DEBUT HØSTENS NYE, NORSKE SKJØNNLITTERÆRE FORFATTERE FRA CAPPELEN DAMM 2021
ALEN E OG S A MM EN
04 IRAM HAQ Uelsket
Å skrive er å g jøre noe alene. Å lese er også noe vi g jør alene, og samtidig blir det på sitt beste en kollektiv opplevelse. Når jeg har lest noe jeg liker, føler jeg trang til å snakke med andre om det, høre om de har lest boka, dele lesererfaringer: Tenkte du det samme som meg? Fant du noe helt annet? Ble du berørt? Å utgi sin første bok er stort. Og jeg har skjønt at det ofte erfares rart for forfatteren selv. Alle andre gleder seg og gratulerer, samtidig som
08 JONAS SUNDQUIST Jeg tror du hadde likt Ulrik 12 NINNI NYHUS Jeg fant en måne i navlen 16 ANDREAS VEIE-ROSVOLL Tonefall
den største gleden – det å skrive akkurat den teksten – er over for forfatteren idet boka fins. Amalie Kasin Lerstang, som debuterte i 2014 med romanen Europa, skriver i dette magasinet:
Teksten kunne blitt liggende i en mappe på data-
20 JOHANNE ENGELUND TJØSVOLD Betyr ikke lenger så mye for meg å bety så mye for dere
en, og livet kunne tatt en annen retning, kommet i veien og g jort skrivinga umulig å prioritere. Debutantene på Cappelen Damm har jobbet hardt for å komme dit de er. De viser oss verden på nye måter, hver av dem med en særegen kraft, følsomhet og nerve. Som Amalie Kasin Lerstang skriver: Blant debutantene kan man finne de
største overraskelsene. Denne høsten har vi sju overraskelser! Hilsen Kari Joynt og resten av redaksjonen
24 STINA VOGT Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene? 28 EDEL MARIA LANDSEM Andre og bedre historier 32 Å DEBUTERE av Amalie Kasin Lerstang
NORSK KVINNE, NÅTID Tekst: Kristine Kleppo
Hovedpersonen i Iram Haqs debutroman famler i en tilværelse der hun konstant mangler kjærlighet og penger. Hun vil ikke leve det livet som forventes av henne.
– Hun tør ikke å gjøre seg sårbar, for da kan hun virkelig bli såra. Hun holder mennesker litt på avstand, så er hun på den sikre sida. Sofia har et innvikla forhold til sitt ønske om å være nær, og roter det ofte til, sier Iram Haq.
J
Imot normen
eg finner ofte inspirasjon til å skrive i ting jeg finner komplisert eller vanskelig. Som relasjoner, jobb og ikke minst følelser som kan være ambivalente, sier Iram Haq. Hun er kjent som regissør og skuespiller, men bøker og skriving har vært en del av henne helt siden barndommen. Nå debuterer Haq som voksenbokforfatter med romanen Uelsket.
Intimitetsvansker
I boka blir vi kjent med kunstfotografen Sofia. Hun har brutt med familien sin etter at de gjennom oppveksten hennes har forsøkt å presse henne inn i rollen som en tradisjonell pakistansk kvinne. Nå gjør hun stort sett som hun selv vil. Lever gjennom ei kameralinse, reiser og møter menn via dating-apper. Hun har frihet, men kjærlighet er vanskelig for henne. Ønsket om å finne kjærligheten blokkeres ofte av at hun tviler og er redd.
4 / DEBUT
Handler det også om et slags opprør? Det kan virke som om hun både er i opposisjon til de forventningene til det å være kvinne som ligger i den kulturen hennes foreldre kommer fra, men også til det vestlige samfunnet. Betinger denne motstanden en slags avstand til allting, til hva kunsten hennes skal handle om og hvem hun skal være? – Ja, og så kan man lure på hvor mye som er bevisst og hvor mye som er et ubevisst opprør. Jeg tror det handler om å finne en plass som norsk kvinne i nåtid, mens man prøver å leve utenfor normene i både det vestlige og det østlige samfunnet. Sofia er nærmere 40 år, og hun har ikke barn. Hun lever ikke det livet som samfunnet forventer av henne, og kjenner på at hun ikke er som alle andre. Hun kan føle seg mislykka, men prøver å få til livet så godt hun kan, få det til å se bedre ut enn hun føler seg. Hun gjør det hun kan for å ikke kjenne så
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
– Hun har frihet, men kjærlighet er vanskelig.
DEBUT / 5
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
mye på følelser, og med oppveksten og personligheten hun har, roter det seg noen ganger til. Som når hun vil fotografere en inder som driver en grønnsaksbutikk, og hun later som hun er en kunde. Hun fyller kurven med varer hun egentlig ikke har råd til, føler seg tvunget til å kjøpe noe. Og han sier nei til å bli tatt bilde av.
Er det et problem for henne at hun føler at hun må leve opp til folks forventninger for å få kjærlighet? – Hun er jo dypt forvirra. Hun er en frigjort kvinne med et press fra familien. Hun tror at hun ikke er god nok i foreldrenes øyne. Det har hun forsøkt å ta et oppgjør med i mange år. I møte med menn på Tinder handler hun også destruktivt. Jeg har tenkt på alle de rollene man tar som kvinne og menneske. Man tør ikke å være helt ærlig i reaksjonene sine. Man vil holde på stemninga. Det samme gjelder for kunsten Sofia lager. Hun tenker at «Jeg har fått disse mulighetene fordi jeg er brun. Ikke fordi jeg har talent». Det dreier seg hele tida om følelsen av å stå med lua i handa, om selvtillit og om det å innfri andres forventninger fremfor å fremme sine egne lyster og behov på et ærlig vis, sier Haq.
– Bare ta plass!
Det er lett å kjenne seg igjen i den måten hun har et opprør inne i seg, men så forsøker hun hele tiden å være på en måte som behager folk,
– Man vil holde på stemninga
Når Sofias far i boka rammes av alvorlig sykdom, og hun selv er blakk, overtales hun til å flytte tilbake til familien sin. Der blir Sofia konfrontert, både med seg selv og fortiden sin.
6 / DEBUT
Iram Haq UELSKET September 2021
enten det er menn, familie eller arbeidsgivere. – Vi er jo lært opp til å oppføre oss på en viss måte. Det er ikke alltid det gagner oss. Jeg er 45 år, og jeg skulle ønske noen hadde sagt til meg i 20-åra: Bare ta plass! Det finnes så mye skam knyttet til det å være framoverlent som jente. Hvis ikke du er søt og grei nok, hvis du er på en viss måte og ikke passer inn i normen, sier Iram Haq. Du er allerede etablert som regissør og manusforfatter. Hvordan vil du si at det å etablere en historie og karakterer i en litterær form er til sammenligning? Finnes det ting du kan gjøre i ei bok, som du ikke kan gjøre på film, eller vice versa? – Det er helt klart to forskjellige måter å skrive på. På film kan du visualisere, men i bok har du stor frihet til å utforske måten å fortelle på, skape bilder i hodet på leseren. Du kan også være inne i hovedkarakterens hode på en spennende måte. Du kan leke på en helt annen måte i litteraturen, sier Haq.
– Jeg er 45 år, og jeg skulle ønske noen hadde sagt til meg i 20-åra: Bare ta plass!
