Debut by Cappelen Damm Bokmagasiner

Debut 2019

Vårens nye, norske skjønnlitterære forfattere fra Cappelen Damm

DEBUT er et magasin utgitt av Cappelen Damm. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Bidragsytere: Maja Hattvang, John Erik Riley, Tonje Skjervold, Frederik Lønstad, Sigmund Sørensen, Kari Joynt, Marte Finess Tretvoll, Turid Hepsø Design: Henriette Kleppan Kontaktinfo: post@cappelendamm.no Forlegges av

innhold

Sofus Greni Lina-Marie Ulvestad Halås Karen Havelin Kaja Kvernbakken Nora Lindblad Martin Svedman Naja Søtje-Thomsen Eivind Hofstad Evjemo

Langs det utslåtte håret Randhav Les pakningsvedlegget nøye Lukta av klor Hold heisen Når jeg drikker Vi levde i går

6 10 14 18 22 26 30

Hvordan bli forfatter?

3 / DEBUT

Å SETTE ORD PÅ TILVÆRELSEN

DEBUT / 4

orfatterspire. Svenneprøve. Når mediene omtaler forfattere som så vidt har begynt på karrieren, tyr de ofte til vekstmetaforer. På den ene siden omtales den nye f orfatteren som en skjør plante, som bare så vidt k larer å holde stengelen rett. På den andre beskrives vedkommende som en ung, ferdig u tdannet lærling. I denne sammen hengen er en bok omtrent som et bord eller en skjenk. Før kunne hun ikke skrive bok, men nå har forfatteren lært triksene og teknikkene, og kan dra ut og få seg jobb. I begge tilfellene byr formuleringene på misforståelser. Ikke et vondt ord om svenne prøver eller håndverksyrket; og alle store trær må begynne å vokse en gang. Det er imidlertid ikke dette jeg først og fremst ser når jeg leser debutbøkene som omtales her. Det finnes nok av mennesker som har talent, både språklig og fortellermessig. Teksten vokser, setning på set ning blir fortellingen til. Mer uvanlig er viljen til å beskrive en virkelighet. Skildre det man har sett. Eller peke på det man mener overses. Å gjøre dette, å våge å sette ord på til værelsen, krever ikke bare mot, men styrke. Man må stå i stormen av inntrykk, synspunk ter, smerte og kjærlighet som ethvert sinn består av. Samle alt sammen, gi det litterær form, før det forsvinner for godt. Slik blir fiks jonene ikke bare skildringen av en virkelighet. De representerer en mulighet for innlevelse og forståelse. Et vanskelig eller tabubelagt tema blir allment. I andre tilfeller blir det alminnel ige opphøyd av litteraturen, ja, får nesten noe sakralt over seg. Bøkene til vårens debutanter synliggjør en rekke temaer og tendenser. Vi kan lese om endometriose og smertene det fører med seg. Om å selge skinnvesken som kostet kr 50 000 i et desperat håp om å bli et økonomisk ansvarlig menneske. Enkelte mennesker drømmer om evnen til å stokke om på begiven hetenes gang, for på den måten å bli herre over tiden, slik som Doctor Manhattan i tegneserien The Watchmen. For andre kan skriving minne om trolldom; den blir selv en måte å forme virkeligheten på, ved hjelp av ord.

Flere av bøkene bearbeider problem stillinger i samfunnet. Jeg ønsker likevel å løfte frem en annen side ved disse forfat terne, og det er styrken som ligger i det å finne sin egen stemme. Bare det er en bragd i seg selv. Forfatteren har ikke bare konstru ert en tekst. Hun eller han har vist poten sialet som ligger i det særegne, subjektive blikket. Jeg kunne ha holdt frem mange eksempler på dette, men velger det enkleste og mest nærliggende: den første av vårens debutbøker som ble anmeldt. I Når jeg drikker skriver Martin S vedman om alkoholisme, og boka kunne lett ha blitt et rent skrifteprosjekt. Noe av det o riginale er tilnærmingen til stoffet, hvordan han velger å skrive om rusens b aksider. Poesien har siden antikken vært forbundet med vin og fest. Hos Svedman får vi «rus strippet for fest og staf fasje», ifølge Fartein Horgar i Adresseavisen. Helt nytt er ikke temaet, men språket, formen, den nøkterne tonen, bidrar til at diktene oppleves som akutte. Dermed heves vi opp i en annen sfære, får et annet blikk på fenomenet. Kanskje opplev er vi også den estetiske saligheten som Stig Sæterbakken skriver om i sin første, tone angivende essaysamling. I likhet med de fleste forfattere, kan Svedman leses i lys av opptil flere litterære tradisjoner. Med dette bakteppet arbeider han med å bane sin egen vei, sette ord på tilstander som ennå ikke er beskrevet slik han gjør det. Resultatet er vondt og friskt, smertelig vakkert. La det være en oppfordring til videre utforskning. Dette heftet gir et innblikk i det unike ved samtlige av våre debutanter. God lesning.

leder

John Erik Riley Redaksjonssjef, norsk skjønnlitteratur

5 / DEBUT

Foto: © Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

I debutromanen Langs det utslåtte håret utforsker Sofus Greni motsetningen mellom sjalusien og kjærligheten den fødes av. Boka kommer i januar.

Sjalu og usynlig Sofus Greni debuterer med en roman om forelskelsens stygge tvillingsøster, og skjuler fortelleren for å understreke sjalusiens altoppslukende karakter. AV: MAJA HATTVANG

–

jalusi er en slags paradoksal konsekvens av en forelskelse. Den fødes av kjærlighet, men er på alle måter en veldig nedrig, egoistisk og destruktiv følelse. Denne motsetningen synes jeg er veldig interessant. Sofus Greni utforsker kjærlighetens skyggeside i sin debutroman. Langs det utslåtte håret observer er en ung kvinne, Nora, med forelsket blikk. Vi får vite hva Nora gjør, tenker og sier gjennom en forteller som nærmest er usynlig i teksten.

