Ingvar Ambjørnsen
Opp Oridongo Roman
© CAPPELEN DAMM AS, 2009 ISBN 978-82-02-30800-1 ISBN 978-82-525-7259-9 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2009 Omslag ved Ingrid Skjæraasen Foto på omslagets forside: Rudy Hemmingsen, Scanpix Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun, 2009 Satt i 10.8/14 pkt Sabon og trykt på Ensolux Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Del 1
1
På denne tiden av døgnet, idet ettermiddag blir til kveld, kan jeg høre Hurtigruta gli forbi ute i mørket mellom øya og Skarven. Og jeg ligger her i mitt eget mørke med hodet under teppet og med øynene lukket. Jeg ligger slik og dormer og lytter til skipets enorme motorer, og til vinden som synger i den vaieren som skal holde huset fast hver gang vi får orkan i kastene. Et pussig stykke musikk. Det er ikke vakkert, men det er sterkt og beroligende. Når jeg strekker hånden ut fra teppets varme og berører det kalde veggpanelet, kjenner jeg huset vibrere svakt. Det er som om det lever under fingertuppene mine. Det gjør meg godt å tenke at huset lever, og så kan vel det innfallet få lov til å være så banalt og dumt som det bare vil, for ikke har jeg tenkt å plage andre med tanker om dette. Og jeg ser for meg skipet slik det nå seiler opp sundet på vei nordover, som det lyser i høstmørket, ansikter vendt mot land fra vinduene i restaurantene og lugarene, det er noen som ser ut i den sorte ettermiddagen, og kanskje fanger enkelte av disse øynene opp omrisset av huset vårt inne i Viken, kanskje til og med omrisset av hun som nå står nede i den halvmørke stuen med en hånd på vindusbrettet, 7
for slik står hun hver dag når nordgående Hurtigrute passerer, står slik i den halvmørke stuen og støtter seg med en hånd til vindusbrettet, en mager hånd mellom potteplanter og levende lys. Dette vet jeg, dette kan jeg se så klart for meg, fordi jeg ofte står slik sammen med henne, står bak henne, med min hånd på hennes skulder, eller kanskje til og med med hånden på hoften hennes, slik står vi og ser de mange lysene på Hurtigruta forsvinne langsomt ut mot storhavet, før de brått blir borte bak Nabben. Jeg ligger og sovner og våkner, snur opp ned på virkeligheten med drømmebilder flettet inn i tankerekkene, og når lyden av Hurtigrutas motorer taper seg i det fjerne, blir den smale sengen jeg ligger i til en annen seng et annet sted, en brisk, og rommet drømmes om til en lugar, før lyden av maskinene igjen dunker gjennom øregangene, jeg seiler opp Oridongo, opp den mørke floden, og det er så varmt og vått og dundrende ensomt, så fylt opp av sykdom og savn, og når maskinene skrus av kan jeg ligge med hendene for ansiktet, eller stukket inn mellom lårene, og lytte til kaklingen fra jungelens fugler, eller latter og gråt fra andre lugarer og dekk, løpende føtter, lyden av trommer, langt, langt borte, bare ligge helt stille og knekke sekunder, minutter og timer. Slik får jeg et greit forhold til tiden. Både den drømte, og den som hersker i de våknes verden. Senere går jeg ned på kjøkkenet og setter over kaffevannet. Skjærer to stykker av kringlen, og bærer dem inn i stuen på en asjett. Berit sitter i gyngestolen med haken på brystet. Sjalet 8
har glidd av henne, det ligger i en krøll på gulvet. Hun sier at hun aldri sover etter middag, men her har vi henne i all hennes bevisstløse prakt! Hvis jeg nå bare kan huske hvor jeg har lagt IXSUS-en, så skal hun selv få se. Men så er det jo det da, at hun godt kan ha funnet på å avgå ved døden. Så istedenfor å lete etter fotoapparatet, setter jeg fra meg asjetten på bordet ved skipskisten, og bøyer meg over henne. Halspulsåren slår … Jeg løfter opp sjalet fra gulvet og legger det forsiktig over skuldrene hennes. Og så våkner hun, naturligvis. I skinnet fra de mange stearinlysene ser jeg henne åpne det høyre øyet, og så det venstre, samtidig som hun smiler mot meg, og jeg kan ikke forklare det, jeg vet ikke hvorfor, men jeg forbinder alltid det blikket og dette smilet med noe «svensk», det er liksom noe svensk over hele ansiktet hennes når hun sitter slik