Metallica av Martin Popoff by cappelendamm.no

M –

L A T E

L E H

H E

O T IS

E I R

A C I L

T I N

S K E

O T

I B G

R E LD

MARTIN POPOFF med

RICHARD BIENSTOCK DANIEL BUKSZPAN NEIL DANIELS ANDREW EARLES KEVIN ESTRADA GARY GRAFF WILLIAM HALE BOB LEAFE JAAN UHELSZKI MICK WALL FRANK WHITE

INNHOLD FORORD 6 1. PÅ MED LYSET

2. SLIPP HELVETE LØS 24

3. KLOKKENE RINGER

180

FORFATTERENS INTERVJUER 186

ØVRIGE KILDER

152

10. LAGE PLATE SAMMEN 170

DISKOGRAFI

114

8. LITT AV ET MONSTER 130

9. APOCALYPTICA

6. SVART GULL 94

7. EN ENESTE DIGER SUPPE

4. TUNG TID 56

5. RETTFERDIGHET FOR NOEN

186

OM FORFATTEREN 187

ANDRE SOM HAR BIDRATT

188

192

FORORD yggelige karer, h t in u n e g n e o er n «Gutta i bandet i betraktning.» s re e d e n e v li i kapen om man tar gals

Først av alt: Å fortelle Metallicas historie så fyllestgjørende som man gjerne vil, krever flere ord enn det er plass til i denne boka. Her skal vi heller ta deg med på en hemningsløs headbanger-turné hvor visuelle godbiter – fra T-skjorter til konsertbilder – og grundige anmeldelser av hele Metallica-katalogen får spille like sentrale roller som den biografiske teksten. Alt dette er like viktig, i mine øyne, for å trenge inn i Metallica-universet. Samtidig tror jeg at fans som for lengst er eksperter på bandet, vil føle at de i denne boka får noe ekstra. Dere kommer til å le, gråte og brekke dere, ikke minst når vår lille armé av kompromissløst subjektive skribenter både hyller og raljerer med Metallicas albumutgivelser – som spenner fra banebrytende klassikere til middelmådigheter og det, mildt sagt, kontroversielle. Og jo da, mange fine bøker, DVD-er og dokumentarprogrammer har gitt innsikt i bandets historie, men aldri før er fortellingen om Metallica blitt presentert som vi skal gjøre det nå. Det er en satans spennende utfordring!

Den visuelle innpakningen som Dennis Pernu og Voya geur Press har perfeksjonert gjennom flere, unike bøker allerede (sjekk dem ut!), er garantien din for at dette møtet med Metallica-historien blir noe langt utenom det vanlige. Bokas fantastiske mylder av konsertbilletter, backstagepass og annen memorabilia bygger opp under alle plateanmeldelsene og den biografiske teksten. Og omvendt. Så la meg forklare hvor sterkt Metallicas magi har truffet meg personlig. For det første: Gutta i bandet er noen genuint hyggelige karer, om man tar galskapen i livene Fra forfatterens samling

deres i betraktning. Dessuten er de på min egen alder – og de ble hekta på metal av nøyaktig samme årsaker som meg og mange av vennene mine. De var fans før de ble stjerner selv, slik jeg også var det før jeg begynte å skrive om musikken. Mitt første møte med Metallica var i 1983. Jeg var 20 år gammel og kunne absolutt alt om The New Wave of British Heavy Metal (NWOBHM). Altså følte jeg at jeg visste alt som var verdt å vite om metal på hele planeten, i hvert fall i albumformat. Men så kom Kill ‘Em All. Jeg husker det som om det

stua freste på bånn pinne, ampet opp av Yamahas monster-receiver CR-3020 med 160 watt per kanal.

var i går. Som sagt, disse gutta var omtrent som oss.

