Jens Lapidus
Vip-rommet Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Jens Lapidus Originalens tittel: Vip-rummet Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO Copyright © Jens Lapidus 2014 Published by agreement with Salomonsson Agency © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43723-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Silvia Morán Kjølstad Forfatterportrett: © Anna-Lena Ahlstrom ¨ Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Harddisken
(Åtte år tidligere) Stillheten som oppsto da Cecilia stoppet motoren, føltes et øyeblikk som en slags ro. Så sukket hun høyt. Hun hadde aldri vært så langt unna ro som nå. Bilen sto parkert på grusplassen utenfor barnehagen til Lillan. Vanligvis ville hun revet til seg vesken, som pleide å ligge i rommet i midtkonsollen, og skyndet seg inn for å hente datteren. Alltid på farten, alltid hodet fullt av neste punkt på agendaen. Men de siste ukene hadde det blitt uutholdelig. Livets puslespill var ikke noe puslespill lenger, det var et jordskjelv som truet med å kaste henne og familien ut i kaos og fornedring. I dag burde hun virkelig ha kastet seg ut av bilen for å hente barna, de var i fare. I stedet lente hun seg tilbake og ble sittende. Stillheten var så deilig, og her ville ingen hun kjente passere og lure på hvorfor hun tok seg en høneblund i bilen klokka fire om ettermiddagen. Men hun kunne ikke lukke øynene. Hun var redd for hva hun ville se på innsiden av øyelokkene. For omtrent en time siden hadde det skjedd noe som forandret alt. Igjen. Hun hadde gått fra Kungsholmen mot T-Centralen for å 5
ta T-banen til jobben. Hun hadde sagt til sjefen sin at hun skulle til legen på grunn av ryggsmerter. Det regnet lett, og vanndråpene stakk henne i ansiktet som små nåler. Pyttene på gata lignet mørke blanke flekker. Hun passerte Stadshuset og telte sju turistbusser som sto parkert utenfor. En gruppe kvinner, som alle var kledd i jakker som var så tykke at kvinnene lignet polarforskere, hadde samlet seg rundt en guide. De sto tett sammen med paraplyene oppslått som et felles skjold mot været. Cecilia gikk over gata for å slippe å trenge seg fram. Da hun fortsatte å småløpe på den andre siden, fikk hun en underlig følelse. Ti meter bak henne krysset også en mann gata, en mann med lua trukket langt ned. Han beveget seg også raskt. Hadde hun ikke sett den mannen stå og røyke utenfor BUP-mottaket? Som om han ventet på noe. Ventet på at hun skulle komme ut? Akkurat da ringte telefonen hennes. Skjult nummer. «Har jeg kommet til Cecilia Emanuelsson?» Det var en mann som snakket. «Ja, det er meg.» «Bra. Jeg vil bare si dette: Vi har mannen din.» «Hva er det du sier?» «Snu deg.» Cecilia snudde seg, lenger borte så hun at turistene beveget seg inn mot den store inngangen til Stadshuset. Hun lette med blikket. På den andre siden av gata gikk en mann i dress med paraply i hånden. Da så hun ham, mannen med vinterlua. Han sto et steinkast unna henne og lente seg mot en lyktestolpe. Det virket ikke som om han brydde seg om regnet. Han holdt en mobiltelefon mot øret. Da han så at hun hadde oppdaget ham, løftet han den opp, nesten som om han vinket med den. Så hørte hun ham si i telefonen: «Vær stille og hør etter nå. Det er veldig enkelt. Mats er hos oss. Og vi har oversikt over alt du gjør. Hvis du eller noen andre går 6
til politiet, dreper vi ham. Jeg ville bare at du skulle vite det.» Hun burde rive opp bildøra nå, løpe og hente Lillan og Benjamin. Deretter burde hun kjøre til Arlanda og ta første og beste fly til foreldrene sine. Å ringe politiet var ikke noe alternativ før hun hadde tenkt over betydningen av det som hadde skjedd. Dessuten ville hun plassere barna på et trygt sted først, langt unna Stockholm. Likevel klarte hun ikke å gå ut av bilen. Hun tenkte på hvordan det hadde blitt slik.
