Norsk skjønnlitteratur magasin - høsten 2016

NORSK SKJØNNLITTERATUR

ISBN: 9788202541958

HØSTEN 2016

OLE KRISTIAN ELLINGSEN MAIKEN HORN BOLSET FREDERIK SVINDLAND CASPER ANDRÉ LUGG ODD KLIPPENVÅG ERIK FOSNES HANSEN LARS SAABYE CHRISTENSEN STIAN HOLE LEIF BULL EIVIND BUENE CAROLINE KASPARA PALONEN SIRI M. KVAMME VIGDIS HJORTH BENEDICTE ALEXANDRA LIE BENEDICTE MEYER KRONEBERG AKSEL SELMER KIM LEINE SELMA LØNNING AARØ STIG SÆTERBAKKEN GRO DAHLE PÄIVI LAAKSO VIDAR KVALSHAUG PETER SERCK MONICA AASPRONG AUDUN LINDHOLM STEFFEN KVERNELAND KOLBEIN FALKEID

I denne delen kan du lese om høstens norske, skjønnlitterære utgivelser for voksne.

Snu deretter magasinet og les om høstens sakprosabøker fra dokumentaravdelingen.

GOD LESNING!

DINE KONTAKTPERSONER I CAPPELEN DAMM Kjedeansvarlige: Beate Fosen Gaardbo tlf. 481 87 530 beate.fosen.gaardbo@cappelendamm.no Cecilie Nessheim tlf. 920 29 855 cecilie.nessheim@cappelendamm.no Markedssjef norsk skjønnlitteratur & dokumentar: Ole Bjerkebakke ole.bjerkebakke@cappelendamm.no Markedsansvarlig norsk skjønnlitteratur & dokumentar: Arne Marius Stølan arne.marius.stolan@cappelendamm.no

For generelle henvendelser: bokhandel@cappelendamm.no www.cappelendamm.no www.forlagsliv.no – Norges største forlagsblogg

@cappelendamm

Ansvarlig utgiver: Cappelen Damm AS Design & layout: Kamilla I. Berg kamilla.ildahl.berg@cappelendamm.no Illustrasjon omslag: Stian Hole fra boken Sanne gleder Trykk: Livonia Print, Gprint 100g Det tas forbehold om endringer i utgivelsesprogram og priser.

Informasjonssjef norsk skjønnlitteratur & dokumentar: Tone Hansen tone.hansen@cappelendamm.no

Norsk skjønnlitteratur • Høsten 2016 3

D

EB

U

TA

N

T

«Litteratur finnes overalt» Maiken Horn Bolset (f. 1989) er skjønnlitterær debutant. I disse dager er hun ute med diktsamlingen Narr, der hun skriver om barndom og ungt voksenliv med både nærhet og distanse. Diktene er preget av scenisk humor og en frisk vilterhet man sjelden ser i norsk poesi. Maiken har blant annet studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og jobbet med radio og litteraturkritikk. I øyeblikket studerer hun filosofi ved UiO. Gratulerer med en svært leseverdig debutsamling! Hvorfor ble det dikt?

– Takk! Jeg hadde nesten ikke lest dikt og i hvert fall ikke skrevet dikt før i 2013. Jeg hadde en fordomsfull innstilling til poesi, tenkte at det var utilgjengelig og at jeg ikke forstod dikt. Så leste jeg Asta Olivia Nordenhofs diktsamling Det nemme og det ensomme, og da tenkte jeg: Er det lov å skrive sånn?! Den boka kan jeg utenat nå. Etter det skrev og leste jeg bare dikt.

Din redaktør, Sigmund Sørensen, betegner diktene dine som «nyskapende, morsomme og triste». Hvordan vil du selv beskrive dem?

– Jeg trodde jeg hadde skrevet en morsom bok, men da jeg fikk den i hende så syntes jeg ikke den var så morsom likevel. Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive den, jeg synes den er litt rotete, men jeg håper jeg fikk sagt noe av betydning.

Jeg finner mye barndom i tekstene dine; tilbakeblikk, bilder, referanser. Har dette vært bevisst eller «bare blitt sånn»?

– Det er det i boka som mest bare ble sånn. Det som ikke handler om barndom, har jeg kjempet mer for, det har jeg jobbet mer bevisst med. Jeg hadde ikke lyst til at det bare skulle være en bok om barndom. Jeg mener seriøst, enda en? En av lærerne våre sa at vi noen ganger måtte innse at vi ikke nødvendigvis hadde en bison eller en elefant av en bok.

4 Norsk skjønnlitteratur

Kanskje det rett og slett bare er ei høne, sa han. Men da det ballet på seg med barndom og meg og meg så må jeg innrømme at jeg fikk litt lyst til å sparke den høna. Så da prøvde jeg å få med både høna og sparket.

Du berører seksualitet, både hos barnet, den unge og den unge voksne; et tema som mange finner vanskelig å skrive om. Hos deg virker det naturlig og ubesværet. Har du noen kommentarer til dette?

– Nei. Jeg er svak for underfundighet og humor i litteraturen, gjerne av det absurde slaget. Begge deler preger samlingen din. Hva slags forhold har du selv til humor?

– Jeg er interessert i det både som praksis og som historisk og geografisk fenomen. Familien min er veldig morsom.

Jeg har en mormor som spiller pokemon go. Jeg synes det ligger et dypt humanistisk potensiale i humor. På den andre siden mener jeg at humor kan fungere som skalkeskjul for videreføring av konservative holdninger. Å spinne humor rundt noe er som å gi det et panser som kritikk preller av på: Det var jo ment som en spøk! Det holder ikke for meg.

Ifølge kameraten min er jeg en alvorlig klovn.

Du har bakgrunn fra Skrivekunstakademiet i Hordaland.

Hvor viktig har dette vært for skrivingen og debuten din?

– Veldig viktig. Jeg lærte å tåle mer på grunn av de kritiske tekstgjennomgangene, ikke holde så fast på mitt. Lærerne og studentene på andreåret har vært spesielt viktige for meg i arbeidet med denne boka.

Din erfaring som anmelder tilsier at du også er en profesjonell leser. Kan du si litt om det å lese i forhold til å skrive?

– Jeg tror det er ekstremt viktig å lese mye for å bli god til å skrive. Å anmelde er en fin og risikofylt kombo. Du kritiserer ditt og datt og benytter i stor grad det samme blikket på deg selv. Så må du komme deg ut av den knipa. Det handler om problemløsning, eller en form for taktikk. Det tar aldri slutt, det er vanskelig og derfor er det også spennende.

Jeg løp fullstendig arbeidsløs rundt grep om alt jeg kunne få tak i en brokkoli, hva er det å si om den den er grønn gagner jernlageret og jeg kan sikkert ta den mellom beina for å si noe om feminisme

Har du eksperimentert mye med form og stil, eller fant du raskt din egen stemme?

– Jeg jobbet med radio i tre år, det tok cirka ett år å lære seg å akseptere min egen stemme. Jeg elsket den aldri, men den var jo der. Da jeg begynte å skrive, gadd jeg ikke begynne å ta stilling til stemmen min enda en gang.

Tror den trenger teoretisk påfyll og praksis, stemmer er kanskje litt pipete i begynnelsen, og så fyller de seg etter hvert.

Jeg vil gjerne at du forteller litt om prosessen – fra idé til ferdig bok?

– Etter Skrivekunstakademiet fikk jeg en e-post fra Cappelen Damm som viste interesse for diktene jeg hadde levert til en antologi. Så skrev jeg en noenogtredve siders skisse, sendte inn, og så var kontrakten skrevet. Da ble jeg stressa, skrev en hel masse mens jeg leste ting jeg interesserer meg for, og så silte jeg det så godt jeg kunne. Utsatte boka tre ganger. Noen sier jeg har brukt lang tid, to år eller så, men tankene mine har beveget seg hit og dit som en ping pong-ball. Jeg er ikke et veldig strukturert og organisert menneske, og jeg har det motsatte av skrivesperre. Det jeg bruker mest energi på er å forsøke å rydde i mengden av materiale.

MAIKEN HORN BOLSET (f. 1989) har blant annet studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.

Narr er hennes skjønnlitterære debut.

Du er debutant og filosofistudent. Hva tenker du om veien videre?

– Jeg skriver på takknemlighet nå, og jeg har tenkt å prøve å være en god student. Og jeg har tenkt å ta meg god tid videre. Når jeg leser gjennom noe av det jeg har skrevet i det siste, ser det ut som om det er skrevet av en som er glad for å være ferdig med noe.

Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din?

– Det er jo poesi, så jeg regner ikke med at det blir en bestselger eller at det kommer uhyre mange anmeldelser, derfor har jeg skrevet noen anmeldelser av den selv. Jeg kom sånn halvveis godt ut av det. Uansett håper jeg at noen liker den.

Har du noen litterære forbilder?

– Ingen konkrete, tror jeg. Den siste boka jeg leste var Avdelingen for grublerier av Jenny Offill. Den ga meg en ny «er det lov å skrive sånn her?»-opplevelse. Jeg liker bøker som utvider min forståelse av verden, som gir meg nye perspektiver. Det kan være sakprosa, dikt, romaner, journalistikk, kritikk, etc. Litteratur finnes overalt.

MAIKEN HORN BOLSET NARR

FORFATTEREN ER INTERVJUET AV ANNE ØSTGAARD (CAPPELEN DAMM)

ISBN: 9788202480738 Pris: 299,Lyrikk – I salg

Høsten 2016 5

BEGJÆRET ETTER OVERSKRIDELSE Spørsmålet om frelse eller ikke var bare én av de tingene som skapte en avgrunn mellom Martins foreldre og våre.

Klassespørsmålet var like viktig. Vi tenkte selvsagt ikke på den måten, men jeg gjetter at foreldrene våre må ha gjort det, selv om de var prinsipielt apolitiske og oppdelingen av menneskeheten skjedde etter dikotomien «frelste» vs. «verden». Like fullt var Martin middelklasse, den eneste jeg kjente. Alle andre var arbeiderklasse, på den ene eller andre måten; jobbet på fabrikk, bygget hus og reparerte biler, solgte saker og ting i alskens små forretninger eller fikk bygg og havre til å spire på jordene. Bønder og arbeidere, det var oss. Jeg kan si med ganske stor sikkerhet at jeg vokste opp uten å kjenne ett menneske med høyere utdannelse. Det inkluderer Martins mor, flyvertinnen. Men hjemme hos dem kjente jeg, bokstavelig talt, lukten av middelklasse.

Det luktet ikke kjøttkaker, stuinger og seibiff. Det luktet krydder, olivenolje og fremfor alt hvitløk. Dufter jeg ikke kunne navngi, men som skapte en helt særegen aura rundt Martin, også når han beveget seg utenfor den sfæren som tyrolerhuset i skråninga bak hovedveien utgjorde.

Gutterommet hans var tapetsert av plakater med Björn Borg, John McEnroe og Ivan Lendl i alle mulige og umulige positurer, med og uten racket. Ved siden av en knelende Björn Borg i ekstatisk seiersrus hang også en plakat av et F-16, som skulle minne Martin om at det var jagerflyger han skulle bli dersom tenniskarrieren slo feil.

6 Norsk skjønnlitteratur

Det var en naturlig sak for ham å gå i ørsmå FILAshortser og pikéskjorter om sommeren, som om han hvert øyeblikk skulle gjøre seg klar til å serve inn første game i Wimbledon. Resten av oss spilte fotball, og det er klart at tennisinteressen ikke akkurat hjalp hans sosiale status blant bøller og fremtidige utskudd som fylte skolehverdagen vår. Fotballen var en av de få arenaene utenfor skolen hvor Vi og Dem hadde noen form for konstruktivt fellesskap. Ikke uten omkostninger, riktignok. Jeg husker fortvilelsen over at foreldrene mine, trofaste sidelinjeslitere under høstmørke småguttekamper, måtte høre på kampropet der vi sto i en sirkel og skrek inn i ansiktene på hverandre: Skarruværra virruværra Hurumsgutt?

JA! FOR! FAEN! Det var et ukentlig ritual hvor jeg måtte delta med tilsynelatende overbevisning mens jeg byttet ut det unevnelige ordet med diverse homonymer.

JA! FOR! FANEN! for eksempel. Eller JA! FOR! FAREN! Ikke at de andre guttene brød seg, det som bekymret meg var om foreldrene mine skulle tro at jeg sto der og bannet i vilden sky.

Det hendte jeg skulle ønske at alt var annerledes. At vi gikk i kirken på julaften og ellers levde som alle andre, uten vekkelsesmøter og tungetale. At jeg var en helt vanlig gutt som bannet og smugrøykte og stjal sprit fra barskapet til faren sin, sånn som de andre i klassen. At vi

«Eivind Buenes roman Oppstandelse er en velskrevet og original idéroman om religiøs og seksuell overskridelse. (…) Dette er god litteratur, fri for moralisme og klare svar. Nysgjerrig og godt skrevet.»