NAVN OG ALDER: Iram Haq, 45 HVOR KOMMER DU FRA? Oslo NÅR BEGYNTE DU Å SKRIVE? Har alltid skrevet for meg selv. HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Det er et fascinerende og morsomt rom, hvor jeg kan føle meg fri. Her kan jeg både være meg og konstruere et univers slik jeg selv vil. HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Jeg liker best å skrive når jeg står opp, men skriver overalt om jeg må. LESER NÅ: Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord HØRER PÅ: Jazz og Bollywood-musikk HVA INSPIRERER DEG? Relasjoner, samtaler, konflikter, ulikheter og likheter VIL DU ANBEFALE EN GAMMEL BOK? Gift av Tove Ditlevsen VIL DU ANBEFALE EN NY BOK? Burnt Sugar av Avni Doshi HVA VILLE DU REDDET UT DERSOM DET BEGYNTE Å BRENNE? Alle bilder og andre minner som jeg har tatt vare på opp gjennom årene, Mac-en min og plantene, selvfølgelig.
REDAKTØRENS OMTALE:
Må Sofia fortelle brune menneskers historier bare fordi hun er brun i huden? Må Sofia gå et annet sted enn Tinder for å finne noen som kan elske henne for alltid? Kan foreldre tilgis for en hard oppvekst? Uelsket har en rå nerve. I sin første roman skriver Iram Haq heftig og ømt, morsomt og hjerteskjærende. KARI JOYNT, REDAKTØR
DEBUT / 7
UNG, FORELSKET, EKSTATISK, FORTVILT Tekst: Thea Eriksen
Med Jeg tror du hadde likt Ulrik ønsker Jonas Sundquist å gi oss et psykologisk portrett av hvordan det kan være å komme ut av skapet.
I
sin første roman levendegjør Jonas Sundquist hvordan det er å være ung voksen i Oslo, med festing, lengsler og hemmeligheter, i spennet mellom ensomhet og den totale følelsen av samhørighet. Men for hovedkarakteren Theodor er én hemmelighet større enn alle. Fortellingen sprang ut fra et ønske hos forfatteren om å skrive et psykologisk portrett av hvordan det kan være å komme ut av skapet. – Jeg ville skyve unna alt det rundt, som reaksjoner man får fra andre når man kommer ut og så videre, og virkelig bare studere følelsene og tankene som følger med en sånn prosess, sier debutanten.
Rått og ekte
Boka har blitt et rått og ekte innblikk i hvordan det er å være homofil. Samtidig er psykologistudenten Theodors indre kamp, hans famling og lengsel etter identitet, sex og
8 / DEBUT
tilhørighet, noe som vil vekke gjenkjennelse hos de fleste lesere. – Jeg håper vel bare at boka kan røre folk, og at de kan kjenne seg igjen i hvordan det er å være tidlig i 20-årene og på jakt etter tilhørighet i et helt nytt voksenliv, sier forfatteren. Han håper også på en bredere forståelse av hvorfor det kan være mentalt belastende å skulle bygge seg en ny identitet som skeiv, og har et ønske om å nå frem spesielt til de skeive. Han trekker frem da han så filmen Call Me by Your Name, og følte at det var hans egen historie som ble fortalt. – Kanskje min roman kan bidra til det samme for noen andre. Det er jo mye å håpe på, men jeg er glad for å føye meg inn i rekka av skeiv representasjon, som heldigvis har vokst en del de siste årene.
Potensialet i skeive romanser
Sundquist legger til at det at hovedkarakteren er skeiv, bidrar til å konkretisere en generell identitetsproblematikk som alle kan føle på: – Identitetsspørsmål knyttet til legning gir deg på en måte en klart definert kamp, og en viss handlingsplan du skal gjennom for å
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
– Jeg er glad for å føye meg inn i rekka av skeiv representasjon.
DEBUT / 9
komme i mål. Det å skrive om homofili kan også forsterke en indre og ytre konflikt når det kommer til kjærlighet. – Om man har en mannlig og en kvinnelig karakter som er mye sammen, ligger det litt i kortene at de vil utvikle følelser for hverandre. Men om man har to mannlige eller to kvinnelige karakterer, for eksempel, antar man stort sett at de ikke vil utvikle følelser for hverandre, så om en av dem plutselig gjør det, er mye lagt til rette for både indre og ytre konflikt. Personlig skjønner jeg ikke hvorfor ikke flere forfattere skriver om skeive romanser, når det er så mye potensial for hittil uutforskede fortellinger der, forteller Sundquist.
Kampen for å unnslippe egne følelser
Dobbeltlivet Theodor vikler seg inn i bidrar i høy grad til både indre og ytre konflikt. Og det får store konsekvenser. – En ting som interesserte meg veldig mens jeg jobbet med boka, var dette med hemmeligheter, og hvordan usagte ting kan skape store avstander mellom folk som ellers bare vil hverandre vel. Hemmelighold står nok ganske sentralt i historien, og det å ønske nærheten til andre, men ikke våge å nærme seg dem, sier Sundquist. I utgangspunktet tenkte han at hovedkarakteren gradvis skulle lære mer og mer om egen psyke gjennom fagene han tok, men
– Hemmelighold står nok ganske sentralt i historien, og det å ønske nærheten til andre, men ikke våge å nærme seg dem. han fant ut at det motsatte passet bedre. – Jeg syntes det passet bedre at han ikke helt er i stand til å overføre det han lærer til seg selv. Jeg syntes vel egentlig den barrieren mellom kunnskapen han får fra studiet og hans egen psykiske helse sa en del om hva slags person Theodor er, og om hvordan han forsøker å forholde seg minst mulig til eget følelsesliv, sier debutanten. – For noen er det en enorm lettelse å komme ut av skapet, for andre er det kjempetungt, og så er det jo i tillegg noen som aldri klarer å ta det steget. Det finnes ikke noen entydige erfaringer her. Men dette er nå i alle fall Theodors historie, og jeg håper den gir litt innsikt og vekker sympati, avslutter Jonas Sundquist.
Jonas Sundquist JEG TROR DU HADDE LIKT ULRIK August 2021
10 / DEBUT
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
NAVN OG ALDER: Jonas Sundquist, 29 HVOR KOMMER DU FRA? Jeg er født i Oslo og vokste opp på Vestre Holmen, men har også bodd ti år i Lørenskog. NÅR BEGYNTE DU Å SKRIVE? Historien som går igjen i familien, er at jeg lærte meg alfabetet da jeg var fire og fylte flere kladdebøker med bokstaver. Men det første minnet jeg har av skriving, er Harry Potter-fanfiction jeg skrev da jeg var åtte. HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Jeg er journalist på fulltid, så mye tid går naturligvis til det. Ellers liker jeg å lese, gå turer i fjellet, og drikke øl i sola. Og så gamer jeg litt. Eller en del. Tidvis mye. HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Jeg skriver egentlig bare når jeg føler for det, men det skjer heldigvis ganske ofte. Blir litt skriving på hjemmekontoret etter arbeidstid, og ellers på hytta. LESER NÅ: The Whispering Muse av Sjón, og Exit West av Mohsin
Hamid.
