NY LITTERATUR - Vårens oversatte høydepunkter by Cappelen Damm Bokmagasiner

Feil takk-skal-du-ha i teateret Bakerst i amfi, mens teateret fylles før arrangementet, reiser jeg meg fra setet mitt for å la en kvinne slippe forbi meg til setet sitt på raden. «Takk», sier hun. «Mmm-hmm!» sier jeg bekreftende. Men jeg har misforstått. Hun takket ikke meg, hun takket plassanviseren, som står en meter bak meg. «Nei, jeg mente henne», sier hun uten å se på meg. Hun ønsket bare å gjøre det klart. LYDIA DAVIS

Visste dere at denne våren kommer det ut en oversatt bok som endret Patti Smiths liv? Eller at vi utgir en fantastisk liten og vakker bok om sorg? Akkurat denne våren kommer det flere litterære perler ut på markedet enn på lenge. Mange av disse når aldri ut i bokhyllene til butikkene. Derfor er det dessverre mange lesere der ute som aldri får vite at det ligger gull på lager og venter. Dette ønsker vi å endre på. Derfor har redaksjonen og markedsavdelingen gått sammen om å lage dette magasinet. Her kan du bli bedre kjent med tekstene – og forfatterne våre. Vi har også benyttet oss av god litterær kompetanse utenfor forlagshuset. Innholdet skal gi mer enn en vanlig katalog, her kan du lese intervjuer, essays og utdrag fra bøkene. Avslutningsvis er det en samtale med en av våre fremste litterære stjerner, Lydia Davis. Hun som også lærte seg norsk for å kunne lese Dag Solstad på originalspråket. Janne Stigen Drangsholt gir oss verktøy til å forstå teksten til Max Porter bedre. Romanen hans Sorg er den greia med fjær er egentlig et skattekammer av litterære referanser. Dette magasinet er ment for alle som er glade i god litteratur, enten du jobber i bokhandel eller bare er glad i å lese! God fornøyelse!

INNHOLD: 05. Intervju med EMMA CLINE, debutanten som overrasket alle 12. Mens vi venter på Bojangles er en bittersøt fortelling fra Paris 18. M ALIN PERSSON GIOLITO har skrevet sitt livs roman 24. Astragalen – romanen som endret PATTI SMITH 30. LYDIA DAVIS i samtale med sin oversetter 37. Roar Listhaugen om MILAN KUNDERAS litterære posisjon og stadige aktualitet 44. Janne Stigen Drangsholt om sorg i litteraturen 47. BEN LERNER – USAs litterære wonderboy 54. Sju gode år – Klokt, absurd og vittig fra Israel 58. D ORTE NORS om middelaldrende kvinners usynlighet 66. Nådeløst om mannstilværelsen 71. Et glimt fra Nord-Korea 75. Katalog

Maria Myrvoll Markedssjef oversatte romaner Cappelen Damm

En oppsiktsvekkende debutroman Emma Cline er en av de sjelden debutantene som både har vunnet kritikernes hjerter – og samtidig inntatt bestselgerlistene. Tekst: Anne Fløtaker

I løpet av noen korte sommer- og høstmåneder tok Cline først USA og England med storm, og deretter Europa. Hun har vært innom bestselgerlistene i de fleste landene der hun er utgitt – og det er ikke mindre enn 35. Vi snakket med Emma om boka og utgivelsen. Det var mange som hadde store forventninger til Jentene, og et ikon som Lena Dunham framsnakket boka grundig. Så kom den ut, og levde opp til forventningene, ikke bare i USA og England, men i Europa også. Den var for eksempel på bestselgerlisten i et lite land som Island – hvorfor tror du boken treffer så bredt?

Jeg tror det er noe dypt universelt ved ønsket om å bli sett og forstått, og det er dette behovet som er kjernen i boken. Vi går alle gjennom ungdomstiden, og selv om de færreste av oss opplever noe så ekstremt som det Evie gjør, er hennes historie et ‘i-verste-fall’ for en ganske vanlig situasjon – tenåringer ønsker å bli elsket og forstått og blir satt i en veldig sårbar posisjon når verden benytter seg av deres behov. Du har skrevet frem Evie og hennes lengsel etter å høre til og å bli elsket uten en falsk tone, hvordan fant du frem til henne? Boken begynte opprinnelig med Evie som voksen – for meg var det hun som var utgangspunktet for historien, en kvinne som hadde vært perifert involvert i en beryktet forbrytelse som tenåring. His-

torien startet med at jeg forsøkte å forestille meg hvordan hun rettferdiggjorde sin tvetydige moralske holdning for seg selv. Nostalgi interesserer meg, når fortiden og nåtiden er likeverdig til stede. Evie holdes som gissel av sin egen fortid, hun har ikke laget de forsonende fortellingene vi liker å tro at et traume resulterer i. Du skriver om en kult, og jeg syns det er fascinerende at du ikke skriver om persondyrkelse av en karismatisk (mannlig) leder, men at det er dynamikken mellom de kvinnelige kultmedlemmene de undersøker. Var det klart for deg helt fra starten av at det var slik du ville fortelle historien? Vi er kommet dit hen at den karismatiske mannlige kultlederen er blitt en klisje – jeg tror de fleste er temmelig lei av å lese

– for meg var det hun som var utgangspunktet for historien, en kvinne som hadde vært perifert involvert i en beryktet forbrytelse som tenåring.

Forbrytelsen er jo i grunnen det minst interessante i boken om sånne figurer. Som forfatter var det langt mer interessant å sette fokus på jentene og gjøre Russell til en bifigur. Det gav meg også muligheten til å skrive om jentevennskap, skrive en slags utradisjonell kjærlighetsroman. Jeg er interessert i de hvite flekkene på kartet når det kommer til vennskap, det er så mange språklige og kulturelle koder omkring andre typer relasjoner, som ekteskap og familie, men vennskap er uten den typen sosial kontroll. Det er udefinert, og det tillater alle de tvetydigheter og skitne maktspill som er mest interessante for meg for forfatter. Hva var hovedprosjektet ditt da du begynte å skrive Jentene? Ville du skrive om Manson-sekten? Prosjektet mitt var først og fremst å skrive om den mørkeste delen av en jentes ungdomstid. Jeg grublet frem en måte å bruke elementer fra Manson-historien på, og å gjøre dem relevante for den historien jeg ville fortelle. Det interesserte meg hvordan enkelte forbrytelser blir holdt i live gjennom

den kulturelle bevisstheten, men jeg var aldri opptatt av fakta, det var ikke bokens prosjekt. Det fins allerede så mange bøker og filmer som tar for seg de historiske fakta, å forsøke å vriste noe nytt ut av det stod for meg som helt uinteressant. Forbrytelsen er jo i grunnen det minst interessante i boken. Jeg er mye mer interessert i øyeblikkene med dagligdags psykologisk og emosjonell vold, det er de som er i forgrunnen i boken. Der ligger kjernen i prosjektet for meg; å undersøke volden under overflaten i en helt vanlig jenteoppvekst. I romanen behandler du volden jentene påfører ofrene sine lavmælt og sobert, likevel føles det sjokkerende brutalt når man leser. Det virker som du skifter språklig takt i de scenene. Var det vanskelig å finne den rette stilen og nesten drømmeaktige stemningen disse scenene har? Det var viktig for meg å hverken sensasjonalisere eller glamorisere volden i boken, så jeg måtte være spesielt forsiktig i de de-

lene og velge ord og tempo med omhu. Boken tar på mange måter avstand fra vår kulturs mytologisering og estetisering av vold, så det handler mye om å forsøke å få disse scenene til å reflektere banaliteten og realismen i ondskapen, slik små og ordinære detaljer kan være langt mer skrekkinngytende enn noe mer dramatisk ville vært. Jeg syns langt på vei forholdet mellom Evie som voksen og Sasha, jenta som hun må tilbringe noen dager alene sammen med, både gjenspeiler og kontrasterer Evies vennskap i ungdomsårene og ensomheten hennes som voksen. Hvordan tenkte du da du skapte Sasha-figuren? Sasha er i stor grad et ekko av Evie som ung, en jente som strever for å bli sett. Og heller enn å oppføre seg voksent i situasjonen behandler Evie Sasha som en likeverdig. Evie har ikke forholdt seg til, eller tatt et psykologisk oppgjør med det som skjedde den sommeren da hun var 14, så hun er på mange måter følelsesmessig umoden og tenker og reagerer lett slik en tenåring ville gjort. Jeg tror Sasha skjønner det, og at hun ser at Evie er en umoden voksen.

Foto: Megan Cline

Prosjektet mitt var fĂ¸rst og fremst ĂĽ skrive om den mĂ¸rkeste delen av en jentes ungdomstid, sier Emma Cline.

Sasha-figuren var også en måte for meg å skrive om det å være jente nå på, og på hva som har og ikke har forandret seg siden Evie vokste opp. Scott Rudin har opsjon på å lage film av Jentene. Kommer du til å være involvert i det? Jeg ble spurt om å skrive dreieboka, men jeg er ikke interessert i å involvere meg i filmen. Jeg har tilbrakt så mye tid sammen med disse figurene og i denne situasjonen, nå syns jeg det er spennende å se noen andre gjøre noe nytt ut av stoffet mitt. Hvem eller hva liker du å lese selv? Mary Gaitskill er en av mine favorittforfattere – jeg er full av beundring for hennes evne til å beskrive psykologien i jentevennskap og seksuelle erfaringer. Jeg er også glad i bøker med forrykte fortellere – Lolita, Endless Love av Scott Spencer, Mating av Norman Rush. Og Joan Didion er en annen favoritt, hun skriver om faren og fryden, Californias my-

tologi og bruker de små detaljene til å fortelle den store historien. Leser du noen norske eller skandinaviske forfattere? Karl Ove Knausgård er antakelig den mest kjente norske forfatteren her i USA, og jeg gleder meg også til å lese Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik. Skriver du på noe nytt nå? Ja, noen noveller, og så har jeg begynt på min andre roman. EMMA CLINE kommer til Norge i forbindelse med utgivelsen i slutten av april.

EMMA CLINE: Emma Cline jobber i The New Yorker, og ble tildelt Plimpton Prize for Fiction av The Paris Review i 2014. TPR har utgitt essays og noveller av forfatteren. Debuten, Jentene, er oversatt til 35 språk.

«Jeg så opp på grunn av latteren, og fortsatte å se på grunn av jentene. Håret deres var det første jeg la merke til, langt og bustete. Deretter smykkene som glitret i sollyset. De tre var så langt unna at jeg bare så omrisset av dem, men det spilte ingen rolle – jeg visste at de var annerledes enn alle andre i parken.» UTDRAG FRA JENTENE

Foto: Scanpix

Hvem var Charles Manson? Handlingen i Jentene utspiller seg i kretsen rundt Charles Manson. I virkeligheten ledet han en sekt som sjokkerte en hel verden. I løpet av et par dager drepte sekten The Manson Family ni mennesker i Los Angeles i 1969. I 1967 kom Manson ut av fengsel, og fikk akkurat med seg hippiebevegelsens blomstring, kjent som «Kjærlighetssommeren». Han ble en populær skikkelse og samlet en gruppe rundt seg. Som leder av gruppen var han alltid omkranset av mange vakre, unge jenter som tilba ham. Manson var også en habil låtskriver, og fikk byttet til seg en folkevognbuss mot rettighetene til en av låtene sine. Med denne bussen kjørte de rundt og plukket opp andre fortapte blomsterbarn. Selv hevdet Manson å være en reinkarnasjon av Jesus.

Selv hevdet Manson å være en reinkarnasjon av Jesus.

Historien om Charles Manson er kjent, men i Jentene utforsker Emma Cline også menneskene rundt ham.

På det meste hadde sekten rundt 100 medlemmer. Sekten slo seg ned på en ranch utenfor Los Angeles, hvor gruppens liv først var preget av hippiebevegelsen, hvor gruppen satt rundt leirbål, røkte marihuana og sang sanger. Mansons mytologi preget imidlertid livet der. Blant annet ble kvinnene forne-

Foto: Scanpix

Romanen Jentene tar utgangspunkt i historien om jentene som tilbad Charles Manson.

dret, mens hunder ble behandlet som kongelige. Charlie kunne boltre seg med en ny jente hver kveld, og det var ofte rene sexorgier blant medlemmene. Etter hvert som det ble brukt mer og mer LSD, kom det ut av kontroll, og gruppen fortolket Beatles-låta Helter Skelter som et budskap om å drepe. Deretter begikk «familien» ni bestialske drap i området rundt Los Angeles med kniver og skuddvåpen. Blant annet ble høygravide Sharon Tate, gift med filmskaperen Roman Polañski, funnet hengende sammen med Jay Sebring inne i sitt eget hus. Hun var drept med 16 knivstikk i brystet og ryggen, mens

han hadde syv knivstikk og var skutt. Et annet offer, Leno LaBianca, ble funnet knivstukket til døde, med en kniv og gaffel stående i kroppen hans. Kona Rosemary ble stukket 41 ganger. Charles sitter fortsatt i fengsel, 81 år gammel. Han fikk livstidsdom for medvirkning på drapene på Sharon Tate og seks andre. I 2014 giftet han seg i fengselet med Afton Elaine Burton som da var 26 år. Kilder: Wikipedia, Dagbladet

OM BOKA: Det er sommeren 1969, og fjorten år gamle Evie kjeder seg og er lei seg fordi foreldrene skal skilles. Hun henger rundt i de glohete gatene i Marine County mens solen steker og ingenting skjer. Hjemme er det fiendtlig taushet, ute finner hun ingen venner. Synet av tre overlegne eldre jenter som blåser i alle regler og oppfører seg utfordrende, er pirrende og får henne til

å lengte enda mer vekk fra sitt eget liv. Og da Suzanne, en av jentene, viser henne oppmerksomhet, blir Evie fullstendig betatt og oppslukt så naivt at hun gjør hva som helst for sin nye venninne. Før hun vet ordet av det er hun en del av en kult, en kult styrt av en galning. En kult som snart skal bli beryktet for ubegripelig vold.

«Den kjente historien om Charles Manson får en feministisk vri i nydelig skrevet debut.» ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN

«Denne boka vil knuse hjertet ditt og overvelde hjernen.» LENA DUNHAM

Redaktørens kommentar: Emma Cline skriver stilsikkert og godt om en formbar jentes vei inn i motkulturen ved slutten av en æra. Med klinisk presisjon forteller hun om hvor kraftløs man blir ved å søke sin egen styrke hos andre, hvor skremmende lett man kan forme et åpent og ufullstendig sinn, og hvor langt en kan gå for å bli sett som et selv, å finne en identitet. Jentene er en roman som forsøker å forstå hendelser som fremstod som meningsløse og sensasjonelle tragedier i sin tid. I ettertidens harde lys kan vi se tydeligere og kanskje forstå bedre, ikke bare menneskene dette handler om, men også noe i oss selv.

ANNE FLØTAKER

FORFATTER: Emma Cline TITTEL: Jentene ISBN: 9788202480486 PRIS 379,- / I salg nå OVERSETTER: Trude Marstein

Foto: Â© Sandrine CELLARD/Leemage/Cappelen Damm

Mannen som sjarmerte hele Frankrike Med den originale oppvekstromanen Mens vi venter pĂĽ Bojangles er Olivier Bourdeaut pĂĽ rekordtid blitt fransk litteraturs nye yndling. Tekst: Bernhard Mohr, redaktĂ¸r

«Merk dere navnet til denne ennå ukjente forfatteren: Olivier Bourdeaut. I en alder av 35 vil han snart bli berømt, og debutromanen hans kommer til å gjøre stor lykke. … Med sin syngende prosa får han tårene til å le og jubelen til å gråte. Han fortjener all suksess som denne ekstravagante og blendende fabelen vil føre med seg.» 7. januar 2016 må ha vært en spesiell dag i Olivier Bourdeauts liv. Samme morgen som hans første roman lå klar i franske bokhandler, publiserte kulturtidsskriftet L’Obs en panegyrisk anmeldelse som konkluderte med at boken var «dømt» til suksess. Spådommen skulle raskt gå i oppfyllelse. I løpet av våren klatret Mens vi venter på Bojangles mot toppen av bestselgerlistene, samtidig som den ble hyllet av anmelderne og nominert til flere prestisjetunge priser.

Foto: DR Editions Finitude

Per i dag har den solgt i 300 000 eksemplarer, mens 30 utenlandske forlag har kjøpt oversettelsesrettigheter! «ALLE» BLIR RØRT «Noen mennesker blir aldri gale … De må ha et temmelig kjedelig liv.» Med disse linjene fra kultforfatteren Charles Bukowski innleder Bourdeaut fortellingen om en familie som lever alt annet enn et A4-liv. Gutten som forteller historien, veksler mellom egne observasjoner og farens skriftlige beretning fra da han forelsket seg i guttens mor. Foreldrene har latt voksenansvar og konvensjoner fare, og konsentrerer seg heller om å feste og å danse – aller helst til Nina Simones «Mr. Bojangles». Moren elsker å underholde, men hun lever også med en sinnssykdom som iblant tvinger henne til taushet. Da sykdommen – slangen i paradiset – blir verre, må far og sønn kjempe

OLIVIER BOURDEAUT: (f. 1980 i Nantes) opplevde braksuksess da Mens vi venter på Bojangles kom ut i hjemlandet Frankrike våren 2016. Boken ble nominert til Goncourts debutantpris, og skal oversettes til 26 språk.

for å holde familien samlet. «Man gisper over språket, over kjærligheten til ‘dårenes dronning’, og ler mens tårene spretter.». GÖTEBORGS-POSTEN Flere anmeldere har trukket paralleller til filmens verden, først og fremst til Roberto Benignis uforglemmelige La vita è bella, men også til franske De urørlige og til Wes Andersons filmunivers. Andre sammenlikner med bøker som Boris Vians Dagenes skum og JD Salingers Redderen i rugen. Danske Weekendavisen mener Bourdeaut når han «er best og aller mest ubarmhjertig lyder … nesten som Karl Ove Knausgård». L’Obs forklarer bokens store gjennomslag med dens universelle tema. Dessuten er historien fortalt på en måte som gjør at den berører lesere i alle aldre. «Det som har skjedd med denne boken, er som en drøm. Barn i tiårsalderen leser den, foreldrene deres leser den, og besteforeldrene gjør det også. For meg er det fremfor alt dette som gjør boken til en suksess,» sier Bourdeaut til det svenske nettstedet Bon.se.

INSPIRERT AV EGEN MISLYKKETHET Olivier Bourdeaut kommer opprinnelig fra Nantes i VestFrankrike, og var en «grådig leser» helt fra han var liten. Han sluttet på skolen som 16-åring og tok ingen videre utdannelse. Siden hadde han forskjellige jobber – blant annet som eiendomsmegler og byggearbeider – før han i 2009 bestemte seg for å satse på skrivingen. Han brukte først fire år på en roman som ble refusert, før han sperret seg inne på foreldrenes sommerhus i Spania – og skrev Bojangles på syv uker. Bourdeaut beskriver seg selv som «inkompetent og middelmådig på alle måter» både som skoleelev og arbeidstaker. Han mener Mens vi venter på Bojangles er et resultat av at han med tiden lærte å gå «fra mislykkethet til fiasko uten å miste entusiasmen og livsgleden». Som han sier det i et intervju med Wall Street Journal: «Jeg ville skape en verden som var litt utenfor det vanlige og optimistisk til tross for alt det som hender.»

«Det som har skjedd med denne boken, er som en drøm. Barn i tiårsalderen leser den, foreldrene deres leser den, og besteforeldrene gjør det også. For meg er det fremfor alt det som gjør boken til en suksess. » Olivier Bourdeaut til Bon.se

Mens vi venter på Bojangles foreligger på norsk primo juni. Boken er oversatt av Agnete Øye.

