Dewey - Bibliotekkatten av Vicky Myron

Vicki Myron med Bret Witter

Dewey Bibliotekkatten som erobret sm책byen og tok en hel verden med storm

Oversatt av Benedicta Windt-Val

Vicki Myron med Bret Witter Originalens tittel: Dewey Oversatt av Benedicta Windt-Val © 2008 by Vicky Myron Opprinnelig forlag: Grand Central Publishing Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-47368-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 2009 av Cappelen Damm.

Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Rick Krebsbach Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: PRINT-IT, Litauen 2014 Trykt på 80 g Enso Lux Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innholdsfortegnelse

Innledning: Velkommen til Iowa Kapittel 1: Den kaldeste morgenen Kapittel 2: Et malerisk supplement Kapittel 3: Dewey Lesflere Bøker Kapittel 4: En dag i biblioteket Kapittel 5: Kattemynte og gummistrikker Kapittel 6: Moneta Kapittel 7: Grand Avenue Kapittel 8: En katts beste venner Kapittel 9: Dewey & Jodi Kapittel 10: En lang vei hjemmefra Kapittel 11: Gjemsel Kapittel 12: Jul Kapittel 13: Et virkelig godt bibliotek Kapittel 14: Deweys store flukt Kapittel 15: Spencers yndlingskatt Kapittel 16: Iowas berømte bibliotekkatt Kapittel 17: Dewey i den moderne verden Kapittel 18: Katten med bøkene Kapittel 19: Verdens verste matvraker Kapittel 20: Deweys nye venner Kapittel 21: Hva er det som gjør oss spesielle?

Kapittel 22: Dewey kommer til Japan

7 13 20 28 36 45 53 62 69 78 87 98 108 116 128 138 145 155 165 176 191 200 212 5

Kapittel 23: Minner om mamma Kapittel 24: Deweys diett Kapittel 25: Møtet Kapittel 26: Deweys kjærlighet Kapittel 27: Kjærligheten til Dewey

222 236 243 250 256

Epilog: Ettertanker fra Iowa

261

6

Innledning

Velkommen til Iowa

M

idt i USA, mellom Mississippi-elven mot øst og ørkenen mot vest, ligger det seksten hundre kilometer med flatt land. Her er det bølgende åser, men ingen fjell. Det er elver og bekker, men dårlig med større innsjøer. Vinden har slitt ned klippene der de dukket opp, og forvandlet dem først til støv, så til søle, så til jord og til slutt til svart matjord. Veiene er rette og strekker seg mot horisonten i lange, ubrutte linjer. Det finnes ingen hjørner, bare enkelte nesten umerkelige svinger.

Dette landområdet ble målt opp og lagt ut til gårder, og svingene er korrigeringer i oppmålingslinjene. Med mellomrom på nøyaktig en engelsk mile (1609 meter) blir alle veier krysset av en annen vei, også den nesten fullstendig rett. Dermed oppstår det ruter på to og en halv kvadratkilometer åkerland. Tar du én million av disse firkantene og ser dem som en enhet, står du der med et av de viktigste jordbruksområdene i verden. De store slettene.

Brødkurven. Landets hjerte. Eller, som mange mennesker ser på det, det stedet du flyr over på vei til et helt annet mål. La dem bare beholde havene og fjellene, strendene og skisentrene. Jeg foretrekker Iowa.

I den nordvestlige delen av Iowa blir gårdene oppslukt av himmelen om vinteren. På en kald dag ser det ut som om de mørke skyene, som blåser inn over slettene, kver7

ner jorden under seg som en plog. Om våren er jorden flat og tom, full av brun søle og kornstubber som venter på å bli pløyd ned, og himmel og jord er perfekt avbalansert som en tallerken på en stav. Men hvis du kommer hit langt ut på sommeren, vil du antagelig sverge på at jorden er i ferd med å presse seg oppover og vippe himmelen helt ut av bildet. Maisen står ni fot høy, med mørkegrønne blader toppet med dusker av skinnende gull.