KRISTIAN HEGERTUN, VÅRT LAND

Man vet ikke hvor langt man kan gå før man har gått for langt.

EIVIND BUENE er komponist og forfatter. Oppstandelse er hans fjerde bok.

dro på ferie til Danmark, og ikke til Sarons Dal. Av og til ønsket jeg at Gud faktisk var død, sånn som noen trodde. Da hadde vi ikke behøvd å ta så mye hensyn til ham. Det var en komplisert følelse. For jeg visste jo at uten Gud ville vi være fullstendig alene i universet, fortapt i alle tenkelige betydninger av ordet. Og at å ønske at Gud ikke fantes på en måte var å ønske at man selv ikke fantes, og jeg ville jo finnes. Jeg ville leve i den verden som Gud hadde skapt. Og for oss som var blitt Guds barn var det bare én måte å leve på – gjennom menigheten. Selv de gangene jeg var som mest misunnelig på klassekameratene som snakket om en eller annen fest de skulle på i helgen, var jeg sjeleglad for at jeg ikke var som dem. Alene i en verden uten Gud. Fortapt.

UTDRAG FRA OPPSTANDELSE

Ekstase, oppstandelse og begjær etter overskridelse.

To par utforsker de seksuelle og menneskelige grensene for frihet. En mann søker friheten i kristenfundamentalismens totale overgivelse.

Buene stiller i denne romanen viktige samfunnsaktuelle spørsmål, om seksuell selvrealisering og religionens tilbakekomst. Hvor finnes de virkelig frigjørende kreftene? Vet man hvor langt man kan gå før man har gått for langt?

EIVIND BUENE OPPSTANDELSE ISBN: 9788202509552 Pris: 379,Roman – I salg

Høsten 2016 7

Å RUSLE RUNDT I EN TANKE

8 Norsk skjønnlitteratur

Leif Bulls Essaysamling Den synkende byen tar pulsen på den amerikanske litteraturen i det 21. århundret. Bull, som har PhD på feltet, skriver lekent og innsiktsfylt om forfatterne Richard Yates, A.M. Homes, Rachel Kushner, Shalom Auslander, Ben Lerner, Jennifer Egan, Donald Antrim, Paul Beatty, Ben Marcus og Lydia Davis. Den synkende byen er en bok for alle med interesse for samtidslitteraturen.

ET KORT INTERVJU MED FORFATTEREN:

Hvorfor nettopp amerikansk samtidslitteratur?

Da jeg først begynte å gå på oppdagelsesferd i litteraturen på egen hånd på ungdomsskolen, utenfor pensum og bokhyllene hjemme, var mange av de første jeg fant amerikanere: Charles Bukowski, Hubert Selby Jr., Kerouac og andre beat-folk – typiske gutteromsforfattere, som vel ikke alle ser like spreke ut når jeg nå nærmer meg 40. Likevel har interessen holdt seg, og jeg synes fortsatt at det kommer mye spenstig litteratur derfra, som kombinerer høyt kunstnerisk ambisjonsnivå med utadvendthet og fortellerglede på en måte som er mer uvanlig her i Norge.

LEIF BULL (f. 1977) har en PhD i amerikansk litteratur fra Goldsmiths College. Han har tidligere jobbet som forlagsredaktør. Den synkende byen er hans første bok.

Har du en personlig favoritt blant forfatterskapene du skriver om?

Richard Yates vil alltid være min mann. Fra den første setningen i Revolutionary Road var jeg helt solgt, og endte med å bruke fire år av livet mitt på å skrive PhD-avhandling om forfatterskapet hans.

Han har et helt skummelt skarpt blikk for menneskers uendelige feilbarlighet, men samtidig legger han for dagen en sjelden empati med romanfigurene sine. Jeg tror det er denne kombinasjonen som gjør at bøkene hans får meg til å føle meg forstått, på godt og vondt. I tillegg var han en diskret, men glitrende stilist – setningene hans er så klare, svale og finmeislete, selv om de rommer et inferno av følelser.

Hvordan ser du på essayet som sjanger og dets posisjon her hjemme i Norge?

Essayet har vel i visse kretser et ry for å være en smal og innesluttet sjanger for spesielt interesserte, som for eksempel Morten Strøksnes hevdet for en tid tilbake, men jeg synes det er urettferdig og upresist. Det utgis flust med overskuddspregete, spill levende essays som går rett inn i samtiden med løftet blikk og skjerpet oppmerksomhet – de siste bøkene til Susanne Christensen og Sigurd Tenningen er gode eksempler på nettopp det. Som sjanger synes jeg også essayet gir meg masse rom til å leke, ombestemme meg, rusle rundt i en tanke uten at jeg må skynde meg videre. Det er fint.

LEIF BULL DEN SYNKENDE BYEN ISBN: 9788202527525 Pris: 299,Essay – I salg

Høsten 2016 9

det er glede i søndagens siste sukk 10 Norsk skjønnlitteratur

LARS SAABYE CHRISTENSEN (f. 1953) har siden debuten i 1976 utgitt en rekke romaner, dikt- og novellesamlinger.

Forfatteren fikk Nordisk Råds Litteraturpris for Halvbroren. Han har også mottatt Rivertonprisen, Kritikerprisen, Brageprisen, Bokhandlerprisen, Doblougprisen og Den norske leserprisen. Bøkene hans er utgitt i 36 land.

STIAN HOLE (f. 1969) har laget syv bildebøker for barn og ungdom. Han har blant annet mottatt Brageprisen, Kulturdepartementets bildebokpris, Deutscher Jugendliteraturpreis og Bologna Ragazzi Award, som den første norske forfatter noensinne. Sanne gleder er hans første bok for voksne.

det er glede i avstandene

«Denne bildeboka for voksne er en sann glede» MAJA TROBERG DJUVE, DAGBLADET

To av våre største kunstnere har laget sin første bok sammen. En sjeldent vakker bok for voksne om gleden ved de små øyeblikk.

«Vi har blottlagt privatlivet, latt alle hemninger fare og støvsugd hver øyekrok i den hensikt å finne flest mulig gleder. Det har vi klart. Det er maktpåliggende for oss å understreke at disse gledene ikke er ironiske, de er, som tittelen sier, sanne.»

LARS SAABYE CHRISTENSEN OG STIAN HOLE SANNE GLEDER ISBN: 9788202521530

SAABYE & HOLE

Pris: 299,I salg

Høsten 2016 11

søster JEG HAR ALDRI PASSET EN LILLESØSTER. Aldri vært med en storesøster i butikken. Aldri kløpet søsteren min i låret under bordet. Aldri geipet til henne i gangen uten at foreldrene våre så det. Aldri kranglet i baksetet med henne. Aldri kilt henne. Aldri byttelånt klær med henne. Aldri skremt henne. Aldri lurt henne. For jeg har ingen søster. Det var bare meg og moren min og faren min. Bare foreldrene mine og meg ved kjøkkenbordet. Bare oss tre i stua. Oss tre i bilen. Oss tre på tur. Oss tre rundt juletreet med en bestemor og kanskje en tante. Jeg fikk ikke noen søster.

Jeg er enebarn.

Jeg ser på venninnene mine og svigerinnene mine, de har søstre. Og døtrene mine er søstre. Og moren min har også en søster. Det virker som om alle jenter og damer og kvinner har en søster eller to. Jeg ser på damer i byen, jenter langs gata, kvinner foran meg ved kassa i butikken. Det er lett å se hvem som er søstre, for de ligner litt på hverandre, selv om de er forskjellige. Den stygge søsteren og den pene søsteren. Den vellykkede søsteren og den ikke fullt så vellykkede søsteren. Den høye søsteren og den lave søsteren. Den tykke og den tynne. De kan være forskjellige, men det er noe i fjeset som ligner, noe med nesa, noe med hvordan tingene er fordelt, avstanden mellom øynene, lengden på munnen, fargene, håret. Det er noe felles. Men det er noe annet også. Jeg ser på disse søsterforholdene, på hvordan de er sammen, hvordan de oppfører seg mot hverandre. Jeg skjønner med én gang om noen er søstre. Det merkes. Og jeg skjønner også at det med søstre er noe ekstra, noe annerledes, noe eget. Et helt spesielt bånd. En særegen relasjon som for meg føles mystisk.

Og jeg er nysgjerrig. Og usikker. For jeg vet ikke helt hva det betyr å være søster, hva det vil si. Jeg spør dem om det, disse som er søstre med hverandre, jeg spør hvordan det er, hvordan det føles. Hvordan opplever de det å være en søster? Er det fint? Er det slitsomt?

12 Norsk skjønnlitteratur

En søster-pust.

Et søster-blikk.

En søster-kode.

Masete? Er det trygt? Men de fleste har ikke tenkt noe særlig over det, for søstrene har alltid vært det, de har kanskje alltid hatt denne søsteren, de har kanskje alltid selv vært søster, det er ikke noe rart ved det. Det er bare sånn det er, bare helt naturlig. Noen sier allikevel at det er fint. Noen sier at det er sterkt. Noen sier at det er vanskelig. Men hvordan da vanskelig? Hvordan da sterkt? Hvordan fint?

Jeg har aldri savnet en søster. Ikke nå engang, det er ikke et savn eller et behov. Det bare fins ingen søster.

Det er ikke engang en tomhet eller en mangel. Det er bare en nysgjerrighet, for det er noe som fins der nede i dypet av denne relasjonen. Noe som skaper denne koblingen, dette søsterskapet, dette forunderlige mellomrommet mellom to mennesker som er søstre. En søster-pust. Et søster-blikk. En søster-kode.

Hele livet har jeg sett på søstre. Observert dem. Det er en slags forskning. Jeg undersøker og leter, prøver ut. Og nå har jeg også skrevet rundt det med søstre og bruker diktet som verktøy i denne undersøkelsen, lager situasjoner – som ikke er mine, men som er diktets ståsted, diktets dreiepunkt – og slipper ut ordene mine rundt dette emnet, lar ordene mine snuse og lukte og grave og lete rundt det å være en søster og det å ha en søster. Finner beskrivelser. Finner detaljer. Oppdager pussigheter. Henter fram. Samler observasjonene til en diktsamling av søster-stoff. Hva de sier. Hvordan de ser på hverandre. Hvordan de lener seg inntil, tar hverandre i ansiktet, rører ved håret til den andre, retter på hverandres tøy, sårer hverandre, gråter, kaster ordene sine på hverandre, smeller med dører, vil ikke snakke, men det gjør ingenting, for de er søstre, og søstre er søstre på sin helt spesielle måte slik bare søstre kan være søstre.

GRO DAHLE

“Det trengs minst to for å bære en mor”, sukker jeg’et i denne diktsamlingen, og savner en søster. En som bare er der, på en helt selvfølgelig måte. Det særegne fellesskapet mellom søstre er rammende og lengselsfullt beskrevet av enebarnet i diktene. Med varme og humor får Gro Dahle fram de mange sidene ved det å være søster. En ideell gavebok til en søster eller sjelevenn.

Du trenger ingen søster, sier moren min.

Men til og med havet snakker om søstre, hver bølge hvisker til søstrene sine søster søster søster, sier havet, sier bølgene.

Det finnes søstre over alt, bare ikke her hos meg.

Ingen søster ved bordet.

Ingen søster i den andre enden av telefonen.

I sofaen bare moren min og meg.

Jeg ser på søstrene i smug.

Jeg ser dem vasse på grunna, gå gjennom gresset, klatre i treet.

De ser ut som vanlige jenter.

Men det er ikke vanlige jenter, for de er søstre, og søstre er søstre på sin helt spesielle måte, beveger seg fra hverandre, mot hverandre, fra hverandre, mot hverandre, dreier inn og ut av hverandres dekning, holder i hverandre uten å holde fast i det hele tatt.

GRO DAHLE (f. 1962) debuterte i 1987 med diktsamlingen Audiens.

Hun skriver for barn og voksne, i en rekke sjangre, og har mottatt en rekke litterære priser, bl.a. Aschehougprisen 1998, Kritikerprisen 2014 og Triztan Vindtorns poesipris 2015.

GRO DAHLE SØSTER ISBN: 9788202527396 Pris: 299,Lyrikk – I salg

Høsten 2016 13

Subjektivitetens privilegium Jeg har skrevet en roman om det ubeskrivelige, om å miste et barn i et uoppgjort drap. For å komme sjokket og sorgen nærmest mulig, holdt jeg flertallets erfaringer på avstand, og lyttet til bare én stemme.

I april 2008 ble den norske studenten Martine Vik Magnussen drept i London. Gjerningsmannen er kjent, men er fortsatt ikke straffet. Han beskyttes av manglende utleveringsavtaler mellom England og Jemen, hvor han flyktet etter å ha begått drapet. Helt siden da har Martines far arbeidet for å stille gjerningsmannen for retten. Like lenge har jeg fundert over hva en slik uopprettelig og uoppgjort forbrytelse gjør med et menneske. Klarer det å forvalte sorgen, eller vil det gå seg fast i bitterhet og hevntanker?