7 / DEBUT

«Sjalusi er en slags paradoksal konsekvens av en forelskelse. Den fødes av kjærlighet, men er på alle måter en veldig nedrig, egoistisk og destruktiv følelse. Denne motsetningen synes jeg er veldig interessant.» Sofus Greni – Ved å utelate subjektet ble det mulig å løfte fram galskapen hos fortelleren. Samti dig som det understreker hvor omfattende sjalusien er, den kan ikke romme noe annet enn Nora, forteller Greni. Det er et kryptisk grep, men mellom linjene kan man lese inn sider ved Nora som ikke nødvendigvis fanges opp av fortelleren. «Hun har kontroll på alt. Hun står på kjøk kenet og forklarer virkningen av noen vita miner. Hun holder frem overarmen og sier at huden blir frisk og gyllen. Brødskive er byttet ut med gresk yoghurt og gojibær. Søtsaker er erstattet med hjemmelagde proteinbarer». – Det at blikket er så kroppslig og sek sualisert gjør fortelleren utilregnelig, det er noe urimelig i hvordan Nora fremstår. Det skaper en ekstra dimensjon, hvor leseren kun får erfare virkeligheten gjennom sjalusien, samtidig som en forstår at Nora har en egen historie som nok ikke tilsvarer fortellerens. Boka tar stadig mørkere vendinger, og sjalusien får etter hvert voldelige utslag. Tittelen har Greni hentet fra Alain Robbe- Grillets Sjalusi, som også har inspirert fortellerposisjonen i første del av romanen. – Flere forfattere er til stede i boka, noen mer eksplisitte enn andre. Men det skal sies at den intertekstuelle virksomheten i roma nen er noe vilkårlig. Det er ikke alltid en klar overføringsverdi i form av ideer og forestil linger. De fleste sitatene jeg bruker kom mer nok snarere fra en ekstase og glede for litteraturen. Når jeg bruker andre forfattere i skrivingen, er det mer som et uttrykk for lesningens gleder enn en intellektuell dialog. Greni ble antatt til Signaler i 2018 med en

DEBUT / 8

kortversjon av Langs det utslåtte håret, og har siden bearbeidet teksten til en roman. Han beskriver arbeidet som utfordrende, men givende. – Den sørafrikanske forfatteren Coet zee konstaterer nøkternt i et intervju at det er ingenting storslått ved å skrive, det er industri! Det som utsies er kanskje i bunn og grunn at man må ha respekt for håndverket, å skrive. Det handler ikke om inspirasjon, men om arbeidslyst, vilje og utholdenhet. – Hvem bør lese boka? – Jeg håper boka treffer så mange som mulig. Kanskje en egen anbefaling til alle romantikere. Til syvende og sist er det et kunstnerisk uttrykk, og jeg håper boka er interessant som et stykke litteratur. Langs det utslåtte håret kommer 07.01.2019

Navn og alder: Sofus Greni, 24 år. Jobber med/opptar meg ved siden av skriving: Tar en master i allmenn litteraturvitenskap og jobber i TV 2 Her skriver jeg: I sommermånedene, i et tomt hus på Hamarøy Leser nå: Døden i Venedig av Thomas Mann Hører på: Akkurat nå, At Least for Now av Benjamin Clementine Største inspirasjonskilde: Guttungen som sklei på isen i morges, så både pennal og notatbøker fløy ut av ranselen. Tre nettsteder jeg alltid sjekker: YouTube, Morgenbladet og Gmail

Fra redaktøren: «SJALUSIEN ER GRØNN, OG SJALUSIEN LIGGER OFTE PÅ LUR BAK DEN ROSA SKYEN UNGE, FORELSKEDE PAR SVEVER PÅ. LANGS DET UTSLÅTTE HÅRET ER EN OPPSIKTSVEKKENDE STRAMT OG DREVENT FORTALT ROMAN. DEN ER SÅ SELVSTENDIG OG SAMTIDIG SÅ I SAMSPILL MED SINE HJEMLIGE OG INTERNASJONALE FORBILDER, AT DET ER EN LITTERÆR FRYD. SOFUS GRENI, DER HAR DU EN TYPE. BARE TITTELEN, LIKSOM.»

SIG M

S Ø R E N SE N

9 / DEBUT

Tidsreiseren Lina-Marie Ulvestad Halås’ første roman begynte som et morfologisk eksperiment. Med Randhav viser hun hvordan en tegneserie fra 80-tallet kan bli en stilsikker allegori i en roman om minner, sorg og tap. AV: MAJA HATTVANG

ina-Marie Ulvestad Halås’ debut roman åpner med å referere til Watchmen, anti-superhelt-tegneserien fra 80-tallet som er den eneste grafiske roma nen som har fått plass på Times’ liste over de 100 beste engelskspråklige bøkene fra forrige århundre. Etter en ulykke på laboratoriet der han jobber, blir Dr. Jonathan Osterman den udødelige karakteren Dr. Manhattan, som kan «se hele sitt evigvarende liv utfolde seg samtidig. … Det finnes ingen fremtid, ingen fortid, ingen nåtid». Halås skriver fram den samme opplevelsen av tid i resten av roma nen, gjennom en historie om en kvinne som returnerer til hjemstedet sitt.

DEBUT / 10

Navn og alder: Lina-Marie Ulvestad Halås, 27 år. Jobber med/opptar meg ved siden av skriving: Nå for tiden jobber jeg som lærer på videregående. Det tar en del tid! Ellers er jeg mye sammen med venner, enkelt og greit. Hvor og når skriver jeg: Det varierer. Om jeg ikke sitter hjemme, sitter jeg på kafé, eller på Skriveloftet. Jeg har noen krypinn rundt omkring. Jeg får idéer når som helst, men jeg er ikke alltid like flink til å ha med meg noe å skrive på. Da noterer jeg på mobilen og skriver når jeg kommer hjem. Leser nå: Nancy Drew og tårnet med de vridde lys Hører på: Den siste tiden har jeg hørt mye på albumet Kodoma av det franske metall-bandet Alcest. Største inspirasjonskilde: Lysten til å skrive noe bra. Og havet, da. Tre nettsteder jeg alltid sjekker: Twitter, Instagram og VG

11 / DEBUT

Foto: © Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

«Jeg ville holde på denne idéen om å prøve å gjenskape følelsen av å være barn og voksen samtidig,» sier Lina-Marie Ulvestad Halås. I januar debuterer hun med romanen Randhav.

