stemmer
Det finnes mange måter å heve stemmen på. Det finnes mange måter å formidle historier, meninger, tanker, kunnskap og innsikt. Det finnes mange måter å skrive og uttrykke seg på. Fredsprisvinner Malala Yousafzai sier i boken Jeg er Malala: Målet mitt med å skrive denne boken var å heve min røst på vegne av millioner av jenter verden over som blir nektet sin rett til skolegang og til å realisere sitt potensial. Jeg håper min historie vil inspirere jenter til å heve stemmen og finne styrke i seg selv. I dette heftet finner du et utvalg ytringer, tekster og utdrag fra aktuelle bøker vi har utgitt. Vi håper det kan være med på å gi deg inspirasjon og lyst til å lese mer, uttrykke deg og heve din egen stemme. Elisabeth Steen Direktør for sakprosa Cappelen Damm forlag
Cover-illustrasjonene på dette magasinet er hentet fra Marta Breen og Jenny Jordahls nye bok Kvinner i kamp. 150 år med frihet, likhet, søsterskap. I denne boka forteller forfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl om kvinnebevegelsens mange dramatiske kamper.
Jeg er en MANN Jeg er en mann. Jeg er nøytral. Jeg snakker sant. Jeg lyver aldri. Jeg er objektiv. Jeg er en mann. Jeg kan skrive. Jeg har utdannelse. Jeg har leilighet. Jeg har lappen. Jeg er en mann. Jeg kan løpe. Jeg synes kvinner er vakre. Jeg kan snakke. Jeg liker å pule. Jeg er en mann. Jeg kan lese. Jeg er intelligent. Jeg er klok. Jeg får lett orgasme. Jeg er en mann. Jeg kan lage mat. Jeg kan smile. Jeg vet hva kvinner liker. Jeg betaler regninger. Jeg er en mann. Jeg liker menn. Jeg liker å pynte meg. Jeg har høy sosial intelligens. Jeg har tretti skjørt. Jeg er en mann. Jeg bruker sminke. Jeg har hull i ørene. Jeg er empatisk. Jeg har
Foto: Blunderbuss/Anna-Julia Granberg
en vagina. Jeg er en mann.
ELLISIV LINDKVIST (f. 1973) er en norsk dramatiker og forfatter. Hun har tidligere jobbet som kulturredaktør i magasinet Fett og har vært skribent for Klassekampen over flere år. Utdraget er hentet fra boken Alt jeg skriver er sant som utkom i 2007.
If we want to understand and do something about women being silenced, we must recognise that there’s a long back story. #WomenandPower
– En kvinnestemme tilskrives ikke samme grad av autoritet som en mannsstemme, selv når de to sier nøyaktig det samme, sier forsker innen feministisk litteraturteori, Toril Moi. MOI ER BEGEISTRET FOR MARY BEARD OG HENNES BOK KVINNER OG MAKT.
– Mary Beards vittige og kloke bok viser at vår kulturs mest seiglivede fordommer mot kvinner i maktposisjoner har røtter i antikken. Men fortvil ikke! Beard tror forandring er mulig. Det gjør jeg også, påpeker Toril Moi. «Du kan ikke uten videre finne plass til kvinner i en struktur som allerede er kodet som mannlig – du må endre hele strukturen.» MARY BEARD
Vi trenger å se nærmere på våre kulturelt betingede oppfatninger om kvinners relasjon til makt.
Kritikerrost feministisk utgivelse på norsk Mary Beards bok Kvinner og makt. Et manifest er et kortfattet, men slagkraftig feministisk manifest. Boken er også et betimelig innlegg i dagens debatt om behandlingen av kvinner i offentligheten. Beard viser med ironi og vidd hvordan menn historisk sett har behandlet mektige kvinner. Hun utforsker misogyniens underliggende kulturelle årsaker og viser, med eksempler fra Medusa og Athene til Theresa May og Elizabeth Warren, hvordan kvinner behandles, hvordan vi ser på kvinner med makt, og hvordan mektige kvinner nekter å la seg måle etter mannlige modeller og sjablonger. Hun reflekterer også over egne opplevelser med kjønnsdiskriminering på nett og trakasseringen hun har måttet utstå som offentlig kvinne, og spør seg: Hvis kvinner ikke helt regnes som en del av maktens strukturer, må vi ikke da revurdere hva vi anser som makt?
«Mary Beard’s enlightening book explains how misogyny works ... I like the way she questions the notion of power! Mary Beard’s Women & Power is a fascinating read [...]This enlightening book explains how misogyny works and why it is so resilient. Patriarchal societies have a different set of criteria for women in politics and women in positions of power. I like the way Beard questions the notion of power and how it has been used to silence women. She makes it clear that it is time to change language that systematically discriminates against women.» ELIF SHAFAK ON BOOKS TO CHANGE YOUR MIND, THE GUARDIAN, 28. JAN 2018.
5
Om det finnes et kulturelt mønster som hindrer kvinner i å få makt, hva består det i og hvor har vi det fra?
På alle måter understreker de metaforene vi så ofte bruker på kvinners tilgang til makt – om det er «banke på døra», «storme barrikadene», «slå seg gjennom glasstaket» eller bare «slippe til» – at kvinnen hører til på utsiden. Vi ser kvinner med makt som noen som river ned hindringer, eller som forsyner seg med noe de egentlig ikke har rett til. En overskrift i The Times tidlig i 2017 oppsummerer dette på strålende vis. Over en artikkel som fortalte at det antakelig snart ville kunne ansettes kvinner i stillingen som sjef for London-politiet, i styret for BBC eller som biskop for London, sto overskriften: «Kvinnene gjør seg klare til å rive til seg makten i kirken, politiet og BBC.» (Cressida Dick var den eneste som virkeliggjorde spådommen, som leder for London Metropolitan Police.) Selvfølgelig får overskriftforfattere betalt for å «rive til seg» oppmerksomheten. Men at vi kan fremstille tanken om at en kvinne blir biskop i London som at hun «river til seg makten» – og at tusener på tusener av lesere trolig ikke hevet et øyenbryn da de leste det – er et tydelig tegn på at vi trenger å se nærmere på våre kulturelt betingede oppfatninger om kvinners relasjon til makt. Barnehager i tilknytning til arbeidsplassen, fami6
lievennlige arbeidstider, mentoropplegg og alle slike praktiske tiltak er viktige hjelpemidler, men utgjør bare én side av det vi må foreta oss. Om vi ønsker å gi kvinner som kjønn – og ikke bare noen få målbevisste individer – den plassen de bør ha i maktstrukturene, må vi se nøyere på hvordan og hvorfor vi tenker som vi gjør. Om det finnes et kulturelt mønster som hindrer kvinner i å få makt, hva det består i og hvor vi har det fra? […] Gitt at kvinnene i Storbritannia bare har hatt stemmerett i hundre år, bør vi faktisk ikke glemme å gratulere oss selv med den revolusjonen vi alle, både kvinner og menn, har bidratt til. Når det er sagt: Hvis jeg har rett med tanke på de rotfestede kulturkonstruksjonene som legitimerer utestengning av kvinner, tror jeg gradvis endring vil ta altfor lang tid – i det minste for meg. Vi må ha et mer reflektert forhold til hva makt er, hva den skal brukes til, og hvordan den måles. For å si det på en annen måte: Om kvinner ikke oppfattes som fullverdige medlemmer av maktstrukturene, må det vel være makten i seg selv som trenger omdefinering, ikke kvinnene? TEKST HENTET FRA MARY BEARDS KVINNER OG MAKT. ET MANIFEST
Hva får menn til å sende “dickpics” til kvinner de nesten ikke kjenner? Svenske Caroline Hainer undersøker mannens komplekse forhold til sitt eget kjønnsorgan i boken Menn viser fram pikken sin. Jeg fikk tilsendt en dickpic fra en mann jeg chattet med på et datingnettsted. ”Hva syns du om bildet?” spurte han. Min antagelse er at han egentlig lurte på hva jeg syntes om penisen hans. Ja, hva syntes jeg om den? Jeg synes mannligheten er vanskelig. Denne evige lengselen etter å bli klassifisert og bedømt. Denne lengselen etter å høre at hans penis er god nok. Hvorfor er det så viktig hva jeg synes om denne fremmede mannens penis? Jeg tenkte så mye på akkurat dette spørsmålet at det endte opp med å bli en hel bok, en samling essays. Jeg gjorde også en hel del research, jeg er jo tross alt journalist. Jeg snakket med sexolo8
