Debut HØSTENS NYE, NORSKE SKJØNNLITTERÆRE FORFATTERE FRA CAPPELEN DAMM 2020
I
Drivkraft
Innhold
Høstens seks debutanter – Karina, Bruno, Anna, Frida, Ole-Petter og Tone – skriver fram helt ulike hovedpersoner og fortellinger – en sint mann som står overfor sitt livs største utfordring; en samling med noveller om mennesker på terskelen og/eller bristepunktet; en fortelling om å være et sted mellom barn og voksen og forestille seg hva som fins på den andre siden av veggen; en ung kvinne med en oppbyggelig platesamling og kjærligheten som desperat ambisjon; en diktsamling som handler like mye om et hjemsted som et mannsliv; en ung kvinne som baler med det mest grunnleggende menneskelige forholdet: relasjonen til seg selv. Noen av de nye forfatterne fikk sine første tekster på trykk i antologien Signaler, noen har gått på forfatterskole, og noen fikk et hjelpende dytt av en venn. I dette magasinet sier de noe om hva som driver dem når de skriver, og de forteller om bøkene de debuterer med.
04 08
God lesning, hilsen redaksjonen
OLE-PETTER VAATEN EN AV TINGENE VED MITT HJEMSTED
12 16
FRIDA ANDERSEN INGEN BRÅ BEVEGELSER
TONE MYKLEBUST DET STOPPAR IKKJE HER
BRUNO JOVANOVIĆ ETTER HVERT VIL ØYNENE VENNE SEG TIL MØRKET
20 24
KARINA AASE LIDEFJES
ANNA ALBRIGTSEN SOLEN TREFFER ANDRE TING ENN OSS
28
KINE JEANETTE SOLBERG & KJERSTI HALVORSEN HJEMMEALENEFEST ELLER Å GRAVE GJENNOM LAVA
4 / DEBUT
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
Du og deg selv livet ut TEKST: TARA REINERTSEN
I debutromanen Ingen brå bevegelser går Frida Andersen tett på menneskelige relasjoner, og viktigst av alt: relasjonen man har til seg selv.
M
an vokser opp med å tro at et forhold som regel er et kjærlighetsforhold, så man glemmer å lære om alle de andre relasjonene. Det er mye enklere å være forelsket enn å være en god venn gjennom mange år, og jeg trengte å sette ord på den håpløsheten jeg følte rundt det å ikke alltid strekke til. Det gjelder meg selv også. Det er ofte jeg har vært så opptatt av å holde liv i relasjonene mine til andre at jeg helt glemte relasjonen jeg også har til meg selv, sier debutant Frida Andersen.
Rå og sårbare tanker
Hennes debutroman Ingen brå bevegelser
treffer spikeren på hodet når det gjelder hvordan det oppleves å være ung og nesten voksen i byen. Bokas hovedkarakter er en kvinne på 25 år som arbeider nattskift som bartender i Oslo. Vi følger henne gjennom samtaler hun har med seg selv om refleksjoner og erfaringer rundt hendelser som er såre, nære, ekstreme og hverdagslige. Vi får innblikk i relasjonene hennes til tidligere kjærester, familie, venner og pulevenner. Hva hun tenkte om forholdene før, og hva hun tenker om dem nå. Og vi får vite hva ingen forteller deg om det å bli voksen – visste du at du må ha bunadsforsikring? Andersen forteller at mange av situasjonene som oppstår i boka på en eller annen måte er basert på egne erfaringer. Men hun arbeidet ikke bevisst med å formidle de rå og sårbare tankene som kan oppleves som universelle for unge i en liknende situasjon. – Det beviser jo bare at veldig mange av
DEBUT / 5
oss føler og kjenner på de samme tingene, og det hadde vi visst hvis vi snakket litt mindre om ting som ikke er viktig.
Egne og andres grenser
Et annet viktig tema som blir behandlet i boka, er grenser, uklarheter og tankene bak ulike responser. Dette gjelder alt fra de milde konfliktene det er lett å kjenne seg igjen i, som å skulle begynne å si ja til å finne på ting oftere, til de mørkere refleksjonene om å si ja til noe man kanskje skulle ønske man aldri hadde sagt ja til, spesielt i møte med seksuelle situasjoner. – Alles grenser er forskjellige, ingen tolker noe på samme måte, og irrasjonelle følelser er også følelser. Det viktigste er ikke alltid nødvendigvis å ha rett, men hvordan du fikk noen andre til å føle seg.
«Man må ikke være venner med alle. Bare ligg med folk du vil ligge med. Ring foreldrene dine litt oftere. Ta mer plass. Ikke g jør så mye du ikke har lyst til. Senk forventningene dine. Til alt.» FRIDA ANDERSEN
Skrive og sutre
Frida Andersen har jobbet som journalist, standupkomiker og bartender, men hun visste ikke at hun skulle skrive roman før Cappelen Damm spurte om hun ville lage en – etter at en tidligere kollega sendte inn noen av tekstene hennes til forlaget. Hun
6 / DEBUT
forteller at alle disse tekstene startet med et ord eller en setning hun skrev ned fra sosiale situasjoner hvor hun var usikker på om følelsene hun hadde omkring dem var de riktige følelsene. – En av tekstene var noe jeg hadde skrevet i ren frustrasjon da jeg kom hjem fra en måneds ferie og følte at ingen hadde savnet meg. Så begynte jeg på noe som føltes som en slags offentlig unnskyldning. Etter hvert skjønte jeg at det ikke alltid er jeg som skal beklage. Så ble det bok, forteller Andersen. Videre forteller debutanten at hun lot ordene og setningene hun samlet på surre i hodet en god stund før hun satte seg ned og forsøkte å skape et bilde rundt disse følelsene, gjerne på lange togturer og sammenhengende fridager hvor hun kunne drikke rødvin og sutre. I boka består noen av sidene kun av én lang setning som flommer over av følelser, noe Andersen sier kommer av nettopp disse metodene. Hvilket budskap ønsker du at leseren skal sitte igjen med? – Selv om man blir mer erfaren med voksesmerter etter hvert som årene går, så betyr ikke det at det gjør mindre vondt. Man må ikke være venner med alle. Bare ligg med folk du vil ligge med. Ring foreldrene dine litt oftere. Ta mer plass. Ikke gjør så mye du ikke har lyst til. Senk forventningene dine. Til alt.
FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Frida Andersen, 25 år. JOBBER MED / OPPTAR MEG MED VED SIDEN AV SKRIVINGEN: Jobber som bartender på Blå og som sosiale medier-ansvarlig for magasinet Altså. Har drevet en del med standup, og elsker å dra på Syng. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: jeg skriver på hjemme-
kontoret mitt, på en bar midt i uka og på langdistansetog.
LESER NÅ: Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, for hundrede gang, og Fleabag – The Scriptures av Phoebe Waller-Bridge. HØRER PÅ: For tiden er jeg dypt inne i Cezinandos
nyeste album.
STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Sosiale relasjoner. TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Finn.no,
e-post og Instagram.
«Vennskap er sterke og skjøre saker. Det kan bli en lang forpliktelse, og det kan få en brå slutt. Frida Andersen viser på en million måter at i vennskapet fins alt – glede, skuffelse, fest, kjærlighet, lengsel, avvisning, trøst.» KARI JOYNT, REDAKTØR INGEN BRÅ BEVEGELSER Kommer august 2020
DEBUT / 7
KJÆRLIGHET, DØD OG HARDT ARBEID TEKST: KRISTINE KLEPPO
Jeg drømte om å bli forfatter, men så blei det ikke tid til det. Det blei arbeid og barn, sier Ole-Petter Vaaten. Nå debuterer han med diktsamlinga En av tingene ved mitt hjemsted. Her røsker han i røttene sine i bygda Tyristrand, og hva det betydde at faren hans døde.
D
et er få forfattere i slekta mi, for å si det sånn. Jeg hadde ei bestemor som var medlem av bokklubben. Jeg leste alle bøkene hun fikk gjennom bokklubben fordi hun sa at det var viktige bøker. Jeg leste Tolstoj og Dostojevskij. Jeg var 12–13 år og skjønte ikke stort, men det var bra lesetrening, sier Ole-Petter Vaaten. Han vokste opp på Tyristrand og jobber nå som lærer på en ungdomsskole.
8 / DEBUT
– Her jeg bor, er det 1500–2000 stykker. Mange har bodd her i generasjoner og har en sterk tilknytning til stedet. Hvis det skjer noe med noen, så berører det alle. Det blir ikke som hvis en skyter seg i naboleiligheten og du aldri har visst hvem han var. Det er litt god, gammal dugnadsånd her fortsatt. Vi bygde ny skole og idrettshall på dugnad. Jeg liker det sånn, sier Vaaten.
Dikt fra kjøkkenbordet
Det har tatt ham nærmere ti år å skrive debutsamlinga En av tingene ved mitt hjemsted. – De siste ti åra har blitt en reise. Ting har roa seg, og barna har blitt store. Det har vært veldig fint. Det har vært ti år med modning, prøving og feiling. Å bli kjent med meg sjøl, den sida av meg sjøl. Ja, og så har det vært noen lange avbrekk innimellom. Jeg må ha balanse i livet med familie, jobb og skriving. Det blir på en måte ubalanse hvis jeg bare skriver, sier Vaaten.
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
Han pleier å la ting svirre i hodet litt før han setter seg ned ved kjøkkenbordet hjemme for å skrive. – Jeg veit ikke hvordan det skulle gått hvis jeg måtte sitte og skrive et annet sted, sier han.
Å møte huldra
Ole-Petter Vaaten føler at han har klart å finne ei form på skrivinga som er hans.
– Jeg liker å finne vinklinger som ikke er så vanlige. Jeg synes det er spennende når menneskene og naturen flyter sammen. Når menneskene får dyrenes egenskaper og dyrene får menneskenes egenskaper. Det ligger i slekta. Vi har vokst opp med skauen og opplevd mye der. Det går slike historier om folk som har møtt huldra i skauen og aldri har blitt seg selv etterpå. Jeg er en av dem som tror at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi veit om.
DEBUT / 9
«Dikta i boka handler om bruddet, og savnet. Du har dikta hvor faren min blir ein flaggermus og stikker av, og så har du dikta om hva slags forhold vi kunne ha fått om alt hadde vært annerledes» OLE-PETTER VAATEN Så du tror på huldre, troll og nøkken og sånt? – Ut ifra et skrivende perspektiv er jeg åpen. Det gir ganske mye mer handlingsrom.
