001-004_Expeditionen_NOED.indd 2
28.04.14 13:39
001-004_Expeditionen_NOED.indd 3
28.04.14 13:39
Bea Uusma har tidligere utgitt: Astronauten som inte fick landa (Alfabeta, 1999)
Originalens tittel: Expeditionen – Min kärlekshistoria © 2013 Bea Uusma First published by Norstedts, Sweden 2013 Published by agreement with Norstedts Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-44100-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Layout og omslag: Lotta Kühlhorn Omslagsfoto: Nils Strindberg / Grenna Museum Andréexpeditionen Polarcenter Trykk: Elanders Fälth & Hässler 2014 Oversatt fra svensk av Mette-Cathrine Jahr Alle sitater er oversatt til moderne norsk. Finn-Erik Vinje har sørget for at Nils Strindbergs brev har fått en tidsriktig koloritt. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. www.cappelendamm.no
001-004_Expeditionen_NOED.indd 4
28.04.14 13:39
Ekspedisjonen Min kjĂŚrlighetshistorie
Bea Uusma Oversatt av Mette-Cathrine Jahr
001-004_Expeditionen_NOED.indd 1
28.04.14 13:39
Innhold.
1.
4.
Min kjærlighetshistorie.
På isen.
Andrée-ekspedisjonen
Der ingen før har vært
og jeg
og ingen skygger faller
– side 5 –
– side 65 –
2.
5.
På land.
Borte.
Ved kanten av ishavet,
Hva som skjedde med dem
på en strand i farger
som sto tilbake uten svar
– side 21 –
– side 99 –
3.
6.
I luften.
Funnet.
På vei inn i den
Ekspedisjonen blir funnet ved
arktiske pakkisen
en tilfeldighet, og letingen min
– side 45 –
går inn i en ny fase – side 107 –
001-004_Expeditionen_NOED.indd 2
28.04.14 13:39
7.
11.
Inn bak ordene.
De siste dagene.
Meddelelser i de fullstendig
Jeg legger et puslespill
forvitrede dagbøkene
– side 247 –
– side 129 –
12. 8.
En øy av is.
Inn i kroppene.
Dit jeg endelig kommer frem
En ukjent protokoll
– side 263 –
– side 183 –
13. 9.
Jeg kan ikke følge deg.
Spor.
En kjærlighetshistorie får
Jeg leter etter fragmenter
en svært sørgelig slutt
jeg kan analysere
– side 279 –
– side 207 –
10. Utflukter.
Kilder side 308
kanskje angrer på i etterkant
Fotografier side 313
– side 229 –
Bilder side 313
Ting jeg har gjort, som jeg
001-004_Expeditionen_NOED.indd 3
28.04.14 13:39
Alt i denne boken er sant. Alt har virkelig hendt.
Bortsett fra side 271 og 272.
001-004_Expeditionen_NOED.indd 4
28.04.14 13:39
1. Min kjĂŚrlighetshistorie.
005-020_Expeditionen_NOED.indd 5
28.04.14 13:39
005-020_Expeditionen_NOED.indd 6
28.04.14 13:39
Jeg hater å fryse. Jeg får panikk bare ved tanken på å være ute uten vanter når det blåser. Når det er minusgrader, holder jeg meg helst inne. Tidligere var jeg illustratør. Så utdannet jeg meg til lege. Jeg kjøper ekstra varme sokker til barna mine, slik at de ikke skal fryse, de heller. Jeg ligger i badekaret i timevis. Jeg setter inn i oppvaskmaskinen. Jeg orker ikke å sette inn i oppvaskmaskinen. Jeg har busskort og dørkode og bundet boliglånsrente. Jeg har avtalebok og løpemusikkliste, og hver dag – i femten år – har jeg lengtet til en øde øy, en hvit flik i det arktiske ishavet. Øya er helt ubebodd og dekket av en isbre med kanter som stuper loddrett ned i vannet, som klippevegger. Den kalles gjerne
utilgjengelighetens øy fordi den alltid er fullstendig omgitt av drivis. Tre ganger har jeg forsøkt å reise dit, men hver gang – når vi nesten har vært fremme, har vi måttet snu fordi vi ellers ville ha risikert at båten vår ble sittende fast og skåret i stykker av de enorme, mintgrønne isflakene. Det er ingenting som kan vokse på denne øya, men lengst ute på sørspissen finnes det en smal steinstrand med barmark, en liten landtunge som stikker ut i havet. På den stranden finnes det ingenting, bare knust stein og grus, noen få stokker av rekved, og det er til nettopp denne stranden jeg vil, nei, ikke vil, må.
Jeg har lengtet til denne stranden i femten år. Jeg må dit, til tross for at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre der når jeg en gang kommer frem. Når jeg kommer frem til Kvitøya.