Spol fram til 1984. Datoen er 17. juni. Jeg har kommet

Den største forskjellen var at de nå hadde laget et album.

hjem fra Spokane, Washington med Savatage-albumet

I likhet med oss hadde Metallica dratt store veksler på

Sirens ($7.99 hos Strawberry Jams) og Loose ‘n Lethal

sin kunnskap om hva som var nytt i metal den foregå-

av Savage ($8.99 hos Mirage), og er helt over meg av

ende uka, selv lånte vi ideer og riff når vi skrev låter til

begeistring for begge. Loose ‘n Lethal må jo være en av

vårt halvprofesjonelle barband Torque denne sommeren.

tidenes beste plater, mener jeg. Likevel overgås den fak-

Nok om det. For oss insidere var Kill ‘Em All et album

tisk av Sirens, som overtar førsteplassen på min metal-

som gikk rett på sak og traff spikeren på hodet, en sånn

liske kanon. (Noe av det morsomste jeg opplevde under

plate som NWOBHM-fans kunne lage hvis de prøvde å

arbeidet med denne boka, var å høre Jonny Z fortelle at

gjenskape energien, men på en mer infam måte, og lage

Metallica var på nippet til å spille inn Ride The Lightning

noen riff som var enda kulere enn det beste på Angel

i Par Studios i Florida, hvor Savatage hadde skapt sitt

Witch eller Holocaust-albumet The Nightcomers. Likevel

massive sound. Digresjon slutt.)

var ikke Kill ‘Em All min absolutte favorittplate. Den virket

Men sommeren ‘84 var ennå ikke over. 3. august hand-

rett og slett for skitten, gatenær og svinsk, det var for mye

let jeg Ride The Lightning – den britiske utgaven – for

bjeffing rett i mikken. Jeg følte musikken var så rigid og

$14.39 hos Lyle’s Place i Victoria, British Columbia. Og

riffbesatt at det gikk litt på bekostning av alt det andre.

Savatage ble detronisert på flekken, aldri har et «tidenes

Men selvsagt nådde den høyt opp på lista da vi satt

album» ligget kortere tid som nummer én. Jeg husker

rundt kjøkkenbordet til kompisen min Fiver og prøvde å

hvordan jeg senket stiften i retning av «Fight Fire With

kåre 1983s beste plater – mens Bose 901-høyttalerne i

Fire» og … dette var bare ikke menneskelig! Bandet som

hadde skapt denne musikken var åpenbart ingen vanlige dødelige, jeg hadde aldri hørt noen bedre låt. Man kunne knapt begripe hvordan James og Kirk klarte å spille som de gjorde. Og resten av albumet var tilnærmet like bra, særlig tittelsporet og «For Whom The Bell Tolls» … Her satt jeg forbløffet på sengekanten og nærmest mistet besinnelsen, var det virkelig mulig å starte et album med tre så fantastiske låter? Bare to ganger tidligere hadde jeg opplevd noe i nærheten: Judas Priest-utgivelsene Sad Wings Of Destiny (1976) og Stained Class (1978). Og jeg fikk et nesten like stort kick bare tre måneder etter Ride The Lightning, da jeg skaffet meg Melissa (1983) av danske Mercyful Fate til $5.88, og samtidig sikret meg den ferske oppfølgeren Don’t Break The Oath til $6.99. Vel, nok om det. James, Lars, Kirk og Cliff klarte med sine første plater å sabotere alle mine forestillinger om hva metal kunne være – og ennå har jeg ikke nevnt at Master of Puppets (1986) havnet helt på toppen da jeg laget boka The Top 500 Heavy Metal Albums of All Time! Det var først etter dette albumet Metallicas fans begynte å krangle så heftig. Den merkelige produksjonen på … And Justice For All (1988), som fikk piggene ut hos så mange. Mangelen på thrash på Metallica (1991). Og så videre. Men historien slutter godt, siden Death Magnetic (2008) viste seg å være et så ambisiøst kick-ass album. Så bla i boka, les og lær. Jeg håper du kan få den samme store gleden underveis som jeg hadde da jeg skrev den. Det føltes nesten som om jeg satt rundt kjøkkenbordet med Lars, Fiver, Nalbandian, Metal Tim, Slagel og James, og vi alle laget lister over verdens beste plater. Martin Popoff martinp@inforamp.net