HØRER PÅ: Diverse podkaster. Ellers er jeg en ganske spilleliste-orientert person. Den jeg hører på nå har en del Agnes Obel, Patrick Watson og Beirut. HVA INSPIRERER DEG? Kanskje mest å lese gode bøker. Om jeg har en lunken skriveperiode, hjelper det å lese noe jeg liker. Og ellers venner, familie, min kjære samboer, og en pils i parken. VIL DU ANBEFALE EN GAMMEL BOK? The Secret History av Donna Tartt. Men den er jo like gammel som meg, så forhåpentligvis ikke så gammel. VIL DU ANBEFALE EN NY BOK? Jeg slukte og elsket Real Life av Brandon Taylor. Ellers er jeg stor Ishiguro-fan, og likte Klara and the Sun godt. HVA VILLE DU REDDET UT DERSOM DET BEGYNTE Å BRENNE? Hvis vi ser bort fra det åpenbare (samboer, hund og PC), så kanskje et par bilder jeg arvet etter oldefaren min, som var maler. Men jeg hadde nok bare løpt uten å redde noe som helst.
REDAKTØRENS OMTALE:
Jonas Sundquist skriver så levende om å være student i Oslo på 2010-tallet at min egen ungdomstid automatisk åpner seg. Han er et episk talent. Under lesningen må jeg ofte smile og le, for plutselig å kjenne dyp sjelekval av å følge den både åpne og forsiktige antihelten Theodor som skal erfare så mye nytt: lære seg å drikke mikroøl og whisky, studere fag og håndtere eget liv, være en god venn, komme ut av skapet. KARI JOYNT, REDAKTØR
DEBUT / 11
EKTE OG KOMISK OM KROPPEN Tekst: Thea Eriksen
Diktsamlingen Jeg fant en måne i navlen rommer nærhet til kvinnekroppen, besøk hos gynekologen og hverdagslige tanker som sklir ut i det absurde.
N
inni Nyhus er akkurat ferdig med en bachelorgrad fra Kunstakademiet og driver prosjektet @mczaint på Instagram. Når hun er alene, og aller helst på bestefarens hytte uten strøm og innlagt vann, skriver hun også korte tekster. Disse tekstene ble fundamentet for hennes første bok, Jeg fant en måne i navlen. – Jeg synes alltid det er lettere å skrive kort enn langt. Jeg hadde alle disse små ideene og tekstbitene liggende, og hadde lyst til å samle dem. I begynnelsen tenkte jeg vel egentlig aldri på dem som dikt, forteller forfatteren.
Kvinners helse og kropp i fokus
I boka glir hovedkarakterens tanker ofte ut i det absurde, drømmeaktige og litt ekle. Nyhus trekker frem at kroppen er et sentralt tema: – Jeg tror boka handler om mye forskjellig og har ulike temaer gjennom de ulike delene. Jeg er for eksempel veldig opptatt av forholdet til egen kropp, og særlig til eget underliv, det reproduktive systemet og de indre organene. 12 / DEBUT
I boka blir vi med på besøk hos gynekologen etter at hovedkarakteren har gått med smerter i underlivet over en lengre periode. Hun føler ikke at kommunikasjonen med gynekologen er tilfredsstillende, og er redd for å være syk eller ikke å kunne få barn. – Mange av gynekologbesøkene er basert på det jeg selv har opplevd: å ha vondt, å ikke bli tatt på alvor, å vite at noe er galt, men ikke bli trodd. Samtidig er det mer dramatisk og overdrevet i teksten. Legen min er ikke en øgle på ekte, sier Nyhus.
Små menn som rydder opp
Debutanten forteller at hun finner inspirasjon til skrivingen fra egne opplevelser, tanker, hagen sin, hytta og mennesker hun har møtt. Nyhus trekker også frem at hun er opptatt av gjenstander, insekter og små detaljer som får vokse seg levende og viktige. I boka dukker eksempelvis små menn opp: «Jeg fant også en bitte liten mann blant tampongene i tampongeska. Han kremtet og virka brydd, så jeg lukka boksen, satte den tilbake i skapet og dro på butikken for å kjøpe noen nye», skriver Nyhus. – De små, seriøse mennene med koffert var det så gøy å skrive om, og det var spennende å
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
– Det er noe seksuelt, mystisk og litt ekkelt med navler.
DEBUT / 13
Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS
– De små, seriøse mennene med koffert var det så gøy å skrive om. la dem få komme inn i en hverdag og forstyrre mens de prøver å rydde opp, forteller hun.
Fascinasjon for navler
Tittelen Jeg fant en måne i navlen kommer fra hennes fascinasjon for navler. – Det er noe seksuelt, mystisk og litt ekkelt med navler. Noe hemmelig. Da jeg var barn, husker jeg søsteren min sa at navlen hennes ikke hadde noen bunn, at den var endeløs, og da tenkte jeg på hva som fantes nedi der. At den liksom gikk helt inn til jordas indre, sier Nyhus.
Alvorlig undertone
Nyhus legger til at det hadde vært gøy om leseren etter å ha lest boka sitter igjen med en ny type energi, et nytt blikk; at man begynner å se seg omkring og leter etter små detaljer, små menn. Hun påpeker til slutt at boka også har en mer alvorlig undertone: – Jeg vil gi en slags styrke, et håp eller en kraft til andre som har opplevd, eller kommer til å oppleve, kjipe leger eller maktpersoner som ikke tror på en eller tar en på alvor.
Ninni Nyhus JEG FANT EN MÅNE I NAVLEN September 2021
14 / DEBUT
NAVN OG ALDER: Ninni Nyhus, 28
HØRER PÅ: Vilde Tuv sitt nye album Melting Songs.
HVOR KOMMER DU FRA? Jeg kommer fra Tjøme, hadde hele
HVA INSPIRERER DEG? Å kjede meg, sitte på et fly mens kjæresten min har sovna og mobilen er tom for strøm. Og å se ut av vinduer og være ute i naturen og se for meg alt det magiske som kan finnes der. Og det som både inspirerer meg og gjør meg misunnelig og sjalu, er å se dritbra kunst, film eller performancer. Eller lese dritbra dikt eller bøker. Da vil jeg enten bare hjem og lage noe wow jeg også, eller sutre over at alt jeg gjør er dårlig.
oppveksten min der før jeg flytta til Oslo som 18-åring. NÅR BEGYNTE DU Å SKRIVE? Jeg skrev masse som barn og lagde permer med sangtekster og skrekkhistorier. Skrev om dumme, rike menn og merkelige tanter. Ville bli popstjerne og lære meg engelsk. Dessuten har jeg alltid likt norsk og nynorsk-faga på skolen fordi vi som regel skrev noveller og historier. Følte jeg fikk det bra til, og så måtte man ikke øve på forhånd. HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Jeg hører på
podcaster om sykdommer og underlivsproblemer, syr løpetidtruser til hundene mine, spiser vegansk is med karamell mens jeg ser på 1000-lb Sisters og strikker vester, halser og luer. Av og til lager jeg musikk og videoer. I sommer fester og leker og bader jeg også. HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Kanskje aller helst på hytta til
bestefaren min i Hjerdalen, den har verken strøm eller vann og gir meg ro og tid og en mystisk fjellfølelse å skrive i. Jeg liker ikke å skrive på kafé eller i et eller annet studio, jeg må skrive i et slags hjem. Med bare meg sjøl, hundene og kjæresten min i nærheten. Skriver sjelden veldig lenge av gangen, og skriver heller tidlig på dagen enn seint. LESER NÅ: Jeg hører Rhythm of War av Brandon Sanderson på lydbok, fjerde boka i fantasy-serien Stormlight Archive.