18. januar
Skoene: Zegna. Smokingen: Corneliani. Skjorta: Fray. Philip Schale var top notch i kveld – uslåelig. Hele outfiten: trettito tusen hos Hans Allde – minus skjorta, som for øvrig var bestilt etter mål direkte fra Italia. Han hadde fått den og tre vanlige arbeidsskjorter for en uke siden. Sea Island Quality, two fold-bomull, ekte perlemor i knappene, håndsydde detaljer i armhulene og ved kragen. Det kom på nitten hundre euro. Det var som å få det. Men nå: Noen hadde sølt øl på smokingen og skjorta hans. Eller kanskje det var en drink. Eller var det vann? Saken var at han ikke husket hvordan det hadde skjedd. Han husket ikke engang hvor det hadde skjedd. Han visste bare at han kjente noe fuktig trenge gjennom super 120-ullen. Philip så seg rundt. Lørdagskveld på byens heteste sted. Dansegulvet i VIP-rommet på Clara’s var overfylt. Axel var ikke å se. Kanskje han hadde gått rett hjem etter middagen – det var allment kjent at han hatet veldedighetstilstelninger. Carl derimot veivet med armen ute på dansegulvet: Den svette pannen hans reflekterte stroboskoplysenes støt som et speil. Og Ian – Philip snudde på hodet – akkurat, han satt jo ved siden av ham ved drinkbordet. Jakkeslagene på smokingen slikket Ians nakke – som et reklamebilde for Brionis vintersesong. Sløyfen var fortsatt per8
fekt knyttet, til tross for at klokka var kvart over fire. Han hadde alltid vært nøye med sånt, Ian. Ian bøyde seg fram og nærmest ropte inni øret hans: «Sorry, jeg betaler renseriregningen. Ikke noe problem.» Det var altså hans skyld. «Det er en fin skjorte du har der. Du vet, nittifem prosent av pøblene her inne har ikke noen made-to-measure-skjorte. Og femti prosent vet sikkert ikke hva Fray er engang. Fattige late idioter.» Philip skjønte ikke hva Ian snakket om. Kanskje han hadde fått i seg for mye, kanskje det bare var en avledningsmanøver på grunn av at han hadde sølt på ham, eller så var det bare som vanlig. Ut av høyttalerne: Avicii pumpet vertikal rytme. I neseborene: Kolaen drev den horisontale følelsen – gulvet liksom dreide rundt sin egen akse. Philip hadde bøyd seg over bordet og dratt en stripe for tjue minutter siden. Dette var spesial-spesial-avdelingen: VIP-rommet – ingen hadde brydd seg. So wake me up when it’s all over. Folk sang med som gale, gryntet som griser. Spratt opp og ned, klamret seg til følelsen av sorgløshet. Ian bøyde seg fram igjen. «Se på dem. Lettkjøpte. Ensporede. I-di-o-ter.» Philip orket ikke å høre på sytingen. Han tok en slurk av drinken. Sitronsmaken var frisk – han tok en slurk til, prøvde å fokusere på dansegulvet. Det var en der ute han kjente igjen. Stroboskopet sprutet andre bilder i hodet hans. Møtet hadde vært tidligere i dag – private banking, Fernström & Qvist, knirkende parkett og trepanel på veggene. Gratis lunsj og krisp sancerre. Antikvarisk vernede rom og fasader. Bankfyren med rosa Salvatore Ferragno-slips og grått ansikt, som prøvde å lære ham om investeringer. Det stemte at han hadde en viss overlikviditet i enkelte av selskapene. Men andre investeringer blødde. 9