www.martinpopoff.com

FORORD

www.WycoVintage.com

The Old Waldorf, San Francisco, 18. oktober 1982. F.v.: Ron McGovney, James Hetfield, Lars Ulrich, Dave Mustaine. ÂŠ Bill Hale

PÅ MED LYSET2 1981–198

you, vi er ikke k c u ‘f – le il v e d t ilte akkurat de sp g o v ette hadde re D d .’ a lv d n se a r b å v ke n ls e e kk g «De en ir heller ut musi g i v r, e kt en ny vind a tr kk n fi ko m te so la l p ta v e a m tt y oppta n. Det var heav ke n u p allet hentet a -t fr 0 t 8 e å kk p lu a p d n rt a a b b n d e e de åp e thrash- og spe ll a r e hva man d r n a e v m t e t, D u . så ta a n g a a m fr blåst inn ikke om hvordan t le d n a faen i hva h t ig e d D n . e e n st ll si fu e n ir e g g i holdnin r er attituden. V e H . n e kk si u m r e ocker, 1991. R S U , h ic signaliserte. Her lr U rs La e.» – andre måtte men

Et eller annet sted mellom Unleashed in the East og British Steel hadde Judas Priest flyttet heavy metal fra et kerrang-matematisk gitarsound som hadde sluttet å overraske, til et nytt språk, en totalpakke, et credo, en opplevelse som traff flere sanser samtidig. Nå gikk det et lys opp for kidsa. Denne utskjelte musikkformen fikk brått en ny stolthet og selvtillit – som signalisert gjennom tusener av MC-jakker dekorert med buttons og tøymerker. The New Wave of British Heavy Metal ble raskt en fryktinngytende armé som skrek etter revansj – overfor punkrock, countryrock, disco og glam.

Glam? Vel, den gamle britiske varianten, anført av Sweet, Slade og Mott The Hoople, trengte ikke mye av et dødsstøt, men en halv verden bortenfor, i det musikalsk forvirrede Los Angeles, fantes det en metalvariant som var overdrevent neddynket i hårspray. Gode gitarister, utvilsomt. Men hvorfor så pent? De aller fleste i denne påfuglbevegelsen lot seg nok påvirke av de kompromissløse, nye, britiske NWOBHM-banda. Men ingen i LA ble mer slått i bakken av Motörhead, Saxon, Tygers of Pan Tang, Angel Witch, Holocaust, Fist, Raven, Tank og Venom, enn en tennisspillende tenåring av dansk opprinnelse, ved navn Lars Ulrich. Fortsatt var han ingen trommeslager, bare en diger fan. Likevel klarte Lars på mystisk vis å sikre seg en platekontrakt – som gjorde det påkrevd å lære seg å tromme, og dessuten få med seg noen slyngler som kunne spille gitar og bass, og synge. Selve platekontrakten var bare et luftslott – skapt av hans like virkelighetsfjerne kompis Brian Slagel. Ganske snart skulle Slagel bli sjef for Metal Blade Records, og tre tiår senere er han fortsatt er en toneangivende headbanger. «Inntil jeg begynte å jobbe i platebutikk var det vanskelig for oss i LA å følge med på The New Wave of British Heavy Metal,» minnes Brian. «Men noen av greiene dukket opp. Og da jeg første gang møtte Lars på en Michael Schenker-konsert i LA, hadde han på seg en europeisk SaxonT-skjorte. Jeg tenkte ‘Hva faen er det?’ Vi begynte å dra rundt sammen i plate butikkene. Det føltes som om Lars, jeg og vår felles kompis, John Kornarens, var de eneste i LA som visste at NWOBHM eksisterte. Og det var ikke mange Ron McGovney på The Stone, San Francisco, 18. september 1982. © Bill Hale

