Ordbruksoppgjør 27 redaktører og mediefolk por tretter t av Niels Chr. Geelmuyden
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45862-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Forsidefoto: Bernt Eide (Arve Solstad), Odd Steinar Tøllefsen (Sissel Benneche Osvold), Erik Johansen / NTB Scanpix (Einar Førde), Erlend Aas / NTB Scanpix (Åsne Seierstad), Niels Chr. Geelmuyden (Marie Simonsen), Iván Kverme (Kjersti Løken Stavrum og Thor Gjermund Eriksen), Eivind Yggeseth (Thomas Seltzer og Rune Slagstad). Foto: Bernt Eide s. 11, 21, 31. Gunnar Lier / NTB Scanpix s. 41. Lise Aaserud / NTB Scanpix s. 53 og 241. Odd-Steinar Tøllefsen s. 67, 91. Erik Johansen / NTB Scanpix s. 79, 101. John Myhre / Aftenposten / NTB Scanpix s. 113. Tom-Egil Jensen / VG / NTB Scanpix s. 123. Knut Fjeldstad / NTB / Scanpix s. 135. Heiko Junge / NTB Scanpix s. 147. Mimsy Møller / Dagsavisen / Samfoto / NTB Scanpix s. 159. Cornelius Poppe / NTB Scanpix s. 171. Erlend Aas / NTB Scanpix s. 185, 255. Berit Roald / NTB Scanpix s. 199. Niels Chr. Geelmuyden s. 213. Mimsy Møller / Samfoto / NTB Scanpix s. 227. Iván Kverme s. 269, 311, 339. Eivind Yggeseth s. 283, 297, 325. Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Forfatteren har fått støtte fra Pressens Faglitteraturfond (PFF) www.cappelendamm.no
4
INNHOLD
Forhekset av rånen (Arve Solstad) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hekta på stoff (Einar Hanseid) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Største bukken bruse (Tinius Nagell-Erichsen) . . . . . . . . . . . . . . Drepende redelig (Alf R. Jacobsen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fader vår (Trygve Hegnar) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeg møtte Sissel (Sissel Benneche Osvold). . . . . . . . . . . . . . . . . . . I klasse for seig (Arne Skouen). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stril going strong (Harald Stanghelle) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stuenes herre (Einar Førde) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sladrestank (Knut Haavik) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Trykket og satt (Bernt Olufsen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bløt i kassa (Fredrik Skavlan) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alle manns venn (Kåre Valebrok) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Prikkedøden (Finn Graff) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sjikanefart (Gerhard Helskog) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stikk i strid (Åsne Seierstad) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grevestreker (Per Edgar Kokkvold) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Solgangsglis (Marie Simonsen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bak lukkede ører (Sigurd Allern) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kamelhårssnakk (Odd Karsten Tveit) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Småtingspresidenten (Per Egil Hegge) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Piska skinn (Jan Guillou) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lokomotivet Thomas (Thomas Seltzer) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11 21 31 41 53 67 79 91 101 113 123 135 147 159 171 185 199 213 227 241 255 269 283
Forhekset av Braanen (Bjørgulv Braanen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Løkens kjerne (Kjersti Løken Stavrum) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sin mors datter (Rune Slagstad). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vakten og æren (Thor Gjermund Eriksen). . . . . . . . . . . . . . . . . .