«Den har ganske enkelt alle ingrediensene for å tiltale hver eneste leser mellom 7 og 77.» LIVRES HEBDO

«En debutroman om galskap som er like uimotståelig som den er intelligent og mesterlig skrevet.» LE JOURNAL DU DIMANCHE

I knew a man, Bojangles, and he danced for you In worn out shoes With silver hair, a ragged shirt and baggy pants The old soft shoe He jumped so high, jumped so high, then he lightly touched down Jerry Jeff Walker (1968)

Foto: Shutterstock.com

HVEM VAR BOJANGLES? «Mr. Bojangles» ble skrevet av den Texas-baserte countryartisten Jerry Jeff Walker i 1968. Låten er siden blitt gjenstand for utallige nyinnspillinger, blant dem den udødelige versjonen til Nina Simone, som paret i boken danser til. I selvbiografien Gypsy Songman beskriver Walker hvordan sangen ble til. I 1965 måtte han tilbringe en helg i fyllearresten i New Orleans. Der traff han en eldre svart mann som fortalte at han hadde levd et langt liv som gatedanser. «En av de andre i cellen rykket til og sa: ‘Kom igjen,

Bojangles, dans litt for oss.’ Bojangles var ikke nødvendigvis navnet hans, det var heller et ord som ble brukt om de omreisende gateunderholderne som var kjent helt fra forrige århundre. Den gamle mannen svarte ‘visst søren’, sprang opp, klappet i gang en rytme og begynte å danse. Jeg brukte mye av helgen på å snakke med den gamle mannen og fikk høre om alle slagene han hadde opplevd i livet.» Da Walker kom ut av fengslet, dro han rett hjem til Texas og skrev sangen ferdig i løpet av én kveld.

ARTISTER SOM HAR SPILT INN «MR. BOJANGLES» Nina Simone Bob Dylan Frank Sinatra Nitty Gritty Dirt Band Neil Diamond Elton John Sammy Davis jr. Radka Toneff Whitney Houston Robbie Williams

OM BOKA: En gutt vokser opp med en mamma som skifter navn hver dag, en pappa som forteller skrøner og en afrikansk trane som husdyr. Foreldrene elsker å danse, aller helst til Nina Simones «Mr. Bojangles». De har vendt ryggen til voksenansvar og konvensjoner for å gjøre hver dag til en fest og et eventyr. Men da skattevesenet banker på døren, sklir moren over grensen

til galskap og havner på institusjon. Faren og gutten legger en storartet plan for å få henne ut – og dermed sitt gamle liv tilbake. Mens vi venter på Bojangles er en sjarmerende og humoristisk oppvekstroman, men ikke uten alvor og dybde. Det handler om den store kjærligheten, om lykke, liv – og at vi har våre nærmeste bare på lånt tid.

«I Olivier Bourdeauts lille mesterverk av en bok setter en høyt elsket kvinne og mor hver kveld på vinylplaten med Mr. Bojangles for å danse. Hun danser i et forsøk på å glemme det som plager henne … Man gisper over språket, over kjærligheten til ‘dårenes dronning’, og ler mens tårene spretter.» GÖTEBORGS-POSTEN

«Dette er litteratur som kan tiltale alle, i hvert fall alle som eier en flik av et hjerte.» TIDNINGEN KULTUREN

Redaktørens kommentar: Jeg kan ikke huske sist jeg ble så rørt av en bok som da jeg leste Mens vi venter på Bojangles første gang. Olivier Bourdeauts elegante debut vil treffe mange lesere rett i hjertet.

BERNHARD MOHR

FORFATTER: Olivier Bourdeaut TITTEL: Mens vi venter på Bojangles ISBN: 9788202532475 PRIS 359,- / I salg primo juni 2017 OVERSETTER: Oversetter: Agnete Øye

MALIN PERSSON GIOLITO - har skrevet sitt livs roman Hun er datteren til Leif G.W. Persson, men hun står stødig på egne bein. Størst av alt er en sylskarp fortelling som blåser leseren av banen fra første side. Tekst: Maria Myrvoll

Størst av alt åpner i stillheten etter en skoleskyting. Og folder seg etter hvert ut som en fortelling om hvordan et helt samfunn er preget av ulikhet.

Foto: © Viktor Fremling

Størst av alt ble en «snakkis» allerede på bokmessen i London, og et 20-talls land var raskt ute med å sikre seg rettighetene til den. Ble du overrasket over den umiddelbare suksessen romanen fikk? – Ja, det ble jeg. Det går ikke an å forberede seg på noe sånt. Den fantastiske uken forandret hele mitt forfatterliv. Jeg hadde jo skjønt at denne romanen kom til å bli mottatt på en annen måte enn mine tidligere bøker, og også at forleggeren og agenten min var forventningsfulle; men ja, jeg måtte klype meg i armen mange ganger de dagene. Og det tok jo ikke slutt etter Lon-

don-messen, jeg har blitt gledelig overrasket mange ganger det siste året. I åpningen av romanen befinner vi oss i et klasserom, like etter en skoleskyting. Det er en dramatisk start? – Ja, det er minuttene etter en tragedie på et Shakespearsk vis. Men også på en måte motsatsen til en dramatisk start, ettersom det er et øyeblikksbilde tatt minutter etter katastrofen, det er drypp stille, det er stengt, alt, absolutt alt, er over på et vis. Samtidig er det der det begynner. Hvorfor valgte du å legge skyte-episoden til en skole? – Det er vanskelig å svare på. Hvorfor skoleskyting? Antagelig fordi jeg ville skrive om skolemiljøet, det der stedet hvor vi sender barna våre hver dag, og forventer oss at de skal klare seg. Jeg har mine egne barn på en skole hvor det går nesten 4000 elever. Det er som en liten by hvor barna er i total majoritet. Man behøver ikke å ha lest Fluenes herre for å synes at det er en ubehagelig tanke. Men det handler nok også om at jeg ville finne et miljø som kunne vise tverrsnit19

tet av samfunnet vårt. I romanens prolog får Maja si, når hun sitter der midt i dramatikken, i klasserommet, at personene der inne «ikke passer sammen», de «pleier ikke å møtes». Skolen er et av de få stedene i vårt samfunn nå, hvor de mest utsatte og en av de mest privilegerte kan havne i samme rom. Det finnes ikke mange slike rom.

Maja kan beskrives som «jenta som har alt»

Historien blir fortalt gjennom hovedpersonen Maja. Kan du fortelle litt om henne? – Maja kan beskrives som «jenta som har alt». Hun har kjærlige foreldre, hun er intelligent, populær og flink på skolen. Hun er sammen med sønnen til Sveriges rikeste mann. Allikevel er det hun som havner der i rettssalen, tiltalt for massemord. Og hun er jævelig forbannet, og ikke i det minste interessert i å be om unnskyldning eller spille et offer. Hun tenker overhodet ikke å gjøre seg til, eller tilpasse seg. Jeg elsker henne inderlig, men det er klart at det er ganske vanskelig å like henne, særlig i begynnelsen. Men jeg vil jo at leseren skal havne på samme sted som dommeren i rettssalen. Leseren skal – akkurat som domstolen – gradvis gjøre seg opp en mening om henne, og hva som skjedde, hvem hun «er», alt ettersom fortellingen fortsetter. Maja reflekterer til og med over sitt eget navn, – og hva navnet sier om henne. Hun er litt av en betrakter av sitt eget samfunn? – Ja, virkelig. Hun har sittet inne i ni måneder, i total isolasjon, og hun er veldig sint, skuffet, føler seg sviktet, overlatt og misforstått. Det sinnet gir også 20

grobunn for en hel del tanker om omgivelsene og alle hun treffer. Og hun er en intelligent tenåring – ingen er vel mer hensynsløse i sitt syn på verden? Hva var det du ville utforske da du begynte på denne historien? – Drømte jeg om å skrive en betraktning over vårt samfunn? Ja, absolutt. Men ganske snart ble Majas historie viktigere enn noe annet. Hun, og det hun gjennomgår, – hvordan vi dømmer henne ettersom hva hun forteller, og likeså hvordan vi dømmer vår omverden. Samtidig som hun igjen skal dømmes av domstolen. Jeg er veldig opptatt av hvordan vi iscenesetter disse ideene som våre samfunn hviler på – menneskers likeverd, ikke bare på individnivå, men også i våre samfunnsstrukturer. Eller så ville jeg bare fortelle enda en historie om en jente som treffer en gutt og så blir de forelsket, men det går ikke så bra… jeg vet ikke.

Jeg elsker henne inderlig, men det er klart at det er ganske vanskelig å like henne, særlig i begynnelsen. Du selv gikk på skole i samme område som Maja. Var det store ulikheter mellom elevene da du gikk der? – Ja. Nå har jeg jo funnet på en skole som ikke finnes på ordentlig, men på Danderyds gymnas hvor jeg gikk, var jo alt fra golfgymnaset hvor Parnevik gikk (han ble hentet med helikopter da han ble uteksaminert) til verkstedlinjen, der det gikk unge som ikke kom fra Danderyd. Men jovisst var det segregert.

Er hovedpersonen i romanen, Maja Nordberg, et uskyldig offer eller en kaldblodig morder?

Synes du det er for lite fokus på hvilke utfordringer slike klasseskiller gir? – I aller høyeste grad. Den politiske diskusjonen i dag handler egentlig ofte kun om innvandring og integrasjonsproblem. Og det er klart at det finnes noen grupper i samfunnet som utnytter fremmedfrykt for å flytte fokuset bort fra økonomiske ulikheter. Det er ikke noe nytt, det har aldri ført til at de svakeste i samfunnet har fått det bedre, og det er en veldig farlig vei å gå.

Du er selv advokat. Og du har kalt Størst av alt et rettssalsdrama. En sjanger som kanskje er mer utbredt i USA enn her i Skandinavia. Hvilke fordeler synes du det gir å legge handlingen til en rettsal? – Jeg jobbet som advokat i ti år, og som jurist i EU i ytterligere 10 år, men nå er jeg forfatter på heltid. Alle romaner handler om konflikter og – som regel – konfliktløsning. Vårt rettssystem er det verktøyet vi har funnet opp for å kunne håndtere konflikter, og rettssalen er rommet vi gjør det i. Nå er ikke den

nordiske rettsprosessen den mest dramaturgisk tilgjorte, og jeg tror det er noe av grunnen til at vi ikke har utviklet den sjangeren mer. Men da jeg til slutt fant en måte å komme rundt det, føltes det fantastisk. Jeg synes at rettsprosessen er utrolig dramatisk, og jeg liker velkomponerte fortellinger, når en roman er smart innpakket. Det er også derfor jeg virkelig ville benytte meg av rettsprosessen som rammeverk for Majas historie. Og jeg synes helt oppriktig at det ble fantastisk bra. Selv om jeg lenge hadde mine tvil til om jeg skulle få det til.

Jeg trodde at jeg ville skrive en roman om skoleskyting, men det viste seg at jeg ville fortelle Majas historie.

«Dette er en ekspesjonell roman […] et rettssalsdrama om kjærlighet og klasse, liv og død. Og et uforglemmelig portrett av en ung pike.» INGALILL MOSSANDER, AFTONBLADET

«Det er rett og slett en ufattelig godt fortalt historie […] få forfattere kommer i nærheten av det samme.» LOTTA OLSSON, DAGENS NYHETER

«Malin Persson Giolito skriver som om dette er den viktigste historien av alle, og hun lykkes i å få oss til å føle det slik.» SYDSVENSKAN

Og også tematikken om skoleskyting er noe uvant for oss i Skandinavia, noe som nok mange anser for å være et amerikansk fenomen. Var det vanskelig å se for seg en slik situasjon i Sverige? Ikke i det hele tatt, dessverre. Til slutt. – Hva er det du er aller mest fornøyd med å ha fått til med denne romanen? Majas stemme. Jeg trodde at jeg ville skrive en roman om skoleskyting, men det viste seg at jeg ville fortelle Majas historie. Og jeg er utrolig stolt av henne.

MALIN PERSSON GIOLITO har utgitt tre kriminalromaner tidligere. Hun er datter av Leif GW Persson og har jobbet som advokat, og i Europakommisjonen i Brussel. Størst av alt er solgt til 22 land.

«På kort tid er hun blitt en av landets mest interessante samtidsforfattere...»

OM BOKA: De rikeste rike og dem nederst på rangstigen trenger sjelden å møtes. Bare på Djursholms almenne gymnas. Det ender med en katastrofe. Ni månder etter katastrofen stilles atten år gamle Maja for retten. Det er hevet over enhver tvil at Maja skjøt og drepte kjæresten sin Sebastian og bestevenninnen Amanda. Men hva skjedde egentlig?

STIG LARSSON, EXPRESSEN

Redaktørens kommentar: Størst av alt er en roman om Sverige i dag, men den er mye mer enn det. Vi møter Maja på hennes første dag i retten etter at hun har sittet ni måneder på isolat. Det har vært en skoleskyting, mange er døde, og det er et uomtvistelig faktum at Maja har skutt bestevenninnen sin og kjæresten sin. Romanen gir svaret på hvordan det kunne skje, og den tar leseren med på en rystende reise i miljøet til de superrike svenskene. Denne romanen traff på så mange punkt, den fikk meg til å gråte med Maja, samtidig som jeg var usikker på om hun fortalte sannheten. Den gjorde meg fortørnet over foreldre som ikke brydde seg om hva barna deres drev med. Den fikk meg til å tenke over hvilket samfunn vi har laget, hvilke verdier vi setter høyest. Gjennom Majas øyne så jeg pressen som det mangehodete trollet den er – den sluker deg hel og serverer gjerne ‘alternative fakta’ hvis det selger best. Men først og fremt er det en drivende god pageturner. Man legger den svært nødig fra seg før siste side er lest. Malin Persson Giolito er jurist og jobber i Brussel, og det er ikke tvil om at hun har et stort og viktig samfunnsengasjement. Samtidig kan hun skrive fletta av de fleste. Denne blandingen gjør hennes bok til en av vårens viktigste.

ANNE FLØTAKER

FORFATTER: Malin Persson Giolito TITTEL: Størst av alt ISBN: 9788202529864 PRIS 379,- / I salg ultimo april OVERSETTER: Monica Carlsen

Foto: Chris Felver

Romanen som endret Patti Smiths liv.

Patti Smith skrev forordet til Astragalen. Her forteller hun hvorfor boken var skjellsettende for henne. Tekst: Patti Smith

Det er kanskje galt å snakke om seg selv når man skriver om en annen, men jeg undres oppriktig på om jeg ville ha blitt som jeg er uten henne. Ville jeg ha tedd meg like selvsikkert eller møtt motgang med så stor kvinnelig besluttsomhet uten Albertine som ledestjerne? Ville ungdomsdiktene mine ha eid en så skarp tone uten Astragalen som rettesnor? Jeg oppdaget henne helt uventet da jeg streifet rundt i Greenwich Village i 1968. Det var allehelgensdag, som jeg senere noterte i dagboken. Jeg var sulten og kaffetørst, men stakk først innom Eighth Street Bookstore for å ta en titt på bøkene til nedsatt pris som lå igjen på utsalgsbordene. Det var stabler av Evergreen Reviews og obskure oversettelser fra Olympia and Grove Press – nye bøker som ble skydd av den gemene hop. Jeg var på utkikk etter noe jeg trengte: en bok som var mer enn en bok, som inneholdt visse tegn som kunne føre meg inn på en ny og ukjent sti. Jeg ble trukket mot et slående, fjernt ansikt – i fiolett mot svart bakgrunn – på et smussomslag der forfatteren ble hyllet som «en kvinnelig Genet». Den kostet nittini cent, det samme som et ostesmørbrød og en kopp kaffe på Waverly Diner på den andre siden av Sixth Avenue. Jeg hadde en dollar og en undergrunnsbillett på meg, men etter å ha lest de første linjene var jeg bergtatt – den ene sulten vant over den andre, og jeg kjøpte boken. Boken var Astragalen, og ansiktet på omslaget tilhørte Albertine Sarrazin. På togturen tilbake til

Brooklyn slukte jeg den intetsigende baksideteksten uten å få vite mer enn at hun var født i Algerie, var foreldreløs og nylig var død, i 1967, like før hun skulle ha fylt tretti. Det å finne og miste en mulig søster i ett og samme øyeblikk gjorde meg dypt beveget. Jeg nærmet meg tjueto og var alene etter at det var blitt slutt mellom meg og Robert Mapplethorpe. Jeg hadde forlatt én persons varme armer for en annens uvisse, og det kom til å bli en tøff vinter. Min nye flamme var en kunstmaler som dukket opp uanmeldt, leste avsnitt høyt fra Genets Notre Dame des fleurs og elsket med meg før han igjen ble borte i ukevis. Det var de hundre søvners netter: Ingenting kunne lindre den rastløse uroen min. Det var pinefullt å være fanget i ventingens forvirrende drama – jeg ventet på kunstens muse, jeg ventet på ham. Mine egne ord strakk ikke til, bare en annens kunne forvandle sjelekval til inspirasjon. I Astragalen fant jeg ordene, skrevet av en jente som var åtte år eldre enn meg, og som nå var død. Det sto ingenting om henne i leksikonet, så jeg måtte sette henne sammen gjennom hver eneste av hennes egne stavelser (på samme måte som jeg hadde gjort med Jean Genet), fullt klar over at en dikters erindringer må ta veien om usannheter for å avsløre sannheten. Jeg kokte kaffe, satte putene til rette i sengen og begynte å lese. Astragalen var knokkelen som forente fakta og fiksjon. Etter en dom på sju år for væpnet ran hopper den nittenårige Anne ned fra fengselsmuren – et fall på ni meter. Hun brekker ankelen og blir liggende tilsynelatende hjelpeløs under en myriade av ubarmhjertige stjerner. Spinkel, men seig sleper hun seg over fortauet og kryper mot hovedveien, tomme for tomme. Til alt hell blir hun plukket opp av en annen sjel på rømmen, småkjeltringen Julien.