Død og skilsmisse
Det var noen temaer han merka at han hele tida kom tilbake til. Faren som døde. Oppveksten sammen med mora. Boka er ei samling av dikt, men de fungerer også som ei historie som hele tiden vender tilbake til de samme folka og hendelsene. – Mora mi og faren min blei skilt da jeg var seks år gammel. Jeg traff han ikke igjen før jeg var 17–18 år, og da døde han rett etterpå. Da blei det vanskelig. Det var litt mye død akkurat da, stefaren min døde også det samme året. Dikta i boka handler om bruddet, og savnet. Du har dikta hvor faren min blir ein flaggermus og stikker av, og så har du dikta om hva slags forhold vi kunne ha fått om alt hadde vært annerledes, sier forfatteren. Du skriver følsomt, men stedene lukter av granbar og motorolje. Det er hardbarka. Hvor har du det fra? – Nei, det er vel sånn det har vært. Jeg skriver fra et miljø som jeg kjenner godt. Både mora mi og faren min kommer fra store søskenflokker, og der var det sveisere, rørleggere og bilmekanikere. Vi fiksa det meste sjøl. Jeg kan ikke huske at vi ringte etter en håndverker, for å si det sånn. Jeg hadde mange
10 / DEBUT
onkler som jeg så veldig opp til, og bestemora og mora mi blei litt som ein motvekt til det, kan du si. Så det er vel den blandinga der. – I godt håndverk og god kunst ligger det mye poesi. Det holder ikke å ha tanken. Du må kunne utføre det også. Hvis du har tanken om noe og gode håndverkere, eller kan gjøre det sjøl, så kan du skape noe, sier Vaaten.
EN AV TINGENE VED MITT HJEMSTED Kommer august 2020.
Ole-Petter Vaaten traff noe i meg fra første sekund. Jeg husker manuset hans dukket opp i «bunken» en vanlig tirsdag i vinter. Ganske raskt måtte jeg lese et av diktene høyt for de andre. Så enda et. Og enda et. «Han må du gi ut, da!» var det en som sa. Og det måtte jeg, etter å ha lest hele manuset. Historien om fortelleren og faren hans, moren, etter hvert døtrene og de andre menneskene på det lille stedet er så fin og melankolsk, fortelleren er både så barsk og sårbar. Og så er strofene ofte triste og norske, som denne hverdagslige observasjonen av en far som svinner hen, et lite utdrag fra et langt dikt:
FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Ole-Petter Vaaten, 53 år. JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN:
Jeg jobber som lærer på en ungdomsskole. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Jeg har ikke noen fast
tid. Noen ganger når ting har surret og gått i hodet, må jeg bare sette meg ned og skrive. LESER NÅ: Sommerlys av Jón Kalman Stefánsson. HØRER PÅ: Akkurat nå om dagen er jeg hekta på en
låt av Lars Winnerbäck som heter Hem.
STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Folk som skriver.
Ingen spesielle, egentlig.
TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Dagbladet,
Diktkammeret og Finn.no.
skalv under hele titusenmeteren rota med rundetidene og hadde gått for lengst da speakeren annonserte hamar neste år SIGMUND SØRENSEN, REDAKTØR
DEBUT / 11
Hva folk sier med henda TEKST: KRISTINE KLEPPO
12 / DEBUT
Helt fra hun var liten har forfatter Tone Myklebust likt å observere folk. Spesielt hender. Hun glemmer ikke et par hender som hun har sett nøye på.
N
år man snakker om forfattere og skriving, er det ofte språket det legges vekt på. Vi glemmer nesten at det handler om oss, at all skriving handler om hvordan vi er mot hverandre og hvilken plass vi tar i verden.
Evnen til å se andre
I Tone Myklebusts novellesamling Det stoppar ikkje her viser forfatteren en unik evne til å se andre mennesker. Er du en av dem som sitter på bussen og kaféen og legger merke til hva som foregår mellom folk? – Definitivt. Eg tykkjer menneskeleg samspel er noko av det mest spennande som finst, og har alltid vore ein observatør. Heilt frå eg var lita har eg dessutan lagt spesielt merke til hender. Andre detaljar ved eit menneske kan forsvinna frå minnet, men hender eg har sett nøye på, gløymer eg stort sett aldri. Eg kan f.eks. framleis sjå for meg kva slags klokke folk eg gjekk i klasse med på vidaregåande skule brukte. Ei anna sær interesse eg har, er å sjå debattprogram på TV med lyden av. Kroppsspråk, mimikk, maktbalanse, attraksjon og aversjon mellom debattantane stikk seg mykje meir ut når lyden er vekke. Eg synest det er fascinerande, sier Tone Myklebust.
Foto: Studio Hjelm/Henriette Framnes Time
Illusjonen av kontroll
I boka hennes møter vi en håndfull mennesker som stort sett alle har satt seg fast i livet. I første novelle treffer vi hundemannen, som pisser på treet til svigerforeldra. Han har blitt behandla som en hund av kjæresten sin så lenge at han har begynt å ligne på ei bikkje. Her er kvinnen som skal forlate mannen sin for en annen, men har vanskelig for å oppgi rollen som den trygge kona med klesvasken i fanget. Og så er det søstera som det alltid går så bra med, men som må kyle ned ei flaske vin for å få pause fra å være alle andres klippe i livet. – Plutseleg kjem livet og angrip oss, og me må på eit eller anna vis svara på dette. Det er i slike situasjonar eit menneske kjem tydelegast fram. Noko røskar og riv og får fram det rå og upolerte. Eg trur DEBUT / 13
«Plutseleg kjem livet og angrip oss, og me må på eit eller anna vis svara på dette. Det er i slike situasjonar eit menneske kjem tydelegast fram. Noko røskar og riv og får fram det rå og upolerte.» TONE MYKLEBUST dei fleste av oss i løpet av livet vil oppleva å føla oss trengd opp i eit hjørne. Trass i at det vestlege tilvære i dag (i alle fall i prekoronatid) er sterkt prega av at menneske trur me kan kontrollera det meste, opplever me frå tid til annan at dette er ein illusjon, sier Myklebust. Novellene dine blir en måte å undersøke menneskenes tilstand på. Har du vært bevisst på det? – Eg har i ulike samanhengar høyrt Vigdis Hjorth seia at å skriva for ho er å undersøka. Det kjenner eg meg igjen i. Det er mye urettferdighet som kan finne sted på hjemmebane, som stivner til fordi man ikke har et system for å fange det opp og røske tak i det. Litteratur kan gi et annet blikk på slike situasjoner. Tror du at den sånn sett kan være frigjørende? – Det er mange ting ein kan kjenna seg aleine om og trur at ingen andre slit med eller forstår. Å få lesa om dette i ein annan sin tekst, kan bidra til at ein kjenner seg litt mindre som eit utskot. Ein kan òg få augo opp for at nokre ting handlar meir om strøymingar og liner i samfunnet enn om private forhold, og at ansvaret derfor ikkje berre kan ligga hos den enkelte.
