Kjetil Stensvik Østli
Politi og røver
© CAPPELEN DAMM AS 2009 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-04-13426-4 1. utgave, 1. opplag 2009 Omslagsdesign: Jesper Egemar Sats: Type-it AS, Trondheim 2009 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2009 Satt i Bembo 10/12 og trykt på 70 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«Og to-ganger-to-er-fire er jo ikke liv lenger, mine herrer, men begynnelsen til døden.» Fjodor Dostojevskij, Opptegnelser fra et kjellerdyp.
Innhold
Muren mellom oss og dem (Forord) ..................................................................... 9 «Heller leve og dø enn død levende» (Politi og røver møtes og mimrer, september 2006) ......... 13 «Nå går vi for gull!» (Elleve ranere står i skogholtet, påsken 2004) ................ 19 «Jeg er for kriminalitet, men jeg er imot ran» (Petter venter på dommen, mars 2007) .......................... 26 «Du må aldri vise svakhet» (Om han som skapte mentaliteten i Tveitagjengen, vinteren 2007) ...........................................................
41
«Jeg ser etter noen stilige lysekroner» (På auksjon med en kjeltring, desember 2006) ................ «Innerst inne var jeg alltid en indianer» (En spaners oppvekst) ................................................. «Det beste jeg visste var å være alene» (En forbryters oppvekst) .............................................. Følgene av en stjålet tomat (Forfatteren som forbryter) .......................................... «Hvorfor, Petter, hvorfor?»
58 75 84 94
(En kjeltring krysser linjen og forlater det vanlige livet) ........................................................ 101
«Et forferdelig syn» (Johnny blir politi, 1986)............................................. 112
«Hva skulle vi frykte? Vi var jo konger!» (Yrke: Kriminell, 1986) ............................................... 127 «Jeg var i mørkets hjerte» (Johnny Brenna føler seg endelig som politimann, 1989) .... 144 6
«Hvor er den perfekte vei?!!» (Petter lærer bort mandig bilkjøring, vinteren 2007) ....... «M-O-T-H-E-R-F-U-C-K-E-R» (Forfatteren kjører bil hjem) ........................................ «Han var så snill mot de gamle» (Hjemme hos kjeltringens foreldre, mai 2007) ................ «Cash! Det er cash! Istedenfor stæsj!» (Minibanksprengninger som business, 1991) .................. «Jeg ville bli en god spaner» (Johnnys forvandling, 1993) ........................................ «Du skal ikke tro. Du skal vite» (Professor Krim viser frem Furtebua, våren 2007) .......... Slik blir politimenn (Johnny Brenna ergrer seg over kriminologer) ................ «Nå var vi blitt overmennesker» (Torpedokongen forteller om 1990-tallet) ...................... «Det er det som er meningen med livet! The Heat!» (Å se Heat med en spaner, 2007) .................................. «Where did all this Heat come from?» (Å se Heat med en kjeltring, 2007) ............................... «Det er blitt in å begå ran» (1997–2004: Ransbølgen) ............................................ «Slå mot nesa! Tenk nese, nese, nese!» (Krav Maga-trening, januar 2007) ................................ Jeg er en raner (Prosjekt Mann tar en ny vending) ............................... «Jeg hadde nok informanter til å vite hva de smurte på brødskiva!»
153 166 173 186 202 218 237 240 258 271 284 299 307
(Johnny Brenna ifører seg pilotbriller og kjører på gjengrodde stier, januar 2007) ................................. 317
Johnny Brenna «møter» David Toska (Medisinaldepot-kuppet og Bankboks-fadesen) ............... 337
«Her skal det skrives historie!» (En småbarnsfar planlegger Nokas-ranet, 2004) ............. 357
Johnny Brenna: «Jeg kunne jo ikke si til Petter at han ble avlytta» (Hvordan Munch-ranet ble oppklart, høsten 2004) ......... 374
7
«Det er blitt så mange regler» (Petter og forfatteren på skytebanen, august 2008) ......... 385
«Skål! Vi er på Nokas-festivalen!» (Undergang og hedonisme før Nokas-dommen faller, 2007)............................................................... 391
Politi og røver møtes en siste gang (Etterord, juli 2009) ................................................... Takk ............................................................................... Litteraturliste.................................................................. Kildehenvisninger ...........................................................
401 411 412 415
Muren mellom oss og dem (Forord)
Linjen mellom lovlig og ulovlig er den muren vi bygger for å holde anarkiet unna sivilisasjonen. I årtusener har vi bygd på denne muren, og sagt til våre barn, at der står muren, du må aldri krysse den. Og disse barna har sagt til sine barn: Der står muren, du må aldri krysse den. Noen vil alltid bevege seg i trygg avstand fra den. De venter på grønt lys selv om de er alene i verden. Noen berører muren, de kjører for fort eller snyter på skatten, men ingen mistenker dem for å ville forsere den. Andre betrakter muren på avstand med skrekkblandet fryd. For hva skjer egentlig på den andre siden? Hva gjør de der? Hvordan ser det ut der? De drømmer seg bort gjennom alt de leser og lytter og ser på. Men for de fleste av oss er muren urørbar og uoverstigelig. Fordi vi er sånn, fordi vi er oppdratt sånn, fordi vi ønsker orden, ikke kaos. Men ikke alle er enige i at livet skal leves slik. De kjeder seg. De får det ikke til. De skjønner ikke kodene. De blir desperate. De er egoistiske og grådige, og de dras mot muren slik andre støtes fra den. De er tilsynelatende friske mennesker som gjør tilsynelatende gale ting. For noen av disse handler livet om hvordan man lettest kan komme forbi denne muren, og for de smarteste av dem; hvordan gjøre det uten å bli tatt av politiet. Daglig grunner de på dette. Skal man sprenge den, slik skapsprengere gjorde på 1970-tallet? Skal man knuse seg gjennom med kraftige biler, slik Sjokkbrekkligaen gjorde fra midten av 1980-tallet? Eller bruke en stige og hoppe over den, slik de stjal Skrik fra Nasjonalgalleriet? Grave en tunnel, slik David Toska på et tidspunkt vurderte å ta Nokas-hvelvet? 9
Borre seg gjennom, slik de gjorde i «Bankbokssaken» oktober 2001? Beleire muren med våpen, slik ransmiljøet begynte å gjøre fra 1997? Å, mulighetene er så mange når man først har begynt å tenke i de baner. Politi og røver er en bok om menn som går over grensen. Som forbryteren Petter R. Hansen. Han står ved muren i mørket, og det sitrer i ham og hjernen klarnes når han planlegger på hvilken måte han skal overstige den. Men det er også en bok om politimennene som vier livet til å vokte den. Som spaneren Johnny Brenna. Han står på denne muren og skuer mot høyre og venstre. Han vet at noe er i gjære, han vet bare ikke hvor, eller når, og det er hans oppdrag å finne det ut. Gradvis kommer han til en erkjennelse: For å forstå hva de kriminelle pønsker på, må han tenke som dem. Johnny Brenna ser ikke på kriminelle som fiender, men som motstanderen i det samme spillet. Petter R. Hansen tilhører det andre laget, og han ser på kriminalitet slik en fotballtrener ser på en kamp. Man skal spille så fair som mulig, men det viktigste er å vinne, ved å tilpasse sin spillestil etter motstanderens stil, og ved å finne hull og svakheter i den. Men begge sier også noe annet: Spillereglene har forandret seg de siste årene. Spillet er blitt mørkere. Grovere. Farligere. Som om muren knaker. Denne boken handler om disse to. Johnny Brenna har i dag sluttet i politiet. Det skjedde kort tid etter at raneren David A. Toska i en rettssak omtalte Brenna som «Superspaneren.» Kjeltringen Petter R. Hansen jobber nå som kranfører. De er omtrent like gamle, og boken følger deres parallelle, og etter hvert kryssende, karrierer de siste 20 årene. Men den handler også om noe mer. Gjennom begge kan vi se hvordan kriminaliteten utviklet seg i denne perioden, og hvordan politiet måtte fornye seg for ikke å tape kampen. Da Johnny Brenna begynte som politimann, stoppet han fylleslagsmål og arresterte narkomane. 20 år senere er han med på å oppklare Munch-ranet og Nokas-ranet, to av norgeshistoriens mest omtalte ran. Da Petter R. Hansen begynte som lovbryter i Tveitagjengen, stjal han biler. 20 år senere står han tiltalt for Munch-ranet, etter 10