Hun tar mål av ham og forstår at han har sittet inne; han har den velkjente utstrålingen til en person som har sonet en dom. De farer gjennom den iskalde nat-

I Astragalen fant jeg ordene, skrevet av en jente som var åtte år eldre enn meg selv, og som nå var død. ten på motorsykkelen hans. Før daggry legger han barnekroppen hennes ømt i barnesengen hjemme hos noen bekjente. Senere flyttes hun til et rom i andre etasje hos en misfornøyd og mistenksom familie, deretter til en venn av en venn. Og slik fortsetter det – hennes såkalte frihet består i å bli plassert på det ene gjemmestedet etter det andre. Hun skriver om anfall av rastløshet. Hvordan sov hun? Sov hun bedre i fengselet, der hun slapp å se seg over skulderen? Hvordan var det å sove på rømmen og stadig lure på om et smalt blikk vitnet om at hun snart ville bli angitt? Det ubrukelige beinet blir gipset, men enda mer smertefull er den forbløffende kjensgjerningen at Julien har trengt inn i horehjertet hennes. Hennes intense lengsel etter ham er nærmest en fengselsstraff i seg selv. Hun har ikke annet valg enn å tåle å bli flyttet omkring. En Hermes med forvridd, brukket ankel, grusomt merket av Merkurs knekte vinge. Hovedpersonen er dømt til å vente på den elskede kjeltringen sin. Historien deres består av rettssaker, feiltrinn, arrestasjoner og stjålne gleder. De er levende skikkelser i en bok hun har skrevet. Jeg så henne ikke lenger for meg som lam, men fri, i et smalt skjørt og en ermeløs bluse knyttet om midjen og med et flagrende chiffonskjerf om halsen. Hun målte bare én meter og femti på strømpelesten, men hun var ingen skjelvende småpike – mer som

en dynamittgubbe som kanskje ikke var dødelig hvis den eksploderte, men som ganske sikkert ville lemleste. Hun har en egen evne til å forstå en situasjon, til å se en horekunde i hver eneste av elskerens bevegelser, og kommentarene hennes er kjappe og skarpe. «Du vil tynge meg med kjærligheten din.» Hun er i besittelse av en livlig sjargong som er fullt ut hennes egen – en sjargong spekket med latin. En kvinnelig Genet? Hun er seg selv. Hun har en enestående stil uten dikkedarer, poetisk og hardkokt på samme tid: «Jeg rømte ved påsketider, men ingenting gjenoppsto fra de døde.» Dette poetiske klarsynet – «utspekulert og rent» – løper gjennom fortellingen hennes lik en smal elv som bryter mot steinene, en mørk åre som deles og møtes igjen. Albertine: de herreløse forfatteres lille helgen. Og hvor fort ble jeg ikke trukket inn i hennes verden – opplagt til å skrive i vei natten igjennom, bøtte ned kanne på kanne av skåldhet kaffe og bare ta pauser så jeg så vidt rakk å friske opp maskaraen. Jeg omfavnet helhjertet Albertines mantra, for hun gjennomsyret hele mitt mottagelige sinn. «Jeg vil dra, men hvor? Forføre, men hvem? Skrive, men hva?» Når jeg trer inn i Albertines rekker, må jeg også hylle den amerikanske oversetteren Patsy Southgate. Hun befant seg også under radaren i 1968 – en slående blondine med isblå huskyøyne som skrev for The Paris Review. Det var rene åpenbaringen å oppdage et bilde der hun sitter på en kafé i Paris og får klipt av seg de blonde lokkene. Jeg hengte det opp på veggen ved siden av Albertine, Falconetti, Edie Sedgwick og Jean Seberg – jenter med kortklipt hår, min tids jenter. Patsy Southgate var en gåte. Som et privilegert, men forsømt barn forsto hun nøyaktig hvordan hun 27

skulle nærme seg Astragalen, og hun følte kanskje et skjult slektskap med emnet. Hun var intelligent, komplisert og lidenskapelig tiltrukket av alt som smakte av fransk kultur: en landflyktig kjæledegge for post-beat-generasjonen, berømt for å bli tilbedt av Frank O’Hara. Patsy var et ensomt, strengt oppdratt barn, og hennes franske barnepike Louise ga henne mer ømhet enn hennes egne foreldre. Patsy ble knust da Louise vendte tilbake til Paris for å gifte seg, og hun tilbrakte mye av livet med å lengte etter sin innbilte mor, den sanne moren til hennes selvskapte franske sjel. Albertine lengtet også i løpet av sitt flyktige liv etter å få vite hvem hennes egen mor var. Hun fikk navnet Albertine Damien av barnevernsmyndighetene da hun ble født og forlatt i Algerie, i 1937. […] Som tiåring ble hun voldtatt av en slektning av stefaren. Etter flere forsøk på å rømme hjemmefra ble hun plassert på en forbedringsanstalt for jenter med det paradoksale navnet «Den gode hyrde». Det var et fryktelig sted der hun ble ydmyket og fratatt døpenavnet Anne-Marie. Som trettenåring pleide hun å skrive ned det hun opplevde, i et spiralhefte, dyrebare, våkne iakttagelser. Den ble inndratt fordi man anså liljekonvallparfymen hennes som altfor sterk. Hun var spinkel og søt, bevæpnet med et kløktig skarpsinn som hos en Jeanne d’Arc foran domstolen, og rømte fra forbedringsanstalten til gatene i Paris, der hun levde som prostituert og tyv. Som attenåring ble hun arrestert for væpnet ran sammen med en kvinnelig medskyldig og dømt til sju års fengsel. Det siste fengselsoppholdet var i 1963: fire måneder for å ha nasket en flaske whisky. Hele tiden skrev hun: gjennom tenårene, gjennom kjærlighetsforhold og når hun ble forlatt, i fengsel og i frihet skrev hun. 28

Livet er ofte den beste filmen. Hennes liv endte trist, på et sykehus, der hun smilte matt til Julien og la sin skjebne i hendene til en skjødesløs anestesilege. Hvilke drømmer fantes bak de tunge øyelokkene kronet med en halvmåne av kajal da hun ble trillet bort – en framtid sammen med Julien, ro og velstand, anerkjennelse? Alt var mulig, for endelig sto de på terskelen til et nytt liv. De hadde giftet seg og vinket farvel til forbrytertilværelsen. Hun forlot den verden hun elsket, akkurat som hun hadde trådt inn i den – på en sky av vanskjøtsel. […]

En dag skal jeg besøke graven hennes med en termos svart kaffe, sitte hos henne en stund og dusje liljekonvallparfyme på gravsteinen – formet som en astragal, og som Julien hadde fått satt opp til minne. En dag skal jeg besøke graven hennes med en termos svart kaffe, sitte hos henne en stund og dusje liljekonvallparfyme på gravsteinen – formet som en astragal, og som Julien hadde fått satt opp til minne. Min Albertine, som jeg tilbad henne! De strålende øynene hennes ledet meg gjennom min ungdoms mørke. Hun var min ledestjerne gjennom de hundre søvners netter. Og nå er hun din.

Min Albertine, som jeg tilbad henne! De strålende øynene hennes ledet meg •gjennom min ungdoms mørke.

«Da Albertine Sarrazins Astragalen […] kom ut i 1965, ble den en sensasjon over natten. Det faktum at den glamorøse, gåtefulle forfatteren døde på høyden av sin berømmelse bare 29 år gammel, har bare økt bokens mystiske tiltrekningskraft.» SADIE STEIN, THE PARIS REVIEW

OM BOKA Anne hopper fra en fengselsmur og brekker ankelbeinet, astragalen, i fallet. Hun greier å slepe seg ned til veien, der hun blir funnet av den småkriminelle Julien, som også er på flukt. Han blir hennes elsker og beskytter. Med den verkende foten flytter Anne rundt fra adresse til adresse. Slik starter en mørk og glødende roadmovie fra 1960-tallets Paris. Albertine Sarrazins delvis selvbiografiske roman rystet Frankrike da den kom ut i 1965. Femti år senere fortsetter den å begeistre lesere verden over.

Redaktørens kommentar Som en svensk anmelder skrev: Det finnes bøker, og så finnes det Bøker. Slike som har så stor påvirkningskraft at livet tar en ny retning, leseopplevelsene vi bærer med oss for alltid. For Patti Smith ble Astragalen en slik bok, og den fortsetter å være det for nye lesere, femti år etter at den kom ut. Like mye som man blir fascinert av forfatterens livshistorie, lar man seg rive med av det djerve og fortettede språket, hovedpersonenes grenseløse frihetstrang – og den tidløse kjærlighetshistorien mellom Anne og Julien. Boken Albertine Sarrazin skrev fra fengselscellen er blitt en moderne klassiker.

BERNHARD MOHR

ALBERTINE SARRAZIN (1937–1967) var en fransk-algerisk forfatter. I ung alder avbrøt hun studiene og begynte et liv i kriminalitet og prostitusjon. Hun skrev sine to første bøker i fengsel og døde da hun var 29 år gammel.

FORFATTER: Albertine Sarrazin TITTEL: Astragalen ISBN: 9788202478179 PRIS 369,- / I salg nå OVERSETTER: Agnete Øye

Foto: Theo Cote

EN SAMTALE MED LYDIA DAVIS

I løpet av de siste årene er tre av Lydia Davis’ bøker blitt oversatt til norsk. Samtidig har Davis og oversetter Johanne Fronth-Nygren hatt en løpende samtale om forfatterskapet. Dette har blant annet har resultert i et lengre intervju publisert i Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong. Her følger et utdrag: Johanne Fronth-Nygren (JFN): Det er ganske lett, eller fristende, å tenke at navnet på fortelleren i disse fortellingene kan være Lydia Davis. Og dermed, når fortelleren sier, «Livet er for alvorlig til at jeg kan fortsette å skrive», blir jeg en smule bekymret. Kommer det til å bli noen flere Lydia Davis-bøker? Men at fortelleren har sluttet å skrive, men skriver om å slutte å skrive, virker som en typisk davisk ting å gjøre. Kunne du ha sluttet å skrive? Lydia Davis (LD): Hm, det er et vanskelig spørsmål. Jeg slutter å skrive i perioder av gangen. Jeg mener, jeg skriver absolutt ikke hver dag, eller tenker at jeg er nødt til å sette meg ned ved skrivebordet og skrive hver dag og ha en fast timeplan. Jeg kan ikke forestille meg at jeg kunne slutte helt, rett og slett fordi jeg er så glad i å drive med det. Så, nei, jeg tror ikke jeg kunne slutte å skrive. Jeg har stilt meg det teoretiske spørsmålet: Hvis du var alene på en øde øy og det ikke fantes noen verden lenger og ingen andre mennesker, ville du ha fortsatt å skrive da? Da er jeg ikke sikker. Men hvis jeg hadde penn og papir, ville jeg antagelig ha gjort det.

JFN: Du er ikke særlig interessert i beskrivelser eller dialog i tekstene dine? LD: Vel, jeg liker faktisk beskrivelser, og i romanen The End of the Story er det mange beskrivelser av det sør-californiske landskapet. Hvis et landskap eller noe annet beveger meg, får jeg lyst til å skrive om det, men jeg liker ikke idéen om at beskrivelsen er en slags nødvendig ingrediens, at hvis du har begynt med dialog, så må du etterpå ha beskrivelser. Hvis de dukker opp mer naturlig, liker jeg virkelig beskrivelser, og fordi jeg nå snakker om romanen, som folk pleier å ikke snakke om fordi jeg bare skriver korte ting, husker jeg nå at jeg brukte Thomas Bernard som modell. Når jeg prøver å finne en ny form – prøver å gjøre noe jeg ikke er vant til å gjøre, noe som var tilfellet med romanen – leter jeg bevisst etter en modell for det jeg tror jeg har lyst til å gjøre. Så de lange monologtiradene hans var én modell, og Elizabeth Hardwicks Sleepless Nights var en annen, en roman skrevet i fragmenter. Og så var det Marguerite Duras´, Elskeren. Disse romanene gir deg alle inntrykket av at du trer inn i noens hode, og de snakker på fragmenterte måter, men de snakker og snakker uten kapittelinndeling, noe som er en annen grunn til at jeg ikke er så glad i kapitler med avsnitt. For med en gang du ser et avsnitt, blir du oppmerksom på forfatteren som bestemte seg for å dele opp kapitlet. Det ødelegger til en viss grad illusjonen om at du kommer inn i noens hode og at de bare tenker og tenker. JFN: Du er ganske opprørsk overfor begrensninger. Du utelater med vilje «short» foran «short stories», og så sier du, «Ok, dette åpner opp for å gjøre morsommere ting»? 31

LD: Vel, jeg utelater det fordi for meg er en short story en definert, tradisjonell form. Noen av fortellingene mine faller inn under dette begrepet. Du kunne kalle dem ordentlige short stories, men jeg mener det er et pussig begrep, og de fleste av de andre fortellingene mine ville jeg ikke kalle short stories, selv om poenget er at de er veldig korte. Det er litt latterlig, men ordene «short story» har fått en bestemt betydning, som ikke er dekkende for de fleste av fortellingene mine. Derfor forlot jeg betegnelsen. Og dermed kan story være mer fleksibelt.

De starter nesten alle med en idé eller en frase som jeg bare dukker rett ned i og begynner å utforske.

JFN: Ja, du har vist at story virkelig kan være mange ulike ting. Men du har også sagt, jeg tror det var en gang du ble spurt om å beskrive hva du drev med, at det er en intuitiv form for empirisk fortelling. LD: En intuitiv form for …?

med å planlegge dem på forhånd. De starter nesten alle med en idé eller en frase som jeg bare dukker rett ned i og begynner å utforske. Hvis jeg stopper opp for å tenke: «Vel, dette burde være i første person flertall, eller dette burde være ett uavbrutt avsnitt, eller dette burde være ditt eller datt», da tror jeg det ville stoppe meg og stoppe noe viktig som var i ferd med å skje. Så de er definitivt intuitive. De inneholder vel alle en del narrativ fordi jeg liker narrativ. Jeg er veldig glad i fortellinger og det å fortelle, og jeg tror de fleste mennesker er det. Nesten alle blir litt mer oppmerksomme når noen sier: «Hør hva som hendte meg i går.» Alle blir våkne. Fortellinger er fine, jeg synes de er noe positivt. Et annet problem med terminologi er at alle de såkalte fortellingene mine antagelig tilhører ulike kategorier. Noen er bare en linje eller to, og noen er fullt utviklede noveller. Igjen har jeg ikke lyst til å måtte stoppe opp og tenke: «Ok, i dag skrev jeg en filosofisk meditasjon», eller: «I dag skrev jeg en epi…» – hva er det det heter igjen, et epigram eller en epigraf? Jeg glemmer det alltid. Eller: «I dag skrev jeg en anekdote», «I dag skrev jeg en vignett». Du vet, det finnes alle disse forskjellige navnene, og derfor vil jeg bare unngå den slags bekymringer.

JFN: En intuitiv form for empirisk fortelling. LD: Empirisk? JFN: Som jeg gjerne ville at du skulle forklare litt mer. Hvis du husker at du sa det … LD: Nei, empirisk høres altfor sofistikert ut til å være meg. Jeg snakker vanligvis ikke sånn. Men de er intuitive i den forstand at jeg er veldig, veldig forsiktig 32

JFN: Hva med brevene – du har mange fortellinger i form av formelle brev. Det er "Brev til en begravelsesagent" i de samlede fortellingene, og i den nye samlingen brevet til ertefabrikanten og hotelldirektøren og flere andre. Hvor kommer idéene fra, sendte du faktisk disse brevene? LD: Ja. Disse vil jeg kategorisere som klagebrev. De tilhører en kategori, selv om jeg ikke bruker den i

forbindelse med fortellingene. Det begynte med "Brev til en begravelsesagent" om ordet «cremains», som dere kanskje ikke har på norsk. Det er et forferdelig ord, og bare de som jobber i begravelsesbransjen liker det. Jeg tror ikke noen sørgende familier liker cremains, som er en kombinasjon av cremated og remains. Så dette var det første klagebrevet jeg skrev. Jeg begynte det som et seriøst brev, og så så jeg det humoristiske potensialet i det. Dermed ble det for litterært til at det kunne sendes, men så, etter en stund, tenkte jeg: «Vel, jeg har likevel lyst til å sende dette.» Så jeg skrev det om igjen så det ble et seriøst klagebrev, og jeg sendte det faktisk. Men de svarte ikke. Og deretter fulgte de andre klagebrevene fordi jeg innså at jeg hadde mye å klage på.

Nesten alle blir litt mer oppmerksomme når noen sier: «Hør hva som hendte meg i går.» JFN: Og du er veldig god til det, om jeg får lov å si det sånn. LD: Ja, jeg er veldig god til å klage. Ingenting er noen gang helt bra. Vel, noen ting er helt bra. Jeg klarer faktisk å gjenkjenne perfeksjon når jeg ser den! Men noe plager meg virkelig, så jeg har sendt nesten alle.

gode ertene inni var. Og siden jeg likte disse ertene, syntes jeg de burde forbedre formgivningen sin. JFN: Du er jo veldig positiv i forhold til produktet, veldig hjelpsom … LD: Jeg var veldig positiv i forhold til produktet, men formgivningen deres var ikke god. Og de svarte bare indirekte ved å sende meg kuponger. Det viste seg at denne fabrikanten, som var en liten, økologisk fabrikant, var eid av av et mye større matvareselskap som også produserte en annen type erter. Så de sendte meg kuponger for de andre frosne ertene, og det var det. Men dette er problemet jet har med enhver form. Jeg begynner ofte en ordentlig tekst, et brev, for eksempel, og så ser jeg øyeblikkelig muligheten for at den kan bli til en liten fortelling. Så det gjør liksom skrivingen uendelig. JFN: Du har undervist i en årrekke, og du har oversatt mye i tillegg. Har det korte formatet også noe å gjøre med den begrensede tiden du har hatt til å skrive – at forfatterskapet har funnet sted innimellom undervisning, oversettelse, barneoppdragelse, husarbeid?

Ja, jeg er veldig god til å klage. Ingenting er noen gang helt bra.

JFN: Men ikke fått noe svar? LD: Jeg fikk faktisk ett svar. Et av klagebrevene var til en fabrikant av frosne erter. Og dette var erter som vi likte veldig godt, men formgivningen på pakken var veldig dårlig, og jeg følte ikke at den fikk frem hvor

LD: Vel, det er vanskelig å vite. I den perioden da jeg først begynte å skrive de korteste fortellingene – da jeg gikk bort fra den mer tradisjonelle fortellingen – hadde jeg enorme mengder med tid, jeg var over33

hodet ikke begrenset av noe. Jeg hadde ikke noen penger, men så prøvde jeg heller egentlig ikke å tjene penger. Jeg bodde og arbeidet som vaktmester i et hus – noen andres hus. Så jeg hadde et hus, og lite grann lønn, og masser av tid fra morgen til kveld. Ingen barn.

De svarte bare indirekte ved å sende meg kuponger.

skrive. Jeg elsker å skrive, å konstruere disse lange setningene, men jeg tror også jeg trengte å markere litt motstand mot dem ved å skrive veldig, veldig, veldig korte ting. Så det var da jeg satte meg den utfordringen å skrive noe som bare var en linje eller to. Og dette ble de aller korteste, som bare en tittel og to–tre linjer. De var en reaksjon på tidsbegrensningen og det andre arbeidet jeg drev med.

JFN: Ser du på noen av fortellingene dine som dikt? Og derfor er jeg nødt til å si at det ikke var, absolutt ikke var bare på grunn av tidsbegrensninger, for jeg hadde virkelig tid til å skrive en hel roman hvis jeg hadde lyst, men jeg ble ikke særlig lykkelig av å prøve å skrive en novelle på den «riktige» måten. Og så, plutselig, oppdaget jeg et eksempel på noe annet: En amerikansk prosadikter ved navn Russell Edson, som skriver veldig bisarre, rare, små fortellinger som jeg ikke anser for å være dikt. Han kaller dem dikt, men det er de ikke hvis man tenker på diktet som en slags sangtekst, eller en sang – hvis man vil lage et skille mellom prosa og poesi, eller rettere sagt mellom poesi og prosa som ikke prøver å være poesi. Russell Edsons tekster er ikke sanger, de er ikke sangtekster, de er små narrativer, men de er absurde og rare, og jeg så plutselig at jeg kunne prøve å skrive sånne tekster og at det ville være morsomt. Så det var øyeblikket da det å skrive ble morsomt. Og likevel, når du snakker om tidsbegrensninger: De aller korteste fortellingene ble til mens jeg oversatte Proust. Jeg tilbrakte hele dagen – jeg hadde virkelig en fast timeplan – la oss si fra klokken ti til tre med Proust, og oversatte bare lange, komplekse setninger, og hadde egentlig ikke noe særlig tid til å 34

LD: Ja, det avhenger av impulsen som ligger bak dem. Noen av dem vil jeg at skal være veldig flate prosa-utsagn. De har fortsatt en egen musikk og en egen rytme, men de er ikke sanger. Og så er det andre som jeg tenker på som sanger. Dette er dikt, selv om de ikke ser ut som dikt på siden. Jeg liker ikke å bli for bestemt på hva noe er fordi jeg har min egen opplevelse av det, mens en leser har sin opplevelse, som kan være ganske annerledes. Så det er vanskelig selv å definere hva som er dikt, hva som er prosa. JFN: Hva er de forskjellige impulsene? LD: Prosaen er et utsagn. Det er vanskelig å si at et dikt er et utsagn, jeg ser det i hvert fall ikke på den måten, jeg ser det mer som en sang, hva nå enn det betyr. JFN: Hva med linjeinndelingene i «Hallo, kjære» eller i «Hunden» – hva er motivasjonen her? LD: Vel, «Hallo kjære», jeg vet ikke om den er bra eller ikke. Synes du den er interessant? Er den for annerledes enn mine «egne» tekster?

JFN: Jeg syntes den var morsom, den minte meg om den eldre fortellingen «Your maid has been Shelly», som også inneholder en funnet tekst med pussig språkbruk. «Hallo kjære» er hentet fra en e-post, er den ikke?

