Ingeborg Arvola
Inghill + Carla = sant Carla, min Carla Bok 3
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-44950-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Ole Peder Juve Sats: Type-it As, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 1,5/13,5 pkt. sabon og trykt på 80g Ensolux cream. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Carla
Prolog
Jeg drømmer at jeg er voksen. I drømmen vet jeg at jeg drømmer. Jeg er meg selv, og samtidig ikke. Er jeg voksen? tenker jeg i drømmen. Hvorfor er alt så klart? Det er jo bare en drøm, tenker jeg videre. Er det kanskje ikke en drøm likevel? Er det virkelighet? Nei, tenker jeg. Da hadde jeg ikke vært voksen. Da hadde jeg vært 12. Jeg går mot et veikryss. Gårdsveiene er kantet av bladløse trær. Det er jorder på alle kanter. En gård i det fjerne. Jeg har aldri vært på dette stedet, likevel er alt kjent. Jordene er hvite av snø. To skritt, og vips er gården nærmere. Et hvitt gårdshus, en rødmalt stall. Inne i stallen får jeg vondt i hjertet. Jeg får så vondt i hjertet at jeg må legge hånda over det. Carla. Jeg vet at Carla står i hjørneboksen. Jeg kan ikke se henne, men jeg vet det. Jeg vet det. Og i drømmen er jeg voksen, og det er så lenge siden 7
jeg har sett henne. Jeg skyver boksdøra til side. Hjertet verker helt opp til tannkjøttet. Der er hun. Carla! Carla, min Carla. Det beste av alt; hun ser på meg. Det gode blikket hennes. At hun elsker meg også. Myke, mørke øyne. Hun tilgir meg. Tilgir hun meg? I drømmen er jeg takknemlig. Jeg tar tre skritt fram, redd for at hun skal forsvinne. Carla blir mindre for hvert skritt jeg tar, så jeg stanser, selv om jeg gjerne skulle fortsatt rett inn i pelsen hennes. Jeg tilgir deg, sier Carlas øyne. Tilgir. Jeg forstår ikke hvorfor. Hvorfor tilgir Carla meg? Hvorfor verker hjertet sånn? Hvorfor er jeg voksen? Er jeg ikke 12 år? spør jeg lydløst i drømmen. Carla står i den fremmede stallen og ser på meg. Ser på meg. Hvorfor slenger jeg meg ikke om Carlas hals? Hvorfor verker hjertet? Som om det er 15 år siden sist jeg så henne. Det kan ikke være mer enn 15 timer. Siden sist jeg så henne. «Inghill?» Jeg hører stemmen, men kan ikke gjøre annet enn å stirre på Carla. Carla, min Carla. 8
Hun møter blikket mitt, møter meg. Hun tilgir. Hun er myk og vakker og sterk og rolig. Hun elsker meg. Pusten hennes, pelsen. Hun elsker meg. Tenk at jeg skulle få se henne igjen! Det er derfor hjertet verker i drømmen. Endelig, etter så mange år. Jeg får se henne igjen, og hun tilgir meg. Men hvorfor skulle jeg ikke få se henne igjen? Hun er ponnien min. En New Forest ponni, kategori II, med mankehøyde 137 cm. Carla, min Carla. «Inghill, du må våkne,» sier mamma. Jeg vil ikke våkne, sier jeg, men i drømmen kommer det ingen lyd. Når Carla går gjennom meg, åpner jeg øynene. Mamma! Rommet mitt er mørkt og kaldt rundt henne. «Du gråter, jenta mi,» sier mamma lavt. «Du gråter i søvne.» «Jeg drømte at Carla var død,» sier jeg, og idet jeg sier det, begynner jeg å hulke, og jeg fortsetter å hulke med nesa mot mammas hals. «Carla er ikke død,» sier mamma og rufser i håret mitt. «Det var bare en drøm.» «Jeg visste at det var en drøm mens jeg drømte,» forteller jeg, mens mamma pakker meg ned i dyna. «Det var så rart. Det var et helt annet sted.» * Neste morgen er jeg fremdeles urolig over drømmen. «Hun tilga meg,» sier jeg til mamma. «Hvorfor tilga hun meg?» 9
«Hm,» sier mamma og plukker søvnrusk ut av vippene sine. «Hvorfor?» sier jeg. «Det var bare en drøm.» «Jeg vil ikke ha sånne drømmer!» «Er det ikke fint å drømme om Carla?» spør mamma uten å høre etter. «Ikke når hun er død!» roper jeg. «Ville du likt å drømme at pappa er død?» «Nei, selvfølgelig ikke, snusket mitt.» «Carla skal ikke dø!» «Hun er altfor levende til å dø,» sier mamma seg enig. Nå ser hun på meg, nå lytter hun, nå har hun det ikke travelt selv om det er en helt vanlig morgen. Hun setter seg ved siden av meg. Hun knar skuldra mi, og hånda er varm gjennom genseren. «Du gråt i søvne,» sier hun lavt. «Du har aldri grått i søvne før.» «Jeg gråter aldri,» sier jeg hissig. «I hvert fall ikke i søvne.» Vi sitter ved siden av brødskivene. Pappa er på konferanse. Stolen hans er tom. Det er stillere enn det pleier å være. «Tror du det betyr noe?» hvisker jeg akkurat idet mamma reiser seg. «Nei. Hva skulle vel det bety? Det var bare en drøm. Av og til drømmer vi merkelige drømmer, og du holder på å bli voksen.» «Kan jeg slippe skolen?» spør jeg håpefullt. «Så kan jeg dra til Carla.» «Nix,» sier mamma. 10
«Tenk om hun er død,» argumenterer jeg. «Da kommer du til å angre.» «Hun er ikke død.» «Men tenk om!» «Carla er ikke død! Spis skiva di nå, vi må gå.»