at to menn stormet museet med pistol og røsket ned Skrik og Madonna. Linjen går fra Tveitagjengens rampestreker til innføring av «mafiaparagrafen» § 60a, (organisert kriminalitet); lovbrudd utøvd av en gruppe personer, ofte innen et bestående nettverk. Kriminaliteten begås med vinnings hensikt og betegnes som alvorlig. Boken handler om menn. Kvinnekampen har kommet langt, men kriminalitet er fortsatt mannens verden. Og apropos menn: Underveis i prosjektet har det vokst frem en annen historie. Den handler om mandighet. Og hvordan kjeltringen og politimannen ser på meg. Det kommer jeg tilbake til. Boken er basert på en serie intervjuer med de to hovedpersonene fra 2006 frem til i dag. Boken er fortellende i stilen der det lar seg gjøre. Men noen historier fortelles i lange sitater. Det er flere grunner til det: Det finnes få dommer som kan verifisere hva som egentlig har skjedd. Og når man ikke er dømt for noe, ønsker verken de kriminelle eller politimennene å nevne navn fra konkrete hendelser. Men jeg har rekonstruert noen hendelser jeg selv ikke overvar. Detaljene er primært hentet fra dommer, samt fra noen politidokumenter, intervjuer og avisartikler. Historier fra hovedpersonenes liv har jeg forsøkt å sjekke gjennom familiemedlemmer, venner og kolleger. Jeg har gjort noen utvalg. Etter ønske fra både Petter R. Hansen og Johnny Brenna, har jeg av sikkerhetsmessige årsaker ikke skrevet detaljert om deres familieliv, barn eller ektefeller. For å sikre seg så godt han kan mot eventuelle anslag fra det kriminelle miljøet, bor Brenna på skjult adresse. Det samme gjelder Petter R. Hansen. Hansen forteller dessuten kun om forbrytelser skjedd før 1999. Dette fordi foreldelsesfristen på hans type lovbrudd er ti år. Noen av de kriminelle i denne historien er i dag lovlydige. Jeg har utelatt de fleste av disse navnene. Jeg har også utelatt navn på de fleste som fortsatt driver med kriminalitet, av hensyn til deres familier. Jeg har kun brukt navn som er svært kjent i offentligheten. Når det gjelder Petter R. Hansen har jeg etter familiens ønske forkortet mellomnavnet til «R», da navnet er svært gjenkjennelig. Jeg bruker hans gamle etternavn. 11
Jeg har dessuten fokusert på vinningsforbrytelser. Jeg har valgt å ta utgangspunkt i menneskene som møttes i drabantbyene på Oslos østkant, fordi den organiserte vinningskriminaliteten vi så eksplodere med ransbølgen på 1990-tallet og som fikk sin foreløpige avslutning i Nokas-ranet og Munch-ranet, har sitt utspring her. Her utviklet det seg en mannskultur som viderefører Marlon Brandos berømte svar på spørsmålet What are you rebelling against? Marlon Brando svarte: Whaddya got?
«Heller leve og dø enn død levende» (Politi og røver møtes og mimrer, september 2006)
Vi har avtalt å møte ham på kroa mellom to bensinstasjoner i Østfold. En veikro med flere avkroker og noen mindre rom, en kro med kjøttkaker og ertestuing, en konstant strøm av gjester som kommer og går, og der lyden av en TV legger seg over alle samtaler som føres. Et sted så anonymt at du lurer på om du egentlig har vært der når du kjører derifra. Et sted for avtaler som denne. Det har nettopp regnet, og det begynner å mørkne da forhenværende politispaner Johnny Brenna parkerer sin gamle Mazda og går ut. Halve kroppen vises over biltaket. Han har jeans og en T-skjorte med bilde av Mao. Overkroppen er så kraftig at Mao vides ut og ligner en sumobryter. Over t-skjorten har han en svart blazer. Blikket hans sveiper over plassen. Det står rundt 20 biler på parkeringsplassen. – Der, sier Brenna rolig. – Der? – Der. – Hvor? – Nederst på parkeringsplassen. Det er han. Han er BMWmann, og du ser at det er en BMW, og ser du etter, ser du konturene av en mann i forsetet. Jeg hadde ikke sett det. Det er mørkt ute, bilen er mørk, og den står for langt unna. Brenna tar opp telefonen og ringer ett ring. Døren i BMW-en 13
åpnes. Ut kommer forbryteren Petter R. Hansen. Tettbygd. Litt under 180 cm høy. Kortbarbert hår. Kanskje 40 år. Han går med en slepende gange mot oss, den ene foten hengende etter. De to hilser nesten umerkelig, kun et svakt nikk, før de uten å veksle et ord går inn på kroa. De finner et bord innerst i lokalet. Det er tomt ved nabobordene. I ett av rommene, vegg i vegg, er det barneselskap, og voksne synger Hurra for deg som fyller ditt år. De to snur seg mot lydene. De ser barn løpe rundt med ballonghatter på hodet. En ballong suser mot taket. Ja deg vil vi gratulere. Synet gjør meg glad, men de smiler ikke. – Kan jeg få spandere en middag på dere? spør jeg. – Kaffe, sier Hansen. – Kaffe, sier Brenna. – Nå? Skjedd noe siden sist? Fortsatt kranfører? spør Brenna. Hansen drar på det. – Det vanlige. Opp om morran, ut på jobb i krana, hjem til middag, et glass vin med «mor» og tidlig i seng. Men tankene mine er andre steder. Hodet slutter ikke å tenke krim. – Det gjør vel ikke det, men snart er du A4 du også, sier Brenna og smiler svakt. – Og du? Det er vel ikke mer action på deg? spør Hansen. – Jeg? Nei. Jeg lever i en verden av prat. Jeg prater på vei til jobb, på jobb, hjem fra jobb, jeg prater hjemme. Prat, prat, prat. Jeg savner å gjøre noe, savner spenning, sier han, og samtidig går lyset, hele lokalet blir mørkt og «Hva faen?» sier Brenna, og rykker til, og «I helvete!» sier Hansen, og blikket farer rundt i lokalet. Jeg har lyst til å spørre om de er mørkredde. Men jeg gjør ikke det, jeg henter kaffe til oss, og på vei tilbake, ser jeg de to le og gestikulere som to gamle venner, og jeg blir jeg stående og tyvlytte. Hva snakker politimannen og skurken om? Hva sier de som får begge til å trives så de blir røde i kinnene? – Husker du biljaktene? hører jeg kjeltringen Petter R. Hansen si. – Om jeg husker dem? Selvfølgelig. Dere kjørte alltid fra oss. Dere stjal jo bare verstingbiler, Ford Cosworth og fete BMW-er, svarer eks-spaneren Johnny Brenna. 14
– Men dere hadde så altfor dårlige biler. Vi cruiset jo fra dere i 200 km/t. Det er det jeg alltid har sagt: Politiet bør få mer penger. Sånn som det har vært er Norge et paradis for kjeltringer, sier Petter. – Si det til dem som sitter på pengene. Bilene våre brukte jo et kvarter på 0-100, sier Brenna irritert. – Men dere ble med! Det skal dere ha. Jeg husker vi lytta til politiradioen, og når det var husbråk et sted, gadd dere ikke stille opp. Men når noen sa «BILJAKT» over sambandet, da var ti patruljer ledige. – Haha, ja, det var jo ikke bare dere som likte fart og spenning. Biljakter var blant det morsomste vi visste. Men dere kjente alle stikkveier og bakveier og kom dere alltid unna. – Ja, vi studerte jo kartene fra Statens kartverk. – Det var DU som gjorde det. – Ja, jeg likte å researche. Å, det var en fin tid. Så mye moro vi hadde, sier Petter. Jeg ser på dem på avstand. De ligner gamle menn rundt et bål, stive av elde og lange turer og med en kropp som våkner tidligere og tidligere enda de får bedre og bedre tid. Alt blir bare tyngre, men i lyset og varmen fra bålet er det som om de husker meningen med det hele, og idet jeg returnerer med kaffen, ler de og rister på hodet, slik noen gjør når de mimrer. Brenna lener seg bakover. Fra en TV hører vi Arne Scheie si noe om en toppform eller mangel på toppform. – Ja, dette er akademikeren jeg snakket om, sier Brenna, og nikker mot meg. Jeg har ikke helt kommet inn i samtalen ennå. Når sant skal sies, har jeg falt fullstendig ut, og de har ikke sett på meg en eneste gang. Og når de gjør det, er jeg blitt akademikeren. De kunne like gjerne sagt astmatikeren. Eller sengevæteren. Følelsen minner meg om en gang jeg ble med faren min og hans fiskegjeng på laksefiske. På kveldene fortalte de historier og drakk teknekt (hjemmebrent og nype-te). Jeg ble sliten av drikkingen, og snek meg usett inn til min egen hytte. Jeg lå på sofaen og leste Platons Drikkegildet i Athen, da døra brått ble åpnet, og en av de gamle kom inn. Er det her du er? sa 15