Å ta inn verden
I novella «Ikkje for hovudscenen» møter vi ei middelaldrende kvinne som innleder et
14 / DEBUT
forhold til en pen yngre mann, som man i utgangspunktet kan tenke at er litt for god for henne. Men så snur det, og du skriver om verdien av å ha en del livserfaring. Føler du at det også gjelder for skriving? Kunne du skrevet denne boka som 20-åring? – Nei, det kunne eg ikkje. Fordi både kroppen, mange av tankane og til dels haldningane mine var annleis på den tida. Eg tok rett og slett inn verda på ein annan måte, og hadde nok langt fleire svar og dermed òg færre spørsmål enn no. Det er noko av grunnen til at eg synest det er så viktig at litteratur kjem frå ulike stader og miljø, men òg frå folk i forskjellige aldrar. Me bidrar alle til det konglomeratet som til saman utgjer ein slags heilskap.
DET STOPPAR IKKJE HER Kommer august 2020
FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Tone Myklebust, fersk 50-åring. JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN:
Er utdanna og har tidlegare jobba innan pedagogikk/ leiing, men begynte i 2010 på Forfatterstudiet ved Kunstakademiet i Tromsø. Har sidan for alvor meldt overgang til litteraturverda, og jobbar nå deltid som bibliotekar mens eg skriv og studerer bibliotek- og informasjonsvitskap. Er opptatt av kunst generelt òg, i tillegg til litteratur, fotografering spesielt. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Har alltid med meg penn
og notatbok, men liker best å skriva tidleg om morgonen, med det same eg vaknar, før noko eller nokon har stukke hòl på dagen min. Har eige skriverom, med tilgang berre frå soverommet. I tilknyting til dette finst det ein liten veranda som eg trekker ut på i fint vêr. Elles er rolege kaféar ein favoritt, f.eks. den på Hå gamle Prestegard på Jæren. LESER NÅ: Ei novellesamling eg fekk anbefalt av
begge romanar. Nokre norske samtidsnovellistar eg set stor pris på er Bjarte Breiteig, Ingvild H. Rishøi og Laila Stien. Danske Helle Helle har eg òg lese mykje av. HØRER PÅ: Avheng av sinnsstemninga eg er i eller
sinnsstemninga eg ønskjer å koma i, men liker uansett best å ta inn musikk berre via øyrene. Opplever ofte det visuelle i ei framføring som veldig forstyrrande. Ser derfor lite musikkprogram på TV. Leonard Cohen, Stein Torleif Bjella og Tønes er artistar eg har stor sans for. Til skriving fungerer instrumentalmusikk best. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Menneske, menneske,
menneske. Det skjøre og skeive og uperfekte. Natur i alle fasongar, kunst som treffer meg og språket i seg sjølv. TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Startar gjerne
med Yr, Dalane Tidende (lokalavisa) og Facebook.
redaktøren min: Ingen hører til her mer enn du av Miranda July. I forkant av den las eg Dei sju dørene av Agnes Ravatn og Vår vesle av Kristin Auestad Danielsen,
«Tone Myklebust får meg til å le når det er tragisk, gjør meg gråteferdig når det er hverdagslig. Hundemannen som stikker av, kvinnen på flyplassen som ikke vil ha taxfree-godteri, men ny sexpartner, den godt voksne mannen som blir aktmodell – menneskene i disse skarpskodde novellene er klare for forandring.» KARI JOYNT, REDAKTØR
DEBUT / 15
16 / DEBUT
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
ET UKONTROLLERBART MØRKE TEKST: SIGNE ELISE STENERSEN
– Jeg håper at boken min skal utvide mangfoldet i den norske samtidslitteraturen, sier Bruno Jovanović om sin debutroman Etter hvert vil øynene venne seg til mørket.
S
om barn drømte han om å bli popstjerne, i tenårene fantaserte han om å bli skuespiller. Han tenkte ikke at forfatter var noe han kunne bli, selv om han alltid har vært glad i å skrive. Det har vært en lang reise, på godt og vondt, men endelig debuterer Bruno Jovanović med romanen Etter hvert vil øynene venne seg til mørket.
Å måle styrke og svakhet
I boka møter vi Damjan, en homofil mann med flyktningbakgrunn; han kom fra Bosnia til Norge da han var fire år gammel. Han har en psykisk syk mor, og etter en innleggelse tar Damjan saken i egne hender og lar moren flytte inn i leiligheten sin. Han slutter å møte opp på jobben, og forteller ingenting til kjæresten Filip. Damjan skal fikse dette selv.
– Damjans tankegang er at han måler styrke og svakhet etter hvorvidt man oppsøker hjelp utenfra, forteller Bruno Jovanović. – Jeg hadde et slags mantra når det gjaldt Damjan og skrivingen: Hvis ting kan gå galt, så skal de gjøre det. Vondt skal gjøre verre. Hvis det er noe jeg tror Damjans historie kan vise, er det hvor ødeleggende det er å tro at man kan fikse alle problemene sine på egen hånd.