– Tanken oppsto fra den følelsen jeg har når jeg kommer hjem, hvordan jeg glir inn i den stemningen jeg hadde som tenåring, men samtidig er veldig bevisst på at jeg ikke er den personen lenger. Jeg tror jeg tenkte over det første gang en gang jeg hentet inn posten og husket hvor lang veien til postkassestativet var da jeg var liten. Snøen nådde meg til godt over knærne og det blåste fælt, jeg var helt utslitt da jeg endelig nådde fram. Så, plut selig, var det bare noen meter bort til veien gjennom et tynt lag nysnø, og snøstormen var bare noen filler som fløy bortetter. Jeg ville prøve å gjenskape det, den følelsen, det ble som et eksperiment. Eksperimentet har ført til en roman skrevet helt i presens, til tross for at store deler av handlingen er tilbakeblikk og minner. I forbindelse med jobben som naturkonsulent skal hovedpersonen un dersøke en tomt på øya hun vokste opp på, der kommunen skal bygge et nytt museum. Hun bor hjemme hos moren under opphol det, og u nderveis dukker minnene om den døde broren hele tiden opp. Det ene øyeblik ket går hun langs stranden for å undersøke tomta, i det neste er hun seks år og fanger krabber i en isboks med saltvann. – Jeg ville holde på denne idéen om å prøve å gjenskape følelsen av å være barn og voksen samtidig, jeg ville skrive i presens og prøve å fraskrive meg et preteritum. Det viste seg å bli en omfattende prosess, jeg måtte gå teksten veldig etter i sømmene. Halås har gått forfatterstudiet i både Tromsø og Bø, og tror det har vært avgjør ende for skrivingen. – For meg var det veldig viktig. Jeg er fremdeles ikke sikker på om det går an å lære å skrive, men studiet åpner i alle fall noen veier inn i litteraturen som en kanskje ikke får ellers. Året i Bø ble et slikt år for meg, det var der jeg lærte å lese. Etter noen

DEBUT / 12

år kom jeg fram til at jeg ville søke Forfatter studium 2 i Tromsø. Da hadde jeg fått kon takt med Frederik, redaktøren min, og var veldig fornøyd med det, men jeg følte at jeg sto litt i stampe når det kom til hva jeg egen tlig jobbet med. Tidlig fikk jeg en lesning av en medstudent som hjalp meg veldig, og mye falt på plass allerede da. Det er ikke sikkert at boka ville blitt som den ble uten det året. Randhav er betegnelsen på havområder som ligger nær fastlandet, og som omslut ter øyene rundt. Hun er selv oppvokst ved kysten. – Det er jo et av de store temaene i litte raturen, da, havet, døden og kjærligheten. Hun måtte jo bo der. I tillegg er det lettere å plassere en person på et sted du kjenner til. Man blir litt traust, kanskje, av å vokse opp med havet rett utenfor stuevinduet. Noen ganger blåser det så kraftig der ute at man blir stående på stedet hvil. Da gjelder det bare å lene seg framover og traske i vei, så kommer man seg fram til slutt. Romanens sentrum, savnet etter den døde broren, skrives fram med en egen evne

«Jeg er fremdeles ikke sikker på om det går an å lære å skrive, men forfatterstudiene åpner i alle fall noen veier inn i litteraturen som en kanskje ikke får ellers.» Lina-Marie Ulvestad Halås

til å fange minner. Halås tror både lesing og skriving kan være nyttige verktøy for å komme videre etter et tap. – Akkurat den sorgen er så forskjellig for alle. Jeg tror lesing hjelper på den måten at noe kommer utenfra, at det finnes noen andre som har satt ord på noe som får det til å bevege seg inne i deg. Jeg har alltid vært sånn at jeg skal analysere alle tanker jeg har og endevende hver eneste følelse som dukker opp, men det er lett å miste seg selv i det også. Da kan skrivingen komme til nytte, til og med om en skriver om helt andre ting enn et tap i seg selv. Ofte når jeg skriver, kommer det formuleringer jeg aldri kunne kommet med muntlig, skriften er mer av en stream of consciousness, det kommer fram ting jeg ikke visste at jeg tenkte. Randhav kommer 31.01.2019.

Fra redaktøren: «RANDHAV ER EN TEKST SOM PÅ FINURLIG VIS SETTER TIDEN I SPILL: LINA-MARIE ULVESTAD HALÅS TAR UTGANGSPUNKT I TEGNESERIEFIGUREN DR. MANHATTAN OG KLARER Å GJØRE DEN TOTALE TIDSERFARINGEN HANS TIL EN GJENNOMGRIPENDE ALLEGORI I SIN R OMAN. SELVFØLGELIG BLE JEG FASCINERT AV MANUSET.»

F RE D

LØ N ST A D

13 / DEBUT

DEBUT / 14

Foto: Â© Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

«En sykdom som gir så mye smerter, reproduktive og seksuelle problemer for menn, ville vært en skandale.» Columbia-alumnen Karen Havelin debuterer på to språk samtidig. Her forteller hun om hvordan det var å studere under Paul Beatty, arbeidet med Les pakningsvedlegget nøye og hvorfor det forskes så lite på endometriose. AV: MAJA HATTVANG

ilblivelseshistorien bak Karen Have lins debutroman er litt utenom det vanlige. Arbeidet begynte mens hun tok en Master of Fine Arts i skriving ved Columbia University i New York, der hun blant annet studerte under Paul Beatty. – Da jeg ankom New York hadde jeg ikke noen tekster på engelsk jeg kunne falle til

bake på, og Paul Beatty krevde mange sider per innlevering. Jeg måtte begynne å skrive mye, fort. Selv om det selvsagt har skjedd veldig mye bearbeiding siden, er noen av tekstene jeg skrev det aller første semesteret med i boken slik den er nå. Boka har blitt antatt både på engelsk og norsk, av forlag i USA og Storbritannia i tillegg til Cappelen Damm.

Karen Havelins roman Les pakningsvedlegget nøye ble til mens hun gikk det krevende skriveprogrammet ved Columbia University, med Paul Beatty som lærer. Boka kommer i mai.

