Einstein av Walter Isaacson

Walter Isaacson

EINSTEIN Hans liv og univers

Oversatt av Knut Johansen

Til min far, det snilleste, klokeste og mest moralske mennesket jeg kjenner

© Walter Isaacson 2007 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-29010-8 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Bente Cecilie Bergan Omslagsfoto: Ullstein Bilderdienst/The Granger Collection, New York Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i Sabon 10,2/13 pkt. og trykt på 70 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hovedpersoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 15

KAPITTEL 1 Gutten som red på lysstrålen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21

KAPITTEL 2 Barndom, 1879–1896 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29

KAPITTEL 3 Zürich polytekniske, 1896–1900 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

53

KAPITTEL 4 Kjæresteparet, 1900–1904 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

71

KAPITTEL 5 Mirakelåret: kvanter og molekyler, 1905 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 KAPITTEL 6 Spesiell relativitet, 1905 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 KAPITTEL 7 Den lykkeligste tanke, 1906–1909 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160

5

walter isaacson

KAPITTEL 8 Den omvandrende professor, 1909–1914 . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 KAPITTEL 9 Generell relativitet, 1911–1915 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 KAPITTEL 10 Skilsmisse, 1916–1919 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245 KAPITTEL 11 Einsteins univers, 1916–1919 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269 KAPITTEL 12 Berømmelse, 1919 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 283 KAPITTEL 13 Den omvandrende sionist, 1920–1921 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 302 KAPITTEL 14 Nobelprisvinner, 1921–1927 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 330 KAPITTEL 15 Enhetlige feltteorier, 1923–1931 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 357 KAPITTEL 16 Einstein runder de femti, 1929–1931 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 378 KAPITTEL 17 Einsteins gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 405 KAPITTEL 18 Flyktningen, 1932–1933 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 415 KAPITTEL 19 Amerika, 1933–1939 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 446

6

KAPITTEL 20 Kvantesammenfiltring, 1935 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 469 KAPITTEL 21 Atombomben, 1939–1945 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 492 KAPITTEL 22 Én verden, 1945–1948 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 508 KAPITTEL 23 Landemerke, 1948–1953 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 529 KAPITTEL 24 Den røde fare, 1951–1954 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 545 KAPITTEL 25 Slutten, 1955 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 557 EPILOG Einsteins hjerne og Einsteins sinn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 566 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Illustrasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

574 588 672 681

TA K K

Diana Kormos Buchwald, hovedredaktør for Einsteins papirer, leste denne boken omhyggelig og skrev rikelige kommentarer og gjorde mange rettelser gjennom mange utkast. Dessuten skaffet hun meg tidlig adgang til den rikdommen av nye Einstein-papirer som ble tilgjengelige i 2006, og lærte meg å finne frem i dem. Hun var også en imøtekommende vert og tilrettelegger under mine besøk hos Einstein Papers Project på Caltech. Hun har også en lidenskap for sitt arbeid og en herlig humoristisk sans som ville ha gledet hovedpersonen i denne boken.

To av hennes medarbeidere hjalp meg også med å orientere meg i de nylig tilgjengelige papirene så vel som de uberørte skattene i det eldre arkivmaterialet. Tilman Sauer, som likeledes sjekket og skrev merknader til denne boken, finleste især avsnittene om Einsteins søken etter ligningene for den generelle relativitetsteorien og hans jakt på en enhetlig feltteori. Ze’ev Rosenkrantz, papirenes historiske redaktør, bidro med sin innsikt i Einsteins holdninger til Tyskland og sin jødiske bakgrunn. Han var tidligere kurator for Einstein-arkivene ved Det hebraiske universitet i Jerusalem.

Barbara Wolff, som nå arbeider i de arkivene ved Det hebraiske universitet, sjekket fakta omhyggelig på hver side av manuskriptet og gjorde store og små samvittighetsfulle rettelser. Hun advarte meg om at hun hadde ry på seg for å være en flisespikker, men jeg er svært takknemlig for hver flis. Jeg satte også pris på oppmuntringen jeg fikk av Roni Grosz, kuratoren der.

9

walter isaacson

Brian Greene, fysiker fra Columbia University og forfatter av The Fabric of the Cosmos, var en uunnværlig venn og redaktør. Han drøftet tallrike nye utkast med meg, finslipte formuleringene i de vitenskapelige passasjene og leste det endelige manuskriptet. Han er en mester både i vitenskap og språk. Foruten sitt arbeid med strengteori organiserer han og hans kone, Tracy Day, en årviss vitenskapsfestival i New York City, som skal bidra til å spre den begeistring for fysikk som er så åpenbar i arbeidet og bøkene hans.

Lawrence Krauss, professor i fysikk ved Case Western Reserve og forfatter av Hiding in the Mirror, leste også manuskriptet mitt, finleste avsnittene om spesiell relativitet, generell relativitet og kosmologi og kom med mange gode forslag og rettelser. Han har også en smittende begeistring for fysikk.

Krauss var behjelpelig med å rekruttere en av sine protesjeer ved Case, Craig J. Copi, som underviser i relativitet der. Han påtok seg oppdraget med å sjekke vitenskapen og matematikken grundig, og jeg er takknemlig for hans inngående kommentarer.

Douglas Stone, professor i fysikk ved Yale, finleste også de vitenskapelige avsnittene i boken. Han arbeider med de teoretiske sidene ved kondenserte fasers fysikk og er i ferd med å skrive noe som vil bli en viktig bok om Einsteins bidrag til kvantemekanikken. Foruten å sjekke de vitenskapelige avsnittene, hjalp han med meg å skrive kapitlene om lyskvantavhandlingen fra 1905, kvanteteori, Bose-Einsteinstatistikk og kinetisk teori.

Murray Gell-Mann, vinner av nobelprisen i fysikk for 1969, var en herlig og lidenskapelig veileder gjennom hele dette prosjektet. Han hjalp meg med å revidere de første utkastene, redigerte og korrigerte kapitlene om relativitet og kvantemekanikk og hjalp til med å utarbeide avsnitt som forklarte Einsteins innvendinger mot usikkerhetsprinsippet. Med sin kombinasjon av lærdom og humor og sin fornemmelse for personlighetene som var involvert, gjorde han prosessen til en fryd.

Arthur I. Miller, professor emeritus i vitenskapshistorie og vitenskapsfilosofi ved University College, London, er forfatter av Einstein, Picasso og Empire of Stars. Han leste de ulike versjonene av mine vitenskapelige kapitler gang på gang og hjalp meg med diverse revisjoner, spesielt om spesiell relativitet (som han skrev en skjellsettende bok om), generell relativitet og kvanteteori.

10

takk

Sylvester James Gates Jr., fysikkprofessor ved University of Maryland, sa seg villig til å lese manuskriptet mitt da han kom til Aspen for å delta på en konferanse om Einstein. Han foretok en omfattende manusgjennomgang med treffende bemerkninger og gode omformuleringer av visse vitenskapelige passasjer.

John D. Norton, professor ved University of Pittsburgh, har spesialisert seg på å spore Einsteins tankeprosesser da han utviklet både den spesielle og den generelle relativitetsteorien. Han leste de avsnittene av boken min, strøk og rettet og kom med nyttige kommentarer.

Jeg er også takknemlig for veiledning fra to av hans kolleger som har Einsteins utvikling av sine teorier som spesiale: Jürgen Renn fra MaxPlanck-Institut i Berlin og Michael Janssen fra University of Minnesota.

George Stranahan, en av grunnleggerne av Aspen Center of Physics, sa seg villig til å lese og vurdere manuskriptet. Han var spesielt behjelpelig med å gjennomgå avsnittene om lyskvantavhandlingen, brownske bevegelser og historiske og vitenskapelige aspekter ved den spesielle relativitetsteorien.

Robert Rynasiewicz, vitenskapsfilosof ved Johns Hopkins University, leste mange av de vitenskapelige kapitlene og kom med nyttige forslag angående Einsteins søken etter den generelle relativitetsteorien.

N. David Mermin, professor i teoretisk fysikk ved Cornell og forfatter av It’s About Time: Understanding Einstein’s Relativity, gjennomgikk og gjorde rettelser i den endelige versjonen av det innledende kapitlet og kapittel 5 og 6 om Einsteins arbeider fra 1905.

Gerard Holton, professor i fysikk ved Harvard, har vært en av pionerene i studiet av Einstein, og han er fremdeles en ledestjerne. Jeg er dypt smigret over at han var villig til å lese boken min, skrive kommentarer og komme med generøs oppmuntring. Hans kollega ved Harvard Dudley Herschbach, som har gjort så mye for realfagspedagogikken, bidro også med oppmuntring. Både Holton og Herschbach kom med nyttige kommentarer til utkastet mitt og tilbrakte en ettermiddag sammen med meg på Holtons kontor for å gå gjennom forslag og forbedre mine beskrivelser av de historiske deltagerne.

Ashton Carter, professor i vitenskap og internasjonale forhold ved Harvard, var så vennlig å lese og sjekke et tidlig utkast. Columbia Universitys Fritz Stern, forfatter av Einstein’s German World, bidro 11

walter isaacson

med oppmuntring og råd i den innledende fasen. Robert Schulmann, en av de opprinnelige redaktørene for Einstein Papers Project, gjorde det samme. Og Jeremy Bernstein, som har skrevet mange fine bøker om Einstein, gjorde meg oppmerksom på hvor vanskelig vitenskapen ville være. Han hadde rett, og jeg er takknemlig for det også.

Dessuten ba jeg to fysikklærerere på videregående om å lese boken nøye, for å sikre meg at vitenskapen var riktig og også forståelig for dem som ikke har lest noe fysikk etter videregående. Nancy Stravinsky Isaacson underviste i fysikk i New Orleans til orkanen Katrina ga henne mer fritid. David Derbes underviser i fysikk ved University of Chicago Lab School. Deres kommentarer var svært skarpsindige og tok også hensyn til den alminnelige leser.

En naturlig følge av usikkerhetsprinsippet tilsier at uansett hvor ofte en bok kontrolleres, vil enkelte feil bestå. De tar jeg på min egen kappe.

Det har også vært til hjelp å ha noen ikkevitenskapelige lesere, som kom med svært nyttige forslag fra den alminnelige lesers perspektiv angående deler av manuskriptet eller helheten. Disse omfattet William Mayer, Orville Wright, Daniel Okrent, Steve Weisman og Strobe Talbott.

I 25 år har Alice Mayhew ved Simon & Schuster vært min redaktør og Amanda Urban ved ICM min agent. Jeg kan ikke tenke meg bedre samarbeidspartnere, og de var nok en gang entusiastiske og til stor hjelp i sine kommentarer om boken. Jeg setter også pris på hjelpen jeg fikk av Carolyn Reidy, David Rosenthal, Roger Labrie, Victoria Meyer, Elizabeth Hayes, Serena Jones, Mara Lurie, Judith Hoover, Jackie Seow og Dana Sloan på Simon & Schuster. Jeg er også Elliot Ravetz og Patricia Zindulka takk skyldig for de talløse tjenestene de har gjort meg gjennom årene.

Natasha Hoffmeyer og James Hoppes oversatte Einsteins tyske korrespondanse og skrifter for meg, især det nye materialet som ikke var oversatt, og jeg setter stor pris på deres omhu. Jay Colton, som var fotoredaktør for Times Person of the Century-utgave,* gjorde også en kreativ innsats med å oppspore bilder til denne boken. *Spesialutgave

av magasinet Time, utgitt 31. desember 1999, hvor Albert Einstein ble kåret til «Århundrets person». (O.a.)

12

takk

Jeg hadde to og en halv andre lesere som var de mest verdifulle av alle. Den første var min far, Irwin Isaacson, en ingeniør som innga meg kjærlighet til vitenskapen og er den flinkeste læreren jeg har hatt. Jeg er takknemlig for det universet som han og min avdøde mor skapte for meg, og skylder også min strålende og kloke stemor, Julanne, stor takk.

Den andre virkelig verdifulle leseren var min kone, Cathy, som leste hver side med sin sedvanlige visdom, sunne fornuft og nysgjerrighet.

Og den verdifulle halve leseren var min datter, Betsy, som som vanlig leste utvalgte deler av min bok. Den sikkerhet som hun avleverte sine uttalelser med, kompenserte for hennes tilfeldige lesning. Jeg elsker dem begge.

HOVEDPERSONER

Michele Angelo Besso (1873–1955). Einsteins nærmeste venn. En inntagende, men ukonsentrert ingeniør, som møtte Einstein i Zürich og så ble hans nære kollega på patentkontoret i Bern. Tjente som sparringpartner for Einstein under arbeidet med den spesielle relativitetsteorien i 1905. Giftet seg med Anna Winteler, søsteren til Einsteins første kjæreste.

Niels Bohr (1885–1962). Dansk kvanteteori-pioner. Under Solvaykonferansene og senere intellektuelle dyster parerte han Einsteins entusiastiske utfordringer mot Københavnerskolens fortolkning av kvantemekanikken.

Max Born (1882–1970). Tysk fysiker og matematiker. Førte en glitrende, fortrolig brevveksling med Einstein i førti år. Forsøkte å overtale Einstein til å akseptere kvantemekanikken; hans kone, Hedwig, utfordret Einstein i personlige spørsmål.

Helen Dukas (1896–1982). Einsteins lojale sekretær og Kerberoslignende vaktbikkje, som bodde hjemme hos Einstein fra 1928 til hans død og deretter vernet om hans ettermæle og papirer.

Arthur Stanley Eddington (1882–1944). Britisk astrofysiker og forkjemper for relativitetsteorien; hans solformørkelsesobservasjoner bekreftet dramatisk Einsteins forutsigelse om hvor mye tyngdekraften bøyer lyset.

Paul Ehrenfest (1880–1933). Østerrikskfødt fysiker, intens og usikker, som ble en god venn av Einstein under et besøk i Praha i 1912 og ble professor i Leiden, hvor han ofte var vert for Einstein.

15

walter isaacson

Eduard Einstein (1910–1965). Annen sønn av Mileva Marić og Einstein. Han var intelligent og kunstnerisk begavet, var besatt av Freud og håpet å bli psykiater, men han bukket under for sine egne schizofrene demoner da han var i tyveårene, og var innlagt på institusjon i Sveits mesteparten av sitt liv siden da.

Elsa Einstein (1876–1936). Einsteins kusine og annen kone. Mor til Margot og Ilse Einstein fra hennes første ekteskap med tekstilkjøpmannen Max Löwenthal. Hun og døtrene hennes gjenopptok hennes pikenavn, Einstein, etter skilsmissen i 1908. Giftet seg med Einstein i 1919. Hun var mer oppvakt enn hun gjorde inntrykk av og visste hvordan hun skulle takle ham.

Hans Albert Einstein (1904–1973). Første sønn av Mileva Marić og Einstein, en vanskelig rolle som han mestret elegant. Studerte til ingeniør ved Zürich polytekniske. Giftet seg med Frieda Knecht (1895–1958) i 1927. De fikk to sønner, Bernard (1930–2008) og Klaus (1932–1938), og en adoptert datter, Evelyn (1941– ). Flyttet til USA og ble til slutt professor i vannbyggingsteknikk i Berkeley.

Giftet seg etter Friedas død med Elizabeth Roboz (1904–1995) i 1959. Bernard etterlot seg fem barn, Albert Einsteins eneste kjente oldebarn.

Hermann Einstein (1847–1902). Einsteins far, fra en jødisk familie fra landsbygda i Schwaben. Sammen med sin bror Jakob drev han kraftselskaper i München og dernest i Italia, uten særlig stort hell.

Ilse Einstein (1897–1934). Datter av Elsa Einstein fra hennes første ekteskap. Flørtet med eventyreren og legen Georg Nicolai og giftet seg i 1924 med litteraten Rudolf Kayser, som senere skrev en bok om Einstein under pseudonymet Anton Reiser.

Lieserl Einstein (1902–?). Datter før ekteskapet av Einstein og Mileva Marić. Einstein så henne sannsynligvis aldri. Formodentlig etterlatt i sin serbiske mors hjemby Novi Sad for adopsjon og kan ha dødd av skarlagensfeber sent i 1903.

Margot Einstein (1899–1986). Datter av Elsa Einstein fra første ekteskap. En sjenert skulptør. Giftet seg med russeren Dimitri Marianoff i 1930; ingen barn. Han skrev senere en bok om Einstein.

Hun skilte seg fra ham i 1937, flyttet inn hos Einstein i Princeton og ble i 112 Mercer Street til sin død.

Maria «Maja» Einstein (1881–1986). Einsteins søster og blant hans 16

hovedpersoner

nærmeste fortrolige. Giftet seg med Paul Winteler, fikk ingen barn og flyttet i 1938 uten ham fra Italia til Princeton for å bo sammen med sin bror.