297 311 325 339
FORORD
Den legendariske Morgenblad-redaktøren Christian Friele ble en gang invitert til taffel på Slottet hos Oscar den annen. Friele, som av hensyn til sin integritet senere skulle avvise å bli dekorert med ridderkors, lot avsende følgende korte svar: «Tak, jeg ønsker ikke nogen privat omgang med den person.» Selvfølgelig er det slik redaktører og journalister burde forholde seg til så vel samfunnets symbolske som reelle makthavere. Journalistikkens fremste oppgave skulle være å vokte befolkningen mot urett og overgrep fra makthaveres side. Å være vakthavere på vegne av de avmektige. Det er uforenelig med å pleie vennskapelige bånd til maktens innehavere eller på annen måte aspirere etter rikdom og rang. Dersom journalistikkens utøvere blir en del av samfunnets elite, vil det med nødvendighet prege medienes perspektiv og innhold. Friele bukket og satte stolen frem hvis en fattig enke besøkte hans redaktørkontor. Aldri skal han ha gjort det samme når mektige embetsmenn skred over terskelen. Med nåtidens redaktører kan man få inntrykk av at det forholder seg bakvendt. Fattige enker slipper sjelden inn. Forklaringen er antagelig at det kaster lite av seg både økonomisk og sosialt å gi de avmektige en stemme. Den tidligere lederen av Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, fastslår i nærværende portrettsamling at mange norske journalister kan behøve knebeskyttere slik som de kryper for makten. Resultatet avspeiler seg i form av tiltagende servilitet og fellesretting. En kvelende politisk 7
korrekthet preger vesentlige deler av norsk presse og gjør den flokkdyrisk av vesen. Hvis redaktører og journalister blir en del av elitenes runddans, utgjør det et svik overfor publikum og samfunnsoppdraget. En vesentlig del av ulykken er antagelig at stadig flere journalister betrakter sitt yrke som springbrett for personlig karriere og sosial fremgang. Ingenting betjener makthavernes interesser så silkefint som at mediene fylles av pludder, sladder og kjendiseri. Makthavere flest vil heller ha en avkoblet enn en tilkoblet befolkning å forholde seg til. Slik oppfyller mange av vår tids medier maktens våteste drømmer. Dette samtidig som undersøkelser har avklart at de maktesløse i samfunnet ikke lenger stoler på journalistene. Det viser seg dessverre at folk flest har større tillit til bruktbilselgere. Heldigvis finnes det unntak. Noen medier og journalister er opptatt av å gå mot strømmen og presentere den andre versjonen. Den som mektige personer og interesser skulle ønske at ikke ble kjent. De er ikke dominerende eller toneangivende innenfor dagens mediebilde, men vil etter hvert kanskje kunne bli det. Mange aviser, ikke minst de løssalgsbaserte, sliter med bratt fallende opplag. Et fall som forsterkes ved at annonseinntektene stuper. Den engelske pressemagnaten Alfred Harmsworth, senere best kjent som Lord Northcliffe, presenterte tidlig på 1900-tallet følgende formulering om innholdet i aviser: «Nyheter er noe som en eller annen, et eller annet sted, svært nødig vil at skal bli offentlig kjent. Resten er reklame.» Utfra dette kriteriet er det ikke så mye annet enn reklame i norske medier. Hvilket kanskje i noen grad forklarer hvorfor den betalte reklamen er i ferd med å forsvinne. Denne høsten er det 25 år siden Kapital publiserte mitt første portrettintervju. Mange av de bedre portrettene har opp gjennom årene vært med redaktører og journalister. Flere av dem hører til de morsomste, farligste og mest tankevekkende jeg har skrevet. Desto større stas er det at Cappelen Damm ved Ragnhild Hjorth nå vil utgi et utvalg av portrettene i bokform. Vi deler et håp om at portrettene vil kunne ha verdi både som dokumentasjon og inspirasjon. 8