Jeg liker ikke å bli for bestemt på hva noe er fordi jeg har min egen opplevelse av det, mens en leser har sin opplevelse, som kan være ganske annerledes. LD: Ja,enslagslure-e-post,ellerhvamankallerdet.Det kan til og med ha vært en ekte e-post, men som egentlig ikke var adressert til meg. Jeg elsket den rare grammatikken i den, og den hørtes definitivt ut som et dikt, syntes jeg. Og alt som behøvdes for å få den til å høres riktig ut, var linjeinndelingen. «Kom til min side.» Det hørtes liksom velformulert og sørgmodig ut, som en god avsluttende linje i et dikt. Så det hørtes definitivt ut som et dikt, og ikke prosa, syntes jeg. JFN: Jeg synes det virker som om du kan interessere deg for nesten hva som helst. Jeg tenker for eksempel på den veldig korte teksten som heter «Maisgrøten». Kan du si noe om den?

grunnen ikke særlig interessert i det dramatiske – selv om jeg nå har en venn som forteller meg historier som er veldig dramatiske, og de er morsomme å høre på, så kanskje jeg kommer til å begynne å skrive bare vel-dig dramatiske fortellinger fra nå av! Men jeg la altså merke til hva maisgrøten gjorde, og plutselig virket maisgrøten som et lite, levende vesen, i og med at den faktisk skapte noe helt på egen hånd. Jeg har en tendens til å personifisere ting, og dette var vel nok et tilfelle av dette, der jeg personifiserte den varme maisgrøten slik at den ble en liten aktør i sitt eget lille liv. Jeg liker å tenke på ting på denne måten. Noen mennesker ville rett og slett ikke lagt merke til det, eller ville tenkt at det var en dum idé og beveget seg over på noe viktigere, men jeg tenker: «Vel, hvis dette er interessant for meg, så vil jeg prøve å formidle det.» Og jeg tror det også har noe med det å gjøre at jeg hele tiden har en notatbok, for hvis du gjør notatboken til et sted hvor du plasserer alt, betyr det at du kan plassere noe veldig uviktig der, så vel som det veldig viktige. Hvis du prøver å uttrykke det uviktige så godt du kan og virkelig fanger alt det som interesserer deg ved det – da kan du se hvorvidt det kan bli til en liten fortelling. Jeg tror det er det som skjer – jeg skriver det ned så godt jeg kan, og så ser jeg om det blir til en liten fortelling.

LD: Ja, det stemmer at jeg kan interessere meg for nesten hva som helst, og jeg oppdaget da jeg laget den listen over ting i TLS som jeg hadde eller ikke hadde lyst til å lese, at selv om jeg ikke hadde lyst til å lese om den kanadiske hærens historie, ville også den, hvis den var godt skrevet, antagelig vært interessant. Nesten alt er interessant, og i maisgrøten ligger det vel absolutt ingen dramatikk, jeg er nok i 35

OM BOKA: Lydia Davis skriver kortprosa med høy grad av gjenkjennelsesverdi og et høyt språklig nivå. Tekstene kan bestå av én setning. Eller de kan over flere sider utforske kaoset som oppstår gjennom små forstyrrelser i den daglige rutinen. Fortellingene kommer i form av klagebrev, i form av utdrag fra Flauberts korrespondanse; de er inspirert av forfatterens egne drømmer, eller av drømmene til vennene hennes. Det som ikke varierer er kraften i hennes presise prosa.

Redaksjonens kommentar: Davis er en skarp observatør. Hun har et skjevt blikk på verden som gir en morsom, gripende og forfriskende leseropplevelse. Tekstene hennes føles alltid som en oppdagelse av det mystiske, det fremmede, det fremmedgjørende og av det uventet fornøyelige.

LYDIA DAVIS: (f. 1947) har skrevet én roman og seks tekstsamlinger. For tekstsamlingen Varieties of Disturbance ble hun nominert til National Book Award i 2007. Hun ble tildelt 2013 Award of Merit Medal for the short story av the American Academy of Arts and Letters og 2013 Man Booker International Prize. Lydia Davis har også mottatt priser fra sine oversettelser til fransk. Hun har blant annet oversatt litterære verk av Gustav Flaubert og Marcel Proust.

FORFATTER: Lydia Davis TITTEL: Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong ISBN: 9788202492533 PRIS 149,- / I salg nå OVERSETTER: Johanne Fronth-Nygren

MILAN KUNDERA Kan Kunderas verker fortsatt være like aktuelle i dag som den gang de kom ut? Tekst: Roar Lishaugen

I et intervju i London Times Magazine i mai 1984 uttalte Milan Kundera at han «hadde tilbrakt halve livet som en relativt ukjent tsjekkisk intellektuell». På denne tiden stod Kundera på randen av verdensberømmelse. Det var ni år siden han hadde forlatt Tsjekkoslovakia, fem år siden den tsjekkoslovakiske staten hadde fratatt ham statsborgerskapet og tre år siden han var blitt fransk statsborger. Han skulle snart gå fra å skrive på tsjekkisk til å skrive på fransk og bli en fransk forfatter av tsjekkisk opphav. Kunderas uttalelser fikk litteraturkritikeren Milan Jungmann til å påstå at Kundera knapt var til å gjenkjenne: «Selvportrettet er retusjert så kraftig at Kunderas egentlige utseende forsvinner. Alt som gjorde

mannen uten fortid ham til en ledende intellektuell i de siste tiårene av tsjekkisk historie, er fortiet.» Jungmann mente at Kundera forvandlet livsløpet sitt for å gjøre det begripelig for uinnvidde lesere og for å skape inntrykk av at så snart han modnet som menneske og kunstner, stod han utenfor den kommunistiske kulturen. Det fantes kanskje spor av tsjekkisk smålighet i Jungmanns påstand, men like fullt fremstår Kunderas franske eksil som begynnelsen på noe nytt, der fortiden gradvis har opphørt å eksistere. EN BETYDELIG POLITISK ROLLE Kundera var nitten år da kommunistene tok makten i Tsjekkoslovakia i 1948. I likhet med mange revolusjonsberusede intellektuelle meldte han seg inn i kommunistpartiet, men ble kastet ut av partiet i 1950. Tre år senere debuterte han som lyriker med en diktsamling som viste en forsiktig brodd mot det skjematiske ved den sosialistiske realismen. I 1956

tok partiet ham til nåde, og året etter tok han avskjed med lyrikken med en diktsamling som utforsket forholdet mellom kvinne og mann. Den føyde seg inn i en dreining mot individets psykologi i tsjekkisk litteratur. I denne dreiningen og i kulturpolitikken generelt spilte Kundera en betydelig rolle, og allerede på slutten av 1950-årene var han en av de mest profilerte tsjekkiske forfatterne. I 1963 prosadebuterte han med den første av tre novellesamlinger med tittelen Latterlige kjærlighetshistorier. I novellene dukket det opp motiver som skulle komme til å gå igjen i mye av det Kundera har skrevet senere. Ikke minst handlet det om tilværelsens tomhet og overfladiskhet eller om en i utgangspunktet uskyldig lek eller spøk, som fordi den kommer ut av kontroll, antar uante dimensjoner og gjør mennesket til offer for egne handlinger. Dette siste motivet – en spøk ute av kontroll – ligger i bunnen av Kunderas første roman, En spøk, fra 1967. Den franske forfatteren Louis Aragon skal ha omtalt den som en av århundrets Dette siste motivet – en spøk ute av kontroll – ligger i bunnen av Kunderas første roman, En spøk, fra 1967. største romaner. Her leder en uskyldig spøk til straff og en forfeilet hevn til en følelse av rotløshet som ikke bare henger sammen med den politiske situasjonen i det samtidige tsjekkoslovakiske samfunnet, men også med egen ungdomstid, med hjemmet og tradisjonene. Senere har Kundera uttalt at kjernen til alt han senere har forsøkt å få til i romanene sine, 38

finnes i denne romanen. En spøk kom ut i et opplag på totalt 127.000 eksemplarer, tok den tsjekkoslovakiske leserskaren med storm og gav Kundera Den tsjekkoslovakiske forfatterunionens pris året etter.

Nok en gang skulle bibliotekene renses for uønsket litteratur, og ved Kunderas navn i listene over bøker som skulle utrangeres, stod det kort og greit «alt».

SENSURERT Kundera var en av de ledende reformkommunistene under liberaliseringsprosessen som fant sted i Tsjekkoslovakia i 1960-årene. Velkjent er Kunderas tale på forfatterkongressen i 1967, der han påpekte at «enhver inngripen i tanke- og ytringsfriheten [...] er en skandale i det 20. århundre og en klamp om foten på vår mangefasetterte litteratur». Selv om Kundera forsvarte en «sosialistisk litteratur», stod utsagnet i skarp kontrast til det angrepet neste taler, sentralkomitemedlemmet Hendrych, fremførte mot tankemangfold. Dessverre var det Hendrychs linje som fikk siste ordet. Liberaliseringsprosessen som kul-

minerte våren 1968 – den som har gått inn i historien som Praha-våren – ble i august 1968 slått ned av Warszawa-paktens invasjon i Tsjekkoslovakia. Den ble etterfulgt av en fase som kalles «normaliseringen» og varte til 1989. Nok en gang skulle bibliotekene renses for uønsket litteratur, og ved Kunderas navn i listene over bøker som skulle utrangeres, stod det kort og greit «alt». I 1970 fikk Kundera publiseringsforbud. EN LYRISK ALDER I visshet om at den aldri ville komme ut i hjemlandet, skrev nå Kundera romanen Livet er et annet sted. Her møter vi dikteren Jaromil, som vokser opp i et nærmest symbiotisk forhold til sin mor. En uavlatelig søken etter anerkjennelse bringer ham i kommunistregimets tjeneste. Forblindet for det som skjer omkring ham og drevet av et ønske om å bli en handlingens mann, angir han til sist en uskyldig til politiet, før han dør i sin mors armer. Romanen kan leses som en forklaring på – og en avstandstagen fra – hvordan visse gikk i regimets tjeneste. Den er et oppgjør med det Kundera allerede i En spøk hadde kalt «den lyriske alder» og i et intervju beskrev som «de unge årene når man stadig er en gåte for seg selv, og derfor bruker all sin tid på å studere seg selv. [...] Først når man overskrider sin ‚lyriske alder‘, blir man voksen.»

I Livet er et annet sted fant Kundera at lyrikken «er det område der enhver påstand forvandler seg til sannhet» og at det lyriske på den måten henger nøye sammen med revolusjon og kan misbrukes av totalitære systemer. Overfører man denne tanken til Kunderas eget verk, kunne man si at hans egen overgang fra lyrikk til prosa representerte en modning, og at den ble bestemmende for hans avvisning av det lyriske og romantiske, av patos og store gester til fordel for en holdning som er skeptisk og kritisk – og som blander det tragiske med det komiske, det høye med det lave. Livet er et annet sted utkom først i fransk oversettelse Romanens filosofiske ramme setter fokus på det ubetydelige – «lettheten» – ved menneskets tilværelse og beslutninger, som nettopp fordi de er ubetydelige, er uutholdelige.

og senere på tsjekkisk på Sixty-Eight Publishers, et forlag drevet av eksilforfatterne Josef Škvorecký og Zdena Salivarová i Toronto. Den sentralstyrte kulturpolitikken i Tsjekkoslovakia tvang frem en tredeling i offisiell litteratur, undergrunnslitteratur (såkalt samizdat) og eksillitteratur, noe som ofte gav bøkene en infløkt utgivelseshistorie. Det gjaldt også romanen Avskjedsvalsen, som var den siste Kundera skrev i Tsjekkoslovakia. Her skildres komiske og uventede relasjoner mellom åtte personer på et kurbad, men under den nærmest MILAN KUNDERA (f. 1929) Begynte å skrive i hjemlandet Tsjekkoslova- burleske overflaten ligger det noe kia, men emigrerte til Frankrike i 1975. Bøkene hans mørkere; personene er fanget i et er oversatt til en lang rekke språk, og flere av dem har nett av egeninteresser som de har oppnådd status som moderne klassikere. Milan Kunhverken håp om eller vilje til å dera er regnet som en av Europas viktigste nålevende unnslippe. forfattere.

SKREV I EKSIL Med romanen Latterens og glemselens bok, som han skrev i Frankrike, vant Kundera seg et navn også hos det engelskspråklige publikum. Her forbindes sju relativt selvstendige fortellinger om de sentrale temaene latter og glemsel. Latteren forstås som enten engleaktig naiv, slik den utnyttes i totalitære system, eller som djevelsk, innsiktsfull og avstandstagende ironisk, mens glemselen utforskes som en totalitær strategi. På flere måter kommenterer romanen erindringspolitikken i Tsjekkoslovakia, og den kaller daværende president Gustáv Husák «glemselens president». Det falt i dårlig jord hos tsjekkoslovakiske myndigheter, som samme år som romanen kom ut, fratok Kundera statsborgerskapet. I Latterens og glemselens bok kommer også emigrantmotivet til uttrykk. Det spinner Kundera videre på i den romanen som for alvor skulle gi ham verdensberømmelse: Tilværelsens uutholdelige letthet. Den tematiserer mislykkede forsøk på emigrasjon, som mer enn noe annet representerer en flukt fra seg selv og en søken etter mening. Romanens filosofiske ramme setter fokus på det ubetydelige – «lettheten» – ved menneskets tilværelse og beslutninger, som nettopp fordi de er ubetydelige, er uutholdelige. Det filosofiske og ikke minst det metafiktive kommer enda sterkere til uttrykk i romanen Udødeligheten, der tittelens udødelighet spiller på tanken om de dødes tilstedeværelse i de levendes erindring. Her undersøker Kundera ideologiens overgang til «bildologi», fra propagandasamfunn til konsumsamfunn, der «bildologer» som arbeider med forenklende bilder, gir råd om hvordan man bør handle og fremstå, og dermed undergraver den egentlige tilværelsen.

PÅ FRANSK Sin neste roman, Langsomheten, skrev Kundera på fransk, og overgangen fra tsjekkisk til fransk innebar en endring i Kunderas poetikk. Han forlot de bredt anlagte romanene til fordel for en kortere form, som gir romanene et mer fortettet og filosofisk uttrykk.

Saken satte sinnene i kok, og nok en gang mente mange at Kundera måtte ta tydelig avstand fra sin kommunistiske fortid.

I Langsomheten settes konsumsamfunnets høye tempo i sammenheng med glemsel og tap av indre mening i motsetning til langsomheten som en forutsetning for virkelig å sanse, erindre og oppnå indre tilfredsstillelse. Romanen Identitet spinner videre på disse tankene og utforsker det unike ved en identitet og hvordan den trues av konsumsamfunnet.

FORHOLDET TIL HJEMLANDET I romanen Uvitenheten vender en kvinne hjem til Praha og hjemlandet etter tjue år i eksil i Frankrike. Romanen skildrer hjemkomsten til et land som ikke lenger er noe hjem, og den preges av nostalgi. Den undersøker impulsene som leder frem til grunnleggende beslutninger og setter dem i sammenheng med en selektiv erindring og uvitenhet, som kan være en simulert handling for å unnslippe fortiden eller unngå sannheten. Kanskje kunne tsjekkiske lesere, som generelt behandler Kundera med skepsis, ha hatt godt av å lese denne romanen, men den er ikke oversatt. Faktisk er ingen av Kunderas franske romaner oversatt til Faktisk er ingen av Kunderas franske romaner oversatt til tsjekkisk. tsjekkisk. Kundera har uttalt at «det er helt utelukket at jeg skulle tillate at noen oversatte de franske bøkene mine til tsjekkisk. Å se seg selv oversatt av fremmede hender til ens eget morsmål, forekommer meg å være perverst.» Dermed er Kundera «den i Tsjekkia minst kjente verdensberømte forfatteren», slik en tsjekkisk kulturjournalist nylig uttrykte det. Der det før 1989 sirkulerte maskinskrevne samizdat-utgaver av Kunderas romaner, byr nå internett på en ny type samizdat i form av piratoversettelser av de franske romanene hans. Den tsjekkiske skepsisen tiltok i 2008. Da brakte ukeavisen Respekt nyheten om at man i sikkerhetspolitiets rapporter hadde funnet en sak fra 1950, der Milan Kundera hadde angitt en mann som vestlig agent. Mannen var blitt arrestert og dømt til 22 års fengsel. Saken satte sinnene i kok, og nok en gang

mente mange at Kundera måtte ta tydelig avstand fra sin kommunistiske fortid. Det hersker imidlertid tvil om hvorvidt politirapporten snakket sant, og de som husker historien, kommer med motstridende versjoner. Men det ble ymtet om at romanen Livet er et annet sted kanskje var mer selvbiografisk enn man tidligere hadde tenkt. «Ingen har rett til å late som om de gjenskaper et menneskelig vesen som ikke lenger eksisterer,» heter det i En fest for ubetydeligheten, Kunderas siste roman. Her vandrer fire venner omkring i Luxembourghagen og støter på overraskende hendelser og personer, blant dem Stalin selv. Igjen dukker motivene latter og glemsel opp, og det med en innsikt om at delte erfaringer endres over tid og antar uforenlige versjoner. Vennene kommer til at et menneskeliv er ubetydelig og at lykken forutsetter nettopp denne innsikten. Romanen fikk blandet mottagelse; en kritiker spurte seg om Kundera hadde destillert temaene sine til den grad at det han nå skriver er blitt gledesløst og ubetydelig, mens andre fremhevet det tidløse og kraftfulle ved tankene hans. Det var 1980-årene som var Kunderas storhetstid. Det var da han var på alles lepper og mange i Vesten næret en skrekkblandet fascinasjon for landene i Sovjet-blokken. Selv om Kundera ikke kan regnes som noen typisk dissidentforfatter og selv har insistert på at han er mer opptatt av litterære enn politiske spørsmål, må noe av berømmelsen hans ses mot denne bakgrunnen. Hvor trist det enn måtte fortone seg, er det nok noe i det en av Kunderas tsjekkiske generasjonsfeller, Ludvík Vaculík, har spissformulert: «Det frie ordet har ingen betydning. Bare det forbudte ordet har virkning.»

AKTUALISERER IGJEN Selv om det totalitære Tsjekkoslovakia reflekteres i mange av Kunderas romaner, er det ikke slik at romanene hans er bundet til tid og sted, og kanskje er det fremfor alt den totalitære erfaringen vi stadig har noe å lære av. Gjennom biter og brokker av en totalitær virkelighet gir Kundera oss innsikt i hvordan totalitære systemer fungerer, hva de gjør med enkeltmennesker og mennesker imellom – og ikke minst hvordan de manipulerer med sannhet og løgn som politisk redskap. Alt dette, og kanskje særlig det siste, kan synes å ha fått en særlig aktualitet i våre dager. Kundera tematiserer forholdet mellom enkeltmennesket og historien, og vender stadig tilbake til glemsel og erindring. Han insisterer på nødvendigheten av en historisk bevissthet, som ikke bare er truet av Eksilet som motiv dukker opp i flere av Kunderas romaner og behandles som en eksistensiell tilstand. glemsel som en målrettet totalitær strategi, men også av den glemselen som moderniteten representerer. I essaysamlingen Romankunsten fremstiller Kundera romanen som en utforskning av tilværelsen; den er en slags parallell historieskrivning og som sådan et

FOTO: UIO

ROAR LISHAUGEN Er førsteamanuensis ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo.

middel mot glemselen. I en verden som har et sterkt nåtidsfokus og samtidig er besatt av ikke å glemme, der vi reiser minnesmerker og søker svar på hvem vi tror at vi er, kan Kunderas romaner si oss noe viktig om hvilke roller historien, erindringen og glemselen spiller for mennesket og identiteten det skaper seg. Men man må også svelge noen kameler i omgang med Kunderas romaner. Den største av dem er nok Kunderas kvinnesyn, som har fått hard medfart. Kritikere har påpekt at kvinner nesten alltid defineres av utseendet i Kunderas romaner og at de mer enn noe annet fremstår som erotisk materiale. Men det finnes unntak, ikke minst Irena i Uvitenheten og skildringen av hennes opplevelse av å vende hjem fra eksil. Eksilet som motiv dukker opp i flere av Kunderas romaner og behandles som en eksistensiell tilstand. Det knyttes til spørsmål som er mer aktuelle i dag enn noen gang: Er det mulig å finne ro og føle seg hjemme i et nytt land, eller er man dømt til hjemlengsel og rotløshet? Om dette vet Kundera sitt, men til tross for hans tilbakevendende tematisering av glemsel – eller kanskje nettopp på grunn av den – fremstår han som en mann uten fortid. Men den avbikten mange tsjekkere forventer av ham, har de nok egentlig allerede fått – i romanform.