Pauline Koch Einstein (1858–1920). Einsteins viljesterke og praktisk anlagte mor. Datter av en velstående jødisk kornhandler fra Württemberg. Giftet seg med Hermann Einstein i 1876.

Abraham Flexner (1866–1959). Amerikansk skolereformator.

Grunnla Institute for Advanced Study i Princeton og rekrutterte Einstein dit.

Philipp Frank (1884–1966). Østerriksk fysiker. Etterfulgte sin venn Einstein ved Det tyske universitet i Praha og skrev senere en bok om ham.

Marcel Grossmann (1878–1936). Flittig klassekamerat ved Zürich polytekniske, som tok matematikknotater for Einstein og deretter hjalp ham med å få en jobb på patentkontoret. Som professor i deskriptiv geometri ved Polytekniske førte han Einstein til den matematikken han trengte i forbindelse med den generelle relativitetsteorien.

Fritz Haber (1868–1934). Tysk kjemiker og pioner i utviklingen av krigsgass; hjalp til med å rekruttere Einstein til Berlin og meglet mellom ham og Marić. Som en jøde som konverterte til kristendommen i et forsøk på å bli en god tysker, forsøkte han å overbevise Einstein om assimilasjonens fortrinn inntil nazistene kom til makten.

Conrad Habicht (1876–1958). Matematiker og amatøroppfinner, medlem av diskusjonstrioen «Akademie Olympia» i Bern og mottager av to berømte brev fra Einstein i 1905 som bebuder de skjellsettende avhandlingene.

Werner Heisenberg (1901–1976). Tysk fysiker. Kvantemekanikkpioneren som formulerte usikkerhetsprinsippet som Einstein brukte år på å bekjempe.

David Hilbert (1862–1943). Tysk matematiker som kappedes med Einstein om å oppdage de generelle relativitetsligningene i 1915.

Banesh Hoffmann (1906–1986). Matematiker og fysiker som samarbeidet med Einstein i Princeton og senere skrev en bok om ham.

Philipp Lenard (1862–1947). Ungarsk-tysk fysiker hvis eksperimentelle observasjoner om den fotoelektriske effekt ble forklart av Ein17

walter isaacson

stein i hans avhandling om lyskvanter fra 1905. Ble antisemitt, nazist og Einstein-hater.

Hendrik Antoon Lorentz (1853–1928). Gemyttlig og klok nederlandsk fysiker hvis teorier banet veien for den spesielle relativitetsteorien. Ble en farsfigur for Einstein.

Mileva Marić (1875–1948). Serbisk fysikkstudent ved Zürich polytekniske, ble Einsteins første kone. Mor til Hans Albert, Eduard og Lieserl. Hun var lidenskapelig og manisk, men også grublerisk anlagt og stadig mer dyster og overvant mange, men ikke alle de hindrene som en ærgjerrig kvinnelig fysiker den gang ble stilt overfor. Einstein forlot henne i 1914, og de ble skilt i 1919.

Robert Andrew Millikan (1868–1953). Amerikansk eksperimentalfysiker som bekreftet Einsteins lov for den fotoelektriske effekt og rekrutterte ham som gjesteforsker ved Caltech.

Hermann Minkowski (1864–1909). Underviste Einstein i matematikk ved Zürich polytekniske, omtalte ham som en «latsabb» og utformet en matematisk formulering av den spesielle relativitetsteorien bygd på firedimensjonal romtid.

Georg Friedrich Nicolai, født Lewinstein (1874–1964). Lege, pasifist, karismatisk eventyrer og forfører. Elsa Einsteins venn og lege og sannsynligvis hennes datter Ilses elsker. Skrev en pasifistisk traktat sammen med Einstein i 1915.

Abraham Pais (1918–2000). Nederlandskfødt teoretisk fysiker, som ble Einsteins kollega i Princeton og skrev en vitenskapelig biografi om ham.

Max Planck (1858–1947). Prøyssisk teoretisk fysiker som på et tidlig tidspunkt tok Einstein under sine vinger og hjalp til med å rekruttere ham til Berlin. Hans konservative instinkter, både i livet og fysikken, gjorde ham til en kontrast til Einstein, men de forble varme og lojale kolleger inntil nazistene tok makten.

Erwin Schrödinger (1887–1961). Østerriksk teoretisk fysiker som var en pioner innen kvantemekanikken, men som liksom Einstein ga uttrykk for misnøye med usikkerhetene og sannsynlighetene i dens kjerne.

Maurice Solovine (1875–1958). Rumensk filosofistudent i Bern, som stiftet «Akademie Olympia» sammen med Einstein og Habicht. Ble Einsteins franske forlegger og brevvekslet med ham hele livet.

18

hovedpersoner

Leó Szilárd (1898–1964). Ungarskfødt fysiker, sjarmerende og eksentrisk, som møtte Einstein i Berlin og tok patent på et kjøleskap sammen med ham. Tenkte ut den kjernefysiske kjedereaksjonen og skrev i 1939 sammen med Einstein brevet som ble sendt til president Franklin Roosevelt hvor de innstendig oppfordret ham til å overveie muligheten for en atombombe.

Chaim Weizmann (1874–1952). Russiskfødt kjemiker som emigrerte til England og ble president for den internasjonale sionistorganisasjonen. I 1921 brakte han Einstein til Amerika for første gang og brukte ham som trekkplaster for en pengeinnsamlingsturné. Ble Israels første president, en stilling som etter hans død ble tilbudt Einstein.

Winteler-familien. Einstein bodde hos dem mens han gikk på skole i Aarau i Sveits. Jost Winteler var hans historie- og gresklærer; hans kone, Rosa, ble en surrogatmor. Av deres syv barn ble Marie Einsteins første kjæreste, Anna giftet seg med Einsteins beste venn, Michele Besso, og Paul giftet seg med Einsteins søster, Maja.

Heinrich Zangger (1874–1957). professor i fysiologi ved Universitetet i Zürich. Ble venner med Einstein og Marić og hjalp til med å megle mellom dem i forbindelse med ekteskapelige uoverensstemmelser og skilsmissen.

K A PIT T EL 1

G U T T E N SO M R E D PÅ LY S S T R Å L E N

«Jeg lover deg fire arbeider,» skrev den unge patentinspektøren til sin venn. Brevet skulle vise seg å inneholde noen av vitenskapshistoriens mest betydningsfulle nyheter, men den skøyeraktige tonen som var typisk for brevskriveren, skygget for dets skjellsettende natur. Han hadde jo nettopp tiltalt sin venn som «din frosne hval» og bedt om unnskyldning for at han skrev et brev som bare var «likegyldig tullprat». Først da han omsider begynte å beskrive arbeidene, som han hadde skrevet på fritiden, var det noe som tydet på at han ante hvor viktige de var.1 «Det første handler om stråling og lysets energiegenskaper og er meget revolusjonerende,» forklarte han. Ja, det var virkelig revolusjonerende. Det hevdet at lys ikke bare kunne betraktes som en bølge, men også som en strøm av ørsmå partikler kalt kvanter. Det som det etter hvert skulle vise seg at denne teorien impliserte – et kosmos uten streng kausalitet eller visshet – skulle spøke for ham resten av livet.

«Det andre arbeidet er en bestemmelse av atomenes sanne størrelse.»

Selv om selve eksistensen av atomer fremdeles var omdiskutert, var dette det enkleste av arbeidene, derfor mente han at han gjorde klokest i å velge det i et nytt forsøk på å få godkjent en doktoravhandling.

Han var i ferd med å revolusjonere fysikken, men han var gjentatte ganger blitt vraket når han hadde prøvd å skaffe seg en akademisk stilling og oppnå en doktorgrad, som han håpet kunne gi grunnlag for at han ble forfremmet fra inspektør av tredje til annen klasse på patentkontoret.

21

walter isaacson

Det tredje arbeidet forklarte de uregelmessige og ustanselige bevegelsene av mikroskopiske partikler i en væske ved å bruke en statistisk analyse av tilfeldige kollisjoner. Samtidig fastslo han at atomer og molekyler faktisk eksisterer.

«Det fjerde arbeidet foreligger bare i kladd og beskriver en elektrodynamikk for legemer i bevegelse som anvender en modifikasjon av teorien om rom og tid.» Jo, det var så menn noe mer enn uvesentlig tullprat. Helt og holdent med utgangspunkt i tankeeksperimenter – utført i hans eget hode snarere enn i et laboratorium – hadde han bestemt seg for å forkaste Newtons begreper om absolutt rom og tid.

Den skulle bli kjent som den spesielle relativitetsteorien.

Det han ikke fortalte sin venn, fordi det ennå ikke hadde falt ham inn, var at han skulle komme til å skrive et femte arbeid det året, en kort tilføyelse til det fjerde, som postulerte et forhold mellom energi og masse. Det skulle bli utgangspunktet for den mest velkjente formelen i fysikken: E = mc2.

Når vi ser tilbake på et århundre som vil bli husket for sin vilje til å bryte klassiske bånd, og ser frem mot en tidsalder som forsøker å fostre den kreativiteten som trengs for å fremme vitenskapelig fornyelse, skiller én mann seg ut som det fremste forbildet for vår tid: den vennlige flyktningen fra undertrykkelse, hvis viltre krans av hår, tindrende øyne, inntagende menneskelighet og usedvanlige begavelse gjorde hans ansikt til et symbol på og hans navn til et synonym for geni. Albert Einstein var en låsesmed velsignet med fantasi og ledet av en tro på harmonien i naturens virke. Hans fascinerende historie, et vitnesbyrd om forbindelsen mellom kreativitet og frihet, gjenspeiler den moderne tidsalders triumfer og stormfulle begivenheter.

Nå da hans arkiver er blitt åpnet helt, er det mulig å undersøke hvordan Einsteins private side – hans ukonvensjonelle personlighet, hans opprørske vesen, hans nysgjerrighet, hva han brant for og hva han forholdt seg likegyldig til – var flettet sammen med hans politiske side og hans vitenskapelige side. Ved å kjenne mennesket blir det lettere å forstå kildene for hans vitenskap, og vice versa. Karakter og fantasi og kreativt geni var innbyrdes forbundet, som om de inngikk i et enhetlig felt.

Tross sitt ry for å være fjern var han i virkeligheten lidenskapelig både i sin personlige og vitenskapelige streben. På universitetet ble 22

gutten som red på lysstrålen

han vilt forelsket i den eneste kvinnen på fysikkurset sitt, en mørk og intens serber som het Mileva Marić.* De fikk en datter utenfor ekteskap, så giftet de seg og fikk to sønner. Han brukte henne som sparringpartner for sine vitenskapelige ideer, og hun hjalp til med å sjekke matematikken i avhandlingene hans, men til slutt gikk forholdet deres i oppløsning. Einstein tilbød henne en avtale. Han kom til å motta nobelprisen en dag, sa han; hvis hun gikk med på skilsmisse, skulle han gi henne prisbeløpet. Hun tenkte over det i en uke og sa ja.

Fordi teoriene hans var så radikale, gikk det sytten år fra hans mirakuløse utgytelser fra patentkontoret før han ble tildelt prisen og hun innkasserte beløpet.

Einsteins liv og verk gjenspeilte oppbruddet fra vedtatte sannheter og moralske absolutter i den modernistiske atmosfæren på begynnelsen av det tyvende århundre. Brudd med tradisjonene lå i luften: Picasso, Joyce, Freud, Stravinskij, Schönberg og andre var vi ferd med å bryte konvensjonelle bånd. Denne atmosfæren var ladet av en forestilling om et univers hvor rom og tid og partiklenes egenskaper syntes å være basert på observasjonenes luner.

Einstein var imidlertid ikke noen sann relativist, selv om det er slik han ble tolket av mange, deriblant mange hvis forakt var farget av antisemittisme. Under alle teoriene hans, inklusive relativitetsteorien, lå det en søken etter invarianter, sannheter og absolutter. Einstein følte at det lå en harmonisk virkelighet til grunn for universets lover, og at vitenskapens mål var å oppdage den.

Hans søken begynte i 1895 da han som sekstenåring forestilte seg hvordan det ville være å reise i følge med en lysstråle. Et tiår senere kom hans mirakelår, beskrevet i brevet ovenfor, som la grunnlaget for de to store fremskrittene i det tyvende århundres fysikk: relativitetsteori og kvanteteori.

Et tiår etter, i 1915, fravristet han naturen kronen på verket, en av de skjønneste teoriene i all vitenskap, den generelle relativitetsteorien.

Som med den spesielle teorien hadde ideene hans utviklet seg gjennom tankeeksperimenter. Forestill deg at du befinner deg i en lukket heis som akselererer oppover gjennom rommet, lød det i et av dem. Virk*En

bemerkning om uttalen: På serbisk uttales bokstaven ć ’tj’ (eller ’tkj’ om man vil), til forskjell fra bokstaven č, som uttales ’tsj’. (O.a.)

23

walter isaacson

ningen du ville merke, ville ikke være til å skille fra opplevelsen av gravitasjon.

Han forestilte seg at gravitasjon var en krumning i rom og tid, og han formulerte de ligningene som beskriver hvordan dynamikken i denne krumningen var et resultat av samspillet mellom masse, bevegelse og energi. Det kan beskrives ved hjelp av et annet tankeeksperiment. Forestill deg hvordan det ville være å trille en bowlingball ut på den todimensjonale overflaten av en trampoline. Trill så noen biljardkuler etter. De beveger seg mot bowlingballen, ikke fordi den utøver en eller annen mystisk tiltrekningskraft, men fordi den krummer trampolinestoffet på en bestemt måte. Forestill deg nå at dette skjer i rommets og tidens firedimensjonale stoff. Nei, det er ikke lett, men det er derfor vi ikke er noen Einstein og han var det.

Det nøyaktige midtpunktet i hans karriere kom et tiår etter, i 1925, og det var et vendepunkt. Kvanterevolusjonen som han hadde bidratt til å starte, var i ferd med å forvandle seg til en ny mekanikk som bygde på usikkerhet og sannsynlighet. Han ga sitt siste bidrag til kvantemekanikken det året, men begynte samtidig å gjøre motstand mot den. De neste tre tiårene skulle han bruke til hardnakket å kritisere det han oppfattet som kvantemekanikkens ufullstendighet, mens han forsøkte å innordne den i en enhetlig feltteori – det hele endte med noen ligninger han skriblet ned på sitt dødsleie i 1955.

Både gjennom sine tredve år som revolusjonær og sine derpå følgende tredve år som bremsekloss forble Einstein konsekvent i sin vilje til å være en ensom ulv som moret seg over tingenes tilstand og fant seg til rette med ikke å følge strømmen. Han var selvstendig i sin tenkning og ble drevet frem av en fantasi som brøt med den konvensjonelle visdoms skranker. Han var noe så sjeldent som en ærbødig opprører, og han ble ledet av en tro, som han ikke gjorde noe vesen av og bekjente seg til med glimt i øyet, på en Gud som ikke ville spille terning ved å la ting skje ved et tilfelle.

Einsteins ukonvensjonelle drag var tydelige i hans personlighet og politikk også. Selv om han bekjente seg til sosialistiske idealer, var han for mye av en individualist til å finne seg til rette med for vidtgående statskontroll eller sentralisert makt og myndighet. Hans frimodige instinkter, som kom slik til nytte da han var ung vitenskapsmann, gjorde ham allergisk mot nasjonalisme, militarisme og alt som smakte 24

gutten som red på lysstrålen

av flokkmentalitet. Og inntil Hitler tvang ham til å revidere sine geopolitiske ligninger, var han en instinktiv pasifist som hyllet motstand mot krig.

Hans historie omfattet den moderne vitenskap i hele dens bredde, fra det uendelig små til det uendelig store, fra emisjonen av fotoner til utvidelsen av kosmos. Et århundre etter hans store triumfer lever vi fremdeles i Einsteins univers, et som er definert i den store målestokk av hans relativitetsteori og i den lille målestokk av en kvantemekanikk som har vist seg å være holdbar selv om den fortsatt er like forbløffende.

Han har etterlatt seg fingeravtrykk på hele vår tids teknologi.

Fotoelektriske celler og lasere, atomkraft og fiberoptikk, romferd og selv halvledere skriver seg fra hans teorier. Han undertegnet brevet til Franklin Roosevelt som underrettet ham om at det kunne være mulig å lage en atombombe, og vi ser for oss bokstavene i hans berømte ligning som beskriver forholdet mellom energi og masse, når vi forestiller oss den resulterende atomsoppen.