Mesteparten av tiden er du begravet i den, bortkommen mellom kompakte vegger av mais. Men kommer du opp på en liten stigning i veien, selv om det bare er snakk om en meter eller to, kan du se endeløse grønne marker toppet med gull, og de silkeaktige trådene gnistrer i solen.

Disse silketrådene er maisens kjønnsorganer. De fanger inn pollen og flagrer gyllengule i en måneds tid før de langsomt tørker inn og blir brune i den sterke sommervarmen.

Det er dette jeg setter slik pris på ved den nordvestlige delen av Iowa – det forandrer seg hele tiden. Ikke på samme måte som forstedene forandrer seg, ved at én kjederestaurant blir skiftet ut med en annen, eller ved den måten storbyer forandrer seg på, ved at bygningene blir stadig tettere og høyere – men på den måten landet forandrer seg på, i en lempelig bevegelse, sakte frem og tilbake, alltid på vei fremover, men aldri særlig fort. Det er ikke mange spisesteder og forretninger langs veien her ute. Ingen utsalg av kunsthåndverk. Ingen dyreskuer eller markeder. Gårdene, som det blir færre av for hvert år som går, ligger tett inntil veien. Byene dukker opp brått og uventet, med skilt der det står «Juvelen i Iowas krone» eller «Gullspennen i kornbeltet», og de forsvinner igjen like fort. To minutter, og vekk er de. Et kornmagasin eller en foredlingsbedrift, kanskje en gate med en storkiosk, et sted å spise. Omtrent for hver halvannen mil eller så ligger det en kirkegård ved siden av veien, små, enkle gravstener bak lave stenmurer. Dette er pionerenes gravste8

der, som vokste til utvidede familiegravsteder og til slutt ble til kirkegårder for en hel småby. Ingen ønsker å bli begravet langt hjemmefra, og ingen ønsker å kaste bort for mye jord. Bruk det du har. Gjør det enkelt. Hold det på det lokale plan.

Og så, akkurat når du begynner å bli litt sløv, når du er like tanketom og tilfreds som en maisåker på baksiden av en bakketopp, blir veien bredere, og du passerer en rekke butikker: Matt Furniture, The Iron Horse Hotel, The Prime Rib Restaurant, men også en Wal-Mart, en MacDonald’s, et Motel 6. Sving nordover ved trafikklyset som står i det første krysset på åtti kilometer, uansett hvilken retning du har kjørt i, for ikke å snakke om at det er det første trafikklyset, og før det har gått et minutt, har du lagt kjedene bak deg og kjører over den vakre, lave broen over Little Sioux River og rett inn i hjertet på Spencer, Iowa – en by som ikke har forandret seg mye siden 1931.

Sentrum av Spencer ser ut som alle postkortmotivene fra utallige småbyer rundt omkring i Amerika. Her er rekker av butikker i to- og treetasjes bygninger som ligger helt inntil hverandre, og folk parkerer bilene sine langs fortauskanten og går ut og spaserer. White Drug, Eddie Quinn’s Men’s Clothing og Steffen Furniture har vært i drift i mange tiår. The Hen House selger pyntegjenstander til bondekoner og en og annen turist på vei til Iowa Lake Country Club, tredve kilometer lenger nord. Det er en hobbyforretning der som har spesialisert seg på modellfly, en kortbutikk og en forretning som leier ut oksygentanker og rullestoler. The Vacuum Cleaner Store. Arts på Grand Avenue. Den gamle kinoen er fortsatt i drift, selv om den bare viser B-filmer etter at det kom en storkino med syv saler sør for broen.

Sentrum slutter ved Hotellet, åtte kvartaler fra broen.