DEL 1 – BARN
20. mars
«Det jeg liker best med å ha hest er ALT,» jubler jeg inn i mammas morgentrøtte ansikt. «Alt!» «Mhm.» «Når jeg ikke er med Carla, kan jeg skrive om henne.» «Mhm.» «Når jeg ikke kan se henne in real life, kan jeg se på bilder av henne.» «Mhm.» «Når Renate og Kaia er opptatt med hverandre, er jeg opptatt med Carla.» «Mhm.» «Dobbelt så opptatt,» sier jeg triumferende. «Ja?» «Når de for eksempel skal på påskeferie sammen, til tanta til Kaia i Oslo, da drar jeg på treningsuke til Kiruna. Sammen med Carla. Fordi vi er lovende. Fordi vi er utrolig flinke!» «Inghill – » «Skal de være borte seks dager, skal jeg og Carla være borte syv dager.» «Er det ikke – » «Når noen spør om å få være stelleren til Carla, kan jeg si: vi får se, men jeg tror du er for ung.» 15
Mamma ser på meg over tekoppen. Øynene hennes er trøtte og uten sminke, men bortsett fra det er de perfekte. Mamma-øyne. Hun bruker dem til å se på meg. Hun er glad i meg, tenker jeg. Hun er så fryktelig glad i meg. Jeg hinker litt på den ene foten, før jeg skifter til den andre, hinker på stedet mens jeg vinker til mamma. «Vi får se,» sier jeg med en geip, «men jeg tror du er for ung!» Mamma begynner å le. Hun ler den aller beste latteren, den når hun vender ansiktet mot taket og krøller hendene sammen midt på brystkassa. Når hun ler sånn må hun trampe med føttene for å greie å slutte. «Mitt hjertes Hilma,» sier pappa og farer forbi oss. «Hvor er papirene som lå her i går?» «Ha, ha! Ha, ha!» ler mamma mot taket. «De lå her. Akkurat her.» «Ha, ha!» ler mamma. «Hah, hah!» «Hvis noen spør om jeg skulle ønske jeg hadde søsken, kan jeg si: nei, hvorfor det? Jeg har Carla. Jeg er ikke alene.» Mamma tramper føttene i gulvet helt til hun slutter å le. «Jenta mi,» sier hun og snuser meg i håret. «Hva med papirene?» sier pappa og leter rundt oss. «Sitter du på dem?» «Nei,» sier mamma. «Vi skal ha møte om flerbrukshallen. Jeg vedder på at du har ryddet papirene til et eller annet sinnssykt sted, jeg – » «Nils.» 16
«Jeg kommer aldri til å finne dem!» «Nils!» «Jeg kommer til å komme for sent, og – » «NILS.» «Og alt du gjør er å le?» «Du la papirene i sekken,» sier mamma. «I går kveld.» «Ja!» sier pappa lykkelig og kysser mamma. «Nå husker jeg det!» Han styrter ut døra og tramper ned trappa. «Lille fine jenta mi,» sier mamma, fremdeles med øynene fulle av latter. «Har du det like travelt som pappa?» «Nei,» sier jeg på vei mot rommet, «jeg skal være på rommet en stund.» «Holder du på med en lek?» «Nei?» sier jeg overrasket. «Jeg har sluttet å leke.» «Når sluttet du med å leke?» Jeg blunker. Tenker meg om. «Jeg vet ikke,» sier jeg. «Da kan vi rydde alle hestene ut av rommet ditt,» sier mamma. «Nei!» sier jeg fortørnet. «Ingen hester skal ryddes.»