verden innse at forbrytelsene som var begått i Nazi-Tysklands navn var hinsides de forbrytelser som vanligvis begås i krig.

Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa satte opp en omfattende liste med krigsforbrytere. Listen ble kjent som Sentralregisteret for krigsforbrytere og sikkerhetsmistenkte, eller CROWCASS. Den første utgaven inneholdt 70 000 navn. Noen beregninger viser til at 160 000 mennesker skulle stått på listen. Det største spørsmålet for de allierte var imidlertid hvordan de skulle finne og straffe 70 000 gjerningsmenn i de kaotiske månedene som fulgte etter nazistenes kapitulasjon. Bare amerikanerne hadde rundt 7,7 millioner tyske militære i forvaring å ta hånd om, inkludert vanlige Wehrmacht-soldater, medlemmer av den paramilitære fløyen av nazistpartiet, Sturmabteilung, eller SA, som hadde spilt en sentral rolle for 13

Hitlers vei til makten, folk høyt oppe i systemet som direkte hadde forordnet dødens politikk, og medlemmer av Hitlers fryktede fortropp, Schutzstaffel, bedre kjent som SS. Det skulle vise seg å bli vanskelig å skille den ene gruppen fra den andre.

En ledetråd med hensyn til hvem som var hvem, var å finne i en obligatorisk blodtypetatovering som SS-medlemmer hadde på undersiden av venstrearmen. Soldater som var blitt tatt til fange, ble stilt på rekke og inspisert på leting etter det sagnomsuste merket.

Men dette var ikke bestandig en effektiv metode. To av de mest notoriske nazikrigsforbryterne, Adolf Eichmann og Josef Mengele, ble ikke avslørt på denne måten. Hele sytten personer med navnet Josef Mengele tjenestegjorde i den tyske hæren, og da han ble tatt til fange, oppga Auschwitz-legen etternavnet Memling, etter en berømt bayersk billedkunstner. Han hadde ingen SS-tatovering og påsto at han var en helt vanlig Wehrmacht-lege. Til slutt klarte han å rømme fra forvaring, og det samme gjorde Eichmann. Ingen av dem satt på tiltalebenken da rettssakene etter krigen startet i Nürnberg.

Jakten på krigsforbrytere var bare e´ n av oppgavene de allierte hadde, og det var ikke nødvendigvis det som hastet mest. Tyskland skulle videre fra det totale nederlag, ikke fra en fremforhandlet overgivelse. Folket sultet, avlinger måtte høstes, og i løpet av noen få måneder ble flere millioner krigsfanger, uten noe arbeid å gå til, løslatt.

Innen 8. juni hadde USAs 3. armé løslatt over en halv million fanger; deres 12. armé løslot i snitt 30 000 fanger hver eneste dag. Samtidig sendte Storbritannia hjem 300 000 tyskere som en del av Operasjon Barleycorn, så de nettopp kunne jobbe med å redde innhøstningen.

Dette antallet steg til mer enn en million innen august 1945, og tidligere soldater skulle også jobbe med gruvedrift og transport. Det var uante mengder ruiner å rydde, broer å gjenoppbygge, udetonerte bomber å fjerne. Alle telekommunikasjonsnettverk, postsystemer, motorveier, jernbaner, og selv lokale transportsystemer måtte bygges opp igjen fra grunnen.

29. juni 1945 utstedte Hovedkvarteret for de allierte styrkene Hjemsendelsesdirektiv Nr. 5, som ga autorisasjon til å foreta en generell løslatelse av tyske fanger som ikke tilhørte «automatiske arre14

stasjonskategorier», slik SS-medlemmer og krigsforbrytere gjorde.

Soldater i fangenskap ble kort og godt undersøkt av en lege og bedt om å fylle ut et skjema. Intervjuene de måtte gjennom varte ikke lenge. De soldatene som ble løslatt, mottok et halvt rugbrød og rundt en halv kilo svinefett som niste på reisen hjem. Med en slik hastighet, og antallet det var snakk om, var det uunngåelig at det også var krigsforbrytere blant dem som ble satt fri.

