Playground
Lars Kepler
Playground Oversatt av Henning J. Gundersen
Lars Kepler Originalens tittel: Playground Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Lars Kepler, 2015 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnierförlagen AB, Stockholm, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-44539-3 ISBN 978-82-525-8590-2 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2015 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Ingen vet hvor vi havner når vi dør, om stedene som beskrives bare eksisterer inni oss, i synapsenes gnistrende system. De tilbakevendende bildene fra skinndødes uttalelser forklares av forskerne som hjernens panikkartede reaksjon på oksygenmangelen som oppstår når hjertet stanser. Våre nevrobiologiske forklaringer er naturligvis bare noen tiår gamle, mens vitnesbyrdene har vært de samme i årtusener. Fra de tidligste skriftkulturene og fram til i dag skildres det med påfallende likhet hva som venter oss når vi dør. I den eldste egyptiske religionen beskrives Osiris’ domstol der menneskets sjel veies opp mot sannhetens fjær, og i Kinas klassiske mytologi kalles dødsriket for «de gule kildene». Der ferdes de døde som «sultne hunder» inntil det underjordiskes hersker avgjør deres skjebne. I gresk og romersk og mange afrikanske mytologier begynner dødsriket på stranden til en elv man må krysse med båt. I islam venter alle døde på sin dom, og i kristendommen forekommer det et forstadium til evigheten som Jesus stiger ned til og som Lasarus vender tilbake fra. I jødedommen havner de døde i Sheol som skygger uten fellesskap med Gud, og i hinduistisk og gammel nordisk tro kan man dø også i dødsriket. Mennesker som i moderne tid forteller om det de har opplevd mens hjertene deres har stått stille, kommer alle tilbake til tunneler, omsluttende lys, møter med døde familiemedlemmer, mørke vann og steder de aldri tidligere har sett. Mytologi og beretninger kan selvsagt forklares både psy5
kologisk og nevrologisk. Gjennom hele livet oppfatter mennesket bevisst omtrent ti nye sanseinntrykk hvert sekund, mens sanseorganene våre ubevisst registrerer omtrent ti millioner inntrykk i sekundet. Hjernen har en evne til å sortere og ordne informasjonen i sammensatte bolker som utgjør det vi vanligvis kaller hukommelsen. Vi har bare tilgang til en minimal del av alt det som lagres i langtidsminnet, og det meste kommer til å hvile jomfruelig i dette enorme reservoaret fram til dødsøyeblikket.
1
Stilt overfor farlige oppdrag pleide løytnant Jasmin Pascal-Anderson å se en stund på et fotografi hun alltid hadde i lommeboka. Det glansede papiret hadde fått en markert brett tvers over motivet. Bildet viste kommandogruppen fra kompaniet hennes. Fem makkerpar og Jasmin som eneste kvinne i midten. Mennene poserte spøkefullt tilbedende rundt henne i skuddsikre vester og hjelmer. Mark hadde de rosa solbrillene sine på seg og en sigarett i munnviken, Lars hadde malt en hvit strek under hvert øye og en rett over neseryggen, og Nico blunket idet bildet ble tatt. På bildet hadde Jasmin det røde håret sitt i en stram flette, og smilende som et bursdagsbarn holdt hun sin M240 Bravo med sammenslått to-fot i favnen. Maskingeværet var nesten like langt som henne selv, og musklene i de fregnete armene hennes var spente. Det tunge beltet av helmantlet ammunisjon buktet seg utover bakken rundt militærstøvlene hennes. Jasmin var egentlig aldri redd, men hun visste når et oppdrag var farlig. Hun kikket på bildet en stund for å minne seg selv om at mannskapene stolte på henne, at deres sikkerhet var hennes ansvar. Hun var en dyktig leder. Mark pleide å spøke med at det var helt nødvendig å utdanne henne til befal fordi hun alltid måtte ha det siste ordet. 7
«Det må jeg slett ikke», svarte hun hver gang. Jasmin la fotografiet tilbake i lommeboka og ble stående stille en stund. Det var veldig sjelden hun fikk bange anelser, men akkurat nå føltes det som om en mørk skygge la seg over sjelen hennes, selv om alt var som vanlig. Hun ble stående og nøle en stund før hun tok på seg perleøredobbene hun hadde fått av moren sin. På en måte gjorde det henne roligere. Jasmins kommandogruppe inngikk i Natos Operation Joint Force, og hadde blitt tildelt et spesialoppdrag i Leposavic. De serbiske styrkene hadde trukket seg tilbake fra Kosovo for lenge siden. Som en lang slange buktet rekken av soldater seg ut gjennom byene