VIL DU ANBEFALE EN GAMMEL BOK? Tove Janssons Sommarboken er veldig fin. Du flyter opp på og inn i den øya og verdenen, og jeg føler jeg er der. En sånn bok jeg føler man skal lese i juni når det fortsatt er lyst selv om klokka er elleve og du har på deg en tynn, hvit nattkjole uten å være kald. Dessuten er både Daniil Kharms og Sissel Solbjørg Bjugn veldig bra og inspirerende forfattere for meg! VIL DU ANBEFALE EN NY BOK? The Institute av Stephen King, men den MÅ høres på lydbok. Superspennende og perfekt å høre sammen med andre seint på kvelden. HVA VILLE DU REDDET UT DERSOM DET BEGYNTE Å BRENNE?
Jeg ville hoppet inn i favorittkjolen min, slengt kjæresten min over den ene skuldra, hundene mine over den andre og holdt harddiskene mine mellom tennene og puttet bildealbumene mellom låra og stotret meg ut som den gudinnen jeg er!
REDAKTØRENS OMTALE:
Ninni Nyhus er på lag med menneskene, hun har godhet for hva som skjer i hode, hjerte og kropp i vanlige handlinger og hendelser. Jeg fant en måne i navlen er så lett å ta til seg og bli glad i. Nyhus har en helt egen forestillingsevne, og det er interessant å følge jeget som går til gynekologen, finner en måne i navlen, lager middag uten ingredienser, fyller sengen med myrull.
KARI JOYNT, REDAKTØR
DEBUT / 15
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
– Simen er på mange måter selve bildet på en ung person med kunstneriske ambisjoner.
ET KJÆRLIGHETSBREV TIL MUSIKKEN Tekst: Signe Elise Stenersen
– Kjærligheten min til musikk er veldig ekte, og det er jo de tingene man er mest opptatt av som er lettest å parodiere, sier Andreas Veie-Rosvoll om sin friske band-roman Tonefall.
A
llerede i 2015, da han fremdeles gikk på Westerdals, satte Andreas Veie-Rosvoll i gang med det som skulle bli Tonefall. Det var det første han skrev som føltes som det gikk av seg selv i starten. Nå, 6 år og to barn senere, er den humoristiske debutromanen om musikk endelig ferdig.
– Litt mye ego
I romanen Tonefall følger vi Simen Marbo og Jacob Reiner. Simen er frontfigur i bandet Nihilist Supreme, og drømmer om å slå igjennom. Jacob er radiojournalist med eget musikkprogram på n’te året, og lengter etter den gode musikken. Nihilist Supreme slipper låta «Placeholder», en låt som dukker opp fra oven og faller ned i hodet på Simen. Over natta vet alle hvem bandet er. – Simen er på mange måter selve bildet på en ung person med kunstneriske ambi-
sjoner. Han går på høygir og vil gjerne løpe før han kan gå. Han er veldig flink og dedikert, og egentlig snill, men tror nok litt for ofte at han kan gjøre alt alene. Han er konfliktsky og syns det blir best å beholde skylappene på når ubehagelige ting skjer. Jeg synes synd på ham, forteller Veie-Rosvoll. Mens Simen er ung og på mange måter fryktløs, og det slett ikke uten konsekvenser, er Jacob på andre siden på vei bort fra det som en gang var hans store lidenskap. Radioprogrammet hans har ikke samme lytterskare som det en gang hadde, og han ser tilbake på et liv som kunne – og kanskje burde – vært håndtert på andre måter. – Jeg skulle gjerne tatt en øl med dem, men ikke samtidig. Det blir litt mye ego, sier VeieRosvoll.
Egen erfaring som «Fyr i band»
Han hadde lenge hatt lyst til å skrive om musikk, og musikken er nettopp det som har inspirert ham mest gjennom prosessen. – Det har jo blitt noen hundre, kanskje tusen, musikkdokumentarer gjennom et liv, forteller Veie-Rosvoll. Han har også selv spilt i band i snart 20 DEBUT / 17
– Jeg skulle gjerne tatt en øl med dem, men ikke samtidig. Det blir litt mye ego. år og forteller at mange av karakterene i boka kommer fra hans egen erfaring som «fyr i band». Han har selv møtt og spilt sammen med mange musikere som Simen. – Folk som spiller i band er jo ofte veldig glade i oppmerksomhet, og gjør mye rare greier for å få denne oppmerksomheten, sier han.
REDAKTØRENS OMTALE:
Simen og bandet Nihilist Supreme er på vei mot gjennombruddet med en monsterhit, Jacob er på vei ut av bransjen etter 20 år på lufta. Men så er det ingenting som går etter planen i denne bandromanen. Veie-Rosvoll skriver med et stort overskudd og fortellerglede: Vittig, handlingsdrevet og lett angstfremkallende. IDA AMALIE SVENSSON, REDAKTØR
Musikkbransjen
I Tonefall får vi titte inn på innsiden av et plutselig stort og berømt band. Hvordan skal de klare å holde beina på bakken, og ikke drikke seg for fulle på bransjefest? Selv har ikke Veie-Rosvoll egentlig peiling på musikkbransjen. – Det kommer fra å observere apparatene rundt musikken: promoteringen, omtalen, tendensene, hvordan folk med definisjonsmakt prater om det kuleste og nyeste med de samme buzz-ordene som en ungdomsprest som vil få innpass hos vordende konfirmanter. Kjærligheten min til musikk er veldig ekte, og det er jo de tingene man er mest opptatt av som er lettest å parodiere, forteller Veie-Rosvoll.
– Folk som spiller i band er jo ofte veldig glade i oppmerksomhet, og gjør mye rare greier for å få denne oppmerksomheten.
Andreas Veie-Rosvoll TONEFALL September 2021
18 / DEBUT
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
NAVN OG ALDER: Andreas Veie-Rosvoll, 31 HVOR KOMMER DU FRA? Hosle, i Bærum. Rett på grensen til
Oslo.
NÅR BEGYNTE DU Å SKRIVE? I tenårene, men jeg skjønte at jeg ville skrive romaner da jeg var tjue og oppdaget Haruki Murakami. Derfra ble det med noen tapre forsøk før det endelig løsnet med Tonefall. HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Jeg har en samboer
og to små døtre som jeg naturligvis er mye sammen med. Ved siden av det jobber jeg som podcast-produsent, og så spiller jeg fortsatt i band når verden ikke er stengt. HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Stort sett på kveldstid, det er da jeg har tid. Jeg sitter ved spisebordet, omringet av barnetegninger jeg ikke har orket å rydde bort ennå. LESER NÅ: Jeg leser Thomas Pynchons Mason & Dixon for andre gang. Det er favorittboka av favorittforfatteren min. I tillegg leser jeg Zeshan Shakars Gul bok, som jeg også liker veldig godt så langt.