Einsteins berømmelse kom da målinger utført under en solformørkelse i 1919 bekreftet hans forutsigelse om hvor mye gravitasjonen bøyer lys, og falt sammen med og bidro til begynnelsen på en tid hvor man hyllet berømtheter som aldri før. Han ble en vitenskapelig superstjerne og et humanistisk ikon, et av planetens mest berømte ansikter.

Offentligheten brydde hjernen sin med teoriene hans, gjorde ham til gjenstand for en genikult og kanoniserte ham til en verdslig helgen.

Hvis han ikke hadde hatt den strittende kransen av hår og det gjennomtrengende blikket, ville han likevel ha blitt vitenskapens aller fremste plakatgutt? La oss anta, som et tankeeksperiment, at han så ut som en Max Planck eller en Niels Bohr. Ville han da fått samme ry som dem, som ene og alene et vitenskapelig geni? Eller ville han like fullt ha gjort spranget inn i den gudekretsen som er befolket av Aristoteles, Galileo og Newton?2 Det andre er tilfellet, tror jeg. Hans verk hadde en veldig personlig karakter, et preg som gjorde det uomtvistelig hans, på samme måte som en Picasso er en uomtvistelig Picasso. Han gjorde store sprang på fantasiens vinger og oppdaget storslåtte prinsipper ved hjelp av tankeeksperimenter snarere enn på metodiske slutninger på grunnlag av eksperimentelle data. Teoriene som ble resultatet, var til sine tider 25

walter isaacson

forbløffende, mystiske og kontraintuitive, men rommet likevel forestillinger som kunne fengsle den folkelige fantasien: rommets og tidens relativitet, E = mc2, lysstråler som bøyes og krumningen av rommet.

Hans enkle menneskelighet bidro også til hans utstråling. Hans selvsikkerhet ble mildnet av den ydmykhet som er et resultat av ærefrykt for naturen. Han kunne være fjern og reservert overfor dem som sto ham nær, men overfor menneskeheten i sin alminnelighet utstrålte han en ekte godhet og en følsom medlidenhet.

Men til tross for sin persons og sine teoriers appell til publikum kom Einstein også til å symbolisere det syn at moderne fysikk var noe som vanlige legfolk ikke kunne forstå, «presteaktige eksperters domene», med Harvard-professoren Dudley Herschbachs ord.3 Det var ikke alltid slik. Galileo og Newton var begge store genier, men deres mekaniske årsak og virkning-forklaringer på verden var noe tenksomme mennesker flest kunne begripe. I Benjamin Franklins attende århundre og Thomas Edisons nittende århundre kunne et dannet menneske føle en viss fortrolighet med vitenskapen og til og med sysle litt med den som amatør.

En alminnelig fornemmelse for vitenskapelig virksomhet burde om mulig bli gjenoppvekket, med tanke på de enogtyvende århundres behov. Dette betyr ikke at enhver masterstudent i litteratur må ta et utvannet kurs i fysikk eller at en forretningsjurist må holde seg à jour med kvantemekanikken. Det betyr snarere at en forståelse av vitenskapens metoder er et aktivum for ansvarsbevisste samfunnsborgere.

Det svært betydningsfulle vitenskapen har å lære oss, er sammenhengen mellom faktiske bevis og generelle teorier, noe Einsteins liv er en god illustrasjon på.

I tillegg er en forståelse av vitenskapens prakt og herlighet en kilde til glede i et godt samfunn. Det bidrar til at vi bevarer kontakten med den barnslige evnen til forundring, over slike alminnelige ting som fallende epler og heiser, som kjennetegner Einstein og andre store teoretiske fysikere.4 Det er derfor det kan være bryet verdt å studere Einstein. Vitenskapen er inspirerende og opphøyet, og å beskjeftige seg med den er et besnærende kall, som sagaene om dens helter minner oss om.

Mot slutten av sitt liv ble Einstein spurt av New York States undervisningsdepartement hva skolene burde legge vekt på. «I historieun26

gutten som red på lysstrålen

dervisningen,» svarte han, «bør det gis rom for en bred drøftelse av personligheter som gagnet menneskeheten ved selvstendighet i karakter og dømmekraft.»5 Einstein tilhører den kategorien.

I en tid da den globale konkurransen gjør at undervisningen i vitenskap og matematikk tillegges ny vekt, bør vi også merke oss den andre delen av Einsteins svar: «Kritiske bemerkninger fra elevene bør ønskes velkomne,» sa han. «Pugging av store mengder stoff må ikke få kvele elevens selvstendighet.» Et samfunns konkurransefortrinn kommer ikke til å bero på hvor flinke skolene er til å lære elevene gangetabellene og det periodiske system, men på hvor flinke de er til å stimulere deres fantasi og kreativitet.

Det er der jeg tror man finner nøkkelen til Einsteins overlegne dyktighet og det som livet hans har å lære oss. Som ung var han ikke flink til å lære ting utenat. Og senere, som teoretiker, oppnådde han sine resultater ikke på grunn av rå regnekraft, men som en følge av sin fantasi og kreativitet. Han kunne oppstille kompliserte ligninger, men viktigere var det at han skjønte at matematikk er det språket naturen bruker til å beskrive sine underverker. Dermed kunne han se for seg hvordan ligninger ble gjenspeilt i realiteter – hvordan James Clerk Maxwells elektromagnetiske feltligninger, for eksempel, ville manifestere seg for en gutt som reiste i følge med en lysstråle. Som han en gang erklærte: «Fantasi er viktigere enn kunnskap.»6 Denne holdningen gjorde det nødvendig for ham å bryte med konvensjonene. «Lenge leve frekkheten!» jublet han til sin kjæreste som senere skulle bli hans kone. «Den er min skytsengel i denne verden.»

Mange år senere, da andre trodde at hans motvilje mot å gi sin tilslutning til kvantemekanikken viste at han var blitt sløv, sukket han: «Som straff for min forakt for autoriteter gjorde skjebnen meg til en autoritet selv.»7 Han oppnådde sine resultater ved å sette spørsmålstegn ved konvensjonelle sannheter, utfordre autoritetene og forundre seg over gåter som forekom andre banale. Dette fikk ham til å slutte opp om en moral og en politikk bygd på respekt for frie tanker, frie ånder og frie mennesker.

Tyranni virket frastøtende på ham, og han betraktet toleranse ikke bare som en aktverdig dyd, men som en nødvendig betingelse for et kreativt samfunn. «Det er viktig å fremelske individualitet,» sa han, «for det er bare individet som kan frembringe nye ideer.»8 27

walter isaacson

Denne innstillingen gjorde Einstein til en opprører med ærbødighet for naturens harmoni, en som hadde nøyaktig den riktige blandingen av fantasi og visdom til å forvandle vår forståelse av universet. Disse karaktertrekkene er like livsviktige for dette nye århundret preget av globalisering, hvor vår kreativitet vil få en avgjørende innvirkning på om vi skal lykkes, som de var i begynnelsen av det tyvende århundre, da Einstein bidro til å innvarsle den moderne verden.

K A PIT T EL 2

BARNDOM 1879–1896

Schwaberen Han var sen med å lære å snakke. «Foreldrene mine ble så bekymret,» mintes han senere, «at de rådførte seg med en lege.» Selv etter at han hadde begynt å bruke ord, litt etter at han hadde fylt to, la han seg til en egenhet som fikk tjenestepiken til å kalle ham «der Depperte», sydtysk dialekt for dummen, og andre i familien til å betegne ham som «nesten tilbakestående». Hver gang han hadde noe å si, prøvde han det ut på seg selv ved å hviske det lavt til han syntes det lød godt nok til at han kunne si det høyt. «Hver setning han ytret,» mintes hans tilbedende lillesøster, «samme hvor dagligdags den var, gjentok han lavt for seg selv mens han beveget leppene.» Det var veldig bekymringsfullt alt sammen, sa hun. «Han hadde så store problemer med språket at de som kjente ham, var redde for at han aldri kom til å lære.»1 Den sene utviklingen gikk hånd i hånd med en nesevis opprørskhet mot autoriteter, som fikk én skolelærer til å sende ham på dør og en annen til å more ettertiden ved å erklære at han aldri ville drive det til noe. Disse karaktertrekkene gjorde Albert Einstein til skytshelgen for all verdens åndsfraværende skolebarn.2 Men de bidro også, det mente han i hvert fall senere, til å gjøre ham til den nyere tids mest kreative vitenskapelige geni.

Hans kjepphøye forakt for autoriteter fikk ham til å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter på måter som veldresserte akademiske speidergutter aldri kunne finne på. Og hva hans sene språklige utvik29

walter isaacson

ling angikk, skulle han komme til å mene at det hadde fått ham til å betrakte med forundring hverdagslige fenomener som andre tok for gitt. «Når jeg spør meg selv hvordan det kan ha seg at det nettopp var jeg som oppdaget relativitetsteorien, lot det til å bero på følgende omstendigheter,» forklarte Einstein en gang. «Den alminnelige voksne bryr aldri hodet sitt med problemer som angår rom og tid. Dette er ting han har tenkt på som barn. Men jeg utviklet meg så sent at jeg begynte å undre meg over rom og tid først da jeg allerede var voksen.

Dermed loddet jeg dypere i problemet enn et alminnelig barn ville ha gjort.»3 Einsteins utviklingsproblemer har antagelig vært overdrevet, kanskje også av ham selv, for vi har en del brev fra hans tilbedende besteforeldre som viser at han var like flink og inntagende som ethvert barnebarn er. Men gjennom hele sitt liv hadde Einstein en mild form for ekkolali, som fikk ham til å gjenta setninger for seg selv to-tre ganger, særlig hvis de moret ham. Og han foretrakk stort sett å tenke i bilder, fremfor alt i berømte tankeeksperimenter, som når han forestilte seg å se lynet slå ned fra et tog i fart eller kjente gravitasjon når han befant seg i en fallende heis. «Jeg tenker svært sjelden i ord,» fortalte han senere en psykolog. «Det kommer en tanke, og så kan jeg forsøke å uttrykke den i ord etterpå.»4 Einstein nedstammet på mors- og farsiden fra jødiske kjøpmenn og kremmere som de to siste århundrene hadde tjent til føden i landsbyene i Schwaben i det sørvestlige Tyskland. For hver generasjon var de blitt – det mente de i hvert fall selv – stadig mer integrert i den tyske kulturen som de elsket. Selv om de kulturelt og slektsmessig sett var jøder, viste de liten interesse for religionen og dens ritualer.

Einstein avviste gang på gang den rollen hans herkomst spilte når det gjaldt å forme ham til den han ble. «Utforskning av mine forfedre,» forklarte han en venn av seg sent i livet, «fører ingen steder.»5 Det er ikke helt sant. Han var velsignet med å ha blitt født inn i en selvstendig tenkende og intelligent familie som verdsatte utdannelse, og hans liv ble så visst påvirket, både på godt og ondt, av at han inngikk i en religiøs tradisjon som var bærer av en særegen intellektuell arv og hadde en historie både som outsidere og vandrere. Det faktum at han var jøde i Tyskland på begynnelsen av det tyvende århundre, gjorde ham selvfølgelig til mer av en outsider, og mer av en vandrer, 30

barndom

enn han ville ha foretrukket – men det ble også en del av hvem han var og den rolle han skulle komme til å spille i verdenshistorien.

Einsteins far, Hermann, ble født i 1847 i den schwabiske landsbyen Buchau, hvis blomstrende jødiske samfunn nettopp hadde begynt å nyte retten til å praktisere et hvilket som helst yrke. Hermann viste «markante matematiske tilbøyeligheter»,6 og familien hans så seg i stand til å sende ham 120 kilometer nordpå til Stuttgart for å gå på gymnaset. Men de hadde ikke råd til å sende ham til noe universitet, hvorav de fleste uansett var lukket for jøder, derfor vendte han hjem til Buchau for å bli forretningsmann.

Noen få år senere, som et ledd i de tyske jødenes alminnelige forflytning fra landsbygda til industrisentre mot slutten av det nittende århundre, flyttet Hermann og foreldrene hans 60 kilometer av gårde til den mer velstående byen Ulm, som profetisk brisket seg med sitt motto: «Ulmenses sunt mathematici», folk fra Ulm er matematikere.7 Der ble han kompanjong i en fetters dynefirma. Han var «ytterst vennlig, mild og klok», skulle sønnen hans minnes.8 Med en mildhet som grenset til føyelighet skulle Hermann vise seg å være uegnet som forretningsmann og alltid en klodrian i pengesaker. Men hans føyelighet gjorde ham vel egnet til å bli en godslig familiefar og en god ektemann for en viljesterk kvinne. I en alder av 29 giftet han seg med Pauline Koch, som var elleve år yngre enn han.

Paulines far, Julius Koch, hadde lagt seg opp en betydelig formue som kornhandler og som leverandør til Württembergs kongelige hoff.

Pauline arvet farens praktiske evner, men hos henne var hans innsluttede gemytt mildnet av et ertelystent vidd som kunne slå over i sarkasme, og en latter som kunne være både smittende og sårende (trekk som skulle gå i arv til hennes sønn). Etter alt å dømme var ekteskapet mellom Hermann og Pauline lykkelig nok – hennes sterke personlighet passet «som hånd i hanske» med ektemannens passivitet.9 Deres første barn ble født klokken 11.30 fredag den 14. mars 1879, i Ulm, som nettopp, sammen med resten av Schwaben, var blitt tilsluttet det nye tyske rike. Til å begynne med hadde Pauline og Hermann planer om å kalle gutten Abraham, etter farfaren. Men de fikk etter hvert en følelse av, sa han senere, at navnet klang «for jødisk».10 Dermed beholdt de forbokstaven A og kalte ham Albert Einstein.

31

walter isaacson

München I 1880, akkurat ett år etter at Albert ble født, strandet Hermanns dyneforretning, og så ble han overtalt til å flytte til München av sin bror Jakob, som hadde startet et gass- og kraftleveringsfirma der.

Jakob var den yngste av fem søsken og hadde klart å skaffe seg en høyere utdannelse, til forskjell fra Hermann, og han hadde utdannet seg til ingeniør. Idet de konkurrerte om kontrakter for installasjon av generatorer og elektrisk lys til kommuner i Sør-Tyskland, hadde Jakob ansvaret for den tekniske siden, mens Hermann bidro med et minstemål av selgerferdigheter, pluss, kanskje viktigere, lån fra sin kones side av famlien.11 Pauline og Hermann fikk sitt andre og siste barn, en datter, i november 1881, som fikk navnet Maria, men som gjennom hele sitt liv brukte diminutivet Maja isteden. Da Albert ble vist den nye søsteren sin for første gang, fikk de ham til å tro at hun var som et fantastisk leketøy han ville like. Han så på henne og utbrøt: «Ja, men hvor er hjulene?»12 Det var kanskje ikke verdens mest oppvakte spørsmål, men det viste i hvert fall at språkproblemene hans ikke forhindret ham fra å komme med noen minneverdige bemerkninger i hans tredje leveår.

Til tross for noen barndomskrangler skulle Maja komme til å bli sin brors nærmeste sjelevenn.

Familien Einstein slo seg ned i et komfortabelt hus med store trær og en elegant hage i en forstad til München, i det som, i hvert fall i mesteparten av Alberts barndom, skulle bli en respektabel borgerlig tilværelse. München var blitt arkitektonisk polert av den gale kong Ludvig II (1845–1886) og kunne briske seg med et vell av kirker, kunstgallerier og konsertsaler som favoriserte verkene til Richard Wagner, som hadde vært knyttet til hoffet og bodd i byen. I 1882, like etter at familien Einstein kom dit, hadde byen omkring 300 000 innbyggere, 85 prosent av dem var katolikker og 2 prosent jøder, og den var vert for den første tyske elektrisitetsutstillingen, da byens gater fikk elektrisk belysning.

Einstein-familiens bakhage vrimlet ofte av fettere og kusiner og nabounger. Men han holdt seg unna den støyende leken deres og «beskjeftiget seg med roligere ting» isteden. En guvernante kalte ham «Fader Tørrpinn». Han holdt seg stort sett for seg selv, noe han hev32

barndom

det at han satte pris på hele sitt liv, selv om han også var glad i kameratskap og intellektuelt samkvem. «Fra første stund hadde han en tilbøyelighet til å holde seg borte fra barn på sin egen alder og hengi seg til dagdrømmer eller sitte i dype tanker,» ifølge Philipp Frank, en kollega gjennom mange år.12 Han likte å legge puslespill, bygge kompliserte byggverk med byggesettet sitt, leke med en dampmaskin onkelen hans ga ham, og bygge korthus. Ifølge Maja kunne Einstein bygge korthus så høye som fjorten etasjer. Selv om man betrakter minnene til en lillesøster som er blendet av brorens suksess, med den fornødne skepsis, var det antagelig mye sant i at «utholdenhet og iherdighet åpenbart allerede var en del av hans karakter».