UTKOMMER I POCKET 2017: En fest for ubetydeligheten LA FÊTE DE L’INSIGNIFIANCE Identitet L'IDENTITÉ

OM BOKA: Fire menn på vei til et cocktailparty reflekterer over tilværelsen. Erotikken er død, det sosiale spillet kun en lek, kanskje er det bare løgnen og de små ubetydelighetene som ennå har en funksjon? I sin første nye roman på 14 år portretterer Kundera det komiske ved en epoke der humoren har forsvunnet. En fest for ubetydeligheten er en ironisk og sjarmerende beretning om noen av de store spørsmålene i livet.

En spøk LA PLAISANTERIE Latterlige kjærlighetshistorier RISIBLES AMOURS Romankunsten L'ART DU ROMAN Uvitenheten L'IGNORANCE Forrådte testamenter LES TESTAMENTS TRAHIS Langsomheten LA LENTEUR Tilværelsens uutholdelige letthet L'INSOUTENABLE LÉGÈRETÉ DE L'ÊTRE Udødeligheten L'IMMORTALITÉ Livet er et annet sted LA VIE EST AILLEURS Latterens og glemselens bok LE LIVRE DU RIRE ET DE L'OUBLI Avskjedsvalsen LA VALSE AUX ADIEUX

Redaktørens kommentar: For første gang utkommer alle romanene, novellene og essayene til Milan Kundera samlet på norsk – med omslagsillustrasjoner av forfatteren selv. I En fest for ubetydeligheten, hans første nye roman på 14 år, byr Kundera på gjenkjennelige diskusjoner om latterens og tilfeldighetenes betydning, men også en original kommentar til utviklingstrekk i samtiden. Det er et verdig punktum for et av de mest sentrale forfatterskapene i europeisk litteratur.

Et møte UNE RENCONTRE Forhenget LE RIDEAU

BERNHARD MOHR

FORFATTER: Milan Kundera TITTEL: En fest for ubetydeligheten ISBN: 9788202485993 PRIS 149,- / I salg nå OVERSETTER: Thomas Lundbo

Sorg i litteraturen

Foto: Shutterstock.com

Den vakre lille boken Sorg er den greia med fjær er unik i formen – og hilser tilbake til temaet i kjente litterære verker.

Tekst: Janne Stigen Drangsholt

Hva er sorg? Ifølge ordboken er det en "dyp, varig smerte i sinnet, tung bekymring", mens Store norske leksikon forklarer det som "den normale psykologiske reaksjonen på å miste en person som har stått en følelsesmessig nær". Er slike definisjoner tilfredsstillende? Ikke i særlig grad. Sorg er riktignok noe universelt som man kan generalisere over, men den er også individuell, dypt personlig og tilnærmet uutsigelig. Nettopp denne kombinasjonen gjør den særlig egnet som stoff for litteratur. Og her har den hatt en plass fra tidenes morgen. I Anne Carsons bok Grief lessons (2006) argumenteres det for at sorg er grunnvollen i gresk tragedie og at voldens dominans i disse fortellingene kan forklares som en intens trang til å skjære, kutte og banke vekk denne forferdelige følelsen som gnager på men-

nesket til det ikke er noe igjen. Forfatter Cólm Tobín, som nylig utforsket sorgen etter sin fars død i romanen Nora Webster (2014), mener på sin side at Hamlet, den mest gåtefulle av alle litterære skikkelser, utelukkende oppfører seg som han gjør fordi faren hans nettopp er død. Sorgen har forrykket hele hans sjel og hele hans legeme, og han klarer verken å ta en eneste avgjørelse eller fullføre en eneste setning. Litteraturen har altså gjennom alle tider utforsket hvordan det er å leve i en slik sorg som oppstår ved tap av foreldre, venner, barn og, ikke minst, ektefeller. Ofte er disse biografiske beretninger, som for eksempel C. S. Lewis' klassiker En sorg som min (1960), som beskriver tapet av konen Joy. Han beskriver sorgen som et slags usynlig teppe mellom seg selv og verden og sier at han kjenner seg redusert til ingenting. Alt som finnes er sorgen og reaks-

jonene på denne. Lignende meditasjoner finner vi i Joyce Carol Oates' A widow's story (2011) og Joan Didions De magiske tankers år (2005), som begge skildrer opplevelsen av å miste en ektemann. Oates beskriver blant annet hvordan sorgen fragmenterer virkeligheten og gjør henne totalt åpen for alle slags inntrykk, som bruddstykker av diktstrofer og sanger. "Jeg er hjelpeløs mot slike invasjoner," sier hun, "de plager meg i dagevis". Didion opplever noe av det samme, og sier at sorgen frigjør minner og følelser som hun for lengst trodde var forsvunnet. Sorgen forrykker virkeligheten, sier Didion. Sorg har ingen avstand. Disse ulike aspektene ved sorg er også noe Max Porter tar opp i sin bok Sorgen er den greia med fjær, som forteller historien til en liten familie som har mistet kone og mor. Boken blander ulike sjangere og er dels novelle, dels

dikt, essay og barneromsdrama. Den inkorporerer også en annen fortelling om sorg, nemlig den til lyriker Ted Hughes, som mistet sin fraseparerte kone Sylvia Plath i 1963. Porters enkemann skriver på en bok om Hughes som skal "appellere til alle som er kvalme av Ted & Sylvia-arkeologien", et utsagn som viser til tabloidiseringen som fulgte i kjølvannet av Plaths selvmord. Separasjonen var nemlig delvis grunnet i Hughes' affære med Assia Wewill, som senere også skulle begå selvmord. Ut av disse tapene kom Kråke, et fragmentert vesen, en luring (trickster) født av Guds mareritt og aspirerende menneske, som var hovedperson i Hughes' mest eksperimentelle diktsamling Crow: From the life and songs of the crow (1970).

Han er der som bølle, terapeut, luring, sykepleier. Og det er her Max Porter kommer inn. Han åpner boken med Emily Dickinsons dikt "That love is all there is", men hvor "kjærlighet" er streket ut og erstattet av "kråke". På samme vis som selve tittelen er en henvisning til et annet Dickinson-dikt, nemlig "'Hope' is the thing with feathers". Kråke er nemlig den som stepper inn i en sone hvor både "kjærlighet" og "håp" er i fare, der den en dag står på døren til den ødelagte familien og erklærer at "Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg". Slik kommer den inn i en liten verden som synes menings-

FOTO: SCANPIX

I private brev skrev Hughes at Kråke kom til ham fordi han trengte "en ny fabrikk", og selv om han sjelden omtalte direkte de personlige tapene han hadde lidd, er det tydelig at beretningene om denne fuglen i stor grad er et sorgnarrativ. Hughes ville ikke skrive sorgen, delvis på grunn av "Ted & Sylvia-arkeologien" og delvis fordi han ikke trodde på en litteratur som

speilet livet i et 1:1-forhold. For at litteraturen skal være et rituale som leger, sa Hughes, må den være mytisk. Den må være symbolsk.

løs, og i et hjem hvor hver eneste flate er "død mamma". I en tomhet hvor enkemannen definerer seg som en "maskinmessig arkitekt av rutiner for små barn uten mamma", og hvor sønnene står ansikt til ansikt med et "nytt liv" hvor alt på ulidelig vis både er fullstendig annerledes og helt likt. Det er i denne fragmenterte og uforståelige tomheten at Kråke dukker opp. Han er der som bølle, terapeut, luring, sykepleier. Og spøkelse. Ifølge ham selv kan kråker, spøkelser og doktorer nemlig gjøre ting som ikke andre kan, som å "fortære sorg" og føre "teatralske kriger mot språk og Gud". I vår egen tid har spøkelser (og kråker) nemlig utspring i oss selv, og de kommer frem når vi trenger dem. Eller, for å sitere Virginia Woolf, de kommer når "det betydelige overgår vår egen evne til å uttrykke det; når det vanlige

TED HUGHES (1930– 98) blir ansett som en av Englands største lyrikere. Han var gift med forfatteren Sylvia Plath, som begikk selvmord. Det gjorde også hans andre kone, som samtidig tok livet av deres felles barn.

er omringet av det fremmede". Kråke dukker altså opp for å uttrykke, klargjøre og – om mulig – mestre sorgens kompleksitet, på

Sorg er «alt mulig», sier Kråke, «sorg er veven av identiteter, og nydelig kaotisk.» sitt eget ambivalente, fragmenterte og uendelig sanne vis. Kråke viser oss hvordan ting både er og ikke er på samme tid, og hvordan mening og meningsløshet eksisterer side om side. Det betyr også at Kråke ikke forenkler sorgen. Når enkemannen prøver å sette ord på sorgen, setter Kråke ham på plass og sier at han høres ut som en kjøleskapsmagnet, og når han søker tilflukt i tanken på at konen kanskje fremdeles er til stede som en ånd som våker over dem, kan Kråke fortelle at hun er "langt

tilbake, før din tid. Hun er i barndommens gylne dager". Porter viser oss at sorg ikke er en enkel ting. Sorg er "alt mulig", sier Kråke, "sorg er veven av identiteter, og nydelig kaotisk. Sorg deler matematiske karakteristika med mange av naturens former." Sorg er kjærlighet, sorg er håp og sorg er tro. Som Kråke er den altoppslukende og grådig og vulgær og pågående. Og den tillater oss ikke nødvendigvis å gå videre. En gang i fremtiden skal en av sønnene reflektere over at "å være definert av det tar vi i omganger på ti år, virker det som. Vi står på, tar det ut i anselige porsjoner. Og så: bunnløse hull av melankoli". Sorgen er demonen som livnærer seg av tomhet, savn og fortvilelse, og den får aldri nok. Ifølge Cólm Tobín hjelper det ikke engang å skrive seg gjennom sorg. Det er ikke en lettelse å få den ut. Men

MAX PORTER: Max Porter jobber som redaktør i et britisk forlag. Han bor i Sør-London med kone og barn. Sorg er den greia med fjær er hans første bok.

man må likevel gå inn i den og formidle den på detaljert vis. Man må, som den lille familien i Max Porters bok etter hvert skjønner, stå på og holde det gående. Og man må stoppe opp. For sorg er ikke en enkel ting. Som litteraturen er den dypt ambivalent og flertydig. Den tømmer hodet for tanker og tillater oss å ha flere tanker i hodet på én gang. Det er derfor sorgen har en naturlig plass i litteraturen. Og det er derfor litteraturen kan romme sorg og gi oss innsyn i litt mer av dens fjærkledde vesen. Samtidig som vi skjønner at vi forstår fint lite. Alt det der.

Som litteraturen er den dypt ambivalent og flertydig.

JANNE STIGEN DRANGSHOLT er forfatter, litteraturforsker og førsteamanuensis i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger. Hun er dr.art fra Universitetet i Bergen med en avhandling om Ted Hughes.

OM BOKA: Sorg er den greia med fjær er en 100-siders kort roman om sorg. Den handler om en far og hans to små sønner som forsøker å få livet til å gå videre etter morens brå død. Midt i fortvilelsen banker plutselig en kråke på døra. Denne kråka bestemmer seg for å bli der så lenge den sørgende lille familie trenger ham. Boken er en poetisk perle og har fått fantastiske anmeldelser. Den har blitt beskrevet som «En lysende leseropplevelse», «Fantastisk og uforglemmelig», «Ulikt noe jeg noensinne har lest før», «En av årets mest overraskende bøker» og «Morsom og varm og ektefølt, denne lille boken er en å dvele og nyte.»

Redaktørens kommentar: Boken er blitt litt av en bokhandelfavoritt i Storbritannia, er solgt til mange land og er egentlig en litt sånn overraskende suksess fordi den er såpass liten og rar. Selv ble jeg veldig begeistret da vi fikk manuset i forkant av den engelske utgivelsen, men må innrømme at jeg først hadde problemer med å plassere den. Var det en roman? En lang novelle? Lyrikk? Det viser seg heldigvis at lesere, kritikere og de litterære prisene ikke har problemer med at den kan være vanskelig å sette i bås: Folk faller veldig for den. Jeg tror det henger sammen med det poetiske språket og den rørende beskrivelsen av forholdet mellom far og sønner. Og ikke minst at historien om en kråke som kommer uanmeldt inn i livet og snur alt opp ned, men også fungerer som en katalysator og hjelper i sorgprosessen, er dypt originalt fortalt.

DAGFINN MØLLER

FORFATTER: Max Porter TITTEL: Sorg er den greia med fjær ISBN: 9788202522742 PRIS 249,- / I salg ultimo april OVERSETTER: Arne Ruste

Lerners prosjekt Ben Lerner omtales som den nye litterære wonderboyen. En upålitelig en, i så måte. Tekst: Leif Bull

Adam, fortelleren i På vei fra Atocha stasjon, er en ung, amerikansk poet som har fått stipend til å drive research til et nytt prosjekt i Madrid, og som for det meste duver rundt i et lunkent hjernebad av hasj og antipsykotiske medisiner, på trygg avstand fra omgivelsene og sitt eget følelsesliv. Adams ansiktsmimikk utfører et bevisst, meningsdannende arbeid, der han prøver å kommunisere til tider svært detaljerte og nyanserike budskap med et blikk, et smil, delvis for å dekke over og kompensere for det han selv hevder er sine svake spansk-

kunnskaper (kunnskaper som det gis flere grunner til å tro er bedre enn han skal ha det til): «Selv snakket jeg nesten aldri, men jeg prøvde å smile, for slik å antyde at jeg forsto det som ble sagt, og å la smilet fluktuere, som en respons på de andres ytringer.» Som tvilen rundt spanskkunnskapene hans antyder, er Adam en god, gammeldags upålitelig forteller, som Upålitelig som han er, fremstår han som fundamentalt og konsekvent uærlig, både i samtaler og i sine ordløse meddelelser.

feilinformerer og lyver friskt både for vennene sine og leseren. Upålitelig som han er, fremstår han som fundamentalt og konsekvent uærlig, både i samtaler og i sine ordløse meddelelser. En kveld han blir tatt med på fest med noen vakre og velstående kulturhipstere, får han bruk for et triks han har utviklet og finpusset for å dekke over sin egen usikkerhet i sosiale situasjoner – og her begynner vi å nærme oss noe helt sentralt: «Jeg åpnet øynene litt mer enn til vanlig, åpnet dem opp til et bestemt punkt der øyebrynene ble hevet og munnvikene kunne

Foto: Shutterstock.com

trekkes opp til noe som minnet om et svakt smil. Jeg låste ansiktet fast i dette oppsynet, et oppsyn som uttrykte skepsis iblandet fortrolighet, og en kjedsomhet som bare ble brutt av en diffus antropologisk interesse for omgivelsene, et oppsyn som også innbefattet en liten dose forakt jeg håpet kunne tolkes som politisk, som om det antydet at jeg etter en slik frivol kveld skulle vende tilbake til frontlinjen i en kamp som ville gjøre verdien av dette selskapet lik null.» Det mest interessante her er den brutale selvironien han legger for dagen i skildringen av sin egen påklistrete, nærmest fullstendig estetiserte radikalisme. I Adams skikkelse blir den intellektuelles kritiske blikk på sin samtid både bokstaveliggjort og redusert til en tom gestus, ren performance, avdekket av Adam selv. Det øyenbrynene ser ut til å representere, i denne scenen og i boken for øvrig, er en utstudert, distansert, overkompenserende smartasspositur Lerner både inntar og kritiserer. At Adam så tydelig er basert på Lerner selv (de har blant annet skrevet mange av de samme diktene), bidrar til å gi teksten et slags kryptert dokumentarpreg, hvor all upåliteligheten og kun50

BEN LERNER Ben Lerner er født i Topeka, Kansas, 1979. Han har fått flere utmerkelser for sin poesi og utgitt tre poesisamlinger. Hans romandebut, På vei fra Atocha stasjon, ble hyllet av et samlet kritikerkorps. Hans andre roman, 10:04, kom på norsk høsten 2016.

stiggjøringen inngår i et genuint forsøk på å skildre historisk, materiell virkelighet. Det er en positur Adam får stadig større vansker med å holde, jo mer en ugjendrivelig virkelighet nærmest bokstavelig talt prøver å sprenge seg gjennom forsvarsverkene hans, som varslet allerede i tittelen. Atocha er togstasjonen i Madrid der 192 mennesker ble drept og cirka 2000 ble såret under et terroristangrep i 2004, og angrepet utgjør et sentralt element av romanen, hvor bokens tematisering av Adams upålitelighet, selvopptatthet og privilegerte radikalisme når et (avmålt, dempet, sardonisk) klimaks. Verken Adam eller noen i den velstående kretsen hans blir rammet: «Hun sa at det var en forbrytelse mot arbeiderklassen og at hun ikke kjente mange arbeidere. Gjør du, spurte hun og jeg tenkte meg litt om, og så sa jeg at jeg ikke visste helt.» Likevel deltar de på en markering i regnvær kort tid etter, hvor mengden spontant begynner å messe at det ikke regner, det er Madrid som gråter, og jeg tenkte sangen var veldig kompleks til å ha oppstått spontant, slik den tydeligvis hadde gjort. Teresa og Arturo og Rafa

sang, så jeg sang jeg også, men stemmen min hørtes feil ut for meg, affektert, og jeg lurte på om den stakk seg ut, og ikke klarte å blande seg med koret. Jeg kunne ikke være den eneste som ikke sang, så jeg formet ordene med leppene. Adam er på riktig sted, han har de riktige meningene, men i dragkampen mellom den spontane, inderlige og smått kitschy kollektive opplevelsen og hans egen selvopptatte, selvforaktende iscenesettelse, er det iscenesettelsen som vinner. Fortelleren Ben, ellers til forveksling lik Adam, er i gang med å skrive en roman, og det er aldri noen tvil om at det er 10:04 han skriver.

Lerners neste roman, 10:04, kan og bør leses som en opptrapping av frigjøringprosjektet i På vei fra Atocha Stasjon, en skjerping av innsatsen for å trenge gjennom likegyldighet, nummenhet, stivnet ironi og inn til tingenes kjerne. Det politiske i Lerners prosjekt blir stadig tydeligere i 10:04, hvor de materielle realitetene som muliggjør hovedpersonen Bens privilegerte

liv i New York – «det på samme tid mirakuløse og avsindige ved verdensøkonomien» – hele tiden fremheves. Fortelleren Ben, ellers til forveksling lik Adam, er i gang med å skrive en roman, og det er aldri noen tvil om at det er 10:04 han skriver. Metafiksjon av dette slaget, hvor litteraturens virkemidler og begrensninger også utgjorde litteraturens hovedtema, hadde en glansperiode i USA på 60- og 70-tallet og utgjorde en sentral del av den postmodernistiske litteraturen som dominerte det amerikanske litterære landskapet på denne tiden. Etter glansperioden kom imidlertid et temmelig bratt fall i anseelse. Ingen ringere enn David Foster Wallace anså formen som fullstendig oppbrukt allerede tidlig på 80-tallet, absorbert med hud og hår av den samme konsumHan er så absolutt en begavet ironiker, som betrakter sine omgivelser med himlende øyne og et skjevt smil. kapitalismen den satte seg fore å dekonstruere. Den distanserte ironien Wallace så som metafiksjonens grunnbetingelse – den 51

evinnelige insisteringen på at det du leser ikke er virkelig, de du leser om finnes ikke, denne historien er fortalt tusenvis av ganger før – og som i utgangspunktet var et kritisk verktøy, er nå bare et salgstriks for folk som gjennomskuer salgstriks. Slik Wallace så det, tilhørte fremtiden forfattere som var villige til å risikere latterliggjøring og ironisk harselas ved å skrive med inderlighet og overbevisning om menneskers problemer og følelser, hvor gammeldagse de enn måtte være. Der Wallace helt åpenbart så seg selv i denne rollen, er Wallaces spådom interessant i lesningen av Lerner, som i 10:04 selv pendler mellom de to motpolene Wallace tegner opp. Han er så absolutt en begavet ironiker, som betrakter sine omgivelser med himlende øyne og et skjevt smil. Samtidig trekkes teksten mot noe lysere og varmere i skildringen av vennskapet med Alex, hvor systemkritikken og undergangsfrykten som ellers er så fremtredende må vike for en famlende optimisme idet Ben går med på å gjøre henne gravid.