HVA INSPIRERER DEG? Musikk, podcaster, bøker, kunst som virker som den er laget med livsglede og vilje til å bruke fantasien. VIL DU ANBEFALE EN GAMMEL BOK? White Teeth av Zadie Smith. Utrolig morsom bok full av hysteriske personer. Litt satire, litt familiedrama, litt absurd, helt perfekt! VIL DU ANBEFALE EN NY BOK? Ingvild Schades Bergverket. Det slår meg at ingen skriver bøker som Ingvild Schade i dag. Hun leker med språket på en måte som føles både spontan og nøye planlagt. Også er boka veldig morsom. Jeg likte nok debuten hennes (Drammens rekordbok) enda bedre, men Bergverket er også helt rå. HVA VILLE DU REDDET UT DERSOM DET BEGYNTE Å BRENNE? Mine barn, åpenbart. De er ikke gamle nok til å redde ut seg selv. Så hadde jeg nok rasket med meg min blå Telecaster, Mac-en, kanskje fem bøker, bøkene om barnas første år og noen kosedyr (barnas, ikke mine). Mulig dette kan bli litt tungt å bære, så jeg får begynne å pakke.
HØRER PÅ: Mye forskjellig for tiden. William Onyeabor, Francis Bebey, det nye albumet til Tokyo Jihen, Car Seat Headrest, The Strokes, The Police. En god venn anbefalte meg også noen låter fra Lindsey Buckinghams soloalbum Gift of Screws som jeg likte veldig godt.
DEBUT / 19
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
Om en kan navigere i språket, det gir muligheter, og de mulighetene skal være tilgjengelige for alle – de mulighetene skal aktivt bli gitt til alle.
– JEG VIL AT ALLE JENTER SKAL VOKSE OPP OG VITE AT DE ER VERDT ALT Tekst: Kristine Kleppo
Debutant Johanne Engelund Tjøsvold skriver rå og direkte dikt om ei jente som har blitt tråkka på og vil ha oppreisning.
H
un har det i kjeften, kan man si. Men i dette tilfellet vil det kanskje være riktigere å si at hun har det i pennen, eller i fingrene, på tastaturet foran dataskjermen. Der har hun skåret de kvasse og forbanna diktene sine til. Hun rimer som en gangsterpoet, Johanne Engelund Tjøsvold fra Bergen.
To the point
Jenta i debutboka Betyr ikke lenger så mye for meg å bety så mye for dere har fått nok. Hun har leika snill jente lenge, har jatta med når hun egentlig ville skrike, har gått med på ting hun egentlig ikke ville. Nå vil hun ikke lenger. «jeg skal skrive meg ut av skyggen / jeg skal skrive meg rak i ryggen / driter i om jeg ødelegger hyggen.» Tjøsvold skriver i et rytmisk språk, som minner mye om hiphop. – Jeg opplever at hiphopen ofte klarer å uttrykke noe som jeg ikke har funnet i andre sjangre, eller uttrykker ting på en måte som jeg ikke har hørt i andre sjangre. Jeg tror det
har å gjøre med det store rommet for språklig lekenhet, ordspill og rim, jeg bare liker måten mange rappere uttrykker seg på. To the point, utilslørt, attituden, bare … this is it, liksom.
Musikken som inspirasjon
Men så leser jeg bak i boka at mye av inspirasjonen kommer fra Dylan og Neil Young. Kan du si litt om hva den musikken betyr for deg? – Ja, det er pappa sin skyld! Haha. Jeg tror jeg husker hvordan de aller fleste albumcoverne til Bob Dylan ser ut, for de lå som regel fremme et eller annet sted i leiligheten. Da jeg var yngre, brukte vi jo Mp3-spillere, og drepte PC-en med det der LimeWire-programmet som man lastet ned musikk fra. Jeg hadde allerede mye godt og blandet der, alt fra My Chemical Romance til Coolio, liksom. Men uansett – da jeg hadde lagt meg om kveldene, pleide pappa å legge inn musikk på Mp3-spilleren min uten at jeg visste det, haha. Husker en dag jeg var på vei til skolen og så kom «Another One Bites the Dust» av Queen på og jeg bare … what. Det er jo en dritfet låt, så etter det hadde jeg en periode med mye Queen. Men det er egentlig rart at jeg ikke har noen dikt i boken som er inspirert av Bruce Springsteen,
DEBUT / 21
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
mammas store helt. Jeg elsker musikken hans også. Særlig den låten som heter «The River». Historien i den låten er så heartbreaking, og så er den inspirert av søsteren og svigerbroren hans, det er i det hele tatt noe med artister som skriver til søsknene sine, det går rett inn i hjertet. Heldigvis gikk det bedre med dem enn det går for de to i låten.
Å ta makta tilbake gjennom språket
Tjøsvold skriver også om søsken. Hun skriver i et muntlig språk, som man lett kan forestille seg ropt ut fra en scenekant, skrevet i et altoppslukende kreativt jag. Selv forteller forfatteren at hun har jobba med disse diktene i et Word-dokument i forandring over flere år. – Å skrive har vært noe jeg alltid har følt at jeg har vært nødt til å få til. Det har vært slitsomt, jeg har fått avslag, og jeg har tvilt på om skriving er for meg. Jeg har vært frustrert og
sint. Likevel har skriving en egenverdi i seg selv, helt uavhengig av om det du skriver blir gitt ut eller ikke, for eksempel i form av å sette ord på følelser og bearbeiding av de samme følelsene.
Flere av diktene dine handler om sex i en gråsone mellom samtykke og overgrep. Det finnes en slags maktesløshet i det å ikke ha et språk for måten noen har krenket en på. Tenker du sånn sett på skriving som et frigjøringsprosjekt, en måte å ta tilbake makta på? – Ja, en million prosent. Det handler om å sette ord på noe – det er liksom hele grunnlaget for eierskap. Det kan en se i alle sammenhenger, at å språkliggjøre noe ofte er en form for frigjøring. Det er jo også en av grunnene til at noe av det viktigste i samfunnet er god og gratis skolegang og utdanning for alle. Om en kan navigere i språket, det gir muligheter, og de mulighetene skal være til-
Johanne Engelund Tjøsvold BETYR IKKE LENGER SÅ MYE FOR MEG Å BETY SÅ MYE FOR DERE August 2021
22 / DEBUT
Å skrive har vært noe jeg alltid har følt at jeg har vært nødt til å få til. gjengelige for alle – altså, de mulighetene skal aktivt bli gitt til alle. Det er spesielt viktig når det handler om temaer som vi ofte kan synes det er ubehagelig eller vanskelig å nærme oss eller snakke om, for eksempel sex og samtykke, sier hun. Hun har skrevet frem ei bok med et tydelig feministisk prosjekt. – Ja. For meg handler det mye om alt jeg har vært redd for og ikke lenger ønsker å være redd for eller at andre kvinner skal være redde for. Jeg vil at alle jenter skal vokse opp og vite at de er verdt alt. At de vet at det ikke er verken rett eller rimelig at de skal være redde for å heve stemmen i mannsdominerte miljøer, at stemmen deres er verdt like mye som alle de mennene sine stemmer. Jeg vil at de skal vite at de har rett til å kreve respekt, og fremfor alt at respekt er noe de fortjener, sier debutanten.
NAVN OG ALDER: Johanne Engelund Tjøsvold, 28 HVOR KOMMER DU FRA? 5094 Bergen, baby. NÅR BEGYNTE DU Å SKRIVE? Jeg har likt å skrive fra jeg lærte
å skrive.
HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Familien min, vennene mine, jobben min, musikk +++ HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Tanken eller ideen kommer hvor og når som helst – men oftest på bussen/banen/trikken eller når jeg går på tur alene, da skriver jeg ned notatene på mobilen, og så prøver jeg å lage noe av de notatene på pc-en etterpå. LESER NÅ: My Sister, the Serial Killer av Oyinkan Braithwaite HØRER PÅ: For tiden, liksom? Det varierer fra dag til dag og mood til mood. Men det går alltid mye i jazzy og chill rap og RnB. Men jeg hører også mye på soul, rock, folk og indie. VIL DU ANBEFALE EN GAMMEL BOK? Har Stalins kyr av Sofi Oksanen blitt gammel? Og alle Toni Morrison sine bøker, spesielt Jazz og Elskede. VIL DU ANBEFALE EN NY BOK? Etter hvert vil øynene venne seg til mørket, Bruno Jovanović. HVA VILLE DU REDDET UT DERSOM DET BEGYNTE Å BRENNE? Utenom folk? For folkene først, så klart. Etter det typ noen fotografier, Mac-en, mobilen.
REDAKTØRENS OMTALE:
Dette er noe nytt, tenker jeg første gang jeg åpner dokumentet som heter Betyr ikke lenger så mye for meg å bety så mye for dere. Og deretter: I alle dager. Dette rimer og kjefter og smeller og gråter, så in your face og samtidig så sårt og aktuelt og ikke minst viktig. Dette må ut til høsten. Høstdebutant. Og her er vi nå. Ta imot Johanne Engelund Tjøsvold.
SIGMUND SØRENSEN, REDAKTØR
DEBUT / 23
BLOMSTRINGSTID Tekst: Signe Elise Stenersen
– Boka er både en oppvekstskildring, et morsportrett og en sørgesang. Det kjennes deilig å ha satt punktum, men også ganske vemodig, sier Stina Vogt om Men hvordan kan jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene?.
V
ogt begynte å skrive med utgangspunkt i morens historie for mer enn ti år siden. Den gangen handlet tekstene om at moren var psykisk syk. – Det var så mye vi ikke kunne snakke om og dele når hun var i sin egen verden og jeg utenfor. Jeg ville skrive oss frem igjen. Brokker og biter som ennå finnes i boka fikk hun lese, og det har vært en styrke for meg, at hun visste at jeg skrev om oss, og ga meg frihet til det, forteller Vogt.
24 / DEBUT
Avhengighet og omsorg
Boka er en poetisk fortelling om tre generasjoner kvinner under samme tak, der samholdet er sterkt og barndommen fri. – Jeg tenker at de er en kvinnelig treenighet. Litt mytiske. Det finnes både avhengighet og omsorg mellom dem. Både lett og tungt. Moren tar størst plass, kanskje, som både datter og mor. Og så gjør hun det ordinære lille livet fantastisk for dem alle tre. Datteren har en skjerpet oppmerksomhet og passer på moren sin. Det tenker jeg er ganske vanlig å kjenne på for oss som har vokst opp med foreldre som sliter på en eller annen måte, sier Vogt. Jeg-et i boka har en mamma som bader i fontenen og en mormor som abonnerer på psykologiblader. I hagen er plantene uregjerlige og lunefulle. – Det ligger mye omsorg i å pleie planter,
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
– Jeg tenker at de er en kvinnelig treenighet. Litt mytiske. men denne familien er ikke først og fremst opptatt av å holde plenen kort. Almetreet er eldre enn mormor, hagen er en del av dem.
og så lyser selve vannet i grønt glass. Når jeg tenner den, føler jeg at uventede ting kan skje mens jeg skriver.
Det overdådige
Hva tenker du om minner og hvordan vi tar vare på dem? Hvordan de blir tatt vare på og husket i teksten? – Minnene har vært med på å gi form til boka. Jeg har puslet dem sammen. Men jeg ville ikke skrive en tilbakeskuende tekst, jeg ville at moren, datteren og mormoren skulle få være levende. Midt i livet. Med alt det innebærer. At alt skulle få være i presens. Selv
Stina Vogt forteller at hun insisterer på en overflod i tekstene sine. At fortellingen skulle være overdådig med nesten for mange blomster, for rosa himler og for tung parfyme. Men hun lar seg også inspirere av konkrete ting. – For eksempel kjøpte jeg en fantastisk lampe på loppemarked tidligere i vår, en liten kvinneskulptur som lener seg over et vann,
DEBUT / 25
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
om det også handler om å miste noen. Tiden blir så rar. Alle tider er på en måte akutte, men samtidig er alt for alltid forbi. Jeg er en tilbakeskuende person. Det beste har alltid hendt. Det kjennes som en trussel at tiden går. Jeg har prøvd å bruke denne hangen til noe positivt ved å skrive. Vi kan ikke holde fast på noe, uansett, sier Vogt.
– Det ligger mye omsorg i å pleie planter, men denne familien er ikke først og fremst opptatt av å holde plenen kort.
Stina Vogt MEN HVORDAN SKAL JEG GRÅTE NÅR DET BLOMSTRER SÅ VOLDSOMT LANGS VEIENE? September 2021
26 / DEBUT
NAVN OG ALDER: Stina Vogt, 37 år HVOR KOMMER DU FRA? Oslo
HVA INSPIRERER DEG? Fellesskapene jeg har med andre som skriver, de hadde jeg ikke klart meg uten. VIL DU ANBEFALE EN GAMMEL BOK? Marosa Di Giorgio, The
NÅR BEGYNTE DU Å SKRIVE? Jeg var en iherdig dagbokskriver fra jeg var barn, og begynte å ta skrivingen på alvor i starten av 20-årene.
History of Violets.
HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Jeg skriver hjemme, skyver stuebordet mot veggen og innfører et hardt regime. Ellers funker det også bra å reise vekk, og skrive et sted uten å måtte ta telefonen. Jeg er utpreget sosial, så skriving handler mye om å ha selvdisiplin nok til å ikke ringe noen. Holde ut, liksom.
HVA VILLE DU REDDET UT DERSOM DET BEGYNTE Å BRENNE? De levende først, så det måtte blitt katten, nærmeste naboer, og så fotoalbum, gamle brev, dagbøker, og alt med affeksjonsverdi … og klærne mine. Det hadde vært forferdelig. Jeg har ikke bekymret meg så mye for brann tidligere. Men det gjør jeg nå.
VIL DU ANBEFALE EN NY BOK? Skabelon av Malin C.M. Rønning.
HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV Å SKRIVE? Musikk, familien og vennene mine. Og siden det er sommer; østerssanking, natterangling og morgenbad. LESER NÅ: Felicia Stenroths Handens rörelser. Salka Valka av Halldór Laxness. Men det går for sakte. Har ambisjoner om å lese fort og mye i sommer. Gleder meg også til å lese Mine menn av Victoria Kielland. HØRER PÅ: Nina Simone og Anne Linnet har vært viktige for boka og for meg.