og bygdene. Kamphandlingene skulle vært avsluttet, men enkelte enklaver holdt fortsatt stand i Nord-Kosovo og agerte på egen hånd. Jasmins gruppe var en av fem som skulle undersøke rapportene om overgrep mot sivilbefolkningen i Socanica. De hadde ingen lastebiler til troppetransport, og da regnet kom ble det stadig vanskeligere for jeepene deres å komme seg fram. Veiene var nedkjørte, grøftekantene ble skyllet vekk og elven Ibar førte med seg mengder av leire. Fra førersetet så Jasmin at Lars var gråblek i kinnene, hadde tatt av seg hjelmen og satt med den i fanget. «Det er kanskje bedre å spy i en pose», fleipet hun. «Jeg er i toppform», svarte Lars og holdt tommelen opp. «Vi har spart litt Misty Green til deg», sa Nico og gliste. «Og nudler med rottelort», lo Mark. Karene hadde fått tillatelse til å ha en fest kvelden i forveien. Laget hadde påberopt seg den kinesiske nyttårsaften som unnskyldning. De lagde røde lykter av popkornposer, sendte opp fallskjermbluss og så dem dale ned mot bakken som langsomme stjerneskudd. De spiste vårruller og nudler, og blandet drinker de kalte Misty Green av svensk vodka og grønne teblad fra Hangzhouprovinsen. Lars drakk som vanlig for mye, og da han kastet opp sto 8
Mark ved siden av og hevdet at han hadde blandet rottelort i nudlene for å hilse rottens år velkommen. Da Lars hang over bøtta og skrek at han holdt på å dø, ropte resten av gjengen at det var en ære å dø under Jasmins befal. Jasmin gikk inn i teltet sitt, satte seg ned for å studere de nyeste satellittbildene og prøvde å memorere terrenget mens festen fortsatte. Hun elsket å høre dem le, danse og synge. I løpet av årene hadde Jasmin hatt sex med tre av mennene i gruppen, men det var før hun ble befalet deres. Hvis hun skulle være ærlig, så kunne hun godt tenke seg å ligge med dem igjen. Det kom selvsagt ikke til å skje – selv om nærheten til døden gjorde ensomheten høyst påtakelig. Hun hadde møtt de blanke øynene til Mark og nikket til ham tidligere på kvelden. Han var søt med det flørtete blikket sitt og de svulmende overarmene, og hun hadde vurdert om hun skulle gjøre et lite unntak i natt eller bare onanere. Morgenen hadde kommet med en blygrå, regntung himmel. Jeepen krenget til siden, brunt vann nådde opp over hjulene. Jasmin giret ned, vred rattet til venstre og kjørte langsomt opp den bratte skråningen. En halv kilometer sør for Socanica var veien uframkommelig og Jasmin tok avgjørelsen om at de skulle fortsette til fots. Mens hun ledet laget nedover, kjente hun lukten av våpenolje tydeligere enn noen gang før. Vekten av våpenet ble plutselig plagsom. For hvert skritt rykket det i bærestroppen som om maskingeværet prøvde å unngå sin skjebne. Den uhellsvangre følelsen vokste seg sterkere. Mark røykte i regnet og sang China Girl tostemt med Simon. Alt var tynget av en dyster smerte: de mørke regnskyene, de ødslige åsene og elvens grumsete vann. Det spraket i radioen og kommunikasjonen var dårlig, men hun hørte nok til å oppfatte at begge de britiske kommandogruppene hadde kjørt seg fast like etter Mitrovica. 9
Jasmin bestemte at de skulle rekognosere området i påvente av engelskmennene, og ledet de fem makkerparene ned mot den fargeløse byen. Øredobbene hennes klikket mot spennene på hjelmen for hvert skritt hun tok. Allerede idet de kom fram til det første huset, så de en liten jente ligge med ansiktet ned i det våte gresset ved siden av trehjulssykkelen sin. På forsiden av huset satt en gravid kvinne lent mot veggen. Hun hadde forblødd av et skuddsår i brystet. Noen hvite høner plukket i grusen framfor henne, og regnet pisket opp bobler i vannpyttene. Jasmin roet ned Nico, lot ham be til Gud og kysse krusifikset sitt før hun førte laget videre ned i byen. Et smell i det fjerne, kort som et piskeslag, ga gjenklang mellom husene i dalen. Jasmin stanset laget ved en lang trapp mellom to hus, flyttet seg forsiktig til siden og kikket ned på markedsplassen med grønnsakboder og en gammel campingvogn. Et trettitalls menn fra den serbiske enklaven hadde stilt opp en rekke med gutter. En soldat holdt en paraply over en svartskjegget offiser som satt i en blomstrete lenestol. Regnet hadde ikke rukket å skylle vekk blodet fra bakken ved føttene hans. En gutt ble tvunget ned på kne, offiseren sa noe før han henrettet gutten med et pistolskudd i ansiktet. De hadde til hensikt å henrette hver eneste gutt i byen. Mens liket ble slept bort fikk Jasmin radiokontakt med de to britiske enhetene igjen. De var på vei mot dem nå. Om mindre enn femten minutter skulle de kunne gi henne støtte. Jasmin kunne se at den neste gutten var sprutrød i kinnene idet han ble tvunget ned på kne foran offiseren. Noen syntes kanskje at hun tok en følelsesmessig beslutning, men ingen av mennene hennes nølte med å følge hennes ordre. Jasmin visste at hun i løpet av tre minutter kunne plassere de fem makkerparene sine i posisjoner der de kunne ta ut åtti prosent av fienden uten egne tap. I samme øyeblikk som mennene hennes var i posisjon, så 10