Et ekstremt sinne
Et ekstremt sinne vokser frem i Damjan, eller har det kanskje alltid vært der? Vi får tilbakeblikk fra en barndom preget av et overveldende ansvar for en psykisk syk mor, og ikke minst følelsen av å aldri helt passe inn noe sted. På sommerferie i Bosnia var han «for norsk», i Norge var han en homofil utlending. – Utviklingen av Damjan som karakter i skriveprosessen har vært som å lese en spå baklengs, starte i midten og brette arkene utover. Jeg har alltid hatt et skjelett av hvem han skulle være, men det tok meg syv år å få alt kjøttet på plass, sier Jovanović. DEBUT / 17
Sinnet karakteren går rundt med er noe Jovanović har måttet jobbe mye med. Det var viktig for ham å finne den rette balansen. I starten slet han med å ikke ta til seg sinnet. Han hadde på et tidspunkt en filosofi om at dersom han selv gikk rundt med de samme følelsene som Damjan, ville han slippe å finne tilbake til Damjans stemme for å skrive videre.
«Hvis ting kan gå galt, så skal de g jøre det. Vondt skal g jøre verre. Hvis det er noe jeg tror Damjans historie kan vise, er det hvor ødeleggende det er å tro at man kan fikse alle problemene sine på egen hånd.» BRUNO JOVANOVIĆ Selv om han etter hvert la fra seg denne tankegangen, har Damjan og prosessen rundt denne romanen satt sine spor. – Jeg føler at jeg burde gjøre noe seremonielt når boka sendes til trykk, få meg selv til å kaste opp eller noe sånt, tvinge Damjan ut av kroppen min.
Savnet etter bøker å kjenne seg ig jen i
Bruno Jovanović forteller at det med denne boken har vært viktig for ham å vise at det er mulig å fortelle historier om homofile karakterer uten at de skal problematisere det å komme ut av skapet. Da han selv var yngre, savnet han disse bøkene. Bøker med karakterer som lignet på ham selv. 18 / DEBUT
– Jeg håper at boken min skal utvide mangfoldet i den norske samtidslitteraturen, sier han. Når det kommer til forfattere Jovanović selv har latt seg inspirere av, nevner han navn som Marguerite Duras, Edy Poppy og Hanne Ørstavik. Spesielt trekker han frem Ørstaviks bok Hyenene som en bok som har satt spor i ham. – Det er en tung bok å komme seg gjennom, men når du er ferdig, er det som om du har vært vitne til fødselen av en sjel, påpeker debutanten.
Reaksjon på dagens samfunn
Tror du Damjan kan si oss noe om dagens samfunn? – Kanskje kan Damjan si noe om at samfunnet til en viss grad blir mer lukket, selv om vi «føler» at vi åpner oss mer for flere. Vi har muligheten til å skape et helt urealistisk bilde av privatlivet vårt og deretter kringkaste dette til hundrevis eller tusenvis av mennesker. Dette skaper ofte feil inntrykk av hvordan vi har det, og kan påvirke andres syn på egen tilværelse og hvor realistisk det er å leve et perfekt og problemfritt liv. – Samtidig kan Damjans insistering på å holde morens tilstand så tett til brystet være en reaksjon på et samfunn der vi alle er altfor opptatt av å dele alt med alle. Også ting som kan være negative. Jeg kan lett se for meg at Damjan har en avsmak for dette samfunnstrekket, forteller Jovanović.
FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Bruno Jovanović, 29 år. JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN:
Jeg jobber som lagermedarbeider på Alnabru og bruker tiden min med kjæresten min, Magnus, og schäferhunden vår Arya. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Jeg foretrekker å
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
skrive om morgenen. Etter at jeg ble kastet ut av skriveloftet på Litteraturhuset, har jeg det siste halvåret vært skrivehjemløs. LESER NÅ: Homopoesi på engelsk. HØRER PÅ: Veksler mellom å høre på melankolsk popmusikk og A Song of Ice and Fire-bøkene på Storytel. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Fremmede menne-
sker, og alle mine nære og kjære.
TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Hver morgen
ETTER HVERT VIL ØYNENE VENNE SEG TIL MØRKET Kommer august 2020
starter jeg med å sjekke nattens oppdateringer på en amerikansk kjendisblogg, så skumleser jeg overskriftene på nrk.no, og så ser jeg etter kulturnyheter på Facebook.
«Første gang jeg leste Brunos roman, følte jeg meg så sliten etterpå. Det var som å ha løpt en halvmaraton. Man blir utmattet, fordi språket er så intenst, og det hele så rått og direkte skrevet frem. Bruno skriver med en helt egen rytme i sin utforsking av den tynne grensen mellom vold og kjærlighet. Dette er sterk kost!» MARTE FINESS TRETVOLL, REDAKTØR
DEBUT / 19
Morsomt og smart om mislykket studentliv AV: TARA REINERTSEN
Karina Aase skriver i sin debutroman Lidefjes både klokt og vittig om ung kjærlighet, og om tingene som virkelig betyr noe.
P
å dødsleiet til en god venn begynte jeg å tenke på mine mange forelskelser i ungdommen. Vi pleide alltid å sitte lenge og snakke om alt, og vi var alltid betatt av noen. Da han ble syk, ble kontrasten mellom altoppslukende og forbigående forelskelse og varig vennskap veldig tydelig, forteller Karina Aase.