Foto: Emily Dahl
9
ger, forskere, biologer, psykologer og en mengde andre eksperter. I tillegg så jeg på utallige penisbilder. Jeg bladde gjennom online-gallerier og fikk tilsendt en mengde bilder. Det som overrasket meg mest var den store forskjellen mellom reaksjonen avsenderen (mannen) forventer og den faktiske reaksjonen til mottageren (kvinnen). Mannen håper på en positiv reaksjon, men får i de aller fleste sammenhenger en negativ reaksjon. Men på en eller annen måte blir det viktigere med en hvilken som helst reaksjon enn ingen i det hele tatt. Som oftest sendes en dickpic i en kurtiserende sammenheng, for eksempel etter en match på Tinder eller en side for nettdating. Og de er vanlige. Ifølge amerikanske studier har hver tredje kvinne mellom 19 og 40 år på et eller annet tidspunkt mottatt en dickpic. I en undersøkelse nettdatingsiden match.com gjennomførte, svarte 47 prosent av mennene at de hadde sendt nakenbilder av kjønnet sitt, og 53 prosent av kvinnene oppga å ha mottatt sånne. 5 500 single personer deltok i undersøkelsen. Det fremkommer derimot ikke tydelig om bildene som ble mottatt var uønsket eller ei. Det er bare uønskede bilder som klassifiseres som dickpic, da ønskede bilder klassifiseres som sexting. Men i en annen undersøkelse gjennomført av YouGov for svenske Metro i 2016 ble dette oppgitt, og da oppga 26 prosent av de forespurte kvinnene at de hadde mottatt uønskede bilder av mannlige kjønn.
Som oftest sendes en dickpic i en kurtiserende sammenheng Da jeg intervjuet menn som sendte dickpics startet de som oftest med å si at de sendte dick-
10
For i en tid der mannligheten er satt under lupen vokser behovet for å bli bekreftet som mann pics som ”en morsom greie”. Og at de bare sendte bildet for å se hva dama syntes. Hvorfor denne driften mot å bli vurdert, tenkte jeg. Hva er det vi skal ”synes” om bildet? Det er neppe den kunstneriske lyssettingen eller bildekvaliteten dickpic-avsenderen vil at vi skal vurdere, det er jo penis han vil høre meningen vår om. Han vil at vi skal bekrefte den. For i en tid der mannligheten er satt under lupen, vokser behovet for å bli bekreftet som mann. Tradisjonelt maskuline egenskaper som aggressivitet, dominans og handlekraft har ikke lenger den samme verdien. De fyller ikke lenger samme funksjoner som i tidligere generasjoner, der menn ble sendt ut i krigen og strukturen vi levde under var mer tradisjonell. Før visste vi hva som var mannlig og hva som var kvinnelig.
Før visste vi hva som var mannlig og hva som var kvinnelig Er noe udiskutabelt mannlig i vår tid? Det må muligens være penis. Derfor all målingen, eksponeringen og hyllesten av den. Hva synes du, spurte mannen som sendte meg en dickpic. Det han egentlig spurte meg om var hva jeg syns om ham som mann, om mannligheten hans. Duger den?
TEKST: CAROLINE HAINER
Foto: @Tale Hendnes
«It is a peculiar sensation, this double-consciousness, this sense of always looking at one’s self through the eyes of others, of measuring one’s soul by the tape of a world that looks on in amused contempt and pity. One ever feels his two-ness, – an American, a Negro; two souls, two thoughts, two unreconciled strivings; two warring ideals in one dark body, whose dogged strength alone keeps it from being torn asunder.» W.E.B. DUBOIS
Den norske feminismens veikryss AV WARSAN ISMAIL
Da jusprofessoren Kimberlee Crenshaw formulerte begrepet «intersectionality» i 1989, brukte hun begrepet for å illustrere hvordan amerikanske antidiskrimineringslover ikke anerkjenner den svarte kvinnen1. Gjennom tre rettsavgjørelser om diskriminering på arbeidsplasser viste hun en tendens til å behandle kjønn og etnisitet som gjensidig utelukkende kategorier. Med andre ord, den svarte kvinnen ble behandlet enten som svart eller som kvinne. Crenshaws påstand var like revolusjonerende som den var banal: Den svarte kvinnen opplever diskriminering på måter som både ligner og skiller seg fra den svarte mannen og den hvite kvinnens erfaringer, men i tillegg opplever den svarte kvinnen den kombinerte effekten av etnisk- og kjønnsdiskriminering. I dag brukes begrepet for å vise hvordan ulike sosiale kategorier som kjønn, funksjonsnivå, etnisitet og tro eller livssyn virker sammen og påvirker en persons liv og møte med verden. Selv om begrepet har blitt et fyndord hos en rekke unge feminister2, har det også møtt kritikk3.
Det eksisterer en motvilje mot importerte, amerikanske uttrykk i norsk kjønns- og identitetsdebatt. For plutselig skal vi ikke bare forholde oss til interseksjonalitet, men nå har også rasifisering, hvit feminisme og «safe space» fått plass i den feministiske samtalen. Begrepene skaper avstand både mellom debatterende feminister, men også mellom selverklærte feminister og den vanlige kvinnen på gaten hvis opplevelser og erfaringer diskuteres på ulike fora4. Samtidig er det ikke tilfeldig at disse begrepene har dukket opp de siste årene. Den norske feminismen blomstrer. Kvinnekamp finner vi ikke lenger bare i den organiserte kvinnebevegelsen eller i partifeminismen. Kvinnekampen har blitt digitalisert og demokratisert. Kvinner i alle aldre og samfunnslag diskuterer i Facebook-grupper som Den Selskabelige, men også gjennom bloggkollektiver som MadDam, SnapKollektivet og Under Arbeid. Internettfeminismen har ikke bare mobilisert gjennom emneknagger som #metoo, #hunspan13
derer og #jegharopplevd, men den har også gitt en plattform til og skapt et nettverk mellom en ny generasjon feminister med minoritetsbakgrunn. Den feministiske samtalen handler om å sette ord på delte erfaringer. Denne nye generasjonen gjenkjenner seg i fargede, amerikanske feministers språk. Problemet med internettfeminismen er likevel vektleggingen av form og fokuset på individet. Hensynet til form er naturlig all den tid internettfeminismen tar utgangspunkt i en skriftlig samtale mellom to eller flere personer. Men hva vi sier til personen bak den andre skjermen blir omtrent like viktig som hvordan vi sier det. Dermed blir det enkelt å ergre seg over en meddebattants krøkkete formuleringer. Vi har kommet til å tro at måten vi diskuterer er den beste indikatoren for vår politikk, skriver transaktivisten og feministen Katherine Cross i sin kritikk av nettaktivismen5. Selv om studie av form er viktig for å forstå hvordan retorisk makt fungerer, har formreglene utviklet seg til et rigid system som straffer enhver uinnvidd. Utviklingen skjer også i Norge med importen av amerikanske uttrykk, kritikk og ideologi. Konsekvensen av dette er en fragmentert kvinnebevegelse med strie fronter ikke bare mot patriarkatet eller motstridende politiske ideologier, men også mot andre feminister som ikke deler ens egne erfaringer eller forstår ens språk. Det som gjenstår når det feministiske fellesprosjektet rakner, er jeg-et: Jeg har opplevd, jeg har
innsett, jeg er krenket. Styrken med den tradisjonelle feminismen gjennom den organiserte kvinnebevegelsen og de feministiske, politiske partiene har hele tiden vært søken etter det allmenngyldige prosjektet. Det har vært ønsket om å forene seg mot de politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle begrensningene kvinner som gruppe møter. Det har vært forståelsen om at ingen har adgang inntil alle kvinner har adgang. Den rettferdige, solidariske og sosiale feminismen overlever når vi, i fellesskap, blir i stand til å se vår kampfelle med hennes egne øyne.