Han var også, i hvert fall som liten gutt, tilbøyelig til å få raserianfall. «I slike tilfeller var han helt gul i ansiktet, hvit som snø på nesetippen og helt uten selvbeherskelse,» minnes Maja. En gang da han var fem år, grep han en stol og kastet den på en huslærer, som flyktet og aldri viste seg mer. Majas hode ble målskive for diverse harde gjenstander. «Det trengs en solid skalle,» sa hun for spøk senere, «å være søsteren til en intellektuell.» Utholdenheten og iherdigheten bevarte han, men raserianfallene vokste han av seg.14 For å bruke psykologenes språk var den lille Einsteins evne til å systemisere (identifisere de lovene som styrer et system) langt større enn hans evne til å empatisere (fornemme og bry seg om hva andre mennesker føler), noe som har fått enkelte til å spørre om han kan hatt milde symptomer på en eller annen utviklingsforstyrrelse.15 Det er imidlertid viktig å merke seg at han, til tross for sin reserverte og leilighetsvis opprørske måte å være på, hadde evnen til å skaffe seg nære venner og å empatisere med både kolleger og menneskeheten i sin alminnelighet.

De store vekkelsene som inntreffer i barndommen, er noe man vanligvis glemmer. Men for Einsteins del opplevde han noe da han var fire eller fem år, som skulle forandre hans liv og satte dype spor i hans sinn – og i vitenskapshistorien.

Han var sengeliggende en dag, og faren kom med et kompass til ham.

Han husket senere at han ble så opphisset da han undersøkte dets mystiske egenskaper, at han skalv og grøsset. Det faktum at magnetnålen oppførte seg som om den var påvirket av en eller annen skjult kraft, snarere enn på den mer velkjente måten som innebar berøring eller 33

walter isaacson

kontakt, fremkalte en følelse av undring, som ble drivfjæren i hans virke livet ut. «Jeg kan fremdeles huske – eller jeg tror i hvert fall at jeg husker – at denne opplevelsen gjorde et dypt og varig inntrykk på meg,» skrev han en av de mange gangene han fortalte om hendelsen.

«Det måtte ligge noe dypt skjult bak tingene.»16 «Det er en dypt symbolsk historie,» bemerket Dennis Overbye i Einstein in Love, «den lille gutten som skjelver ved tanken på den usynlige ordenen bak den kaotiske virkeligheten.» Den er blitt fortalt i filmen IQ, hvor Einstein, spilt av Walter Matthau, går med kompasset om halsen, og den er det samlende punktet i en barnebok, Rescuing Albert’s Compass, av Shulamith Oppenheim, hvis svigerfar hørte historien fra Einstein i 1911.17 Etter å ha blitt hypnotisert av kompassnålens troskap mot et usett felt, skulle Einstein komme til å utvikle en livslang hengivenhet til feltteorier som en måte å beskrive naturen på. Feltteorier bruker matematiske størrelser, som tall eller vektorer eller tensorer, for å beskrive hvordan forholdene i ethvert punkt i universet vil påvirke masse eller et annet felt. I for eksempel et tyngdefelt eller et elektromagnetisk felt er det krefter som kunne virke på en partikkel i ethvert punkt, og ligningene i en feltteori beskriver hvordan disse kreftene forandrer seg når man beveger seg gjennom området. Det første avsnittet i hans storslagne avhandling fra 1905 om den spesielle relativitetsteorien begynner med en overveielse av virkningene av elektriske og magnetiske felt, hans teori om generell relativitet er bygd på ligninger som beskriver et tyngdefelt, og helt på slutten av sitt liv skriblet han stadig ytterligere feltligninger i håp om at de skulle danne grunnlag for en teori om alt. Som vitenskapshistorikeren Gerald Holton har bemerket, betraktet Einstein «det klassiske feltbegrepet som det betydeligste bidraget til den vitenskapelige ånd».18 Moren hans, som var en meget dyktig pianist, ga ham også en gave omtrent samtidig, en som likeledes skulle komme til å vare livet ut.

Hun sørget for at han fikk fiolintimer. Til å begynne med ergret han seg over den mekaniske disiplinen som preget undervisningen. Men etter at han hadde fått høre Mozarts sonater, opplevde han musikk som både noe magisk og følelsesladet. «Jeg tror at kjærlighet er en bedre lærer enn pliktfølelsen,» sa han, «i hvert fall for meg.»19 Snart spilte han Mozart-duetter mens moren akkompagnerte ham 34

barndom

på piano. «Mozarts musikk er så ren og skjønn at jeg i den ser en gjenspeiling av selve universets indre skjønnhet,» sa han senere til en venn. «Selvfølgelig,» tilføyde han i en bemerkning som avspeilet hans syn på matematikk og fysikk så vel som på Mozart, «var hans musikk ren enkelthet, akkurat som all stor skjønnhet.»20 Musikk var ikke bare adspredelse. Tvert imot, den hjalp ham til å tenke. «Hver gang han følte at han var kommet til veis ende eller sto overfor en vanskelig utfordring i sitt arbeid,» sa hans sønn Hans Albert, «søkte han tilflukt i musikken, og det løste alle problemene hans.» Fiolinen viste seg for eksempel å være nyttig de årene da han bodde alene i Berlin og strevde med den generelle relativitetsteorien.

«Han spilte ofte fiolin på kjøkkenet sitt sent på natten og improviserte melodier mens han grunnet over kompliserte problemer,» mintes en venn. «Så, plutselig, mens han sto og spilte, kunne han opphisset erklære: ’Jeg har det!’ Som ved en inspirasjon hadde svaret på problemet kommet til ham midt oppe i musikken.»21 Hans sans for musikk, og især for Mozart, kan ha avspeilet hans fornemmelse av universets harmoni. Som Alexander Moszowski, som skrev en biografi om Einstein i 1920 basert på samtaler med ham, bemerket: «Musikken, naturen og Gud blandet seg i ham til et kompleks av følelser, en moralsk enhet, og sporene av den ble aldri borte.»21 Gjennom hele sitt liv kom Albert Einstein til å bevare et barns intuisjon og ærefrykt. Han mistet aldri sin følelse av undring overfor naturfenomenenes magi – magnetiske felt, gravitasjon, treghet, akselerasjon, lysstråler – som voksne synes er så banale. Han bevarte sin evne til å ha to tanker i hodet samtidig, å bli forbauset når de stred imot hverandre, og å forundre seg når han kunne ane en underliggende enhet. «Mennesker som du og jeg blir aldri gamle,» skrev han til en venn senere i livet. «Vi slutter aldri med å stå som vitebegjærlige barn foran de store mysteriet vi ble født inn i.»23

Skolen I sine senere år kunne Einstein fortelle en gammel vits om en agnostisk onkel som var det eneste medlemmet av familien som gikk i synagogen. Når han ble spurt om hvorfor han gjorde det, svarte onkelen: 35

walter isaacson

«Å, man vet aldri.» Einsteins foreldre, derimot, var «fullstendig irreligiøse» og følte ingen trang til å gardere seg. De fulgte ikke jødiske skikker og gikk ikke i synagogen, og faren kalte jødiske ritualer «gammel overtro».24 Da Albert fylte 6 år og måtte gå på skolen, brydde foreldrene hans seg følgelig ikke om at det ikke fantes noen jødisk skole i nærheten.

Isteden gikk han på den store katolske skolen i nabolaget, Petersschule.

Som eneste jøde blant de sytti elevene i sin klasse fulgte Einstein den alminnelige undervisningen i katolsk religion og endte med å sette enormt stor pris på den. Ja, han ble så flink i dette faget at han hjalp klassekameratene sine med religionsleksene.25 En dag hadde læreren med seg en stor nagle i timen. «Naglene som Jesus ble naglet til korset med, så slik ut,» sa han.26 Ikke desto mindre sa Einstein senere at han ikke merket noen diskriminering fra lærernes side. «Lærerne var liberale og gjorde ikke noen forskjell på grunnlag av trosretninger,» skrev han. Men med klassekameratene var det en annen sak. «Blant barna på barneskolen var antisemittismen utbredt,» mintes han.

Det at han ble ertet på vei til og fra skolen på grunnlag av «rasekjennetegn som barna var forbausende oppmerksomme på», bidro til å forsterke hans følelse av å være en outsider, noe som ville henge ved ham hele livet. «Fysiske overgrep og fornærmelser på veien hjem fra skolen var hyppige, men for det meste ikke altfor grove. Ikke desto mindre var det tilstrekkelig til å befeste, selv i et barn, en sterk følelse av å være en outsider.»27 Da han fylte ni, begynte han på en skole i nærheten av München sentrum, Luitpold Gymnasium, som var kjent som en opplyst institusjon som la vekt på matematikk og naturvitenskap så vel som latin og gresk. I tillegg hadde skolen en lærer som kunne gi ham og andre jøder religionsundervisning.

Til tross for foreldrenes irreligiøsitet, eller kanskje på grunn av den, utviklet Einstein temmelig raskt en lidenskapelig begeistring for judaismen. «Han var så glødende i sine følelser at han på egen hånd overholdt jødiske religiøse påbud i alle detaljer,» mintes søsteren hans. Han spiste ikke svinekjøtt, overholdt alle jødiske spiseregler og den tradisjonelle sabbaten, alt sammen ganske vanskelig når resten av familien hadde en mangel på interesse som grenset til forakt for slike tilkjen36

barndom

negivelser. Han laget til og med sine egne salmer til Guds ære, som han sang for seg selv når han gikk hjem fra skolen.28 En utbredt antagelse om Einstein er at han strøk i matematikk på skolen, en påstand som, ofte ledsaget av vendingen «som alle vet», fremsettes i snesevis av bøker og på tusenvis av nettsider som skal gi elever som ikke klarer å følge med, selvtilliten tilbake. Den fant til og med veien til den berømte avisspalten «Ripley’s Believe It or Not».

Einsteins barndom har mye saftig ironi å by på, men denne historien hører ikke med i det bildet. I 1935 viste en rabbiner i Princeton ham et utklipp av Ripleys spalte med overskriften «Største nålevende matematiker strøk i matematikk». Einstein lo. «Jeg har aldri strøket i matematikk,» svarte han, som sant var. «Før jeg var femten hadde jeg lært meg differensial- og integralregning.»29 I virkeligheten var han en fantastisk elev, i hvert fall intellektuelt sett. På barneskolen var han bestemann i klassen. «I går fikk Albert karakterene sine,» meddelte moren en tante da han var syv. «Nok en gang var han nummer én.» På gymnaset mislikte han den mekaniske terpingen av språk som latin og gresk, et problem som ble skjerpet av det han senere sa var hans «dårlige hukommelse for ord og tekster».

Men selv i disse fagene fikk Einstein alltid toppkarakterer. Mange år senere, da Einstein feiret sin femtiårsdag og det gikk rykter om hvor dårlig det store geniet hadde klart seg på gymnaset, så daværende rektor seg nødsaget til å skrive et avisinnlegg hvor han klargjorde hvor gode karakterene hans faktisk var.30 Hva matematikk angikk, var han så langt fra noen strykkandidat og isteden «langt over skolens krav». Da han var 12, husket søsteren hans, «hadde han allerede en forkjærlighet for å løse kompliserte oppgaver i praktisk regning,» og han bestemte seg for å se om han kunne gjøre et sprang fremover ved å lære seg geometri og algebra på egen hånd. Foreldrene hans kjøpte lærebøkene på forhånd slik at han kunne få satt seg inn i dem i løpet av sommerferien. Ikke bare lærte han bevisene i bøkene, han satte seg inn i de nye teoriene ved å prøve å bevise dem på egen hånd. «Lek og lekekamerater ble glemt,» bemerket hun. «Han satt for seg selv i dagevis, oppslukt av forsøket på å finne en løsning, og ga ikke opp før han hadde funnet den.»31 37

walter isaacson

Hans onkel Jakob Einstein, ingeniøren, gjorde ham kjent med algebraens gleder. «Det er en festlig vitenskap,» forklarte han. «Når det dyret vi jakter på, ikke lar seg fange, kaller vi det inntil videre X og fortsetter å jakte på det til vi har fanget det.» Deretter ga han gutten enda mer krevende utfordringer, husket Maja, «med godmodige tvil om hans evne til å løse dem». Når Einstein lyktes, som han bestandig gjorde, ble han «overveldet av fryd og var allerede klar over i hvilken retning hans begavelse ledet ham».

Blant de begrepene onkel Jakob presenterte ham for, var den pytagoreiske læresetning (i en rettvinklet trekant er summen av kvadratene på katetene lik kvadratet på hypotenusen). «Etter mange forsøk lyktes det meg å ’bevise’ denne læresetningen med utgangspunkt i likedannede trekanter,» mintes Einstein. Nok en gang tenkte han i bilder.

«Jeg syntes det virket ’evident’ at forholdene mellom sidene i rettvinklede trekanter helt og holdent måtte være bestemt av en av de spisse vinklene.»32 Med en lillesøsters stolthet kalte Maja Einsteins pytagoreiske bevis «et fullstendig originalt nytt bevis». Selv om det kanskje var nytt for ham, er det vanskelig å forestille seg at Einsteins tilnærmingsmåte, som ganske sikkert lignet standardbevisene basert på proporsjonaliteten av sidene i likedannede trekanter, var fullstendig original. Ikke desto mindre viste det at Einstein allerede som ung forsto at elegante læresetninger kan avledes av enkle aksiomer – og det faktum at det ikke var noen fare for at han skulle stryke i matematikk. «Som tolvåring syntes jeg det var veldig spennende å se at det var mulig å finne frem til sannheter bare ved å resonnere, uten hjelp fra noen ytre erfaring,» fortalte han en reporter fra en skoleavis i Princeton mange år senere.

«Jeg ble mer og mer overbevist om at naturen kunne forstås som en relativt enkel matematisk struktur.»33 Einsteins største intellektuelle stimulering kom fra en fattig medisinstudent som pleide å spise middag med familien hans en gang i uken. Det var en gammel jødisk skikk å dele sabbatmåltidet med en trengende skriftlærd; familien Einstein jenket tradisjonen ved å bespise en medisinstudent på torsdager. Hans navn var Max Talmud (senere endret til Talmey, da han immigrerte til USA), og han innledet sine ukentlige visitter da han var 21 og Einstein var 10. «Han var en pen, mørkhåret gutt,» husket Talmud. «I alle de årene så jeg ham aldri lese 38

barndom

noe lett litteratur. Jeg så ham heller ikke i selskap med skolekamerater eller andre gutter på hans alder.»34 Talmud tok med seg populærvitenskapelige bøker til ham, deriblant en serie kalt Naturwissenschaftliche Volksbücher, «et verk som jeg leste med åndeløs oppmerksomhet,» sa Einstein. De enogtyve små bindene var skrevet av Aaron Bernstein, som fremhevet de gjensidige forbindelsene mellom biologi og fysikk, og han beskrev særdeles inngående de vitenskapelige eksperimentene som ble foretatt på den tiden, især i Tyskland.34 I den innledende delen av første bind drøftet Bernstein lysets hastighet, et emne som åpenbart fascinerte ham. Han vendte faktisk tilbake til det gjentatte ganger i de neste bindene, inklusive elleve artikler i bind 8. Å dømme etter de tankeeksperimentene som Einstein senere brukte da han utformet sin relativitetsteori, ser det ut til at han har vært påvirket av Bernsteins bøker.

For eksempel ba Bernstein leserne forestille seg at de befant seg på et tog i stor fart. Hvis en kule blir skutt gjennom vinduet, ville det se ut som om den ble skutt i vinkel, fordi toget ville ha beveget seg fra det tidspunktet da kulen kom inn gjennom det ene vinduet og gikk ut av vinduet på den andre siden. På grunn av jordens hastighet gjennom rommet burde det samme være tilfellet med lyset som kom inn gjennom et teleskop. Det forbløffende var, skrev Bernstein, at eksperimenter viste samme virkning uansett hvor raskt lyskilden beveget seg.

I en setning som ser ut til å ha gjort inntrykk, siden den knytter an til den berømte konklusjonen Einstein senere skulle trekke, erklærte Bernstein: «Siden hvert enkelt slags lys viser seg å ha nøyaktig samme hastighet, kan loven om lysets hastighet godt kalles den mest generelle av alle naturlovene.»

