DEBUT høsten 2019 - Cappelen Damm

Høstens nye, norske skjønnlitterære forfattere fra Cappelen Damm

HVOR STAR T E R D E T ?

Jeg begynte ikke med en intensjon om å gi ut noe, i første omgang ville jeg bare dikte, finne tilbake til den der grenseløse skrivegleden, sier Mari Andreassen.

Naja Søtje-Thomsen forteller at historien om faren var som en trestamme som falt over veien – ingen vei utenom. Å skrive om ham har vært en måte å prøve å sortere og forstå.

Kjersti Halvorsen får inspirasjon av å gjøre ting hun ikke har gjort før, møte miljøer hun ikke hører til i og å lytte til folk snakke.

Kine Jeanette Solberg opplever en større frihet i romanskriving enn når hun skriver for TV. For henne har romanskrivingen vært altoppslukende.

En norsklærer kalte Petter Brevik inn på teppet for å fortelle ham at han måtte bli forfatter. Han begynte å skrive på debutromanen like etter at han fikk tekster på trykk i Signaler.

Ylva Østby forteller at ideer kan dukke opp over alt – i badekaret, på T-banen, på nattoget.

Høstens debutanter på Cappelen Damm har alle ulike innganger til det å skrive. Resultatet er fire romaner og to novellesamlinger som presenteres i dette magasinet.

God lesning, hilsen redaksjonen.

I NNH O L D

04

08 12 16 20 24 28

NAJA SØTJE-THOMSEN Vi levde i går

YLVA ØSTBY Passasjerhistorier

PETTER BREVIK Over veien

MARI ANDREASSEN Hvor lenge varer vi

KINE JEANETTE SOLBERG Fortell om deg selv med hell

KJERSTI HALVORSEN Ida tar ansvar

EIVIND HOFSTAD EVJEMO Hvordan bli forfatter?

3 / Debut

JAKTEN

PÅ EN

FAR

Debutromanen til Naja Søtje-Thomsen har ligget i henne lenge.

Med Vi levde i går forsøker hun å nøste opp i et vanskelig far–datter-forhold som balanserer mellom virkelighet og fiksjon.

AV: MAJA HATTVANG

M

otoren for å skrive dette har vært at jeg var forvirret omkring relasjonen til min egen far, forklarer Naja Søtje-­ Thomsen. – Og da han døde da jeg var 21, måtte jeg prøve å forstå ham og opplevelsene vi hadde hatt – og ikke hatt – sammen.

Vi levde i går åpner med at en ung dansknorsk kvinne bosatt i København får telefonen hun har fryktet i mange år: Faren er død.

«Du skal nok forberede deg på at faren din ikke blir så gammel. Mamma hadde sagt det til meg flere ganger», står det i romanen. Som eldste datter er hovedpersonen nær­ meste pårørende. Hun drar til Skagen der hun sammen med broren sin skal gjøre opp dødsboet og bisette faren.

– Jeg er vokst opp med en pappa som grad-

Debut / 4

vis trakk seg fra rollen sin. Likevel har han alltid vært til stede i bevisstheten min, og siden vi bodde i forskjellige land mesteparten av tiden, og han var dårlig til å høre fra seg, fylte jeg selv inn hullene i narrativet. Slik ble han til en blanding av virkelighet og fiksjon, som er en uovervinnelig kombinasjon, virkelig, forteller Søtje-Thomsen.

Dødsboet i romanen utgjør en minnegravlund av gjenstander, som hovedpersonen går gjennom på leting etter faren hun aldri helt kjente. Hun finner en mørkegrønn topplue som lukter som ham, pipen som alltid lå på stuebordet. «Jeg har alltid vært oppmerksom på den. I hvert fall etter at jeg forstod hva den ble brukt til. At det både var farlig og ulovlig. Jeg husker ikke når eller hvordan jeg skjønte dette, men tidlig, omkring da han bodde på Drejerstien, da var jeg fem.»

NAJA SØTJE-THOMSENS debutroman sprang ut av forfatterens forvirring omkring relasjonen til sin egen far. Vi levde i går kommer ut i august. FOTO: © PERNILLE MARIE WALVIK

5 / Debut

«Hovedpersonen leter vel etter en sann fornemmelse av hvem faren var. Hun lurer på om han elsket henne, og hvis han gjorde det, hvilken motkraft det var i ham som var større enn det.» NAJA SØTJE-THOMSEN – Hovedpersonen leter vel etter en sann fornemmelse av hvem faren var. Hun lurer på om han elsket henne, og hvis han gjorde det, hvilken motkraft det var i ham som var større enn det.

En viktig del av romanen handler om brev hun sendte faren fra hun var barn til hun ble ung voksen.

Da hun flytter til Norge med moren som åtteåring, begynner hun å skrive til faren i Danmark. Mens kontakten mellom dem ellers er sporadisk, skriver hun ganske konstant, nesten fram til han dør. Brevene hjelper henne med å huske og tro på sin egen opplevelse. De viser også hvordan hennes forståelse for ham og hans liv modner med tiden, samtidig som den jobber imot nettopp det, ham og hans liv.

Romanen beskriver et forhold mellom

far og datter som på ingen måte er uproble­ matisk, men likevel er fylt av kjærlighet.

Og om en far som så gjerne ville at alt skulle gå bra da han fikk seg en liten familie, men som ikke klarte å komme seg ut av rusen. SøtjeThomsen har gått med historien i seg lenge.

– Å skrive om det har vært en måte å prøve å sortere og forstå. Da jeg gikk tekst­linjen på Westerdals, oppdaget jeg at nesten alle tekstene mine, uansett sjanger, kretset om denne historien. Og da jeg til slutt skulle fordype meg i et større skriveprosjekt, var historien som en trestamme som har falt over veien – ingen vei utenom.