Warsan Ismail er legestudent og spaltist. Hun arbeider med en bok om interseksjonalitet og norsk feminisme.
Crenshaw, Kimberlee. Demarginalizing the Intersection of Race and Sex: A Black Feminist Critique of Antidiscrimination Doctrine, Feminist Theory and Antiracist Politics. University of Chicago Legal Forum (1989). Srour, Sofia. 8. mars appell: Antirasistisk kvinnekamp. Sofiasrour.blogg.no (9.3.2017). 3Charles, Camilla Oneida. Interseksjonalitet: Et feministisk perspektiv. Snapkollektivet (1.12.2017) 4Bergstrøm, Ida Irene. Toril Moi: Feministisk teori trenger en revolusjon. Kilden (2.12.2014) 5Cross, Katherine. Words, words, words: On Toxicity and Abuse in Online Activism. Quinnae.com (3.1.2014)
1 2
14
Fra Marta Breen og Jenny Jordahls Kvinner i kamp
Foto: @Dennis Poppe Thorsen
16
«Normale jenter føler seg unormale» KRISTIN GJELSVIK
17
Det finnes ikke lenger noen grenser for hva unge jenter vil operere og forbedre. De finner «feil» på eget utseende, og allerede som barn begynner de å planlegge hva som skal endres når de blir gamle nok. Normale jenter føler seg unormale. Unge jenter ned i tiårsalderen spør meg hvor mye de bør veie, unge jenter sparer konfirmasjonspengene sine til de er 18 år og gamle nok til å fikse på utseendet sitt ved å legge seg under kniven. De har blitt stadig flere, og stadig yngre, de jentene som går i gang med å gjøre kroppen
(…) de er villige til å gjøre alt for å bli så lik den falske og såkalte «perfekte» malen ved å legge seg under kniven. sin ugjenkjennelig. Lepper så store at de knapt klarer å smile. Mengder av botox sprøytet inn i rynker som ennå ikke har meldt sin ankomst. Hver eneste dag mottar jeg bekymringsmeldinger fra jenter i alle aldre. De sliter med sitt eget selvbilde, de er villige til å gjøre alt for å bli så lik den falske og såkalte «perfekte» malen ved å legge seg under kniven. Hva får unge jenter til å tenke slik og til å gjøre sånt? De altfor mange retusjerte bildene av syltynne fotomodeller de daglig blir eksponert for? Alle bildene av bloggere/influencere som poserer med sine gjennom-opererte kropper, gjerne i seksualiserte positurer? Den evinnelige annonseringen for kosmetiske inngrep – i ungdommens Facebook-feed, på nettaviser, om bord på kollektivtransport, fra radiostasjoner som retter seg mot yngre publikum? Man lærer
Grensene er tøyd så lenge at de knapt er mulige å få øye på lenger.
18
raskt at konsultasjonstimen for brystforstørrelse, fettsuging og nose job aldri er mer enn et tastetrykk unna. Nylig ble jeg kontaktet av en 16-åring som på Instagram hadde blitt eksponert for en fillers-reklame, akkompagnert med rabattkode. Den som hadde delt dette tilbudet, var en voksen kosmetisk sykepleier. Da tenåringen kontaktet sykepleieren og ba henne slutte med å bidra til en slik normalisering av «kroppen som oppussingsobjekt», svarte hun: Slik har dagens samfunn blitt, og det må du bare godta! Det verste er kanskje at sykepleierens svar ikke klarte å sjokkere meg. Så langt har det kommet. Grensene er tøyd så lenge at de knapt er mulige å få øye på lenger. Mange av jentene som har frontet den triste utviklingen, er knapt over 20 år gamle. Menneskekroppen er langt fra ferdig utviklet i den alderen. Det blir altså et sjansespill å begynne å tukle med den. En ekstremsport. Og fortsatt har ingen rukket å forske på langtidseffektene. Flere av Norges mest innflytelsesrike bloggere tjener gode penger på å bruke bloggen sin som reklameplakat for botox, fillers og andre kosmetiske/kirurgiske inngrep. Rabattkoder deles ukritisk ut til lesere ned i tiåralderen. Hvordan kan dette foregå uten at Forbrukerombudet får gjort noe med det? Og når kommer lovverket som forbyr slik markedsføring? Så lovløse tilstander vi har i dag, er det ikke rart at mange unge får en forestilling om at dette er sannheten:
Nettaviser og blogghus må ta mer ansvar og tenke over hvem det er de mater med penger hver eneste dag. Komplekser og dårlig selvtillit kan kureres bare du rekonstruerer kroppen og ansiktet. En del av disse bloggerne pakker budskapet sitt
Hvorfor lar vi ungdommen påvirkes av uekte idealer og et umenneskelig kroppspress? inn i noe de kaller feminisme. #GIRLPOWER. #FEMINIST. Dette er misbruk av begreper som kvinner i mange tiår har brukt i sin kamp for likestillingen – og her kommer disse sexdukkene, i sexy positurer, og sender noen vanskelige signaler til sine følgere: Hva er frigjøring – og hva er seksualisering? Kanskje lett å forstå for oss voksne, men ikke for unge jenter. Vi bloggere har ufattelig stor påvirkningskraft. Og et minst like stort ansvar. Men når bloggerne selv ikke tar ansvar, må andre gjøre det. Noen må gripe inn og si at dette ikke er ok. Tenk at vi har nettaviser i Norge som fremmer slike bloggere, tenk at det kjøres kampanjer med et formål om å bryte ned selvbildet til gutter og jenter såpass sterkt at en tur til en kosmetisk klinikk fremstår som eneste utvei. Nettaviser og blogghus må ta mer ansvar og tenke over hvem det er de mater med penger hver eneste dag. Og folk som har noe å selge, må tenke over hvor de velger å legge markedsbudsjettet sitt. Hvis pengene legges på feil blogg, er de faktisk med på å finansiere operasjoner som
det deretter reklameres for i sosiale medier. Hvorfor lar vi ungdommen påvirkes av uekte idealer og et umenneskelig kroppspress? Hvorfor blir ikke dette slått hardere ned på? Og hvorfor er det helt lovlig å reklamere for plastisk kirurgi og kosmetiske injeksjoner – når vi ikke engang har rukket å forske på langtidseffektene? Det finnes ikke et skikkelig lovverk mot slik reklame, noe som er et tydelig bevis på at et av våre største samfunnsproblemer ikke blir tatt på alvor. Det er bred politisk enighet om at vi skal ha et strengt forbud mot alkoholreklame i Norge, men slik jeg ser det, er det minst like viktig med et strengt forbud mot reklame for kosmetiske inngrep.
Komplekser og dårlig selvtillit kan kureres bare du rekonstruerer kroppen og ansiktet.