hun i kikkerten at en kolonne på ti nedsølte personbiler fulle av serbiske soldater svingte inn på hovedveien som førte rett fram til markedsplassen. Da hun tidligere fulgte dem på satellittbildene, hadde de vært på vei bort fra byen, og hadde allerede passert Leshak. Av en eller annen grunn hadde de returnert, og nå var risikoen for kommandogruppen hennes mangedoblet hvis de skulle få stanset henrettelsene. Likevel ga hun Mark ordre om å skyte bøddelen. Det smalt, skuddet gikk rett gjennom hodet hans og blod sprutet utover ryggen på lenestolen. Det brøt ut kaos blant de serbiske soldatene, og i løpet av tretti sekunder hadde Jasmins gruppe uskadeliggjort mer enn halvparten av dem. Hjertet hennes slo fort, adrenalinet pumpet ut i blodet og gjorde sansene hennes sylskarpe. Tre soldater med automatgevær skjulte seg bak en teglsteinsmur. Jasmin åpnet ild med sin M240, skuddene slo en rad av hull i muren og en rosa sky av blod sto opp over kanten. En gruppe på rundt ti soldater hadde søkt tilflukt i rådhuset. Døra sto åpen og svingte fram og tilbake. Guttene som hadde kastet seg ned på bakken da skuddvekslingen begynte, reiste seg under den plutselige stillheten. Redde og forvirrede trakk de seg inn i et trangt smug ved siden av torget. En mager gutt holdt sin gråtende lillebror i hånden. Døra til rådhuset for opp og en soldat fra den serbiske militsen kom ut og fulgte etter guttene mens han trakk splinten ut av en håndgranat. Nicos skarpskytterrifle smalt til ved siden av Jasmin, og soldaten ble truffet i hodet. Han falt rett på magen og ble liggende stille til håndgranaten eksploderte og kroppen forsvant i en sky av støv og røyk. Guttene begynte å springe nedover smuget mot bunnen av dalen, og Jasmin skjøt i stykker døra og vindusskoddene på rådhuset for å gi dem tid til å komme seg unna. Da de var ute av syne, kastet hun et raskt blikk til høyre. 11
Bilene med de serbiske forsterkningene hadde stanset, rygget og valgt en annen vei. De svingte bort fra hovedveien og fortsatte i stor fart oppover en bakke som førte inn bak gruppen hennes. Det var åpenbart at de hadde radiokontakt med noen som så dem og visste hvor de skjulte seg. Både Mark og Vincent hadde pådratt seg mindre skuddskader. Det ville snart bli vanskelig å kontrollere situasjonen. Jasmin ga Lars og Nico ordre om å bli værende på posten og gi henne dekningsild mens de andre kom seg i sikkerhet bak den gamle kirken. Hun skjønte at de to som ble igjen kom til å bli avskåret fra resten av laget, men det fantes ikke noe alternativ. Selv sprang hun oppover skråningen, felte ut to-foten og la seg på magen. Derfra kunne hun hindre framrykkingen til soldatene fra bilene så lenge ammunisjonen rakk. Det sitret i fingrene av adrenalinrushet mens hun justerte siktet. Jasmin kunne skyte parallelt med fasadene langs et helt kvartal, men hadde ingen mulighet til å beskytte seg mot angripere bakfra. I dette øyeblikket var hennes eneste prioritet å holde liv i laget sitt til de britiske forsterkningene kom fram. Hun så at Mark og de andre klarte å ta seg ned til kirken mens hun skjøt. En serbisk soldat stormet mot dem med en sandfarget maskinpistol, hun traff ham i overkroppen og skjøt deretter i stykker en rusten moped mot veggen. Jasmin hørte rop bak seg, men hadde ikke tid til å snu seg. For å beskytte mannskapene sine fortsatte hun å skyte langs fasadene. Flisene sprutet fra en vindusskodde og en utstikkende hjørnestein ble splintret. Hun skjøt og skjøt for å holde fienden innesperret mellom husene. Hun skjøt og kjente rekylen gjennom kroppen, varmen fra stålet og lukten av kruttgasser. Svetten rant ned i øynene og smellene ringte i ørene. Jasmin merket at hun ble nummen i fingrene og så begynte det å bre seg en merkelig, sviende smerte i ryggen.