butikker som hadde greiene. Vi tre kunne kjøre rundt i flere timer, bare for å finne et par singler vi måtte ha tak i.» «Det var kult å bli kjent med Lars, for han hadde masse bra ting som vi ikke hadde, og omvendt. Den nye scenen foregikk tusen mil unna og vi var desperate etter å få vite mer om den. Internett fantes jo ikke den gangen. Derfor var det ekstra fantastisk å møte en fyr som var hekta på det samme som John og meg. Minst annenhver uke dro vi rundt på jakt etter nye skiver. ‘OK, vi bare må ha denne her. Og den der. Kan du klare å bestille?’ pleide vi å grille folk i platesjappene. Lars var 16–17 år og fullstendig hyper. Når vi kjørte rundt til platebutikkene, hadde han hoppet ut av bilen – og var på full fart inn i sjappa – før jeg rakk å slå av tenningen på parkeringsplassen. Da fikk vi det travelt med å bykse etter ham, sånn at han ikke skulle stikke av med alle de fete singlene.» Brian Slagel fikk etter hvert jobb i en platebutikk kalt Oz Records. Der kunne

han begynne å importere de livsviktige platene selv. Iron Maidens debutalbum

PÅ MED LYSET

Backstage på The Stone, San Francisco, 18. september 1982. © Bill Hale

The Old Waldorf, San Francisco, 18. oktober 1982. ÂŠ Bill Hale (alle bilder)

gjorde massivt inntrykk, det samme gjorde en compilation av ledende NWOBHM-band kalt Metal For Muthas. Og inspirert av britiske metalfanziner startet Slagel sin egen, kalt The New Heavy Metal Revue. «Så begynte jeg å tenke det var på tide med en LA-variant av Metal For Muthas. Jeg ringte alle de store distributørene og platesjappene og sa: ‘Hvis jeg setter sammen en compilation av alle metalbanda i LA, kan jeg da få dere til å selge den?’ Og de var positive. Da gikk jeg rundt til alle banda jeg visste om og sa: ‘Hei, hvis dere har en bra demoinnspilling, kan dere få være med på en samle-LP jeg skal gi ut i tilknytning til fanzina.’ Og alle svarte: ‘Så bra!’. Så fikk jeg en telefon fra Lars, som spurte: ‘Kan jeg også få være med på plata, hvis jeg klarer å sette sammen et band?’ Jeg smilte og sa: ‘Selvsagt. Hvorfor ikke?’ Litt tidligere hadde jeg vært hjemme hos ham og registrert at det slang et trommesett i en av krokene, det var ikke satt opp en gang. ‘En dag skal jeg starte band!’ sverget Lars. ‘Ja, særlig,’ humret jeg. Like etterpå begynte han å jamme med James.» Lars hadde flyttet fra Danmark til LA i 1980, sammen med resten av den halvgærne, kreative post-hippie-familien sin. Men det var først etter en slags pilegrimsferd til England han fikk fart på trommingen. «Der hadde han

– Lars Ulrich til Brian Slagel, 1981

PÅ MED LYSET

«Kan jeg også få være med på plata, hvis jeg klarer å sette sammen et band?»