Stilisten Lerner formulerer gjennom sitt språk et entusiastisk forsvar av den litterære fiksjonen som kunstform. Den amerikanske forfatteren David Shields ga i 2010 ut det mye omtalte manifestet Reality Hunger, et argument for og hyllest av en ny kunstnerisk form, der større bruddstykker av virkeligheten får plass, der skillet mellom fiksjon og memoar viskes ut, og der ryddige strukturer og fortellinger må vike for noe råere og mer rotete – noe virkeligere. I likhet med Shields leker Lerner med skillet mellom diktning og virkelighet, og er absolutt ingen drøvtygger av den realistiske tradisjonen. Likevel: Fra de finslepne, intrikate setningene fulle av fremmedord, via de symbolsk ladete gjennomgangstemaene, til de akrobatiske, teoretisk funderte metasprangene, er det heldigvis ingenting ved bøkene hans som etterstreber noe rått eller ufiltrert.

LEIF BULL har en PhD i amerikansk litteratur fra Goldsmiths College, og har jobbet som forlagsredaktør. Han har utgitt Den synkende byen, en bok som gir et dypdykk i den fornyelsen som de senere år har preget den amerikanske litteraturen.

«Men jeg skulle ikke være en av dem, insisterte jeg for meg selv, som gikk med på The New Yorkers standardiseringskrav til litteraturen; jeg skulle ikke gjøre noen strykning hvis formål, i hvert fall til en viss grad, var å øke markedsvennligheten. Selv om jeg kjente en liten sitring da The New Yorker antok fortellingen – foreldrene mine ville bli ekstremt stolte av meg – og selv om jeg gjerne ville ha de cirka åtte tusen dollarene, frydet jeg meg også litt over muligheten til å kunne takke nei til The New Yorker, og kunne fortelle historien om fortellingen min som et bevis for avantgarde-kredibilitet. Jeg skrev en overilt og, skjønte jeg senere, dårlig korrekturlest mail, med kopi til agenten min, der jeg forklarte at jeg så meg nødt til å trekke tilbake teksten, og at endringen de ba om – senere skulle det gå opp for meg at det aldri var ment som noe ultimatum – krenket min integritet som forfatter.» UTDRAG FRA 10:04

«Å lese Ben Lerner gjør at det kiler i ryggmargen akkurat slik det gjør hver gang jeg kommer i kontakt med en forfatter som er virkelig original.»

OM BOKA: I det foregående året har fortelleren i 10:04 nydt overraskende litterær suksess, fått en alvorlig hjertediagnose og blitt bedt av sin beste venn om å hjelpe henne med å få barn. I et New York utsatt for stadig mer uvær og sosial uro, må han konfrontere sin egen dødelighet og muligheten for å bli far i en by som tilsynelatende snart er i ferd md å oversvømmes.

JEFFREY EUGENIDES

Redaktørens kommentar: 10:04 er en helt usedvanlig interessant bok. Norske lesere vil oppleve den som original og annerledes. Den kan være en døråpner mot en viss type litteratur; en litteratur som ikke setter velbrukt dramaturgi i sentrum, men snarere undring, filosofi, poesi, metafiksjon; altså; andre måter å tenke roman på. Dette gjør den uten en selvsentrert postmoderne tone, og føles rett og slett som det mest samtidsorienterte du kan lese i dag. Moshin Hamid skrev i New York Times at «TV ikke er den nye romanen. TV er den gamle romanen». Noe som innebærer at romanforfatteren kan gjøre fantastiske ting TV og film ikke kan. Og som Ben Lerner gjør. Hans bøker peker mot dit romanen beveger seg i dag: mot ærlighet og realisme, men med en mistro til plott, samtidig som den fortsatt allierer seg med fortellingen. Det er samme tendens som vi finner hos Tao Lin som vi ga ut for noen år siden, og mye av det samme som gjør Knausgård så forlokkende og interessant.

DAGFINN MØLLER

FORFATTER: Ben Lerner TITTEL: 10:04 ISBN: 9788202482107 – Roman PRIS 359,- / I salg nå OVERSETTER: Thomas Lundbo

plutselig, nok en gang De sju årene som gikk fra Etgar Kerets sønn ble født, til hans far døde, var gode år. Det til tross for alle bekymringene de med god grunn var fylt av. Vi blir med til fødestuen i Tel Aviv, hvor alt starter.

Utdrag fra Sju gode år: «Terrorangrep er det verste jeg vet,» sier den tynne sykepleieren til sin eldre kollega. «Vil du ha en tyggis?» Den eldre sykepleieren tar en tyggis og nikker. «Fint lite å gjøre med det,» sier hun. «Jeg hater også akuttsituasjoner.» «Nei da, akuttsituasjoner går helt fint,» insisterer den tynne sykepleieren. «Ulykker og sånt. Det er terrorangrepene jeg sliter med, de legger liksom en demper på alt.» Jeg sitter på benken utenfor fødeavdelingen og tenker at hun har et poeng. For bare en time siden, i taxien på vei hit, var jeg full av forventning og glede, sammen med konen min og taxisjåføren, en kar med renslighet på hjernen som reagerte veldig da vannet gikk, siden han var redd for at setetrekkene skulle bli ødelagt. Og nå sitter jeg og depper i korridoren mens jeg venter på at sykehuspersonalet skal komme tilbake fra akuttmottaket. Alle andre enn de to sykepleierne hjelper til med å behandle terrorofrene. Dessuten er det lenger mellom min kones rier nå. Sannsynligvis føler til og med babyen

at det ikke lenger haster med å bli født. Mens jeg går bort til kafeteriaen, ruller et par av de skadde forbi på knirkende syketraller. I taxien på vei til sykehuset skrek konen min som en gal, men disse menneskene sier ikke et pip.

Det er terrorangrepene jeg sliter med, de legger liksom en demper på alt. «Er du Etgar Keret?» spør en mann med rutete skjorte. «Forfatteren?» Jeg nikker motvillig. «Du verden!» sier han og drar opp en liten båndopptaker fra bagen sin. «Hvor var du da det skjedde?» spør han. Da han ser at jeg nøler,

I taxien på vei til sykehuset skrek konen min som en gal, men disse menneskene sier ikke et pip. tar han fram empatien: «Bare ta den tiden du trenger. Ikke føl deg presset. Du har vært gjennom en traumatisk opplevelse.» «Jeg var ikke der,» forklarer jeg. «Det er bare tilfeldig at jeg er på sykehuset i dag. Konen min skal føde.» «Ah, skjønner,» sier han uten å sk-

jule skuffelsen og trykker stoppknappen på båndopptakeren. «Mazel tov.» Han setter seg ved siden av meg og tenner en sigarett. «Du burde kanskje prøve å snakke med noen andre,» foreslår jeg i et forsøk på å bli kvitt Lucky Strikerøyken han blåser i ansiktet mitt. «Jeg så dem trille to sårede inn på nevrologiavdelingen for bare noen minutter siden.» «Russere,» sier han med et sukk. «De kan ikke et ord hebraisk. Dessuten slipper man ikke inn på nevrologiavdelingen. Dette er det sjuende angrepet jeg dekker på dette sykehuset, så jeg kjenner rutinene deres.» Vi sitter litt uten å snakke. Han er rundt ti år yngre enn jeg, men begynner å bli skallet. Idet han tar meg i å kikke på ham, smiler han og sier: «Synd at du ikke var der. En øyenvitneskildring fra en forfatter ville ha gjort seg bra i artikkelen min. En original vri fra en fyr med litt visjoner. Det er jo den samme, gamle visa hver gang: ’Plutselig hørte jeg et smell’, ’Jeg vet ikke hva som skjedde’, ’Det var blod overalt.’ Det er grenser hvor mye sånt folk orker å lese …» «Det er ikke vitnenes feil,» sier jeg. «Det er bare det at angrepene alltid er like. Hvor mye origin55

alt er det å si om eksplosjoner og meningsløs død?» «Har ikke peiling,» sier han og trekker på skuldrene. «Det er du som er forfatteren.» Folk i hvite frakker begynner å komme tilbake fra akuttmottaket, på vei til fødeavdelingen. «Du er fra Tel Aviv,» sier reporteren til meg. «Hvorfor reiste dere helt hit for å føde i dette hølet?» «Vi ville ha en naturlig fødsel, og de har en avdeling som …»

Hvor mye originalt er det å si om eksplosjoner og meningsløs død? «Naturlig?» avbryter han med et flir. «Hva er det som er naturlig med at en miniputt med kabel i navlen plopper ut av din kones vagina?» Jeg prøver ikke engang å svare. «Vet du hva jeg sa til kona mi?» fortsetter han. «’Hvis du noen gang føder, må det være

med keisersnitt, sånn som de gjør det i Statene. Jeg vil ikke ha noe av at en baby skal gjøre deg slakk der nede.’ I våre dager er det bare i primitive land som vårt at kvinner føder som dyr. Okei, jalla, nå må jeg jobbe.» Han reiser seg opp og prøver seg en siste gang: «Helt sikker på at du ikke har noe du vil si om angrepet?» spør han. «Har det forandret noe for deg? Som for eksempel hva du har tenkt å kalle babyen eller noe sånt ...?» Jeg smiler unnskyldende. «Ja, ja, det gjør ingenting,» sier han og blunker til meg. «Håper fødselen går som smurt, mann.» Seks timer senere plopper en miniputt med kabel i navlen ut av min kones vagina og begynner umiddelbart å vræle. Jeg prøver å roe ham ned, overbevise ham om at det ikke er noe å ta på vei for. At alt vil ha ordnet seg her i Midtøsten innen han blir voksen: Freden kommer, terrorangrepene vil høre fortiden til og selv om

ETGAR KERET (1967–) ble født i Tel Aviv. Han er Israels mestselgende samtidsforfatter – like deler hoffnarr, litterær kronprins og nasjonal samvittighet. Novellene hans er oversatt til 14 språk.

de en sjelden gang skulle ramme igjen, vil det alltid være noen i nærheten med en original vri og litt visjoner som kan beskrive alt på en treffende måte. Sønnen min blir stille et øyeblikk og vurderer sitt neste trekk. Som nyfødt er det meningen at han skal være naiv, men selv ikke han biter på det, og etter noen få sekunders nøling og et lite hikst, går han tilbake til å vræle.

«Etgar Kerets novellesamlinger er som god pønk: kjapp, komisk og kultmateriale.» THE NEW YORK TIMES

«Etgar Kerets samling av personlige essays dekker fødsel, død og å mislykkes med yoga og er fylt av vidd og lynskarp innsikt.» THE OBSERVER

Redaktørens kommentar:

OM BOKA: De sju årene som gikk fra Etgar Kerets sønn, Lev, ble født, til hans far døde, var gode år, til tross for alle bekymringene de med god grunn var fylt av. Lev ble født under et terrorangrep. Faren til Etgar får kreft. Krig og fare truer hjemmet deres og gjennomsyrer dagliglivet. Ingen kan kopiere stilen hans, ingen kan skrive så lett og så morsomt, så innsiktsfullt og dypt berørende om livet og kjærligheten og hvor vidunderlig det er bare å kunne trekke pusten.

Enkelte forfattere og forfatterskapene deres er det umulig ikke å bli betatt av. Etgar Keret er en av dem, og det samme gjelder for bøkene hans. Helt siden vi utgav Bussjåføren som ville være Gud i 2004 og han kom på besøk og erklærte at i Norge følte han seg som en hobbit blant alver (han er ikke så fryktelig høy – og har ganske store føtter), har vi vært venner. Bussjåføren som ville være Gud lå på bestselgerlisten her i Norge i et par uker (ganske uvanlig for noveller fra Israel) og innehar den uvanlige rekorden ‘mest stjålne bok i bokhandel’ fra Israel. Da jeg leste gjennom oversettelsen av denne, Sju gode år, som Aleksander Melli har stått for, lo jeg så fælt at folk på nabokontorene kom inn og lurte på hva jeg leste. Etgar Keret skriver nemlig om vanskelige og hjerteskjærende ting på en hverdagslig, selvironisk og helt igjennom smart og humoristisk måte. Når man først har begynt å lese ham, vil man ikke slutte. Sju gode år er kommet ut i et tjuetalls land, og den har fått strålende kritikker og er vel prisbelønt. Det er virkelig enestående at en israelsk bok kommer ut på persisk, men ikke så verst at den kommer ut på norsk heller. Det sier noe om at dette er en bok som taler til humanismen i oss.

ANNE FLØTAKER

FORFATTER: Etgar Keret TITTEL: Sju gode år ISBN: 9788202519582 PRIS 329,- / I salg nå OVERSETTER: Aleksander Melli

Om middelaldrende kvinners usynlighet Dorthe Nors skriver om karakterer pĂĽ forsvinningens rand.

Foto: Agnete Schlichtkrull

Jeg møtte en kvinne på en litterær festival i Wales for et år siden. Det var under en mottakelse på et slott med en nydelig park og praktfull utsikt over det walisiske landskapet. Jeg kom uten følge, kjente ingen der, og kretset rundt med et glass champagne mens jeg prøvde å se ut som om jeg ventet på noen som bare hadde gått ut et øyeblikk. Da dukket en kvinne brått opp foran meg. Hei, sa hun. Er ikke utsikten bare til å miste pusten av? Jeg nikket, vi håndhilste og presenterte oss. Hun var britisk, jeg var dansk. Hun pekte på en liten mann med mobiltelefon bak noen busker i parken: Mannen min, sa hun, hvem er du her med? Jeg sa jeg ikke var her med noen. Jeg sa også at det var litt rart å være her uten noen, i omgivelser som i høyeste grad egnet seg best med noen. Men jeg er forfatter, sa jeg, jeg er vant til å reise på egen hånd. Hun så på meg som om jeg gjenspeilte noe, og det gjorde jeg da også: Vi var begge middelaldrende kvinner på en mottakelse uten mannlig selskap (med unntak av ektemannen i buskene), og det krevde en fortelling av noe slag.

Vi var begge middelaldrende kvinner på en mottakelse uten mannlig selskap (med unntak av ektemannen i buskene), og det krevde en fortelling av noe slag. Kvinnen forklarte at hun hadde vært en svært vellykket jurist. I løpet av 20 år hadde karrieren hennes steget til værs, hun var blitt en stjerneadvokat, og ikke en uke gikk uten at hun måtte møte opp i 10 Downing Street. Hun var noen, og måtte derfor jobbe døgnet rundt og det var kjempegøy, veldig interessant, det var høyprofilert, og det var helt ut60

mattende. Da hun nådde midten av 40-årene hadde mannen hennes (Herr Busk) foreslått at hun senket farten. Det var for sent å få barn, men ikke for sent å gjenoppdage parforholdet deres. Så hun sa opp jobben og fant seg en mindre profilert en. Ingen flere taxiturer til maktens sentrum, bare en koffert, en 46-årsdag på horisonten, og ektemannen som tygget toasten sin veldig langsomt om morgenen. Kanskje han alltid hadde tygget toasten sin så langsomt, det er mulig, hun hadde bare aldri hatt anledning til å legge merke til det før, men der var det altså: langsom tygging, og et hav av tid til å bevitne den. Men det verste, sa kvinnen og lente seg frem mot meg, var at denne karriereendringen skjedde samtidig som min egen forsvinning som kvinne. Man kan si jeg hadde mistet statusen min, men jeg var også i ferd med å miste kroppen min.

Men det verste, sa kvinnen og lente seg frem mot meg, var at denne karriereendringen skjedde samtidig som min egen forsvinning som kvinne. Jeg nikket. Det var noe gjenkjennelig ved dette. Jeg sa: Så bilene stopper ikke lenger når du vil krysse veien? Hun ristet på hodet. Jeg sa: Hvis du er på togstasjonen og spør en yngre mann om veien, så bare ignorerer han deg? Hun nikket. Jeg sa: Hvis du fører en interessant samtale med et par menn, og en yngre kvinne slutter seg til dere, er samtalen plutselig over? Hun nikket, og endelig kastet jeg esset:

Menn du kjenner er i ferd med å forlate de middelaldrende konene sine for å gå ut med kvinner i tjue- og trettiårene? Hun hevet champagneglasset sitt. Jeg kunne ha fortalt denne kvinnen at jeg skriver fortellinger om kvinner som henne, men akkurat da var mannen hennes ferdig i buskaset og besluttet å slutte seg til kona si igjen: Samtalen over.

En kvinne med barn vil alltid være en mor, men en kvinne som har valgt ikke å formere seg og som nå ikke lenger er ung og sexy, er i manges øyne et meningsløst vesen. Men jeg skriver faktisk bøker om middelaldrende, barnløse kvinner på forsvinningens rand – eller, om man vil, kvinner i ferd med å miste sin egen livsberettigelse. En kvinne med barn vil alltid være en mor, men en kvinne som har valgt ikke å formere seg og som nå ikke lenger er ung og sexy, er i manges øyne et meningsløst vesen. I bøkene mine viser jeg frem middelaldrende kvinner som sliter med synligheten. I kortromanen Minna trenger øvingslokale møter vi Minna, en komponist i førtiårene. Nok en overfladisk elsker har forlatt henne, og tatt med seg et potensielt øvingslokale som Minna muligens føler mer for enn for manDORTHE NORS: Dorthe Nors (f. 1970) utgav i 2008 Kantslag, som skaffet henne et solid gjennombrudd internasjonalt. Da novellen «Hegren» ble trykket i The New Yorker, var det første gang en dansk forfatter fikk den æren.

nen selv. Minna er luta lei av å «dempe seg». Hun er i ferd med å miste stemmen, essensen, vitaliteten sin av å gjøre det. Derfor beslutter hun å kvitte seg med alle som hemmer henne, og heller finne seg et øvingslokale, med andre ord et rom hvor hun kan eksperimentere, utvikle seg, vokse uten å kontrolleres av andres behov og forventninger. I en annen kortroman, Dager, møter vi en kvinne som prøver å komme over en hjertesorg mens hun samtidig finner ut av hva som virkelig betyr noe for henne. Er det en mann? Er det å bli mor? Eller er det simpelthen å skape noe, ikke nødvendigvis i livmoren sin, men ved rett og slett å være til? Min siste roman Speil speil blink handler om den middelaldrende kvinnen Sonja. Hun er lammet av beslutningene som har ført til en ensom tilværelse i København, og lengter tilbake til landskapet hun egentlig kommer fra. Hun blir ikke lenger sett av andre, og så vanskelig som denne usynligheten er, betyr den også at hun nå er fri til å gjøre som hun vil. Men veien fra lammelse til frihet er en kamp. Det var viktig for meg å beskrive denne kampen med humor. Kvinner blir lært at de ikke skal være morsomme, at det heller gjelder å være pen i andres øyne og ører. Morsomme kvinner får ganske ofte beskjed om å dempe seg. Men kvinner som ler og får andre til å le er både farlige og mektige: De synliggjør ikke bare seg selv, men også patriarkatets latterlige strukturer. Det er ganske så interessant at middelaldrende kvinner på leting etter seg selv og sin egen livsberettigelse kan fremstå som provoserende skikkelser. Noen mener de mangler selvbeherskelse – eller enda verre, at de er «selvopptatte». En middelaldrende kvinne som ikke fokuserer på å legge bånd på seg eller ta seg av andre er et farlig, uberegnelig vesen. 61

Hva er det hun pønsker på? Og hva er egentlig vitsen? Hun har ingen barn, ingen familie, alt hun har er sitt eget liv, og hva er det godt for når hun ikke lenger er stjerneadvokat i 10 Downing Street, eller når hun ikke har et øvingslokale hvor hun kan komponere musikken sin, eller når hun prøver å ta lappen godt oppi årene, og på toppen av det hele må forholde seg til andres irrasjonelle regler, bortkomne søstre, og så – ensomhet i storbyen. Da jeg var liten, tok foreldrene mine meg med på besøk til grandtante Barbara. Hun var en gammel dame som bodde i et lite rødt murhus i en liten landsby på Vest-Jylland. Jeg fikk høre to rare ting om denne damen: 1: Hun var ugift, og hadde ikke barn. 2: Hun hadde drevet den største gården i sognet.