2
Jasmin Pascal-Anderson våknet fra narkosen på Országos Orvosi-sykehuset i Budapest. Hun skimtet en skikkelse ved vinduet og skjønte at det var Mark. Hun prøvde å si noe, men hadde ikke fått igjen stemmen ennå. Det var vanskelig å se ham skarpt i den glitrende ringen av lys framfor øynene. Han hadde med seg den ene øredobben hennes, satte seg på sengekanten og sa noe hun ikke oppfattet, klappet henne på kinnet og festet den lille perlen i den venstre øreflippen hennes. Med en slapp hånd trakk hun av seg oksygenmasken og pustet fort. «Døden funker ikke», fikk hun hostet fram. «Jasmin, du lever, du er ikke død», hvisket Mark og prøvde å smile. «Mennesker står i kø nede ved havna for å forsvinne med båtene», gispet hun. «Det henger røde lykter overalt, alle skilt er på kinesisk, jeg skjønner ikke … for alt er feil, jeg skjønner ikke …» «Det ordner seg», sa han beroligende. En sykepleier kom inn og spurte Jasmin på engelsk hvordan hun følte seg, leste av oksygenopptaket og hjertefrekvensen hennes. Jasmin så inn i øynene til Mark, men samtidig var det som om hun så rett innover, mot de usorterte bildene i sitt eget hode. «Du skal snart få snakke med en lege», informerte pleieren før hun gikk. «Triadens bander var overalt», fortsatte Jasmin mens hun 13
kjempet for å holde gråten tilbake. «Jeg så dem ta et barn fra foreldrene.» «Jeg hører hva du sier, men …» «Det er ikke rettferdighet der», sa hun og famlet over halsgropen sin. «Jeg så alt sammen. Jeg sto på kaia, jeg så Nico gå om bord i en båt, herregud …» «Nico er død, Jasmin», sa Mark og strøk henne over hånden. «Det er jo det jeg sier, jeg så ham i havna.» «Lars er også død.» «Herregud», hikstet hun og snudde ansiktet vekk. «Du har drømt en masse fæle …» «Jeg orker ikke, jeg orker ikke», skrek hun med tårer i øynene. «Vi har ødelagt dødsriket, det virker ikke, det er ikke rettferdig, vi ødelegger allting …» Jasmin tidde, men pustet fortsatt fort da legen åpnet døra og kom inn i rommet. Hjerterytmen hennes økte, oksygenmetningen sank og det kom blod inn i slangen til drenet. Legen gikk fram til senga og sa at hun kom til å klare seg og at hun hadde hatt flaks, før han forklarte om skuddskaden og den akutte operasjonen. Prosjektilet hadde gått inn i den store ryggmuskelen latissimus dorsi, gjennom det ellevte ribbeinet, skadet tykktarmen og gått ut av kroppen gjennom magen. Hun hadde mistet mye blod, men operasjonen hadde vært vellykket og hun kom ikke til å få varige mén. «Hvis du hadde kommet inn fem minutter senere, hadde vi ikke kunnet redde deg», forklarte han med alvor i blikket. «Du fikk blødningssjokk da vi la deg i narkose, og hjertet ditt stanset i ett minutt og førti sekunder.» Etter hjemreisen ble Jasmin behandlet på krise- og traumesenteret i Stockholm. Hun satt i en lysegrønn sofa i det nedslitte venterommet og fylte ut det obligatoriske skjemaet for å fortelle om seg selv og problemene sine. Da hun kom til rubrikkene der hun skulle forklare hva hun hadde opplevd, stanset pennen i hånden hennes. 14
Bildene av det som ventet på den andre siden sveipet gjennom Jasmin. Det begynte å prikke i leppene og det snørte seg i brystet hennes mens minnene fra volden i den mørke havna dukket opp igjen. Menneskemengden, køene, stanken av diesel. Hun la en skjelvende hånd over munnen da hun tenkte på at hun hadde sett Nico gå med nedslått blikk om bord på en rusten lekter. I en lenestol tvers overfor henne satt en ung dame og fylte ut det samme skjemaet. Hun skrev langsomt mens tårene rant nedover de arrete kinnene så niqaben hennes ble mørkere av fukten. Jasmin svelget tungt, kikket ned på spørsmålet