FRA REDAKTØREN: «Kan en far–datter-­ relasjon være nær selv om de har bodd i hvert sitt land? I skrivingen spoler Naja Søtje-Thomsen b ­ akover for å samle alle ø ­ yeblikk – faren som sykler til restaurant­­ jobben i Skagen med avrevne olashorts, hun som skriver brev med utrops­tegn til ham fra Norge, hun som står på fergekaia og skjønner at han ikke kommer. Det k­ omiske, triste og ømme ­treffer meg.» • KARI JOYNT Debut / 6

NAVN OG ALDER: Naja Søtje-Thomsen, 31 år.

JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVING: Mens jeg har skrevet Vi levde i går, har jeg jobbet periodevis i NRK med dokumentarserier. Yoga fyller også mye i livet mitt, både i form av egen praksis og at jeg underviser.

HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Helst uten for mange avbrytelser i for- og etterkant.

Første del av dagen er jeg friskest i hodet. Og skriver heller en måned i strekk enn hver morgen før jobb. En del av boka er skrevet i Skagen, en del på skriveloftet på Litteratur­huset, men også med noise cancelling på kafé.

LESER NÅ: Kim Larsen – Mine unge år. Det er blitt skrevet flere bøker om Kim L. uten at han har bidratt selv. Nå skulle det endelig skje, men han rakk kun å komme gjennom ungdomstida, før han døde i september i fjor.

HØRER PÅ: Discover Weekly har mange gode forslag til musikk som jeg kan bruke i yogaklassene, så det må være det jeg hører mest på. Det er ikke så mye panfløyter eller mantraer, men vet ikke hva man kaller sjangeren.

STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: ...til denne boka: Pappa. Ham kommer jeg ikke utenom. Og det er mange flere som har inspirert meg.

TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Mail og Facebook (Messenger). For å lufte hjernen sjekker jeg emilysalomon.dk (dansk blogg). Skal jeg se på noe, blir det fort dr.dk. Ja, jeg er dansk.

VI LEVDE I GÅR Kommer 15. august 2019.

7 / Debut

Debut / 8

FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG / BLUNDERBUSS

PASSASJERER I EGNE MINNER Nevropsykolog Ylva Østbys skjønnlitterære debut er en novellesamling om hvordan minner påvirker menneskers liv, og om hvor upålitelige minnene kan være.

AV: TARA REINERTSEN

J

eg har vært opptatt av hvilken grad av kontroll vi har over egne liv. Noen av karakterene mine føler seg som passasjerer i andres liv, andre er passasjerer i egne minner. Mange av dem klarer ikke å ta kontrollen selv, eller strever med måten å gjøre det på.

Som nevropsykolog har Østby forsket mye på hukommelse, en bakgrunn hun forteller at hun har benyttet seg av i arbeidet med novellesamlingen Passasjerhistorier. Dette kommer tydelig til uttrykk blant annet i åpningsnovellen «Hero», hvor glemte minner fra et relativt kort, tidligere forhold skylles til overflaten og oppsluker hovedpersonen fullstendig etter at hun ser nyhetene om en tsunami i Japan på TV. De samme minnene veksler i løpet av novellen mellom å føles gode og vonde, og hovedpersonen begynner etter hvert å gjenkjenne ekskjærestens trekk i et annet menneske – trekk som kanskje egentlig ikke er der.

Samtidig har ikke det faglige vært et premiss for novellene.

– Det faglige er ikke noe jeg har villet tvinge inn i skrivingen.

Novellene handler vel så mye om relasjoner som hukommelse. Østby forteller at novelleidéene har dukket opp nesten over alt; mens hun ligger i badekaret, sitter på T-banen, har forsøkt å sove på nattoget, og en gang da hun hadde migreneanfall på Heathrow.

9 / Debut

«Skjønnlitteratur er en annen måte å utforske menneskelig psykologi på enn gjennom forskning og sakprosa. Noveller kan noen ganger være psykologiske eksperimenter, bare uten de strikte rammene.» YLVA ØSTBY – Et gresstrå som ved nærmere øyensyn viste seg å være kunstgress som datteren min hadde dratt inn med fotballskoene, førte til at jeg forestilte meg hvordan det ville føles om jeg trodde at naturen var i ferd med å bli byttet ut med kunstige kopier.

Etter at idéen har kommet til henne setter Østby seg ned for å utforske den. Idéen som startet med gresstrået utviklet seg til å bli novellen «Kastanjene», som dreier seg om et kjærestepar hvor den ene partneren desperat forsøker å overbevise den andre om at ting ikke er ekte lenger. Ikke treet i bakgården.

Ikke parken. Kanskje heller ikke fuglene ...

I 2017 debuterte Østby med sakprosaboka Å dykke etter sjøhester sammen med søsteren Hilde Østby. Boka utforsker alt fra hvordan minner endrer seg med alderen, hvordan man kan leve med traumatiske minner og hvordan man kan leve uten minner, til om hukommelsen i det hele tatt er til å stole på. Kort fortalt alt du trenger å vite om hukommelse! Det var etter denne utgivelsen Østby begynte å tenke på, og følte seg inspirert av, hvordan skjønnlitteraturen behandler psykologiske fenomener. Men at det skulle utvikle seg til en egen novellesamling var hun ikke forberedt på.

– Det bare dukket opp historier i meg. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur før, jeg er ikke en som har skuffen full av romanutkast, så dette var litt uventet. Østby forteller at hun også får uttrykk for psykologiinteressen ved å skrive skjønnlitteratur.