Flere fortjener takk i forbindelse med utgivelsen. Først og fremst intervjuobjektene, som i sine travle hverdager stilte seg til rådighet i halvannen times tid. Dernest redaksjonene, som har gitt meg frihet, plass og økonomi til å gjennomføre portrettene. Takk også til forlaget, som ved utgivelsen mener å se at tekstene har en gyldighet ut over tiden, rammen og mediene de ble til i. Sist men ikke minst vil jeg takke deg som leser. Uten deg ville ingenting blitt noe av. Hva redaktør Friele angår, burde norske mediefolk av i dag studere hvordan han røktet sitt kall som uavhengig pressemann for mer enn 130 år siden. En gang redaktøren passerte daværende stortingspresident i en av maktens korridorer, kom presidenten i skade for å feiltolke Frieles nervøst betingende rykninger i underansiktet. Presidenten ville vite om Friele geipet til ham. «Nei, gjepe til Dem», svarte Friele. «Jeg ville ikke engang urinert på Dem om De sto i lys lue.» Sjokkert over redaktørens aggressive tone, skal presidenten ha truet med å bringe Friele inn for retten. «Ja, det blir noe annet», svarte Friele. «Blir jeg ved domsavsigelse pålagt å gjøre det, vil jeg naturligvis stå til tjeneste.» Niels Christian Geelmuyden Tjøme, august 2014
9
Forhekset av rånen
Arve Solstad, Dagbladets sjefredaktør fra 1973 til 1990, intervjuet i Bibliotekbaren på Bristol for Kapital i 1990. Han sendte meg en tegning av Hammarlund som julehilsen samme år, med denne håndskrevne, rause inskripsjon: «Kjære venn. I dag kan jeg vel innrømme at portrettet ikke var så dumt! Lykke til med ditt talent og framtida.» – Synes du vi skal snakke om noe hyggelig eller synes du vi skal snakke om Dagbladet? Arve Solstad vender sitt hode tungt mot meg. Dette buklete hodet som har murret og frådet og frest siden det tøt ut i Orkdal en miserabel novemberdag midt på svarteste tredvetallet. Et bulder i to sko har han vært hele livet. En rumler fra landsbygden, skadet innvortes antagelig en gang i sitt gry. Med sammenknepne øyne redigerer han meg i stykker som best han kan. Og ingen kan det bedre enn Arve Solstad. Fintfolk ynder å påstå at han egenhendig har omdannet Dagbladet fra høyvelbåren kulturavis til åndsfattig pludderdåse. Ikke fullt så fine folk fraskriver ham endog æren for det. Disse har den senere tid funnet støtte i det forhold at avisen har manglet redaktør siden nyttår uten at noen merker forskjell. Skal se om han ikke fortsatt brisker seg innenfor bukseselene og biter i brillestangen når verden brekkes om til det ugjenkjennelige på desken. Nå fletter han i alle fall sine hårløse hender halvveis sammen og lar lillefingrene rotere om hverandre, som var de redaktører 11
i Schibsted-gruppen. Under øynene kan det se ut som han har gnidd seg inn med trykksverte, så ingen skal tro annet enn at han er en årvåken pressemann. – Siden du spør, så synes jeg vi skal snakke om Trygve Hegnar. – Hvorfor det? – Jeg orker ikke å snakke om noe avansert i dag. Det er så mange jubileer for tiden at det ikke er til å holde ut. I det siste har det vært så mye at jeg føler meg helt tom i hodet. – Så har du i alle fall noe til felles med avisens lesere? – Hø! Du vet antagelig ikke at Hegnar begynte som håndballreporter i Dagbladet. – Nei, men jeg vet at du begynte din karriere med å anmelde erotiske legeromaner. – Hvordan faen vet du det! Nåja, samme kan det være. Det blir ikke noe intervju av dette her, det har jeg forstått allerede. Radikaleren sitter på sin faste plass i Bristol Bibliotekbar med sin faste tweed-jakke og en fast hånd om sitt faste glass. Det sveiver han rundt så isbitene svimler i skotske skvalp. Bølger har han elsket å skape aldeles siden han som redaktør i russeavisen avslørte en korrupt arbeiderpartipolitiker hjemme i Orkdal kommune. Deilig nok ble det innkalt til ekstraordinært kommunestyremøte på selveste Kristi Himmelfartsdag, hvor man med kvalifisert flertall vedtok en avskyresolusjon mot odelsgutten. Han skulle fornektet sin natur grovt om han ikke umiddelbart solgte historien videre til Dagbladet og kjøpte Brandy Special for honoraret. Tross alt besluttet han i en alder av syv at han ville bli redaktør i avisen som hans tippoldefar tegnet abonnement på i 1864. – Hva tror du det kan komme av at ingen vil ha jobben din? – Det skal bli spennende å se hvem som utnevnes til ny redaktør i Gyldendal. Jeg har aldri sett maken til akselererende utskiftning av ledere. Nå går det jaggumeg fort unna. – Du trodde kanskje du hadde en ettertraktet jobb? – Nei! Det har jeg aldri trodd. Jeg hadde i sin tid store problemer med å skaffe meg en kollega. Jahn Otto Johansen, som til slutt sa seg villig, 12