Svaret er selvsagt like forskjellig som antallet rammede.

Under forarbeidet til min roman, Endetid, valgte jeg derfor å bare snakke med én person, for å være sikker på at jeg dermed ville få et svar som ikke er utjevnet av gjennomsnittet, men som likevel er like riktig som alle andre. Ved å velge det subjektive perspektivet til dette ene mennesket, fant jeg at både smerten og savnet etter et tapt barn ble tydeligere, nærere og mer personlig.

Det ene mennesket jeg snakket med var nettopp Martines far, Odd Petter Magnussen. Valget ble gjort både fordi forbrytelsen hans datter ble utsatt for berører meg sterkt, og fordi Magnussen er på min egen alder og bor på samme sted som meg, hvor mine egne barn har vokst opp parallelt med Martine. Nærheten gjorde det lettere for meg å overføre den ekstreme belastningen som pårørende til et myrdet barn utsettes for, til den oppdiktede hovedpersonen i Endetid. Denne navnløse faren er langt fra noen gjennomsnittsperson, og har en historie, et temperament og yrke som gjør at han tolker og reagerer annerledes på hendelsene enn personene rundt ham. Som prest opplever han for eksempel at trøsten han hadde gitt andre i liknende situasjoner, ikke hjelper ham selv. I stedet dyrker han sorgen og blir stadig bitrere etter hvert som livet rundt ham vender tilbake til det vante.

En slik reaksjon er både vanlig og fullt mulig ifølge 14 Norsk skjønnlitteratur

psykologien, særlig i kombinasjon med rus og hvis tankegangen forsterkes av at nytt håp gjentatte ganger blir knust av det hovedpersonen tolker som svik.

Romanen er dessuten skrevet i presens og i jeg-form.

Dette subjektive «her-og-nå»-perspektivet gjør dermed hovedpersonens tanker og handlingsmønster virkelig, rettferdig og for ham logisk, selv om han velger en moralsk tvilsom og mer dramatisk strategi enn Odd Petter Magnussen har gjort i kampen for rettferdighet for sin datter. Det er jeg-personens meninger og handlinger i øyeblikket som er «riktige» for ham, og ikke terapeutenes råd og gjennomsnittets erfaringer.

Det samme gjelder hovedpersonens oppgjør med presterollen og sin kristne tro. Når han ikke lenger finner trøst og mening i den, utløses en grunnleggende tvil til Kirkens dogmer og grunnleggende trossetninger. Skal hans drepte datter en gang i framtiden presse seg opp gjennom jorden og gjenoppstå til et evig liv, eller ikke?

Her er jeg igjen ved subjektivitetens privilegium. Selv om mange av dagens teologer vil si at hovedpersonens tolkninger tilhører middelalderen, er det dette trosløftet han har levd med helt fra barndommen.

Slik han ser det, er det nettopp løftet om et liv etter døden som er belønningen for troen og den livsførsel som følger med. Det er dette menigheten bekjenner i fellesskap i kirken hver søndag, og som vi forteller våre barn på søndagsskolen og til de pårørende i en begravelse. Dersom Kirken har forlatt dette, tenker han, men unnlatt å fortelle det, har den forrådt de troende.

Troen den forkynner er da redusert til en lindring for dødsangst og en primitiv forklaring på universets tilblivelse, og ikke lenger selve sannheten og meningen med livet.

Også her er det subjektiviteten som gir fortellingen liv. Det er langt fra sikkert at tankegangen til hovedpersonen er riktig, teologisk sett, fra Kirkens offisielle synspunkt. Men så lenge hovedpersonen opplever det slik, er det slik det er for ham.

Subjektivitetens privilegium er å eie sannheten.

OLE KRISTIAN ELLINGSEN

Hva skjer med et menneske som mister sitt barn i en ekstrem og uoppgjort forbrytelse?

Klarer det å forvalte sorgen, eller vil det gå seg fast i bitterhet og hevntanker?

OLE KRISTIAN ELLINGSEN (f. 1952) jobber som tekstforfatter i reklamebyrået McCann. Endetid er hans er hans tredje bok.

Hovedpersonen i Endetid er prest. Når hans eneste datter blir voldtatt og drept, finner han liten trøst og hjelp i troen og håpet han har gitt andre. Han blir værende i sorgen, og lar seg synke stadig dypere av at menneskene rundt ham vender tilbake til hverdagen.

Når gjerningsmannen flykter og skjuler seg i sitt hjemland, provoseres han samtidig av maktesløsheten og passiviteten til politi og myndigheter. Det driver ham etter hvert til å trosse manglende utleveringsavtaler for på egen hånd å straffe forbrytelsen som er begått mot hans datter.

På veien mot et sluttoppgjør med seg selv og gjerningsmannen, møter han imidlertid et menneske fra fortiden som kompliserer kampen hans, og vender den i en uventet retning.

OLE KRISTIAN ELLINGSEN ENDETID ISBN: 9788202526924 Pris: 379,Roman – I salg

Høsten 2016 15

ET HUMMERLIV

16 Norsk skjønnlitteratur

«Glitrende fortalt historie, skrevet som en 13-årings erindringer, i en implisitt dialog med det å skrive erindringsbøker. Språklig utforskende og originalt, full av spennende undertekster og metaforer. [...]

Denne leseren er fascinert over drivkraften i historien, i hendelsesforløpet og beskrivelsen av alle forventninger til standard i et hotell – og et liv – hvor det å ha hummer som eksklusiv rett på et høyfjellshotell, er en del av og et symbol for denne standarden, for ikke å si dannelsen. Og fortellerperspektivet – det er strålende gjennomført. [...] Men mest frydes en over en språklig eleganse som får en til å sitre.»

VIGDIS MOE SKARSTEIN ADRESSEAVISEN

«[...] mild satire, identitetsjakt og tidskoloritt gjør romanen underholdende å lese.»

ANNE CATHRINE STRAUME, NRK BOK

«Det er grunn til å glede seg over Fosnes Hansens fortellerkunst.

Særlig når han slipper seg løs og skriver fram dramatikken i stoffet. [...] Åpningskapitlet er suverent og spenner forventningene til fortsettelsen høyt. I romanen finnes det også fine burleske festscener og utsøkte beskrivelser av mat og kokkekunst. En reise til Oslo fører til fornøyelige skildringer av kjente restauranter og eksklusive klesbutikker. I likhet med forfattere som Tom Wolfe og Torgrim Eggen har Fosnes Hansen gitt seg den satiriske realismen i vold, og bruker den for hva den er verdt i skildringen av vår samtidshistorie.»

ERIK FOSNES HANSEN er født i 1965 i New York og vokste opp i Oslo. Han debuterte i 1985 med den kritikerroste romanen Falketårnet.

Hans andre roman, Salme ved reisens slutt, utkom i 1990 og ble en enorm suksess. Boken har gjennom årene gått sin seiersgang over hele verden.

Høsten 1998 utga han en ny, stor roman, Beretninger om beskyttelse, som han ble tildelt Bokhandlerprisen for.

I 2006 mottok han igjen Bokhandlerprisen for Løvekvinnen.

Hans romaner er oversatt til mer enn 35 språk.

MARIUS WULFSBERG, DAGBLADET

LES UTDRAG FRA BOKEN PÅ NESTE SIDE

ERIK FOSNES HANSEN ET HUMMERLIV ISBN: 9788202425036 Pris: 379,Roman – I salg

Høsten 2016 17

som kunne hjelpe henne, respektive hennes mann, så hadde De var kommet til kakene da banksjef Berge brått sank Jim og jeg allerede rettet ham opp i stolen; Jim så ham inn i sammen ved bordet og begynte å dø. Det virket ikke øynene, mumlet noe om at han dauer, vi må få lagt ham ned, ekte. Han grep seg ikke til brystet eller noe sånt, han fikk noe som utløste fortvilte klynk fra fru Berge og beroligende bare kulerunde, stive øyne og virket utelukkende unaturlig og eller vantro utbrudd fra de andre, men vi fikk lagt ham ned og kunstig, som om han spilte et lite skuespill. Han hadde dessåpnet slipsknute og snipp. Siden jeg gikk for Røde Kors uten nettopp satt seg etter å ha takket for maten. Min bestefar Hjelpekorps hadde jeg lært førstehjelp og gjenopplivning, og smilte til å begynne med, min bestemor også; banksjef Berge jeg innså at nå var mitt øyeblikk antagelig kommet. Jeg satt hadde jo ikke bare rost måltidet – han hadde også, og ikke allerede ved brystkassen til den store, vilt stirrende mannen, minst, rost min bestemors mektige Gugelhupf med noen lette som stadig gav fra seg noen snøft og snork, og jeg visste at jeg og spøkefulle bemerkninger, og nå virket det et øyeblikk som ikke kunne nøle, men jeg kastet allikevel et desperat blikk omom han bare fulgte opp spøken. Det var banksjefens kone som kring meg, så opp på de sjokkerte selskapskledte voksne som først skjønte at noe var virkelig galt. stimlet sammen omkring oss, kjoler og dresser, for å forsikre Bjørn! utbrøt hun og reiste seg for å runde bordet og meg en siste gang om hva jeg allerede dessverre visste, nemlig komme ham til unnsetning der han satt, men det var ikke at distriktslegen, doktor lenger noen som kunne berge Helgesen, og hans kone, banksjef Berge, og i neste ... vi var i vår egen lille verden, han som ellers gjerne kom i disse øyeblikk begynte han å skifte og jeg, på vår egen øy av luft, der den private middagsselskapene farge, og da skjønte alle andre døendes pust og min egen blandet seg her på hotellet, denne gang det også; han ség langsomt og ble til ett eneste felles og kunstferdig fremover i stolen, men var for åndedrett, der jeg pustet inn hans ånde og rent unntaksvis ikke var til stede, men dessverre var på tykk til å ende med ansiktet på han min, og vi kjempet for livet sammen, etterpåskeferie i Syden, det duken; isteden falt bare haken ja, der jeg kjempet for min egen overinfernalske Syden, som min hans ned på brystet mens han levelse og vår alles. bestefar kalte disse strøk av gav fra seg et lite, slimete knirk, verden, at de altså ikke var og dét var i grunnen dét. her, at ingen andre var til stede som var bedre kvalifisert, og at I enda noen uvirkelige, lange sekunder satt de øvrige voksne ingenting og ingen kunne ta denne kalk ifra meg, og jeg bøyde helt urørlig ved bordet, mens fru Berge et øyeblikk syntes å meg ned og la leppene mine mot banksjefens. henge helt stille, usynlig fastspent i luften, som om heller ikke Han smakte svakt av rosiner og kaffe, av kakedeig og sigahun ville tro hva vi alle ikke kunne tro, men så rev hun seg løs retter, og det som var igjen av åndedrett stod mot min egen og var i neste øyeblikk hos sin mann mens hun ropte Bjørn en munnhule som pusten fra en døende kamin, men jeg overvant gang til. vemmelsen, forstod at legemets slimete virkelighet var annerDen første av de voksne som var på bena var min bestefar, ledes enn treningsdukken til Røde Kors Hjelpekorps, knep som god vert, men alt før han hadde rukket å skyve stolen ut sammen nesen hans og gav ham de første innblåsningene. bak seg, hadde Jim og jeg, som hadde stått langs veggen ved kjøkkendøren for å ta imot takkens ord og klare til å rydde av, Langt borte hørte jeg min bestemor, til meg, bekymret: Sedgewick, gutten min, men hun kunne ikke nå meg og banksjefen, stormet til. vi var i vår egen lille verden, han og jeg, på vår egen øy av luft, Kom, Sedd! hadde Jim ropt, han er sjuk! der den døendes pust og min egen blandet seg og ble til ett Slik at da min bestefar var nådd frem til banksjefens plass, og enda fru banksjefen stadig fortvilet ropte om det ikke var noen eneste felles og kunstferdig åndedrett, der jeg pustet inn hans

18 Norsk skjønnlitteratur

ånde og han min, og vi kjempet for livet sammen, ja, der jeg kjempet for min egen overlevelse og vår alles.

Det var tungt, som å blåse liv i et orgel med bare lungene, og allerede da jeg reiste meg for å begynne de første kompresjonene, kjente jeg at det gikk rundt for meg, men jeg bare lukket øynene og telte rolig inni meg mens jeg gav hjertemassasjen.

Noen sa noe om å ringe; hastige skritt forsvant i retning resepsjonen, men det var ikke Jim, heldigvis, enda han ellers alltid gjorde det noen sa måtte gjøres. Jim fortsatte å være ved siden av meg, rett i nærheten et sted, og virket beroligende ved sitt blotte nærvær, han åpnet mansjettene og livremmen på denne digre, lealause belgen av en kropp som lå under meg, men sa ingenting, og jeg dukket under for andre gang og blåste det jeg maktet.