Framfor alt prøvde de å overbevise ham om at han burde bytte forvalter og rådgiver. Men hvis familien hadde brukt samme bank i seksti år, skiftet man ikke uten videre, det burde de vite. Likevel hadde Philip lyttet høflig, han ville ikke skuffe bankfyren, og så var det jo en grunn til at han hadde gått dit. Han visste bare ikke om grunnen var at han ville ha en bedre bank, eller noe annet. Han fikk et glimt av henne igjen. Et eller annet sted, jenta han hadde truffet for noen uker siden. Blikket hennes søkte hans. Han husket ikke helt navnet hennes, men det var kanskje Nina eller Anina. Røyken sprutet ut over dansegulvet. Carl danset med to jenter og snodde seg som en akrobat. I lyset fra en spot så han ansiktet hennes igjen, liksom oppløst i havet av mennesker, hun var en del av tåken, en del av hele dette stedet. Likevel så han det tydelig: blikket hennes. Hun hadde vært pratsom, snakket om alt hun skulle gjøre når hun ble ferdig med studiene. Han husket ikke hva hun studerte. Hun hadde snakket om hvem hun kjente og ikke kjente, om hvilke dørvakter som var greie, og hvilke som bare var i bransjen på grunn av sin sadistiske legning. Og nå: Øynene hennes var tydelige. Han sa ikke noe til Ian. Den store skjermen på Scandic Anglais-bygget viste noe om skiklær. Snøen i filmen var så lys at Philip snudde ansiktet bort. Hvor var alle sammen? Stedet hadde stengt. Ian hadde dratt – faen, det var jo han som hadde skjenket ham og fått ham til å bli igjen. Philip måtte hjem. Han så etter en taxi. Det var kaldt. De små pikslene som dannet reklameskjermen lyste ham opp som lyskastere. Han ville bare lukke øynene. Legge seg ned. Hvile litt. 10
Flere personer kom mot ham. Han kikket ut over gata, det måtte da komme en bil snart. Noen dunket til ham. «Ey, du.» Det var en kortvokst kar med svart lue trukket langt ned over hodet og skjerfet et stykke opp over munnen. Philip tok et skritt til side. «Unnskyld,» sa han, mest av vane. Karen snudde seg. «Har du problemer, eller?» Skikkelig sving i steget. «Snakker dere til meg?» spurte Philip «Har du problemer eller, spurte jeg. Du dyttet til meg.» Karen kom nærmere. «Nei, det må ha vært en misforståelse. Jeg venter bare på taxi.» «Hold kjeft. Du har store problemer.» «Nei, jeg vet ikke …» Slaget traff Philip over øyet. Han tok seg til ansiktet og skrek. Samtidig merket han at karen var tett på ham nå. Han prøvde å rygge unna. Da tok noen tak i ham bakfra. Han prøvde å rive seg løs, vri på kroppen og sparke med beina. Men det hjalp ikke. En eller flere holdt ham for hardt fast. Så kom en av mennene bort til ham. Han hadde en gjenstand i hånden: et våpen. Mannen presset pistolen mot magen hans og stilte seg enda nærmere. Han bøyde seg fram mot ansiktet til Philip. En underlig følelse ved øret. Philip skjønte det med det samme. Mannen slikket på øreflippen hans. «Liker du dette? Du gjør det, ikke sant?» Stemmen var nær, likevel så fremmed. De presset ham framover. Han telte fire personer. Alle med mørke klær og luer trukket langt fram på hodet. De måtte bli oppfattet som en svært underlig gruppe der de gikk 11
nedover Birger Jarlsgatan. Det var bare det at det ikke var så mange ute som kunne se dem på denne tiden av døgnet. Han visste ikke nøyaktig hva klokka var, bare at ingen av stedene i Stockholm hadde lov til å ha åpent lenger enn til fem. På noen steder så han enslige personer sitte sammenkrøpet på benker og i portrom, de hadde antagelig kastet opp og ville bli litt mer edru før de gikk hjem. Mennene sa ingenting. De gikk tett på ham, som om de var livvaktene hans. Han kjente hele tiden den harde pistolmunningen i ryggen. Han visste kanskje hva dette dreide seg om. De presset ham framover. Førte ham med seg. Hvor førte de ham? De passerte Riche på venstre side. Lysene var slukket der inne, og stolene sto på bordene. De siste dørvaktene hadde tydeligvis gått hjem, for det var ikke et menneske å se noe sted. Philip tenkte på arbeidslunsjene de pleide å ha der. De hadde en fin