DET ER NOK NÅ! Det mener Kristin Gjelsvik om det stadig økende kroppspresset vi utsettes for. Hun er kjent fra en av Norges mest populære blogger, styleconnection.no og har et glødende samfunnsengasjement. For tiden har hun bloggen kristingjelsvik.no. I boka #branok forteller hun om hvordan bloggverdenen virker og påvirker, og gir masse tips og konkret hjelp til å motstå kroppspresset og få bedre selvtillit. 19
Hentet fra ÂŤNattafortellinger for rebelske jenter. 100 fortellinger om ekstraordinĂŚre kvinnerÂť.
Foto: Maria Gossé
For 150 år siden levde kvinner og menn svært forskjellige liv. Kvinner fikk ikke stemme ved valg eller tjene egne penger. Det var først da kvinnene begynte å organisere seg, at det skjedde endringer. I den nye boka Kvinner i kamp. 150 år med frihet, likhet, søsterskap forteller forfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl om kvinnebevegelsens mange dramatiske kamper.
MARTA BREEN er en forfatter med en rekke utgivelser bak seg. Hun har blant annet skrevet historien om kvinner i norsk musikkliv, boka Født feminist og bestselgeren 60 damer du skulle ha møtt i samarbeid med illustratør Jenny Jordahl. JENNY JORDAHL er illustratør, designer, blogger, tegneserietegner og forfatter. Hun illustrerer en fast miljøspalte i Aftenposten junior og lager sin egen tegneserie: Livet blant dyrene. Breen og Jordahl har også jobbet sammen på boka «F-ordet» som vant Kulturdepartementets fagbokpris for ungdom. 22
Foto: Vidar Schiefloe
Frihet likhet og søsterskap
Foto: © Fred R. Conrad/Redux Pictures LLC
Jeg skalv mens jeg leste talen. Så rolig jeg klarte, snakket jeg om hvordan Kocho var blitt erobret og jenter som meg selv var blitt tatt som sabaya. Jeg fortalte dem om hvordan jeg var blitt voldtatt og banket opp igjen og igjen og hvordan jeg til slutt klarte å rømme. Jeg fortalte dem om brødrene mine som var blitt drept. De lyttet i stillhet.
Da Murad fortalte meg om Yazda og det arbeidet de gjorde – spesielt at de hjalp til med å få løslatt kvinner og jenter som hadde vært slaver for ISIS, og deretter kjempe for rettighetene deres – så jeg fremtiden min tydeligere.
«I Den siste jenta snur Nadia Murad en offerfortelling til å bli en historie om kampvilje og motstandskraft.» Knut Hoem, NRK
NADIA MURAD er menneskerettighetsaktivist. Hun er mottaker av Václav Havels menneskerettighetspris og er FNs første Goodwill-ambassadør for trafficking-ofre. Sammen med Yazda, en jessidisk menneskerettighetsorganisasjon, jobber hun nå med å stille Den islamske stat for retten for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Hun har også stiftet Nadia’s Initiative, som vil hjelpe mennesker som har overlevd trafficking og folkemord. Boken med hennes historie, Den siste jenta, er en naturlig fortsettelse av Nadias viktige arbeid i å formidle overgrepene begått i terrorgruppens navn og et nødvendig bidrag i arbeidet med å bekjempe ISIS og stille dem til ansvar for sine handlinger.
23
Fra Marta Breen og Jenny Jordahls Kvinner i kamp
Om slut-shaming og annen skambeleggelse av sex AV HELENE FLOOD AAKVAAG
Slut-shaming er et nytt begrep for et utgammelt fenomen: Negative sosiale sanksjoner mot (for det meste) kvinner som ikke opptrer innenfor det som defineres (i alle fall av dem som påfører skam) som akseptable rammer for seksuell atferd. Slut-shamingen har fått et beklagelig oppsving med tilgjengeligheten av sosiale medier, der hvem som helst kan publisere hva som helst når de sitter hjemme i sofaen sin (og jazzer med gutta, som det heter seg). Et av de grimmeste eksemplene er såkalt hevnporno, der sinte ekskjærester eller forsmådde beilere sprer intime bilder og videoer. (Hvis du har sans for å diskutere kjønn, kan du jo lansere følgende tema neste gang du spiser middag med noen: Hvorfor er det slik at dersom en video av en mann og en kvinne som har sex, spres, er det i første omgang kvinnen som påføres skam?) Da jeg var sånn elleve–tolv, fant jeg i en kasse
26
med gamle bøker en rådgivingsbok for ungdom, utgitt i 1959, der det ble skrevet om hvordan ungdommer burde (og ikke burde) oppføre seg – hiss ikke opp gutten, rådet man jentene til her (Asklund & Wickbom, 1959, norsk utgave, 1961). I 2014 lanserte politiet kampanjen #kjernekar, der gutter blir oppfordret til å si nei (og være en kjernekar) i tilfeller der det er tvil om samtykke til sex, for eksempel hvis jenta er så full at hun ikke er samtykkekompetent. Jeg leser kjernekarkampanjen som et tegn på at vi har beveget oss fremover siden 1959: at ungdommer sammen skal ta ansvar for at sexen de har, er sikker og gjensidig ønsket. Men så leser jeg om hvordan en 18 år gammel jente ble kalt hore på grunn av en voldtekt (SiD, Aftenposten: «Det verste var å ikke bli trodd,» 2015), eller jeg leser om hvordan en amerikansk talkshowvert har slut-shamet en kvinnelig student som uttalte seg om fordelene ved at kvinner har lettere tilgang
Foto: Anna-Julia Granberg, Blunderbuss
27
til p-piller, og så vet jeg neimen ikke. Rollemodellene for seksuell atferd, ser det ut til, har en og annen tråd tilbake til femtitallet, selv etter de siste førti år eller så med peace ’n love, seksuell frigjøring, p-piller og dating. Leora Tanenbaum, den amerikanske forfatteren og feministen som gis æren for å ha lansert begrepet som til slutt ble hetende slut-shaming, har intervjuet jenter og kvinner overalt i USA. Hun beskriver den vanskelige balansegangen kvinner opplever mellom på den ene siden å fremstå som kunnskapsrike, sofistikerte og sexy, og på den andre siden ikke fremstå som for sexy, som er ensbetydende med slutty: billig eller horete (Tanenbaum, 2015). Potensielt begge kjønn, men i praksis særlig kvinner, kan oppleve å bli uthengt dersom man mener at de har for mye sex eller har hatt sex med for mange. Og hva er for mye og for mange?
Det private som blir offentlig, kan medføre at skammen, og tillitsbruddet, blir desto større. Mener det moderne Norge at man skal vente til man er gift, eller er man tvert imot prippen om man er jomfru som 25-åring (og bør skamme seg for det)? Når man treffer noen man liker, hvor lenge bør man vente før man har sex? Og bør ikke svaret på alle disse spørsmålene være: Ha sex når du har lyst til det så lenge den andre personen også har lyst, slik ungdomsrådgivere med vett i skallen predikerer? Men grensen for hva samfunnet ser som innafor når det kommer til sex, er i beste fall utydelig. Av spesiell interesse for boken min, Hei, skam. En bok om følelsen skam, hvorfor den oppstår og hva den gjør med oss, er hva folk mener med det når de spør er det greit å ha sex når man har vært sammen i (sett inn
28
antall timer/dager/uker/måneder/år)? Midt i kjernen av det som er sentralt for skammen, lurer vi heller på hvem det skal være greit for? For en selv, for den andre parten, eller for andre?