Slik fortsatte det i noe som virket som en uendelighet av senvinterkveld, akkompagnert av fru Berges stille hulk over at hun ikke fikk være den siste som kysset sin mann, det var iallfall hva jeg omtåket tenkte, mens Jim, som var praktiker og hadde fulgt nøye med i hva jeg gjorde, etterhvert overtok hjertemassasjen mens jeg satt og trakk pusten og gulpet surt, før jeg kastet meg over den døde med dødsforakt, for jeg kunne merke det, han var dau, det var bare et tomt, rosinduftende hylster jeg pustet inn i, og fremdeles stirret han på meg, vantro og med vidåpne, kulerunde blå øyne, nesten anklagende, hver gang jeg løftet hodet, men uten å ha noe han skulle ha sagt mer, hverken om min bestemors mektige Gugelhupf, om veksler eller verdipapirer og kreditter eller strålende fremtidsplaner for bygda, for kommunen og for oss alle, eller om Falklandskrisen, eller for den saks skyld noe misbilligende om min innsats for å redde ham, eller om min lungekapasitet – men han så ikke blid ut. Det holder nå, Sedd, sa min bestefar med underlig stemme et sted langt borte fra, men jeg fortsatte ufortrødent, for jeg hadde lært på kurset at man ikke skal gi opp for tidlig, men fortsette til hjelpen kommer, så jeg fortsatte, mens noe vått rant ned langs ansiktet mitt og blandet seg med kaldsvetten på banksjef Berges fjes, med spytt og med gørr; fortsatte, mens støvletramp i resepsjonen og videre inn i spisesalen forkynte at det endelig var noen til stede som kunne

avløse meg og frita de voksne for deres beskjemmelse over ikke selv å ha tatt seg et kurs i Røde Kors Hjelpekorps, og således ikke være en del av den nye tid; fortsatte til noen bestemt men omsorgsfullt trakk meg bort og tok over, hjalp meg på bena, og jeg kunne bare gjøre én ting før det svartnet for meg, og det var å rope med det lille som var igjen av luft inni meg JEG HÅPER JEG HAR GJORT ALT RIKTIG OG IKKE NOE GALT, hvorpå bena sviktet og mørket tok meg.

Da jeg kom til meg selv på sofaen i resepsjonen var de i ferd med å trille ut Berge på båre, det ekte Røde Kors Hjelpekorps, tett fulgt av en stadig hulkende fru Berge, mens Jim holdt døren åpen; ambulansens utrykningslys kastet lange, blå glimt inn i resepsjonen fra vintermørket utenfor, så forsvant den, uten sirener.

Bestefar stod opprådd ved resepsjonsdisken. Men bestemor satt og strøk meg varsomt over håret, beroligende, kjærlig.

Jeg tror jeg gråt, for hun hvisket bare små, snille ting til meg; Schatzerl, mein braver Bub, mein Held og så videre. Og holdt rundt meg. Min snille bestemor, med hele sitt underlig vakre, lett distanserte vesen, brått nær med sine wienerske gloser og syngende tonefall; bestemor med øredobber og perlekjede, sitt lagte, krøllete, brune hår og sin elegante sminke. Min bestemor med de store, brune, nesten gylne øynene og duften, den svake duften av Kölnischwasser og bergamottolje. Før hun sa, til slutt: Du var så flink.

Bestefar, som var nødt til å gå inn for å avvikle restene av det ødelagte middagsselskapet, alle disse vennene som fortvilet må ha ventet der inne, kom også bort til sofaen, der jeg lå.

La hånden på hodet mitt, stor og trygg. Så sa han det, han også: Du var så flink.

Siden ble jeg hjulpet opp og til sengs. Den natten drømte jeg om hummeren. Om hummeren Erling Skakke.

UTDRAG FRA ET HUMMERLIV

Høsten 2016 19

At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg...

Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv.

Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til.

To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år.

De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?

Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.

«Glitrende Hjorth» ANNE CATHRINE STRAUME, NRK

«Arv og miljø er blant de beste bøkene Vigdis Hjorth har utgitt (...) Et riktig liv, i absolutt forstand, finnes ikke. Men jeg kan vanskelig tenke meg bedre lykter enn Vigdis Hjorths romaner, hvis man leter.»

TOM EGIL HVERVEN, KLASSEKAMPEN

«Bare Vigdis Hjorth klarer å behandle et tungt tema på en så stram, intelligent og poetisk måte (…)»

CATHRINE KRØGER, DAGBLADET

«Vigdis Hjorth har skrevet sin sterkeste roman.»

OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN

«Som hun kan skrive, Vigdis Hjorth, rett inn i liv og livsvalg de fleste gjenkjenner rundt oss og i oss.»

GURI HJELTNES, VG

20 Norsk skjønnlitteratur

Faren min døde for fem måneder siden, på et beleilig eller ubeleilig tidspunkt, alt etter øynene som ser. Selv tror jeg ikke han ville ha hatt noe imot å bli borte på en slik plutselig måte akkurat da, det var nesten så jeg tenkte han måtte ha forårsaket fallet selv, da jeg hørte om det, før jeg fikk detaljer. Det lignet for mye på sånt som står i romaner, til å kunne være tilfeldig.

Mine søsken hadde i ukene før dødsfallet hatt en heftig diskusjon om forskudd på arv, det gjaldt fordelingen av familiens hytter på Hvaler. Og bare to dager før far falt, hadde jeg meldt meg på, på min eldre brors side, mot mine to yngre søstre.

Jeg fikk vite om denne krangelen på en underlig måte.

En lørdag formiddag jeg hadde sett fram til fordi jeg ikke skulle annet enn å forberede et innlegg til et seminar om samtidsdramatikken i Fredrikstad om kvelden, ringte min søster Astrid. Det var en klar og vakker morgen i slutten av november, sola skinte utenfor vinduene, nesten vårlig hvis jeg ikke visste bedre, hvis det ikke var for de bladløse trærne som sprikte mot himmelen, for at bakken var rød av blader. Jeg var glad, jeg laget kaffe, jeg gledet meg til å dra til Fredrikstad og rusle i gamlebyen når arrangementet var over, til å gå på vollene og se på elva med hunden som jeg skulle ha med. Jeg gikk i dusjen, da jeg kom ut av den, så jeg at Astrid hadde ringt flere ganger.

Det måtte ha å gjøre med artikkelsamlingen jeg hjalp henne å redigere.

VIGDIS HJORTH (f. 1959) har utgitt over 30 bøker, mest romaner for voksne. Hun har utforsket menneskers vilkår og livsvalg, og markert seg som en uredd politisk forfatter.

Hun mottok Gyldendalprisen 2011, Kritikerprisen 2012, Brages hederspris 2014 og Aschehougprisen 2015.

ALLEREDE 25.000!

Hun tok telefonen hviskende. Vent litt, sa hun, det skurret i bakgrunnen som om hun var i et rom med elektriske apparater. Vent litt, gjentok hun, stadig hviskende, jeg ventet. Jeg er på Diakonhjemmet, sa hun, jeg hørte stemmen bedre, summingen var borte. Det er mor, sa hun. Men det har gått bra. Hun er utenfor fare.

Overdose, sa hun, mor tok en overdose i natt, men det har gått bra, hun er bare veldig sliten.

UTDRAG FRA ARV OG MILJØ

«Romanen er et foreløpig høydepunkt i et forfatterskap som stadig blir mer aktuelt.

Kanskje blir romanen høstens viktigste.»

ASTRID FOSVOLD, VÅRT LAND

VIGDIS HJORTH ARV OG MILJØ ISBN: 9788202512736 Pris: 379,Roman – I salg

Høsten 2016 21

HVOR GODT KJENNER VI HVERANDRE? En ny bok av Odd Klippenvåg er en etterlengtet begivenhet for mange trofaste lesere. Ingen kan som denne forfatteren beskrive menneskelige relasjoner på en slik måte at det gir et rom for at også leseren kan åpne seg opp. Odd Klippenvåg skuffer heller ikke i sin tjueandre bok, novellesamlingen En enda større ensomhet.

«Jeg merker at det skjer noe spesielt når jeg nevner Odd Klippenvåg for de som har jobbet lenge på forlaget. Navnet hans lager et slags sukk i folk, som hvis du kaster noe lite, men nokså tungt ut i et vann. Det faller dypt. Noe åpner seg i øynene og ansiktet på de jeg snakker med.»

Dette skrev min kollega Kristine Kleppo i forbindelse med et intervju hun gjorde med Odd Klippenvåg da han lanserte den utrolig vakre romanen Ada for et par år siden. Ingen forfatter har som Klippenvåg – gjennom nærmere førti års forfatterskap – rørt mer ved sine lesere. Han er ennå ikke blitt ordentlig berømt for det, kun prisbelønt og kritikerrost. Men hans trofaste leserskare ser alltid frem til en ny bok av Odd Klippenvåg. Da jeg skulle begynne å lese noen av høstens bøker, var det denne jeg kastet meg over først. Odd Klippenvåg skuffer heller ikke i sin tjueandre bok.

Hvor godt kjenner vi egentlig hverandre?

En enda større ensomhet er en novellesamling, men med en tydelig rød tråd. Hovedtemaet er kommunikasjon – eller mangel på kommunikasjon – i nære relasjoner. Hvor godt kjenner vi egentlig hverandre?

Hva er det vi holder skjult for andre? I disse fortettede historiene er det ofte noe uforutsett som gjør at det skjulte kommer opp til overflaten. Odd Klippenvåg skildrer også den undringen og den ettertanken dette skaper hos de nærmeste. Når jeg leser dette, tenker jeg at det er mye i disse små og hverdagslige opplevelsene vi som lesere kan kjenne oss igjen i, og ikke minst lære noe av.

22 Norsk skjønnlitteratur

Å LÅSE SEG INN I ANDRES HUS Den første novellen i samlingen har fått tittelen “Hestene”. Den handler om Gry, som plutselig blir tilkalt da hennes bror Viggo må innlegges på sykehus. Gry har ikke snakket med sin bror på flere år. Hun setter seg motvillig i bilen og kjører fra Oslo til Indre Østfold hvor Viggo har en gård og aler opp hester. Hun blir sittende noen minutter i bilen før hun kommer seg ut. Det regner, en kraftig skur, derfor lar hun vindusviskerne gå. Her er det, tenker hun og stirrer rett på en grønn firehjulstraktor, ganske rusten, to hvite hestehengere og en sulky, er det ikke det det heter?

Gry låser seg inn i huset. Hun skal i dagene som kommer nærme seg broren hun ikke kjente. Og det skjer gjennom eiendommen, huset, gjenstander og de menneskene som står ham nær. Dette er en teknikk Odd Klippenvåg er ekstremt god på: å låse oss inn i andres hus og gjennom værelser, gjenstander, bøker og musikk beskrive en person. På sin oppdagelsesferd gjennom huset og omgivelsene får Gry et nytt forhold til Viggo.

NOEN GANGER ER DET FOR SENT Et nytt forhold mellom søsken oppstår også i tittelnovellen “En enda større ensomhet”, men først etter at en av dem dør. Lorents oppdager at han var mer avhengig av sin søster enn han trodde. Men kjente han henne egentlig? Hva har de egentlig utvekslet av informasjon om hverandre i alle disse årene? Det er først etter hennes død at han forstår hvilken stor rolle Marie har spilt, ikke bare i hans liv, men i mange andres.

HVOR STORE HEMMELIGHETER ER DET LOV Å HA? Den vanskeligste kommunikasjonen er ofte den som utspiller seg mellom mennesker i et kjærlighetsforhold. Her er forventningene enorme og sjansen for å mislykkes stor. Flere av novellene kretser rundt denne tematikken. I “Roser og champagne” møter vi paret

som skal feire sin tiende bryllupsdag. De har tilsynelatende alt, helt til vi får vite at mannen nok ikke har vært helt ærlig mot sin kone.

Hvor store hemmeligheter er det lov å ha for hverandre i et ekteskap?

Hvor lenge har han sittet her? Han aner ikke. Men idet mannen har gjenkjent bilen som har stanset nede i veien, løfter en arm og vinker, kjenner han hvor sterkt han gleder seg.

På samme måte som Odd Klippenvåg er en mester i å låse opp gamle hus for oss, åpner han også opp mennesker og viser oss deres hemmeligheter. Noen ganger er det hyggelige overraskelser, andre ganger urovekkende oppdagelser.

DRAGNING MOT DEN MØRKE SKOGEN Den avsluttende novellen i samlingen er kanskje den sterkeste av dem alle. I “Skogen, tett og mørk” mer enn aner vi en forbrytelse. En mann med en dyster fortid skal begynne et nytt liv. Han har fått leilighet i en drabantby, tett på skogen. Nå gjelder det å holde på det han har.

“Han reiste seg fra sengen og stilte seg foran vinduet. Det var ingen å se på den asfalterte plassen. Paradiset til småjentene var nesten visket ut. Det hørtes ingen lyd annet enn regnet mot den metalliske vindusrammen.”