han. Ja, sa jeg. Leser du bok? sa han. Ja, sa jeg. Hvilken da? sa han. Platon, hvisket jeg, og la fort til at jeg tok Idéhistorie på Blindern. Leser du PLATON? sa han. Ja, sa jeg. De har kalt meg Platon siden. – Så du er akademikeren, sier Hansen og måler meg. – Den bebrillede akademikeren, sier Brenna og flirer. – Det er bra å bruke hjernen. Altfor få kjeltringer gjør det, sier Petter. Brenna smiler, ser på Petter: – Du var BMW-mann. BMW var din modus. – Alltid BMW. De var lette å stjele og best å kjøre, svarer Petter, og jeg stuper i det, varm av skurkens anerkjennelse: – Godt jeg har kjøpt Saab! – Jeg kjenner flere biltjuver som liker Saab, sier Petter, og ser på Johnny. – Se på Nokas-ranet. De brukte Saab, sier Johnny og ser på Petter. Det jubles fra naborommet igjen. Det blir stille ved bordet vårt. – Når dere drev med sjokkbrekk (å bruke bilen som rambukk for eksempel inn i en butikk, tømme den og rømme på svært kort tid), på den hardeste perioden, gjorde du ett brekk hver natt? spør Johnny. – Ett? Vi gjorde flere. Vi gjorde jo ikke annet enn å kjøre rundt og lete etter nye steder å sjokke. Det var livet vårt, det, kjøre rundt og sjokke på natta. – Typisk Tveitagjengen. Når trakk du deg ut? – Rundt 1991–92. Da begynte jeg for meg selv. Gjenger er ikke noe for meg. Jeg er en einstøing. – Hvor mange minibanker tok du egentlig? spør Brenna. – Hvor mange ganger skal du spørre om det? Du vet jo at jeg ikke vil fortelle deg det. Begge ler. – Vi visste jo at det var deg. Vi fikk bare ikke tatt deg. Du hadde flaks. – Flaks? Det var ikke flaks. Det var planlegging. Bare late og dumme kriminelle skylder på uflaks. Jeg avbrøt oppleggene ved den minste badfeeling. Alltid. 16
– Du ble kalt paranoid, husker jeg. – Heller paranoid enn å bli tatt. Heller litt for nøye enn litt for slumsete. For få kjeltringer bruker huet. Jeg husker jeg så meg selv på Dagsrevyen en gang, fra en videotape fra banken: En mørkkledd fyr som går rolig inn i en bil og forsvinner. Det var eneste spor politiet hadde. Brenna lener seg brått frem, og spør: – Var det den på Fyrstikktorget? – Ja. – Vi visste det var deg! – Men dere må bevise det. Det klarte dere ikke. De ler. Igjen har jeg falt ut, men jeg tar sats og sier at denne settingen minner meg om en episode av Sopranos. – Jeg ser ikke på TV, sier Hansen. – Det er så mye dritt på TV, sier Brenna. – Jeg kaller TV for idiotkassa. Hjernen er en muskel, og den må, som andre muskler, holdes ved like. Men TV sløver ned hjernen, så sant du ikke velger dokumentarer, sier Petter. – Politiserier er bare dritt, sier Johnny, og jeg skjønner at populærkultur er svak valuta her. Jeg kjenner ikke gata. Jeg har ikke drevet med biljakt. Jeg har ikke gjort brekk. Jeg har ikke jaget tyver. Jeg har drevet med idrett, jeg har gått på Blindern, og mine forestillinger om skurker er fra Gudfaren og filmer av Quentin Tarantino og TV-serier som The Wire. Jeg går for å hente mer kaffe. Da jeg kommer tilbake, snakker de om blikket. – Det er en yrkesskade, sier Brenna, blikket vandrer rastløst rundt for å se etter kjeltringer, for å se etter tegn. Hansen nikker. – Og vi kikket alltid etter politimenn. Vi så dem på lang avstand. Blikket røper politimannen. Dere spaner på oss. Og vi spaner på dere. – Politi og røver. Det var det som var moro, sier Brenna, og jeg innser i samme sekund at der jeg før hadde to atskilte forestillinger om politimannen og kjeltringen, fremstår de nå tydelig innenfor samme ramme, kun skilt av loven. – Jeg har en annen yrkesskade også. Øresus. Etter alle eksplosjonene, sier Hansen. 17
De ler igjen. – Det var tider, sier Brenna. – Ja, det var tider. Det var mer politi og røver den gangen. Det var et spill. Nå er det brutalt, sier Hansen. – Det er en annen verden nå. Ran, dop, gjenger og skytevåpen, sier Brenna. – Jeg har aldri likt ran. Jeg synes det er feigt å peke med våpen mot uskyldige. Det veit du, sier Hansen. – Ja, jeg tror deg på det … Du har full jobb nå, ikke sant? spør Brenna. – Ja. Åtte til fire. Hver dag. Hver dag! Tenk deg det, da, meg leve A4-liv. Brenna ler høyt, sier: – Nei, det hadde jeg aldri trodd om deg. – Ikke jeg heller. Men borger blir jeg aldri. Det kan jeg love deg. Forrige fredag var jeg så lei av A4-livet at jeg fikk vondt i hodet. Jeg pakka sekken og dro ut i skauen. Det regna og regna, men jeg lå tørr og fin under ei gran og så på stjernene. Det var fint. – Men du har vel noe på gang? Kjeltringen Hansen kikker over kaffekoppen. Øynene hans ser lure ut. – Det får tiden vise. Jeg må ha spenningen, ellers dør jeg. – Heller leve og dø enn død levende, sier Johnny Brenna og smiler. – Heller leve og dø enn død levende, sier Petter R. Hansen og smiler.
«Nå går vi for gull!» (Elleve ranere står i skogholtet, påsken 2004)
Elleve mann står i mørket i et skogholt i utkanten av Sandnes. Den ene heter David A. Toska og er akkurat blitt far, den andre er en einstøing fra Hedmarken og den tredje er skilt og far til to. Etter planen kom den hvite varebilen og hentet dem i rekkehuset på Skjeneholmen, der ranerne hadde samlet seg, ca. klokken 03.30 denne aprilnatten. Madrasser, sengetøy, søppel og alt som bør brennes for å slette spor, ble kastet inn i varebilen. De satte seg inn og kjørte ut til skogholtet lederen hadde valgt som oppmarsjeringsplass. Mennene hoppet ut og ble stående i ly av natten og trærne mens varebilen returnerte til Skjeneholmen for å hente de andre, som gikk urolige rundt og så ut i mørket som snart skulle få et blålig skjær, og jo lysere det ble, desto mer nærmet det seg. Det er ikke slik at alle kriminelle er kaldblodige. Stemningen i huset var anspent. Flere var usikre på planen, og noen trakk seg i siste liten. Lederen for ranet hadde forsøkt å støtte dem, å overtale og gi dem selvtillit, men natten før ranet var de elleve. Elleve mann står i et skogholt i utkanten av Sandnes. Kanskje vet de ikke hvor stort det skal bli. Kanskje aner de det, og kanskje frykter noen det. Må de ta gisler, skal de ta gisler. Må de skyte, skal de skyte. Ingenting skal hindre dem. Tilstanden lederen av ranet er kommet i, og som han forsøker å overføre til de andre, kan sammenlignes med tunnelsyn. De skal føle målet, tenke på målet, alt skal dra dem mot målet, som er gjemt bak en tynn glassplate. 19
