Kjersti Bjørkmo
Jeg har prøvd å bli venn med dyrene
Den første kråka på jorda
Uten assistanse snør kvelden, snør åsen, snør kråka og lander med et skrik kveilet i nebbet. Kledd som en pionér; den første kråka på jorda, med et kov av ansikter bak øynene.
5
Minne om å våkne i tomt hus
Det er september. Far står utenfor vinduet og plystrer og plystrer på hunden som er borte i mørket. Regn mot bregnene i hagen, og på kjøkkengulvet står vannskåla som et blankt øye.
6
Jordhund
På kveldsturen vår henger månen som en reingnagd knoke over vannvokterhuset. Hunden vil grave et hull og det tar tusen år. Det er nok til å bli redd for å bli gammel som en kniv, og for at noe vergeløst skal bre seg i vaskeservanter, stuevinduer, ansikter.
7
Det skrå regnet stiller sin diagnose
Det er ikke sant at det finnes en første gang. En tørr firkant på asfalten viser at noen har satt seg i bilen og kjørt bort. Når et gatelys flimrer, er det glemselen som slår inn. Utenfor byen kan man høre et gjerde på en slette. Når det blåser vibrerer livet mellom pålene.
8
Etter å ha begynt å lese dødsannonsene daglig
Klodens ensomme rotasjon i alt jeg gjør. Menneskene bøyer hodene mot hverandre. Gatelysene drypper sin omsorg over fortauene. Byen foran meg ligger utspent, som huden fra en tusenarmet gud.
9