. 15

hengt rundt i metalmiljøene, møtt mange av banda og blitt

Til og med Lars hadde konkurrert seriøst på tennisba-

tent på å starte noe selv,» forteller Brian. I England hadde

nen, inntil den dagen Torben tok ham med på Deep

Lars fått særlig god kontakt med bandet Diamond Head,

Purple-konsert i København, og guttungen ble bitt av

og han sugde inn alt han kunne få av impulser. Tilbake

musikkbasillen, momentant.

i LA satte han inn en rubrikkannonse i The Recycler:

James Hetfield minnes hvordan han i skoledagene

«Trommeslager på jakt etter musikere å jamme med –

oppdaget Ramones og AC/DC omtrent samtidig. «Det

Tygers of Pan Tang, Diamond Head og Iron Maiden.» De

man fikk høre om i skolegården var punk og heavy metal.

tre eksotiske kodenavnene hadde til hensikt å luke bort

‘Hvordan kan du ha Ramones og AC/DC side om side i

alle som ikke var i synk, eller som var for pene. «Så møtte

platesamlingen?’ spurte noen kompiser fortørnet. Men

han Hetfield, de jammet litt sammen, men uten at det

for meg var dette helt naturlig. Begge hadde den samme

førte til så mye,» sier Brian. «Men Lars har alltid vært

rå energien. Motörhead, også. Det var normalt for pun-

strategisk anlagt. Da jeg fortalte ham om samleplata, så

kere å gå på Motörhead-konserter, mens headbangere

han det som en gyllen mulighet til å ringe James og si:

gjerne dro for å se punkband. Glam-greia fikk derimot

‘Nå kan vi få bli med på en compilation-LP, så la oss

status som den stygge søstera i rocken, ha-ha. Enten var

kjøre på!’ Det var omtrent sånn Metallica kom i gang.»

du innvidd eller ikke.»

«Jeg vokste opp i et LA hvor glam var konge,» forkla-

Metallica var en trio da de spilte inn sin første demo. I

rer James Hetfield. Han var på denne tiden rytmegitarist

tillegg til Hetfield og Ulrich var en svart jamaicaner, Lloyd

og vokalist i en duo som kjørte auditions for å få utvi-

Grant, med på leadgitar. Grant forsvant rundt neste

det besetningen. «Hvis du ønsket å se et band i denne

sving, og inn kom Ron McGovney på bass, samt Dave

byen, var det tyngste du kunne håpe på – med mindre

Mustaine på leadgitar og heavy attitude. Mustaine hadde

Motörhead eller noen andre utenlandske kom innom

mye til felles med Hetfield, bare enda mer raseri, etter å

– Ratt eller Mötley Crüe. Det fantes tusenvis av sånne

ha vokst opp i en Jehovas Vitner-familie hvor faren var

band. Vi hang ikke ute sammen med dem i det hele tatt.

alkoholisert og voldelig. 17 år gammel hadde han frigjort

Man hadde selvsagt Brian Slagel, som fulgte med på

seg og flippa ut, brukte narko og solgte narko, og drømte

de tyngre tingene som skjedde, men vi holdt oss mest

om å gjøre et levebrød av gitarspillingen, inspirert av

for oss selv, vi var jo dessuten så unge. Hvis vi en sjel-

band som AC/DC, Judas Priest, Kiss og Black Sabbath.

den gang dro på konsert, og så et band av typen Ratt, var vi mest opptatt av hvor mye fett utstyr de hadde, og tenkte at noe sånt ville vi også ha! Hvis disse gruppene inspirerte oss på noen måte, må det ha vært at vi ble så bevisste på hvorfor vi ikke ville bli som dem. De trigget noe i oss. Et raseri.» Hetfield hadde også andre grunner til å være sinna. Han kom fra et oppsplittet hjem, hvor hans strenge Christian Scientist-foreldre hadde skilt seg da han var 13 år. Tre år senere døde moren av kreft, kanskje fordi hun av religiøs overbevisning hadde nektet enhver behandling. Lars Ulrich – til sammenlikning – hadde en trygg og god oppvekst. Faren hans, Torben, var ikke bare en

berømt tennisproff, men også et renessansemenneske.

«Noen kompiser spurte: ‘Hvordan kan du ha Ramones og AC/DC side om side i platesamlingen?’ Men for meg var dette helt naturlig.» – James Hetfield

PÅ MED LYSET

. 17