I et annet bind tok Bernstein sine unge lesere med seg på en imaginær reise gjennom rommet. Transportmiddelet var bølgen av et elektrisk signal. Bøkene hans var en hyllest til vitenskapens frydefulle underverker og inneholdt slike overstrømmende passasjer som denne, skrevet om den vellykkede forutsigelsen av den nye planeten Uranus’ posisjon: «Lovet være denne vitenskapen! Lovet være de mennene som bedriver den! Og lovet være det menneskelige sinn, som ser skarpere enn det menneskelige øye.»36 Bernstein var, liksom Einstein siden skulle bli, oppsatt på å binde 39

walter isaacson

alle naturkreftene sammen. Etter å ha drøftet hvordan alle elektromagnetiske fenomener, som for eksempel lys, kunne betraktes som bølger, spekulerte han over om det samme kunne være tilfellet med gravitasjon. Og enhet og enkelthet, skrev Bernstein, lå under alle begreper som knyttet an til sansene våre. Sannhet i vitenskapen besto i å finne frem til teorier som beskrev denne underliggende virkeligheten. Einstein husket senere den åpenbaringen, og den realistiske innstillingen, som dette avfødte hos ham som gutt: «Der ute befant denne enorme verdenen seg, som eksisterer uavhengig av oss mennesker og som står for oss som en stor, evig gåte.»37 Mange år senere, da de møttes i New York under Einsteins første besøk der, spurte Talmud ham hva han syntes om Bernsteins verk når han så tilbake på det. «En svært god bok,» sa han. «Den har hatt en meget sterk påvirkning på hele min utvikling.»38 Talmud hjalp også Einstein med å fortsette å utforske matematikkens underverker ved å gi ham en lærebok i geometri to år før det faget ble pensum på skolen. Senere skulle Einstein omtale den som «den hellige lille geometriboken» og snakke om den med ærefrykt: «Her var det påstander, som for eksempel at de tre høydene i en trekant krysset hverandre i ett punkt, som – skjønt ikke på noen måte selvinnlysende – ikke desto mindre kunne bevises med en slik visshet at enhver tvil syntes å være utelukket. Denne klarheten og vissheten gjorde et ubeskrivelig inntrykk på meg.» Mange år senere, under en forelesning i Oxford, bemerket Einstein: «Hvis Euklid ikke næret ens ungdommelige begeistring, da var man ikke født til å bli en vitenskapelig tenker.»39 Når Talmud kom hver torsdag, frydet Einstein seg over å vise ham de oppgavene han hadde løst den uken. Til å begynne med var Talmud i stand til å hjelpe ham, men snart var han blitt innhentet av sin elev.

«Etter kort tid, noen få måneder, hadde han arbeidet seg gjennom hele boken,» mintes Talmud. «Deretter henga han seg til høyere matematikk … Snart fløy hans matematiske ånd så høyt at jeg ikke lenger kunne holde følge.»40 Dermed gikk den dypt imponerte medisinstudenten over til å innvie Einstein i filosofi. «Jeg anbefalte Kant for ham,» mintes han. «På det tidspunktet var han fremdeles et barn, bare tretten år gammel, men Kants verker, som er uforståelige for alminnelige dødelige, syn40

barndom

tes å være lysende klare for ham.» Kant ble for en stund Einsteins favorittfilosof, og hans Kritikk av den rene fornuft ledet ham også til å fordype seg i David Hume, Ernst Mach og spørsmålet om hva man kan vite om virkeligheten.

Einsteins møte med vitenskapen utløste en plutselig reaksjon mot religion da han var tolv år, nettopp idet han skulle ha lest til bar mitzvah. I de populærvitenskapelige bøkene sine hadde Bernstein forsonet vitenskapen med religiøse tilbøyeligheter. Som han skriver det: «Den religiøse tilbøyelighet beror på den vage bevissthet menneskene bærer i seg om at hele naturen, inklusive menneskene i den, ikke på noen måte er et spill av tilfeldigheter, men et produkt av lovmessigheter, at det er en grunnleggende årsak til all eksistens.»

Einstein skulle senere komme til å nære noenlunde de samme oppfatningene. Men på det tidspunktet var hans sprang bort fra troen radikalt. «Gjennom lesning av populærvitenskapelige bøker ble jeg snart overbevist om at mange av fortellingene i Bibelen ikke kunne være sanne. Konsekvensen var en totalt fanatisk orgie av fritenkning kombinert med et inntrykk av at ungdommen bevisst blir ført bak lyset av staten med løgner; det var en knusende opplevelse.»41 Resultatet ble at Einstein unngikk religiøse ritualer resten av sitt liv. «Einstein fikk en aversjon mot den ortodokse praktisering av den jødiske eller enhver annen tradisjonell religion, så vel som mot å delta i gudstjenester, og den har aldri forlatt ham,» bemerket hans venn Philipp Frank senere. Fra den religiøse fasen av sin barndom bevarte han imidlertid en dyp ærefrykt for harmonien og skjønnheten i det han kalte Guds sinn, slik det kom til uttrykk i skapelsen av universet og dets lover.42 Einsteins opprør mot religiøse dogmer hadde en dyp innvirkning på hans generelle oppfatning av vedtatte sannheter. Det gjorde ham allergisk mot alle former for dogmer og autoriteter, noe som skulle komme til å innvirke både på hans politiske og vitenskapelige holdninger. «Mistro mot enhver form for autoritet vokste ut av denne erfaringen, en holdning som aldri senere har forlatt meg,» sa han senere.

Ja, det var det at han fant seg til rette med å være en som ikke fulgte strømmen, som skulle komme til å kjennetegne både hans vitenskap og hans sosiale tenkning resten av hans liv.

41

walter isaacson

Senere ble han i stand til å ikle opposisjonslysten en elskverdighet som i det store og hele var inntagende, når han først var blitt akseptert som geni. Men det gikk ikke så bra når han bare var en nesevis elev på et gymnas i München. «Han trivdes svært dårlig på skolen,» ifølge søsteren. Han syntes undervisningsformen – utenatpugging, utålmodighet overfor spørsmål – var motbydelig. «Den militære tonen på skolen, den systematiske opptreningen i autoritetsdyrkelse som skulle venne elevene til militær disiplin i ung alder, var spesielt ubehagelig.»43 Selv i München, hvor den bayerske ånd avfødte en mindre ensrettet holdning til livet, hadde denne prøyssiske glorifiseringen av militæret slått rot, og mange av barna elsket å leke soldater. Når det kom tropper forbi, akkompagnert av piper og trommer, kom ungene strømmende ut i gatene for å slutte seg til paraden og marsjere i gåsegang. Men ikke Einstein. En gang han så en slik scene, begynte han å gråte. «Når jeg blir voksen, vil jeg ikke bli en av de menneskene,» fortalte han foreldrene sine. Som Einstein senere forklarte: «Når en person kan finne glede i å marsjere i takt til et stykke musikk, er det nok til å få meg til å forakte ham. Han har fått sin store hjerne ved en feiltagelse.»44 Den motvilje han følte mot alle former for ensretting, gjorde tiden på gymnaset i München stadig mer kjedsommelig og konfliktfylt.

Den mekaniske innlæringen der, beklaget han seg, «virket meget nær beslektet med den prøyssiske hærens metoder, hvor man oppnådde en mekanisk disiplin gjennom gjentatte utførelser av meningsløse ordrer.»

Senere i livet skulle han komme til å sammenligne lærerne sine med militært personell. «Lærerne på barneskolen lignet på drillsersjanter,» sa han, «og lærerne på gymnaset lignet løytnanter.»

Han spurte en gang C.P. Snow, den engelske forfatteren og vitenskapsmannen, om han var fortrolig med det tyske ordet Zwang. Snow innrømmet at han kjente det; det betydde påtrykk, ufrihet, press, forpliktelse. Hvordan det? På skolen sin i München, svarte Einstein, hadde han rettet sitt første slag mot Zwang, og det hadde bidratt til å prege ham for alltid.45 Skepsis og motvilje mot vedtatte sannheter preget ham hele livet.

Som han erklærte i et brev til en faderlig venn i 1901: «En tåpelig tro på autoriteter er sannhetens verste fiende.»46 Gjennom de seks tiårene i hans vitenskapelige karriere, enten han ledet kvanterevolusjonen eller senere motsatte seg den, bidro denne 42

barndom

holdningen til å forme Einsteins verk. «Hans tidlige mistro til autoriteter, som aldri helt forlot ham, skulle vise seg å være av avgjørende betydning,» sa Banesh Hoffmann, som var en av Einsteins medarbeidere i hans senere år. «Uten den ville han ikke ha klart å utvikle den sterke åndelige selvstendighet som ga ham mot til å utfordre de anerkjente vitenskapelige sannhetene og dermed revolusjonere fysikken.»47 Denne forakten for autoriteter gjorde ham ikke elsket av de tyske «løytnantene» som underviste ham på skolen. Som følge av dette erklærte en av lærerne hans at hans uforskammethet gjorde ham uønsket i klassen. Da Einstein bedyret at han ikke hadde gjort noe galt, svarte læreren: «Ja, det er sant, men De sitter der på bakerste rad og smiler, og Deres blotte nærvær her spolerer klassens respekt for meg.»48 Einsteins ubehag ble til depresjon, kanskje også et nervøst sammenbrudd, da farens firma møtte motgang. Sammenbruddet kom brått.

Gjennom mesteparten av Einsteins skoletid hadde Einstein-brødrenes firma vært en suksess. I 1885 hadde det to hundre ansatte og leverte den første elektriske belysningen til Münchens Oktoberfest. I løpet av de neste årene fikk de anbudet på å installere elektrisitet i Schwabing, en forstad til München med ti tusen mennesker, og brukte gassmotorer til å drive tvillingdynamoer som Einstein-brødrene hadde konstruert.

Jakob Einstein fikk seks patenter på forbedringer i buelamper, automatiske strømbrytere og elektriske målere. Firmaet lå an til å konkurrere med Siemens og de andre kraftselskapene som blomstret på denne tiden. For å reise kapital pantsatte brødrene hjemmene sine, lånte mer enn 60 000 mark til 10 prosent rente og ble dypt forgjeldet.49 Men i 1894, da Einstein var 15, gikk firmaet konkurs etter å ha tapt konkurransen om gatebelysningen i den sentrale delen av München og andre lokaliteter. Foreldrene hans og søsteren flyttet til Nord-Italia sammen med onkel Jakob – først til Milano og deretter til nabobyen Pavia – hvor firmaets italienske kompanjonger mente at det ville være bedre betingelser for et mindre selskap. Det elegante huset deres ble revet av en byggherre for å gi plass til en leiegård. Einstein måtte bli boende i München, hjemme hos en fjern slektning, for å fullføre sine tre siste år på skolen.

Det er ikke helt klart om Einstein den sørgelige høsten 1894 egentlig ble tvunget til å slutte på Luitpold Gymnasium eller bare ble høflig 43

walter isaacson

anmodet om å slutte. Mange år senere mintes han at den læreren som hadde erklært at hans «nærvær spolerer klassens respekt for meg», deretter hadde «gitt uttrykk for at jeg skulle slutte på skolen». En tidlig bok av et medlem av familien hevdet at det var hans egen beslutning.

«Albert bestemte seg etter hvert for at han ikke ville bli i München, og han utarbeidet en plan.»

Planen innebar å få et brev fra huslegen, Max Talmuds eldre bror, som erklærte at han led av nervøs utmattelse. Han brukte dette som en unnskyldning for å ikke vende tilbake til skolen etter juleferien i 1894. I stedet tok han et tog over Alpene til Italia og meddelte sine «forskrekkede» foreldre at han aldri ville dra tilbake til Tyskland. Isteden lovet han at han skulle lese på egen hånd og forsøke å bli opptatt på en teknisk skole i Zürich til høsten.

Det var kanskje enda en faktor i hans beslutning om å forlate Tyskland. Hadde han blitt værende til han fylte 17, bare et år frem i tiden, ville han måttet gå inn i hæren, en mulighet som søsteren hans sa at «han så på med forferdelse». I tillegg til å erklære at han ikke ville tilbake til München, ville han derfor også be faren om hjelp til å gi avkall på sitt tyske statsborgerskap.50

Aarau Våren og sommeren 1895 bodde Einstein sammen med foreldrene sine i leiligheten deres i Pavia og hjalp familiefirmaet. Som en følge av dette ble han ganske fortrolig med hvordan magneter, spoler og induksjonsstrøm fungerte. Einsteins innsats imponerte familien. Ved én anledning hadde onkel Jakob problemer med noen beregninger i forbindelse med en ny maskin, dermed ga Einstein seg i kast med dem.

«Etter at min ingeniørassistent og jeg hadde lagt hodet i bløt i dagevis, hadde poden det hele fiks ferdig på bare et kvarter,» fortalte Jakob en venn. «Ham får du nok høre mer om.»51 Med sin kjærlighet til den opphøyde ro man fant på fjellet, vandret Einstein i dagevis i Alpene og Appenninene, inklusive en utflukt fra Pavia til Genova for å besøke sin morbror Julius Koch. Når han reiste i Nord-Italia, frydet han seg alltid over menneskenes ikke-germanske ynde og «finhet». Deres «naturlighet» sto i kontrast til Tysklands 44

barndom

«åndelig temmede og mekanisk lydige automater», husket søsteren.

Einstein hadde lovet familien sin at han skulle lese på egenhånd og komme seg inn på den lokale tekniske skolen, Zürich polytekniske.* Dermed kjøpte han alle tre bind av Jules Violles videregående lærebok i fysikk og noterte ideene sine flittig i margen. Arbeidsvanene hans viste hans evne til å konsentrere seg, mintes søsteren. «Selv i en stor, støyende gruppe kunne han trekke seg tilbake til sofaen, gripe penn og papir, sette blekkhuset vaklende fra seg på armlenet og fortape seg så fullstendig i et problem at samtalene mellom mange mennesker stimulerte snarere enn forstyrret ham.»52 Den sommeren, i en alder av 16 år, skrev han sin første avhandling om teoretisk fysikk, som han ga tittelen «Om undersøkelsen av eterens tilstander i det magnetiske felt». Emnet var viktig, for eterbegrepet skulle spille en særdeles viktig rolle i Einsteins karriere. På det tidspunktet forestilte vitenskapsmennene seg lyset ganske enkelt som en bølge, og dermed antok de at universet måtte inneholde en altgjennomtrengende ennå usett substans som bølgene spredte seg i, akkurat som vann var det mediet som skvulpet opp og ned og dermed spredte bølgene i havet. De kalte denne substansen eter, og Einstein sluttet seg (i hvert fall inntil videre) til denne formodningen. Som han uttrykte det i avhandlingen sin: «En elektrisk strøm setter den omliggende eteren i en slags momentan bevegelse.»

Den fjorten avsnitt lange håndskrevne avhandlingen gjentok ting som sto i Violles lærebok så vel som en del av reportasjene i populærvitenskapelige magasiner om Heinrich Hertz’ nylige oppdagelser. I den kom Einstein med forslag til eksperimenter som kunne forklare «det magnetiske feltet som dannes omkring en elektrisk strøm». Dette ville være interessant, hevdet han, «fordi undersøkelsen av eterens elastiske tilstand i dette tilfellet ville la oss få et innblikk i den elektriske strøms hemmelighetsfulle vesen».

Skoledropperen innrømmet åpent at han bare kom med noen forslag uten å vite hvor de kunne lede. «Siden jeg helt manglet materiale *Det

offisielle navnet på institusjonen var Eidgenössische Polytechnische Schule. I 1911 oppnådde den retten til å tildele doktorgrader og forandret navn til Eidgenössische Technische Hochschule, dvs. Den sveitsiske tekniske høyskole, omtalt som ETH. Einstein kalte den da og senere vanligvis Züricher Polytechnikum, Zürich polytekniske.

45

walter isaacson

som ville satt meg i stand til å trenge dypere inn i saken enn bare ved tankens hjelp, ber jeg om denne omstendighet ikke blir utlagt som overfladiskhet,» skrev han. 53 Han sendte avhandlingen til sin onkel Caesar Koch, en kjøpmann i Belgia, som var en av hans yndlingsslektninger, og som iblant støttet ham økonomisk. «Den er ganske naiv og ufullstendig, som kunne forventes av en ung fyr som meg selv,» innrømmet Einstein med påtatt ydmykhet. Han tilføyde at han tok sikte på å begynne på Zürich polytekniske samme høst, men at det bekymret ham at han var yngre enn alderskravet. «Jeg burde ha vært minst to år eldre.»54 For å hjelpe ham over alderskravet skrev en venn av familien til rektor for den polytekniske skolen og ba om at det ble gjort et unntak. Tonen i brevet kan anes ut fra rektors svar, som uttrykte skepsis over å ta opp dette «såkalte ’vidunderbarnet’». Ikke desto mindre fikk Einstein tillatelse til å gå opp til opptaksprøven, og han gikk om bord på toget til Zürich i oktober 1895 «med en følelse av velbegrunnet mangel på selvtillit».