ODD KLIPPENVÅG (f. 1951) debuterte med romanen Nattbilde i 1978. Han har utgitt 22 bøker, hovedsakelig romaner og noveller. Klippenvåg er en kritikerrost forfatter, hans romaner er sjeldent velkomponerte og språklig presise.

LITTERATUREN – ET ROM FOR ETTERTANKE I en tid hvor underholdningslitteraturen tar stadig større plass, kan det kanskje være på sin plass å minne om viktigheten av den mer seriøse litteraturen som Odd Klippenvåg representerer.

Det er ingenting utilgjengelig ved novellesamlingen En enda større ensomhet – snarere tvertimot fordi det er lett å kjenne seg igjen i hovedpersonene. Det vi får i tillegg hos Odd Klippenvåg – og som underholdningsromaner byr på i mye mindre grad – er et rom for å tenke over hva det betyr å være menneske. Og i bunnen av det hele ligger den gode historien, fortalt av en forfatter med en helt suveren beherskelse av det norske språk.

ODD KARSTEN KROGH (CAPPELEN DAMM)

ODD KLIPPENVÅG EN ENDA STØRRE ENSOMHET ISBN: 9788202522773 Pris: 349,Noveller – I salg

Høsten 2016 23

Dette er helt nødvendig I VÅR VAR JEG PÅ EN UTSTILLING PÅ TATE MODERN I LONDON. Det er mitt favorittmuseum, ikke bare på grunn av alle de fantastiske utstillingene som vises der, også kafeen i 6. etasje er verdt et besøk i seg selv. Den har utsikt mot Themsen og St. Pauls Cathedral, og mens man drikker kaffe eller te kan man se på folk som haster langs elva, som krysser Millenium bridge, og på været som stadig skifter over byen.

Og så kan man se innover og tenke over utstillingen man har sett. Noen ganger er det kanskje ikke så mye å tenke over, bildene eller installasjonene har ikke gjort det store inntrykket. Det skjer meg innimellom. Men som oftest på Tate er det et eller annet som får meg til å stoppe opp.

Og Mona Hatoums utstilling på Tate i vår gjorde inntrykk på meg. Hatoum er opprinnelig palestiner, født i 1952 i Libanon, men bor og virker i London. Utstillingen på Tate var retrospektiv, hun har laget video og installasjonskunst siden åttitallet. Spesielt var det et av verkene jeg ble stående lenge ved. Det heter Homebound.

Betrakteren møter et rom som er avsperret med stålvaiere foran inngangen. Rommet innenfor vaierne er rotete og samtidig enkelt møblert; et bord med noen stoler rundt, to senger uten madrass, noen kjøkkenredskaper, et fuglebur og noen lamper. Ikke veldig innbydende, men det er et rom noen kunne ha bodd i.

Likevel er det umulig: til alle metallgjenstander i rommet er det koblet strømførende ledninger.

Lyden av strømmen som sendes gjennom ledningene er forsterket over høyttalere. Først høres et svakt sus, så blir lyden sterkere, lampene lyser opp, det spraker i ledningene.

Rommet blir opplyst, lyset er gyllent og mykt. Samtidig minner lyden om strømmen som går gjennom metallet, støtet man ville få om man berørte noe der inne.

Jeg ble stående foran sperringen en stund. Fulgte strømmen som gikk i bølger, svakere, helt til rommet lå nesten i mørke, 24 Norsk skjønnlitteratur

før lyden økte igjen og lampene lyste sterkere. Jeg så på kjøkkenredskapene: det nå høyspente dørslaget, rivjernet ved siden av. Senga som stod der, metallfjærene i sengebunnen som ledet strøm.

Og idet lyset var på det sterkeste, lunt og behagelig, ble jeg ble veldig berørt. Jeg var i grunn på nippet til å begynne å grine.

Etterpå, da jeg satt oppe med en kopp te ved vinduet og utsikten mot St. Pauls, tenkte jeg på hvorfor akkurat da. Og hvorfor trist. Ikke redd eller urolig, som man kanskje skulle trodd, det er jo fremfor alt et nokså skremmende verk. Jeg kom frem til at det var det lyset, at det ga meg en følelse av noe som «kunne vært», som om det i dette rommet kunne bodd noen, livet de kunne hatt der, men så går det altså ikke, det er umulig. Årsakene kan være mange, Hatoum selv har jo bakgrunn som flyktning, det gir verket en politisk dimensjon: Rommet blir farlig å være i, samtidig er det umulig å komme tilbake til, stålvaierne hindrer den som står utenfor tilgang.

Rommet i seg selv og de hverdagslige kjøkkenredskapene gir også andre assosiasjoner: kvinners posisjon i hjemmet, stengslene som har holdt dem inne, farene hjemmet kan by på. Som om rommene er giftige, skadelige.

I den nye romanen min har jeg skrevet om et ekteskap som går i oppløsning. Hovedpersonen i romanen er Daniel. Han jobber både som vanlig portrettfotograf, men også med kunstprosjekter. Han en rastløs type som til tider føler at det å leve «helt vanlig» er krevende, han blir urolig av det. Han tenker på flukt.

I begynnelsen av romanen får han en ide om at han vil lage en serie med bilder av folk i området der han bor. Det virker ikke som om de han ser rundt seg har det på samme måte som ham, de virker tilfredse: «Tilfredsheten interesserte meg, det at folk fant mening i alle oppgavene de hadde i hverdagene sine: Hagearbeidet ble

utført med flid og grundighet, husene ble malt, bilene vasket. Timevis ble satt av til båtpuss vinteren gjennom.

Få ting ble verdsatt så høyt som vårens første båttur.

Og den innsatsen og det alvoret som oppgavene ble gjennomført med, ønsket jeg å dokumentere. Kanskje var fascinasjonen også et uttrykk for et ønske eller en lengsel etter selv å oppleve en slik tilfredshet. At jeg kunne finne frem til en ro, med meg selv, med oss, med livet vi hadde sammen her og nå.»

Daniel har brukt tid og krefter på å finne ro i de rommene han har valgt å leve i: Med kjernefamilien i et hus i et helt gjennomsnittlig område i Norge.

Det har tatt tid, men nå føler han at han er på vei til å få det til. Ekteskapet med Sonja har vært vanskelig, rastløsheten hans har preget dem i mange år.

Nå vil alt løsne, tenker han. Falle på plass.

Men Sonja har møtt Klaus. Først vil hun ikke innlede et forhold til ham, hun vil leve sammen med Daniel og de to jentene deres. Likevel fortsetter hun å treffe Klaus. Omgivelsene rundt henne endrer seg. Huset de har pusset opp, båten de har skaffet seg, nå er det som om alt har forandret seg. Etter at hun traff Klaus er alt det andre noe hun ønsker seg bort fra, noe hun føler seg fanget i.

Slik tror jeg våre hverdager kan oppleves, slik tror jeg livene våre er: Noe skjer og så forandres alt.

Den franske psykoanalytikeren Julia Kristeva sier at vi forstår oss selv gjennom de fortellingene vi forbereder oss på å fortelle til andre. Selv om vi ikke nødvendigvis deler historiene våre, gir vi erfaringene våre betydning i en imagineær samtale der vi forteller oss selv til en annen.

Når Sonja møter Klaus, må hun gjenfortelle samlivet sitt med Daniel.

Til da har de levd sammen i huset,

det har ikke alltid vært lett, men det har vært mulig. Inntil nå. Med Klaus opplever hun at hun er mer seg selv.

Hun må gå tilbake i tid og se på alt som har hendt mens hun har vært sammen med Daniel med dette nye blikket, løfte frem en annen historie om samlivet deres.

Hvert øyeblikk gir seg selv som vitne til alle andre, skriver filosofen Maurice Merleau-Ponty. Nåtiden inneholder til enhver tid den umiddelbare fortiden og fremtiden. Samtidig inneholder fortiden fremtiden, det vil si øyeblikket her og nå. Det er med dette blikket bakover Sonja ser gjennom alle hendelsene på ny. Fremtidens blikk vet noe annet, tillegger det fortidige ny betydning.

I det samme blir det livet Daniel har hatt med Sonja utilgjengelig. Han blir betrakteren som står utenfor stålvaieren, han kan ikke lenger komme inn i det hjemmet han trodde han hadde.

Livet slik han kjenner det er borte for alltid. Det føles som å falle, som om han ikke har kontroll, som om ingenting rundt ham er til å stole på.

BENEDICTE MEYER KRONEBERG (f. 1972) Hun har hovedfag i nordisk litteratur fra NTNU og har tidligere jobbet som lærer og drevet Litterær salong i Arendal. Hun bor for tiden i Singapore.

Hva gjør vi når vi opplever et slikt kontrolltap? Det er et spørsmål jeg har stilt meg mens jeg har skrevet denne romanen. Hvilke skritt er vi villige til å ta, hvilke verdier er vi villige til å sette til side når vi føler oss truet?

For Daniel blir fortellingen en måte å gjenvinne kontrollen på. Han må forsøke å skape en sammenheng. Han må gjøre det Sonja allerede har gjort: gjenfortelle.

Men først tar han med seg jentene sine på båttur. Avtalen er å komme tilbake etter en natt, men Daniel vil selv avgjøre når de skal dra tilbake.

Og så blåser det opp.

BENEDICTE MEYER KRONEBERG

BENEDICTE MEYER KRONEBERG DETTE ER HELT NØDVENDIG ISBN: 9788202527518 Pris: 379,Roman – I salg

Høsten 2016 25

REN SNØ Granene står stille som ærbødige generaler et vindpust en rype letter, en hvit beskjed mot himmelen TRULS HORVEI

26 Norsk skjønnlitteratur

Vinteren er en bestemt og insisterende gjest. En plutselig morgen står den utenfor, den stamper på hard mark og over frosne heller, balanserer på rammene på sykler som ennå ikke er tatt inn, lager hatt på en fotball som er glemt på plena. Første snø sniker seg alltid ned om natta.

Årstiden har høy terskel.

Barn må ha ull. Votter.

Finne par? Glem det.

Frosten stanger i utgangsdøra. Stegene våre blir forsiktige og korte, nokså frie for livsbejaelsen i august.

Kroppen trekker seg sammen i et skall.

Det er dette vi er laget av, det er dette som gjør oss til et land. Vinteren gjør at vi kan gå taust forbi, slå en nasjonal floke nå og da og snøre oss helt sammen i halsen, lukke oss helt inne. Og ja, det er mulig å finne skjønnhet i dette. Mange finner skjønnhet i vinter på sitt beste. Appelsinskall på skaren, skispor som aldri tar slutt, lubne graner i et stillestående landskap.

Jeg har gått til poesien, utdragene og aforistiske meldinger for å forsøke å fange årstiden. Et landskap er kun så vakkert, brutalt og sant som litteraturen evner å beskrive det. Dette er ett av målene for denne antologien.

NÅ 30.000

Flere forfattere har sendt meg nyskrevne ting, upubliserte arbeider. Noen debuterer i dette utvalget sammen med klassikere, sanger, hele dikt, utklipp, observasjoner fra sosiale medier og dikt av forfattere som dessverre er helt glemt, for eksempel poeten Carl Keilhau (1919–1957) som skriver om «landet som måler sin frihet i sne». Jeg har også tatt med tre bidrag fra min favoritt, Laila Stien, som burde vært folkelesing for lengst – om det ikke var for at folk er ute på ski hele tiden.

Vinteren banker snart på igjen. Du kan glede eller uffe deg over den. Nå har du denne boka å gjøre det med.

OSLO, 15. JULI, 2016 VIDAR KVALSHAUG

VIDAR KVALSHAUG (RED.) REN SNØ ISBN: 9788202525408 Pris: 199,Antologi – I salg

Høsten 2016 27

28 Norsk skjønnlitteratur

«VERDEN LEKER GJEMSEL. ET TRE BLIR PLUTSELIG BORTE, FUGLER OG HUS FORSVINNER, ANSIKTLØSE MENNESKER OVERALT.»

SIRI M. KVAMME (f. 1975) bor i Haugesund. Hun debuterte i 2001 med boken Raud og frå seg. Hun har også utgitt romanene Vinterhjerte (2008) og Nattgjengar (2012). Siri Kvamme er leder for «Litterær salong» i Haugesund.

Hanna er i ferd med å miste synet, det blir gradvis dårligere. Det finnes ingen behandling, ingen kur. Den som er blind, må også være veldig snill, tenker hun. Men Hanna vil ikke være snill, hun vil leve, skrive, elske, le mens hun ennå kan.

Hanna er forfatter og samboer med Morten som har to barn fra før. Det er nok for ham, han vil ikke ha flere barn. Men det vil Hanna, hun vil at de skal starte en familie, dele noe som bare er deres. Hanna strekker seg hele tiden litt lenger for at alle rundt henne skal ha det bra, mens hun selv blir stående på utsiden og lengte inn, lengte bort.