En jul alene i kollektivet
I hennes roman Lidefjes møter vi den unge studenten Kathrine som tilbringer jule-
20 / DEBUT
tiden alene hjemme i kollektivet i Bergen. Internett er nede, og hun har plutselig uvant mye tid til å tenke på det eneste hun egentlig tenker på – den kjekke Lidefjes, mannen med bokhyller og karriere, som hun tror er den rette. Ettersom han tilbringer julen med familien sin på Østlandet, er Kathrine ofte ute med vennene sine i stedet. Aase forteller at karakteren Kathrine er skrevet som en hvermannsen, men i hennes bilde. Foruten en særdeles unik musikksmak er Kathrine litt kul, litt smart, litt pen, og litt morsom – med en håndfull gode venner. – Kjærligheten er Kathrines eneste ambisjon i et liv som ellers står stille. Lidefjes holder henne varm med tekstmeldinger mens hun er ute på byen og fryser. Han er
Foto: Privat
tilbake i Bergen til nyttårsaften, den perfekte dagen til å gå inn i en ny fase i forholdet, sier Aase.
«Når man vil ha noe, er det bare det å få det som er målet, men det er viktig å ønske seg noe uavhengig av dette.» KARINA AASE Forelsket i plagede, smarte menn
I boka finner vi flere selvbiografiske elementer. Blant annet bor Kathrine på samme rom som hun selv hadde da hun bodde i kollektiv. Karakteren Lidefjes er også inspirert av Karinas egen, selverklært elendige smak når det gjelder menn, da hun allere-
de som barn kastet lange blikk etter typisk plagede, smarte gutter. Samtidig er karakteren Lidefjes en ung mann med et komplisert følelsesliv, som aldri har bedt om idolstatusen Kathrine gir ham. – Dersom jeg har vært inspirert av virkelige hendelser, har jeg gått inn for å fiksjonalisere dem. All litteratur inneholder elementer av levd liv. Med utgangspunkt i våre upålitelige minner og subjektive oppfatninger konstruerer vi narrativet om oss selv. Dette gjør vi både overfor andre og overfor oss selv. Romansjangeren er det nærmeste jeg kommer å få være en tankeleser, sier Aase. Det at hun har dysleksi, har i stor grad påvirket både skrivingen hennes og hennes syn på litteraturen. Det å lese var det ypperste
DEBUT / 21
og viktigste hun kunne lære seg som ung – det sto øverst på timeplanen hver eneste dag fram til det ble noe hun ikke klarte seg uten.
Unik musikksmak
Aase begynte å skrive på Lidefjes rett etter at hun var ferdig med foreldrepermisjon. Hun gikk på kafé hver dag for å skrive, og etter omtrent to måneder sendte hun førsteutkastet til sin nåværende redaktør. Etter dette fulgte en lengre prosess med mye hardt arbeid, som har resultert i en grundig gjennomarbeidet roman. Selv karakteren Kathrines musikksmak er resultat av målrettet overveielse. – Jeg tenkte en del på hvilken musikk jeg ville belyse i en bildungsroman med en kvinnelig protagonist. Jeg prøver å løfte fram kvalitetsmusikk som ikke bare er hvit og maskulin, og håper at leseren vil oppsøke noe av denne musikken selv. Det er ikke meningen at det skal være referanser som alle leserne tar med én gang, men at det heller skal fungere som hypertekst, med lenker til mer stoff.
22 / DEBUT
Om å ønske seg noe viktigere
Med Lidefjes ønsker Karina å underholde leseren, samtidig som hun ville skrive om en ubetydelig, men sentral livshendelse. – Mine egne forelskelser var aldri uviktige, men heller viktige på en annen måte enn jeg forsto mens de sto på. Når man vil ha noe, er det bare det å få det som er målet, men det er viktig å ønske seg noe uavhengig av dette.
FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Karina Aase, 34 år. JOBBER MED/OPPTAR MEG MED VED SIDEN AV SKRIVINGEN:
Porselens- og fajansesamlingen min og småbarnslivet. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Før skrev jeg bare på kaféer og lesesaler, men det siste året har jeg sittet på min Stokke balansestol ved middagsbordet. LESER NÅ: Daudmannsland av Terje Sander. HØRER PÅ: Akhnaten, opera av Philip Glass. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Samtaler med venner. TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Finn, BA og Finn igjen.
LIDEFJES Kommer oktober 2020
«Lidefjes burde blitt utgitt bare på grunn av tittelen. Heldigvis holder innholdet like høyt nivå. Karina Aase er et typisk friskt pust i det litterære miljøet: Frekk, uredd, morsom og ujålete. Lidefjes treffer alle som studerer eller har studert, som har bodd i kummerlige kollektiver, vært blakke, usikre, ligget etter med pensum, hatt bondeanger, og ikke minst er den en roman for alle som har drømt om å finne den store, men vanskelige, Kjærligheten.» SIGMUND SØRENSEN, REDAKTØR
DEBUT / 23
24 / DEBUT
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
Å SE GJENNOM VEGGER TEKST: TARA REINERTSEN
Anna Albrigtsen utforsker kortromanens rammer for hva som kan forbli usagt i fortellingsverdenen.
D
a jeg begynte med dette prosjektet, tenkte jeg at det lå en frihet i å skrive fra et barns perspektiv, fordi man kan introdusere leseren for elementer de allerede kjenner, uten å komplisere. Man kan skrive om verden slik den egentlig er, fordi for barnet er ingenting selvsagt. I romanen Solen treffer andre ting enn oss får vi innblikk i en liten families uforløste konflikter, idet romanens jeg-person reiser med mamma og lillebror på bilferie til mormor. Gjennom uskyldige barneøyne er vi vitne til kompliserte relasjoner, og vi blir raskt trukket inn i historien ved å spekulere rundt alt som ligger mellom linjene. Hvorfor fortalte ikke mammaen at de skulle komme på besøk? Hvorfor klarer jenta ikke å få sove inne i huset? Og hva flykter den lille familien egentlig fra? Anna Albrigtsen forteller at hun jobbet med å la ting stå på spill for
karakterene, og å la det «dirre» mellom dem. – Det var viktig for meg at de ulike karakterene representerte ulike ting og ulike viljer, og jeg jobbet derfor en del med å «konsentrere» dem; å tydeliggjøre dem, rett og slett. Jeg tenker at alle personene i romanen er veldig forskjellige fra hverandre, og at dette kanskje gjør at de ikke når fram, til hverandre.