Elleve mann står i mørke kjeledresser, mørke støvler og hansker i skogholtet. Den fjerde er ugift, den femte har kun videregående skole, den sjette er en svenske med et godt smil. De bærer skuddsikre vester og er bevæpnet med AG3-gevær, MP5, Colt 45 og Kalashnikov. Bare i kraft av å løfte en svart AG3, kjenne tyngden i hendene, høre lyden av et fullt magasin som settes på plass, skjer en forandring i dem. Det er som om de blir litt større enn før, høyere, brystkassa blåses opp, hodet heves, hjertet slår raskere, som gir mer oksygen til hjernen, som igjen skaper en følelse av oppstemthet og klarhet, som kan minne om testosteron-kicket man kan få av anabole steroider. En følelse av å være overlegen. En kraftig følelse av å være mann. Men våpen skaper også et større alvor. Kan de stole på laget lederen har plukket ut? Sammensetningen er ny, og ikke alle har jobbet med hverandre før. Hvis én feiler, går laget ned. Én feil, og fedre må følge sine barns oppvekst gjennom brev de får i fengselet. De må stole på hverandre nå. Elleve mann står i skogholtet og vet det er for sent å snu da de ser det svarte over dem fortrenges av noe blålig. Den syvende er servicetekniker, den åttende er vernepleier og den niende selvstendig næringsdrivende. De skal angripe som en geriljatropp med spesialiserte oppgaver. Uovervinnelig er følelsen som blir forsøkt skapt. Det er samme følelse late ranere gir seg ved å ta amfetamin før de stormer en bank. Dyktige ranere skal få den følelsen av å være godt forberedt, så godt at de legger inn i planen at noe går galt, slik at de må iverksette plan B. Men i slike planer ser man for seg mennesket som en maskin der aktørene inngår som tannhjul, som gjør akkurat som forventet i ti av ti tilfeller. Må det improviseres, gjøres det perfekt i den perfekte plan, slik man kan se for seg at ranets bakmann, David A. Toska, lå og drømte om i rekkehuset på Sandnes mens hans nyfødte baby sov ved siden av ham. Men mennesket er ikke perfekt. Elleve mann står i skogholtet og hører siste repetisjon av planen før det første morgenlyset viser seg denne aprildagen 2004. I en time står de her og venter. Så ruller en Saab, en Range Rover og en Ford inn på området. 20
Norsk Kontantservice (Nokas) lå på den tiden i Norges Banks gamle lokaler på Domkirkeplassen i Stavanger. Et knutepunkt. Midt i byen. Omgitt av butikker, domkirken, busser og mennesker. Nokas fyller og tømmer minibanker, oppbevarer og gir ut kontanter til banker og næringslivskunder. Mye penger, har ranslederen uttalt til ranslaget. Over en milliard, for å være mer nøyaktig. Elleve mann står i skogholtet og taper et hvitt sørgebånd (én forklaring er at Toska på denne måten hedret sin drepte venn William Ellingsen) rundt overarmen. Syv personer skal inn i Nokas, fire skal holde vakt ute. Toska skal selv via en ørepropp ha kontakt med enhetene. De på utsiden skal være tungt bevæpnet, ha svarte hjelmer og skuddsikre vester. Vester fordi Toska av erfaring vet at det finnes en ørliten mulighet for å bli beskutt. Men planen er at det ikke skal skje. Det er nå tolv som forlater skogholtet og går mot bilene som venter. Den tiende er rørlegger, den ellevte ettbarnsfar og den tolvte er oss. Hvorfor er vi der? Fordi ranets leder ber oss komme. Han ønsker å gjøre dette med oss som tilskuere. Planen er for stor til ikke å ha publikum, for voldsom til ikke å bli snakket om. Planen er å beleire Domkirkeplassen mens ranet pågår, og fremstå så overlegne og fryktinngytende at det lokale politiet må trekke seg tilbake. Ved å aksjonere i dagslys opererer de blant sivile, og de kjenner politiets instruks: Man skal ikke sette tredjemanns sikkerhet i fare. Politiet skal ikke delta i en krig i byen. Derfor skal ranslaget utstråle fare og galskap, de skal opptre som soldater som kan starte krig hvis de må. Småbarnsfedrene, vernepleieren, einstøingen, alle skal de utstråle at de er overmennesker. Planen minner mer om sluttscenen i den berømte ransfilmen Heat, med Al Pacino og Robert de Niro i hovedrollene, enn noe vi har sett i virkeligheten. Toska vet at det er raneren (De Niro) vi holder med i den filmen, han vet at svært godt utførte ran har en spesiell plass i mediene. Ran krever tenkning, og A4-menneskene fascineres av kriminalitet det ligger tankekraft bak. Toska er på den tiden blitt en helt blant kriminelle og en 21
irritasjonskilde for politiet, etter Bankbokssaken, der verdier for nesten 30 millioner kroner forsvant. Men dette er større. Vi skal nå få oppleve høydepunktet i hans karriere, et crescendo i norsk vinningshistorie. Dette skal slå de kjappe 90tallsranene, Tellesentral-ranet. Han skal skape historie, og alle skal ane at det var ham. På planleggingen, gjennomføringen, profesjonaliteten. Politiet skal vite, men her kommer det beste, de skal vite, men uten å kunne bevise det, og de skal måpende stå og se på det tomme hvelvet og de utbrente bilene med de destruerte bevisene og deretter hviske Toska, det var Toska, han lurte oss igjen. I fortellingen «Det siste problemet» av Sir Arthur Conan Doyle, beskriver Sherlock Holmes med ærefrykt sin største fiende, den geniale professor Moriarty: «Han er forbryternes Napoleon, Watson. Det er han som organiserer halvparten av alt som er ondt i vår by, og det meste av det som forblir uoppklart. Han er et geni, en filosof og en abstrakt tenker. Han har et førsteklasses intellekt.» Og senere: «Du kjenner mine evner, Watson, men likevel var jeg etter tre måneder nødt til å medgi at jeg til sist hadde møtt en motstander som intelligensmessig var min likemann.» Det er som om Toska vil være Moriarty nå, for han har entret fiksjonens verden, han vil gjøre dette så grandiost i alle dets detaljer, at vi må gispe i skrekkblandet fryd. Selv fluktruten har noe stormannsgalt ved seg. For de skal ikke flykte. De skal kjøre ti minutter sørover, gjennom byens trangeste gater, under overganger og over fotgjengerfelt, for så å gjøre et overraskelsesmoment, nemlig å returnere til Stavanger sentrum, til en leilighet så nær åstedet og politihuset at det grenser til det ekstreme. Det perfekte forbryterske kunstverk. Men som Sherlock Holmes sier i ovennenvnte fortelling: «Som de fleste smarte forbrytere, kan det hende han stoler for mye på sin egen smarthet og innbiller seg at han har lurt oss fullstendig.» Man kan også snu på det: Hvorfor skulle Toska og hans ranslag frykte? Hvor mange banker, pengetransporter og tellesentraler var ranet de siste ti årene? 40? 50? Hvor mange millioner var borte? Noen hundre? Hvor mange ran ble oppklart? Fire–fem? 22
Det oppsiktsvekkende er at politiet visste hvilket miljø som sto bak nesten hvert ran. Men det holder ikke i en rettssak. At politiet vet hvilket miljø som står bak, leder mange til å tro at man prioriterte å ta dem. Det motsatte er tilfelle. Ran og grove tyverier har sjelden stått høyt på politiets prioriteringsliste, og oppklaringsprosenten er skremmende lav. Det er flere grunner til det. Ranerne, de fleste med lang karriere som tyver, ble på 1990-tallet flinkere og flinkere til ikke å etterlate spor. I møte med slike saker har politiet en tendens til å se en annen retning. For uten bevis på åstedet, er ran svært tungt å etterforske. Ran tar store ressurser fra et budsjett som allerede er presset, fra en yrkeskultur som er besatt av narkotika. Ran gir dessuten lav straff i forhold til narkotika om man skulle vinne en sak i retten. Seksjonen for organisert kriminalitet (Org.krim) i Oslo politidistrikt hadde lenge kun én eneste mann til å spane på og uroe et kriminelt nettverk på kanskje 100 personer. Denne mannen hadde informanter og personkunnskaper ingen andre i politiet hadde. Men han var fortsatt bare én, en army of one. Da David A. Toska måtte forklare seg i den såkalte Bankbokssaken, begynte han å snakke om denne politimannen. Toska kalte ham «Superspaneren», mannen han skydde som pesten, og som alle kriminelle kjente til. Det var Johnny Brenna, en 42 år gammel mann, vokst opp på Namsos, Vinstra, Grimstad og tre steder i Valdres, og som på grunn av den stadige flyttingen hadde utviklet en fin evne til å tilpasse seg og gli inn i omgivelsene han beveget seg i. Det hendte ofte at Johnny Brenna ante at et ran eller grovt tyveri var i planleggingsfasen. Informantene hans hadde fortalt: «NN har bestilt våpen. LL har bestilt to biler.» Men han visste nesten aldri når eller hvor. Som oftest fikk han vite det rett etter at ransalarmen gikk. Men å få med resten av politikorpset til å være i forkant og spane på miljøet (proaktiv politijobbing), skjedde ikke. Derfor kunne ransmiljøet i Norge, hovedsakelig basert på Østlandet, vokse seg sterkere og grådigere. Fra 1997 så man en helt ny profesjonalitet i ranene. Militær organisering. Fluktbiler ble satt i brann. Utbyttet ble nesten aldri funnet. Og, rap23