– Skjønnlitteratur er en annen måte å utforske menneskelig psykologi på enn gjen-

Debut / 10

nom forskning og sakprosa. Noveller kan noen ganger være psykologiske eksperimenter, bare uten de strikte rammene.

Likevel innrømmer hun at det å debutere skjønnlitterært er en helt annen opplevelse enn å skrive sakprosa eller faglitteratur.

– Det er klart det er sommerfugler i magen av litt andre grunner når jeg debuterer med noveller, hvor det ikke er fagkunnskap som står i fokus. Det er noe personlig jeg har skapt, som leseren bedømmer etter helt andre kriterier. Østby har tidligere deltatt på et skrivekurs i regi av Forfattersentrum, noe hun mener hjalp henne med å komme i gang med skrivingen og gav henne redskapene hun trengte til å føle seg frem i tekstene. Hun anser seg også som heldig som har fått gode innspill fra skrivevenner og fra redaktøren sin underveis.

Hun forteller også at det i arbeidsprosessen har vært viktig for henne å skrive karakterer hun selv kan kjenne seg igjen i.

– Jeg har tatt utgangspunkt i ulike sider av meg, og noen ganger forstørret dem og gjort dem mer ubehagelige. Jeg tror det er nødt til å være en kjerne av meg selv i personene jeg beskriver, hvis de skal fremstå som troverdige.

At de gjør helt andre ting enn jeg har gjort, er en annen sak.

NAVN OG ALDER: Ylva Østby, 40 år.

OPPTAR MEG MED VED SIDEN AV SKRIVING: Har full jobb med forskning og formidling, mann og to barn, og er engasjert i klima- og flyktningkrisa.

HER SKRIVER JEG: Idrettshall, tog, kafé, stua, senga, hotellrom.

LESER NÅ: The Blazing World av Margareth Cavendish og novellesamlingen Aetherial Worlds av Tatyana Tolstaya.

HØRER PÅ: Robyn, Bach, Frida Ånnevik og Nick Cave.

STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Psykologi, forfatterne Linn Ullmann, Gunnhild Øyehaug og Dorthe Nors, og ting jeg finner på bakken.

TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Shakespearandcompany.com, washingtonpost.com og ruter.no.

PASSASJERHISTORIER Kommer 12. august 2019.

FRA REDAKTØREN: Ylva Østbys noveller er både lekne og uanstrengte, de har en sjelden friskhet over seg som gjør at man raskt blir glad i dem. Hos Ylva møter vi karakterer – eller skal vi si passasjerer – som alle strever med samme spørsmål: Hvem er vi, i forholdet til andre mennesker, og stilt overfor våre egne minner? Ylva gir oss aldri to streker under svarene, men tvert imot stadig nye ting å fundere over. Heldigvis. • MARTE FINESS TRETVOLL 11 / Debut

PÅ V E I M O T SPRÅKLØSHETEN

Debut / 12

Petter Breviks debutroman er en beretning om arv, alvorlig sykdom, sosialt fall og mulig forsoning. Hovedpersonens dødsreise gjenspeiles i språket.

AV: TURID OLINE HEPSØ

M

an kan nesten kalle det en ikke-reaksjon, sier Brevik om hvordan bokas forteller og hovedperson, en ressurssterk ung mann fra Oslo vest, reagerer da han i åpningen av Over veien får vite at han har en dødelig, genetisk sykdom: «I august ble jeg fortalt at jeg var syk. David hadde tidligere diagnostisert min far. Jeg tenkte at han kanskje ville synes det var komisk, ville sammenligne tilfellene våre for seg selv, men det var ikke nødvendig, for jeg lignet ikke min far.».

– Kanskje er nyheten overveldende, kanskje er det noe i ham som gjør at han er avstumpet allerede før vi møter ham. Eller kanskje makter han ikke å formidle følelsene gjennom språket, forteller Brevik.

Utover i boka prøver hovedkarakteren i møte med familie og venner nokså halvhjertet å rømme fra sin tilstand. Underveis blir han gjenfortalt livshistorien til faren, en mann han ikke kjente og som han har arvet sykdommen fra.

Noe av det som fikk Brevik til å begynne å skrive romanen var tanken på det å miste

evnen til å kommunisere med omverdenen.

– Det interessante og forferdelige ved sykdommer som rammer hjernen, er blant annet hvordan de kan påvirke kommunikasjonsevnen. I tilfellet jeg så for meg, og som har blitt utgangspunktet for romanen, er det snakk om et gradvis språktap, samtidig som også kroppen slutter å lystre. Og nettopp fordi kommunikasjonsevnen svekkes, er det lite man kan vite om hvordan det hele oppleves på innsiden.

Det at jeg-fortelleren opplever et slikt gradvis språktap, preger nødvendigvis språket gjennom romanen.

– På en måte manifesterer sykdomsforløpet seg i språket: forstyrrelser forekommer hyppigere etter hvert, vendingene blir mer abrupte. Ved starten er han ganske dannet, underveis er det noe som slår sprekker, men ikke fullstendig. Det er en overgang fra noe realistisk psykologisk til noe nesten-absurd, eller kanskje fullt ut absurd, forteller Brevik.

På samme tid, påpeker Brevik, er det en søken i språket i Over veien, etter frihet, etter sammenheng, eller mening, ettersom hovedpersonen innser at han må lete etter dette

I PETTER BREVIKS debutroman følger vi den unge jeg-personen fra han får vite at han har en dødelig, genetisk sykdom.

Samtidig begynner hans reise for å finne – og kanskje unnslippe – seg selv. Over veien utkommer i august.

FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG / BLUNDERBUSS

13 / Debut

«Det er en overgang fra noe realistisk psykologisk til noe nesten-absurd, eller kanskje fullt ut absurd.»

PETTER BREVIK

mens det ennå er mulig.

– Samtidig som han er dødssyk, opplever hovedpersonen i sykdommen en mulig frigjørende kraft, og kanskje også en slags forsoning med sin far. Sånn sett er ikke dette en roman om sykdom, men om noen som ikke tåler å være seg selv, eller et menneske som ikke vil være et menneske. Det er en dobbelthet der, sier Brevik.

I årene han var mellom 16 og 20 leste han mye Espedal, Sæterbakken og Enquist. I senere tid har det vært særlig Faulkner, Handke og Kafka. Av annet som kan tenkes å ha vært viktige for Breviks skriving nevner han tegneseriene til Jason og filmene til Joachim Trier.

Også det at han bidro i Signaler 2017 har hatt stor betydning.

– Det er banalt – jeg liker ikke det ordet – men det handler om å bli godtatt, særlig med hensyn til kvalitet. Det var like etter Signaler at jeg begynte å skrive på denne romanen.

Dessuten møtte jeg redaktøren min, og det førte jo til noe bra.

Men det var en norsklærer på videregående som skulle komme til å utgjøre det første store veiskillet i Breviks forhold til litteraturen. Og det var kanskje ikke på den mest alminnelige måten.

– Hehe, nei. I første klasse på videregående jukset jeg på en hjemmetentamen i norsk. Jeg

Debut / 14

kopierte mesteparten av besvarelsen fra en nettside, og da jeg ble tatt, sa læreren at jeg fikk lov til å ta tentamen på nytt. Jeg skrev et kåseri, siden jeg ikke orket tanken på å bli avslørt igjen. Teksten var ambisjonsløs, jeg var først og fremst ute etter å ikke bli tatt i fusk, så jeg kunne like godt skrive hva jeg ville, kunne kødde det litt til. Da hun etterpå kalte meg inn til samtale, trodde jeg at jeg skulle bli tatt igjen, selv om jeg ikke hadde jukset. Men i stedet sa hun at jeg måtte fortsette, at jeg måtte bli forfatter. Og selv om det kom ut av ingenting, tok jeg henne på ordet. Det var en viktig følelse, jeg skal sende henne et eksemplar av Over veien.

FRA REDAKTØREN: Jeg kan finne hundre ord som beskriver hvorfor et svakt manus er svakt. Men når noe er veldig, veldig bra? Den er verre. 24 år gammel leverte Petter Brevik manuset som skulle ende opp i debutromanen Over veien. Og hva skal man si? Over veien er så oppsiktsvekkende sterk fordi Petter Brevik er kompromissløs, leken, han skriver med autoritet og forpliktelse, han er humoristisk, han er bevisst litteraturhistorien, han er både virtuos og industriell. Industriell? Ja, det er noe industrielt i Petter Breviks språk. Jeg sa jo at det er vanskelig å forklare hvorfor noe er så bra!

• SIGMUND SØRENSEN

NAVN + ALDER: Petter Brevik, 24 år.

JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVING: Jobber deltid i klesbutikk, går psykologi profesjon ved UiO fra høsten av.

HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Helst om morgenen og kvelden, og helst hver dag når jeg holder på med noe. Skriver bare hjemme. Kan ikke fordra å skrive på kaféer og biblioteker, mennesker forstyrrer mer enn bråk. Men jeg liker å sitte ute når det ikke er for kaldt, heller ikke for varmt.

LESER NÅ: Penelope er syk av Ole Robert Sunde.

HØRER PÅ: Rock (litt), hip-hop (ikke så mye) og listepop (mest). Pluss en del sanger som var populære da jeg var seks til fjorten år, men ikke av nostalgiske årsaker.

STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Å komme vekk fra meg selv. Og verden.

TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: nettavisen.no, aftenposten.no, theshedend.com

OVER VEIEN Kommer 20. august 2019.

15 / Debut

HVORDAN NÅ FREM TIL DEN ANDRE? Mari Andreassens noveller handler om den desperasjonen som kan ligge i å ønske å gjøre godt og rett, men ikke vite hvordan.

AV: TURID OLINE HEPSØ

J

eg var en av de ungdommene som virkelig elsket å skrive skolestil. Jeg diktet helt ville historier, hadde få eller ingen grenser, sier Mari Andreassen. Nå, mange år senere, debuterer hun med historier om mennesker som alle har en form for desperasjon i seg.

– I nesten alle novellene kretser historien rundt to karakterer som kjenner hverandre, forteller Andreassen. – Vi møter en mor og en sønn, en pedagogisk assistent og en spesialelev, et samboerpar, to barndomsvenner osv. Tittelen Hvor lenge varer vi skal peke på disse tosomhetene, og hinter om et oppbrudd, eller at relasjonen deres de er i ferd med å gå over i en ny fase. I tillegg ønsket jeg at tittelen kunne speile dette at hovedkarakterene har en liten desperasjon i seg, en desperasjon de jo er bevisste på at er der.

I bokas sju noveller skildres møter mellom mennesker der alt settes på spill. En frisør får mobberen fra barneskolen i stolen fram-

Debut / 16

I MARI ANDREASSENS debutbok, novellesamlingen Hvor lenge varer vi, møter vi mennesker som har trukket seg tilbake, men som på samme tid forsøker å nå frem til en annen. Hvor lenge varer vi utkommer i august.

FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG / BLUNDERBUSS

«De befinner seg alle i en situasjon som de ikke har helt kontroll på. De skjønner hva de står i, men de skjønner ikke hva de skal gjøre for å løse situasjonen.»

MARI ANDREASSEN

17 / Debut

for seg, en tannlege med hygienemani går til kamp mot bakteriene for å redde forholdet sitt, og en kvinne får uventet besøk noen timer etter at hun har begravet ektemannen sin.

Hva innebærer det at hovedkarakterene er desperate, hva er det som fører til at alt settes på spill?

– De befinner seg alle i en situasjon som de ikke har helt kontroll på. De skjønner hva de står i, men de skjønner ikke hva de skal gjøre for å løse situasjonen, og de forsøker å gjøre ting godt – og rett, nå frem til den andre, på sin egen keitete måte. Hvis jeg skal peke én ting som binder hovedkarakterene sammen, må det være dette, forteller Andreassen.

Hun har bakgrunn fra bl.a. scenekunst og dramatikk, og er ikke i tvil om at dette har virket inn på hvordan dialogene mellom bokas karakterer har tatt form.

I den første novellen, Zero, er hovedkarakter og assistent Viktor på kafé med spesialeleven Maja: «– Cola, sa Maja da hun fikk øyekontakt.

– Cola? sa fyren. – Cola, sa Maja. Han gløttet på meg, trengte sikkert å bli reddet. – Med eller uten sukker, spurte jeg mot øret hennes.

– Zero, sa Maja. – En Cola Zero? Fyren så på henne. Jeg nikka. – Kort, spurte han, jeg fortsatte å nikke. – Zero, sa Maja. – En zero skal bli, sa fyren.»

– Når jeg har skrevet scenene i boka, har jeg hele tiden forsøkt å se for meg dialogene og bevegelsene til karakterene i hodet, slik to skuespillere ville spilt dem ut på en teaterscene eller i en kortfilm, forteller Andreassen.

Selv om hun elsket å skrive på skolen, tillot hun seg ikke på et så tidlig tidspunkt å tenke at hun skulle bli forfatter.

Debut / 18

– Man blir jo voksen og må bli til noe, og selv om jeg begynte å jobbe med scenekunst, har det vært en lang prosess å tro på at jeg også hadde noe å komme med skjønnlitterært, sier Andreassen.

– Da jeg begynte på Forfatterstudiet i Tromsø, føltes det nesten som å komme hjem, eller i hvert fall at jeg hadde funnet rett hylle.

Jeg begynte ikke med en intensjon om å gi ut noe, i første omgang ville jeg bare dikte, finne tilbake til den der grenseløse skrivegleden.

Andreassen bidro i Signaler 2018, og både dette og Forfatterstudiet har hatt mye å si for utviklingen av henne som forfatter.

– Forfatterstudiet har hjulpet meg å profesjonalisere og strukturere skrivingen, mens Signaler har gitt meg et visningsvindu og en fot inn i forlaget. De har utfylt hverandre, forteller Andreassen. – Jeg har noen ganger tenkt at jeg har vært heldig, både som kom inn på studiet, og som ble valgt ut til Signaler, men da må jeg arrestere meg selv. Det er ikke så mye flaks, det er hardt arbeid. Jeg har jobba veldig mye, virkelig utnyttet studiet, skrevet mye på kort tid og kasta meg på den interessen forlaget viste meg etter Signaler-debuten. Og da gikk det.

Og den harde jobbingen har ikke stoppet med førsteboka. Hun er allerede godt i gang med en ny.

– Den ligger foreløpig lagret i en mappe i hodet og brenner etter å komme ut.

FRA REDAKTØREN: Noveller med realistisk ramme, få personer og fortettede handlingsforløp. Hørt det før?

Vel, Mari Andreassen skriver noveller med sin helt egne vri.

Med presise og troverdige dialoger og skarpt tegnede personer viser hun frem situasjoner der alt settes i spill for dem det handler om. Jeg tror på menneskene, jeg føler med dem, jeg opplever at de snakker til meg og sier noe sant om lengsler, ønsker og behov vi alle bærer på.

• MARTE FINESS TRETVOLL

NAVN + ALDER: Mari Andreassen, 36 år JOBBER MED/ OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN: Styrer med å få timene og dagene og ukene til å gå opp med alt jeg vil gjøre.

HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Råtekst skriver jeg hvor som helst og når som helst. Midt i prosessen, når ting skal etableres, jobber jeg godt på kontoret der jeg har printer og kollegaer å sparre med. På slutten, når alt skal finslipes, isolerer jeg meg hjemme uten internett og telefon.

LESER NÅ: Haruki Murakami.

HØRER PÅ: Minst mulig.

STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Datteren min på to, og Magnus Carlsen, de gjør begge ufattelige ting.

TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Mailboksene og NRK.

HVOR LENGE VARER VI Kommer 19. august 2019.

19 / Debut

FORTELL OM INGA MED HELL Kine Jeanette Solbergs debutroman Fortell om deg selv med hell er en morsom og sørgmodig fortelling om en kvinne som mister broren sin, sier opp jobben og føler at noe må skje. Samt noen tips om trær og lyktestolper og korrekt spising av ananas.

AV: MAJA HATTVANG

I

nga er veldig streng når det kommer til hva som er av verdi for omgivelsene, og jeg tror nok ikke hun hadde gått god for denne romanen, sier Kine Jeanette Solberg.

Debutromanen Fortell om deg selv med hell forteller historien om Inga. Inga brenner for historiefortelling, spesifikt kunsten å skille de gode fra de alminnelige. Altfor få mestrer det, mener hun, og drømmer om å skrive en selvhjelpsbok om emnet.