Perspektivet får fram dobbeltheter
Videre forteller Anna at universet og personene kom til henne før handlingen, og at dette har ført til at hun har kunnet dryppe handlingen utover sidene, og på den måten holde en del tilbake, slik at det som står på spill, kan få være underforstått. Spesielt tankevekkende er jeg-personens årvåkne blikk i nærheten av moren, som alltid tråkker litt for hardt på gasspedalen når hun kjører bil. Bare ikke når mormor er med. – Jeg ønsket å skrive fram en dobbelthet hos moren. For eksempel når hun vekker datteren om nettene og tar henne med ut på kjøreturer, tenker jeg at dette kan ses som et DEBUT / 25
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
forsøk på å skape nærhet til datteren, selv om det også kan leses som en form for omsorgssvikt. Også når hun selger familiens bil, er dette ment som en god handling fra morens side, men oppfattes ikke som det av jeg-personen fordi hun skjønner at det vil bli vanskeligere å besøke mormoren.
«Er det mulig å skrive Jeg har begynt å se gjennom vegger og insistere på at dette virkelig er noe som skjer?» ANNA ALBRIGTSEN Frig jørende å jobbe intuitivt
Anna har bachelor i teatervitenskap fra Universitetet i Bergen, og har gått forfatterstudiet i Tromsø. Arbeidet med romanen begynte her, da hun fikk i oppgave å jobbe med et lengre prosjekt. Anna forteller at hun 26 / DEBUT
tok utgangspunkt i noen korttekster hun hadde skrevet tidligere, men fikk en ganske kritisk tilbakemelding fra gjesteforfatteren som var invitert til samlingen for å lese. Etter dette bestemte hun seg for å endre premissene for teksten. – Blant annet endret jeg perspektivet, gjorde det til en førstepersonsfortelling, prøvde å jobbe mer intuitivt med teksten og tenkte at jeg ikke måtte ha noen tydelig idé. Det var veldig frigjørende.
Uutnyttede muligheter i språket
Etter studiet ble Anna raskt kontaktet av sin nåværende redaktør som hadde lest det bearbeidede bidraget hennes fra skolens antologi – men endringene fra originalteksten stanset ikke her. Anna har flere eksperimenter hun ønsker å utforske med romanen, og forteller at noe av det mest utfordrende har vært å skrive for voksne lesere fra et barns perspektiv. – Jeg måtte jobbe mye med språket. Det kunne ikke være for voksent eller komplisert, så jeg måtte finne en balanse, slik at språket var interessant og troverdig, men ikke for barnslig. Anna ønsket også å teste grensene for lesningen av hovedpersonens forestillingsevne. Jeg-personen er utvilsomt et fantasifullt barn, og Anna ønsker å finne ut hvor mye av hennes imaginære verden som kan oppfattes som virkelighetsbeskrivelser. – Når jeget ser familien sin gjennom veggene i huset, tenker jeg at jeget forestiller seg dette, men håper at det også kan leses som
FORFATTERFAKTA noe konkret som faktisk skjer. Eller at jeget tror så sterkt på det at det oppleves virkelig. Er det mulig å skrive «Jeg har begynt å se gjennom vegger» og insistere på at dette virkelig er noe som skjer? Eller vil en leser automatisk lese dette som en forestilling eller som en metafor? Det finnes veldig mange muligheter i det skjønnlitterære språket som ikke utnyttes så ofte, i hvert fall hvis man utelukker sjangerlitteratur, som fantasy og science fiction.
NAVN OG ALDER: Anna Albrigtsen, 25 år. JOBBER MED/OPPTAR MEG MED VED SIDEN AV SKRIVINGEN: Jeg liker å lese og å reise, og er opptatt av scenekunst. HER SKRIVER JEG: Romanen er skrevet på universitetsbibliotekene i Bergen og Berlin, kontorene på litteraturhusene i Bergen og Oslo og diverse kafeer. Jeg skriver aldri hjemme. LESER NÅ: Årene av Annie Ernaux, og Reven var alt dengang jeger av Herta Müller. HØRER PÅ: Pheobe Bridgers og Dekameronen på
lydbok.
STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Først og fremst annen litteratur, men også søte anekdoter folk forteller, om naboene sine og grandtanter og grandtanters venner. TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER:
NRK, Instagram og mailen min. SOLEN TREFFER ANDRE TING ENN OSS Kommer september 2020
«I Annas debutroman ligger det meste i detaljene, ofte med små tagger av noe skremmende og ekkelt. Det er som om en katastrofe venter rundt neste sving. Anna viser seg som en sylskarp observatør, der alt ligger i hovedpersonens blikk og i det nedtonede og presise språket. Man må konsentrere seg for å legge merke til glipene mellom menneskene i denne vesle romanen, men når man først legger merke til dem, er de som store kløfter.» MARTE FINESS TRETVOLL, REDAKTØR DEBUT / 27
HJEMMEALENEFEST ELLER Å GRAVE GJENNOM LAVA
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
Kine Jeanette Solberg og Kjersti Halvorsen debuterte med hver sin roman på Cappelen Damm i 2019. Her deler de noen erfaringer om å skrive, og det å skrive videre etter førsteboka.