og ser lur og litt hemmelighetsfull ut. De grå, kvikke øynene. Det smale ansiktet. Leppenes buer. Og selvsagt har hun ikke sovet. Hun sover om natten, kan hun berette. Ikke om dagen. Det er jeg som sover om dagen. Hun har hørt snorkingen min tvers gjennom taket i stuen. Om jeg har drømt? Det har visst vært litt kauking også. Til det svarer jeg mindre enn ingen ting. Jeg går ut på kjøkkenet og har kaffe på kjelen. Fire mål. Verken mer eller mindre. Fra stuen kan jeg høre at hun reiser seg og går over gulvet. Litt senere at hun fomler med CD-spilleren, før Miles Davis’ «In a Silent Way» legger seg bløtt i rommet. 9
Så sitter vi i halvmørket med hver vår kaffekopp og lytter til musikk som få år tidligere ikke fantes på min klode, disse fremmedartede tonerekkene, og musikerne som hun har brakt inn i mitt liv, Miles Davis, Wayne Shorter, Herbie Hancock og alle de andre, og når stykket med kringle er spist opp, legger jeg inn en snus, en pris, den ligger salt og stram under overleppen. Vi snakker ikke stort. Vi har sagt hverandre så mye allerede. Dessuten har det falt en slags blyghet over henne etter det som skjedde, hun har lagt seg til en forsiktig snøvling, s-en er blitt litt ustemt, den leker litt med c og h, og så er det vel også slik at de lange intrikate setningenes tid ubønnhørlig er forbi. Dette plager henne som naturlig kan være, og så langt har hun ikke vist særlig interesse for de språkøvelsene jeg har funnet opp – Sara Selmers siste sjanse som serbisk systemkritiker, og lignende. Hun klarer seg utmerket uten min hjelp, men nå er det altså sånn at Vårherre har sørget for at hun har meg, og jeg henne. Det er stort, og dermed ikke særlig mye å snakke om. Det hele ligger litt bortenfor ordene. Sitte slik. Med snus og kaffe. I et rom med en kvinne. For Gud vet hvilken gang slår det meg hvor behagelig dette stuerommet er, især på denne tiden av døgnet og utover natten, ja faktisk helt til daggryet kommer sigende fra øst. I alle disse timene, fra ettermiddag og til tidlig morgen, er stuen husets hjerterom. Ja, slik tenker jeg. At stuen er husets hjerterom. På dagtid blir det å sitte på kjøkkenet fra frokost av, og i hver virkeløs stund. Sitte der med pultost og kaffe, eller bare kaffe, sitte der sammen med henne eller alene, drikke kaffe og se ut på veien, slik tusenvis av andre mennesker i dette langstrakte landet også sitter ved kjøk10
kenbordet og ser ut på veien, ser naboen sykle forbi, kjøre forbi, gå forbi, se kjente biler og ukjente biler på all slags føre, sommer som vinter kjører de forbi fra venstre mot høyre, eller fra høyre mot venstre, og har man en partner kan man samtale om dette, om de bevegelsene som finner sted der utenfor kjøkkenvinduet, mens den som er alene må la alt synke i seg selv, jeg vet meget om disse to ulike tilstandene. Og etter middag er det stuens lune mørke, og havet som strekker seg ut i uendeligheten, bruset fra fjæra og skrikene fra sjøfuglene, her sitter jeg nå og tar alt inn over meg, ikke sjøfuglenes skrik, de tier nå i mørket, men bølgene som slår mot land, og knitringen i den gamle vedfyrte ovnen, etter at Miles har gitt seg for denne gang. Ja. Husets hjerterom. Bokhyllen. En hel vegg dekket med bokrygger. Slitte bøker og nyere bøker. Skipskisten under vinduet med dukene som Berit har sittet og brodert gjennom lange vintermåneder, år etter år. Divanen borte ved ovnen, og vedlageret som jeg selv har båret i hus. Når jeg ligger på den divanen, jeg hadde nær sagt: Når katten tillater meg å legge meg på den divanen, da lukter det varmt tre, og litt muggent fra det tykke teppet på veggen, det er et vevd teppe, et bilde som viser en kronhjort som brøler, og to små hjortefrøkner som ser spørrende på ham fra under en gammel eik. Malerier. Trær. Blomster. Fjorden og øyene. Skarven fyr. Hun har malt dem selv. Hun er meget begavet, men ikke som maler, og denne ubehjelpeligheten i olje på lerret gir meg en følelse som minner om medlidenhet, men som er noe ganske annet, jeg vet ikke helt hva. Katten står i kjøkkendøren og betrakter meg. Store oppsperrede øyne, som om den har fått øye på en utenomjordisk som nettopp har landet, den står der i døråpningen 11