porterte politispaner Brenna til sine sjefer, han så en økende grad av dristighet og brutalitet. Han skrev brev til ledelsen om dette, men brevene ble aldri fulgt opp. Da Postens brevsenter ble ranet i 2003, skjøt ranerne mot politiet. Det er bare et tidsspørsmål før noen blir drept, advarte Brenna sine sjefer. Men han hørte ikke noe mer. Det var som om ledelsen håpet det skulle gå over, og Johnny Brenna fikk andre oppgaver. Da noen av Norges mest kjente vinningsforbrytere forlater Oslo i april 2004, er det faktisk ingen i politiet som får det med seg. Siden ransmiljøet ikke lenger spanes på, er det ingen i politiet som får med seg at David A. Toska bosetter seg i Stavanger. Det eneste man vet, på Kripos, er at Kjell A. Schumann muligens er i Stavanger. Ingen får med seg at pistoler og geværer er bestilt, at biler er stjålet og ransutstyr kjøpt. Derfor kan man tenke seg at David A. Toska virkelig tror på planen sin, og har god grunn til det, der han står foran de ti andre ranerne i skogholtet denne natten, noen timer før de skal innta Norges fjerde største by. De legger alt utstyret de har brukt den siste tiden inn i en lastebil. Så dynker de det med brennbar væske. Nå går vi for gull, sier Toska, og de elleve setter seg i bilene. Planen er å ta Stavanger nøyaktig 08.00. Johnny Brenna ligger hjemme i senga denne morgenen. Politispaneren har akkurat våknet da mobiltelefonen ringer. Han ser det er fra en politikollega, og han tar den som han alltid gjør. – Har du fått det med deg? spør en opphisset stemme i den andre enden. – Hva da? svarer Brenna. – Stavanger. Det er helt vilt. Det var ran der nå. Skyting i sentrum. Det var krig midt i byen, sies det. En politimann er skutt. Brenna hopper bokstavelig talt opp av senga, og kona, som nå våkner, sier i ettertid at hun ble skremt av ektemannen. Hun hadde aldri sett ham slik før. 24
– Dette er gutter jeg kjenner, sier han, idet han stormer bannende ut av soverommet. Han vet ennå ikke hvem, men er ikke ett sekund i tvil om hvilket miljø det gjelder. Det er hans gutter. Og så roper han, nærmest i affekt, noe han fortsatt står for i dag: – Politiet har blod på henda! Han brøler. Han går hvileløst rundt og banner og roper. Som om han var en helt annen, sier kona hans i dag. – Man måtte være blind, døv og dum for ikke å se hva som var i anmarsj. Vi fikk alle varslene, og likevel spanet vi ikke på dem. Politiet har blod på henda! gjentar han. Noen timer senere flyr justisminister Odd Einar Dørum til Stavanger, og han sier, litt for sent, at «dette miljøet skal vi knuse!». Hvor er Petter R. Hansen? Han ligger i seilbåten sin utenfor Fredrikstad denne morgenen. Han våkner av telefonen. Johnny Brenna er i andre enden. – Har du hørt noe om ranet? – Nei. – Kan du ta noen telefoner? Sjekke om gutta har telefonen avslått? – Ok.
«Jeg er for kriminalitet, men jeg er imot ran» (Petter venter på dommen, mars 2007)
Han ringte meg for en halvtime siden, og virket ikke så selvsikker som han pleide. – Det er nå det skjer. Det er bare å komme hvis du vil. Men jeg har dessverre badfeeling, sa Petter R. Hansen. Jeg passerer sikkerhetsvaktene og går opp trappene til Borgarting lagmannsretts andre etasje, og plutselig blir jeg usikker. Hva skal jeg si til ham? Kan man trøste en forbryter? Han møter meg i trappa. Ansiktet er grått. Håret, som alltid er barbert kort, er bustete. Han hilser så vidt og viser vei inn til et rom. Han virker tyngre enn han pleier, og han sleper kroppen med seg. Petter R. Hansen sier ikke et ord før han har låst igjen døren. – Ja, her har du mitt tilfluktsted de siste seks ukene. Slå deg ned. Det kan ta timer før juryen bestemmer seg, sier han. Rommet er lite og hvitmalt og har plass til et lite bord og to stoler. Dette er tilfluktsstedet 39-åringen krevde å få mens rettssaken pågikk, fordi han fryktet reaksjoner fra det kriminelle miljøet han selv er en del av. Ved døren står to bager: en med lesestoff og en med kjøle-elementer, matpakke og melk. Rommet har store vinduer ut mot gaten, men han har trukket for gardinene og ser ikke den unormalt høye aktiviteten utenfor. TV-fotografer som rigger til kamera, journalister som spør advokater om de har hørt noe, advokater som spør journalister om de har hørt noe, og rundt dem: forbrytere som later som 26
om dramaet ikke angår dem mens de suger litt for hardt på sigarettene sine og tuller litt for anstrengt med de medtiltalte, og nær dem igjen, deres mødre og kjærester som med blodskutte øyne holder rundt hverandre. Dommen etter Munch-ranet faller i dag. Alt som er sagt og gjort de siste ukene, alle kortene som er spilt, alle historiene som er fortalt, sanne og usanne, skal kulminere i at en dame på vegne av juryen reiser seg, sier navnet på den tiltalte og deretter ett eller to ord: Skyldig/ikke skyldig. Petter R. Hansen vil ikke ha kona si der. Ikke sønnen eller foreldrene heller. Han har rotet seg inn i dette alene og skal ordne opp i det alene. Jurymedlemmene sitter i etasjen under. De er uenige, sier ryktene, men jeg nevner det ikke for Petter. Han folder hendene over magen, og jeg spør hvordan han har det. – Ser jeg nervøs ut? Jeg er lei, og jeg kan bli sint. Så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Men nervøs er jeg ikke. Jeg må ha selvkontroll. Ellers kan jeg ikke leve dette livet, sier han. Han vil ta problemet når det kommer, for hvorfor føle på problemet når det kanskje ikke blir et problem? – Det er kjerringmentalitet å bekymre seg. Kjerringer gruer seg til alt mulig, sier han, og åpner et magasin. Han blar rastløst, uten å lese. Så drar han litt i gardinen, og solstråler treffer avisene hans, og jeg sier at situasjonen minner om en sang; Goodbye, Michelle, it’s hard to die, when all the birds are singing in the sky, now that the spring is in the air. Men han svarer ikke, han sier «mmm» og lener seg over bladet. – Dette er spennende. En artikkel om en spesialkaliber, 376 Steyr. Jeg liker egenkomponerte kalibre. Nå har amerikanerne bygd om Colt AR 15/AR 16, som de bruker i Irak. De lager rett og slett større kuler på samme patronen for å få større slagkraft. Men det her er jo gammelt nytt, gamle-gutta drev med dette for 30 år siden! Han har gjentatte ganger forsøkt å lære meg om våpen. Han mener en mann bør kunne såpass. Når jeg endelig forstår noe, sier han alltid N-E-T-T-O-P-P, og nikker fornøyd, som far til sønn. Men se på den her, sier han, og peker på bladet. 27
– Blytupp som ekspanderer. Soft point, kalles det, blyet krøller seg og gjør ekstra stor skade når det treffer objektet. Skal en snikskytter skyte noen i en menneskemengde uten å drepe uskyldige bak, bruker man en patron med 22 kaliber, i høy hastighet. Da eksploderer den inni kroppen. Hvis han skyter med 308 fullmantla, ville den gått gjennom to-tre stykker. Minst. Jeg har skutt hull på en tjukk stålplate med 308. Han avbrytes av et AC/DC-gitarriff, ringetonen på mobilen hans. Hei elskling, sier han og legger trykk på elskling, nei, jeg har ikke hørt noe. Ja, elskling. Ja, nå har Kjetil kommet. Om vi koser oss? Koser oss?! Ja, i den grad man kan kose seg i en sådan stund. Jeg ringer deg senere, jeg, elskling. – Men, sier han i samme sekund han avslutter samtalen, det kommer jo så klart an på hardheten og seigheten i stålplaten. Bruker du seks millimeter Brinell 500-hardhet, da skyter jeg ikke hull. For den plata er sterk! Husker du den spesialnøkkelen jeg viste deg? Den jeg laget for å vri opp BMW-låser? – Ja. Er den laget av det spesialstålet? – N-e-t-t-o-p-p. Det brukes til biler eller det du ønsker å pansre: B4, B6 eller B7-armering. B4 tåler lettere håndvåpen opp mot 44 magnum, B6 tåler maskinpistoler og maskingevær. B7 tåler landminer, sier han. De matte øynene hans gløder svakt av alt han hører seg selv si. Jeg nevner ranet av Postens brevsenter, og spør om ranerne lot være å angripe selve pengetransporten fordi bilen var pansret. Hansen rister på hodet. – Nei, nei, pengetransporter er ikke skikkelig pansra. De bruker farge- og sporingssystemer. Hvis kofferten kommer for langt vekk fra en sender, eksploderer fargeampullene, og pengene ødelegges. Derfor må man slå til når pengene tas ut av koffertene. Men sånt er ikke min greie. At jeg kan noe om det er bare fordi jeg liker å vite hvordan ting funker, sier han. Telefonen ringer igjen. Det er moren hans. For å unngå å mase og slite ham ut, som hun sier, har hun ikke ringt under rettssaken. Men nå klarer hun ikke holde seg. Hei du. Ja, jeg sitter og venter fortsatt. Har ikke hørt noe, men de sier at det kan trekke ut. Neida, nei, ikke tenk på det, jeg har det helt greit, jeg. Jeg sier fra når jeg hører noe. 28