Hotellet. Ja, det heter faktisk det. Det var kjent som The Tagney i siste halvdel av 20-årene, den gangen det var 9

områdets beste innkvartering, busstasjon, jernbanestasjon og den eneste restauranten med bord til å sitte ved. Mot slutten av den store depresjonen var det redusert til et losjihus og – ifølge legenden – byens bordell. Det er en femetasjes bygning i enkel, rød mursten, bygget for å vare, men til slutt ble den stående tom, og den ble ikke rehabilitert før i 1970-årene. Men da hadde folkelivet forflyttet seg fem kvartaler nedover Grand Avenue, til Sister’s Maine Street Café, en enkel og grei kafeteria med respatexbord, kaffetrakter og røykfylte båser. Tre grupper av menn samler seg der hver morgen: de gamle gutta, de eldre gutta og de virkelig gamle gutta. Til sammen har de drevet Spencer gjennom de siste seksti årene.

Rundt hjørnet fra Sister’s Café, på den andre siden av en liten parkeringsplass og bare et halvt kvartal fra Grand Avenue, ligger en lav, grå betongbygning: Spencer Public Library. Mitt navn er Vicki Myron, og jeg har arbeidet i dette biblioteket i femogtyve år – hvorav de siste tyve som sjef. Jeg har opplevd den første pc-ens ankomst og opprettelsen av leserommet. Jeg har sett barn vokse opp og bli borte fra biblioteket, bare for å se dem komme inn gjennom døren igjen med sine egne barn ti år senere.

Spencer Public Library ser kanskje ikke ut til å være så mye å skryte av, i hvert fall ikke ved første blikk, men det er høydepunktet, midtpunktet, hjertet i denne historien fra Brødkurven. Jeg kommer til å fortelle om Spencer – og om de omkringliggende gårdene, innsjøene i nærheten, den katolske kirken i Hartley, skolen i Moneta, kartongfabrikken og det praktfulle gamle pariserhjulet i Arnold’s Park – men alt sammen vil før eller senere føre tilbake til denne lille, grå bygningen og til den katten som bodde her i mer enn nitten år.

Hvor stor innflytelse kan et dyr ha? Hvor mange liv kan én katt røre ved? Hvordan er det mulig for en hjemløs kattunge å forvandle et lite bibliotek til et møtested og en turistattraksjon, inspirere en klassisk amerikansk småby, 10

knytte sammen en hel region og til slutt bli berømt verden over? Disse spørsmålene lar seg ikke besvare før du har hørt historien om Dewey Lesflere Bøker, den elskede bibliotekkatten fra Spencer, Iowa.

11

Kapittel 1

Den kaldeste morgenen

18. januar 1988 var en bitende kald mandag i Iowa. Natten før hadde temperaturen vært nede i minus femten grader, og da er det ikke tatt hensyn til vinden som smøg seg inn under yttertøyet og gikk gjennom marg og ben. Det var en drepende kulde av den typen som gjør det nesten smertefullt å trekke pusten. Problemet med et flatt landskap er, som alle i Iowa vet, at det ikke er noe som kan stoppe været. Vinden blåser fra Canada, tvers over Dakota og rett inn i byen. Den første broen i Spencer, bygget over Little Sioux på slutten av 1800-tallet, måtte rives fordi elven ble så fullpakket med is at alle var redde for at pylonene skulle kollapse. Da byens vanntårn brant ned i 1893 – fordi det tok fyr i halmen som ble brukt til å hindre stigerøret i å fryse, og alle de fire nærmeste hydrantene var bunnfrosne – gled en 60 centimeter tykk, tre meter bred sirkel av is ned fra toppen av tanken, knuste byens fritidssenter og ble liggende i tusen knas ut over Grand Avenue. Slik er vinteren i Spencer.

Jeg har aldri vært noe A-menneske, særlig ikke på en mørk og overskyet januarmorgen, men jeg har alltid vært pliktoppfyllende. Det var en og annen bil på veien klokken halv åtte da jeg kjørte de ti kvartalene til arbeidet, 13

men som vanlig var min bil den første på parkeringsplassen. Det var ikke noe liv inne på Spencer Public Library rett over gaten – ikke noe lys, ikke noe som rørte seg, ikke en lyd å høre før jeg skrudde på en bryter og brakte bygningen til liv. Varmen slo seg på automatisk i løpet av natten, men likevel var det kaldt der når jeg kom om morgenen. Hvem i all verden hadde kommet på tanken om å oppføre en bygning i betong og glass i den nordlige delen av Iowa? Her var det behov for varm kaffe.