15 / DEBUT

Navn og alder: Karen Havelin, 38. Jobber med/opptar meg ved siden av skriving: Helsen min. Hvor og når skriver jeg: Hjemme, noen timer hver morgen. Leser nå: Gary Shteyngarts siste roman, Lake Success. Den handler om en mis lykket børsmegler som reiser på tvers av USA med Greyhound-buss. Den er både hjerteskjærende og utrolig morsom. Hvite middelaldrende menn i krise er et ganske uttømt tema, men han gjenopp finner genren. Hører på: I det siste, Christine and the Queens sitt siste album. Største inspirasjonskilde: Annen kunst, ofte ikke litteratur, men musikk, dans og billedkunst. Tre nettsteder jeg alltid sjekker: Instagram, New York Times, Parfymebloggen «The Dry Down», som gir meg mye glede. https://thedrydown.substack.com/

– Det vært spennende å gjenoppdage boken min på norsk. Det har vært krevende arbeid rent språklig, men også givende og interes sant. I Les pakningsvedlegget nøye møter vi Laura som bor i New York, skriver og lever et tilsynelatende attråverdig liv med barnet sitt. Et uanmeldt besøk av en ekskjæreste fra Norge utløser en strøm av minner, og histo rien går bakover i tid til vi møter Laura som ung skøyteløper. For Havelin var undervis ningen med Paul Beatty uvurderlig. – Han var min første skrivelærer på Columbia, og hadde sitt første semester som underviser selv. Han var en ganske så krevende, men også veldig sjenerøs lærer. Det gjelder egentlig hele den amerikanske

DEBUT / 16

universitetsopplevelsen min: Du må legge inn mye arbeid, men får mye igjen for det. Folk legger merke til innsatsen din. Hun beskriver tiden på Columbia som krevende, men fantastisk. – Det beste var medstudentene. Ingen ender opp der ved en tilfeldighet, og ingen kaster bort tiden. Alle medstudentene mine var både talentfulle og hardtarbeidende. Det skaper et unikt miljø. Det er derimot ikke noe for alle, mener Havelin. – Du må være forberedt på å jobbe utro lig hardt. Det krever en lang prosess med mye arbeid og utgifter for å komme inn. Du kan ikke være flau over å be om hjelp og vise at du prøver alt du kan.

«Da jeg ankom New York, hadde jeg ikke noen tekster på engelsk jeg kunne falle tilbake på, og Paul Beatty krevde mange sider per innlevering. Jeg måtte begynne å skrive mye, fort.» Karen Havelin Fra redaktøren: «LES PAKNINGS VEDLEGGET NØYE ER SÅ MYE MER ENN EN ROMAN OM KRONISK SYKDOM. KAREN HAVELIN SKRIVER VARMT, SÅRT OG HUMOR ISTISK OM DRØMMER, KUNSTLØP OG ET BERGEN I REGN, OM MINNER, VENNSKAP OG KJÆRLIGHET. OG IKKE MINST OM GLOHEITE SUBWAY-TURER OM SOMMEREN I NEW YORK. LAURA VIL JO BARE HA ET SETE Å HVILE DEN SLITNE KROPPEN SIN PÅ.»

MAR

Hovedkarakteren i Les pakningsvedlegget nøye har endometriose, en sykdom som rammer ca. 10 prosent av alle kvinner i løpet av livet. Sykdommen kan gi sterke smerter og utfordringer med å få barn, men er likevel relativt ukjent. Et klart tegn på diskriminer ing, ifølge Havelin. – Det er ingen tvil om at det ville vært annerledes om denne sykdommen rammet menn. En sykdom som gir så mye smerter, reproduktive og seksuelle problemer for menn ville vært en skandale. Og det er en skandale at denne sykdommen ikke prio riteres høyere. Det er snakk om enorme mengder skjult og neglisjert lidelse. Det er forsket en del på sykdomshierarki og hvordan ulike pasienter prioriteres. Dette er så innarbeidet at det virker naturlig. Middel aldrende menn med hjerteproblemer har det blitt forsket veldig mye på. Ikke at romanen bare handler om smerte og lidelse – det vil hun gjerne understreke. Boken er først og fremst en varm og mor som roman, som gir innblikk i unge sinn i møte med den store verden, absurde sider ved amerikansk helsevesen og drømmene til en skøyteløper. Selv er Havelin strålende fornøyd med å være bokaktuell på to språk samtidig. – Det føles fantastisk! Det har krevd enormt mye arbeid gjennom mange år å komme hit.

SS TR ETV

Les pakningsvedlegget nøye kommer mai 2019.

17 / DEBUT

Kaja Kvernbakken tar med leseren til svĂ¸mmehallen i sin debutroman. Lukta av klor kommer i januar.

Å SVØMME MOTSTRØMS AV: MAJA HATTVANG

aja Kvernbakkens debutroman foregår i svømmehallen. En ren tilfeldighet, skal vi tro forfatteren, selv om hun er glad i å svømme selv. – Det bare ble sånn. Fortellerstemmen som dukket opp i hodet mitt, viste seg å være en svømmer, så da måtte jeg bare følge henne inn i det universet.

19 / DEBUT

Foto: © Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

Kaja Kvernbakken har brukt de siste fire årene på å dykke ned i et svømmeunivers, og debuterer endelig med en oppvekstroman som oser av klorlukt.

«I hovedpersonen Mina kan jeg kjenne både på drivkraften i å ville være best, men også på følelsen av ikke å høre ordentlig til noe sted.» Kaja Kvernbakken

Lukta av klor er en oppveksthistorie om 17 år gamle Mina, lillebroren Jo, og faren hennes, nordsjødykkeren som en gang i tiden tok henne med på babysvømming. Kvernbakken begynte på en novelle med samme navn for fire år siden, og har «tråkket rundt i dette tekstuniverset siden», som hun sier. – Samtidig gikk det veldig fort da jeg først sendte manuset inn til forlaget. Den lille familien i romanen har nylig flyttet nordover, til midnattssola, og da den nye, satseorienterte svømmetreneren Therese oppdager at Mina er et naturtalent, begynner Mina å trene enda mer m ålrettet. Hun blir stadig bedre, og i sin første konkurranse oppnår hun resultater som vekker oppsikt. «Etter fire hundre meter er musklene blitt varme, pulsen jevn. Etter fire hundre meter kan jeg fortsette for alltid». Svømming er regler, teknikk, kostholds regime. – Jeg vet at det er veldig mange klub ber som har stort fokus på at det skal være et godt tilbud både til dem som ønsker å konkurrere, og til dem som «bare» vil svømme. Hvorvidt det er sunt å konkurrere så målrettet som ung, tror jeg avhenger helt og fullt av barnet og menneskene det har rundt seg. Jeg tror det er synd å holde tilbake