7
005-020_Expeditionen_NOED.indd 7
28.04.14 13:39
8
005-020_Expeditionen_NOED.indd 8
28.04.14 13:39
JEG SATT I EN LENESTOL på en kjedelig fest i midten av 1990-årene. Jeg trakk en bok ut av bokhyllen. Med Örnen mot polen. Andrées polarexpedition 1897. Jeg begynte å lese. Så reiste jeg meg fra stolen og gikk hjem. Boken tok jeg med meg. Siden har den stått i bokhyllen min. I mer enn femten år har jeg ikke kunnet slippe taket i Andrée-ekspedisjonen: tre menn fra Stockholm som forsvant på vei til Nordpolen i en hydrogenballong. 33 år senere fant man restene av den siste leiren deres, innefrosset på en øde øy, midt i ishavet. Tre skjeletter, et lite telt i filler. Jo mer jeg får vite om historien, desto mer virkelig blir den, som et fotografi i svart-hvitt som langsomt forvandles til farger. Polarhistorien er full av heltemodige ekspedisjoner. På slutten av 1800-tallet, da Arktis og Antarktis fremdeles var hvite flekker på verdenskartet, fantes det mange menn som modig kastet seg ut i det store ukjente. Hardbarkede menn med rim i skjegget – Nansen, Amundsen, Nordenskiöld – som etter de forferdeligste strabaser vendte hjem som nasjonalhelter. Medaljer fra kongen. En lykkelig slutt. Andrée-ekspedisjonen var av et helt annet slag. I ettertid er det lett å se at de aldri burde ha dratt av sted. Noen uker etter festen kjørte jeg bil til Göteborg. På vei forbi Gränna stoppet jeg ved Andréemuseet. Da jeg for første gang fikk se ekspedisjonens utrustning i virkeligheten, skjedde det noe med meg. Jeg gikk rundt blant montrene og kikket i timevis på hermetikkbokser med bitemerker fra isbjørntenner og sleder med amatørmessige reparasjoner. Tilbake i bilen på riksvei 40 hadde jeg blikket festet på veien, men jeg kunne ikke slutte å tenke på hva jeg hadde sett. Jeg forsøkte å resonnere med meg selv, men jeg 9
005-020_Expeditionen_NOED.indd 9
28.04.14 13:39
var som en vampyr som for første gang har fått smake menneskeblod. Det ble min ekspedisjon. Jeg reiste tilbake til museet. Jeg begynte å kjøpe bøker om Andrée-ekspedisjonen i antikvariater. Jeg begynte å lete etter noe – uten egentlig å vite hva. Det eneste jeg visste, var at jeg måtte inn i ekspedisjonen, så langt det går an. Da det ikke fantes flere bøker å lese, gikk jeg over til originaldokumentene fra slutten av 1800-tallet i museets arkiv: fra Andrées hotellregninger og bestillingslister, testamenter og sjøforklaringsprotokoller til gripende, tettskrevne kjærlighetsbrev og private meddelelser på baksiden av fotografier. Jeg har sittet og sett på små, stygge skoletegninger av hunder uten å forstå hva det egentlig er jeg leter etter. Likevel har jeg fortsatt å lete. Den yngste deltageren var nyforlovet da han forsvant. Jeg har truffet hans etterlevende slektninger. Og hennes. Jeg har fulgt i sporene av de tre ekspedisjonsmedlemmenes liv, bladd i manntallsbøker, eiendomsregistre og folketellingsarkiv. Jeg har besøkt stedene der de bodde. Gått inn i trappeoppgangene deres. I historien om ekspedisjonen finnes det en gåte som ingen ennå har klart å løse: Vi vet ikke hvorfor de døde. Det er som en medisinsk kriminalroman: 11. juli 1897 klokken 13.46 letter ballongen Örnen fra Spitsbergen og forsvinner inn i skyene mot nord. Fire dager senere kommer en av brevduene deres tilbake. Noen bøyer flyter i land ved kysten. Så blir det stille – i 33 år. I 1930 blir likene av de tre ekspedisjonsmedlemmene funnet ved en tilfeldighet på Kvitøya, en øde øy i Arktis. I leiren finner man dagbøkene deres, der man kan lese hvordan de bare tre dager etter at de startet, ble tvunget til å nødlande med den utette ballongen midt i den arktiske pakkisen, og hvordan de i tre måneder – alltid våte og kalde – har slept de flere hundre kilo tunge sledene over isen for å prøve å ta seg tilbake til fast grunn. Når de etter 87 dager med umenneskelige anstrengelser tar seg i land på Kvitøya, slutter alle opptegnelsene. De har store mengder proviant, varme klær, fungerende våpen og flere kasser med ammunisjon. Men de tre medlemmene i ekspedisjonen dør før de så mye som rekker å pakke opp sledene. 10
005-020_Expeditionen_NOED.indd 10
28.04.14 13:39
Det har lykkes å preparere de opptinte dagboksidene som har ligget nedfrosset på Kvitøya, slik at det faktisk fremdeles går an å lese teksten. Det var fremdeles mulig å fremkalle filmrullene som ble funnet i leiren, til tross for at de hadde ligget under snøen i mer enn tre tiår. Men selv om vi har notatene i dagbøkene og ekspedisjonsmedlemmenes egne fotografier fra isen å forholde oss til, er det ingen som har klart å løse gåten om hvordan historien om Andrée-ekspedisjonen slutter. Så snart de går i land på Kvitøya, er det noe som skjer. Noe de ikke skriver om. Helt siden 1897 har forfattere, journalister, leger og polarforskere forsøkt å finne ut hva som egentlig skjedde. Men ingen har kunnet legge frem en teori om hvorfor de døde, som det har vært mulig å bevise vitenskapelig.