biff Rydberg. Men ikke nå – nå var det ingenting som var fint. De fortsatte mot Nybroplan. Noen tomme taxier streifet rundt og ventet på sånne som ham. Bargjester som hadde blitt hengende igjen. Han vurderte å rope eller vinke. Men det virket idiotisk. Uansett hvem disse karene var, hadde de et våpen rettet mot ryggen hans. Han kunne ikke gjøre noe uten å risikere livet. Han kjente at svetten rant i pannen, til tross for kulden. Kvalmen krøp som en orm i magen. De krysset gata og stilte seg ved den lille billettkiosken for turistbåtene. Her var det mørkere, lyset fra gatelyktene nådde ikke helt hit. Berzelii-parken lå svart på den andre siden. De bare greinene på trærne strakte seg opp mot den overskyede nattehimmelen, og den skitne snøen ventet på det langsomme morgenlyset. «Gå ned,» sa mannen som holdt i våpenet. Philip skjønte ikke hva han mente med det samme. 12
Så gestikulerte en av de andre mennene ned mot kaikanten. De ville at han skulle klatre ned på isen. «Nei, nei. Det går ikke.» «Gå ned, sa jeg.» «Dere er sprø. Isen holder ikke. Jeg kommer til å drukne.» Mannen med våpenet gikk rundt ham og stilte seg rett overfor ham. Han løftet våpenet igjen og presset det mot magen til Philip. Nå er det slutt, tenkte han. Ikke gjør det, ikke gjør det. Ordene dundret i ham. Mannen sa med største selvfølgelighet: «Nå går du ut.» Philip kjente at beina begynte å skjelve. Likevel satte han seg på huk på kaikanten og heiste seg ned. Det var sikkert to meter ned til isen. Han slapp taket og landet på den glatte overflaten. Det knaket. Han kikket ned. Isen så fuktig og skjør ut. Han tenkte på barndommens skøyteleksjoner på Östermalms IP. Der var det trygt, der var det fast grunn under isbanen. Han hadde ingen anelse om hvor tynn denne isen var, men han visste at det ikke hadde vært en slik vinter som gjør isen stabil. Dette var det samme som selvmord. «Det går ikke. Vær så snill.» Mannen hadde puttet bort våpenet. Han og de tre andre sto med hendene i lommene og så ned på ham fra kaikanten. «Gå lenger ut,» sa han.
21. januar
Det var en klar blå dag. En dag som gjorde at mange stockholmere syntes at det faktisk var verdt de tre foregående månedene med grått og trist snøslaps. Dejan gledet seg til turen, ikke bare på grunn av den han skulle møte når han kom fram. Han elsket å kjøre bil. Han tok av seg hanskene og vred på nøkkelen. Bilen startet med et rykk. Rattet var kaldt, som om det var av metall, så han holdt det bare med fingertuppene på høyre hånd. Likevel frøs han. På nyere modeller var det varme i rattet, men nå var det bare å skru klimaanlegget på fullt og vente på at varmen skulle fylle kupeen. Han hadde lånt kjerra av Tomas, siden hans egen bil var totalvrak etter en kjedekollisjon i forrige uke. Men dette var faktisk også en BMW, til og med i 5-serien, så han hadde ingen grunn til å klage. Det fantes folk som kjørte japansk eller Opel. Han kjørte nordover på E4. Hvis noen hadde vekket ham midt på natta og bedt ham ramse opp disse forstedene baklengs, ville han klart det på første forsøk. Litt senere tok han av mot E18. Nå kjørte han gjennom de nordre delene av Stockholm. Dette var derimot ikke hans område. Et stykke før Åkersberga tok han av mot Österåker-fengselet. Det var blitt bygd om siden sist gang han var her. Det var bare å innrømme – de siste årene hadde besøkene blitt færre enn de burde. 14