Ikke overraskende besto han matematikk- og vitenskapsdelen av prøven. Men han besto ikke den generelle delen, som angikk litteratur, fransk, zoologi, botanikk og samfunnsfag. Den polytekniske skolens ledende fysikkprofessor, Heinrich Weber, foreslo at Einstein skulle bli i Zürich og hospitere ved kurset hans. Isteden bestemte Einstein, etter råd fra skolens rektor, å bruke et år på å forberede seg ved kantonskolen i landsbyen Aarau, førti kilometer lenger vest.55 Det var en perfekt skole for Einstein. Undervisningen var bygd på filosofien til en sveitsisk skolereformator fra begynnelsen av det nittende århundre, Johann Heinrich Pestalozzi, som trodde på å oppmuntre elevene til å se for seg bilder. Han mente også at det var viktig å fremelske hvert barns «indre verdighet» og individualitet. Elevene skulle få lov til å trekke sine egne konklusjoner, forkynte Pestalozzi, ved å benytte seg av en rekke skritt som begynte med anskuelsesundervisning og så gikk videre til intuisjon, begrepsmessig tenkning og anskuelse.56 Det var endog mulig å lære – og virkelig forstå – matematikkens og fysikkens lover på den måten. Pugging, utenatlæring og tvangsfôring med fakta ble unngått.

Einstein elsket Aarau. «Elevene ble behandlet individuelt,» mintes søsteren, «det ble lagt mer vekt på selvstendig tenkning enn på auto46

barndom

riteter, og de unge menneskene betraktet ikke læreren som en autoritetsfigur, men som en mann med en egen personlighet, på linje med eleven.» Det var det motsatte av den tyske pedagogikken som Einstein hadde hatet. «Når jeg sammenlignet med seks års skolegang på et tysk autoritært gymnas,» sa Einstein senere, «innså jeg klart hvor overlegen en pedagogikk bygd på fri handling og personlig ansvar er i forhold til en som bygger på utvendig autoritet.»57 Anskuelsen av begreper, slik den ble betonet av Pestalozzi og hans tilhengere i Aarau, ble et viktig aspekt ved Einsteins geni. «Anskuelse er den vesentlige og eneste sanne måte å lære elevene å bedømme ting riktig,» skrev Pestalozzi, og «læringen av tall og språk må så avgjort være underordnet.»58 Ikke overraskende var det på denne skolen at Einstein først beskjeftiget seg med de visualiserte tankeeksperimentene som skulle bidra til å gjøre ham til sin tids største vitenskapelige geni: Han forsøkte å se for seg hvordan det ville være å reise i følge med en lysstråle. «I Aarau gjorde jeg mine første temmelig barnslige tankeeksperimenter som hadde direkte relevans for den spesielle teorien,» fortalte han senere en venn. «Hvis en person kunne løpe etter en lysbølge med samme hastighet som lyset, ville man få et bølgearrangement som ville være fullstendig uavhengig av tiden. Noe slikt er selvfølgelig umulig.»59 Denne type visualiserte tankeeksperimenter – Gedankenexperimente – skulle komme til å prege Einsteins karriere. I årenes løp ville han i sitt stille sinn se for seg slike ting som lynnedslag og tog i bevegelse, akselererende heiser og malere som falt, todimensjonale blinde biller som kravlet på krumme grener, så vel som en rekke forskjellige innretninger konstruert for å bestemme, i hvert fall i teorien, utskutte elektroners posisjon og hastighet.

Mens han gikk på skolen i Aarau, bodde Einstein hos en praktfull familie, familien Winteler, hvis medlemmer i lang tid skulle komme til å være forbundet med hans liv. Det var Jost Winteler, som underviste i historie og gresk på skolen, hans kone, Rosa, som Einstein raskt kalte Mamerl, eller mamma, og deres syv barn. Deres datter Marie ble Einsteins første kjæreste. En annen datter, Anna, giftet seg med Einsteins beste venn, Michele Besso. Og deres sønn Paul giftet seg med Einsteins elskede søster, Maja.

«Papa» Jost Winteler var en radikaler som delte Einsteins allergi 47

walter isaacson

mot tysk militarisme og nasjonalisme i sin alminnelighet. Hans bitende oppriktighet og politiske idealisme bidro til å forme Einsteins sosiale filosofi. Som sin veileder skulle Einstein komme til å bli tilhenger av verdensføderalisme, internasjonalisme og demokratisk sosialisme, med en dyp troskap mot individuell frihet og ytringsfrihet.

Enda viktigere var det at Einstein i Winteler-familiens skjød ble mer trygg og omgjengelig. Selv om han fortsatt betraktet seg selv som en ensom ulv, hjalp Winteler-familien ham til å blomstre emosjonelt og åpne seg for fortrolighet. «Han hadde stor sans for humor og kunne til tider le hjertelig,» mintes datteren Anna. Om kvelden satt han iblant og leste lekser, «men han satt oftere ved bordet sammen med familien».60 Einstein hadde utviklet seg til en tenåringsgutt man snudde seg etter, og som, med ordene til en kvinne som kjente ham, var i besittelse av «en maskulin skjønnhet av den typen som gjorde furore ved århundreskiftet». Han hadde mørkt hår, uttrykksfulle øyne, høy panne og en fandenivoldsk måte å oppføre seg på. «Den nederste halvdelen av ansiktet hans kunne ha tilhørt en sensualist som fant mange gode grunner til å elske livet.»

En av skolekameratene hans, Hans Byland, skrev senere en slående beskrivelse av «den frekke schwaberen» som gjorde et slikt varig inntrykk. «Sikker på seg selv, med den grå filthatten skjøvet bakover på det tykke, svarte håret, skrittet han energisk frem og tilbake i det raske, jeg kunne si vanvittige, tempoet til en hvileløs ånd som bærer hele verden i seg selv. Ingenting unngikk de skinnende brune øynenes skarpe blikk. Alle som møtte ham, ble bergtatt av hans overlegne personlighet. En hånlig krusning av den kjøttfulle munnen med den fremskutte underleppen oppmuntret ikke filisterne til å fraternisere med ham.»

Det mest bemerkelsesverdige, tilføyde Byland, var at unge Einstein hadde et nesevist, somme tider skremmende vidd. «Han gikk verdensånden på klingen som en leende filosof, og hans vittige sarkasmer tuktet nådeløst all forfengelighet og kunstlethet.»61 Einstein ble forelsket i Marie Winteler på slutten av 1895, bare noen måneder etter at han flyttet inn hos foreldrene hennes. Hun hadde nettopp fullført lærerskolen og bodde hjemme mens hun ventet på å begynne i en jobb i en landsby i nærheten. Hun skulle nettopp til å fylle 18, han var fortsatt 16. Romansen begeistret begge familiene. Albert 48

barndom

og Marie sendte en nyttårshilsen til moren hans; hun svarte varmt: «Det lille brevet ditt gledet meg inderlig, kjære frøken Marie.»62 I april året etter, da han var hjemme i Pavia i påskeferien, skrev Einstein sitt første kjente kjærlighetsbrev: Kjære elskling.

Tusen takk, elskling, for ditt sjarmerende lille brev, som gjorde meg uendelig lykkelig. Det var så vidunderlig å kunne trykke til sitt hjerte et slikt ark som to kjære øyne har betraktet med kjærlighet, og på hvilket de fine små hendene har svevet frem og tilbake. Jeg ble nå tvunget til å erkjenne, min lille engel, betydningen av hjemve og lengsel. Men kjærlighet bringer mye lykke – mye mer enn lengsel bringer smerte …

Du har også vunnet min mors hjerte, enda hun ikke kjenner deg; jeg lot henne bare lese to av de sjarmerende brevene dine.

Og hun ler bestandig av meg fordi jeg ikke lenger er tiltrukket av de pikene som skulle ha fortryllet meg så meget før i tiden. Du betyr mer for min sjel enn hele verden gjorde før.

Til dette føyde hans mor et PS: «Uten å ha lest dette brevet, sender jeg deg hjertelige hilsener!»63 Selv om han trivdes på skolen i Aarau, viste Einstein seg å være en ujevn elev. I opptakspapirene het det at han trengte støtteundervisning i kjemi og hadde «store huller» i sin kjennskap til fransk. Ved årsskiftet var han fremdeles nødt til å «fortsette med privattimene i fransk og kjemi», og «advarselen angående fransk står ved lag». Faren tok det pent da Jost Winteler sendte ham tentamenskarakterene. «Ikke alt svarer til mine ønsker og forventninger,» skrev han, «men med Albert ble jeg vant til å finne middelmådige karakterer sammen med veldig gode karakterer, og derfor gjør de meg ikke utrøstelig.»64 Musikken fortsatte å være hans lidenskap. Det var ni fiolinister i hans klasse, og læreren deres bemerket at de led av «en viss stivhet i bueføringen her og der». Men Einstein hadde han ros til overs for: «En elev ved navn Einstein glimret til og med ved å spille en adagio av Bach med dyp innlevelse.» Ved en konsert i den lokale kirken ble Einstein valgt til å spille førstefiolin i et stykke av Bach. Hans «fortryllende tone og uforlignelige rytme» imponerte annenfiolinisten, som 49

walter isaacson

spurte: «Teller du taktene?» Einstein svarte: «Nei, herregud, det ligger meg i blodet.»

Hans klassekamerat Byland mintes at Einstein spilte en Mozartsonate så lidenskapelig – «Hvilken ild det var i hans spill!» – at det var som å høre komponisten for første gang. Byland skjønte at Einsteins vittige, sarkastiske ytre var et skall omkring en mykere indre sjel. «Han var en av de spaltede personlighetene som vet å beskytte sitt indre livs fintfølende rike med et piggete ytre.»65 Einsteins forakt for Tysklands autoritære skoler og militaristiske atmosfære fikk ham til å ønske å frasi seg sitt statsborgerskap i det landet. Dette ble forsterket av Jost Winteler, som foraktet alle former for nasjonalisme og bibrakte Einstein en tro på at folk burde betrakte seg som verdensborgere. Dermed ba han faren hjelpe ham med å avlegge sitt tyske statsborgerskap. Søknaden ble innvilget i januar 1896, og inntil videre var han statsløs.66 Det året ble han også en person uten religiøs tilknytning. I søknaden om frasigelse av det tyske statsborgerskapet, hadde faren skrevet, formodentlig på Alberts anmodning, «ingen religiøs tro». Det var en erklæring Albert også kom med da han søkte om oppholdstillatelse i Zürich noen få år senere, og ved forskjellige anledninger de nærmeste to tiårene.

Hans oppgjør med barndommens flørt med glødende judaisme sammen med hans følelse av å ikke ha noe til felles med Münchens jøder, hadde gjort ham fremmed overfor sin kulturelle arv. «Fedrenes religion, slik jeg møtte den i München i religionsundervisningen og i synagogen, frastøtte meg snarere enn tiltrakk meg,» forklarte han siden en jødisk historiker. «De jødiske borgerlige sirklene som jeg ble kjent med i mine yngre år, med sin velstand og manglende samfunnssans, bød ikke på noe jeg syntes var av verdi.»67 Senere i livet, fra det tidspunkt da han ble konfrontert med ytterliggående antisemittisme i 1920-årene, skulle Einstein igjen komme til å søke tilknytning til sin jødiske identitet. «Det er ingenting i meg som kan beskrives som en ’jødisk tro’,» sa han, «men jeg er glad for å være medlem av det jødiske folk.» Senere uttrykte han det samme på en mer fargerik måte. «Jøden som oppgir sin tro,» sa han en gang, «er i samme stilling som en snegl som oppgir sitt skall. Han er fortsatt en snegl.»68 Hans forsakelse av judaismen i 1896 bør derfor ikke ses som et 50

barndom

klart brudd, men som en del av en livslang utvikling av hans følelser for sin kulturelle identitet. «På det tidspunktet ville jeg ikke engang ha forstått hva det å forlate judaismen egentlig kunne bety,» skrev han til en venn året før han døde. «Men jeg var fullt bevisst om min jødiske opprinnelse, selv om den fulle betydningen av hva det ville si å tilhøre jødedommen ikke gikk opp for meg før senere.»69 Einstein endte sitt år på Aarau-skolen på en måte som ville ha virket imponerende for enhver unntatt en av historiens store genier, idet han fikk de nest høyeste karakterene i sin klasse. (Navnet på gutten som fikk bedre karakterer enn Einstein, er dessverre tapt for historien.) På en skala fra 1 til 6, med 6 som det høyeste, fikk han 5 eller 6 i alle realfag så vel som i historie og italiensk. Hans laveste karakter var 3, i fransk.

Det kvalifiserte ham til å ta en rekke eksamener, skriftlige eller muntlige, som, hvis han besto dem, ville gi ham lov til å begynne på Zürich polytekniske. I sin tyskeksamen skrev han en pliktskyldig presentasjon av et skuespill av Goethe og fikk 5. I matematikk gjorde han en slurvefeil og kalte et tall «imaginært» når han mente «irrasjonelt», men fikk toppkarakter likevel. I fysikk kom han sent og gikk tidlig og fullførte totimersprøven på en time og femten minutter; han fikk toppkarakter. Alt i alt endte han opp med 5,5, den beste snittkarakteren blant de ni elevene som tok prøven.

Det eneste faget han gjorde det dårlig i, var fransk. Men stilen på tre avsnitt var den mest interessante delen av alle eksamenene hans, for oss i dag. Emnet var «Mes projets d’avenir», mine planer for fremtiden. Selv om fransken ikke var minneverdig, var de personlige innsiktene det: Hvis jeg er heldig og består mine eksamener, vil jeg begynne på Zürich polytekniske skole. Jeg vil gå der i fire år for å studere matematikk og fysikk. Jeg blir nok lærer i disse fagene og velger de teoretiske delene av disse fagene.

Her er grunnene som har ledet meg til denne planen. De er først og fremst mitt personlige talent for abstrakt og matematisk tenkning … Mine ønsker har også ledet meg til samme beslutning.

Dette er helt naturlig; alle og enhver ønsker å gjøre det man har et talent for. Dessuten er jeg tiltrukket av den selvstendighet som vitenskapsyrket byr på.70 51

walter isaacson

Sommeren 1896 gikk Einstein-brødrenes kraftselskap konkurs nok en gang, denne gang fordi de ikke hadde klart å skaffe seg de nødvendige vannrettighetene for å bygge et vannkraftanlegg i Pavia. Kompaniskapet ble oppløst på en vennlig måte, og Jakob fikk ansettelse i et stort firma som ingeniør. Men Hermann, som med sin optimisme og stolthet var tilbøyelig til å trosse alle forsiktighetshensyn, var fast bestemt på å starte et nytt kraftselskap, denne gang i Milano. Albert var så tvilende til farens planer at han oppsøkte slektningene sine og foreslo at de ikke skulle finansiere ham igjen, men det gjorde de.71 Hermann håpet at Albert en dag ville tre inn i firmaet, men ingeniørarbeid appellerte ikke noe videre til ham. «Opprinnelig var det meningen at jeg skulle bli ingeniør,» skrev han senere til en venn, «men tanken på å måtte bruke min kreative energi på ting som gjør det praktiske dagliglivet enda mer forfinet, med en stusslig kapitalgevinst som mål, var uutholdelig. Tenkning for sin egen skyld, som musikk!»72 Og dermed bar det av sted til Zürich polytekniske.

K A PIT T EL 3

Z Ü R I C H P O LY T E K N I S K E 1896–1900

Den nesevise studenten Zürich polytekniske skole, med 841 studenter, var i første rekke en lærerskole og teknisk skole da den 17 år gamle Albert Einstein innskrev seg der i oktober 1896. Den var mindre prestisjefylt enn naboinstitusjonen Universitetet i Zürich og universitetene i Genève og Basel, som alle kunne tildele doktorgrader (en status som den polytekniske skolen, som offisielt het Eidgenössische Polytechnische Schule, skulle få i 1911, da den ble Eidgenössische Technische Schule, eller ETH).

Ikke desto mindre hadde den polytekniske skolen et solid ry innenfor ingeniørkunst og naturvitenskapen. Lederen for fysikkavdelingen, Heinrich Weber, hadde nylig anskaffet et storslått nybygg, finansiert av elektronikkmagnaten (og brødrene Einsteins konkurrent) Werner von Siemens. Det rommet toppmoderne laboratorier viden kjent for sine presisjonsmålinger.

Einstein var en av elleve førsteårsstudenter som ble innskrevet i den avdelingen som ga undervisning «til faglærere i matematikk og fysikk». Han bodde på studenthybel og fikk en månedlig ytelse på 100 sveitserfranc fra sine slektninger i Koch-familien. Hver måned sparte han opp 20 franc til det gebyret han med tiden måtte betale for å bli sveitsisk statsborger.1 Teoretisk fysikk var nettopp i ferd med å bli en egen akademisk disiplin i 1890-årene; professorater i faget skjøt opp over hele Europa.