– For muttern og fatterns del håper jeg på frikjennelse. De vil ta en dom m-e-g-e-t tungt, sier han etterpå. Han kikker i taket og tar en rask trommesolo på lårene. – Men herregud så lang tid det tar! Kan de ikke bare bestemme seg? Hva lurer de på? Er Petter R. Hansen en raner? Det er ingen tvil om at han er interessert i våpen. Det er heller ingen tvil om at han er kriminell. Det er 20 år siden hans bilinteresse førte ham sammen med det politiet og mediene døpte «Tveitagjengen». Flere av vennene hans har gjort en nattsvart karriereklatring i løpet av disse 20 årene. Guttene er blitt menn, noen er drept, noen har drept, noen døde av overdose, andre sitter inne, noen ble torpedoer, andre ble ranere, og Hansen? Han er både tyv og minibanksprenger, men er han en raner? Var han med på ranet som ble omtalt i New York Times, ja, hvor ble det ikke omtalt? I retten har han sagt at ran strider mot hans moral. Men hvem er han til å snakke om moral? Jeg er for kriminalitet, har han sagt, men imot ran. Moralen er: Det skal ikke gå utover vanlige folk. Man skal ikke true vanlige folk med våpen. Da er det ikke et spill lenger. I begge rettsinstansene har han nektet kjennskap til ranet. Men det betyr lite. Trenden blant yrkeskriminelle er ikke å innrømme noe. Kjeltringene vet at påtalemyndigheten har bevisbyrden, og at dommerne tenker at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig dømmes. Det har Petter R. Hansen levd etter, han har alltid nektet. Så hva da hvis han for en gangs skyld snakker sant? Hansen ble ikke trodd i Oslo tingrett, som dømte ham til fire års fengsel for medvirkning til grovt ran. Under utspørringen i ankesaken ble det vist bilder av våpensamlingen hans: Pistoler, revolvere, maskinpistoler, rifler. Jurymedlemmene stirret først på bildene, så på ham, og bortsett fra en eldre mann, satt de fleste med store øyne og halvåpen munn og lurte på hva de skulle tro. «Det er nok våpen her til å starte en liten krig!» ble det sagt i retten. Hansen, som satt i tiltaleboksen, svarte tørt: «Krig og krig, fru Blom. Det ville vært en umåtelig dårlig krig, for våpnene 29
er plombert.» Så gjentok han: «Jeg er imot ran. Jeg synes det er uetisk å stikke våpen opp i ansiktet på uskyldige.» Det ble også spilt av avlyttede telefonsamtaler, der Hansen fortalte hva han drømte om å gjøre med folk han ikke likte. Det som ble sagt var så gruvekkende at en eldre mann bak meg på tilhørerbenken hvisket: «Den mannen … Han gjør meg nervøs. Han virker grusom.» Og i pausen etterpå sa en erfaren krimjournalist kort: «Den mannen blir dømt.» Hvis man er våpeninteressert og dagdrømmer om vold, hvordan skal juryen tro på at han synes ran er uetisk? Og kan jeg tro det? Hvis han dømmes for å være delaktig i et ran som kanskje vil prege ofrene resten av deres liv, skal man da sitte og pludre sammen? Jeg kjenner meg varm og forvirret. Jeg sier at jeg vil ut for å få litt frisk luft. Han ser lenge på meg. – Dra hjem hvis du kjeder deg. Det er jo fredag, og du har sikkert lyst på et glass vin, god mat og å kose deg sammen med familien, sier han. Er han en raner eller ikke? Ca. klokken 11.00 den 22. august 2004 løp to menn inn i Munchmuseet på Tøyen i Oslo. Den ene raneren presset og dyttet mot ytterdøren, uten å vite at den skulle dras til seg. De løp inn gjennom kafeen, og brukte ett minutt på å lete seg frem til bildene, rådville, som om de aldri hadde vært der før. Ranerne brukte finlandshetter og hettegensere. Den ene var bevæpnet med en Smith & Wesson 357 magnum revolver. Han truet to vakter og noen av museets besøkende til å legge seg ned på gulvet. De hadde på forhånd skaffet seg avbitertang, men de glemte å ta den med, derfor røsket de, ja, de røsket i Skrik og Madonna, så metallenkene svaiet, og da de løsnet, flyktet de ut av museet på vei til den tredje raneren, som ventet i en svart Audi stasjonsvogn. På vei over plenen mistet en av dem Madonna i bakken så rammen løsnet. Ransbilen ble funnet i Sinsenveien 27 klokken 15.10 samme dag, nedsprayet med et brannslukkingsapparat. Revolveren ble funnet i bilen. Det var et klønete ran. «Tabberanere,» sier Johnny Brenna. Likevel kom de seg ut med bildene. Så lett var det. Som om man ennå ikke trodde at noen kunne gjøre noe slikt her, hos 30
oss i Norge, som om de siste årenes kunsttyverier ikke hadde skjedd. Men hva skulle ranerne med bildene? Selv om verdien anslås til rundt 800 millioner, er de uomsettelige. «Dette handler nemlig ikke om penger. Det er ikke mulig å få solgt de bildene. De må i så fall forsøke seg på utpressing,» skriver Stein Morten Lier i boken om Nokas-ranet, Illusjonen som brast, som mer enn antyder at David Toska var hjernen bak Munch-ranet. Lier skriver at straks Toska får rettskraftig dom, vil han tilby å skaffe kunstverkene tilbake mot at vi lemper på soningsforholdene hans. «I løpet av et par år er han mer utenfor enn innenfor.» Petter R. Hansen har alibi for ransdagen. Han var på kranførerkurs. Men ransmennene flyktet i en bil Hansen skaffet dem, de ranet med en pistol han solgte dem. Alle spor peker mot ham. Kan vi stole på en som sier han er imot ran, som likevel selger en pistol til kriminelle? Han ba retten om det. Men han la til: Jeg visste ikke hva de skulle med bilen eller pistolen. Jeg spør ikke om sånt. Men hadde de tatt «maleria» som grovt tyveri, ikke ran, så hadde det vært kult. To og et halvt år har det tatt. To og et halvt år i en ikketilstand. Ikke bare ble han dratt inn i saken, han var dessuten avslørt. Han hadde nemlig ringt politispaneren og kildebehandleren Johnny Brenna rett etter ranet. Han hadde angitt flere personer og røpet detaljer både fra Munch-ranet og Nokas-ranet. Han visste altså noe om det. Men han nektet samtidig enhver medvirkning. Brenna ble sjokkert da han fikk beskjed om at kilden måtte offentliggjøres i rettssaken. Som han sa til mediene: «Det er en kildebehandlers verste mareritt.» Nettet snørte seg igjen rundt Petter R. Hansen. Han var en tyster. Det er i pressede situasjoner ens karakter viser seg. Når dommen skal forkynnes, skal han sitte ved siden av mennene han tystet på. I tillegg kan han bli dømt selv. Forfatteren Ernest Hemingway brukte uttrykket Grace under pressure. Jeg tenker på dette mens jeg ser Hansen rote rundt i kjølebagen 31