Han tenkte på Teddy, de snakket ikke sammen så ofte nå for tiden heller. Teddy, eller Najdan som han egentlig het – som hadde blitt til Nalle, som igjen hadde blitt til Teddy – klarte seg selv, sa han. Og Dejan tvilte ikke et sekund, Teddy hadde alltid klart seg selv. Under hele oppveksten deres og gjennom alle jobbene de hadde gjort. Teddy ba aldri om hjelp. For mange år siden hadde han, Teddy og Adam blitt arrestert for innbrudd i noen konferansehoteller. De hadde rappet vin og champagne for over en og en halv million – en god jobb. Det var ingen sak å komme seg inn gjennom kjøkkeninngangen til de stedene. Og kodene til vinkjellerne fikk de av en av renholderne, som hadde litt spilleproblemer. Politiet hadde avhørt Dejan mer enn sju ganger, kjørt snill purk/slem purk, påberopt seg DNA-bevis som ikke fantes, og prøvd å sette dem opp mot hverandre: «Adam har sagt at du hentet en bil hos ham den kvelden», «Teddy sier at du lånte telefonen hans», og så videre. Det var kvalifisert drittsnakk, men det visste han ikke da. Det ble over tre måneder i varetekt med fulle restriksjoner, til tross for at han ikke var mer enn sytten år gammel. Han hadde ikke fått snakke med foreldrene sine en eneste gang, det var konstant seksten grader kaldt der inne, og en fyr i cella ved siden av begynte å rope persiske kjønnsord klokka åtte hver kveld, og holdt det gående til frokostvognen kom. Koskesh. Dejan lærte seg i hvert fall et godt ord, horebukk. Det hadde tæret på kreftene. Kvalmen og det evinnelige rennet til toalettet for å tisse når han hadde for høyt blodsukker og de nektet ham å gå ut og bevege seg i buret. Eller insulinfølingen når han ikke klarte å spise den ekle maten. Det het egentlig hypoglykemi, lavt blodsukker. Det var det fineste ordet han kunne, men samtidig det styggeste, en effekt av sykdommen hans. Han ville hjem, ikke bare for å kunne behandle diabetesen. Han ville slippe marerittene og de stive leddene. Han ville spise en kebabrull med hvitløksdressing og kunne røyke 15
når han selv måtte ønske det. Han ville ha en klem av mamma. Så han begynte å snakke, det var jo første gang han satt inne på den måten. Da han slapp ut, fikk han vite at Adam også hadde snakket. Men en av dem hadde lukket munnen og pustet gjennom nesen, hadde ikke sagt et pip, ikke en dritt. De hadde holdt ham der helt til rettssaken, selv om Dejan og Adam ble sluppet fri lenge før. De hadde holdt ham der så lenge at da de endelig ble dømt for grovt tyveri, hadde han allerede sonet ferdig dommen i varetekt, og vel så det, uten at han en eneste gang hadde fått møte eller snakke med noen andre enn avhørslederen og advokaten. Teddy. Han fortalte etterpå at han hadde holdt ut ved å gjøre hundre armhevninger tre ganger om dagen, og lese bøker i timene mellom. Etter den dagen visste de det, alle sammen, selv om de aldri sa noe åpenlyst. En av dem var en skikkelig harding. Og ikke bare det. Han hadde lest bøker, hadde han sagt. Han var sånn: Av og til snakket Teddy som faren sin, eller som en lærer. Han var lagd av et annet materiale. Dejan svingte ned på den mindre veien. Eneboligene lå på rekke og rad, men mer spredt da han nærmet seg fengselsområdet. Det var dårlig med snø her ute, akkurat som i byen. Veien snodde seg inn i skogen, og bare for moro skyld øket han trykket på gasspedalen. Grantrærnes konturer ble visket ut da han fokuserte på svingene. Dette var livet. Og nå håpet han at det ville bli enda bedre. Teddy var en person som pleide å få ting til å skje, ikke bare gjennom nevene sine. Han fikk ting til å rulle gjennom måten han tenkte på. Dejan ville snart være framme ved fengselet for å hente sin beste venn. Stockholms hardeste mann. 16