Jeg gikk rett inn i personalrommet – som bare var et knøttlite kjøkken med en mikrobølgeovn og en vask, et kjøleskap som var så rotete at folk flest hadde vondt for å akseptere det, noen få stoler og en telefon til personlige samtaler – hengte av meg kåpen og satte i gang kaffetrakteren. Så tok jeg et overblikk over lørdagsavisen. Det meste av det som skjedde i lokalsamfunnet, kunne påvirke – eller påvirkes av – biblioteket. Den lokale avisen, The Spencer Daily Reporter, kom ikke ut søndag eller mandag, så mandag morgen gikk med til å se hva som hadde vært på programmet i helgen.

«God morgen, Vicki,» sa Jean Hollis Clark, assisterende biblioteksjef, og tok av seg skjerf og votter. «I dag er det virkelig fælt ute.»

«God morgen, Jean,» sa jeg og la avisen til side.

Midt i personalrommet, inn mot bakveggen, sto en stor metallkasse med hengslet lokk. Boksen var seksti centimeter høy og en meter og tyve centimeter lang, omtrent på størrelse med et kjøkkenbord med plass for to personer hvis man kuttet bena på midten. En metallsjakt steg opp fra toppen av kassen og forsvant inn i veggen. I den andre enden av sjakten, i gaten bak bygningen, var det en metalluke der folk kunne levere bøker utenfor bibliotekets åpningstider.

Man finner alle slags ting i en slik returkasse – søppel, sten, snøballer og mineralvannbokser. Bibliotekarer pleier ikke å snakke så høyt om det, for det kan gi folk 14

nye idéer, men det er noe alle biblioteker sliter med. Jeg går ut fra at videoforretninger har det samme problemet.

Hvis man setter inn en luke i veggen, ber man om problemer, særlig hvis luken vender ut mot en sidegate der også byens ungdomsskole befinner seg. Det hadde hendt flere ganger at vi skvatt til ut på ettermiddagen ved lyden av et høyt smell fra returkassen. Da fant vi en kinaputt nede i den.

Etter helgen var kassen som regel full av bøker, og hver mandag lempet jeg dem over på en av boktrallene så bibliotekarene kunne registrere dem og få dem på plass i hyllene senere på dagen. Da jeg kom tilbake med trallen denne spesielle mandags morgenen, sto Jean helt stille midt på gulvet i rommet.

«Jeg hørte en lyd.»

«Hva slags lyd?»

«Fra returkassen. Jeg tror det er et dyr.»

«Et hva for noe?»

«Et dyr. Jeg tror det er et dyr i returkassen.»

Da hørte jeg det også, en lav murring under metallokket. Det hørtes ikke ut som et dyr. Det minnet mer om en gammel mann som strevde med å klare stemmen. Men jeg tvilte på at det var en gammel mann. Åpningen på toppen av sjakten var ikke mer enn ca. ti centimeter bred, så det ville ha vært litt av et kunststykke å komme inn der. Det var et dyr, jeg var ikke mye i tvil om det, men hva slags?

Jeg la meg på kne og bøyde meg frem mot lokket og håpet på et ekorn.

Det første jeg merket, var et gufs av iskald luft. Noen hadde presset en bok inn i luken så den var blitt stående åpen. Det var like kaldt inne i kassen som utenfor, kanskje til og med kaldere, siden kassen var av metall. Den kunne ha gjort tjeneste som fryseboks. Jeg hadde fremdeles ikke fått igjen pusten da jeg oppdaget kattungen.