Lyst som raser og fråder i tenåringskropper, skal bekjempes. Slut-shamerne kan være hvem som helst av de andre: alle i klassen, alle på skolen, alle i vennegjengen. Frykten som underligger det nervøse spørsmålet når er det egentlig greit å ha sex er det klassiske skamdilemmaet: At noe privat skal gjøres offentlig, og at man skal nedvurderes som følge av det. Den diskuterte Netflix-serien 13 Reasons Why kan være et eksempel: tenåringen Hannah, ny på skolen, opplever hvordan en privat hendelse som skulle være fin (hennes første kyss), ender opp på skolens ryktebørs: gutten hun kysset viser et bilde og hevder at det skjedde ett og annet mer (hint, hint). Denne hendelsen er med på å danne et rykte om at Hannah er en slut (slut-shaming), med store konsekvenser for henne. Det private som blir offentlig, kan medføre at skammen, og tillitsbruddet, blir desto større: Ikke bare overfor den personen man delte det private med, men også overfor alle de andre, som det private er blitt offentliggjort for. Slike dilemmaer kan gjøre oss som kom oss gjennom tenårene med helse og selvfølelse rimelig intakt, takknemlige for at vi aldri må tilbake. Men for å nyansere: I andre tenåringsvennegjenger er det status å ha hatt mest mulig erfaring, både for guttene og for jentene. Husker dere drikkeleken jeg-har-aldri? På rundgang kommer en og en med et utsagn («jeg har aldri hatt sex på et offentlig sted», for eksempel), og så drikker man om man har gjort det påstan-
den spør om. Leken er morsomst hvis deltakerne har en masse sprø seksuelle erfaringer den jevne tenåring ikke har – det er også grunnen til at jeg (og mest sannsynlig alle de andre) løy så det rant da vi var femten og lekte denne leken. Dette er balansegangen kvinnene Tanenbaum har snakket med, beskriver: sexy, men ikke slutty. Enda en nyansering: I andre miljøer, for eksempel religiøse, kan seksuell avholdenhet frem til gifteringen er plantet på fingeren, være et ideal for både gutter og jenter. Lyst som raser og fråder i tenåringskropper, skal bekjempes. Det ektepar som går til alters jomfruelige og rene, lever opp til standarden, de andre skammer seg i stillhet og håper at ingen oppdager hva som hendte den torsdagen i april etter ungdomsmøtet på bedehuset. Det er forførende å tenke seg at dette bare gjelder tenåringer. Mens seksuelle normer kanskje er tilspisset i ungdomstiden – som også er en tid der menneskeheten er spesielt sensitiv for andre menneskers oppfatninger – er de ikke fraværende i voksen alder heller. Han som nær-
mer seg tredve og er jomfru, hun som er singel og blir gravid, eller venninnegjengen som deler nyheter om venners utroskap med dårlig skjult skadefryd, er alle eksempler. Av dette kan vi trekke fire slutninger: • Det finnes sterke føringer for hva som er greit og ikke når det gjelder sex • Akkurat hva som er greit og ikke, varierer mellom forskjellige sosiale grupper • Den som avviker fra føringene, enten det nå gjelder å ha gjort ting eller ikke å ha gjort dem, kjenner ofte skam • Slik tilfellet ofte er med skam, er oppmerksomheten rettet mot hva de andre mener er riktig Og de andre er her ikke bare den man (potensielt) har sex med, men også vennene, skolen, media, foreldrene, nabodamen, gutta i treningsklubben og så videre
Teksten er hentet fra boken Hei Skam. En bok om følelsen skam, hvorfor den oppstår og hva den gjør med oss av Helene Flood Aakvaag. Flood Aaakvaag er psykolog og har doktorgrad om skyld og skam. Hun er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
29
Hvordan? Hvordan snakker vi med døtrene våre om #metoo? Hvordan gir vi dem en selvfølelse som ikke styres av utseende, klikk eller likes?
Foto: Stephen G. Simmersholm / simmersholm.net
JULIET OKPARAEBO er en av kvinnene vi møter i boken Brev til en datter. Juliet er moren til Ezinne, Norges raskeste kvinne. Juliet står også bak Ezinne Athletics hvor hun trener skolejenter med hijab i friidrett. 30
Kristin M Hauge har bedt om råd og livserfaringer fra noen av kvinnene som bidro i kampen for det likestilte Norge. Historiene har hun samlet i sin nye bok Brev til en datter - alt du bør vite fordi du er jente. Her tar Hauge for seg dagsaktuelle temaer, som kroppspress, seksuell trakassering, jenters selvfølelse, arbeidsliv, barneoppdragelse, drømmer, valg og verdier.
historiene måtte komme fra 70-tallsfeminister, de som selv hadde døtre og ville kunne se sitt livsløp og norsk likestillingshistorie i et klokt og nyansert lys.
Kristin M Hauge, hva er bakgrunnen for at du ønsket å skrive denne boken? Idéen til å skrive boken kom våren 2015, da jeg som tenåringsmor lette etter råd og retning, mens jeg forberedte min datters konfirmasjonstale og stadig tok meg i å tenke at vi snart måtte ta de viktige mor-datter-samtalene om små og store kvinnesaker og samfunnsspørsmål. Det var så mye jeg ville si om så mye stort. Men jeg hadde ikke kunnskap nok, jeg var usikker som både mamma, kvinne og journalist – og i samfunnet rundt meg følte jeg at det var så mange myter, så mange skråsikre, kategoriske meninger om feminisme og hvordan gode, likestilte kvinneliv burde være. Jeg fant liksom ikke referansene som handlet om vår hverdag. Og Norge var ikke lenger det likestilte, rosemalte landet jeg opplevde som ungdom. Mange år tidligere hadde jeg fått den danske antologien Brev til min datter fra min daværende sjefredaktør, Bente Engesland. Hun – og den danske boken – inspirerte meg til å skrive en fortelling som skulle handle om kvinnehistoriene og rådene jeg vil gi min datter fordi hun er jente. Jeg ville finne både de nære og de historiske perspektivene og sammenhengene jeg trengte som mor. Rådene skulle være basert på levd liv. Og
Hva ønsker du å oppnå med en slik bok? Håpet mitt er å starte nye samtaler mellom mor og datter gjennom et fortrolig brev med livshistorier som de kan relatere seg til og lære av. Jeg ønsker en nyansert verdidebatt mellom generasjonene om veien kvinner går. Hva tenkte de erfarne feministmødrene om drømmer, valg, kjærlighet, forholdet til menn, sex, abort, amming, barneoppdragelse, jobbstress, husarbeid, tidsklemme, kroppspress, utseendefokus og porno? Og hva tenker de nå? Jeg tror på å snakke om feminisme og likeverd på den nære mamma-måten. Alt 70-tallsfeministene oppnådde i sin daglige kamp for likeverd, la grunnlaget for min og min datters hverdag – og endret nasjonens historie. Hvert av de fem brevene som innleder hver enkelt kvinnehistorie i boken, er skrevet fra meg til min datter. Temaet i hvert brev handler om mine egne erfaringer, – og spørsmål om valgene hun kommer til å møte i livet, fra å følge drømmen til å tørre å si ifra om urett. Nå har vi fått et nytt tidsskille, med #metoo. Det må vi snakke om. Som mor og datter.
Norge var ikke lenger det likestilte, rosemalte landet jeg opplevde som ungdom.