Men kvinner som ler og får andre til å le er både farlige og mektige: De synliggjør ikke bare seg selv, men også patriarkatets latterlige strukturer. På veggene hennes hang det bilder av storfamilien, og av tante: høy, sterk, landlig. Hadde hun vært spansk, hadde hun utvilsomt danset flamenco: Duende! Å ja, hun hadde sjel. Jeg husker jeg satt på trappen foran det lille huset hennes. Det var blomster overalt, og jeg stusset over det at denne damen – i motsetning til min kunstnerisk begavete mor – hadde levd et helt liv uten mann og barn. Det føltes som en viktig lærdom: En kvinne kan være i verden på egen hånd, uten at hun nødvendigvis blir usynlig. Kanskje kan det til og med gi henne en annen slags synlighet. Tante trengte ingenting, og fordi ingen krevde hennes oppmerksomhet hele tiden (noe jeg 62

allerede hadde merket var blitt min kreative mors skjebne), hadde hun tid til bare å være i verden. Min yndlingshistorie om grandtante Barbara er da hun dro til USA for å besøke storesøsteren sin, som hadde utvandret tidlig på 1930-tallet. Tante Barbara var 75 da hun satte seg på et fly for første gang. Spurte aldri seg selv om hun kunne gjøre det eller ikke. Spurte aldri noen andre om hun kunne eller burde. Hun bare gjorde det. I en verden hvor kvinner nesten alltid defineres ut fra sine relasjoner (datter, søster, elskerinne, kone, mor, bestemor), er det viktig å kaste litt lys på kvinnen selv. Hva er hun uten alle disse skoene hun må fylle? Vel, hun er et liv, og hun er et liv som enten forstyrrer omgivelsene sine – eller står i fare for å trekke seg unna, som tåke. Nylig var jeg med i et dansk radioprogram. Radioreporteren hadde stilt alle de vante spørsmålene, og jeg hadde gitt alle mine vante svar, og det rare er: Ingen spør meg hvorfor jeg synes det er viktig å skildre mennesker som er i ferd med å miste seg selv – eller oppnå ny innsikt i hvem de virkelig er. Jeg blir ofte spurt hvorfor jeg skriver om kvinner som ligner på meg selv, noe jeg stusser over. Det finnes ikke den journalist som kjenner meg godt nok til å vite hvem jeg ligner på, men uansett, der satt vi i radiostudioet. Mikrofonen var slått av, og reporteren sa ut av det blå at hun fylte førti snart. Hun sukket og la til: Jeg er så glad for at du skriver om middelaldrende kvinner uten barn. Jeg spurte hvorfor, og hun sa: Fordi det er så mange av oss, og fordi det ofte føles som om vi ikke egentlig er her. Jeg skulle ønske hun ikke hadde slått av mikrofonen! Det hadde vært et skikkelig budskap å kringkaste, og noe å holde fast i for de mange kvinnene som ikke lenger er unge, ikke lenger sexy, ikke lenger verdt

å hjelpe på T-banen, ikke lenger verdt å bremse for der hun står med bæreposene og hengepuppene sine, ikke lenger på film, ikke lenger regnet med, ikke lenger – noen, eller som jeg en gang spurte en eldre svensk feminist: Hva vil du si er det rareste ved å bli en eldre kvinne? Og hun svarte: Kvinne?! Jeg er ikke kvinne lenger, og så lo hun hjertelig, for hva kan du ellers gjøre når de eneste andre alternativene til å bli en eldre kvinne er å dø ung, eller – som mange kvinner velger i kampen for å forbli synlige – utsette seg for Botox, kniver og sakser, smerte og latterliggjøring. Kvinnene i mine tre bøker, Minna trenger et øvingslokale, Dager, og Speil speil blink er kvinner på usynlighetens rand. De holdes fanget innenfra, mens de kjemper for å holde fast ved det viktigste og vakreste et menneske kan eie: Duende! Sjel! Nærvær! Og da jeg skrev om dem, følte jeg det nærværet selv.

Jeg blir ofte spurt hvorfor jeg skriver om kvinner som ligner på meg selv, noe jeg stusser over. I Speil speil blink lar jeg til og med tante Barbara våkne til liv igjen. Plutselig er hun der, på villspor i Københavns T-banesystem, hvor hun prøver å håndtere posene sine og et kart over byen. Sonja legger merke til henne; faktisk er Sonja den eneste på toget som legger merke til henne. Mens Sonjas urbaniserte barndomsvenninne Molly er oppslukt av smarttelefonen sin, tar Sonja kontakt med den eldre kvinnen, Martha. Hun trekkes mot henne, og akkurat som tante Barbara viste vei for meg uten å vite

det, viser Martha Sonja veien til seg selv. – Og hva heter du? spør Sonja damen. Damen ser litt sjenert ut, men forteller at hun heter Martha. – Martha? – Ja, det er det jo ikke så mange som heter lenger. Foreldrene mine tilhørte misjonen. Det gjør ikke jeg, men man skifter jo ikke navn av den grunn. – Jeg heter Sonja. Foreldrene mine var bønder og visste ikke bedre. Navnesmaken deres var noenlunde på linje med smaken når det gjelder gardiner. Men man kan jo være et godt menneske for det. Damen tar fatt i armen til Sonja og klemmer den litt ved albuen. Hun hvisker at hun er litt nervøs. Og trett. København føles stor. – Den er stor, sier Sonja og ser på damens hånd. Den har vært vant til å ta i et tak. Den har kunnet skyfle alt fra korn til møkk, og den har aldri beklaget seg, og nå slår det henne at det er underlig at Martha skal besøke en niese. De grå damene fra Jylland pleier å besøke egne barn og barnebarn, men kanskje har ikke Martha noen barn, kanskje har hun aldri vært gift. Uten at det på noen måte fantes noe tradisjonelt singelliv var det nok av single i Balling. Men det laget man ikke noen ståhei av, og det syns Sonja er på sin plass, for noe mer gebrekkelig enn singellivet skal man lete lenge etter. Disse hordene av mennesker i manøvrer som skal selge dem som kjøttkveg, på vei inn og ut av restauranter med hodet fullt av datingsider. Alltid alene eller alltid mellom seksuelle relasjoner, eller alltid på vei et annet sted med salgsorienterte beretninger om hvem man tror man må være for å være en spiselig versjon av seg selv. 63

De enslige damene jeg kjente som barn var flinke med hagene sine, tenker Sonja. Og til å lese, og folk likte å prate med dem. De snakket jo om dem, men de pratet med dem også, tenker hun, og i samme øyeblikk kjører toget inn på Islands Brygge Station. En stille panikk går gjennom Martha. – Åh, det er her jeg skal av, ikke sant? Hun tar tak i den lyngfargede trillekofferten, og hun vil ikke slippe armen til Sonja, og det er helt i orden. Sonja følger damen bort til skyvedøren, og så står de der og vakler, særlig Martha, som prøver å følge etiketten; ikke stikke seg ut, ikke se ut som om hun ikke har oversikt over København som er kaos, bare kaos. Kartet har hun krøllet rundt håndtaket på kofferten, og niesen kunne godt ha hentet henne på stasjonen, tenker Sonja, men hva vet hun om hvilken byrde Martha blir betraktet som i familien, ingenting, og nå glir skyvedørene til side. Molly ser på Sonja over smarttelefonen. Det ser ut som om hun vil si noe, men det rekker hun ikke, for nå er Sonja ute av toget med Martha. Hun er ute av toget og på vei bort mot trappene. Det må gå fort, for Molly har reist seg opp inne i vognen. Hun står med det lille ansiktet sitt vendt mot vinduet, hun er full av spørsmål og fanget mellom funksjoner. Hun vifter med smarttelefonen og den ledige hånden. Men Sonja har ikke tid til å forholde seg til det, og nå suser Lone i skikkelse av Molly inn under Amager mens Sonja drar av sted med Martha bort mot trappen. De er på vei opp i lyset. – Nå skal jeg hjelpe deg bort til Jens Otto Krag, sier Sonja. – Jeg skal uansett den veien, sier hun. Tekst: Dorthe Nors, oversatt fra engelsk av Leif Bull Utdraget fra Speil speil blink er oversatt av Pernille Rygg

SKREVET OM SPEIL SPEIL BLINK: «Dorthe Nors lever til fulle opp til de høye forventningene med en roman som treffer tidsånden.» JYLLANDS-POSTEN

«Dorthe Nors briljerer igjen, Speil speil blink er en mesterlig roman.» BERLINGSKE TIDENDE

«Det er en fryd å være trygt plassert i hendene på en forfatter som virkelig kan skrive; en som underspiller og er full av humor uten å snike seg unna alle smertepunktene, alle sinnets muskelknuter.» WEEKENDAVISEN

Redaktørens kommentar: På Louisiana Litteraturfestival for noen år siden bestemte forfatteren Alan Hollinghurst og jeg oss for å besøke Karen Blixens hjem. Vi beså huset, og vandret rundt i museet som var full av Blixens notater og brev. Jeg leste et av brevene hun hadde fått fra Denys Finch Hatton. Hun skal låne bilen hans mens han er borte, og i brevet kommer detaljerte instruksjoner om hvordan hun skal gire. Det var kostelig lesning, en av verdenshistoriens store tragiske kjærlighetshistorier – jeg hadde ventet meg et dampende kjærlighetsbrev, men her handlet det om hvordan man med kjærlig, men bestemt hånd fikk bilen til å gå uten at girkassa skar seg. Dette øyeblikket kom tilbake til meg da jeg leste Dorthe Nors bok, Speil speil blink, der Sonja skal lære seg å kjøre. Sonja jobber til daglig i bokbransjen, som oversetter, hun bor i København og har vel aldri trengt å ha lappen, men nå vil hun lære seg å mestre en bil. Det er Jytte som skal lære henne å kjøre. Men Jytte har det så travelt med å snakke om seg selv at hun aldri egentlig har tid til å la Sonja lære å gire for eksempel. Og da jeg leste boka, begynte jeg å grunne over akkurat det med mestring. Karen Blixen kunne lære å kjøre bilen ved hjelp av Finch Hattons nitide instruksjoner pr. brev, men for Sonja er det umulig å lære seg å kjøre, kanskje fordi ingen ser henne tydelig. Kanskje hun må lære å ta seg selv på alvor for å kunne lære å kjøre bil. Kanskje betyr det å skifte gir langt mer i Sonjas liv enn det rent praktiske som skal til for at bilen skal fungere. Hun må gire om i sitt eget liv. Dorthe Nors skriver med en saft og en humor som gjør enhver av hennes tekster til en fryd å lese. Nors er en av de mest spennende danske forfatterne vi kan glede oss over på norsk.

ANNE FLØTAKER

OM BOKA: I denne romanen møter vi Sonja. Sonja kan ikke skifte gir. Det er faktisk tvilsomt om hun i det hele tatt kan lære seg å kjøre bil. Hun er eldre enn alle de andre som forsøker å ta lappen, og kjørelæreren hennes, Jytte, har så mye på hjertet at hun ikke har tid til å lære Sonja å gire. Hun bare gjør det for henne. På sjette måneden. Dorthe Nors ble nominert til den internasjonale Man Booker-prisen for denne romanen.

FORFATTER: Dorthe Nors TITTEL: Speil, speil blink ISBN: 9788202528942 PRIS: 369,- / I salg ultimo april OVERSETTER: Pernille Rygg

NÅDELØST OM MANNSTILVÆRELSEN I David Szalays Alt en mann er møter vi ni menn. Hver av dem i ulike stadier av livet. I utdraget som følger, møter vi franskmannen Bernard som har droppet ut av universitetet og jobber i onkelens bedrift. Han får betalt for «litt ineffektiv rydding på kontoret», men får sparken da han forteller at han har bestilt ferietur til Kypros uten å ha spurt først. Kompisen han skulle reise sammen med melder avbud i siste liten, og Bernard ender opp alene på Hotel Poseidon. «Varmen fra solen slår mot gardinene, og lydene fra gaten trenger seg inn i den smertefulle stillheten

i det dunkle, smale rommet. Han blir liggende det meste av formiddagen, blir umiddelbart kvalm hvis han rører seg. På et tidspunkt sovner han igjen, og når han våkner igjen, føler han seg okay. Han kan røre seg. Sitte. Stå. Løfte på hjørnet på gardinen og myse mot den hvite, glødende dagen – skinnet fra plassen utenfor. Himmelen er et nådeløst, blått skrik.

Klokken er ti på tolv, nesten lunsjtid, og nå er han sulten. Han føler seg rar, som en i en drøm, når han går ned den kjølige trappen. På vei ned den kjølige trappen føles det egentlig som om han fremdeles ligger i sengen og drømmer dette. Spisesalen.

Han føler seg mindre normal enn han trodde. Stemmer – russisk, bulgarsk. Buffeten med størknet, brun mat. Køen foran mikrobølgeovnen. Og der er de, Sandra og Charmian, ved sitt faste bord, som er der han også sitter nå. Når han kommer bort – med en følelse av vektløshet, som om han svever over det skitne teppet – sier Sandra: «Vi så deg ikke til frokost, Bernard.» Hun virker mer eller mindre upåvirket av kveldens drikking – den rødlige ansiktsfargen er bare litt sterkere, stemmen er bare så vidt litt hesere enn normalt. Charmian, som sitter ved siden av, ser ganske blek ut. «Nei, jeg, eh …» mumler Bernard og setter seg. «Jeg sov.» «Ble det for mye for deg i går?» Bernard ler matt. Så følger en kort pause. Tanken på mat har mistet det meste av sin appell. «Det var bra,» sier han til slutt. «Ja, det var det,» sier Sandra. Hun har allerede spist – den tømte tallerkenen står på bordet foran henne. Charmian holder også på å spise ferdig.

Bernard åpner Fanta-boksen og heller det meste over i et fettete glass. «Skal du ikke ha noe?» spør Sandra og beveger de lyseblonde øyenbrynene i retning buffeten. «Kanskje senere,» sier Bernard. Han begynner å tenke at det var feil å dukke opp her. Han føler seg mindre normal enn han trodde. Smaken av Fanta – en ørliten slurk, det første han har fortært i dag – får ham til å føle seg litt mer jordfast. Charmian reiser seg brått. Han har vanskeligheter med å forstå nå, at han vurderte å gjøre noen form for tilnærmelser kvelden før.

De er i lobbyen etterpå når han sier til henne: «Vil du se rommet mitt?» Han er ganske sikker på at han ikke sa eller gjorde noe. Men bare tanken på det gjør ham flau. Hun går til buffeten for å forsyne seg med mer. Han kikker kort på den anstrengende vaggingen mellom bordene. Andre snur seg også, ser han. Et sted like ved sier Sandras stemme: «Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men Charmian liker deg veldig godt.» Bernard føler igjen at han fremdeles ligger i sengen ovenpå og bare drømmer det hele. «Jeg vet ikke om du har lagt merke til det,» sier Sandra når han snur seg mot henne med et blekt og uforstående uttrykk i ansiktet. «Har du?» spør hun. Han rister på hodet. Sandra ser en annen vei, og det går noen sekunder. Noen russere ler av et eller annet. Så sier Sandra: «Liker du sex, Bernard?» 67

Bernard prøver å summe seg med en ny slurk Fanta. «Sex?» sier han. «Ja.» «Selvfølgelig …» Sandra klukker. «Sagt som en ekte franskmann.» Han er ikke sikker på hva hun mener med det, eller om han i det hele tatt oppfattet hva hun sa. «Unnskyld …?» spør han. «Hvorfor ber du ikke Charmian opp på rommet ditt etter lunsj?» sier Sandra. «Det tror jeg hun ville likt.» Bernard sier forvirret: «På rommet mitt?» «Ja. Det tror jeg hun ville likt.» Han får ikke tid til å stille flere spørsmål – Charmian er tilbake, har satt seg ned uten et ord, uten å se på Bernard, og er i gang med andre runde mikrobølgelunsj.

Sandra sier: «Jeg har tenkt å legge meg litt.» Hun begynner å gå opp trappen alene. Litt etter, uten å si noe mer, følger de etter. De følger etter så langt som til første etasje. Hun tar en pustepause der trappen svinger og bare nikker til dem når de forlater henne der i trappevinduets skitne lys og går inn, med Bernard et skritt foran, i korridorens skygge. De stanser i halvmørket utenfor Bernards dør. Han bruker nøkkelen og lar Charmian gå foran inn i rommet.

De blir stående litt til, og så sier hun: «Vil du se puppene mine?»

Når han følger etter henne inn, er han bevisst på at det lukter ganske kraftig i rommet. Gardinene er trukket for, og det ligger skittentøy utover gulvet. De står der, i den stinne luften. Han får den «Beklager rotet,» sier han og lukker døren. følelsen igjen, at han drømmer. «Det er sånn på rommet vårt også,» sier hun. «Å ja?» De er i lobbyen etterpå når han sier til henne: «Vil du De står der, i den stinne luften. Han får den følelsen se rommet mitt?» igjen, at han drømmer. Hun er enorm. Den enorme Det er som om ordene, tonløse og saklige, bare kom- størrelsen hennes får hele situasjonen til å virke mer av seg selv. Han hadde ikke planlagt å si dem, si desto mer drømmeaktig. noe som helst. «Hva har du lyst til å gjøre?» spør hun mens hun fremHun ser på moren. deles ser seg om i rommet – ser på den åpne kofferten som fremdeles ligger halvfull på den oppredde sengen, den han ikke bruker, nærmere døren. DAVID SZALAY David Szalay har skrevet tre romaner tidligere. Han Han trekker på skuldrene, som har vokst opp i London, men bor nå i Budapest. om han ikke aner hva han har lyst Han kom i 2013 på Grantas liste over de beste unge til, som om han ikke engang har britiske romanforfatterne. For Alt en mann er har han tenkt på det. blitt tildelt Plimpton-prisen, Gordon Burn-prisen og «Har du lyst på en dusj?» spør hun er finalist for Booker-prisen 2016. uten synlig entusiasme, men nå 68

ser hun på ham. «Dusjen virker ikke.» «Nei – det fortalte du jo.» «Ja.» De blir stående litt til, og så sier hun: «Vil du se puppene mine?» Etter litt nøling sier han: «Okay.» Hun tar av seg overdelen i det svake lyset – en skjorte med frynser, som den hun hadde på i går kveld – og vikler seg ut av den kolossale BH-en. Puppene henger ned. Deigaktige, med blå årer, ligger de på den neste hyllen hennes, begge omtrent like store som Bernards hode. Brystvortene er lyserosa, veldig bleke og på størrelse med tallerkener – de legger beslag på betydningsfullt territorium. Det er et merkelig øyeblikk – han bare står der og ser på, mens hun venter. Han merker til slutt at han har ereksjon. Hun merker det også, og med langsomme bevegelser kneler hun foran ham og drar ned glidelåsen i jeansene hans. Munnen hennes er myk og varm. «Du har gjort dette før,» sier han etter en stund, oppriktig imponert. Hun bare trekker på skuldrene. Hun tørker seg om munnen og rygger litt bakover. Med en god del skyving og haling kommer hun seg ut av jeansene. Bena hennes har ikke bare den påfallende vertikale fasongen til et vanlig ben – de har en tydelig og bestemt horisontal dimensjon i tillegg. Og ikke stort når det gjelder knær. Når hun trekker ned blondetrusene ser han i et glimt, et eller annet sted mellom all den hvite huden, en myk hårtust med samme farge som peanøttsmør. Hun tar hånden hans og trekker ham mot sengen han sover i, det svette sengetøyet.