og er til i verden, som fastfrosset i noen sekunder før den spankulerer over til gyngestolen, for så å foreta et sprang opp i Berits fang, hun som er hans utkårede, hans foretrukne på jorden, og i dette ligger det en stor forståelse mellom katten og meg. Det piper i mobiltelefonen i sidelommen på arbeidsbuksen. En svak vibrering mot låret. Det er Reinert på Neset. Nå vil han komme med veden. Jeg går ut i gangen og trekker på meg Magnes tunge arbeidsstøvler, og Magnes ytterjakke med flekker av maling og kvae. Så går jeg ut. Det blåser. Det blåser nesten alltid her oppe. Sterk vind inn fra havet, krydret med bitte små iskrystaller som legger seg i sømmene på jakken, tegner hvite linjer i det grove stoffet. Utelyset legger en gul halvsirkel i grusen. Jeg går over tunet til løa, og åpner dobbeltdøren, jeg vet ikke hvorfor, det er jo for tidlig, men sikrer begge dørene med de tykke jernboltene. Boltene i jorden. Nede på stranden blir jeg stående og rugge på den store stokken med foten. Den lar seg bevege, så vidt. Tenker at vi to nok skal bli gode venner gjennom de timene det tar å dele deg opp med sag og øks, og bære deg i hus bit for bit, til tørking ved ovnen, før ovnen får deg, og Berit og jeg varmen. Så setter jeg meg på huk og stikker hånden i det iskalde havet. Kjenner på de glatte steinene. Slik jeg ellers bare gjør når den gamle Uroen når meg. Det er ikke ofte. 12
Nå er jeg helt i ro. Jeg teller derfor ikke til tusen, men tenker isteden på hvalhai og rokke, på tigerhai og skrei som svever rundt der nede i den store våte verdenen som jeg nå har stukket hånden inn i, den høye himmelen av saltvann som reiser seg over dypene, kald og mørk og veldig. Det er overveldende. En eneste stor og flytende livmor, og jeg bor så nær at stormene river løs store skumflak fra overflaten og kaster dem mot stuevinduene med bløte klask som jeg av en eller annen grunn assosierer med sex. Den sterke lykten ute på Skarven er tent, og med sekunders mellomrom sveiper lyskjeglen over hav og skjær og øyer her inne i vår del av bukten, nå gjennom snødrevet som stadig blir tettere. Jeg trekker hånden opp av havet og vil stryke den gjennom håret, tar av meg luen for å stryke hånden gjennom håret, men merker i det samme det er borte; det er fire år siden, men jeg har ennå ikke klart å venne meg til at jeg mistet håret på veien opp Oridongo. Det gjør ikke noe. Da jeg vendte tilbake til den gamle verden, oppdaget jeg at blank skalle var kommet på mote blant menn. Berit sier at jeg har så vakre ører. At de likner konkylier. Jeg går tilbake til løa. Jeg skulle selvsagt ikke ha åpnet dobbeltdøren. Det snør inn over gulvet. På den annen side har jeg ikke lyst til å lukke den, når jeg nå først har satt den på vidt gap. Jeg vil at Reinert på Neset skal forstå at jeg gjør ting på eget vis. Og nå har jeg tenkt meg det slik at han skal tippe lasset direkte inn i løa. Men hvorfor kunne jeg ikke ha ventet til han kom? Fordi jeg ikke vil sløse med annen manns tid. Jeg vil at alt skal være klappet og klart når han kommer. Dessuten er det jo slik at snøen binder det grå støvet som ligger tett over de brede gulvplankene, er det ikke slik da? Jo. Når jeg går på med sopelimen far13
ges snøen grå, nesten sort, og så er det jo bare å feie møkka ut på tunet; det jeg driver med er faktisk nokså tett på det geniale. Ikke så dum, den gamle Vågsvikingen, tenker jeg. Han har sine sider, det er så. Hvem har ikke det? Han står på sitt og gir seg sjelden. Det er ingen direkte ulempe her ute i havgapet. Tvert imot. Det er faktisk en tilnærming til fellesskapet som både blir forstått og respektert. Åpen trass er en del av kodeksen på øya. Det tror jeg nesten jeg tør si. Jeg hører Reinert før jeg ser ham. Det vil si, jeg hører traktoren hans på baksiden av huset. Så ser jeg de blå lyskjeglene fra lyktene over postkassen, før han brått kommer ut av mørket og gir seg til å akkedere på tunet, frem og tilbake, eller att og fram, som