Jeg ønsker en nyansert verdidebatt mellom generasjonene om veien kvinner går. 31
5 råd FRA MOR TIL DATTER 1. GLED DEG! Vær stolt av at du er jente, av alt du er og kan. Vær stolt av alle kvinnene som har jobbet for likestillingen, rettighetene og mulighetene du tar som en selvfølge. Husk at mange menn også har bidratt til det, og sett pris på samhold, støtte og samarbeid med alle. 2. IKKE STOL PÅ AT VI HAR LIKESTILLING I NORGE. Både min og din generasjon må jobbe for respekt og likeverd mellom kvinner og menn hver eneste dag, hvert eneste år. Likestilling og formelle rettigheter, anerkjennelse og respekt er ikke goder vi har vunnet én gang for alle. Det er ikke verdier du får med noen garanti i fødselspresang. Hver generasjon må slåss for dem. 3. Å LA VÆRE Å VELGE ER OGSÅ ET VALG. Feministen og filosofen Simone de Beauvoir sa det først. Bevissthet og aktive valg er uhyre viktig for kvinner, ellers blir man bare tildelt en rolle. Ikke å velge kan få store konsekvenser. Vær bevisst på hva slags liv du vil leve. Grip de gode mulighetene du får! 4. TRO PÅ DEG SELV, DET ER EGENTLIG DET ALT HANDLER OM. Ha respekt for deg selv og en grunnleggende tro på at du og din mening teller. Du har en rett til å være med og definere verden. Husk at utdannelse gir selvtillit og innsikt. Du blir tatt på alvor og får adgang til viktige rom og kunnskap. 5. INGEN MÅ FORVEKSLE LIVET MED Å MESTRE ALT. Senk skuldrene. Alt må ikke gjøres på en gang. Du trenger ikke å forveksle muligheter med krav. Ikke tro at du skal gå gjennom livet uten problemer og utfordringer – og at du kommer til å mestre alt, for ingen gjør det. Det er heller ikke meningen.
Gjennom fortellingene til Sidsel Rasmussen, Frøydis Guldahl, Elisabet Helsing, Sissel Benneche Osvold og Juliet Okparaebo gir ikke Hauge oss den offisielle kvinnehistorien vi har hørt i festtaler, men den fortrolige og nære. Sidsel Rasmussen rømte til Paris som 17-åring og fikk sitte ved Simone de Beauvoirs bord i flere år. Tilbake i Norge startet alenemoren et av landets første krisesentre. Frøydis Guldahl skapte Jentelovene som endret norsk barneoppdragelse og skolehverdag. Hun skrev bestselgeren og TV-serien Jentene gjør opprør. Elisabet Helsing gjorde amming til en kvinnesak, kuppet NRKs lørdagsunderholdning og åpnet Gro Harlem Brundtlands øyne. Sissel Benneche Osvold våget å si fra. Dagbladetkommentatoren stilte spørsmål ved alt fra sanseløs russefeiring og gutteklubber i næringslivet til faren ved å proppe kvinner i overgangsalderen fulle av østrogen. Juliet Okparaebo trener skolejenter med hijab i friidrett for å vise dem hva som er mulig. Hun bruker idrett til å styrke jentenes helse og selvfølelse.
32
We call upon our sisters around the world to be brave, to embrace the strength within themselves and realise their full potential. MALALA YOUSAFZAI 33
I en kultur som dyrker UNGDOMMELIGHET 50 år gammel kom Marina Benjamin brått i overgangsalderen. Med inspirasjon fra litteratur, medisin og filosofi undersøker hun i boken Overgangsalderen – ingen undergang tapene, mulighetene og tabuene i årene mellom ung og gammel.
Forsker, skribent og forfatter Wencke Mühleisen har lest Benjamins bok og oppsummerer på følgende måte:
34
Glem eller kast i veggen all verdens selvhjelps- og velværelitteratur om 50+, med sine vamle råd om å tenke positivt og den sedvanlige overflatiske oppskriften bestående av dietter, kremer og treningsprogram.
Mens hun undersøker vitenskap, litteratur og psykologi, forteller hun parallelt en personlig historie som startet med at hun brutalt ble katapultert inn i klimakteriet fordi hun måtte fjerne livmoren.
Marina Benjamin har skrevet en modig og selvutforskende bok om hva det innebærer for en kvinne å runde 50 i en kultur som dyrker ungdommelighet, men fornekter overgangsalderen eller rent ut forakter kvinner over 50.
Hun viker ikke unna opplevelser av tap og sorg på samme tid som hun leter etter litterære forbilder til å vise vei til kvinneliv etter 50 som inkluderer venner, familie, kjærlighet, sex og arbeid.
Utdrag fra boken: «På et eller annet tidspunkt, eller på en bestemt dag, som i mitt tilfelle, er du full av hormoner og syklusene går sin månedlige gang uten at du legger spesielt merke til fremdriften, og i neste øyeblikk henger det indre sekretoriske systemet seg opp. Girene og krumtappene setter seg fast og henger seg opp og slenger deg rett i bakken. Din første innskytelse er å børste av deg og prøve å komme deg på beina igjen, men det er umulig å fortsette. For de fleste kvinner jeg kjenner, er dette aspektet ved overgangsalderen fullstendig desorienterende. Vi kan ikke fatte at vi i løpet av noen få, korte år ikke lenger er der vi var, og – enda mer urovekkende – ikke lenger er den vi var. Vi mister retningssansen.
halvdel er fast bestemt på å undergrave alt hun hadde oppnådd i den første delen av livet. Når det gjelder den ´mentale overgangsalderen´, er selvfølgelig ikke menn immune, men de er ofte tryggere i de offentlige rollene sine – arbeid og sosial status – enn kvinner er midt i livet. Dermed har de også bedre fotfeste når tidens tidevannsbølger graver i grunnen under dem.»
[…] Nå er jeg for sjenert til å dokumentere de omfattende endringene i kropp, sjel og hjerte i en fotoserie, men jeg føler likevel trang til å produsere en form for dokumentasjon. Jeg ønsker først og fremst å vitne om følelsen jeg har av å bli utsatt for et bakholdsangrep og bli fullstendig blottlagt av middelalderen, og den følelsen vet jeg at jeg ikke er alene om. Selv blant de av vennene mine som middelalderen har ankommet på mer høflig vis, banket på døren med hatten i hånden, sett tiden an og gitt seg til kjenne uten å komme brasende inn, har det vært en trøkk i trynet å oppdage at man ikke lenger er ung. `Det jeg har strevd med, er mer som en mental overgangsalder der alle viktige valg jeg har gjort i livet, plutselig skal opp til evaluering – utdannelse, yrkesvalg, hvor jeg skulle bo, barn og selv det viktigste kjærlighetsforholdet, som er så etablert at det krever arbeid´, fortalte en venninne. Hun føler at middelalderen har satt henne sjakk matt og vakler under overgangsalderens frekkhet, som om naturen plutselig har gått i revers og i andre
35
Sex, vold og feminisme
Hvordan voldtekt og porno ble politisk på 1970-tallet AV TRINE ROGG KORSVIK
Feminisme engasjerer og provoserer. Når det er snakk om sex og vold, om seksuell trakassering, krenkelser og voldtekt, får debattene ekstra høy temperatur. Det som for noen handler om frihet til å utfolde seg seksuelt, oppfattes av andre som seksuelle krenkelser. På 2010-tallet diskuteres seksualitet og overgrep i offentligheten med en åpenhet og intensitet som var uvanlig for få år siden. Gjennom organiserte internettkampanjer forteller jenter og kvinner om seksuelle overgrep de har vært utsatt for. Dermed oppstår det diskusjoner om det er riktig å offentliggjøre navn på overgripere. Og dessuten: Er omfanget av den seksualiserte volden overdrevet, eller er den snarere toppen av et isfjell? Et annet omstridt tema dreier seg om pornografi. Fungerer pornografi som et positivt middel for seksuell frigjøring, eller dreier det seg om kommersiell utnytting, som en form for prosti36
tusjon foran kamera? Svarene på slike spørsmål er det langt fra enighet om, heller ikke blant feminister. Offentlige debatter om sex, vold og feminisme er ikke nytt. I hundrevis av år har seksualitet og voldtekt vært gjenstand for lovreguleringer. Da den moderne kvinnebevegelsen oppsto på annen halvdel av 1800-tallet, engasjerte kvinnesakskvinnene seg ikke bare for at kvinner og menn skulle ha samme formelle rettigheter. De satte også voldtekt og seksuell utnytting av kvin-
Sex og vold blir ikke til politiske saker uten at noen gjør dem til det ner gjennom prostitusjon på dagsordenen. Men det var særlig 1970-tallets feministbevegelser som gjorde kamp mot det de kalte seksuell undertrykking av kvinner som en av sine viktigste politiske saker. Sex og vold blir ikke til politiske saker uten at noen gjør dem til det. Det er nettopp politiseringen av slike fenomener den nye boka
Sex, vold og feminisme. Hvordan voldtekt og porno ble politisk på 1970-tallet handler om. Det betyr at den handler om hvordan sex og vold siden 1970-tallet er blitt diskutert i offentligheten; hvordan slike fenomener er blitt forstått og forklart, og hvordan de er blitt gjenstand for lovreguleringer. I boka er det grasrotaktivister i den organiserte feministbevegelsen i Norge og Frankrike som spiller hovedrollen. Den handler om hvordan feministaktivister har gjort sex og vold nettopp til feministiske politiske saker, om hvordan de har mobilisert og aksjonert, om hvordan de har kranglet med motstandere og med hverandre, om hvordan de har opptrådt i media, og om hvordan de av og til har funnet nye allianser. At feministiske grasrotaktivister spiller hovedrollen, betyr ikke at dette er en heltehistorie. Politiseringen av sex og vold har vakt strid blant feminister, som langt fra har vært enige om verken politiske ideologier eller strategier. Å kjenne historien om hvordan politiseringen har foregått, gir en bedre forståelse av samtidas debatter om seksuell utnytting og vold mot kvinner.