DEBUT / 20

et talentfullt barn som har lyst til å konkur rere, men det må være lystbasert. For Mina blir treningen en måte å takle tilværelsen på, noe å holde fast i. Det blir etter hvert tydelig at ikke alt er som det skal med Minas bror Jo, og at faren sliter med å holde ting i gang. Mina dras mellom svømmekarrieren og en familie i oppløsning. Kvernbakken kan identifisere seg med både Mina og faren hennes, på forskjellig vis. – I Mina kan jeg kjenne både på driv kraften i å ville være best, men også på følelsen av ikke å høre ordentlig til noe sted. I faren kan jeg kjenne på håpløsheten i å forsvinne fordi du setter andres behov foran dine egne. Et tydelig stilistisk trekk ved romanen er måten Kvernbakken hele tiden sirkler rundt svømmehallen. Hun skriver teknisk, nesten mekanisk om måten musklene spenner seg på, hvordan klorlukta aldri slipper helt taket i huden til Mina. Hun har ett tydelig råd til andre skrivende: – Tør å skrive dårlig. Og skriv ting ferdig. Det er ikke sikkert det er bra nok første gang, eller andre, men det er den eneste måten å bli bedre på. Lukta av klor kommer 14.01.2019

Navn og alder: Kaja Kvernbakken, 36 år. Jobber med/opptar meg ved siden av skriving: Jobber frilans som oversetter. Opptatt av å ha det godt, og å lære hva det innebærer for meg: Fjas, ro, lesing, god mat, reiser, yoga, meditasjon og ikke minst skriving. Hvor og når skriver jeg: Når som helst og hvor som helst, men spesielt rett etter at jeg har stått opp. Da skriver jeg i en time før jeg gjør noe annet. Leser nå: Alltid nyheter av Monica Isakstuen. Den er helt nydelig og anbefales varmt. Hører på: Podcaster: The Guilty Feminist, La Poudre, God save the people, Aftenpodden Musikk: Mye forskjellig, men gjerne favorittspillelisten min – One Kaja to go Største inspirasjonskilde: Annen litteratur. Gjerne diktbøker. De setter i gang språket. Tre nettsteder jeg alltid sjekker: Instagram, Instagram og Instagram. Fra redaktøren: «KAJA KVERNBAKKEN SKRIVER OM RELASJONER OG ANSVAR, MEN DET ER SELVE VERDENEN HUN LAR DETTE SKJE I SOM SUGER MEG INN: SVØMMEHALLEN. TRENINGEN OG DISIPLINERINGEN DEN GIR SOM EN MÅTE Å BEHERSKE VERDEN PÅ. TRENING SOM OVERLEVELSE ER ALTFOR LITE SKREVET OM SAMMENLIKNET MED F.EKS. RUS. LUKTA AV KLOR ER EN SANN COMING-OF-AGE STORY.»

F RE D

LØ N ST A D

21 / DEBUT

DRONNINGER AV SAMTIDEN Nora Lindblad portretterer unge voksne kvinner i all sin hverdagslige storslåtthet. AV: MAJA HATTVANG

Foto: © Gøril Sætre

ebutboka til Nora Lindblad, novelle samlingen Hold heisen, befolkes av unge kvinner som på mer eller mindre famlende vis forsøker å finne sin plass i livet. Formen kom av seg selv, forteller Lindblad, fokus lå på det hun ønsket å fortelle. Resul tatet er komisk, tragisk og virkelighetsnært. I Hold heisen møter vi helt vanlige unge kvinner – med komplekse følelser. – De er på leting etter trygghet og bekref telse i seg selv og rundt seg. Samtidig er de på leting etter noen slags svar uten å vite hva de vil ha svar på, forklarer Lindblad. Én selger Chanel-veska på Finn i et forsøk på å sikre sin egen økonomiske selv- stendighet, en annen prøver hardt å skjenke en mann færre tanker enn han skjenker henne. Kanskje kan boka leses som et mini

DEBUT / 22

I samlingen Hold heisen, som kommer i januar, skriver Nora Lindblad noveller om helt vanlige unge kvinner med komplekse følelser. «De er på leting etter trygghet og bekreftelse i seg selv og rundt seg», sier hun.

«Jeg opplever ikke unge nå om d agen som late, men vi har kanskje flere ressurser enn unge før, som tillater oss å leve et rikere liv» Nora Lindblad

Navn og alder: Nora Lindblad, 26 år. Jobber med/opptar meg ved siden av skriving: Studerer ved HVL i Sogndal Hvor og når skriver jeg: Jeg skriver hvor som helst, kanskje mest på dagtid. Da jeg bodde i Oslo, foretrakk jeg å sitte på Litteraturhuset. Leser nå: Hvorfor barnet koker i polentaen av Aglaja Veteranyi Hører på: Tove Lo Største inspirasjonskilde: Jeg inspireres av musikk som passer min sinns tilstand i øyeblikket. Tre nettsteder jeg alltid sjekker: NRK, Pinterest og Netflix DEBUT / 24

Fra redaktøren: «EN VENN AV MEG SA AT HUN KJENTE EN SOM SKREIV, OG SOM HUN MENTE HADDE NOE SPESIELT. VILLE JEG LESE EN TEKST ELLER TO? NORA LINDBLADS HELT EGNE STIL VAR TYDELIG FRA FØRSTE SIDE – RETT FRAM, NAKENT OG STERKT. KARAKTERENE I NOVELLENE HENNES HAR EN BRANN I SEG – ENTEN DE LENGTER ETTER Å FÅ KJÆRLIGHET, ANERKJENNELSE ELLER EN NY START.»

K A RI

portrett av dagens unge voksne: uovervinnel ige og sårbare på en gang, dyktige på mye, andre ganger avhengige av at mamma og pappa kommer og ordner opp. Lindblad tror dagens unge bærer preg av en optimistisk oppvekst kombinert med møtet med et røft verdensbilde når de først skal bli voksne. – En kan anta at det handler om hvordan unge nå har blitt løftet opp av foreldre og blitt fortalt at de kan bli hva de vil. Dette kan ha gjort dem selvsikre og kapable. Samtidig blir de unge avhengige av foreldrene sine for å fortsatt kunne føle seg selvsikre og kapable. Verden møter ikke de unge med den samme sikkerheten foreldrene har gitt, derfor blir de mer avhengige av å falle tilbake på forel drene sine. I siste novelle, «Side om side», er karak teren på motvillig middagsbesøk hos beste moren sin. Hun vet at bestemoren helst vil at hun skal bli frisør, som henne. Når hun forteller at hun har fått bokkontrakt, at hun har skrevet noe som skal gis ut, er hun likevel stolt. Den gamle er ikke imponert: «Det ække penger i sånt. Du veit aldri om noen kommer til å kjøpe’n heller. Hva slags bok var det du sa det skulle bli? Krim?». – For mormoren i novellen, som har utført fysisk arbeid hele livet, blir det flåsete å tenke seg at barnebarnet skal tjene penger