Blant mennene som satt i fangenskap var Hauptsturmführer Aribert Heim, en østerriksk lege i Waffen-SS, den militære fløyen av SS, som hadde utviklet seg til å bli en slags parallell hær. Han fortsatte å virke som lege selv mens han satt fengslet, og behandlet tyskere ved sykehus nr. 8279, i nærheten av Carentan i Frankrike, omtrent tre mil fra Omaha-stranden i Normandie. Sykehuset var i virkeligheten en diger teltleir og hadde tidligere fungert som amerikansk feltsykehus fram til USA overlot det til tyskerne. Da Røde Kors besøkte sykehuset i mai 1945, hadde det 1417 sårede eller syke tyskere i sin varetekt. Røde Kors-inspektøren kunne melde om at forholdene «var utmerkede» og sa at tyske soldater hadde gått så langt som å si at behandlingen de fikk der var langt bedre enn hva de hadde opplevd på tysk side i løpet av de siste par årene av krigen.

Det kunne bli veldig varmt i teltene i løpet av dagen og tilsvarende kaldt om natten, men det fantes operasjonsstuer, røntgenapparater og et laboratorium. Ifølge Røde Kors-observatøren hadde de godt med operasjonsutstyr og medisiner. Det var i bunn og grunn de tyske legene selv som drev sykehuset, under oppsyn av fire amerikanske offiserer. «På et profesjonelt nivå er forholdet mellom de amerikanske og de tyske legene godt», skrev Røde Kors-representanten. Dette gjaldt også Heim. Hans amerikanske overordnede var imponerte over hans evner og pålitelighet. I en anbefaling skrev den amerikanske kapteinen Edward S. Jones at Heims kirurgiske arbeid «hadde vært utmerket og livsviktig for krigsfangepasientene».

Heim etablerte vennskapelige bekjentskaper med de andre legene og også med en tysk prest ved navn Werner Ernst Linz. Presten var vitne til hvordan Heim «utførte sitt virke på en svært ansvarlig måte til beste for soldatene han fikk i sin varetekt». Doktor Heim var sær15

lig «selvoppofrende» når det gjaldt behandling av seksuelt overførbare sykdommer og gjorde alt han kunne for å hjelpe pasientene sine, skrev Linz i en anbefaling.

Selv om han hadde reist mye i løpet av krigen, endte Heim opp på nøyaktig samme sted som han hadde startet, i Frankrike. Etter at Tyskland annekterte Østerrike i 1938 måtte østerrikerne avlegge militærtjeneste på lik linje med sine nye landsmenn. Da han ble spurt, insisterte Heim på at han hadde blitt dratt inn i Waffen-SS mot sin vilje. Hans første oppdrag etter endte medisinstudier i Wien som tjuefemåring hadde vært som sjåfør under den tyske invasjonen av Frankrike i 1940. Heim tok del i omlokaliseringen av etniske tyskere i Jugoslavia og jobbet med nødhjelp etter et jordskjelv i Romania.

Han hadde tjenestegjort i Norge og Finland, og han var blitt såret i kamp.

Kun åtte dager etter at den første amerikanske soldaten krysset Rhinen den 7. mars 1945, ble Heims avdeling tatt til fange i Buchholz vest i Tyskland. Heim var så heldig at han ble tatt som krigsfange på den amerikanske siden, i stedet for å ende opp med en tur til Sibir på invitasjon fra russerne. I stedet ble han sendt til krigsfangeleiren i Frankrike.

Han sto ikke på CROWCASS’ liste over krigsforbrytere, men som tidligere medlem av Waffen-SS befant han seg i de alliertes automatiske arrestasjonskategorier, og dermed skulle det være vanskelig å ordne med løslatelse. Den videre arrestasjonen og rettergangen kunne vært sikret dersom det ikke hadde vært for én forsømmelse.

Blant alle stedene Heim hadde tjenestegjort i løpet av krigen, manglet det en post i mappen hans – fordi den var blitt oversett eller fjernet med vilje, det er uvisst – en liten by i Østerrike som het Mauthausen.

KAPITTEL 2

M

indre enn ni måneder etter at han slapp fri etter seks år i konsentrasjonsleirer i Tyskland og Østerrike, befant Dr. Arthur A. Becker seg i Wien, hvor han jobbet som spesialetterforsker for det amerikanske forsvarets War Crimes Investigation Team 6836. Han var en slank og brunøyd femogfemtiåring, med markerte mellomrom mellom tennene, og født i den nordtyske byen Prenzlau. Becker var skribent, men studerte farmakologi og bodde i Stuttgart da han ble arrestert. I løpet av tiden i fangenskap gikk han med et grønt triangel på skjorta, som var merket for alminnelige kriminelle. Da han ble løslatt, fortalte han til amerikanske myndigheter at en av besteforeldrene hans var jøde. Han var blitt arrestert for kritiske bemerkninger om SS i kjølvannet av Krystallnatten.