På en jentetur til Island tar livet en ny vending. Da de andre reiser hjem, blir Hanna værende. Hun sier det er for å skrive, men det er ikke hele sannheten.

Verden leker gjemsel er en ny, sterk roman fra Siri M. Kvamme, en roman om å reise bort for å komme hjem.

SIRI KVAMME VERDEN LEKER GJEMSEL ISBN: 9788202527549 Pris: 379,Roman – I salg

Høsten 2016 29

30 Norsk skjønnlitteratur

Høsten 2016 31

Jeg må ud – ud og slukke denne forfærdelige, brændende tørst!

32 Norsk skjønnlitteratur

Foto: Hans Erik Lindbom

Ulikt alt annet du har lest.

En gotisk røverroman om den dystre hemmeligheten bak vår største maler, om svik, fortvilelse og syk kjærlighet, sett gjennom øynene til en forfyllet tegneserieskaper. Årets kanskje mest originale utgivelse.

STEFFEN KVERNELAND (f. 1963) er en prisbelønnet norsk tegneserieskaper og illustratør, mest kjent for Amputerte klassikere (1994–2001), Olaf G. (2004, laget i samarbeid med Lars Fiske) og Munch (2013).

Blodet suser i ørene – jeg hører hjertet banke – pumpe blodet ud og ind af sine kammere – det sprænger i hodet – det syder og prikker under huden. Jeg kaster mig rundt i sengen – men får ikke sove – sengetøiet klistrer sig til kroppen – det er dyvådt af sved.

Det er som om blodårene klæber sig sammen – blodet forhindres i at pulsere og strømme – står stille i årene. En stikkende kriblen jager gjennem kroppen – en vanvittig tørst brænder mig i halsen.

Jeg strækker hånden ud i mørket – famler efter vandglasset – fylder munden med den kolde væske. Tvi! – jeg spytter det strax ud igen – struben snurper sig sammen – en pludselig kvalme stiger mig til hodet, og jeg brækker mig.

Jeg må ud – ud og slukke denne forfærdelige, brændende tørst!

STEFFEN KVERNELAND VAMPYR ISBN: 9788202520786 Pris: 379,Roman – Utkommer medio oktober

Høsten 2016 33

Päivi Laakso

MYGGFANGERNE Kunstneren Päivi får en telefon fra moren som forteller at faren ligger på dødsleiet. I hui og hast pakker hun og drar av gårde for å være sammen med faren de siste dagene. På sykehuset i NordFinland møtes familien i et forsøk på forsoning og utlufting.

Med umiskjennelig råhet og uovertruffen humor tar Laakso oss med til de siste dagene de har sammen.

34 Norsk skjønnlitteratur

Far trekker opp amerikaklokka, vrir nøkkelen rundt sytten ganger hver onsdag klokka tolv. Det er attende januar 2009, far er syttitre år, vintrene er ikke som før, men fingrene, brede på tuppene og smale mellom leddene, er fremdeles sterke. De svarte krøllene hans er borte for lengst, skjegget og resten av de få hårstråene på sidene er grå. Nesen er rund, øynene smale. Øyenbryne rette og buskete. Magen har alltid stukket ut på grunn av et sjeldent langt tarmsystem, magen og beina, de tynne svake stilkene, gjør at han ligner en edderkopp.

Føttene er størrelse førtitre, men hadde vært førtifire om ikke en av tærne i begge føttene hadde krøllet seg i altfor korte sko da han var atten.

Far står foroverbøyd, munnen åpen, den fyldige underleppen henger ned i konsentrasjon. De knoklete arbeidsnevene skyver viserne forsiktig og presist. Han må være ytterst varsom. Som da han bandt fluer. Eller da han sveiset sammen rørene under huset og når han legger permanent eller klipper mors hår. Oppvekst i trange kår i et lite hus har gjort far til et praktisk menneske.

Klokka henger nøyaktig syv millimeter mot venstre, bare en ørliten forandring i stillingen ville stoppe maskineriet.

Far legger nøkkelen inn i klokka igjen, lukker glassdøra med barokke gullmønstre uten å skjelve og dytter på pendelen som straks begynner å svinge frem og tilbake.

Mor går også frem og tilbake. Kvikt mellom komfyren og kjøkkenbordet. Det korte håret hennes med milde krøller har den samme mørke bruntonen som veggklokka, men det skinner ikke like blankt. Lakken på treverket falmer ikke, mors hårfarge er ny, også krøllene er fars verk. De skrå øynene hennes er blå og huden lite rynkete i forhold til de leddgiktfortærte fingrene hennes. Ellers er kroppen rak og slank med kurver på de riktige stedene. Bare ryggen er flat som en planke.

De enorme brystene velter opp og ned når hun går og de brede hoftene har far lov å klappe av og til. Det er ikke mulig å se at hun er invalid. Alle lemmene er på plass, unntatt milt, livmor og eggstokkene som ble fjernet for over tjue år siden.

Mor henter åtte store mandelpoteter i kjøleskapet og to løk i en heklet pose som henger ved siden av komfyren. Posen er et trekk for pynteputer. På kjøkkenet er den til mer nytte, mener mor.

Hun vil kaste alt som ikke har nyttefunksjon.

Mor mener garasjen er full av skrot som bør kastes. Far mener alt i garasjen har en potensiell funksjon, men at overdådige dekorasjoner, pynteputer inkludert, ikke hører til i finsk natur, men hos svenskene et steinkast unna over riksgrensa i Haparanda.

Der har de alltid hatt barokke blondegardiner, porselensfigurer og plastblomster i vinduene, glitrende og blinkende dekorlykter og grusomme bløtkakelamper i stuene.

De groteske hagenissene inne og ute gir mor frysninger.

Svenskene har det altfor godt. Grensen er klar og synlig.

Finnene er annerledes. Den indre friheten hos en finne er begrenset. Finner er realistiske, praktiske og de har lidd.

De vet hva det vil si å jekke seg ned, ikke forvente for mye, ikke glede seg for intenst og ikke minst: De svelger ikke dråpen før den har falt på tunga.

Om den faller, svelger de effektivt, uten å kjenne smaken. For dråpen kan smake godt, altfor godt, og forventningene vil øke. Til livet generelt. Det er farlig.

Russland som nabo gjør friheten til en dråpe som plutselig kan bli revet ut av munnen på deg.

PÄIVI LAAKSO (f. 1967) er fra Tornio i Finland, men bor i Norge.

Hun debuterte i 2001 med romanen Jeg elsker sol. Laakso er også en internasjonalt anerkjent kunstner.

UTDRAG FRA MYGGFANGERNE

PÄIVI LAAKSO MYGGFANGERNE ISBN: 9788202527488 Pris: 379,Roman – I salg

Høsten 2016 35

«Mesterlig komponert roman» INFORMATION

«Kim Leine utfolder alle sine språklige og litterære talenter i en generøs og humoristisk fortelling» LITTERATURSIDEN.DK

KIM LEINE DE SØVNLØSE

Østgrønland, midtsommer, 2025. Mens krigen raser i Europa, følger vi over tyve personer med tilknytning til det lille distriktsykehuset, både dansker og grønlendere, gjennom et enkelt sommerdøgn i byen Tasiilaq.

De strever med sine egne problemer i den midlertidige freden. De famler rundt i midtnattsolens skjærende lys, elsker, drømmer, jobber, lever, dør, og prøver å sove, mens de betrakter krigen på avstand og håper den ikke kommer nærmere.

36 Norsk skjønnlitteratur

Kim Leine mottok Nordisk Råds litteraturpris i 2013 for sin roman Profetene i Evighetsfjorden. Med De søvnløse går han nok en gang nye veier, og viser seg som en av våre beste og mest nyskapende forfattere.

Om Profetene i Evighetsfjorden: «Kjemperoman om kolonimakten Danmarks behandling

av Grønland på slutten av 1700-tallet […] Glad i historiske

romaner? Da er Kim Leine din mann!»

ARNE HUGO STØLAN, VG

«Om ikke romanen blir en vinner under juletreet, spår jeg at den vil bli husket av heldige lesere som bokhøstens mest spektakulære litterære opplevelsesreise.»

ELLEN SOFIE LAURITZEN, DAGBLADET

KIM LEINE er en kritikerrost norskdansk forfatter. Han fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2013 for sin roman Profetene i Evighetsfjorden.

Han er født i Norge i 1961, men flyttet til Danmark som 17-åring.

.

KIM LEINE DE SØVNLØSE ISBN: 9788202527556 Pris: 379,Roman – I salg

Høsten 2016 37

D

EB

U

TA

N

T

Silje har kommet inn på medisinstudiet, for å bli lege som sin tante. Faren vil at hun isteden skal overta optikerforretningen hans. Silje tar seg et friår for å finne ut hva hun vil, men så dør faren og det haster for Silje å bestemme seg. Det viser seg at Silje ikke kjenner hele historien om tanten og hennes død.

Synstavle er en roman om hva som kommer til syne og hva som forsvinner når vi retter blikket et bestemt sted. Hvilket ansvar har vi for våre handlinger: Overfor oss selv og våre drømmer. Overfor familien og deres ønsker. Og hvilket ansvar medfører det å være lege?

38 Norsk skjønnlitteratur

Jeg slår ut med hendene, alt kjennes overkommelig når man vil noe sammen.

– Jaha, sier mamma.

– Er du ikke glad? spør jeg.

– Hvis du er glad så, svarer hun og ser ut av vinduet.

– Fortell mer om da dere jobbet sammen, ber jeg og vil gjenskape den lune stemningen.

Smilet hennes får et vemodig drag.

– Etter hvert ansatte vi flere, pappa ble sjef. Jeg taklet ikke de vekslende rollene. Det å være ansatt i hans butikk, måtte gjøre det han bestemte selv om jeg var uenig, bli irettesatt. Jeg ble deprimert.

Hun trekker på skulderen før hun fortsetter: – Så jeg fikk min egen jobb og fikk deg.

Jeg stirrer på henne, det er tungt å puste, kinnene svir, kroppen er lammet.

– Hva? utbryter jeg.

– Hva mener du? spør hun.

Nå spør hun meg hva jeg mener, jeg som har bedt om hennes mening hele det siste året.

– Du har jo prøvd å prakke på meg synstavlen.

Jeg knytter hendene, men har ingen kraft. Mamma hever øyenbrynene.

– Jeg tenkte du vil ha den, som et minne, begynner hun, usikker på hvordan hun skal fortsette.

Jeg legger hodet i hendene, rister på det, vil riste på plass tankene.

– Det er ingen som tvinger deg til å bli optiker, det er ingen som tvinger deg til noe som helst, sier mamma og strekker hånden mot meg.

– Du kan bli hva som helst, hva som helst kan du bli, har du tenkt på det?

Jeg løfter hodet, kikker opp på henne.

– Hvorfor støttet du meg ikke? Jeg skulle jo begynne på medisin.

Jeg rister på hodet og gjemmer ansiktet i hendene igjen.

– Du er så fiksert på de to valgene, enda mulighetene er ubegrensete, det er fullt av yrker du ikke engang vet om.

Hun strekker ut hånden som om hun vil vise meg verden. Jeg har ikke lyst til å bli vist, til å bli usikker, jeg hadde jo et mål.

– Hva faen prater du om? Hva er det du vil? At jeg skal surre rundt, prøve masse greier, bare for å være sikker, finne meg sjæl, liksom.

Jeg reiser meg brått, stolen detter i gulvet. Hun trekker på skuldrene, snur seg vekk, lar blikket hvile på den tomme stolen til pappa.

– Slutt å se på ham, roper jeg.

– Fatt at han ikke kan snakke for deg mer.

BENEDICTE ALEXANDRA LIE (f. 1971) bor i Oslo der hun jobber som professor ved det medisinske fakultet ved Universitetet.

Hun har gått på forfatterstudiet i Tromsø. Synstavle er hennes debut.

BENEDICTE ALEXANDRA LIE SYNSTAVLE ISBN: 9788202523190 Pris: 349,-

UTDRAG FRA SYNSTAVLE

Roman – I salg

Høsten 2016 39

STIG SÆTERBAKKEN VILLE HA FYLT 50 ÅR I 2016.

Da han døde i 2012, var han et viktig navn, som romanforfatter, essayist og inspirator for unge forfattere. Forfattere og kritikere fra flere generasjoner skriver om Sæterbakken, fra Fredrik Wandrup og Karl Ove Knausgård til tidligere upubliserte navn.

40 Norsk skjønnlitteratur

Tre spørsmål til bokens redaktør og Sæterbakken-kjenner, Audun Lindholm.

Kan du si litt om hvorfor du lot deg fascinere av Stig Sæterbakkens forfatterskap?