på nedskrevet oppspinn som ikke tjener samfunnet i den ene eller andre retningen. Samtidig er mormoren en sterk tilhenger av janteloven. Derfor syntes hun ikke noe om at barnebarnet skal flotte seg med tittelen som forfatter, og tro at hun er noe mer spesiell enn andre. Mormorens dom over ungdommen er typisk hard: «Da hun var ung, gikk hun rett ut fra ungdomsskolen og begynte å jobbe som frisør og hadde ikke stoppet siden. Ikke sånn som ungdommen nå. Skal bare ha fri hele tida.» Lindblad derimot står opp for karakterene sine. – Jeg opplever ikke unge nå om dagen som late, men vi har kanskje flere ressurser enn unge før, som tillater oss å leve et rikere liv. Jeg tror at det kan se slik ut for eldre generasjoner, fordi de fleste unges hverdag og liv er ganske forskjellig fra hva det var da de selv var unge. Selv kommer Lindblad også fra en familie med tre generasjoner frisører, men hun av viser at det er seg selv hun skriver om. – Handlingene og karakterene er fiktive, men også løst inspirert fra egne erfaringer. Karakterene lever sine egne liv i boka, uavhengig av mitt liv. Hold heisen kommer 21.01.2019

25 / DEBUT

EN BEGAVELSE FOR EKSTASE

Martin Svedman skriver dikt om rusbegavelse, alkoholikerens grenseløshet – og rusen ved å være edru. Det vet han alt om. AV: MAJA HATTVANG

eksperimentere med å skrive dikt mens han gikk på Forfatterstudiet i Tromsø. – Den tidlige greske poesien handlet ganske utelukkende om døden, rus og havet. Jeg går tilbake til røttene i samlingen min. Et lyrisk jeg som drikker er et klassisk ut gangspunkt for poesi. Og heldigvis hadde jeg egne erfaringer jeg kunne bruke, jeg trengte ikke gjøre research eller finne på så mye, forteller Svedman, som i dag er edru. Debutsamlingen består av enkle, versal løse dikt, med stadig tilbakevendende bilder

–

n alkoholiker tror at andre liker alkohol like godt som ham; hvis andre avstår fra fylla må det være fordi de er supermennesker. Det blir kjernen i hans selvhat. Hvorfor kan ikke jeg slutte når alle andre kan? For åtte år siden var Martin Svedman i ferd med å drikke seg ihjel. I vinter debuter er han med poesisamlingen Når jeg drikker, der vi følger dikter-jeget Henrik i en krono logisk utforbakke fra barndom til rehab. Det selvbiografiske stoffet kom da han begynte å

DEBUT / 26

«Jeg går tilbake til røttene i samlingen min. Et lyrisk jeg som drikker er et klassisk utgangspunkt for poesi,» sier Martin Svedman, som debuterer med diktsamlingen Når jeg drikker i januar.

27 / DEBUT

«Jeg skriver om en person som har en slags rusbegavelse, han nyter rusen mer enn andre. I det minste er det slik i starten. Han får ikke nok.» Martin Svedman fra havet: «dressen min/er fôret med sjøgress/ knappene har sugeføtter/som beveger seg under dagen/havfruene sydde den til meg/ snittet er ekstravagant». Diktene mine har mye å fortelle på kort tid, jeg prøver å gi gass hele veien. Jeg har alltid vært glad i poesi fra det sene 1800-tall: symbolismen, dekadansen, tidlig modernisme. Lautréamonts hyllest til havet. Mallarmés matroser. I starten av samlingen oppdager det unge dikter-jeget Henrik et slags anlegg for å drikke: «har/en begavelse/for ekstase». – Jeg skriver om en person som har en slags rusbegavelse, han nyter rusen mer enn andre. I det minste er det slik i starten. Han får ikke nok. Som voksen er Henrik heller besatt av tanken på å kunne drikke som andre. Likevel hengir han seg grenseløst til alkoholen, igjen og igjen. Hvis du drikker igjen, går jeg fra deg, truer samboeren hans. Likevel drikker han. Svedman ville skrive fram de destruktive sidene av rusen, men også rusen ved å ikke drikke. – Det vondeste et menneske kan oppleve er å bli dratt mellom to motstridende impul ser som er like sterke. Henrik vil drikke, men han vil også være normal. Han blir frelst når han drikker fordi han opplever at han har tatt et valg, han lar den ene impulsen seire over den andre. Daniel i boken tar et annet valg. Han sier han kjenner seg lettere etter å vært edru i ett år. Blir frelst på en mindre destruktiv, mindre dramatisk måte. Alkoholen er en selvskreven gjest i de fleste sosiale sammenhenger i samfunnet, samtidig som vi helst ikke vil vedkjenne oss

DEBUT / 28

dem som tipper over på feil side av rusen. Men det er ikke nødvendigvis drikkekulturen som er problemet, mener Svedman. – Det er menneskelig å misbruke. Hvis jeg må peke på et problem, så er det kan skje heller at vi ikke har en godt utbygget edruskapskultur. I London eller Los A ngeles er det helt normalt å finne en identitet i det å være edru. Det er respektabelt. Folk ljuger på seg alkoholisme for å kunne bygge nettverk blant edru filmprodusenter. I Norge antar vi at de fleste reagerer likt som oss selv når det gjelder alkohol. Alkoholikeren skam mer seg og tror at andre har mer viljestyrke, mens ikke-alkoholikeren tror at alkoholiker ens drikking må skyldes en skummel psyki atrisk diagnose. Alkoholikerens oppførsel fremstår jo som absurd for en person som selv blir trett etter to glass vin. Selv håper Svedman at Når jeg drikker kan bidra til mer åpen og ærlig kommunikasjon rundt rusproblematikk, og hjelpe folk med å leve seg inn i andre menneskers situasjon. – Hvis man klarer seg gjennom rusmis bruk, har man muligheten til å bli en bedre utgave av seg selv. Hvis jeg aldri hadde drukket, hadde jeg aldri blitt edru.