Selv er ikke Solberg fremmed for historiefortelling. Hun har skrevet manus for tv-serier som Strømmeland, er musikkanmelder for Morgenbladet og illustratør i bunnen. Karakteren Inga dukket første gang opp i ideen til en illustrert bok.

– Jeg kom aldri i mål med den, så jeg nap-

Debut / 20

pet ut teksten og sendte den inn til Signaler, for å se om noe av det hadde livets rett. Da teksten ble plukket opp og publisert i Signaler, fikk jeg en ny tro på materialet. Det motiverte meg til å skrive videre om Inga, og det ble viktig for meg å følge henne videre. La henne få mer plass og tid, og se hvem hun var når historiene rundt henne fikk vokse.

Resultatet ble Fortell om deg selv med hell, en roman forlaget beskriver som «sørgmodig og uvøren».

– Jeg tenkte vel selv at jeg skrev en litt morsom bok, helt til historien utviklet seg og forlaget beskrev den som sørgmodig. Jeg håper jo at den klarer å være begge deler.

Noen humorbok er hun derimot ikke ute etter å levere. Når vi møter Inga i romanen,

FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG / BLUNDERBUSS

er hun ute av kurs. Hun har mistet en bror som hun hadde et nært forhold til, og dette gjør at alt, inkludert sosiale koder, surrer seg til for henne.

«Mens kollegene snakket om turer på hytta, kildesortering og mobiloppdateringer med den største letthet, som om de ikke var i samtalen engang, bare slang ut ordene, brukte Inga hele seg på å delta. Da pausene var ferdig, hadde hun alltid nye neglemerker på kroppen.»

– Hva slags person er Inga?

– Inga klarer som regel å være noenlunde velfungerende sosialt, men hun føler nok at det koster henne mer enn det er verdt.

Som en uunngåelig konsekvens av det å være mye for seg selv, er hun ofte fanget i sin egen

skrudde logikk. Jeg tror Inga skulle ønske hun var som de andre som skravler i vei i lunsjen, og misunner dem denne lettheten. Derfor kan hun også bli litt overivrig når hun først føler at hun får det til. Som når hun begynner å henge på den lokale puben.

Etter at broren dør sier Inga opp journalistjobben, blir i vanvare ansvarlig for en katts død, og – i mangel av alternativer – begynner å henge på den brune nabolagspuben Creutz.

Snart sitter hun ved bordet sammen med stamkundene, spanderer runde, blir med ut for å røyke sigg, lurer på hvilken sang hun kunne sunget på karaokekvelden.

– Hun er en rastløs karakter, og dette gjenspeiler seg også i teksten, sier Solberg.

– Romanen dykker inn i sorg og surr, om

21 / Debut

hverandre.

Ingas selvhjelpsbokdrøm vokser seg etter hvert ut av idéfasen og inn i et prosjekt som deler navn med romanen det eksisterer i: Fortell om deg selv med hell. «I denne boka kan du få noen tips,» lover Inga.

– Jeg tenker at Ingas tips er ganske strenge, og ikke nødvendigvis så gode. Mens Ingas prosjekt og innstilling går ut på at folk skal snakke litt mindre, hinter kanskje romanen om at man burde snakke litt mer. En roman trenger heldigvis ikke å friste leseren med tips og triks. Når det er sagt, så har boka faktisk noen tips om å klatre opp i trær og lyktestolper, om søvn og sengetøy, og korrekt spising av ananas. Sånne ting.

Solberg brukte litt tid på å bli vant til overgangen fra å skrive for tv til å skrive roman.

– Når man skriver for TV, blir man veldig opptatt av tydelighet. I romanen er man friere. Det er jo et veldig aktivt valg å plukke opp en roman, så jeg måtte lære meg å stole på at leseren ikke kaster boka fra seg bare fordi hun ikke vet om det er tirsdag eller onsdag i scenene jeg beskriver.

Det var spennende å oppleve hvor altoppslukende romanskriving kan være, forteller hun. Underveis ble hun god til å finne skriveluker.

– Deler av denne romanen er skrevet på Rush trampolinepark, det er jeg litt stolt av.

Debut / 22

«Da teksten ble plukket opp og publisert i Signaler, fikk jeg en ny tro på materialet.

Det motiverte meg til å skrive videre om Inga, og det ble viktig for meg å følge henne videre.»

KINE JEANETTE SOLBERG

FRA REDAKTØREN: Inga er en herlig anti-helt.

Hun sier opp jobben etter 12 år, hun begynner å vanke på den brune nabopuben, hun har et fælt uhell med en katt. Debutant Solberg skriver overrumplende og morsomt om Inga. Først må jeg le, for forfatteren er et usedvanlig komisk talent, og så tar jeg meg i det, for Ingas historie er egentlig vond.• KARI JOYNT

NAVN + ALDER: Kine Jeanette Solberg, 35 år.​ JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVING: Jobber i TV-bransjen, der vi har alvorlige diskusjoner om hvordan vi kan få folk til å le og kose seg.

HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Prøver å gripe de lukene jeg får. Tidlige morgener eller sene kvelder på hjemmekontoret. Og så liker jeg å skrive på kafé. Maskinen min kobler seg automatisk opp på mange nettverk rundt om i Oslo.

LESER NÅ: Your Duck Is My Duck av Deborah Eisenberg.

HØRER PÅ: David Bowie.

STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Folk. Har for eksempel en nabo som lufter hunden sin ved å slippe den løs mens hun sykler elsykkelen sin rolig i ring på grøntarealet utenfor vinduet mitt. Styret i den ene hånda, e-siggen i den andre. Nesten alltid kåpe. Slike ting blir jeg glad av.

TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Google Drive, Finn.no, NRK.

FORTELL OM DEG SELV MED HELL Kommer 16. september 2019.

23 / Debut

Ekkokamre og katastrofetanker Kjersti Halvorsen har latt seg fascinere av ekkokamre på internett og av psykologifaget, noe som har resultert i en morsom og ubehagelig samtidsroman.

I

Ida tar ansvar får leseren føle på hvordan det er å leve i en konstant, paranoid bekymring for terrorangrep og voldshandlinger. Hovedpersonen Ida er en skoleflink psykologistudent ved Universitetet i Oslo. Hun ønsker det beste for verden, men er besatt av katastrofetanker og av at noe fryktelig snart vil skje. Situasjonen blir ikke bedre da hun treffer Aksel, en særegen type som tar opp fag på Blindern.

– Jeg hadde en idé om at det ville være kult å la to helt ulike representanter for «generasjon prestasjon» møtes og rote det til for hverandre. Ida er drevet av kontrollbehov og frykt, både for hvordan andre ser henne, og hva de kan gjøre mot henne. Aksel representerer derimot et menneskefiendtlig høyrevridd nettmiljø, men han er også en streber som sliter sosialt og faglig. Det berettigede hos Aksel og det selvutslettende hos Ida danner grunnlag for en dynamikk som blir mildt sagt usunn.

Debut / 24

Aksel tilbringer blant annet mye tid på et internettforum for såkalte incels (som står for involuntary celibate, altså ufrivillig sølibat), et sted hvor ensomme menn som føler seg avvist av kvinner deler sine tanker og støtter hverandre. Støtten medlemmene gir hverandre kan like ofte virke nedbrytende som oppløftende.

– Man vet at noen personer som identifiserer seg med incelmiljøet har begått voldelige handlinger og begrunnet det med tankegods som

FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG / BLUNDERBUSS

AV: TARA REINERTSEN

25 / Debut

«Jeg var interessert i å skrive om hvordan angst forvrenger virkeligheten og gjør den farlig.»

KJERSTI HALVORSEN

oppstår i klamme hjørner av internett.

Denne tvetydigheten ble jeg interessert i.

Halvorsen forteller at mye av dette tankegodset vekket avsky i henne, men også medfølelse og et ønske om å forstå.

– Derfor bestemte jeg meg for å skrive om det. Jeg ble nysgjerrig på hvordan de folka har havnet der, hvorfor de blir værende og hvorfor enkelte driver det så langt at de tyr til vold.

Halvorsens skrivestil er full av temperatur og overskudd, men teksten rommer altså en tematikk som er svært alvorlig. Til å begynne med virker Idas refleksjoner og bekymringer humoristiske – noe man enkelt kan kjenne seg igjen i, satt på spissen. Bekymringene er også i stor grad preget av samfunnet i dag, med kjapp tilgang til internasjonale nyheter, en terrordekning som fokuserer på terroristene, og internettkulturer som resulterer i skadelige ideologier.

– Jeg ville at teksten skulle begynne rolig og ufarlig, og så bli mer og mer ubehagelig. Et enkelt språk passer til det litt naive blikket Ida har på verden. Aksels retorikk er tilsvarende enkel, og både han og Ida ser i stor grad verden i svart og hvitt.

Halvorsen ble publisert i fjorårets Signaler, og har tidligere gått forfatterstudiet i Bø.

Allerede der hadde hun en idé om hva slags roman hun ville skrive, samt en del tekster om angst og uro som hun forteller at dannet det første grunnlaget for Idas stemme.

– Jeg var interessert i å skrive om hvordan angst forvrenger virkeligheten og gjør den farlig. Angst kan være berettiget, og det kan

Debut / 26

være en overreaksjon. Ida får problemer med å vite hva som er hva, spesielt i møte med Aksel. Jeg vil at leseren skal kjenne på noe av det samme.

– Hva slags følelse vil du at leseren skal sitte igjen med?

– Leserne kan godt sitte igjen med en uggen eller urolig følelse. Kanskje de blir litt tankefulle. Alle følelser er lov! Som Ida messer for seg selv: Følelser er ikke farlige.

NAVN OG ALDER: Kjersti Halvorsen, 25 år.

FRA REDAKTØREN: Kjersti Halvorsen har klart kunststykket å skrive en bok som er bekmørk og morsom på samme tid.

Ikke minst er den skremmende aktuell. Med snert og litterært overskudd tar romanen en av samtidens mest vesentlige og farlige utfordringer på kornet.

Kjersti er en uredd debutant, og som leser er det umulig ikke å bli revet med. • MARTE FINESS TRETVOLL

OPPTAR MEG MED VED SIDEN AV SKRIVING: Studerer psykologi og jobber deltid innenfor psykisk helse ved siden av. Jeg liker å lage og spille musikk, lese bøker og gå på kino.

HER SKRIVER JEG: Helst hjemme eller på biblioteket. Jeg er spesielt glad i Drammen bibliotek, og skrev mye av romanen der. Jeg liker også å skrive på lesesalen. Det føles litt forbudt, og funker sykt bra.

LESER NÅ: I Love Dick av Chris Krauss. Før det leste jeg Føling av Ragnhild Eskeland, og den likte jeg veldig godt.

HØRER PÅ: Kacey Musgraves, Susanne Sundfør, Robyn og First Aid Kit. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Å gjøre ting jeg aldri har gjort før, møte miljøer jeg ikke hører til i og å lytte til folk snakke. Mye inspirasjon kommer nok også fra ting jeg leser og lærer om i forbindelse med studier, og jeg får flest ideer når jeg går tur eller kjører tog.

TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Reddit, Morgenbladet og Finn.no.

IDA TAR ANSVAR Kommer 15. august 2019.

27 / Debut

FRIST FOR INNSENDING TIL SIGNALER ER 1. DESEMBER 2019. www.cappelendamm.no

Hvordan bli forfatter?

FOTO: © MAJA HATTVANG

Signaler-redaktør Eivind Hofstad Evjemo gir sine viktigste tips.

Debut / 28

– Mitt inntrykk er at mange blir sittende for lenge på manuset sitt før de søker lesere, fordi det eneste man ser for seg er BOK. I de fleste tilfeller er det flere mellomstasjoner før man når fram dit. Signaler kan være en av dem, sier Signaler-redaktør og forfatter Eivind Hofstad Evjemo.

TEKST: TONJE SKJERVOLD

Hvis jeg sitter på en tekst jeg synes er god, hvorfor skal jeg sende den inn til Signaler?

– Signaler gir deg en mulighet til å få en ­ profesjonell vurdering fra profesjonelle lesere, både fra meg som redaktør og forfatter, men også fra de faste redaktørene i Cappelen Damm. Det kan være en måte å få vurdert hvor man står i forhold til en bok­ utgivelse, være en måte å starte en samtale med et forlag, og det kan være en måte å møte andre forfattere som vil det samme.

Jeg har veldig trua på å møte andre folk, få nye lesere, komme seg ut av trygghetssonen.

Mitt inntrykk er at mange blir sittende for lenge på manuset sitt før de søker lesere, da det eneste man ser for seg er BOK. I de fleste tilfeller er det flere mellomstasjoner som skal forseres før man når fram dit. ­Signaler kan være en av dem.

Hvordan ser prosessen ut fra dere får inn bidrag til utgivelse?

– De skjønnlitterære redaktørene i forlaget gjør først en grovsortering av bidragene.

Dette er både fordi det blir for mange tekster å lese for meg alene (400–500), men også fordi de gjerne vil ha en finger med i spillet, sjekke hva som kommer inn, i det stille notere seg noen navn de syns er interessante. Jeg får to bunker med «ja»-er, som de vurderer som de sterkeste, og en bunke med «kanskje»-er som

de har vurdert som svakere, men allikevel interessante.

Når de jeg mener er best er plukka, ringer jeg opp og sier YEAH. Da starter redaktør-­ forfatter-relasjonen som for meg er den mest spennende fasen. Det er liksom her samtalen om litteratur virkelig starter. Dette pågår i ca. én måned før tekstene sendes til produk­sjon.

I noen tilfeller er tekstene veldig ferdig når de kommer inn, i noen tilfeller er det flere ting å diskutere. Jeg syns min oppgave først og fremst er å stille spørsmål og gjøre forfatteren bevisst på hvordan teksten fungerer, hva den gjør, for enten å være uenig eller tenke, er det sånn jeg vil at den skal fungere?

Hva ser du etter i tekstene?

– Autoritet, og en vilje og selvtillit i stemmen som griper meg fra første setning. En fornemmelse av at teksten vil meg noe, mel­ der at dette er den eneste måten den kan se ut på. Originalitet er sekundært og bonus.

Sjekk ut «EIVINDS FEM

BESTE TIPS TIL FORFATTER- SPIRER» på neste side.

29 / Debut

EIVINDS FEM BESTE TIPS TIL FORFATTERSPIRER: 1. Er du poet, vær forsiktig med metafiksjonelle refleksjoner, sånne greier som liksom skal ­melde at du som poet veit at dette bare er et dikt og derfor mener dette (be)viser at språk bare er flyktig og derfor også meningsløst.

Men det stemmer ikke, språk betyr, språk funker. Bygg heller opp enn å bryte ned.

2. Er du prosaist, er det faktisk helt sant at man nesten ikke trenger adjektiver.

Opprett et doku­ment der du tar bort alle, se hva som skjer.

3. Legg smarttelefonen laaangt unna skrive­stasjonen. Gå deg en lang tur, rist av deg tekno­logi, tenk på bestemoren din, barndommen din, framtida di, lytt til den stemmen som finnes inni der, den som faktisk er deg. Hva vil den? Hva kan den?

4. Om du er poet, så les over den siste ­setningen i diktene nøye. Trenger du virkelig den? Er du prosaist, kan det være lurt å tenke at ikke alle avsnitt skal begynne med passive o­ bservasjoner, enten det er av en himmel, en stol, kropper som våkner eller at hovedpersonen titter ut av soveromsvinduer. I de fleste tilfeller er det fint med en aktiv setning, at noe skjer, at noe utløses. Greier du å veksle mellom hastig­heter på en god måte, har du kommet langt.

5. Vær oppmerksom og nysgjerrig på alle former for litteratur, enten den er hyttebøker, dagbøker, romaner, dikt eller håndskrevne kokebøker fra tante Svanhild.

Finn egne ­forfattere, les gjerne folk du ikke umiddelbart kicker på. Ikke bare fei ting unna. Ha tillit til det du finner.

Debut er et magasin utgitt av Cappelen Damm.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Bidragsytere: Maja Hattvang, Sigmund Sørensen, Kari Joynt, Marte Finess Tretvoll, Turid Hepsø, Tara Reinertsen, John Erik Riley Design: Kamilla I. Berg Kontaktinfo: post@cappelendamm.no Forlegges av

31 / Debut

MARI ANDREASSEN PETTER BREVIK KJERSTI HALVORSEN KINE JEANETTE SOLBERG NAJA SØTJE-THOMSEN YLVA ØSTBY

www.cappelendamm.no