Fagets pionerer – som Max Planck i Berlin, Hendrik Lorentz i Nederland og Ludwig Boltzmann i Wien – kombinerte fysikk med matema53

walter isaacson

tikk for å vise vei dit hvor eksperimentatorer ennå ikke hadde trådd.

Av denne grunn var matematikk ment å skulle være et av de aller viktigste fagene Einstein skulle studere ved den polytekniske skolen.

Einstein hadde imidlertid bedre intuisjon for fysikk enn matematikk, og han forsto ennå ikke hvor uløselig de to fagene ville bli knyttet til hverandre i søkingen etter nye teorier. I løpet av de fire årene på Polytekniske, fikk han 5 eller 6 i karakter (på en 6-punkt-skala) i alle sine kurs i teoretisk fysikk, men bare 4 i de fleste matematikkursene, især de i geometri. «Det sto ikke klart for meg som student,» innrømmet han, «at en dypere forståelse av fysikkens grunnleggende prinsipper var forbundet med de mest intrikate matematiske metoder.»2 Denne erkjennelsen skulle gå opp for ham et tiår senere, da han strevde med geometrien i sin gravitasjonsteori og fant seg tvunget til å forlate seg på hjelp fra en matematikkprofessor som i sin tid hadde kalt ham en dovenpeis. «Jeg er blitt fylt av en dyp respekt for matematikken,» skrev han til en kollega i 1912, «etter at jeg i min enfoldighet til nå hadde betraktet dens mer subtile deler som ren luksus.»

Mot slutten av sitt liv beklaget han seg på lignende vis i en samtale med en yngre venn. «I veldig ung alder antok jeg at en fremgangsrik fysiker bare trenger å kunne elementær matematikk,» sa han. «På et senere tidspunkt gikk det dessverre opp for meg at min antagelse hadde vært fullstendig feil.»3 Hans fremste fysikkprofessor var Heinrich Weber, den Einstein et år tidligere hadde gjort et så sterkt inntrykk på, at han selv etter at han hadde strøket til opptaksprøven på Polytekniske, hadde oppfordret ham til å bli i Zürich og hospitere ved forelesningene sine. De to første årene Einstein oppholdt seg på Polytekniske, vedvarte deres gjensidige beundring. Webers forelesninger var blant de få som imponerte ham. «Weber foreleste om varme med stort mesterskap,» skrev han det andre året. «Den ene etter den andre av forelesningene hans gleder meg.» Han arbeidet i Webers laboratorium «med glød og lidenskap», tok femten kurs (fem i laboratoriet og ti i auditoriet) hos ham og fikk gode karakterer i alle sammen.4 Men litt etter litt ble Einstein desillusjonert over Weber. Han følte at professoren la for mye vekt på fysikkens historiske grunnlag og ikke brydde seg noe særlig om samtidens grenseområder. «Alt som kommer etter Helmholtz ble simpelthen ignorert,» beklaget en samtidig av 54

zürich polytekniske

Einstein seg. «Da vi var ferdige med studiene, visste vi alt om fysikkens fortid, men ingenting om nåtiden og fremtiden.»

Noe som især glimret med sitt fravær i Webers forelesninger, var enhver drøftelse av gjennombruddene til James Clerk Maxwell, som fra og med 1855 utviklet dype teorier og elegante matematiske ligninger som beskrev hvordan elektromagnetiske bølger som for eksempel lys spredte seg. «Vi ventet forgjeves på en presentering av Maxwells teori,» skrev en annen medstudent. «Fremfor alt Einstein ble skuffet.»5 I og med sin freidige holdning skjulte ikke Einstein sine følelser. Og i og med sin opphøyede selvfølelse reiste Weber bust over Einsteins dårlig skjulte forakt. Da de fire årene var over, var de motstandere.

Webers irritasjon var nok et eksempel på hvordan Einsteins vitenskapelige så vel som personlige liv ble påvirket av trekk som var dypt rotfestet i hans schwabiske sjel: hans nonchalante villighet til å dra autoriteter i tvil, hans nesevise holdning når han ble stilt overfor ensretting, og hans mangel på ærbødighet for vedtatte sannheter. Han pleide for eksempel å tiltale Weber på en temmelig uformell måte, ved å kalle ham «Herr Weber» i stedet for «Herr Professor».

Da hans frustrasjon til sist vant over hans beundring, minnet Webers dom over Einstein om den han hadde fått av den irriterte læreren ved München-gymnaset noen år før. «De er en svært dyktig gutt, Einstein,» sa Weber til ham. «En særdeles dyktig gutt. Men De har én stor feil: De gjør aldri det De får beskjed om.»

Det var en viss sannhet i den karakteristikken. Men Einstein skulle komme til å vise at i den overopphetede atmosfæren i fysikkens verden ved århundreskiftet, var denne sorgløse evnen til å vende det døve øret til vedtatte sannheter ikke den verste feilen man kunne ha.6 Einsteins frekkhet gjorde også at han kom på kant med den andre fysikkprofessoren ved Polytekniske, Jean Pernet, som hadde ansvaret for eksperimenter og laboratorieøvelser. I sitt kurs «Fysikkeksperimenter for begynnere» ga Pernet Einstein 1, den lavest mulige karakter, og skaffet seg selv dermed historisk ry for å ha dumpet Einstein i fysikk.

Delvis var det fordi Einstein sjelden dukket opp på kurset. Etter skriftlig anmodning fra Pernet fikk Einstein i mars 1899 en offisiell «reprimande fra rektor grunnet mangel på flid i praktisk fysikk».7 Hvorfor spesialiserer De Dem i fysikk, spurte Pernet Einstein en dag, 55

walter isaacson

istedenfor i et fag som medisin eller til og med jus? «Fordi,» svarte Einstein, «jeg er enda mindre begavet i de fagene. Hvorfor skulle jeg i det minste ikke prøve lykken i fysikk?»

Ved de anledningene da Einstein nedlot seg til å vise seg i Pernets laboratorium, kunne hans trang til selvstendighet iblant skape trøbbel for ham, som den dagen da han fikk et instruksjonsark til et bestemt eksperiment. «Med sin sedvanlige selvstendighet,» forteller hans venn og tidlige biograf Carl Seelig, «slengte Einstein selvfølgelig arket i papirkurven.» Deretter utførte han eksperimentet på sin egen måte.

«Hva synes De om Einstein?» spurte Pernet en assistent. «Han gjør alltid tingene litt annerledes enn jeg har gitt beskjed om.»

«Det gjør han, Herr Professor,» svarte assistenten, «men løsningene hans er riktige og metodene han bruker er av stor interesse.»

Til sist innhentet disse metodene ham. I juli 1899 forårsaket han en eksplosjon i Pernets laboratorium som «alvorlig skadet» hans høyre hånd, så han måtte dra til klinikken for å få den sydd. Skaden gjorde det vanskelig for ham å skrive i minst to uker, og den tvang ham til å gi opp å spille fiolin enda lenger. «Fiolinen min måtte legges bort,» skrev han til en kvinne han hadde opptrådt sammen med i Aarau.

«Jeg er sikker på at den lurer på hvorfor den aldri blir tatt frem av den svarte kassen. Den tror sikkert at den har fått en stefar.»10 Han begynte snart å spille fiolin igjen, men det så ut til at uhellet i enda høyere grad hadde fått ham til å tenke på seg selv i rollen som teoretiker snarere enn eksperimentator.

Til tross for at han konsentrerte seg mer om fysikk enn om matematikk, var den professoren som i siste instans kom til å få mest positiv innflytelse på ham, matematikkprofessoren Hermann Minkowski, en pen russiskfødt jøde tidlig i tredveårene, med kraftig hakeparti.

Einstein likte den måten Minkowski knyttet matematikken til fysikken på, men han unngikk de mest krevende kursene hans, og det er derfor Minkowski kalte ham en dovenpeis. «Han brydde seg ikke om matematikk i det hele tatt.»11 Einstein foretrakk å studere sammen med en eller to venner, ut fra sine egne interesser og lidenskaper.12 Selv om han fortsatt roste seg selv av å være «en vagabond og en ensom ulv,» begynte han å vanke på kafeene og gå på musikalske soareer sammen med en åndsbeslektet gjeng med bohemer og medstudenter. Tross sitt ry for tilbaketrukken56

zürich polytekniske

het knyttet han varige intellektuelle vennskapsbånd i Zürich som ble av betydning for hele hans liv.

Blant disse vennene var Marcel Grossmann, et matematikkgeni fra en jødisk middelklassefamilie, hvis far eide en fabrikk i nærheten av Zürich. Grossmann tok omfattende notater som han delte med Einstein, som var mindre flittig når det gjaldt å gå på forelesninger.

«Notatene hans kunne ha blitt trykt og utgitt,» sa Einstein imponert til Grossmanns kone senere. «Da tiden var inne for å forberede seg til eksamen, lånte han meg alltid notatbøkene sine, og de reddet meg.

Hva jeg skulle ha gjort uten disse bøkene, vil jeg helst ikke spekulere på.»

Sammen røkte Einstein og Grossmann pipe og drakk iskaffe mens de diskuterte filosofi på Café Metropole ved bredden av Limmat-elven.

«Denne Einstein vil bli en stor mann en dag,» sa Grossmann til foreldrene sine. Han skulle senere bidra til at denne forutsigelsen gikk i oppfyllelse ved å skaffe Einstein hans første jobb, på Det sveitsiske patentkontoret, og så hjelpe ham med den matematikken han trengte for å forvandle den spesielle relativitetsteorien til en generell teori.13 Fordi mange av forelesningene på Polyteknisk syntes å være foreldet, leste Einstein og vennene hans de nyeste teoretikerne på egen hånd. «Jeg skulket en masse og leste mesterne i teoretisk fysikk med from nidkjærhet hjemme,» husket han. Blant dem var Gustav Kirchhoff om stråling, Hermann von Hemholtz om termodynamikk, Heinrich Hertz om elektromagnetisme og Boltzmann om statistisk mekanikk.

Han ble også påvirket av en mindre kjent teoretiker, August Föppl, som i 1894 hadde skrevet en populærvitenskapelig bok med tittelen Innføring i Maxwells elektrisitetsteori. Som vitenskapshistorikeren Greald Holton har påpekt, er Föppls bok full av begreper som senere ville gjøre seg gjeldende i Einsteins verk.

Den har et avsnitt om «Bevegelige lederes elektromekanikk» som begynner ved å reise tvil om begrepet «absolutt bevegelse». Den eneste måten å definere bevegelse på, bemerker Föppl, er i forhold til et annet legeme. Derfra går han videre til å drøfte spørsmålet om induksjonen av en elektrisk strøm i et magnetfelt: «hvis det er det samme hvorvidt en magnet beveger seg i nærheten av 57

walter isaacson

en elektrisk krets som befinner seg i ro, eller om den sistnevnte beveger seg mens magneten er i ro.» Einstein skulle komme til å begynne sin avhandling fra 1905 om den spesielle relativitetsteorien med å drøfte samme sak.14 På fritiden leste Einstein også Poincaré, den store franske polyhistoren som skulle komme svimlende nær oppdagelsen av kjernebegrepene i den spesielle relativitetsteorien. Mot slutten av Einsteins første år på Polytekniske, våren 1897, ble det avholdt en matematikkonferanse i Zürich hvor den store Poincaré skulle tale. I siste øyeblikk ble han forhindret fra å komme, men en avhandling av ham ble lest der som skulle komme til å bli en berømt erklæring. «Absolutt rom, absolutt tid, selv euklidsk geometri, er ikke en betingelse som kan påtvinges mekanikken,» skrev han.15

Den menneskelige side En kveld da Einstein var hjemme hos hybelvertinnen sin, hørte han noen spille en pianosonate av Mozart. Da han spurte hvem det var, svarte vertinnen hans at det var en gammel dame som bodde i kvistleiligheten tvers over gaten og ga pianotimer. Han grep fiolinen sin og fór ut uten å ta på seg krave eller slips. «De kan ikke gå slik, Herr Einstein,» ropte vertinnen. Men han overhørte henne og løp inn i nabohuset. Pianolæreren så forskrekket opp. «Fortsett å spille,» bønnfalt Einstein. Like etterpå ble luften fylt av lyden av en fiolin som akkompagnerte Mozart-sonaten. Senere spurte pianolærerinnen hvem den påtrengende akkompagnatøren var. «Bare en harmløs student,» beroliget naboen henne.

Musikk virket fortsatt like forlokkende på ham. Det var ikke så mye en flukt som det var en forbindelse: med den underliggende harmonien i universet, med de store komponistenes kreative ånd og med andre mennesker som likte å knytte bånd til andre med mer enn bare ord. Både i musikken og i fysikken fylte harmonienes skjønnhet ham med ærefrykt.

Suzanne Markwalder var en ung pike i Zürich hvis mor arrangerte musikalske aftener hjemme hos seg selv, hvor det først og fremst ble 58

zürich polytekniske

spilt Mozart. Hun spilte piano mens Einstein spilte fiolin. «Han hadde stor tålmodighet med min utilstrekkelighet,» husket hun. «Det verste han kunne si, var: ’Der er du, som eselet som står fast oppe på fjellet,’ og så pekte han med buen på det stedet hvor jeg skulle komme inn.»

Det Einstein satte høyt hos Mozart og Bach, var den klare arkitektoniske strukturen som fikk musikken deres til å virke «deterministisk» og, akkurat som hans egne vitenskapelige yndlingsteorier, hentet ned fra universet snarere enn komponert. «Beethoven skapte sin musikk,» sa Einstein en gang, men «Mozarts musikk er så ren at det virker som om den alltid har vært til stede i universet.» Han stilte Beethoven opp mot Bach: «Jeg føler meg utilpass når jeg hører på Beethoven. Jeg synes han er for personlig, nesten naken. Gi meg heller Bach, og så mer Bach.»

Han beundret også Schubert for hans «enestående evne til å uttrykke følelser». Men på et spørreskjema han i sin tid fylte ut, var han kritisk til andre komponister på måter som avspeiler hans vitenskapelige oppfatninger: Händel hadde «en viss grunnhet», Mendelssohn utviste «et betydelig talent, men har en udefinerbar mangel på dybde som ofte fører til banalitet», Wagner hadde «en mangel på arkitektonisk struktur som jeg betrakter som dekadanse», og Strauss var «begavet, men uten indre sannhet».

Einstein begynte også å seile på de praktfulle alpesjøene omkring Zürich, en mer ensom beskjeftigelse. «Jeg husker ennå hvordan han tok frem den lille notisboken sin og begynte å skrive når vinden la seg og seilene falt som vissent løv,» husket Suzanne Markwalder. «Men så snart det kom et vindpust, var han straks klar til å begynne å seile igjen.»18 De politiske oppfatningene han hadde hatt som gutt – forakt for vilkårlig autoritet, aversjon mot militarisme og nasjonalisme, respekt for individualiteten, ringeakt for borgerlig ødselhet og prangende rikdom og et ønske om sosial likhet – var blitt oppmuntret av hans husvert og surrogatfar i Aarau, Jost Winteler. Nå, i Zürich, møtte han en venn av Winteler som ble en tilsvarende politisk veileder: Gustav Maier, en jødisk bankier som hadde vært behjelpelig med å arrangere Einsteins første besøk på Polytekniske. Med støtte fra Winteler stiftet Maier den svenske avdelingen av «Selskapet for etisk kultur», 59

walter isaacson

og Einstein var en hyppig gjest ved de uformelle møtene hjemme hos Maier.

Einstein ble også kjent med Friederich Adler, sønnen til Østerrikes sosialdemokratiske leder, som også studerte i Zürich. Einstein likte ham og skulle senere komme til å kalle ham den «reneste og mest glødende idealist» han noen gang hadde møtt. Adler forsøkte å få Einstein til å slutte seg til sosialdemokratene. Men det var ikke Einsteins stil å bruke tiden på møter i organiserte institusjoner.19 Hans åndsfraværende oppførsel, skjødesløse utseende, fillete klær og glemsomhet, som senere skulle få ham til å se ut som sinnbildet på den distré professor, var allerede åpenbar i hans studentdager. Han var kjent for å glemme igjen klesplagg, og noen ganger også kofferten sin, når han var ute og reiste, og hans manglende evne til å huske nøklene sine ble en stående vits hos hybelvertinnen hans. Han var en gang på besøk hjemme hos noen venner av familien, og så, mintes han, «dro jeg uten å huske på å ta med meg kofferten min. Verten sa til foreldrene mine: ’Den mannen vil aldri drive det til noe, for han klarer ikke å huske noe som helst.’»20 Det sorgløse studentlivet ble fordunklet av farens fortsatte økonomiske problemer. Mot Einsteins råd forsøkte han å få sitt eget firma på fote i stedet for å ta seg en jobb i et solid firma, som onkel Jakob omsider hadde gjort. «Hvis det hadde vært opp til meg, ville pappa ha sett seg om etter en fast betalt jobb for to år siden,» skrev han til søsteren på et spesielt mørkt tidspunkt i 1898, da farens firma så ut til å være dømt til konkurs nok en gang.