Navn og alder: Martin Svedman, 42 år. Jobber med/opptar meg ved siden av skriving: Jeg jobber og sliter og prøver å få bruk for økonomgraden min. Hvor og når skriver jeg: Skriver mens trikkene dundrer i gaten og sønnen min på fem spiller et dataspill som heter Megaman. Leser nå: Robert Pinget, Fable. Ice av Anna Kavan. Hører på: Lifestyles of the Laptop Cafe. Største inspirasjonskilde: Sønnen min. Han har vært tålmodig mens jeg har skrevet. Vi skal besøke Megaman-land i Osaka så fort det dumper inn en royalty- sjekk. Tre nettsteder jeg alltid sjekker: Jeg levde lenge nesten helt unplugged. Internett er gøy. Hvis det forsvant ville jeg savnet det, men bare en kort stund. Hvis noe viktig skjedde, kunne myndighetene trykket opp plakater.

Når jeg drikker kommer 07.01.2019

Fra redaktøren: «ALLE HAR STOFF I SEG TIL Å BLI FORFATTER, SIES DET, MEN BARE NOEN FÅ KLARER Å GI STOFFET SITT EN FORM SLIK AT LITTERATUR OPPSTÅR. MARTIN SVEDMAN HAR STOFF TIL ET HELT ORKESTER. DET STRÅLENDE MED HANS DEBUTSAMLING ER HVOR UBESVÆRET HAN BEHANDLER DETTE STOFFET. EN SÅ ENKEL FORM HAR DET TATT LANG TID Å FINNE. MARTIN SVEDMAN ER IKKE PLUKKET OPP FRA EN ELLER ANNEN BAR, HAN KOM HIT FRA LITTERATUREN.»

SIG M

S Ø R E N SE N

29 / DEBUT

Naja SĂ¸tje-Thomsens debutroman sprang ut av forfatterens forvirring omkring relasjonen til sin egen far. Vi levde i gĂĽr kommer ut i mai.

Jakten på en far Debutromanen til Naja Søtje-Thomsen har ligget i henne lenge. Med Vi levde i går forsøker hun å nøste opp i et vanskelig far-datter-forhold som balanserer mellom virkelighet og fiksjon.

–M

AV: MAJA HATTVANG

otoren for å skrive dette har vært at jeg var forvirret omkring relasjonen til min egen far, forklarer Naja Søtje- Thomsen. – Og da han døde da jeg var 21, måtte jeg prøve å forstå ham og opplevelsene vi hadde hatt – og ikke hatt – sammen. Vi levde i går åpner med at en ung dansknorsk kvinne bosatt i København får tele fonen hun har fryktet i mange år: Faren er død. «Du skal nok forberede deg på at faren din ikke blir så gammel. Mamma hadde sagt det til meg flere ganger», står det i romanen. Som eldste datter er hovedpersonen nær meste pårørende. Hun drar til Skagen der hun sammen med broren sin skal gjøre opp dødsboet og bisette faren.

31 / DEBUT

«Hovedpersonen leter vel etter en sann fornemmelse av hvem faren var. Hun lurer på om han elsket henne, og hvis han gjorde det, hvilken motkraft det var i ham som var større enn det.» Naja Søtje-Thomsen

– Jeg er vokst opp med en pappa som gradvis trakk seg fra rollen sin. Likevel har han alltid vært til stede i bevisstheten min, og siden vi bodde i forskjellige land mesteparten av tid en, og han var dårlig til å høre fra seg, fylte jeg selv inn hullene i narrativet. Slik ble han til en blanding av virkelighet og fiksjon, som er en uovervinnelig kombinasjon, virkelig, forteller Søtje-Thomsen. Dødsboet i romanen utgjør en minne gravlund av gjenstander, som hovedpersonen gradvis går gjennom på leting etter faren hun aldri helt kjente. Hun finner en mørkegrønn topplue som lukter som ham, pipen som alltid lå på stuebordet. «Jeg har alltid vært oppmerksom på den. I hvert fall etter at jeg forstod hva den ble brukt til. At det både var farlig og ulovlig. Jeg husker ikke når eller hvordan jeg skjønte dette, men tidlig, om kring da han bodde på Drejerstien, da var jeg fem.» – Hovedpersonen leter vel etter en sann fornemmelse av hvem faren var. Hun lurer på om han elsket henne, og hvis han gjorde det, hvilken motkraft det var i ham som var større enn det. En viktig del av romanen handler om brev hun sendte faren fra hun var barn til hun gradvis vokste opp.

DEBUT / 32

Da hun flytter til Norge med moren som åtteåring, begynner hun å skrive til faren i Danmark. Mens kontakten mellom dem ellers er sporadisk, skriver hun ganske konstant, nesten fram til han dør. Brevene hjelper henne med å huske og tro på sin egen opplevelse. De viser også hvordan hennes forståelse for ham og hans liv modner med tiden, samtidig som den jobber imot nettopp det, ham og hans liv. Romanen beskriver et forhold mellom far og datter som på ingen måte er uproble matisk, men likevel er fylt av kjærlighet. Og om en far som så gjerne ville at alt skulle gå bra da han fikk seg en liten familie, men som ikke klarte å komme seg ut av rusen. Søtje-Thomsen har gått med historien i seg lenge. – Å skrive om det har vært en måte å prøve å sortere og forstå. Da jeg gikk tekst linjen på Westerdals, oppdaget jeg at nesten alle tekstene mine, uansett sjanger, kretset om denne historien. Og da jeg til slutt skulle fordype meg i et større skriveprosjekt, var historien som en trestamme som har falt over veien – ingen vei utenom. Vi levde i går kommer i mai 2019.

Fra redaktøren: «KAN EN FAR-OGDATTER-RELASJON VÆRE NÆR SELV OM DE HAR BODD I HVERT SITT LAND? I SKRIVINGEN SPOLER NAJA SØTJE-THOMSEN BAKOVER FOR Å SAMLE ALLE Ø YEBLIKK – FAREN SOM SYKLER TIL RESTAURANTJOBBEN I SKAGEN MED AVREVNE OLASHORTS, HUN SOM SKRIVER BREV MED UTROPS TEGN TIL HAM FRA NORGE, HUN SOM STÅR PÅ FERGEKAIA OG SKJØNNER AT HAN IKKE KOMMER. DET KOMISKE, TRISTE OG ØMME TREFFER MEG.»