De amerikanske krigsforbrytelsesetterforskerne strevde med å klargjøre de planlagte rettssakene raskt nok i de områdene de okkuperte, som følge av alvorlig underbemanning. Først ble arbeidsstyrken flyttet til Stillehavsfelten, hvor amerikanerne fortsatt var i kamp mot japanerne. Etter at Japan kapitulerte, ble soldatene sendt hjem så fort som mulig. De soldatene som ble igjen for å etterforske krigsforbrytelser var «stort sett stridsvognsoldater med granatsjokk som ble sendt til den nye enheten som en slags adspredelse og rehabilitering», ifølge en aktor. «De satt bare der uten å vite hva de skulle gjøre.» Den enorme oppgaven, i tillegg til språkvanskene, gjorde at det var nødvendig med hjelp fra de lokale, og i rekkene av tidligere innsatte fantes det entusiastiske frivillige, som for eksempel Becker.

Om morgenen fredag 18. januar 1946 hadde Becker intervjuavtaler i Wien med andre tidligere fanger – en mann ved navn Josef 17

Kohl på formiddagen og en som het August Kamhuber på ettermiddagen – for å snakke om drap på alliert militærpersonell i strid med Genève-konvensjonen. På samme måte som Berlin var også den østerrikske hovedstaden en delt by på den tiden, okkupert av britiske, franske, amerikanske og sovjetiske styrker, som alle hadde hver sin sone samtidig som de samarbeidet om å administrere en internasjonal sone i byens første distrikt. Etterforskningsteamet som Becker jobbet for hadde hovedkvarter i Salzburg, men selv den enkle oppgaven med å innhente vitner fra den sovjetiske sektoren krevde en spesiell avtale mellom de stadig mer mistenksomme krigsallierte. Russerne anså flyttingen av vitner fra sin sone som «kidnapping».

En stor del av Wiens tidligere storhet var fremdeles tapt til krigens ødeleggelser. Bombeangrepene, og til slutt Den røde armés offensiv, hadde lagt mye av det gamle førstedistriktet i ruiner. Totalt hadde rundt åtti tusen hus blitt ødelagt eller skadet. Flyktninger fra hele Europa, inkludert overlevende fra konsentrasjonsleirene og tidligere slavearbeidere, trengte ly og gjorde boligkrisen enda større.

Det fantes verken gass, elektrisitet eller telefontjenester, og okkupasjonsmaktene ga wienerne tillatelse til å hogge ned mange av trærne som en gang hadde stått langs byens vakre bulevarder, for å døyve den verste kulda gjennom den strenge etterkrigsvinteren.

Matvaremangelen og rasjoneringene var ikke noe nytt for Josef Kohl, som hadde vokst opp i fattigdom og ofte gått sulten da han var liten. Som voksen mann var han skallet, med et stramt, selvsikkert smil, som muligens kan ha hatt som mål å skjule de store og ganske så skrå tennene hans. Den østerrikske kommunisten så mer ut som den utdannede regnskapsføreren han opprinnelig var enn den gatekrigeren han hadde blitt. Kohl hadde tatt til barrikadene i 1934 for å kjempe for den østerrikske republikken mot fascistenes maktovertakelse og blitt skutt i brystet så kulen gikk rett gjennom lungen hans. Etter at nazistene innlemmet Østerrike i Det tredje riket, ble Kohl arrestert av Gestapo. Etter flere måneder i Gestapo-fengselet på Morzinplatz i sentrum av Wien, ble han overført til den beryktede konsentrasjonsleiren Dachau i utkanten av München.