Mens hun står der og venter, setter han seg på kanten av sengen og trekker sine egne jeans over føttene, den stripete poloskjorten over hodet. Nå er de begge nakne, og ereksjonen hans er nesten pinlig påtrengende. Den gjør nesten vondt. Hun prøver å legge seg bakover på sengen og sprer bena. Hun må spre bena så mye som mulig, ellers vil flesket, som tyter ut fra alle kanter, stenge for ham. Men enkeltsengen, som er plassert langs veggen, er rett og slett for smal til at hun får det til. Hun får knapt plass med samlede ben. Etter noen frustrerte sekunder sier Bernard: «Jeg vet det. Vi legger madrassen på gulvet, okay?» De reiser seg og begynner å legge madrassen på gulvet. Bernards verkende ereksjon dunker mot magen mens han haler i sin ende av madrassen. De legger den ned på de brune flisene. Hun blir stående der et øyeblikk, i det dempede lyset, naken, ser ut som et digert, smeltet stearinlys, render og klumper av voksaktig flesk. Pendlende overgivelser. De lyserosa brystvortene på størrelse med ansiktet hans. Det er bare så mye av henne, virker det som, der han står i sin ende, overveldet av hvor sterkt han nå vil ha henne, så mye av henne, en porsjon kvinne like stor, om mulig, som hans begjær etter å besitte den, fysisk, på alle tenkelige måter. Men på dette tidspunktet virker begjæret uendelig. Kjønnet nikker, lungene napper etter luft, det virker som om det ikke er noe mer, at dette er alt han er. Hun tar plass på madrassen. Og så begynner det.»

Utdrag fra romanen Alt en mann er.

OM BOKA: Ni menn. Hver av dem i ulike stadier i livet. Hver av dem vekk fra hjemmet. Og hver av dem forsøker å forstå hva det betyr å være i live, her og nå. Nådeløst og sakte, men sikkert etterhvert som denne briljante boken utfolder seg, blir hovedpersonen i hvert kapittel eldre enn i det foregående, mens romanen får en fantastisk kraft og tyngde.

Redaktørens kommentar: Alt en mann er var på shortlisten til Bookerprisen, fått Plimpton prisen og Gordon Burn-prisen hvor juryen uttalte at den «På subtilt vis endrer måten du ser samtiden på». David Szalay er nok ukjent for de fleste i Norge ennå, men dette er hans fjerde bok. Han er opprinnelig fra Ungarn, skriver på engelsk og har vært på Grantas liste over de beste unge britiske forfatterne. Dette er en roman bestående av ni historier om menn i forskjellige faser av livet. Det er fristende å si at Alt en mann er «undersøker hva det vil si å være mann i dag». De ni historiene står fjellstøtt hver for seg, men samlet fremstår de som en roman om én samlet eksistens, om «alt det en mann er». Sakte, men sikkert etterhvert som boken utfolder seg, blir hovedpersonen i hvert kapittel eldre enn i det foregående, og vi møter ham/dem på ulike steder rundt i Europa. Den har en dyp, eksistensialistisk undertone og som leser kan jeg ikke unngå å tenke på hva det innebærer å være i live, her og nå.

DAGFINN MØLLER

FORFATTER: David Szalay TITTEL: Alt en mann er ISBN: 9788202533731 PRIS 379,- / I salg mai OVERSETTER: John Erik Bøe Lindgren

Foto: Anne Fløtaker

På grensa mot Nord-Korea møttes ti forleggere fra hele verden i anledning lanseringen av Bandis Anklage.

ET GLIMT FRA NORD-KOREA Anklage er en novellesamling skrevet av en offentlig tjenestemann som lever i Nord-Korea. Her får vi et innblikk i hverdagslivet til den jevne nordkoreaner. Tekst: Anne Fløtaker, redaktør for Anklage

Forhistorien til Anklage, fortalt både i forordet og etterordet til novellesamlingen, er nesten like interessant som selve teksten: Bandi, som forfatteren kalles – det er av gode grunner et pseudonym – lever i Nord-Korea, hvor han innehar en offentlig stilling med en viss makt, og er en velutdannet mann. Gjennom mange år har han i all hemmelighet skrevet

noveller, og nå har han lykkes i å smugle dem ut av landet, med folk som har flyktet til Sør-Korea. Gjennom sju noveller blir vi kjent med ulike deler av dagens, og tidligere tiders, nordkoreanske hverdagsliv. De sju tekstene foregår på svært ulike steder: landsbyer, større provinshovedsteder eller Pyongyang, og vi blir kjent med fabrikkarbeidere, partibyråkrater, landbrukere, leger og studenter, i ulike generasjoner. Det er en samling karakterer med virkelige, harde historier å fortelle. Vi møter en hustru som slåss for å få satt mat på bordet under hungersnøden, fabrikkformannen som gjør sitt beste for ikke å utlevere en husvenn samtidig som han vil holde seg inne med partiet, en mor som må se barnet sitt vokse opp i en verden med stadig mer skremmende propaganda.

Det er et verk som er viktig for ytringsfriheten og som gir et enestående glimt av en fullstendig annen kultur. Forfatteren har allsidig innsikt i hvordan landet hans er organisert, hvilke ufravikelige krav som innbyggere møter, til hverdags og til «fest» (f.eks. når nasjonaldagen feires eller når Kim Il-sung kommer til regionen). Det er lærerik lesning, Bandi har lykkes i å bruke enkeltmennesker som modeller, uten at det blir privat eller utleverende. For andre enn partiapparatet, vel å merke. BANDI er av gode grunner et pseudonym. Forfatteren lever i Nord-Korea, hvor han har en offentlig stilling med en viss makt, og er en velutdannet mann.

Dette er første gang nord-koreansk ‘undergrunnslitteratur’ har blitt utgitt i Sør-Korea. Noe som i seg selv er en begivenhet. Nord-Korea er et av verdens mest lukkede land. Små drypp av nyheter om landets store leder eller de omfattende sultkatastrofene og menneskelige lidelsene er ofte den eneste informasjon vi mottar. Men de mest dramatiske og hjerteskjærende historiene fra dette diktaturet, der ytringsfrihet og menneskerettigheter er ikkeeksisterende, kommer fra nordkoreanerne selv. Landet har mellom 150 000 og 200 000 politiske fanger, og fangeleirene har eksistert dobbelt så lenge som GULagene i Stalins Sovjet og tolv ganger så lenge som nazistenes konsentrasjonsleirer. Så vidt jeg har kunnet se er den litteraturen vi har på norsk fra Nord-Korea først og fremst vitnebeskrivelser fra folk som har klart å flykte fra landet, eller beskrivelser av land og folk fra journalister med bakgrunn i Vesten. Jeg syns derfor det er viktig og nødvendig å utgi novellene til Bandi, som han kaller seg, da vi fikk muligheten til å lese manus på fransk. Dette er litteratur fra et regime som ikke har en fri presse eller ytringsfrihet. Novellene og Bandi er sammenliknet med Sovjet-litteratur og forfattere som Aleksandr Solzjenitsyn, og på samme måte som Solzjenitsyn dokumenterte GULagene, skriver Bandi om livet under diktaturet. Dette er uten tvil en bok verden, og Norge, trenger. Det er et verk som er viktig for ytringsfriheten og som gir et enestående glimt av en fullstendig annen kultur.

– Dette er kjærkomment og spesielt Ekspert på Nord-Korea, Sun Heidi Sæbø, sier Bandi potensielt kan gi oss et kraftfullt inntrykk og et bredere perspektiv på livet til den jevne nordkoreaner. Har du hørt om denne forfatteren, Bandi, tidligere? – Nei.

og andre kommunistland. Ifølge NK News finnes det litteratur om tekniske ting, noen klassikere fra verdenslitteraturen og noe moderne litteratur, men da har det gjerne sammenheng med at lederen har likt boken og derfor er den godkjent. Da jeg var i Pyongyang, viste de stolt fram en bok som inneholdt Ibsen-tekster på det store biblioteket der.

Hva tenker du om at det kommer litterære tekster ut av Nord-Korea? – Fiksjonen kan gi oss et kraftfullt innblikk i livssituasjonen til den jevne nordkoreaner. Den kan gi oss et bredere perspektiv og fylle tomrommet mellom enkeltstående saker i den daglige nyhetsstrømmen.

Hvilken situasjon kan man tenke seg at en forfatter lever i Nord-Korea? – Man må nesten anta at dette er noe man holder skjult for omgivelsene, særlig hvis tekstene er kontroversielle. Dette er vel noe av årsaken til at Bandi skriver under pseudonym og tekstene er smuglet ut av landet.

Historier fra 1990-tallet har også en historisk verdi for ettertiden, fordi dette var en tid med dramatiske omveltninger i landet. Ikke bare døde landets leder gjennom 46 år, Kim Il-sung, men det var også en tid da man antar at flere hundre tusen nordkoreanere døde av sult. Landet ble aldri det samme igjen.

Hvilken risiko tar han, ved å smugle ut litterære tekster fra Nord-Korea? – Det synes jeg er vanskelig å svare på. Den utbredte smuglingen inn i landet gjør at det er en forholdsvis bred sirkulasjon av radioapparater, CD-er, DVD-er og USB-minnepinner. Det gjør blant annet at sør-

Hva er det som er så spesielt med det? – I et totalitært land som Nord-Korea med så stor grad av ensretting, er det ikke mye spillerom for den frie tanke og kreativitet. I motsetning til i Sovjetunionen, der folk hadde tilgang på oversatt litteratur fra andre kommuniststater og eldre litteratur, så ble all litteratur i Nord-Korea bannlyst fra bibliotekene rett etter 1967. Det gjaldt også bøker fra Sovjet

SUN HEIDI SÆBØ (f. 1980) er sjef for Dagbladets nyhets- og samfunnsavdeling. Hun har tidligere rapportert for avisa i blant annet Kina og SørKorea. Hun ga ut Kims lek i 2015.

Jeg tror folk er innforstått med at folk lever under vanskeligere kår i Nord-Korea. Likevel tror jeg litterære skildringer av folks hverdag kan være hardtslående og gripende. koreanske såpeoperaer og K-pop har fått sin tilhengerskare i nord. Akkurat denne formen for myk infiltrasjon er noe Kim Jong-un prøver å bekjempe med harde straffer. At det da kommer ut tekster fra Nord-Korea som stiller landet i ufordelaktig lys, vil jeg da tro ikke faller i god jord, og gjør at forfatteren risikerer å bli fengslet.

OM BOKA: Forhistorien til Anklage er nesten like interessant som selve teksten: Bandi – det er av gode grunner et pseudonym, lever i Nord-Korea hvor han har en offentlig stilling med en viss makt. Gjennom mange år har han i all hemmelighet skrevet noveller, og nå har han lykkes i å få smuglet dem ut av landet. Gjennom sju noveller blir vi kjent med dagens, og tidligere tiders, nordkoreanske hverdagsliv.

Tror du leserne vil bli overrasket når de får et innblikk i hvordan forholdene egentlig er i landet? – Jeg tror folk er innforstått med at folk lever under vanskeligere kår i Nord-Korea. Likevel tror jeg litterære skildringer av folks hverdag kan være hardtslående og gripende.

«I Nord-Korea er litteraturen etter 1948 satt i statens tjeneste og består hovedsakelig av sosialrealisme og nesegrus hylling av de politiske lederne.» STORE NORSKE LEKSIKON

FORFATTER: Bandi TITTEL: Anklage ISBN: 9788202526467 PRIS 339,- / I salg nå OVERSETTER: Jarne Byhre

ANDRE AKTUELLE UTGIVELSER FRA CAPPELEN DAMM:

VINNER AV BOOKERPRISEN 2015 Satantango er historien om livet i en fraflytningstruet bygd i et dystopisk kommunistisk Ungarn. Irimiás, som alle trodde var død, men som kan være en profet, eller hemmelig agent, eller djevelen selv, dukker opp fra intet og begynner å manipulere livene til dem som er igjen i bygda. I hans kjølvann følger fyll og desperasjon, og et brutalt oppgjør idet Irimiás først utnytter bygdefolket på det groveste før han fører dem rett i døden.

«Endelig en roman som man virkelig kan undres over og brytes med, og det på de aller beste premisser.» JONNY HALBERG, DAGBLADET «Satantango imponerer, sin dysterhet til tross, både gjennom sin nesten «ugjennomtrengelige», intrikate oppbygging og gjennom sin stilistiske eleganse.» TURID LARSEN, DAGSAVISEN

FORFATTER: László Krasznahorkai TITTEL: Satantango ISBN: 9788202420000 PRIS 369,- / I salg nå OVERSETTER: Kari Kemeny

Forfatteren debuterer med denne thrilleren, der fortelleren Jeremiah Salinger jobber med dokumentarfilm. I New York har han møtt sin tilkommende, Anneliese Mair, fra Syd-Tyrol – på italiensk Alto Adige. Sammen med henne og datteren reiser Salinger til hennes hjemsted, fjellandsbyen Siebenhoch. Den tilhører den østerrikske siden, og fra gammelt av kalles italienerne welsh, fremmede, noe Salinger får vite av svigerfaren Werner. Det har skjedd grufulle ting i fjellene rundt landsbyen tidligere, og mens de er der får Salinger mulighet til å bli med på en redningsaksjon, for å dokumentere den, men noe går fryktelig galt, og Salinger er den eneste som kommer levende fra aksjonen. Han kommer tilbake som en forandret mann, og han begynner å jakte på sannheten om det som har skjedd her…

FORFATTER: Luca D'Andrea TITTEL: Det ondes substans ISBN: 9788202530532 PRIS 379,- / I salg nå OVERSETTER: Astrid Nordang

TRØNDER-AVISA

FÆDRELANDSVENNEN

ADRESSEAVISEN

EVENTYRET JOHN WILLIAMS Det handler om unge jenters udødelige vennskap, og om unge gutter som spiller hockey med en hel bygds forventninger hvilende på sine skuldre. Men det handler også om en uoppklart forbrytelse, om hvor raskt et samfunn kan lære seg å lukke øynene og om de forferdelige tingene vi iblant er villige til å gjøre for å oppnå suksess. Midt i alt dette står Peter, som flytter hjem etter livet som hockeyproff for å bygge opp det lokale laget, og Mira som slites mellom advokatkarrieren og et stille liv i skogen som kone og mor. Dette er en fortelling om idrett og familieliv, og om hvor langt vi er villige til å gå for å beskytte barna våre.

«En herlig leseopplevelse.» MARIESTADS-TIDNINGEN

William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse.

«… en perfekt roman.» NEW YORK TIMES

«Jeg er patologisk uinteressert i sport, all sport. Og likevel leser jeg boken i ett strekk […] Spennende og engasjerende å få se inn i en for meg ukjent verden.» EXPRESSEN SÖNDAG FORFATTER: Fredrik Backman TITTEL: Bjørnstad ISBN: 9788202457211 PRIS 379,- / I salg fra 12. juni 2017 OVERSETTER: Einar Blomgren

FORFATTER: John Williams TITTEL: Stoner ISBN: 9788202485900 PRIS 169,- / I salg nå OVERSETTER: John Erik Bøe Lindgren

ADRESSEAVISEN

FÆDRELANDSVENNEN

Will Andrews er ingen akademiker. Han lengter etter villmark, frihet og heltemot. Han slutter på Harvard og drar vestover for å oppleve en ny måte å leve på.

«Den beste historiske romanen noensinne skrevet av en amerikaner.» THE WASHINGTON POST

I en liten by ved navn Butcher’s Crossing møter han en jeger som forteller om en bortgjemt flokk bøfler i en avsidesliggende dal i Colorado. Will bestemmer seg for å bli en av de mennene, men den tøffe reisen og ikke minst den vanvittige slaktingen av den enorme flokken, setter ham på en prøve han ikke var forberedt på. I denne intelligente og sterke boken kaster forfatteren nytt lys over den klassiske amerikanske myten om hvordan Vesten ble vunnet. Jakten på denne siste store bøffelflokken blir samtidig én manns jakt på hvem han er og hva han står for.

«Oppfølgeren til suksessromanen Stoner er en sanselig og rå historie i moderne westernstil.(...)»

I form av brev, notater og dagbøker følger vi keiser Augustus´ vei til makten og etableringen av den lange fredstiden, Pax Romana. Men like mye som en roman om storpolitikk er dette fortellingen om hvordan arv, omgivelser og tilfeldigheter kan forme et menneske. Og at vi alle har et personlig ansvar, uavhengig av hvordan vi velger å leve våre liv.

«John Williams har etter Stoner og Butcher’s Crossing scoret en herlig hat-trick med Augustus.» DE MORGEN

INGUNN ØKLAND, AFTENPOSTEN

FORFATTER: John Williams TITTEL: Butcher´s Crossing ISBN: 9788202509323 PRIS 169,- / I salg nå OVERSETTER: John Erik Bøe Lindgren

FORFATTER: John Williams TITTEL: Augustus ISBN: 9788202557867 PRIS 169,- / I salg fra 26.05 OVERSETTER: John Erik Bøe Lindgren

DAGBLADET

Det var en tid da Cicero holdt Cæsars liv i sine hender. Men nå sitter Cæsar i førersetet, og Ciceros liv er lagt i ruiner. På flukt, adskilt fra sin kone og barn, med sin eiendom beslaglagt og under konstant frykt for sitt liv er Cicero plaget av tanken på at han har ofret makt til fordel for prinsipper. For å vende tilbake trengs kløkt, ferdighet og mot. Og for en liten periode er den legendariske Cicero igjen den ledende skikkelsen i Roma. Men politikk er aldri statisk, og ingen statsmann uansett hvor slu, kan sikre seg helt mot andres ambisjon og korrupsjon.

I september 1985 flytter John Ajvide Lindqvist inn i et mørkt og trangt lite hus på Luntmakargatan i Stockholm, vegg i vegg med Brunkebergstunneln. Han skal skape seg en karriere som tryllekunstner. Noen uker senere blir han tatt for butikktjuveri på Åhléns og må tilbringe en natt i spjelet. I løpet av den natta inntreffer en underlig bevegelse, og når han kommer hjem dagen etter har noe skjedd. Bevegelsen er en magisk selvbiografi som vakler mellom fakta og fiksjon. Den inneholder mange nøkler til Ajvide Lindqvists forfatterskap.

«Med Diktator sluttfører Robert Harris trilogien om Cicero på en triumferende, overbevisende og dypt rørende måte. De tre romanene må være det engelske språks beste litterære behandling av det gamle Roma. De bærer preg av mesterlig kildearbeid, en sympatisk innlevelse, politisk intelligens og ferdighet som forteller. […] Det er en flott, dramatisk historie, fantastisk fortalt […] »

Bevegelsen: det andre stedet er en prequel til Lindqvists forrige bok Himmelstrand. Det er en fortelling om Sverige, og om vår streben etter sannhet og tilhørighet og om hvilken pris vi er villige til å betale for dette. Det er også historien om Stockholm midt på åttitallet, om trylling og sosialdemokrati. Det er den andre delen i Stedstrilogien, som kommer til å avsluttes med X det siste stedet.

THE SCOTSMAN, ALLAN MASSIE

«Ny roman viser at John Ajvide Lindqvist kanskje er Sveriges beste historieforteller.» CATHRINE KRØGER, DAGBLADET FORFATTER: Robert Harris TITTEL: Diktator ISBN: 9788202265892 PRIS 379,- / I salg nå OVERSETTER: Monica Carlsen

FORFATTER: 9788202497903 TITTEL: Bevegelsen ISBN: 9788202497903 PRIS 379,- / I salg nå OVERSETTER: Henning J. Gundersen

Maisgrøten Denne morgenen har bollen med varm kokt maisgrøt, satt under en gjennomsiktig tallerken og etterlatt der, dekket undersiden av tallerkenen med smådråper av kondens: Den gjør også sitt, på sin egen lille måte. LYDIA DAVIS

NY LITTERATUR Ansvarlig utgiver: Cappelen Damm AS ISBN: 9788202562168 Redaktør: Maria Myrvoll Design & layout: Kamilla Ildahl Berg Foto cover: Kjersti Iversen Det tas forbehold om endringer i utgivelsesprogram og priser.

Sorg er«alt mulig», sier Kråke, «sorg er veven av identiteter, og nydelig kaotisk.»

FRA SORG ER DEN GREIA MED FJÆR