Politiseringen av sex og vold har vakt strid blant feminister
SEX, VOLD OG FEMINISME gir den historiske bakgrunnen for en kontroversiell og dagsaktuell debatt i spenningsfeltet mellom feminisme og seksuell frihet, om når seksuell utfoldelse blir til overgrep, om hvem som har rett til å føle seg krenket og om ytringsfrihetens grenser. Boka belyser hvordan feministbevegelser i Norge og Frankrike har politisert voldtekt og pornografi siden 1970tallet og fram til i dag.
Seksuell vold vekker mye oppmerksomhet i offentlig debatt, og for studenter og fagpersoner er det viktig å kjenne fagfeltet. I den nye boka Seksuell vold – En samfunnsvitenskapelig innføring byr May-Len Skilbrei og Kari Stefansen på en bred innføring i temaet seksuell vold med særlig vekt på voldtekt. Boken presenterer forskningsfunn fra norske og internasjonale fagmiljøer, og betydningen av perspektiver og tilnærmingsmåter går som en rød tråd gjennom stoffet. Seksuell vold avgrenses og rammes av straffeloven og innretting av forebyggingstiltak. Boka viser hvordan dette har endret seg over tid.
May-Len Skilbrei og Kari Stefansen SEKSUELL VOLD
37
Fra Marta Breen og Jenny Jordahls Kvinner i kamp
40
Foto: Monica Kopperdal Hellem
BENEDICTE MEYER KRONEBERG bodde frem til i høst i Singapore, der hun hadde skrivekurs på et krisesenter for kvinner som har vært utsatt for ulike former for utnyttelse, misbruk eller moderne slaveri av en arbeidsgiver. Kroneberg er aktuell med sin sjette roman, Der det brenner, hvor deler av handlingen er basert på noen av disse kvinnenes historier.
Moderne slaveri AV BENEDICTE MEYER KRONEBERG
I påsken 2017 var jeg på ferie i Vietnam. Mellom sightseeing og strandliv leste jeg Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead. Romanen har handling fra slavetiden i USA og fluktruten for slaver fra Sørstatene mot friheten i nord. Det er en velkjent historie, men det nye med denne romanen er måten forfatteren har gjort om den underjordiske jernbanen, som var dekknavnet for nettverket av fluktruter og skjulesteder, til en konkret jernbane med virkelige lokomotiver, vogner og konduktører. Jeg likte skildringene av stasjonene: Du åpner en dør eller en lem i gulvet, klatrer ned en stige, og så er du inne i en flislagt stasjonshall opplyst av lykter, komplett med benk til passasjerene på perrongen. Jeg fulgte flukten til hovedpersonen Cora med spenning også, fra «stasjon» til «stasjon» nordover mot friheten. Kanskje var det grepet i seg selv som fikk meg til å se grusomheten på nytt: Tanken om at et menneske kan eie et annet. Etter påske dro vi tilbake til Singapore, der jeg bodde med familien frem til i høst. Jeg hadde lest ut boka om slavene, den var medrivende og på mange måter rystende. Og selv om det som skjedde ligger bak oss i tid, ga hendelsene
i Charlottesville senere den sommeren en viktig påminnelse om at temaet fortsatt er aktuelt. Der marsjerte hvite nasjonalister i protest mot at en statue av sørstatsgeneralen Robert E. Lee skulle fjernes. Monumentet ble sett på som et symbol på hvit overlegenhet og rasisme, men forsøket på å få det fjernet førte altså til protester og sammenstøt med dødelig utfall. I Singapore underviste jeg i skriving på et krisesenter drevet av organisasjonen HOME (Humanitarian Organization for Migration Economics). Kvinnene som bor på krisesenteret, har kommet til landet for å jobbe som hushjelper, men har av ulike årsaker måttet rømme fra arbeidsgiveren. Jeg ga klassen forskjellige skriveoppgaver fra uke til uke. Noen ganger skrev de fra hjemlandet, om familien sin, om stedet de kom fra. De kunne få andre temaer i oppgave også: mat, vennskap, eller dagene på krisesenteret. Tekstene ble brukt på bloggen til organisasjonen. Denne uken ga jeg kvinnene i oppgave å skrive om problemene de hadde hatt hos arbeidsgiveren. To nye kvinner møtte i timen, Risma og Sumarni, begge to fra Indonesia. De hadde ankommet
41
i helgen etter å ha rømt fra samme arbeidsgiver. Mens Risma og Sumarni skrev, satt de tett inntil hverandre. De fniste seg imellom mens de holdt på, hvisket lavt på indonesisk og hjalp hverandre med å finne riktige engelske ord. Da vi i slutten av timen skulle lese tekstene høyt, var det fortsatt smil og latter mellom dem. En forsvarsmekanisme, har jeg tenkt etterpå. For mens de leste, tenkte jeg på historien til Cora i Den underjordiske jernbanen, og hvordan det disse to kvinnene fortalte var som et ekko fra noe man kunne håpe og ønske var et tilbakelagt stadium i historien. Risma og Sumarni kunne fortelle om lange, tunge dager i huset de jobbet i. Det var et digert hus i tre etasjer, med stor hage og to biler som i likhet med huset skulle vaskes hver dag. I tillegg hadde de ansvar for pass av tre barn, samt matlaging og klesvask. Arbeidsgiveren deres var aldri fornøyd med det de gjorde, hun kjeftet bestandig på dem, likte ikke maten hun fikk servert, eller hvordan de vasket huset. Hun beskyldte dem for å stjele også, både penger og matvarer. Over hele huset hadde hun montert overvåkingskameraer slik at hun kunne følge med på alt de gjorde. Hun var alltid på vakt, alltid mistenksom og truet med å anmelde dem til politiet for tyveri. Hun ville bli trodd, sa hun. Hun var singaporeaner, de var bare hushjelper. Ingen tror på hushjelpene. Dessuten hadde hun penger og kunne hyre gode advokater. Lønna så de ingenting til. Hvis de forsøkte å spørre om å få utbetalt det hun skyldte dem, ble hun rasende og truet med politiet igjen, eller med arbeidsministeriet. Vi var aldri lykkelige, skrev Sumarni. Bare triste og redde. De hadde ingen fridager, og fikk ikke lov til å forlate huset. Ma’am sørget for at de jobbet i
42