REDAKTØRENS OMTALE:
Jeg kan ikke tenke meg noe mer overdådig, frodig og fargesterkt enn hagen i Stina Vogts første bok. I denne poetiske fortellingen skriver hun fram en botanikk som bugner over, som viser og varsler liv, sorg, pubertet, alderdom, død. Datterens og morens erfaringer er tett knyttet til hagen og årstidene, hagen er en egen verden. Dette er en vakker bok. KARI JOYNT, REDAKTØR
DEBUT / 27
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
– Jeg tror de aller fleste av oss på et eller annet nivå tviholder på ungdommen.
KVINNER SOM DRØMTE OM KURT COBAIN Tekst: Kristine Kleppo
– Jeg elsker å skrive om urimelige damer, sier Edel Maria Landsem. I novellesamlinga Andre og bedre historier skriver hun om kvinner som har blitt sluset inn i idéen om et lykkelig A4-liv, og blir frustrerte når de skjønner at det er noe mer de vil ha.
D
et kommer som et lite sjokk. Plutselig er du førti. Du har gjort alt riktig. Barn, hus, mann, en halv mill. i året – check, check, check. Kanskje ei hytte og ei bikkje, til og med. Hele trettiåra blei borte i en dis av brystspreng, My Little Pony, foreldremøter, kartongvin og avgjørelser om spisestuemøbler og gardinlengder. Og så står du der. Du som var Kurt Cobains største fan og med glede vassa i gjørma på Roskilde med øl og nylaga dreads i ukevis. Block Watne og tujahekker. Det her er jo ikke helt deg. Du var den kuleste jenta i gata, og nå har tida og samfunnet lurt deg inn i kroppen til en middelaldrende kvinne og hennes glansbildeversjon av familielykka.
Energisk og frustrert
Det er her Edel Maria Landsems novellesamling Andre og bedre historier begynner. Med humor, energi og en frustrasjon som flyter
over, skriver debutanten om vår tids kvinner som står på terskelen til 40-åra. Hun skildrer deres upassende måter å gjøre opprør på mot noe de fleste vil karakterisere som et godt liv. – Jeg elsker å skrive om urimelige damer. Jeg ville skrive om damer som kjenner en eller annen desperasjon. Det har vært en rød tråd for meg. Det ligger et så stort potensial for energi i dette. Å kjenne på den trangen til å bare være urimelig og drite i konvensjonene for akseptabel oppførsel. Skrive om de som har mista grepet og bare durer i vei, sier forfatteren.
Knausgård på kjøkkenøya
«Jeg vil elske med Karl Ove Knausgård på en kjøkkenøy», skriver Landsem. I avsnitt etter avsnitt forteller kvinnen i novella hennes om hva hun ønsker seg her i livet. En rød espressomaskin, en togreise til Berlin, Wien, Budapest, Sarajevo, Venezia. Vi møter damer som lengter etter friheten de ofra for komforten. Som ikke klarer å glemme rockegutta de forelsket seg i da de var i tenåra. Det er ulydig, desperat og blir tidvis direkte stygt. Det er jo upassende å være frustrert og uregjerlig for de som har fått alt de en gang trodde at de ville ha. – Utgangspunktet mitt da jeg skrev denne DEBUT / 29
boka, var at jeg begynte på en roman om en dame som reiser på ferie i protest. Hun kjenner på en desperasjon i hverdagen, selv om hun har et greit liv. I denne boka setter jeg kvinner i situasjoner der de føler seg pusha. Gjennom det vil jeg fortelle noe om den samtida vi lever i. Om den menneskenaturen som bor i oss. Vi er kanskje ikke så rasjonelle og veloppdragne som vi liker å tro, sier forfatteren. Hva med Knausgård og den kjøkkenøya. Hvor tok du det fra? – Jeg syntes bare det var morsomt, å skrive ned at hun får den tanken. Knausgård er et av mine store litterære forbilder. Jeg husker at jeg leste debutboka Ute av verden og syntes den var helt genial. Den gir meg assosiasjoner til Agnar Mykle med Sangen om den røde rubin og Lasso rundt fru Luna.
Er grønsjerne de nye 68-erne?
– Jeg kjenner meg veldig igjen i mange av følelsene disse folka baler med. Så tenker jeg at kanskje grønsj-ungdommen som nå er middelaldrende damer og menn har noe til felles med 68-erne. De tviholder på mange av de tinga som definerte dem som unge. Det kommer en alder hvor ungdomslivet tipper over i krakilsk. Er grønsjerne der nå? – Jeg tror de aller fleste av oss på et eller annet nivå tviholder på ungdommen. Det ligger
Edel Maria Landsem ANDRE OG BEDRE HISTORIER September 2021
30 / DEBUT
Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS
– Vi er kanskje ikke så rasjonelle og veloppdragne som vi liker å tro.
en trygghet i det, og det er menneskelig å søke trygghet. Før eller senere blir det patetisk. Det er vanlig å komme til en fase i livet der man ikke kan lene seg på fortida. De damene her mister en slags trygghet og kontroll, som leder til en desperasjon, sier Edel Maria Landsem.
– Jeg begynte på en roman om en dame som reiser på ferie i protest.
– Vi glemmer naturen
Hun har skrevet ei bok for å få oss til å le, men også for å få oss til å skjønne hvor små vi er i det hele, og hvor mye menneskene har fjernet seg fra de reelle livsbetingelsene i naturen og verden. – Jeg ville hele tida skape en kontrast til nærsyntheten hos hovedpersonene. Mens vi lever våre liv, foregår det et storstilt tap av natur. Naturen som er livsgrunnlaget vårt. Vi glemmer naturen. Det har jeg lyst til å undersøke. Jeg er veldig inspirert av Yuval Noah Hararis Sapiens. Han skriver om at vi lever i en dobbel virkelighet. Vi er en del av naturen, og i tillegg lever vi i en konstruert verden. Med tida har vår konstruerte verden blitt så viktig at naturen har blitt avhengig av vår velvilje, sier Landsem.
NAVN OG ALDER: Edel Maria Landsem, 39 år HVOR KOMMER DU FRA? Rindal NÅR BEGYNTE DU Å SKRIVE? Har alltid likt å skrive, men det er
først de siste fire årene jeg har skrevet systematisk. HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Lesing og kunst og kultur generelt. Venner og familie er viktig for meg. HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Hjemme og på kafé. LESER NÅ: Thinking Fast and Slow av Daniel Kahneman HØRER PÅ: Bob Dylan, Sharon Van Etten, lydbok HVA INSPIRERER DEG? Mennesker VIL DU ANBEFALE EN GAMMEL BOK? Ute av verden av Karl Ove
Knausgård
VIL DU ANBEFALE EN NY BOK? Voksne mennesker av Marie
Aubert
HVA VILLE DU REDDET UT DERSOM DET BEGYNTE Å BRENNE?