og løfte opp en nistepakke, som han sirlig bretter ut, for så å gå løs på. Han skal snart få dommen, og han smatter på en skive egg og majones. Jeg er ikke nervøs, hadde han sagt. Hva sier han til familien hvis han må i fengsel? Hva sier han til sønnen? «Jeg blir borte noen år»? Det er kjerringmentalitet å bekymre seg. Det slår meg at vi har sittet sammen i flere timer, og ennå har han ikke tisset. Jeg har allerede vært på do to ganger, han drikker skummet melk fra kartongen, men han tisser ikke. Jeg er ikke nervøs. Grace under pressure. – Har du fått lest han filosofen jeg tipset deg om, han Foucault, som skriver om fengsel som disiplinering? spør jeg. – Jaja, og jeg likte mye av det. At fengsel er forbryterskoler, er fullstendig riktig. Man lærer av andres feil, og man knytter kontakter. Da Hansen satt inne da han var i 20-årene, spurte han gamle ringrever, især skapsprengere, om mye. Han lærte ulike «fag» og hvordan forholde seg til politiet, og hvordan rettssystemet og påtalemyndigheten fungerer. Han lærte at det lønner seg ikke å innrømme noe og at man kan anke seg ut av fengslet. Selv en sløv junkie vet hvilke rettigheter han har. – Men det er en bakside her, som opptar meg, sier Hansen. Han hever pekefingeren og ser alvorlig på meg. – En fengslet 16-åring må for guds skyld ikke sitte med de hardbarka forbryterne. Som kun snakker om hvor kult og tøft og macho krim er. Den statusen lærer ungdommen seg. Det gjør meg trist. Spør du meg, bør de sendes til anstalter med militær disiplin. Og der er jeg uenig med han filosofen. Jeg mener heller at samfunnet må reagere mye strengere. Det er altfor mye snillisme i Norge, og der støtter jeg FrP. Men vi bør dessuten innføre dødsstraff for alvorlig kriminalitet, som narkotika. Rikshospitalet kunne fått organene. I Norge er jo straffene komiske. 30 dager for biltyveri. I Tyskland og Frankrike får du to år. Heleri av våpen og to biler? Jeg fikk fire måneder. 30 husinnbrudd for en narkoman? Ett år. Jeg skjønner godt at polakker og litauere ler av systemet. De stjeler som ravner, og blir de tatt, tjener de mer penger på daglønn i 32
norske fengsler enn på å jobbe i hjemlandet. Hadde jeg vært justisminister, ville jeg gjort som i New York: kjørt nulltoleranse. – Du er kjeltring, men vil ha mer politi og strengere straffer? – Åja! Vi må ha noen regler. Men systemet er så slapt at det lønner seg å være kriminell, hvis du ikke er tjukk i huet. Som justisminister ville han også jobbet for tillatelse til å overvåke alle som er dømt for noe med strafferamme på over seks år. Da ville ingen av «gutta» turt å gjøre noe. Han ville etablert tvungen helsevern for narkomane, og gjort om fengslene til arbeidsleirer der alle må opp om morgenen. – Norsk politi må få mer penger. De rødgrønne politikerne skjønner jo ingenting. De vil jo til og med forstå meg, de, men de skjønner ingenting av hvordan det virkelige livet er. Jeg ser lenge på ham. Han fortsetter å spise brødskiven. – Men du da? Har du gjort noe morsomt i det siste? Sett eller lest noe kult? spør han plutselig. – Jeg? Ehh. Vært litt på kino, drukket et par øl, sett noen dokumentarer på TV. – Dokumentarer er det eneste jeg liker på TV. Nylig så jeg en om dyr som gjennom evolusjon har fått merkelige evner til å overleve. Har du sett hvordan blekkspruten forandrer seg? Mot lys bakgrunn er kroppen lys, og mot mørke steiner er kroppen mørk. Og flyndra! Jeg har dykket en del, og flyndra er fantastisk til å kamuflere seg. Tenk å ha dyrenes egenskaper! Tenk deg hvis du fikk muligheten til å sette sammen din egen kropp med de beste egenskapene fra dyreverden. Han lener seg over bordet og sier opprømt: – Vi ville blitt uovervinnelige! – Hvem ville du hatt styrken til? – Mauren! – Mauren? – Ja, selvfølgelig. – Mauren? Haha, den er jo bitteliten, sier jeg, og han ser indignert på meg. – Mauren kan bære 15 ganger sin egen vekt kilometervis! Veier du 100 kilo, kan du ta 1500 kilo på ryggen og bare 33
labbe av gårde. Jeg kunne tatt bilen min på ryggen og gått til Fredrikstad. – Øynene da? – Jeg ville hatt skorpionens list og øynene til ørnen. Ørnen kan fokusere og se mus på 300 meters avstand. Ørnens øyne har både vidvinkel og zoom. Nei, jeg ombestemmer meg, øynene til ugla! Da ser du krystallklart om natta også. Sånne som meg jobber jo på natta, så ugle må det være. – Luktesansen? – Til … til … til … haien! Tenk deg haien, da, på nesa til haien sitter det små sensorer. Hver gang jeg beveger en muskel, sender hjernen ut elektriske impulser til musklene. Haiens sensorer oppfatter slik muskulær aktivitet, og så zoomer han seg inn, hehe, «hvor er det muskulær aktivitet nå da? Aha, der ja!». Rolig svømmer han mot de elektriske impulsene, rolig, stille, BANG! – Hørselen? – Da tenker jeg gaupe. Ja, det må bli gaupa. De er utrolig vare. Og så ville jeg hatt apekattens kroppsbeherskelse, nei, geparden, så klart. Tenk deg den koordinasjonen når de svinger i 130 km/t, når de legger seg ned og løper sikksakk etter antiloper og små gaseller. – Hjernen da? – Det sier seg selv. Menneskehjernen. Ingenting slår menneskehjernen. Vi har jo utviklet frontallapper. I ukene rettssaken har vart, har han stått opp med goodfeeling. 39-åringen har flere netter på rad bare klart å sove tre timer. For hjernen slår seg ikke til ro, den vekker ham med spørsmål i to-tre-tiden på natten. «Hva hvis han sier det, hva sier jeg da?» Det er som et sjakkspill, et marerittaktig sjakkspill, der et hav av store hvite brikker tårner seg opp mot hans bittesmå svarte. Tenker han ett trekk feil, er han ferdig. Han har til tider vært taus og irritabel og drømt om å ta seilbåten og seile av gårde, men likevel hatt goodfeeling. Selv på de dagene der han i retten ble kalt notorisk løgner, en våpengal manipulator og en kynisk tyster, da han var så rasende at han ville «ommøblere enkelte personers ansikter», har han klart å summe 34
seg. De vil at jeg skal klikke, har han tenkt, de vil at jeg skal vise meg som en utroverdig kilde. Den gleden skal de ikke få. For innerst inne har han følelse av at det går bra. Fordi han sier han har sagt sannheten, i hvert fall den delen av den han kan si noe om. Og som Montaigne sier: Den som sier sannheten, han vil føle et behag, en trygghet, en ro. Uansett hva sannheten innebærer. Men i dag er det annerledes. Uansett hvordan han sitter, sitter han ikke komfortabelt, stolen har liksom forandret seg, eller kroppen forutser nyheter han ikke vil ha. Kona hans, Birgit, sa som vanlig «Lykke til!» da han dro i morges. Selv om de har en avtale om å gjøre hverdagen så normal som vanlig, er det lettere sagt enn gjort. Hun forbereder seg på det verste ved å tro at han blir dømt. Og da han kjørte mot byen i dag, tenkte han som henne. Dommen var så nær at han begynte å tenke konsekvenser. Han gjenkjente umiddelbart følelsen i magen som badfeeling, følelsen som skal få profesjonelle tyver til å avbryte et brekk. Hvis det er som Platon sier, at straffen følger synden hakk i hæl, fordi enhver som venter straff, vil lide under den, og enhver som fortjener straff, venter på den, som om ondskapen avler sin egen pine, så hvis det er slik, burde Petter R. Hansen ikke bare hatt badfeeling i dag, den burde ha gnaget i ham siden Munch-ranet ble planlagt. – Jeg har lagt kortene på bordet. Det får være opp til dem å tro meg. Men fader så lang tid de bruker? Han blir stille. Stillheten avbrytes av en SMS fra hans forsvarer, den tunghørte, men eminente Sverre Næss, som Petter har blitt så godt kjent med etter alle disse årene: «Det trekker ut pga. tvil og uenighet i juryen.» – Men hvem er juryen uenig om? Meg? S? H? T? (De andre tiltalte. Forfatterens forkortelse.) Telefonen ringer igjen. Petter svarer og ler hjertelig. – Nei, jeg har ikke hørt noe ennå, men vet du hvem jeg sitter med? Den bebrillede akademikeren! Ja! Hahaha! Da han legger på, ser han på meg, beklagende. Det var ikke vondt ment å kalle meg «bebrillet akademiker», sier han, det er bare et kallenavn vi har gitt deg. 35