TIL KINA PÅ EN KIWANO
KINE JEANETTE SOLBERG
Å
skrive er vanskelig. Det er vanskelig å forklare hvorfor, og det er vanskelig å gi gode råd. Det viktigste er nok å ikke gi opp. Man må fortsette. Få rutiner. Finne sin måte. Selv skriver jeg alltid naken med hatt og sigar. Det er kanskje litt rart å se for seg, og det er heller ikke sant. Men det var gøy å skrive det. Det er gøy å 28 / DEBUT
skrive. Litt fælt, men mest gøy. Selv om partiene der jeg har hatt det litt for gøy ofte er de samme som må strykes senere (jeg minnes en scene i debutromanen min, der et utdrikningslag diskuterer hvilken eksotisk frukt som ville vært den aller vondeste å sette seg på. Den afrikanske frukten Kiwano (hornmelon) vant, og scenen ble slettet.), så føles det likevel verdt det. Hvorfor er det sånn? Mange deler et barndomsminne der målet og drømmen var å grave seg ned til Kina via sandkassa. En voksenperson sa det jo, at Kina lå rett under oss. At det bare var å grave. At hvis man bare fortsatte å grave, ville man en dag komme ned dit. Til Kina. Så var det kanskje en storesøster eller en fetter som sa noe om at det faktisk var lava inni jorda, faktisk. Men hva så? Kom igjen. Finn frem spadene. Vi trenger ikke middag, vi graver! Et håpløst prosjekt, resultatmessig. Men få prosjekter har vel føltes like viktige, og vært fylt med lignende mengder pågangsmot og nysgjerrighet. Å skrive er i nærheten, og motivasjonen er den samme: Hva er det som er der nede? Det kan jo gå. Hvis man bare fortsetter.
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
Litt til, bare litt til. Tenk om det går! I disse intense graveperiodene kan det føles som om alle rundt meg er sabotører i forkledning. Ansatt av en høyere makt for å forhindre at jeg skal skrive. Jeg må jobbe, pleier jeg å si. Det høres mer seriøst ut enn å si at jeg må skrive, og dessuten er det sant. Jeg må jobbe. Jeg jobber og graver, mens jeg håper at det en dag skal skje igjen. At det konkrete skal bore veien. At noe åpner seg og fører meg ned. Til Kina. Eller i det minste til litt lava. Tenk om det går.
NOE NYTT, DER INNE
KJERSTI HALVORSEN
D
a jeg på denne tiden i fjor fikk se en utskrift av hvordan debutboka ville se ut på trykk, sa jeg at det føltes som å se et barn på ultralyd. Jeg har ingen barn, og en roman kan vel ikke sammen-
lignes, men det var sånn jeg tenkte: Der inne er boka. Jeg syntes jeg kunne se et hektisk lite hjerte som slo, men kunne ikke vite det, måtte bare høre på redaktøren som sa at alt var i orden. Men skriver du på noe nå, spør folk. På mange måter ja, sier jeg, hvis jeg ser en hund med tre bein på vei til lesesalen skal jeg love deg at jeg skriver det ned i notatappen. Nå om dagen er det noe forbudt ved skrivingen, noe hemmelig; én god setning avbryter studiene og føres ned på en gul lapp som dukker opp igjen først når jeg vasker klær. Da gleder jeg meg over formuleringen på nytt, eller jeg blir skuffa. I tillegg til mye annet tror jeg det er denne vekslingen som gjør skriving avhengighetsskapende. På studiet leser jeg om barn som skal klat– re på en glassplate over det som ligner et faretruende juv. De ser på mødrene sine for å sjekke ståa: Er det trygt? Hvis mødrene ser sinte eller redde ut, vil ikke barna krype over. Hva hvis jeg viser fram teksten for tidlig, at jeg føler meg klar til å begi meg ut over juvet igjen, og så møter jeg blikk av forvirring eller verre: medfølelse. Skriving er en vrengt depresjon, det er nysgjerrighet, å glede seg uten skam. Å skrive er hjemmealenefest i hjernen. Det er bare meg her, og likevel er det helt fullt. Av gule lapper og en hund med tre bein.
DEBUT / 29
SIGNALER - NYE LITTERÆRE STEMMER
Signaler er Cappelen Damms årlige debutantantologi. Siden 1986 har Signaler fanget opp litterære impulser, og mange toneangivende forfattere har fått sine første tekster på trykk her. Dikt, essays, kortprosa, noveller, romanutdrag – alle typer skjønnlitterære uttrykk mottas til vurdering. Lengden på teksten bør være 2–20 sider.
Les mer på cappelendamm.no/signaler
INNLEVERINGSFRIST: 1. DESEMBER
30 / DEBUT
Debut
er et magasin utgitt av Cappelen Damm. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilg jengeligg jøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt g jennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no Bidragsytere: Kine Jeanette Solberg, Kjersti Halvorsen, Sigmund Sørensen, Kari Joynt, Marte Finess Tretvoll, Turid Oline Hepsø, Tara Reinertsen, Kristine Kleppo og Signe Elise Stenersen Design: Kamilla I. Berg Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS og Studio Hjelm/Henriette Framnes Time Kontaktinfo: post@cappelendamm.no Forlegges av
DEBUT / 31
Debut FRIDA ANDERSEN O L E-P E T T E R VA AT E N TONE MYKLEBUST B R U N O J O VA N O V I Ć KARINA AASE
www.cappelendamm.no
M A : 816 025 261 239 9
ANNA ALBRIGTSEN