hver sin etasje, så de ikke skulle omgås hverandre i særlig stor grad. Bare når de laget middag, var de sammen. Da hadde de endelig sjanse til å se hverandre og snakke litt sammen. Og det var en dag de var på kjøkkenet sammen at de bestemte seg, fortalte de. Mens de laget middag, avtalte de at de skulle rømme. De orket ikke mer. Før de dro, vasket de likevel huset og klærne, og sørget for å låse bakdøra etter seg så huset var trygt. Risma hadde da jobbet i huset i godt over et år, Sumarni i fire måneder. De hadde mye å tape. Slik er det for de fleste av kvinnene jeg møtte på krisesenteret. Familien hjemme venter på penger fra dem, de skylder penger til agenten de fikk jobb gjennom, og de har ofte lånt til reisen. Derfor holder de ut så lenge, biter tennene sammen og forsøker å gjøre sitt beste i håp om at alt skal bli bedre. De lo da de fortalte om flukten også, som om det var et morsomt minne. Hvordan de løp da de kom ut av bakdøra, gjennom hagen og hoppet over gjerdet til friheten. Igjen tenkte jeg på Den underjordiske jernbanen. Flukten er kanskje mindre dramatisk. Det er ingen slavejegere med kjede av menneskeører rundt halsen i hælene på dem, ingen offentlige henrettelser av dem som rømmer heller. Men prinsippet er det samme: At et menneske rømmer fordi det tvinges til å arbeide for et annet, som enten eier eller kontrollerer det gjennom fysiske eller psykiske trusler. For mange av kvinnene var en viktig motivasjon for skrivingen at tekstene skulle brukes på bloggen. Bloggen ville synliggjøre dem og deres situasjon, både for andre hushjelper og for arbeidsgivere. Samtidig med at jeg jobbet på senteret, skrev jeg på en roman. Dette med å være synlig har også vært et viktig spørsmål for meg i arbeidet med boken. Hva vil det si å bli sett og lyttet til?
Hvilke konsekvenser kan det ha om det motsatte skjer? For meg er det å skrive noe som likner på å se, eller å synliggjøre. Jeg begynner med noe jeg har sett for meg, en person i et rom, kanskje, og ofte så vet jeg ikke så mye mer enn det. Etter hvert som jeg skriver, kommer mer og mer til syne. Noen ganger dukker det opp karakterer eller hendelser som er utydelige for meg til å begynne med: Jeg vet ikke hvorfor de skal være der. Men når jeg fortsetter å skrive, blir det tydeligere. Det er som om jeg leter etter noe som litt etter litt trer frem fra et slags mørke. Kanskje har det vært sånn i enda sterkere grad i denne romanen. Jeg har skrevet en bok med handling fra et annet land, et annet sted enn det kjente nærmiljøet jeg ofte har beskrevet i de andre bøkene mine. Og jeg har skrevet om mennesker med en helt annen bakgrunn enn min egen. Det har tvunget meg til å bruke blikket og språket på en annen måte. Hovedpersonen i boka, B., jobber i likhet med meg også på et krisesenter for moderne slaver i Singapore. Hun møter kvinner som likner dem jeg har truffet mens jeg har hatt skrivekurs. Pa-
rallelt med deres historier løper hennes egen: Denne dagen har hun mottatt en telefon om at eksen Rikard har hatt hjerteinfarkt. Telefonen vekker til live minner om samlivet deres og om en dramatisk hendelse på B.s tidligere arbeidsplass. Til å begynne med var det ikke tydelig for meg hvorfor denne delen av historien skulle skrives frem, den dukket bare opp. Men etter hvert som jeg jobbet med den, så jeg at den stod i et forhold til de ytre hendelsene denne dagen romanen foregår. Det handler om hva det vil si å bli sett, både i den lille, nære fortellingen, og i den store historien. Jeg skal ikke avsløre hvordan det gikk med Cora i Den underjordiske jernbanen, men for Sumarni og Rismas del endte historien godt. De ble på krisesenteret i over en måned mens saken deres ble undersøkt av myndighetene. Der fikk de hvile ut, delta på de ulike aktivitetene krisesenteret tilbyr, og de fikk hjelp og støtte av medsøstre i samme situasjon. Ikke minst nøt de godt av en følelse av trygghet. Etter at saken deres var ferdigbehandlet, dro begge tilbake til hjemlandet.
«BRENNAKTUELL! Det er befriende å lese en norsk
roman som ikke er full av navlelo, selvopptatthet og med handlig fra en hytte i skauen. (...) en roman der forfatter og hovedperson tar sin tittel bokstavelig ved å gå dit det brenner både for dem selv og verden akkurat nå.» GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO, VG 43
Klassekampen lå i kjelleren til bestemor og gulna arkivert i pene stabler siden sekstitallet de beste kronikkene ble klippa ut hengt på kjøleskapet den aller største ære under en sitronmagnet: the fault, dear Brutus, is not in our stars but in ourselves, that we are underlings dronningbia satt i stolen sin med brillene på sukka mens hun leste rista på huet krumbøyd av osteoporose mantraet på ei hustavle fred er ei det beste, men at man noget vil alle i familien hadde veldig høye stemmer alle i familien med veldig høye stemmer hadde fått den høye stemmen fra henne pappa ropte og onkler og tanter ropte bestemor ropte beinskjørheten satte ingen stopper for det den klokeste gir seg først dem man roper til må man være veldig glad i det finnes en pennetegning av henne hun vasker noens kontorpult med en klut hendene håroppsatsen nakken fjortende februar nittenåttini Notodden ti på fire Gorbatsjov takker Brundtland for hjelpen til de jordskjelvrammede som om avispapiret i kjelleren skulle redde oss verne oss under et angrep 44
brødfø oss ved en krig krigene kom ikke da hun døde kasta vi avisene hva skulle vi ellers gjort med dem med den umulige oppgaven hun ga siste gang jeg så henne lent over gåstolen på sjukehuset mumla bortvendt mens døra glei igjen dronningbia åpna munnen og sa: igjen og igjen blir jeg overbevist om at det som er viktig for meg må bli uttalt sagt og delt selv om jeg risikerer at det blir ødelagt eller misforstått på veien hvordan ser din farge rødt ut? så er det kanskje umulig, men jeg leter etter svaret for deg slik fargen er for deg (…) Hentet fra Amalie Kasin Lerstangs diktsamling Vårs.
Foto: Synne Øverland Knudsen
AMALIE KASIN LERSTANG (født 1988 på Notodden) er utdannet fra Westerdals og jobber blant annet som redaktør i tidsskriftet Fanfare. Hun debuterte i 2014 med romanen Europa, som som ble hedret med Tarjei Vesaas’ debutantpris. Samme år ble Lerstang tildelt Saabye-stipendet for debutromanen. Vårs utgis våren 2018 og er hennes første diktsamling. 45
Fra Marta Breen og Jenny Jordahls Kvinner i kamp
46
Til alle verdens jenterebeller:
Drøm større
Sikt høyere
Kjemp hardere
Og når du tviler, så husk:
Du har rett
Hentet fra «Nattafortellinger for rebelske jenter. 100 fortellinger om ekstraordinære kvinner».