Jeg oppdaget Sæterbakkens bøker mot slutten av 1990-tallet, mens de tre romanene i det som senere er blitt kalt «S-trilogien» utkom. De talte nesten uhørt direkte til leserne og gikk direkte på smertepunkter av ulike slag. Ikke minst kunne de være svært humoristiske. På den tiden siktet mye av den mest anerkjente samtidslitteraturen mot show don't tell-idealet – hos Sæterbakken ble det hele skrevet ut. Man fikk rene ord for penga! Som det het i en hyllest han i 2001 skrev til den 90-årige leserbrevskribenten Ole Øverbø i Gudbrandsdølen Dagningen: «Nei, antageligvis er Norge et av de land i verden der det er minst å hente ved å være subtil.» Når jeg har gjenlest en bok som Sauermugg nå, ler jeg bare enda høyere enn den gangen; det er en sterk vilje der til å oppsøke eksistensens ytterpunkter, og mye god overdrivelseskunst. Siden ble jeg kjent med Stig, jeg leste bøkene etterhvert som de utkom, og redigerte flere av essayene hans. Jeg gjorde også det siste intervjuet med ham, kun få dager før han døde.

Han har ofte blitt betegnet som «forfatternes forfatter», og mange forfattere har lest hans forfatterskap grundig. Hva slags betydning tror du han har hatt for norsk skjønnlitteratur?

Sæterbakken var en av de forfatterne som etterhvert blir assosiert ikke bare med visse bøker, men også med en egen holdning. Han var synlig i landskapet allerede i ung alder, og ble nok regnet som ganske arrogant og overambisiøs i noen år, før han etablerte seg endegyldig som en av de mest hardtarbeidende norske forfatterne. Ikke bare enkeltverkene han har skrevet har vært betydningsfulle, men hele praksisen hans, det han sto for som essayist, som debattant og entusiastisk ambassadør for utenlandske forfattere, både sentrale og mindre kjente navn. Han lette uopphørlig etter det tilsidesatte, etter perspektiver uten- og underfra, det som kan gi oss et annet blikk på oss selv, kulturen vi inngår i og «normaliteten» vi altfor lett tar for gitt. Forfatterskapet var hele tiden i rivende utvikling, men er også kjennetegnet av påfallende konsekvens. Derfor gjør flere av essayene i antologien punktnedslag en rekke steder i forfatterskapet, både i romanene, essayene og intervjuene, og sporer opp forbindelseslinjer og gjenkommende fascinasjoner. For eksempel tar et av de lengste bidragene for seg musikkens betydning for Sæterbakken – et annet dreier seg om dobbeltgjengermotivet i forfatterskapet.

AUDUN LINDHOLM, f. 1980. Ansvarlig redaktør i Vagant siden 2007.

Har siden 1999 drevet mikroforlaget Gasspedal, og var i 2003 en av initiativtakerne til Audiatur – Festival for ny poesi. Han har også vært redaktør for flere antologier.

Hvordan har det ellers vært å arbeide med denne boken?

Arbeidet har vært fullt av overraskelser! Jeg har gått gjennom Sæterbakkens eget arkiv, som inneholder en lang rekke tekster jeg ikke kjente til, selv om jeg trodde at jeg hadde god oversikt. For eksempel anmeldte den 18 år gamle Stig i 1984 sin egen debutdiktsamling over en dobbeltside i Gateavisa – og samtidig ble han intervjuet i ungdomsbladet Det Nye, under overskriften «Stig 18 surrealist: Jeg tror på det umulige.» Før debuten på stort forlag hadde han dessuten utgitt flere bøker på egen hånd, blant annet krimfortellingen Saken Gunnar Brask, som først gikk som føljetong i Speider-Nytt og siden ble lest opp på Ungdommens Radioavis. Senere i livet var han høyt og lavt i det litterære livet, aktiv på festivaler, i Det litterære råd og ikke minst som brevskriver. En del umiskjennelige «Stig-historier» har fått plass, selv om dette ikke først og fremst er en bok om livet hans. Det er nok å ta av for en fremtidig biograf!

Omslaget var dessverre ikke ferdigstilt da dette magasinet ble trykket

AUDUN LINDHOLM (RED.) ALT MENNESKELIG EN BOK OM STIG SÆTERBAKKEN ISBN: 9788202511579 Pris: 379,Antologi – Utkommer november

Høsten 2016 41

NYMÅNEDAGENE Casper André Lugg ble tildelt Bokhandelens forfatterstipend 2016. Stipendet skal gå til forfattere i etableringsfasen, og juryen består av Forfatterforeningens litterære råd som begrunnet tildelingen slik: “Lugg skriv vesentlege dikt om farsarv, fødsel og død, i spennet mellom det utovervende blikket – mot naturen – og lyttinga innover – i seg sjølv, som i ei stille bøn.

Han debuterte med Lite rekviem i 2011 og kom i fjor med Dagene er som gress. Lugg er ein poet som ikkje er redd for å stå i det stille rommet, vera i noko uartikulert, få oss til å godta ein knapphet. Alt treng ikkje å følgjast opp, forklarast. Livet er no, heiter det. Om dikta på overflata kan verka enkle, krev dei ein vaken og oppmerksam lesar, slik gode dikt skal. Dagene er som gress gir plass til det skjøre, fødselen, den nyfødte og nåden står sentralt. Blikket ut og vekk frå diktarstemma, med den akutte orienteringa mot eit anna individ, er heldig og vitalt – det er på ein måte rause og uegoistiske dikt, dette, biletskapinga i balanse med

42 Norsk skjønnlitteratur

erkjenninga. Og det er heilt enkelt vakkert: ”Jeg kjenner ikke/meg selv,/men jeg kan følge nåden/langs nervene/i et blad,/og jeg stilner helt/hver gang jeg ser deg/kantre inn/i lyset.” Kanskje dei to bøkene bygger fram ei erkjenning av det i oss menneske som pendlar ustanseleg mellom resignasjonen og det løfterike? På den vegen har vi godt av å tre inn i Lugg sine avlogga, usporbare dikt som er enkle å lesa, men som krev mykje av oss.”

I høst utkom hans tredje diktsamling, Nymånedagene.

Det er en vakker diktsamling som viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen. Få formår som Casper André Lugg å sette ord på akutte, eksistensielle erfaringer.

CASPER ANDRÉ LUGG er født i 1985 og bor på Manstad. Han har studert litteraturvitenskap ved UiO og UiB. I 2011 debuterte han med diktsamlingen Lite rekviem.

I 2015 kom Dagene er som gress.

Nymånedagene er hans tredje bok.

tigger jeg trekker mine bekjennelser over meg som en dyne av skitne aviser for noen okkuperer nøden i de fattiges rett men uten deres stemme

CASPER ANDRÉ LUGG NYMÅNEDAGENE ISBN: 9788202525866 Pris: 299,Lyrikk – I salg

Høsten 2016 43

Jeg vil ikke skrive, jeg vil bare sove men jeg har sett regnbuen, og jeg har hilst på en mann som heter Kjell

Havørna lander på skuldra og hvisker til meg: tungsinn er tull jeg kjenner klørne de er kjærlige

Jeg angår deg ikke, men jeg forteller deg likevel om hender røde av maling rips blod jeg angår deg ikke, men jeg forteller deg likevel om nattlige leteaksjoner og mulige funn om lyngmonologer dagen derpå

44 Norsk skjønnlitteratur

CAROLINE KASPARA PALONEN (f. 1984 i Harstad) debuterte i 2011 med romanen Xeroxdager. Øy, øy er hennes fjerde utgivelse.

En kvinne flytter inn i en fyrvokterbolig på en folketom øy. Hun befinner seg i en krise, og har derfor søkt til et sted som kan gi avklart ro. Men roen blir forstyrret av en mann som dukker opp på øya og som minner om noen hun kjenner fra før.

Øy, øy handler om sorg, tap og skriving, om nærhet til naturen og dager som ikke lar seg fortøye.

CAROLINE KASPARA PALONEN ØY, ØY ISBN: 9788202527501 Pris: 299,Lyrikk – I salg

Høsten 2016 45

UNDER VINDUET ” Klokka fem over halv elleve, du starter presis og som planlagt slik at du kommer til å passere Grantrevegen nr. 2 omtrent på den tiden du så henne stå under vinduet de to første kveldene, alle klærne du har på deg er mørke og de gamle joggeskoene, håret samlet med en strikk, slik at du lettere kan gå i ett med mørket og hekken og forsvinne om det er påkrevet og når du nå er så spent og ikke tenker på annet enn hva som venter deg i enden av gata, hva skal du vel da med en gammel sang og en slitsom nynning, i kveld finner beina takten av seg selv…”

En kvinne er langtidssykemeldt fra jobben i en dagligvarebutikk og går kveldsturer etter ordre fra legen sin. Nakkekraven hun går med er hennes eget påfunn. Hun syns ikke turene hjelper noe særlig, hun føler seg ikke friskere. Det hjelper heller ikke at datteren har flyttet sammen med den mye eldre kjæresten, og at mannen er ute og trener på sykkelen sin hele tiden.

Men så er det den hyggelige mannen med den glade hunden som begynner å slå følge med henne …

Under vinduet er en humoristisk og hjertevarm historie.

46 Norsk skjønnlitteratur

Foto: Ann Birgitte Tveiten

AKSEL SELMER (f. 1958) er oppvokst i Molde, men bor nå i Kristiansand. Han debuterte i 1992 med diktsamlingen Hit skulle det ha kommet noen flere og har siden gitt ut en diktsamling til, samt romaner for både barn/ungdom og voksne.

Visste du at Aksel Selmers roman Bomvokteren (2013) er utgitt i Danmark?

Og danskene jubler: «Et bragende stød i hjertekulen. Bomvogtersken er en lige dele smuk, sælsom og grum fabel fra virkelighedens overdrev. Og så er den fantastisk flot skrevet og oversat. De korte, nøgne sætninger er blottet for føleri og understøtter eminent det prunkløse hændelsesforløb med de foruroligende undertoner.»

CHRISTIAN MØGELTOFT, JYLLANDS-POSTEN

AKSEL SELMER UNDER VINDUET ISBN: 9788202526900 Pris: 379,Roman – I salg

Høsten 2016 47

angsten Allerede på omslaget til Peter Sercks Angsten signaliseres noe illevarslende. Det viser et av de siste bildene den tysksveitsiske modernisten Paul Klee malte før sin død i 1940: Tod und Feuer (død og ild).

Portrettet kunne neppe vært tydeligere.

Det består av bokstavene T, O og D – altså død på tysk.

på tittelbladet har eksistensialisten Peter Serck lagt ut et spor i form av et Dostojevskij-sitat. Den som leser denne romanen, vil leve i spenning til det siste.

Vil Edna ta skrittet fullt ut? Og er det egentlig noen forskjell på det å tenke det og gjøre det? Er man ikke skyldig uansett? For Edna er disse tankene ledsaget av en sterk skyldfølelse. Hun isolerer seg enda mer emosjonelt fra andre mennesker, livredd for at de skal oppdage hva hun tenker på.

Sykepleieren Edna, hovedpersonen i Peter Sercks nye bok Angsten, er også svært opptatt av døden. Døden opptar Edna på så mange vis. Hun har en underlig dragning mot havet og drømmer om å svømme langt utover, veldig langt utover. Det er muligens derfor hun har flyttet hit ut til kysten. Her går hun nattevakter på det lokale sykehuset, et sted hvor døden er sterkt til stede. Edna er svært opptatt av den eldre pasienten Oscar Johansen, som hun drømmer om å ta livet av.

Edna har – som de fleste hovedpersonene i Peter Sercks bøker – en god del angst i bagasjen. Denne angsten gjør seg gjeldende på flere av livets områder.

Mange vil nok likevel kunne identifisere seg med Edna. På utsiden er hun et ganske vanlig og hverdagslig menneske, men hun har sterke impulser til å gå på tvers. Kanskje slik mange av oss føler det av og til.

Og da jeg nå sto ved vinduet og så mot det mørke havet, var jeg redd for det jeg hadde drømt, og skamfull over det; jeg kunne ikke fatte at jeg hadde kunnet drømme noe slikt. For selv om jeg led under å se Oscar Johansens stigende dødsangst, har jeg aldri i våken tilstand tenkt at jeg skulle få meg til å sette en sprøyte med en overdose morfin på ham, hvilket jeg hadde gjort i denne drømmen jeg nå prøvde å glemme.

Edna glemmer ikke drømmen. Snarere ruger hun på den og lar drømmen vokse. En drøm, sier de. Hva er en drøm? Er ikke hele vårt liv en drøm? Til og med 48 Norsk skjønnlitteratur

I romanen er det flere fortellinger som kretser rundt hovedpersonen. Den mest konstante i Ednas liv er det distanserte forholdet til sønnen Jonas som bare sjelden besøker henne. Vi forstår at det er Edna som kanskje er problemet i relasjonen, selv om hun opplever det annerledes. Edna har store problemer med å åpne seg og å være nær. Jeg var så opprevet etter den skuffende samtalen med Jonas at jeg nok en gang vurderte å sykmelde meg.