Den lå sammenkrøpet i forreste venstre hjørne av kassen, med hodet ned og bena trukket opp under seg i et 15

forsøk på å gjøre seg så liten som mulig. Bøkene lå hulter til bulter opp til kanten av kassen og skjulte den delvis. Jeg flyttet forsiktig på en av dem for å få bedre oversikt. Kattungen så opp på meg, langsomt og mismodig. Så senket den hodet og sank ned i hulen sin igjen. Den forsøkte ikke å late som om den var tøff. Den prøvde ikke å gjemme seg. Jeg tror ikke engang at den var redd. Den håpet bare på å bli reddet.

Jeg vet at det høres ut som en klisjé når man snakker om at man smelter, men jeg tror virkelig at det var det som skjedde med meg i det øyeblikket. Hvert eneste ben i kroppen på meg ble til gelé. Jeg er ikke noen sentimental person. Jeg er enslig mor, jeg er oppvokst på en gård, og jeg har vært igjennom en del tøffe tak i livet, men dette var så … så uventet.

Jeg løftet kattungen ut av kassen. Den ble nesten borte i hendene mine. Senere fant vi ut at den var omtrent åtte uker gammel, men den så ikke ut til å være mer enn høyst åtte dager gammel. Den var så tynn at jeg kunne se hvert eneste ribben. Jeg kunne kjenne at hjertet slo og lungene pumpet. Den arme kattungen var så svak at den knapt kunne holde hodet oppe, og den skalv ukontrollert. Den åpnet munnen, men lyden som kom ut et par sekunder etter, var svak og hes.

Og kald. Det er det jeg husker best, for jeg hadde ikke trodd at et levende dyr kunne være så kaldt. Det kjentes ikke som det fantes varme i kattungen i det hele tatt.

Så jeg la den i armkroken og holdt den inntil meg så den kunne få varme fra meg. Den gjorde ikke motstand. I stedet krøp den sammen inn mot brystet mitt, med hodet mot hjertet mitt.

«Du store verden,» sa Jean.

«Stakkars vesle kryp,» sa jeg og holdt den enda tettere inntil meg.

«Den er nydelig.»

Ingen av oss sa noe på en stund. Vi bare så på katt16

ungen. Til slutt sa Jean: «Hvordan tror du den kom seg inn der?»

Jeg tenkte ikke på kvelden før. Jeg tenkte bare på her og nå. Det var for tidlig å ringe til dyrlegen, kontoret åpnet ikke på en time ennå. Men kattungen var så kald. Jeg kjente at den skalv selv om den lå i armene mine.

«Vi må gjøre noe,» sa jeg.

Jean grep et håndkle, og vi pakket inn den vesle fyren så det bare var nesen som stakk frem. De store øynene stirret vantro på oss inne fra skyggene.

«La oss gi den et varmt bad,» sa jeg. «Da slutter den kanskje å skjelve.»

Jeg fylte vasken i personalrommet med varmt vann og testet det med albuen mens jeg fremdeles holdt kattungen i armene mine. Den gled ned i vasken som en isklump.

Jean fant noe sjampo i et skap, og jeg vasket kattungen langsomt og forsiktig, nesten som et kjærtegn. Samtidig som vannet ble mer og mer grått, gikk skjelvingen over til lav maling. Jeg smilte. Denne kattungen var tøff. Men den var så ufattelig liten. Da jeg omsider løftet den opp av vasken, så den ut som en nyfødt, med enorme, lukkede øyne og store ører som stakk frem fra et ørlite hode og en enda mindre kropp. Våt og forsvarsløs mjauet den lavt etter moren.

Vi tørket den med den hårføneren vi pleide å bruke når vi tørket lim under formingskursene. Tredve sekunder senere sto jeg der med en vakker, langhåret katt med gylne striper. Kattungen hadde vært så skitten at jeg trodde den var grå.

Nå var Doris og Kim også kommet, og fire mennesker var samlet i personalrommet. Alle kurret over kattungen som om den skulle være et spedbarn. Åtte hender rørte ved ham, tilsynelatende på likt. De tre andre snakket i munnen på hverandre mens jeg sto der uten å si noe, med kattungen i armene som en baby, og gynget frem og tilbake fra den ene foten til den andre.

17