– Hvorfor er det så få kriminelle med briller? – Godt spørsmål, for jeg kan knapt huske en kjeltring med briller. Jeg husker flere som trengte briller, men som nektet å bruke det. – Er briller og bøker umandig? – Kanskje for andre, men jeg tenker ikke sånn. – Bøker da? – Jeg tuller litt med dattera (stedatteren) hjemme og kaller henne bokorm og lesehest. «Hva driver dere med i helgene? Spiller Scrabble og løser kryssord? Spør hverandre ut om verdens hovedsteder? Tester hverandre på lands flateinnhold og befolkningsmengde?» Men jeg sier: «Blir du støtt, så slutter jeg, for det er veldig bra at du leser!» Men apropos umandig. Jeg vet at du liker å fiske, og jeg har tenkt en del på det. Fisking er nok din måte å tre ut av akademikerverdenen, en verden av ord, ord, ord, og inn i den verden folk flest lever i. Alle samfunnslag, alle klasser, rike og fattige, dumme og smarte, forenes av én ting: Naturen. Se på Dæhlie, Schumann (som avfyrte de dødelige skuddene i Nokas-ranet), Gjelsten. Alle har jakt, fiske og friluftsliv som fristed. Mannen er sånn. Han jobber og sliter og går på kontor. Men innerst inne kjenner han behov for å være i kontakt med noe. Selv sånne som deg kjenner jaktgenene, det å sirkle inn målet og knalle til, sier han. Han snakker også om seg selv. For et par dager siden ringte han fra retten. Han var utslitt og sa han ville stappe ei hagle i kjeften på seg og fyre av, men, sa han, jeg har folk rundt meg, så det går ikke. Og jeg orker ikke tanken på at gutta skal le av meg. Da får de siste ord. Det jeg vil nå, er å føle elementene og dekke de grunnleggende behovene. Jeg vil hogge ved. Jeg vil ut i skauen. Jeg sa til Birgit at etter dette, hvis jeg frikjennes, så vil jeg forsvinne i skauen, i hvert fall to uker, jeg må bort fra menneskene. Da ble hun skuffet, for vet du hva hun ville? Hun ville på storbyferie, hun. Er ikke det typisk damer? Mens vi menn har det herlig når vi ligger under åpen himmel, så vil damene ha det komfortabelt på hotell. Can’t live with them. Can’t live without them. Rettsbetjenten banker på. Han sier at juryen jobber med det siste spørsmålet nå. Kanskje er de klare om en time. 36
Det siste spørsmålet er det som populært kalles «mafiaparagrafen». Norges ferske lov, straffelovens § 60a, som skjerper straffen hvis forbrytelsen kan kalles organisert kriminalitet. – Den gjelder i hvert fall ikke meg. Jeg er en einstøing, sier Petter R. Hansen, og blar i Jegermagasinet. Vi har sittet på det lille rommet i fire timer, og stemningen er absurd i sin letthet. Jeg leser en feministisk tekst om jenters fravær i kriminaliteten (men det er lys i mørket, etter kvinnefrigjøringen har kvinner begått mer tyverier og narkotikakriminalitet), da Petter avbryter: – Det er en spennende artikkel her om en rifle jeg har. Politiets skarpskyttere bruker den i gisselsituasjoner der gjerningsmannen har en pistol rettet mot hjernen til offeret. Da må skytteren skyte så reint, han må treffe senteret som lammer motorikken, rett bak øret, slik at hjernen ikke rekker å sende impulsen om å trekke av. Petter spør om jeg husker gisseldramaet på Torp, men antar at jeg er for ung. – Hvorfor i all verden la ikke gisseltagerne et teppe over seg og gislene? Og hvorfor ventet skarpskytterne så lenge? Politiet burde hatt to skarpskytterlag, ett lag til hver gisseltager, i gunstige posisjoner med oversikt over bilen. De burde ha tatt nedtelling, 3-2-1 og skutt dem samtidig. Bangbangbang. Petter R. Hansen lener seg tilfreds bakover i stolen. – Slik ville jeg ha gjort det om jeg ledet Beredskapstroppen, sier han, og jeg ser at han koser seg. Han har analysert mange forbrytelser for meg. Han blir da rød i kinnene, og han snakker hurtigere. Konklusjonen er ofte en irritasjon over alle feilene «de dumme kjeltringene» gjør, for så å komme med fasiten, uten å tenke på at han straks kan dømmes i en rettssak. Men vel så ofte analyserer han politiets aksjoner: Hvorfor gjør de A og ikke B? Ofte kommer han til at B (hans egen konklusjon) er lurest. «Hvis jeg hadde vært politisjef,» kan han si, «så ville jeg valgt å …» – Husker du han hagledesperadoen i Sandvika? De drepte ham. Det var stygt gjort. Hvis jeg var med i den aksjonen, skulle jeg stått på 50 meters avstand uten å være redd. Så ufarlig er en avsagd hagle med fin haggel på 50 meter. 37
– De forsøker vel å uskadeliggjøre dem? – Neinei, de skjøt for å drepe. Men politiet gjorde noe fint i Nordland. De skjøt gærningen pent og rolig i beinet. Det minner meg om setningen: This will slow you down. PANG! Husker du hvilken film den er fra? – Nei? – Nikita, der hun blir leiemorder! Det er så morsomt når hun prøver å rømme, og han sier «This will slow you down» og skyter a’ i beinet … og Leon, har du sett Leon? Jeg får gåsehud når jeg tenker på den. Og Pulp Fiction, herregud, husker du når John Travolta kommer ut av toalettet, og Bruce Willis står der, ser en Uzi-maskinpistol på kjøkkenbenken og drar av noen runder, med en skuddtakt på 1100 skudd i minuttet, og hva sier han da? WOW, sier han. Bare WOW. Petter ler mens han gnir hendene sammen. Jeg sier at jeg liker scenen når den søte dama til Willis sier: «Whose chopper is this?» Petter kaster seg over bordet, og sier: Zed’s. – Who’s Zed? – Zed’s dead, baby, Zed’s dead. Den er så kul! sier han, og jeg røper at jeg drømte om å bli gangster da jeg så Pulp Fiction, jeg sto foran speilet og holdt en imaginær pistol på samme måte som gutta i filmen, og i Thailand fikk jeg sydd meg den dressen Travolta brukte. – Og så utrolig morsomt når … Petter klarer ikke fullføre, han begynner å fnise, fnisinga blir til latter og til slutt rister hele kroppen hans, stemmen brister, han får tårer i øynene … HAHA … den scenen der … HAHAHA … Uma Thurman har tatt overdose … HAHA. Fem timer er gått. Det er lite oksygen i rommet. Han vender tilbake til saken igjen. – Uten Johnny Brenna og meg hadde ikke påtalemyndigheten hatt en dritt. Da ville saken vært uoppklart i dag. Selv om det var et møkkaran, fant de så lite bevis at de valgte å avsløre kontakten mellom meg og Brenna. Det er jo helt vilt. Påtalemyndigheten hemmeligholder dokumenter om hvordan maleria kom til rette, og bruker paragraf 242a som hjemmel, paragrafen om fare for liv og legeme. De kunne gjøre akku38
rat det samme med samtalene mellom meg og Brenna. Jeg snakket jo til ham som i-n-f-o-r-m-a-n-t! Og fordi de gjør en elendig jobb, fordi de ikke skaffer bevis selv, gjør de det jeg sa som informant til BEVIS. Uten å tenke på MITT LIV OG LEGEME! – Men uten din informasjon, ingen rettssak og straff? – Hadde de spanet og etterforsket grundig, ville de løst saken uten å blåse en kilde. Men politiet har gjort en e-l-e-n-d-i-g jobb! Jeg vet ikke om jeg har badfeeling for å forberede meg på det verste eller fordi det verste kommer til å skje, sier han, og ser sliten ut igjen. – Når du sier «det verste», da tenker du fengsel? Om ranet betraktes som grovt, sier straffelovens § 268: Ran straffes med fengsel inntil fem år. Grovt ran straffes med fengsel inntil 12 år. Petter rister på hodet. – Nei, norske fengsler er en lek. Men kommer jeg i fengsel, må jeg ta hevn. Idet han sier det, forvandles ansiktet. Petter R. Hansen har to ansikter. I flere timer har han vist det ene. Det andre ansiktet ser på meg nå. Øynene helt svarte, og han blunker ikke. Han legger armene i en knute over brystet. Munnen er sammenbitt, han puster gjennom nesa. – Det er det jeg ligger og tenker på om natten. Hevnen. Skal jeg dra hjem og hente et våpen? Skal jeg sprenge politihuset? Og hva med ham som dro meg inn i dette? Hevnen er i hver fiber. Men det er opp til juryen nå. Blir jeg frikjent, så roes i hvert fall hevntrangen. – Du blir vel også glad? – Jeg blir lettet, men jeg kommer ikke til å smile. Jeg har fortsatt en dødsdom hengende over hodet mitt. Og sekundet senere banker det på døren. Rettsbetjenten låser opp og sier: «Ja, da er juryen klar.» Hansen reiser seg, som i sakte film, og står midt på gulvet i det lille rommet. Han smiler svakt, forsøker grace under pressure, men ansiktet er stivt og grått. – Skjebnetimen, sier han, og følger rettsbetjenten ut døren, ned trappen og inn i lokalet som allerede er fylt opp av jour39
nalister, fotografer, advokater, forbrytere og deres gråtkvalte familiemedlemmer. Hansen setter seg på plassen sin, mellom sine to forsvarere, noen få meter unna mennene han tystet på. Han viser det andre ansiktet nå.