Et år senere, i september 1939, ble Kohl overført på nytt, denne 18

gangen til en ny leir i Oberösterreich. Det var Heinrich Himmler som hadde valgt ut stedet, av økonomiske årsaker, så fangene kunne brukes som tvangsarbeidere og hogge granitt fra steinbruddene i Wiener Graben. Leiren fikk navn etter Mauthausen, som var den nærmeste byen. Under trussel om vold og vilkårlige henrettelser ble fange tvunget til å bære tunge steiner opp en trapp med 168 trinn som var hugget inn i fjellsiden. Mange døde av utmattelsen. Med tiden bygde fangene sitt eget fengsel, som var særegent i forhold til de andre konsentrasjonsleirene, med høye steinvegger og et vakttårn som gjorde at leiren lignet på en middelalderfestning.

Inntil nazistene åpnet dødsleirene i Polen, var Mauthausen den eneste konsentrasjonsleiren i Klasse III etter et trelagssystem. Det betød at leiren, etter nazistenes egen vurdering, var den tøffeste i hele nettverket, tøffere enn Dachau, Buchenwald eller Auschwitz, designet for Vernichtung durch Arbeit, eller utrydding gjennom arbeid.

Nesten halvparten av de rundt seksten tusen fangene i Mauthausen døde eller ble drept det første året. Kohl satt i leiren gjennom hele krigen, i nesten seks år til sammen, helt til frigjøringen kom. Nå var han en fri mann, bodde sammen med sin kone Agnes igjen, og jobbet som leder for en avdeling av Volkssolidarität, eller Folkesolidariteten, en organisasjon bestående av overlevende fra konsentrasjonsleirene.

Beckers intervju med Kohl begynte klokken 10.55 den morgenen, og vitnet oppga personlig informasjon, adressen i Endergasse-gaten i Hetzendorf-bydelen sør for sentrum av Wien, og sin versjon av hendelsene som førte til at han endte i Mauthausen. Da disse formalitetene var tatt hånd om, spurte Becker: «Hva vet du om overgrepene og drapene på engelske, eventuelt angloamerikanske krigsfanger?»

«De første engelske fangene som hoppet inn over Frankrike i fallskjerm og skaffet seg sivile forkledninger der, ble ført til Mauthausen i 1940 og skutt for spionasje», svarte Kohl. Hvordan visste Kohl at de var engelske? Kohl forklarte at han selv kunne engelsk og hadde snakket med mennene før de ble henrettet. Han gikk videre til å beskrive mishandlingen av de allierte pilotene i 1944, om sparkene og 19

hodene som ble slengt i veggen, og oppga navnene på de ansvarlige SS-medlemmene.

Becker ville så høre det Kohl visste om mishandlingen og drepingen av fanger. «Jeg jobbet på kontoret på sykestua fra april 1940 til juni 1941», sa Kohl. «Det resulterte i at jeg var øyenvitne til de første drapene som ble begått med sprøyte.»

«Hva slags fanger ble drept?» spurte Becker.

«Først og fremst de fangene som ikke kunne jobbe, de syke og svake.»

«Har du kjennskap til andre grusomheter som ble gjennomført av SS-legene i leiren?» spurte Becker.

«Ja. Leirlegen Heim pleide å kikke inn i munnen på fangene for å bestemme om tennene deres var i perfekt stand. Dersom det var tilfellet, drepte han fangen med en innsprøytning, skar hodet av ham, kokte det i timevis i krematoriet til hodeskallen ikke hadde mer kjøtt igjen, og så brukte han og kollegene hans skallene som pynt på kontorpultene sine.»

«Hva mer kan du si om denne Dr. Heim?» spurte Becker.

«Når han skulle velge ut en fange til eksperimentene sine, var han først nøye med å stille fangen grundige spørsmål, særlig om situasjonen til fangens familie, og om de ville bli tatt vare på dersom denne selv ble borte. Når han hadde fått klarhet i dette, gjennomførte han operasjoner på helt friske mennesker. Han overbeviste dem om at det bare var ubetydelige, ufarlige inngrep og at de ville bli sluppet fri med en gang de var friske nok. Deretter utførte han de mest kompliserte og vanskelige operasjonene på dem, i magen, leveren – selv hjertet – hvilket førte til at de døde. Dette var helt friske mennesker, og operasjonene var ikke annet enn eksperimenter,» konkluderte Kohl.

«Vet du om Dr. Heim fortsatt er i live?» spurte Becker.

«Det kan jeg ikke si med sikkerhet», sa Kohl. «Men det kan ikke utelukkes at han lever i skjul.»