uttalte en gang noen kloke ord. Han sa at altfor mange gode redaktører er blitt båret ut av sine redaksjoner med bena først. – Er det så mye bedre å komme med andre kroppsdeler først? – Ja! Brøler Solstad gangsterkongelig til bartenderen og skyter en blek labb i været. Ingen er med større rett enn ham slått til Ridder av Hans Majestet Grisen. Sekunder etter er hans pjolterglass gjenoppfylt. – Før i tiden var det vanlig å sitte til man var over sytti. Personlig synes jeg ingen arbeidsleder skal fortsette etter fylte seksti. «Storoksen», som han gjerne kalles blant journalistene i Akersgaten, gomler ordene frem. Nikker storveies til seg selv hver gang han mener å ha sagt noe overstadig genialt, som nå. Dekker i motsatt fall over med noen tilfeldig valgte sitater av Benjamin Disraeli. Da han skulle intervjues i VG forleden år, hadde den gamle hjelpelærer ved Halling skole endog pugget to linjer av Sartre. Blir situasjonen helt prekær, vipper han en røyk inn i den lealause mulen. I virkeligheten er det ikke mer enn 34 000 Barclay-sigaretter siden han fylte femti. Av sine kolleger ble han i den forbindelse forært en utedo til landstedet Pilterud ved Tyrifjorden. Tanken var til dels den at han heretter skulle kunne drive pressevirksomhet også i fritiden, og til dels et oppgjør med Johan Galtungs påstand om at Solstad bestyrer «en åpen kloakk». – Folk som vil deg vel, de sier at du ikke leser Dagbladet? – Man leser jo sin avis, det er klart, men man gjør det på sin spesielle måte. Jeg gransker den ikke som en korrekturleser. For en redaktør er det viktig også å lese andre aviser. Enkelte må jeg medgi at jeg har kuttet ut, men det ville være ukollegialt av meg å navngi hvilke. Jeg er uendelig lei av dette fordømte pratet om hvor forflatet Dagbladet liksom er blitt. Det er en merkelig ting med avisen min som jeg har lyst til å nevne for ordens skyld. Vi har flere fotnoter i akademiske avhandlinger og fremstillinger enn noen annen avis her i landet! Det er ikke så verst når man samtidig vet at vi har en million lesere. Arve Solstad er i den grad gått opp i sin avis at det nesten ville være rart om ikke hans initialer var å finne like etter bladnavnet. Til albuspissene ligner han sitt medium. Ikke bare i den forstand at han er satt 13
på dagtid, trykket om natten og lite verdt dagen derpå. Han kommuniserer med store bokstaver, har få formildende sider, er uflink til å holde takten, mestrer farger dårlig og kommer ikke ut på søndager. Da sitter sofabonden hjemme i sofaen i Bygdøy Allé og leser biografiene om Karl Evang, Kristian Schjelderup, Ole Hallesby og Sjokoladekongen Johan Throne Holst. Særlig sistnevnte blir han rent skjør i blikket av å snakke om. – Sjokoladekongen, forstår du. Sjokoladekongen oppfant alt som kunne oppfinnes for femti år siden. Tenk på det! Absolutt alt! Bortsett fra Haakon Lie. Han var det jeg som oppfant i 1961. Solstad snøfter av nostalgi. For han er levende opptatt av mennesker, særlig de av dem som er døde. En av fordelene med døde mennesker er naturligvis at de stort sett ikke har noen verden ting å utsette på avisen han har redigert siden 1973. Det har heller ikke Jens P. Heyerdahl. – Storkapitalen gråter når du trekker deg tilbake, og det til tross for at du 13. mars 1971 uttalte til Morgenbladet at du ikke aksepterer den privatkapitalistiske samfunnsstruktur? – Jeg aksepterer ikke rendyrket kapitalisme i dag heller. Noe ganske annet er at jeg aksepterer Jens P. Heyerdahl. Jeg hesjer til og med høy for ham ute på Tanum. – Allerede i 1971 omtalte du deg selv som «en tungsindig fallert odelsgutt»? – Fallert