Fotoalbumene mine
REDAKTØRENS OMTALE: -
Det første ordet jeg kommer på når jeg leser Edel Maria Landsem, er sanselig. Et sug går gjennom fortellingene i Andre og bedre historier – et kaleidoskop av glamour, reiser, hverdagslige kriser, seksuell utskeielse, desperasjon ved bardisken, raseri mellom søsken, snøballkrig mellom samboere. Kvinnene hos Landsem har sterke dragninger, og en rastløshet som er lett å bli smittet av. KARI JOYNT, REDAKTØR
DEBUT / 31
Å DEBUTERE av Amalie Kasin Lerstang
A
t jeg skrev den første boka mi, var tilfeldig.
tekst fra akkurat deg, krever en egen type mobili-
Det kunne like gjerne ikke ha skjedd, som at
sering.
det skjedde. At den ble til, var avhengig av at jeg
Idet du mottar beskjeden om at en redaktør øn-
møtte lesere som tok teksten min på alvor, slik
sker å jobbe med teksten du har skrevet, begynner
at jeg begynte å ta min egen skriving på alvor. På
en ny fase av arbeidet. Du har arbeidet lenge, men
veien mot at teksten jeg jobbet med aleine skulle
nå har du en leser som vil gi teksten den nødven-
bli til for lesere, kunne det ved flere anledninger
dige motstanden. Da den kommende redaktøren
vært et prosjekt jeg ga opp. Teksten kunne blitt lig-
min ringte og sa at forlaget ønsket å arbeide med
gende i en mappe på dataen, og livet kunne tatt en
teksten, sa jeg høflig og rolig takk. Vi la på, og jeg
annen retning, kommet i veien og gjort skrivinga
grein ned i det provisoriske skrivebordet. Så pirka
umulig å prioritere. Jeg tilhører ikke dem som tror
jeg fram den teksten jeg var blitt så håpløst lei av,
at noen liksom er ment til å gjøre det ene eller det
og startet arbeidet med ny giv.
andre, for meg er det et mer praktisk anliggende.
Senere gleden (og kvalmen!) ved å holde den fy-
Hvilken bakgrunn vi har og hvem vi tilfeldigvis
siske boka i hendene for første gang. Det abstrakte
møter på veien, spiller en avgjørende rolle.
og personlige har blitt konkret og felles. Boka er fy-
Å fortsette å skrive uten å vite om det noen
sisk til stede, for en selv og alle som måtte finne på
gang vil bli lest, er en krevende beskjeftigelse. Det
å lese den. Da har forfatteren ikke lenger kontroll,
fordrer tid og utholdenhet og kanskje en smule
det er ikke noe mer å gjøre for teksten enn å stå
mot. Og det kan kjennes ganske ensomt. Viljen
stødig på sidelinja og være dens ambassadør.
til å bli værende i en tekst når det butter imot. Å
Det var ikke skummelt å debutere, men det var
holde ut og ikke rive teksten i stykker (slett fil). Å
merkelig. I andre prosjekter jeg hadde deltatt i, var
tjene penger til livets opphold mens man forsøker
vi et kollektiv som samlet viste hva vi hadde skapt
å finne tid til å skrive en bok som ingen venter på,
og mottok tilbakemeldingene som et lag. Selv om
og som man hele tiden frykter at aldri vil bli til for
jeg hadde redaktør og forlag i ryggen da jeg utga
noen andre enn en selv.
debutromanen min, kjentes det som en mer en-
Ikke for å si at det å skrive nødvendigvis blir noe enklere fra en bok til den neste. Men etter man
som affære. For den største bevisbyrden hvilte på meg: Kunne jeg egentlig skrive?
har debutert, har lesere og forlag forventninger,
Det var merkverdig å erfare kontrastene mel-
noen sitter klare i den andre enden og ønsker at du
lom det mer ensomme skrivearbeidet og det ap-
skal skrive mer. Å skrive uten at noen venter på en
paratet eller maskineriet teksten plutselig skulle
32 / DEBUT
bli en del av. Det litterære kretsløpet, om du vil.
finne fram til nye forfattere på. Nye stemmer som
Omslagstekst, design, korrektur, markedsførings-
åpner nye blikk, viser nye veier til forståelse eller
skriv, høst- og vårlister, informasjon til bok-
andre måter å tenke på, nye stemmer som lar
handlere og presse, innkjøpsordning, at boka var å
oss møte språket på nytt. Blant debutantene kan
finne i ei hylle. Boka stakk av fra meg, og jeg visste
man finne de største overraskelsene. Så her er de,
det var den eneste måten å la den bli lest på. Slik
fortellinger som fortsetter samtalen om hvem og
begynte jeg selv å studere teksten på avstand, og
hva og hvorfor. Så lenge de har lyst og ork, og så
jeg opplevde at den fikk mindre og mindre med
lenge tilfeldighetene er på deres side, skal debu-
meg å gjøre. Det var befriende, endelig å kunne ob-
tantene fortsette å skrive. Og vi, leserne, skal fort-
servere den utenfra, den teksten som hadde ligget
sette å følge dem.
så nært inntil meg så lenge. Samtidig kjente jeg på et savn, etter det rommet der det bare hadde vært teksten og meg. Det kjentes som å stå på bar bakke igjen, uten et prosjekt å forsvinne i. Men savnet etter det rommet er det som gjør at man fortsetter å skrive. Eldre forfattere har fortalt meg om hvordan de gikk fra kulturredaksjon til kulturredaksjon og presenterte debutboka si for journalister. Sånn er det mildt sagt ikke lenger. Redaktøren min hadde forberedt meg på kulturredaksjonenes trange kår, og at mange debutanter kan oppleve et antiklimaks når boka kommer ut: Det kan bli helt stille. Dette har ikke blitt noe enklere på de sju åra som har gått siden jeg debuterte. Noen utgivelser får ingen anmeldelser, selv om dette er en viktig måte for leserne å finne fram til boka på, og en måte for teksten å bli del av en litterær offentlig samtale på. Anmeldelsene gjør på sitt beste leserne mer opplyste, de setter teksten i sammenheng, og selv om vi forfattere vet at anmeldelsene ikke er til for oss, så kan de også gjøre oss litt klokere på hva vi egentlig driver med. Heldigvis følger mange, meg selv inkludert, nøye med på debutantene. Vi har flere kanaler for å oppdage dem, og dette magasinet er én måte å
I 2014 debuterte Amalie Kasin Lerstang med romanen Europa, som hun mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. FOTO: KRISTINE HELLIESEN
SIGNALER – NYE LITTERÆRE STEMMER
SIGNALER er Cappelen Damms årlige debutantantologi. Siden 1986 har Signaler fanget opp litterære impulser, og mange toneangivende forfattere har fått sine første tekster på trykk her. Dikt, essays, kortprosa, noveller, romanutdrag – alle typer skjønnlitterære uttrykk mottas til vurdering. Lengden på teksten bør være 2–20 sider. Les mer på cappelendamm.no/signaler
INNLEVERINGSFRIST:
1. DESEMBER
DEBUT er et magasin utgitt av Cappelen Damm. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilg jengeligg jøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt g jennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no Bidragsytere: Kristine Kleppo, Signe Elise Stenersen, Thea Eriksen, Amalie Kasin Lerstang, Kari Joynt, Ida Amalie Svensson, Sigmund Sørensen & Turid Oline Hepsø Design: Kamilla I. Berg Foto: Adobe Stock (cover), Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS, Kristine Helliesen Kontaktinfo: post@cappelendamm.no
MA: 8160254616678 Forlegges av
DEBUT ANDREAS VEIE-ROSVOLL EDEL MARIA LANDSEM JOHANNE ENGELUND TJØSVOLD
IRAM HAQ JONAS SUNDQUIST
NINNI NYHUS
www.cappelendamm.no
MA: 8160254616678
STINA VOGT