om hva hun hadde opplevd, tenkte at hun skulle hoppe over hele rubrikken, men ombestemte seg og skrev «Jeg døde». I tre måneder ble hun behandlet med nevroleptika for den psykoseliknende vrangforestillingen om å ha sett dødsriket i virkeligheten. Mark var der og støttet henne hele tiden. Medisineringen ble faset ut, men hun fortsatte å delta i den kognitive adferdsterapien fram til november. Jasmin smilte anstrengt mens den hvithårede psykologen hennes gjentok at den hallusinatoriske drømmen var et produkt av de traumatiske opplevelsene fra trefningen i Socanica. Det var en helt naturlig forsvarsmekanisme. Bildene av den kinesiske havnebyen var hentet fra tilstelningen da kommandogruppen feiret kinesisk nyttår, og menneskene som sto i kø var et mentalt speilbilde av guttene som ventet på å bli henrettet. «Eller så har jeg fortalt deg noe som kan redde deg når du dør», svarte hun. Trefningen i nordre Kosovo ble utredet internt. Rapporten konkluderte med at Jasmins ledelse og innsats hadde vært ekstraordinær. Hun hadde forhindret en massakre og reddet størstedelen av laget sitt ved å ta den vanskelige avgjørelsen om å bli på den strategisk viktige posten sammen med ett av makkerparene. Hun ble tildelt NATO Meritorius Service Medal, men nektet å motta den og deltok ikke i seremonien. 15
Da hennes innsats ble hedret befant hun seg i en hotellseng der hun satt skrevs over en mann hun hadde møtt på treningssenteret. Han liknet på Nico med det blonde håret sitt og det var en merkverdig og opphissende opplevelse å kjenne ham inni seg. Jasmins røde, krøllete hår var bustete og blikket blankt av søvnmangel. Fregnene var bleke som små brødsmuler i det blussende ansiktet hennes. Venstre kinn var rødt av å ha blitt gnidd mot skjeggstubb. Den store senga hadde glidd ut fra veggen, og Jasmin så støvet på stikkontaktene og ledningene til nattbordslampene. Det var ikke ofte hun havnet på hotellrom med en tilfeldig mann, men noen ganger føltes det som et behov det var nødvendig å få dekket. Den flyktige nærheten og tomheten etterpå fikk henne til å føle seg virkelig. Hun visste at hun aldri kom til å ha noe mer med denne karen å gjøre, ettersom hun mistrivdes i selskap med mennesker som ikke kunne forstå hva hun og hennes menn hadde gjennomgått den milde vinterdagen nord i Kosovo. Jasmin hadde hatt flaks. Skuddskaden hadde leget fort, og arret etter utgangshullet bleknet etter hvert, fikk en lyserosa tone og liknet til slutt et kronblad fra en rose. Hun skjønte raskt at hun ville bli ansett for å være psykisk syk så lenge hun fortsatte å snakke om havnebyen. Enkelte sannheter må man holde for seg selv. Hun flyttet hjem til Mark og prøvde å hjelpe til med hverdagslige gjøremål, men for det meste gikk hun omkring i huset hans iført en litt for stor genser som rakk ned til lårene og utvaskede jeans med nedslitte frynser i falden bak hælene. De innledet et seksuelt forhold, og tiden som fulgte fortonet seg i ettertid bare som usammenhengende glimt: tequilaglassene som ble slått hardt i bordet, tsjekkisk øl og Eminem på full dundre, gjester med blomster fra naboenes bed, angst og smertestillende tabletter, grillen som en ildkule av brennende fett, og beruset sex med Mark i den 16
skranglete senga, liggende på magen over skinnsofaen, på kjøkkengulvet eller i det duggvåte gresset nede ved sjøen. Menstruasjonen hennes uteble en måned. Hun tenkte ikke så mye på det, men etter to uker kjøpte hun en graviditetstest. Da Jasmin så de blå strekene komme til syne, sluttet hun nesten å puste. Hun skylte ansiktet med iskaldt vann, satte seg på klosettlokket og begynte å le.