odelsgutt, det er jeg. Men tungsindig? Forleden natt hadde jeg en besynderlig drøm. Jeg drømte at jeg solgte alt og flyttet ut på landet, kjøpte en gård, lærte meg å kjøre traktor, og begynte med griseavl. Morgenen etter sto det i Expressen at sjefredaktøren i Dagens Nyheter hadde gjort nøyaktig det jeg drømte om. Sånt noe er pinadø nokså rart, hva? – Du begynner simpelthen å bli okkult på dine eldre dager? – Ja, jeg begynner å bli okkult. Også jeg som alltid har vært rasjonalist og motsatt meg horoskoper i avisen. Det får bli mitt minnesmerke; at det aldri ble horoskoper i min redaktørtid. Solstad rister så godt av latter at skjorteflakene flagrer opp av buksen. 14
Ler seg fillete som bygdefolket gjorde den gang Bukkerittet ble oppført i Orkdal med Arve Solstad i rollene som Mor Aase, Peer og bukken. Raus nok til å skøye med seg selv har han vært bestandig. Desto mer fornærmet blir han når fotografen ber ham ordne på antrekket. Snurt tar han sitt beige slips og drar så hardt og lenge at vi værer førstesidestoff. – Hva er det egentlig ved griseavl som tiltaler deg slik, rent bortsett fra at det grenser opp til redaktørjobben i Dagbladet? – Det er ingenting ved griseavl som tiltaler meg. Min kulturredaktør lærte seg å kjøre traktor i voksen alder. Det synes jeg er imponerende. For øvrig er det ikke noe nytt i dette at folk skjeller ut Dagbladet. Skal jeg fortelle hvordan Adresseavisen karakterisert vårt julenummer for hundre år siden. Tre ord var alt de brukte: «Et stygt barndomsminne!» – Hvorfor utvandrer du ikke? – Jeg er ferdig med å utvandre. Jeg utvandret som nygift mann til Lund i Sverige, og hadde mitt lykkeligste leveår der. Egentlig hadde jeg tenkt å emigrere til USA, men jeg hadde pokker meg ikke penger. Nåvel. Jeg må si jeg undres på hva som driver et menneske som Trygve Hegnar. – Lettere å besvare antagelig enn hva som driver et menneske som deg? – Penger har aldri vært drivkraft for meg. Jeg drives av tradisjon ene og alene. Jeg har faktisk ikke en eneste aksje igjen i avisen. Alt er overført til vår datter Maria. – Et navn du som hedning må ha valgt for blasfemiens skyld? – Navnet ble til som et kompromiss mellom Marit og Marie. For øvrig er jeg blitt en mer bevisst agnostiker med årene. Jeg hater prester, slik jeg alltid har gjort, men Gud begynner jeg å bli litt usikker på. Gud på sin side har antagelig vært usikker på Solstad siden guttungen var fjorten år og holdt 17. mai-tale fra prekestolen i Hølonda Kirke. Usvikelig troløs har han virret frem i livet. Inn og ut av Statskirken. Inn og ut av Venstre. Inn og ut av jusstudiet. «Det skjønte jeg ingen verdens ting av», sier han. Utestengt fra studentenes kro i tre måneder av Arne Haugestad grunnet ubehøvlet fremferd i beruset tilstand. Kastet 15
på dør av Gro Harlem Brundtland personlig i forbindelse med utdrikningslaget til hennes mer eller mindre ekte mann. Etter sigende var hans landing den gang minst like grasiøs som under annet hopp i Knykenbakken i 1948. Hans største idrettsprestasjon i livet. Delt niogåttiende plass. – Hvilke problemer i oppveksten er det egentlig du har kompensert for som redaktør? – Har jeg hatt noe i livet, så er det lykkelig barndom. Bortsett fra at jeg måtte fjerne mandlene, har jeg bare positive minner fra oppveksten. – Likefull river du ned låver og hus med bare nevene når du en sjelden gang er hjemom Ljåmo Gård? – Jeg har alltid likt å utføre enkelt kroppsarbeid. Rive, rydde og male. Det er drømmen. Snu på jord, ikke minst. Det er ikke noe å utsette på gårdsdriften der, skal jeg si deg! – Nei, du er jo nesten aldri der. Du er jo opptatt med å forsvare boog driveplikten på lederplass? – Hør nå her. Min gård er egentlig min kones gård. Den drives av familiemedlemmer. Og hvem er det, spør jeg bare! Hvem er det som inviteres hjem for å reflektere over hjembygdens utvikling? – Til en avis har du forklart at din avgang skyldes utslitte tennplugger. Det er vel noe man gjerne får etter å ha råkjørt i lang