K A RI

Navn og alder: Naja Søtje-Thomsen, 31 år. Jobber med/opptar meg ved siden av skriving: Mens jeg har skrevet Vi levde i går, har jeg jobbet periodevis i NRK med dokumentarserier. Yoga fyller også mye i livet mitt, både i form av egen praksis og at jeg underviser. Hvor og når skriver jeg: Helst uten for mange avbrytelser i for- og etterkant. Første del av dagen er jeg friskest i hodet. Og skriver heller en måned i strekk enn hver morgen før jobb. En del av boka er skrevet i Skagen, en del på skriveloftet på Litteraturhuset, men også med noise cancelling på kafé. Leser nå: Kim Larsen – Mine unge år. Det er blitt skrevet flere bøker om Kim L. uten at han har bidratt selv. Nå skulle det endelig skje, men han rakk kun å komme gjennom ungdomstida, før han døde i september i fjor. Hører på: Discover Weekly har mange gode forslag til musikk som jeg kan bruke i yogaklassene, så det må være det jeg hører mest på. Det er ikke så mye panfløyter eller mantraer, men vet ikke hva man kaller sjangeren. Største inspirasjonskilde: ...til denne boka: Pappa. Ham kommer jeg ikke utenom. Og det er mange flere som har inspirert meg. Tre nettsteder jeg alltid sjekker: Mail og Facebook (Messenger). For å lufte hjernen sjekker jeg emilysalomon.dk (dansk blogg). Skal jeg se på noe, blir det fort dr.dk. Ja, jeg er dansk.

33 / DEBUT

Frist for innsending til neste års Signaler er 1. desember 2019

Hvordan bli forfatter? TEKST: TONJE SKJERVOLD FOTO: MAJA HATTVANG

SIGNALER-REDAKTØR EIVIND HOFSTAD EVJEMO GIR SINE VIKTIGSTE TIPS. – Mitt inntrykk er at mange blir sittende for lenge på manuset sitt før de søker lesere, fordi det eneste man ser for seg er BOK. I de fleste tilfeller er det flere mellomstasjoner før man når fram dit. Signaler kan være en av dem, sier redaktør og forfatter Eivind Hofstad Evjemo.

Hvis jeg sitter på en tekst jeg synes er god, hvorfor skal jeg sende den inn til Signaler? – Signaler gir deg en mulighet til å få en profesjonell vurdering fra profesjonelle lesere, både fra meg som redaktør og for fatter, men også fra de faste redaktørene i Cappelen Damm. Det kan være en måte å få vurdert hvor man står i forhold til en bok utgivelse, være en måte å starte en samtale med et forlag, og det kan være en måte å møte andre forfattere som vil det samme. Jeg har veldig trua på å møte andre folk, få nye lesere, komme seg ut av trygghetssonen. Mitt inntrykk er at mange blir sittende for lenge på manuset sitt før de søker lesere, da det eneste man ser for seg er BOK. I de fleste tilfeller er det flere mellomstasjon er som skal forseres før man når fram dit. Signaler kan være en av dem. Hvordan ser prosessen ut fra dere får inn bidrag til utgivelse? – De skjønnlitterære redaktørene i forlaget gjør først en grovsortering av bidragene. Dette er både fordi det blir for mange tekster å lese for meg alene (400–500), men også fordi de gjerne vil ha en finger med i spillet, sjekke hva som kommer inn, i det stille notere seg noen navn de syns er interes sante. Jeg får to bunker med «ja»-er, som de vurderer som de sterkeste, og en bunke med «kanskje»-er som de har vurdert som svakere, men allikevel interessante. Når de jeg mener er best er plukka, ringer jeg opp og sier YEAH. Da starter redaktør- forfatter-relasjonen som for meg er den mest spennende fasen. Det er liksom her samtalen om litteratur virkelig starter. Dette pågår i ca. én måned før tekstene sendes til produk sjon. I noen tilfeller er tekstene veldig ferdig når de kommer inn, i noen tilfeller er det flere ting å diskutere. Jeg syns min oppgave først og fremst er å stille spørsmål og gjøre forfatteren bevisst på hvordan teksten fun gerer, hva den gjør, for enten å være uenig eller tenke, er det sånn jeg vil at den skal fungere?

Hva ser du etter i tekstene? – Autoritet, og en vilje og selvtillit i stem men som griper meg fra første setning. En fornemmelse av at teksten vil meg noe, mel der at dette er den eneste måten den kan se ut på. Originalitet er sekundært og bonus.

EIVINDS FEM BESTE TIPS TIL FORFATTERSPIRER: 1. Er du poet, vær forsiktig med metafiksjonelle refleksjoner, sånne greier som liksom skal melde at du som poet veit at dette bare er et dikt og derfor mener dette (be)viser at språk bare er flyktig og derfor også meningsløst. Men det stemmer ikke, språk betyr, språk funker. Bygg heller opp enn å bryte ned. 2. Er du prosaist, er det faktisk helt sant at man nesten ikke trenger adjektiver. Opprett et doku ment der du tar bort alle, se hva som skjer. 3. Legg smarttelefonen laaangt unna skrive stasjonen. Gå deg en lang tur, rist av deg tekno logi, tenk på bestemoren din, barndommen din, framtida di, lytt til den stemmen som finnes inni der, den som faktisk er deg. Hva vil den? Hva kan den? 4. Om du er poet, så les over den siste setningen i diktene nøye. Trenger du virkelig den? Er du prosaist, kan det være lurt å tenke at ikke alle avsnitt skal begynne med passive observasjoner, enten det er av en himmel, en stol, kropper som våkner eller at hovedpersonen titter ut av soveromsvinduer. I de fleste tilfeller er det fint med en aktiv setning, at noe skjer, at noe utløses. Greier du å veksle mellom hastig heter på en god måte, har du kommet langt. 5. Vær oppmerksom og nysgjerrig på alle former for litteratur, enten den er hyttebøker, dagbøker, romaner, dikt eller håndskrevne kokebøker fra tante Svanhild. Finn egne forfattere, les gjerne folk du ikke umiddelbart kicker på. Ikke bare fei ting unna. Ha tillit til det du finner.

35 / DEBUT

Sofus Greni Lina-Marie Ulvestad Halås Karen Havelin Kaja Kvernbakken Nora Lindblad Martin Svedman Naja Søtje-Thomsen