Brevet var ualminnelig trøstesløst, antagelig mer enn hans foreldres økonomiske situasjon egentlig skulle tilsi: Det som gjør meg mest nedtrykt, er mine foreldres onde skjebne; de har ikke hatt et lykkelig øyeblikk på så mange år nå. Det som enn videre sårer meg dypt som voksen mann, er at jeg bare må se på uten å kunne gjøre noe. Jeg er ikke noe annet enn en byrde for min familie … Den ville ha vært bedre stilt hvis jeg ikke hadde levd i det hele tatt. Bare tanken på at jeg alltid har gjort det lille som står i min makt, og at jeg ikke tillater meg en eneste glede eller adspredelse utenom det studiene gir meg, holder meg oppe og beskytter meg iblant mot fortvilelse.21 60

zürich polytekniske

Kanskje dette bare var et anfall av tenåringsdepresjon. I alle fall så det ut til at faren kom seg gjennom denne krisen med sin sedvanlige optimisme. I februar året etter hadde han fått anbudet på å legge opp gatebelysning i to små landsbyer i nærheten av Milano. «Det gleder meg at de verste bekymringene er over for foreldrene mine,» skrev Einstein til Maja. «Hvis alle levde slik, nemlig som jeg, ville skrivningen av romaner aldri ha blitt oppfunnet.»22 Einsteins nye bohemtilværelse og gamle selvopptatte vesen gjorde det usannsynlig at han ville fortsette sitt forhold til Marie Winteler, den søte og litt forfløyne datteren i familien han bodde hos i Aarau. Til å begynne med sendte han henne, med posten, kurver med skittentøyet sitt, som hun så vasket og returnerte. Iblant var det ikke engang lagt ved et lite brev, men hun prøvde muntert å gjøre ham til lags. I et brev skrev hun om «å gå gjennom skogen i pøsende regn» til postkontoret for å sende tilbake de rene klærne hans. «Forgjeves lette jeg etter et lite brev, men bare synet av din kjære håndskrift i adressen var nok til å gjøre meg glad.»

Da Einstein sendte bud om at han hadde tenkt å besøke henne, ble Marie overstadig. «Jeg takker deg virkelig, Albert, for at du vil komme til Aarau, og jeg behøver ikke fortelle deg at jeg vil telle minuttene til det tidspunktet,» skrev hun. «Jeg ville aldri kunne beskrive, for det finnes ikke ord for det, hvor lykksalig jeg har følt meg helt siden din kjære sjel kom for å bo og veve i min sjel. Jeg elsker deg for all evighet, elskling.»

Men han ville slå opp med henne. I et av sine første brev etter at han var kommet til Zürich polytekniske, foreslo han at de skulle la være å skrive til hverandre. «Min elskede, det er et avsnitt i brevet ditt jeg ikke forstår,» svarte hun. «Du skriver at du ikke vil brevveksle med meg lenger, men hvorfor ikke, elskling? … Du må være ergerlig på meg når du kan skrive noe så simpelt.» Så forsøkte hun å slå det bort i spøk: «Men vent, du skal få en skikkelig skjennepreken når jeg kommer hjem.»23 Einsteins neste brev var enda mindre vennlig, og han beklaget seg over en tekanne hun hadde gitt ham. «Det at jeg har sendt deg den dumme lille tekannen, behøver slett ikke glede deg så lenge du kan brygge god te i den,» svarte hun. «Hold opp med å se på meg med det sure fjeset som du så på meg med fra alle sider og hjørner av 61

walter isaacson

skrivepapiret.» Det var en liten gutt på skolen hvor hun underviste, som het Albert, skrev hun, som lignet ham. «Jeg er så glad i ham,» skrev hun. «Det kommer noe over meg når han ser på meg, og jeg tror bestandig at du ser på din lille elskling.»24 Men så stanset brevene fra Einstein, tross Maries bønner. Hun skrev til og med til moren hans og ba om råd. «Den slyngelen er blitt fryktelig lat,» svarte Pauline Einstein. «Jeg har ventet forgjeves på nytt fra ham de siste tre dagene; jeg skal gi ham en skikkelig overhaling når han kommer.»25 Omsider erklærte han at forholdet var slutt i et brev til Maries mor, hvor han sa at han ikke ville komme til Aarau i påskeferien det året.

«Det ville være mer enn uverdig av meg å tiltuske meg noen få dager med lykke til prisen av ny smerte, som jeg allerede har gjort meg skyldig i å påføre det kjære lille barnet altfor mye av,» skrev han.

Deretter ga han en bemerkelsesverdig introspektiv – og minneverdig – beskrivelse av hvordan han hadde begynt å sky smerten ved følelsesmessige forpliktelser og det distraherende ved det han kalte det «blott og bart personlige» ved å trekke seg tilbake til vitenskapen: Det fyller meg med en egen tilfredshet at jeg nå vil måtte smake noe av den smerte jeg påførte den kjære piken gjennom min tankeløshet og uvitenhet om hennes sarte vesen. Hardt intellektuelt arbeid og anskuelsen av Guds vesen er de forsonende, styrkende og allikevel nådeløst strenge engler som skal lede meg gjennom livets alle viderverdigheter. Hvis jeg bare hadde kunnet gi noe av dette til det gode barnet. Og dog, hvilken eiendommelig måte dette er å ri av livets stormer på – i mangt et klart øyeblikk ser jeg meg selv som en struts som begraver hodet i sanden for ikke å ane faren.26 Einsteins kulde overfor Marie kan fra vårt ståsted virke grusom. Men forhold, især mellom tenåringer, er vanskelige å bedømme på avstand.

De var svært forskjellige fra hverandre, især intellektuelt. Maries brev kunne ofte bli det rene babbel, spesielt når hun følte seg usikker. «Jeg skriver en masse tøv, ikke sant, og når det kommer til stykket, leser du det ikke engang ferdig (men jeg tror ikke det),» skrev hun i ett. I et annet skrev hun: «Jeg tenker ikke på meg selv, elskling, det er helt 62

zürich polytekniske

riktig, men den eneste grunnen til dette er at jeg ikke tenker i det hele tatt, bortsett fra når det dukker opp et enormt tåpelig regnestykke som til en forandring krever at jeg vet mer enn mine elever.»27 Uansett hvem som var å klandre, om noen, var det ikke overraskende at de gikk hver sin vei. Etter at Einstein hadde slått opp med henne, hensank hun i en nervøs depresjon og var ofte borte fra skolen flere dager på rad, og noen år senere giftet hun seg med direktøren for en urfabrikk. Einstein på sin side falt rett i armene på en som var nesten akkurat så forskjellig fra Marie som man kunne forestille seg.

Mileva Marić Mileva Marić var en ærgjerrig serbisk bondes førstefødte og yndling; han hadde gått inn i hæren, giftet seg til beskjeden rikdom og så viet seg helt og fullt til å sikre at hans overmåte begavede datter skulle klare å hevde seg i matematikkens og fysikkens mannlige verden. Hun tilbrakte mesteparten av barndommen i Novi Sad, en serbisk by som den gang lå i Ungarn,28 og gikk på en rekke stadig mer krevende skoler, hvor hun alltid var en av de beste i klassen, inntil det omsider lyktes faren å få Det klassiske gymnas i Zagreb, som var en ren gutteskole, til å ta henne opp som elev. Etter å ha tatt eksamen der med toppkarakterer i fysikk og matematikk, dro hun til Zürich, hvor hun like før hun fylte 21, ble første kvinne i Einsteins avdeling på Polytekniske.

Mileva Marić var mer enn tre år eldre enn Einstein, hadde en medfødt hoftedislokasjon som gjorde at hun haltet, var plaget av anfall av tuberkulose og depresjon og var ikke kjent hverken for sin skjønnhet eller sin personlighet. «Veldig oppvakt og alvorlig, liten, spinkel, brunette, stygg,» slik beskrev en av venninnene hennes i Zürich henne.

Men hun hadde egenskaper som Einstein, i hvert fall i sine romantiske studieår, fant tiltrekkende: en lidenskap for matematikk og naturvitenskap, en henfallenhet til grublerier og en forførende sjel. De dyptliggende øynene hadde en uforglemmelig glød, ansiktet et forlokkende anstrøk av melankoli.29 Med tiden skulle hun bli Einsteins muse, partner, kjæreste, kone, en kilde til stadig irritasjon og hans motstander, og hun skulle komme til å skape et sterkere emosjonelt felt enn noen annen i hans liv. Det ville skiftevis tiltrekke og frastøte 63

walter isaacson

ham med en kraft så stor at en ren og skjær vitenskapsmann som han aldri ville klare å fatte det.

De møttes da begge begynte på Polytekniske i oktober 1896, men det gikk en stund før det utviklet seg et forhold mellom dem. Det finnes ikke noe tegn, hverken i brev eller erindringer, på at de var noe mer enn klassekamerater det første studieåret. De bestemte seg imidlertid for å gå på fottur sammen sommeren 1897. Den høsten bestemte Marić seg for å forlate Polytekniske for en stund og isteden hospitere på forelesninger ved universitetet i Heidelberg – «skremt av de nye følelsene som fylte henne» på grunn av Einstein.30 Hennes første bevarte brev til Einstein, skrevet noen få uker etter at hun flyttet til Heidelberg, viser glimt av romantisk tiltrekning, men kaster også lys over hennes selvsikkerhet. Hun tiltaler Einstein med det formelle Sie på tysk, snarere enn det fortrolige du. Til forskjell fra Marie Winteler gjør hun skøyeraktig et poeng av at hun ikke har vært besatt av ham, selv om han hadde skrevet et ualminnelig langt brev til henne. «Det har nå gått en ganske lang stund siden jeg mottok Deres brev,» skrev hun, «og jeg ville ha svart med det samme og takket Dem for bryet med å skrive fire lange sider, ville også ha fortalt om den gleden De ga meg under turen vår sammen, men De sa at jeg skulle skrive til Dem en dag da jeg kjedet meg. Og jeg er veldig lydig, og jeg ventet og ventet på at kjedsomheten skulle sette inn, men så langt har jeg ventet forgjeves.»

Det som skilte Marić enda mer fra Marie Winteler, var den intellektuelle intensiteten i brevene hennes. I dette første falt hun i henrykkelse over de forelesningene hun hadde fulgt hos Philipp Lenard, som da var dosent i Heidelberg, om kinetisk teori, som forklarer gassenes egenskaper som et resultat av millioner av enkeltmolekylers bevegelse. «Å, det var virkelig flott på professor Lenards forelesning i går,» skrev hun.

«Han snakker nå om kinetisk varme- og gassteori. Det viser seg altså at oksygenmolekylene beveger seg med en energi på over 400 meter i sekundet, så regnet og regnet den gode professoren … og omsider viste det seg at selv om molekylene beveger seg med denne hastigheten, tilbakelegger de bare en strekning på 1/100 av en hårsbredd.»

Kinetisk teori var ennå ikke fullt ut akseptert i den vitenskapelige verden (heller ikke, for den saks skyld, eksistensen av atomer og molekyler), og Marićs brev tydet på at hun ikke hadde noen dyp forstå64

zürich polytekniske

else av emnet. Dessuten var det en skjebnens ironi her: Lenard skulle komme til å bli en av Einsteins tidlige inspiratorer, men senere en av hans mest avskyelige antisemittiske plageånder.

Marić kommenterte også de tankene Einstein hadde lagt frem for henne i sitt tidligere brev om de problemene alminnelige dødelige har med å forstå uendeligheten. «Jeg tror ikke at det er menneskehjernens oppbygning som kan klandres for at mennesket ikke kan fatte uendeligheten,» skrev hun. «Mennesket er fullt ut i stand til å forestille seg uendelig lykke, og det burde også kunne fatte rommets uendelighet – jeg tror det burde være mye lettere.» Det er et lett ekko her av Einsteins flukt fra det «blott og bart personlige» til tryggheten i vitenskapelig tenkning: å mene at det er lettere å forestille seg det uendelige rom enn uendelig lykke.

Den motstridende blandingen av skøyeraktighet og alvor, av sorgløshet og intensitet, av fortrolighet og reserverthet – så spesiell, men også så åpenbar hos Einstein også – må ha appellert til ham. Han oppfordret henne innstendig til å vende tilbake til Zürich. I februar 1898 hadde hun bestemt seg for å gjøre det, og han var begeistret.

«Jeg er sikker på at du ikke kommer til å angre på din beslutning,» skrev han. «Du burde komme så snart som mulig.»

Han ga henne en rask gjennomgang av hvordan hver enkelt av professorene klarte seg (og innrømmet at han fant han som foreleste i geometri «noe ugjennomtrengelig»), og han lovet å hjelpe henne med å komme à jour med støtte i forelesningsnotatene han og Marcel Grossmann hadde ført. Det eneste problemet var at det antagelig ikke ville bli mulig for henne å få igjen «hennes hyggelig gamle rom» på et pensjonat like i nærheten. «Det har du godt av, lille rømling!»32 I april var hun tilbake, på et pensjonat noen få kvartaler fra hans, og nå ble de et par. De delte bøker, intellektuell begeistring, fortroligheter og adgang til hverandres hybler. En dag da han hadde glemt nøkkelen sin igjen og oppdaget at han hadde låst seg ute fra sin hybel, gikk han bort til hennes og lånte hennes eksemplar av fysikklæreboken. «Ikke bli sint på meg,» skrev han på den lille lappen han la igjen til henne.

Senere det året tilføyde han på en lignende lapp til henne: «Hvis du ikke har noe imot det, vil jeg gjerne komme bort til deg i kveld for å lese sammen med deg.»33 Vennene hans ble overrasket over at en sensuell og pen mann som 65

walter isaacson

Einstein, som kunne fått nesten en hvilken som helst kvinne til å falle for seg, skulle finne seg en kortvokst og lite pen serber som haltet og virket melankolsk. «Jeg ville aldri hatt mot til å gifte meg med en kvinne hvis hun ikke helt og fullt hadde helsen i behold,» sa en medstudent til ham. Einstein svarte: «Men hun har slik en nydelig stemme.»34 Einsteins mor, som hadde forgudet Marie Winteler, hadde også sine tvil om den mørke intellektuelle som hadde tatt hennes plass. «Ditt foto hadde litt av en virkning på den gamle damen,» skrev Einstein fra Milano, hvor han var på besøk hos foreldrene sine i påskeferien 1899. «Mens hun studerte det omhyggelig, sa jeg med den dypeste innlevelse: ’Ja, ja, hun er virkelig oppvakt.’ Jeg har måttet tåle mye erting på grunn av dette alt.»35 Det er lett å skjønne hvorfor Einstein følte en slik samhørighet med Marić. De var åndsbeslektet og oppfattet seg som opphøyde akademikere og outsidere. De ville begge til en viss grad gjøre opprør mot borgerlige forventninger og var intellektuelle som så seg om etter en kjæreste som også kunne være en partner, kollega og medarbeider. «Vi forstår så godt hverandres mørke sjeler og vet også å drikke kaffe og spise pølser et cetera,» skrev Einstein til henne.

Han hadde en egen måte å få et cetera til å lyde frekt. Han avsluttet et annet brev slik: «Beste ønsker etc., især det siste.» Etter at de hadde vært fra hverandre noen uker, listet han opp de tingene han likte å gjøre sammen med henne: «Snart vil jeg være sammen med min elskling igjen og kan kysse henne, klemme henne, lage kaffe sammen med henne, skjenne på henne, studere sammen med henne, le sammen med henne, spasere sammen med henne, prate med henne og ad infinitum!» De var stolte av å være litt rare. «Jeg er den samme røveren jeg alltid har vært,» skrev han, «full av nykker og skøyerstreker, og like lunefull som noen gang!»36 Fremfor alt elsket Einstein Marić på grunn av hennes forstand. «Så stolt jeg vil være over å ha en liten doktorgrad som kjæreste,» skrev han til henne på et tidspunkt. Mens han var på ferie hos familien sin i 1899, beklaget Einstein seg i et brev til Marić: «Da jeg leste Helmholtz for første gang, kunne jeg ikke – og det kan jeg ennå ikke – tro at jeg gjorde det uten å ha deg sittende ved siden av meg. Jeg setter slik pris på å arbeide sammen, og jeg synes det er en trøst i det og mindre kjedelig.»

66