11
005-020_Expeditionen_NOED.indd 11
28.04.14 13:39
HVA GÅTEN DREIER SEG OM. DETTE ER FORUTSETNINGENE: 1. De tre deltagerne i Andrée-ekspedisjonen, Salomon August Andrée, Nils Strindberg og Knut Frænkel, tar seg i land på Kvitøya 5. oktober 1897. For første gang på tre måneder slår de opp teltet sitt på fast grunn. Mørketiden nærmer seg, en eneste lang natt som varer i fire måneder. De er klar over at sjansen for at de skal bli reddet i mørketiden, er så godt som ikke-eksisterende. Siden ingen kommer til å lete etter ekspedisjonen på Kvitøya, en øy som ikke engang står på kartet, må de overvintre på stranden. Til våren kan de forsøke å ta seg frem til noen av de proviantdepotene som er utplassert langs nordkysten av Spitsbergen, og så smått begynne å håpe på at de kan bli funnet. 2. Det går an å overleve en vinter på en øde øy som ligger 140 mil nord for polarsirkelen. Andrée er fullstendig klar over at de norske polfarerne Nansen og Johansen har klart å overvintre to år tidligere i en jordhule på Frans Josefs land, et sted som ligger på omtrent samme breddegrad som Kvitøya, i samme del av Arktis. (Nansen og Johansen fikk liggesår etter å ha ligget side om side hele vinteren i hulen. Men da det lyktes dem å ta seg tilbake til sivilisasjonen, hadde Nansen lagt på seg ti kilo, og Johansen hadde gått opp seks.) 3. I Andrée-ekspedisjonens oppakning finnes det nok av mat og vann til at de skal kunne klare en overvintring. Foruten hermetikk og tørrmat har de et forråd av kjøtt fra vilt som de har skutt (isbjørn, storsel og fugl, først og fremst ismåke). De regner med at kjøttet kommer til å rekke til hele mørketiden. Primuskjøkkenet deres er konstruert for å kunne smelte snø til drikkevann samtidig med at maten varmes. Da leiren ble funnet i 1930, var det parafin igjen på primusen. Da den ble testet, etter 33 år på Kvitøya, fungerte den fremdeles. I leiren finnes det over hundre esker med fyrstikker. 4. Foruten klærne de hadde på seg, finnes det mengder av ekstra plagg å varme seg med i oppakningen: ulltrøyer, yttertøy, pelsluer, votter, sokker 12
005-020_Expeditionen_NOED.indd 12
28.04.14 13:39
og støvler. De har et telt, to isbjørnfeller, flere tepper og en sovepose av reinskinn. 5. De har medisiner, tre fungerende geværer og kassevis med ammunisjon.
HVA SOM SÅ SKJER, ER UKLART, MEN FØLGENDE ER SIKKERT: 1. 6. oktober blir det snøstorm. 2. 7. oktober, etter to netter på øya, flytter de teltet til et sted som ligger beskyttet av en lav klippe, 150 meter fra strandkanten. De begynner å samle rekved som ligger spredd langs stranden, og legger den i hauger. De planlegger å bygge en hytte å overvintre i. 3. Stormen gjør at de må holde seg inne i teltet 8. oktober. Det er tre dager siden ekspedisjonen tok seg i land på Kvitøya. Her slutter Andrée å skrive i dagboken. 4. Hvor lang tid det går nå, vet vi ikke, men det hender noe som gjør at den yngste ekspedisjonsdeltageren, Nils Strindberg, dør. Vi kan med sikkerhet si at minst én person fremdeles er i live etter at han døde, for Strindberg blir begravet under steiner i en bergsprekk. Men hverken Andrée eller Frænkel skriver noe om denne hendelsen. 5. Vi vet ikke om Andrée og Frænkel dør samtidig. Vi vet ikke om én dør og én blir igjen alene. Ingen av dem har fått en grav. Hvordan døde de? Hvorfor døde de? Hva var det som skjedde? 13
005-020_Expeditionen_NOED.indd 13
28.04.14 13:39
14
005-020_Expeditionen_NOED.indd 14
28.04.14 13:39
15
005-020_Expeditionen_NOED.indd 15
28.04.14 13:39