han selv ville ha sagt dersom han hadde villet si noe om den saken, men foreløpig nøyer han seg med å hilse med en finger mot skinnluen, hvorpå jeg responderer med å spytte brunt inn i lyktenes skinn, før jeg gir meg til å vinke ham til meg med begge hender når han rygger lasset mot løa. Nærmere. Nærmere. Han sitter med haken over høyre skulder og stirrer mistenksomt på meg, mens han pumper forsiktig på gassen. Enda nærmere? Ja. Enda nærmere. Nesten helt inn. Slik gjør vi det der jeg kommer fra. Til slutt vil han ikke lenger, og tømmer lasset med bjerkeved så kubbene raser inn til midt på gulvet. Så skrur han av motoren, og gir seg til å rulle røyk. Nå gjelder det å ikke si takk, eller vise noen form for entusiasme. Han kan være fryktelig oppfarende i slike situasjoner. Jeg pakker en ny pris, og kjører den opp under leppen. – Du får vel bli med inn og få en kaffetår? Han gir seg selv fyr. – Nei. Skakke inn. 14
Han klatrer ned av traktoren, og gir seg til å inspisere lasset han har tømt. Sparker et par kubber på plass. Så får han øye på vedlageret jeg har lagt opp, og gir seg til å smatte på en måte som jeg tolker som anerkjennende. Og gjerne for meg. Det har tatt sin tid å få det slik han ser det nå, og den eneste hjelpen jeg fikk var det mine egne hender som sto for. Jeg peker og forklarer. Først to bord lagt parallelt i hele rommets lengde, det innerste tett mot veggen. Jeg har valgt å spikre dem til gulvet for stabilitetens skyld, med et mellomrom på tyve centimeter, ikke toogtyve eller femogtyve, men tyve. Så er det å gå over med vater, legge inn små kiler, jekke og justere, til dette underlaget, fundamentet, ikke har så mye som en millimeters avvik fra ytterkant til ytterkant, eller om han vil – fra vegg til vegg, det tar noen dager, men det gir en god følelse når alt stemmer og man kan begynne å legge veden. Jeg sier det slik: Å legge veden. Langsomt. Forsiktig. Nøyaktig. Skyve. Trekke ut. Legge lag på lag over hele veggens lengde med minst mulig mellomrom mellom de kløvde stokkene, ta bort de som ikke passer, erstatte med nye, de som ikke passer, passer jo et annet sted, prøve, feile, om og om igjen til vedlageret ligger der nærmest som en massiv vegg. Og så da? Var det noen kunst? Nei, kanskje ikke, men nå viser jeg Reinert på Neset hammeren. Holder den opp. Banker forsiktig på en av vedskiene slik at den flytter seg de nødvendige tre millimeterne innover, og derved blir stående i bedre harmoni med resten av lageret. Jeg har justert hver eneste vedski her inne, og det er derfor man kan gå langs lageret og stryke hånden over endeveden, med en følelse som om man fører hånden over glatte veggen, og jeg innrømmer det, riktig nok for meg selv og ingen andre, det 15
våger jeg ikke, det tør jeg ikke, men hadde jeg vært her alene, ja så hadde jeg gitt de hvite endene et par lag lakk. Fordi det ville ha vært enda et hakk vakrere. Han ser på meg med et blikk jeg ikke klarer å tolke. Er det undring eller beundring? Berit kommer over den frosne grusen med et dampende krus kaffe i hånden. I den andre hånden holder hun den svulmende pengepungen. Det knaser under de store treskoene. Hun har trukket røde raggsokker på utsiden av buksene. Hun rekker Reinert kruset, og begynner å telle opp sedlene. Du skulle ikke stå her ute i kulda, tenker jeg, men sier det ikke. Jeg skulle ha lagt armene om deg og beskyttet deg mot vinden. Jeg får det ikke til så lenge denne fjompen står der og glor. Nå gir de seg til å føre en slags samtale, bestående av kremting og halve setninger. En samtale av det slaget som gjør utkantbefolkningen rasende dersom noe liknende dukker opp i en norsk spillefilm. Jeg prøver meg med noen amputerte setninger jeg også, men det er liksom … Ikke … Så jeg går heller over til haugen med bjerkeved, og begynner å hive kubbene inn i løa, så det blir mulig å få igjen døren nå når natten kommer sigende. Jeg hører Reinert starte opp og kjøre bort. – La det ligge! sier hun. – Kom inn nå. – Du skulle ikke stå her ute i kulda! sier jeg. Så snur jeg meg og legger armene rundt henne.