tid? – I morgen er det på dagen femogtyve år siden jeg ble ansatt i Dagbladet. Herav har jeg i sytten år vært sjefredaktør. De færreste aner hvilket vanvittig press det er å være redaktør i Akersgaten. Det skal være motsetninger i en levende avis. Det skal være mange fronter å forholde seg til. Derfor er det også en faens jobb! – Så er det vel derfor man ikke finner en som passer like godt i jobben som deg? – Du får meg ikke ut på glattisen i det spørsmålet der. – Kan problemet være at man egentlig aldri har hatt noen ansvarlig redaktør i Dagbladet? – Det er latterlig sagt. Dagbladet er den avisen i Norge som virkelig har hatt ansvarlige redaktører. Siden første verdenskrig og frem til i dag 16
har vi hatt, la meg se, seks redaktører. Og tre kasserersker! Den er det ikke mange som slår! – Det har altså vært tider da du skulle ønske at du hadde realisert drømmen om å starte supperestaurant på Drammensveien? – Jeg er meget glad jeg aldri startet supperestaurant. Planen var at Arne Hestenes skulle være med, og da er jeg redd det ville blitt så som så med forretningsførselen. En ganske annen sak er at jeg utøver suppekokekunst på privat basis. Uansett hvor lenge jeg strever, så er det ingenting som slår mors trondhjemssuppe. – Hva er det for en suppe? – Søtsuppe Med kanel og rosiner Jeg tror bare du kan sette i gang og pakke sakene, sier Solstad til fotografen. – Det blir ikke noe intervju av dette her. Det hører du vel selv. Ettersom det ikke blir noe intervju, lener bladstyreren seg tilbake og forteller om den gang en mann kom busende inn i redaksjonen til Akershus Folkeblad på Lillestrøm. «Badekarene!», ropte han. «Hvor er badekarene?» «Hvilke badekar?», spurte redaktør Solstad. Hvortil mannen svarte: Er ikke dette et folkebad, da? – Etter hva jeg forstår har striden innad i Dagbladet den senere tid stått mellom dem som vil at avisen skal være like ille som den er og dem som vil at den skal være enda verre? – Det er for komplisert til å snakke om. – Så får vi heller snakke om hva det kan skyldes at vi ikke har noen samfunnsdebatt i Norge? – Den offentlige debatt i Norge er veldig fragmentarisk og omhandler i liten eller ingen grad generelle spørsmål. Nå ville det for eksempel vært nærliggende å debattere hvorledes varige demokratiske apparater kan bygges i Øst-Europa. Likeledes burde man debattere om vi ikke opplever en demokratisk krise i vårt eget land. Er det tilfeldig at vi har beslutningskriser av det slag vi opplever i spørsmålet om hovedflyplass, TV 2 og olympiaden? Det burde man spørre om. I stedet opplever vi at den hardeste debatt hittil i nittiårene har handlet om hvordan ulike historikere synes man bør tolke begivenhetene i 1814. 17
– Ikke annet å vente når pressen totalt svikter sin oppgave som vakthund og oppdrager? – Vås fra ende til annen! Vi har mer debattplass til rådighet enn noensinne. Det er ikke der problemene ligger. Problemet ligger i at Stortinget er blitt et åndelig parkeringshus. Når politikerne utelukkende driver dilettanteri, overtas arenaen av andre. Den senere tid har vi hatt en meget interessant debatt om slektsforskning i Dagbladet. – Har den frembrakt opplysninger i formildende retning når det gjelder ditt eget arvestoff? – Det vil jeg bare ha sagt: Mine slektstavler er meget brukbare. Både Uppdal og Weidemann, ja, til og med Duun er inne i bildet. Mens Arve Solstad sitter og oppregner sin slekt tilbake til begynnelsen av det syttende århundre, gripes jeg av en plutselig ydmykhet. Tross alt var det magister i statsvitenskap, Arve Solstad, som vant den aller første Narvesen-prisen i 1969. Tross alt blir han regnet for å være den kritiske journalistikkens kjødelige far. Dypt i meg kribler det etter å vise den store mester at jeg dog har lært et og annet brilliant maske-avrivende nådestøtspørsmål fra hans egen avis. – Tar du ofte på andre mennesker? – Det er faen røkke meg et jævlig godt spørsmål. Men det kommer altfor sent. Dette kan aldri i verden bli noe intervju.
18