Denne lukketheten blir enda tydeligere da hun møter den yngre og mer lettsindige kunstneren Johannes Harg. Han har flyttet ut hit for å male havet. Johannes er opptatt av havets likegyldige tomhet, som han kaller

det, og blir fascinert da han innser at Edna også dras mot havet. De to innleder et seksuelt forhold, men kommunikasjonen er det mest Johannes som står for. Edna selv har store problemer med å si noe om seg selv, så Johannes må gjette. Noen ganger gjetter han riktig, og det skremmer Edna. Hvorfor svømmer du så langt ut, Edna? Kan du si meg det?

PETER SERCK (f. 1957), debut 1982, utgir sin femtende roman i 2106.

Forfatterskapet utforsker sammenhengene mellom den objektive virkeligheten, subjektet og språket vi bruker for å gripe vår egen eksistens.

Peter Serck er en svært form- og språkbevisst forfatter som det er godt å lese. Han er også en forfatter som er opptatt av eksistensialistiske og filosofiske problemstillinger slik de utspiller seg i det vanlige livet.

Peter Sercks bøker får oss til å tenke gjennom våre handlinger og motivene for dem. Sånn sett kan bøkene hans leses på flere plan. Hans nye roman er intet unntak. Det betyr på ingen måte at denne boken er vanskelig å trenge inn i. Tvertimot, i Angsten er kanskje Peter Serck enda mer tilgjengelig enn han har vært tidligere. Motstanden kommer først når man begynner å gruble på de overordnede problemstillingene romanen åpner opp for. Nettopp derfor er dette en bok vi bør lese.

ODD KARSTEN KROGH (CAPPELEN DAMM)

PETER SERCK ANGSTEN ISBN: 9788202527419 Pris: 349,Roman – I salg

Høsten 2016 49

D

EB

U

TA

N

T

FREDERIK SVINDLAND PELARGONIA 50 Norsk skjønnlitteratur

PELARGONIA er en billedrik og original debutroman, skrevet med en usedvanlig presisjon. Den er en hyllest til mor og far, til hverdagene og naturen, fortalt av en svært følsom hovedperson. Pelargonia er også en oppvekstroman uten handling, men samtidig en beskrivelse av en barndom i Norge på begynnelsen av 90-tallet, som nå og da skaper forbindelser både til ungdom og ung voksenalder.

DET BLIR ALDRI HELT stille i dalen. Fra hovedveien som snor seg langsmed de bratte bergveggene stiger en jevn rumling, fabrikkene på den andre siden av fjorden er i drift døgnet rundt, jeg hører dem når suset fra bilene stilner, slik basstonen i en sang først trer frem når de andre akkordene forstummer.

Det er et dypt og vedvarende bulder. Likevel finner jeg hvile her. De små nyansene: Den urolige, røde teinten man ser på himmelen om nettene noen ganger, en irritasjon i skyene, og gatene som er oppkalt etter ingen, bare planeter, galakser, stjernebilder, det er som om alt som skjer her, skjer for første gang. Selv landskapet synes overrasket ved de små og store hendelsene – trærne sukker, knausene trekker på skuldrene, de venter til det går over. Alt stort og smått som skjer får lov til å være så høytidelig som vi selv føler det, At denne perioden skal bli det er ingen historie så betydningsfull for meg, her å rette forestillat jeg kan gå tilbake ingene sine etter, bare og kjæle med den slik, rekken med hverdgang på gang uten å pine agslige øyeblikk, det den ut – det er bare smerte umiddelbare som utman kan gjøre sånt med. løses i alle ting, liksom det finnes en egen rettferdighet i det som gror, i det som slipper, i det som speiler seg.

Jeg gjør denne kraften til min. Jeg gir meg selv de samme lovene. Jeg børster vekk skrukketroll fra mørket under dørmatten, jeg samler kongler som har skjellene lukket, jeg kjenner den uforgjengelige styrken som skriver seg fra de tonene, som fra solen som henter kraft fra sin egen kjerne, som spiser av seg selv uten å forminskes. At denne perioden skal bli så betydningsfull for meg, at jeg kan gå tilbake og kjæle med den slik, gang på gang uten å pine den ut – det er bare smerte man kan gjøre sånt med. Det er bare den som fornyer seg på det viset. For det finnes også en annen glød, og den skal brenne hull i meg en dag.

FREDERIK SVINDLAND (født 1985 i Bergen) vokste opp i Porsgrunn.

Svindland er tidligere elev ved Forfatterskolen i Bø. Pelargonia er hans skjønnlitterære debut.

FREDERIK SVINDLAND PELARGONIA ISBN: 9788202524692 Pris: 349,Roman – I salg

Høsten 2016 51

Med språket som drivkraft «Ordene mine er det eneste som finnes i rommet, de fyller hvert hjørne med detaljene sine, kaster seg klosset tilbake, er fanget inne.»

Pelargonia, debutromanen til Frederik Svindland, blir beskrevet som en oppvekstroman uten handling. Paradoksalt nok, siden det er nettopp i oppveksten de store hendelsene opptrer, de som preger en. Likevel, når jeg minnes barndommen, er det gjerne det begivenhetsløse jeg husker – lange sommerferier, kjøreturer, middager og skoledager. Også i Pelargonia viker store hendelser for det mer stillestående, men i lesningen finner jeg likevel driv, dramatikk og konflikt.

Ordene i sentrum

Er det ikke også sånn at handling kan oppstå på flere nivåer? Det er ordene som er i sentrum. De fengsler, henger stille i luften og treffer. Til tross for gåtefulle skildringer er det som om språket er helt åpent, med setninger og observasjoner så vare at de fremstår som sårbare, vendt ut mot leseren.

Fortelleren uttrykker en følsomhet for omverdenen, for små nyanser som endringer i været, fargen på solen, uroen i morens bevegelser. «Øyeblikkene, det er som om de betror seg til meg», betror han oss, alt er betydningsfullt. Tiden står nesten stille. Samtidig ligger en hel oppvekst, med oppturene og skuffelsene det innebærer, begravd i Svindlands billedrike setninger.

52 Norsk skjønnlitteratur

«Jeg gjør denne kraften til min. Jeg gir meg selv de samme lovene. Jeg børster vekk skrukketroll fra mørket under dørmatten, jeg samler kongler som har skjellene lukket, jeg kjenner den uforgjengelige styrken som skriver seg fra de tonene, som fra solen som henter sin kraft fra sin egen kjerne, som spiser av seg selv uten å forminskes.

At denne perioden skal bli så betydningsfull for meg, at jeg kan gå tilbake og kjæle med den slik, gang på gang uten å pine den ut – det er bare smerte man kan gjøre sånt med. Det er bare den som fornyer seg på det viset. For det finnes også en annen glød, og den skal brenne hull i meg en dag.»

Det presise språket

Frederik Svindland er født i Bergen, vokst opp Porsgrunn, og har gått på forfatterskolen i Bø.

Debutromanen skildrer oppvekst i Norge, fra barndom til ung voksenalder, og er i hovedsak drevet av språket. Fortellerens blikk er sentralt, og på en billedrik og kjærlig måte skildres hverdag og natur, med skog, insekter og hageblomster. I sentrum står mor og far – lengselen etter dem, frykten for at de blir eldre. Det presise språket gjør at jeg lett kan gjenkjenne avstanden som oppstår når du flytter hjemmefra, og kjenne på fornemmelsen av at tiden både går fort og står stille hos de du forlot. I minnene er alt uforandret. Skildringen av en ny dag understreker det repetitive: «Hver dag må solen og jorden nærme seg på nytt, det er et vennskap som stadig begynner forfra.» Hver dag

er den samme, hver vår vekkes naturen til live, naturens syklus er løsrevet fra historien. Hendelser og forandringer glir inn i hverandre, minnene er på en måte løsrevet fra tid og sted. Likevel tegnes barndomsmiljøet, et gjenkjennelig norsk landskap, ved hjelp av uvante bilder, som her:

«Himmelen over er sprø og blå. Og vinden styrter inn i kupeene som et kok av skålformede maneter.»

Motsetninger

– Jeg skriver ikke godt om ting som ikke vedgår meg som person, sier Svindland i et intervju med Varden. Og det er nettopp det nære det handler om. Familielivet, barndomsmiljøet, er skildret sanselig, med oppmerksomhet – blikket zoomer helt inn på en maur, et blad, morens blikk, farens korte pust. Skildringene er presise, billedrike og sanselige. Det er i setningene, eller snarere mellom dem, at handlingen ligger. I skildringene ligger en nåtid, fortid og fremtid. Naturen er i stadig aktivitet, og stillhet og lyd opptrer i samspill og som motsetninger gjennom romanen, i setninger som: «Et vindkast soper med seg det øverste snølaget fra et av hustakene og driver det virvlende gjennom luften, jeg greier akkurat ikke å fange stillheten som er i det.» I tillegg finner vi også en kontrast mellom harmoni og disharmoni, skjønnheten i miljøet som beskrives og melankolien som oppstår fra erkjennelsen om en tapt idyll.

Oppmerksom på alle bevegelser

Tittelen er navnet på en populær blomst, som symboliserer romantikk og nostalgi. Dette kommer tydelig frem i skildringene av både natur og foreldrene. Jeget er oppmerksom på alle bevegelser, og små detaljer vekker store følelser: «Om jeg kunne få faren min til å forstå hvor dypt det rører meg å se ham kverne pepper over osteskivene sine.» Avstanden mellom han og barndomsidyllen øker. Han sørger over at foreldrene eldes.

Den dårlige samvittigheten som oppstår når man flytter, for eksempel over alt man ikke har fått snakket om, er gjenkjennelig og sår: «Bekymringene deres er en sjø av smeltet stein som velter og glir, ordene mine er den lille skorpen som stadig legger seg oppå. Jeg kommer til å bli så ensom når de dør.»

Svindland setter ord på en lengsel etter noe tapt.

Romanen hyller og fastholder de små begivenhetene, de øyeblikkene som setter spor, og detaljene som utformer barndomsparadiset.

JOHANNE W. JOMISKO DE FIGUEIREDO (CAPPELEN DAMM)

Høsten 2016 53

«Alt vi ønsker å si, som vi ikke får sagt, og som vi fortsetter å ønske å si, ikke fordi vi ønsker å si det, men fordi vi ikke får sagt det.»

STIG SÆTERBAKKEN

Da Stig Sæterbakken døde i 2012, etterlot han seg et manus med selvbiografiske notater. Tekstene spenner fra det stilistiske essayet til slapstick-humor. De gir oss innblikk i dagligliv og familieliv, skildrer vennskapets betydning og betydningen av andre forfatterskap, alt i Sæterbakkens overbevisende litterære form. Dette er et sterkt vitnesbyrd fra et av samtidens viktigste forfatterskap.

Den av fortsettelseshistoriene i Donald Duck & Co som uten sammenligning gjorde sterkest inntrykk på meg den gangen jeg leste bladet fast, uten at jeg skal påta meg ansvaret for noen fullgod forklaring, var en med Mikke og Langbein i hovedrollene, hvor det meste av handlingen utspant seg oppe i noen merkelige fjellformasjoner med avsatser rundt, der det, slik jeg husket det, bodde et helt folk, en indianerstamme, som av en eller annen grunn var blitt tvunget til å søke tilflukt der: her, på disse glatte avsatsene med kant rundt, hadde Mikke et av sine mange oppgjør med Farlige Fiffus og Mikro-Midas, de to siste for anledningen utkledt i spanske conquistadorrustninger.

Høsten 2004 finner jeg den igjen! Det vil si, det er episode to av i alt tre, som er gjenopptrykt i nr. 33 – 1996, hvilket befinner seg blant de utgavene jeg på Emma og Jennys vegne bytter til meg på bruktbokforretningen i Storgata (hvor vi gjør det på den måten at vi leverer inn en bunke gamle i bytte mot en bunke nye hver gang, det vil si de nye er også gamle, men fortrinnsvis numre vi ikke har lest før, dette mot et mellomlegg på 15 % i cash: slik holder vi det gående i et evig resirkulerende kretsløp).

Jeg kjenner et støt i magen da jeg skjønner at det er den, liksom synet av den første ruten med de spesielle klippeavsatsene slår opp et lite sår i mageregionen som straks begynner å blø.

Historien heter «Skorpionens tegn», det uforglemmelige 54 Norsk skjønnlitteratur

landskapet er Andesfjellene og befolkningen som holder til der de siste gjenlevende av kvakk-kvakk-stammen, som i sin tid, forteller en liten gutt i grønn drakt til Mikke, ble tvunget til å søke tilflukt på en vulkanøy ute i en innsjø for å redde seg unna grådige erobrere på jakt etter kvakk-kvakkenes store samlinger av gull- og sølvsmykker.

Fra den utbrente vulkanens indre bragte kraftige jordvinder dem (og skatten) på noen spesialbygde glidefly, formet som store svarte fugler, opp til toppen av Kjempefjell, hvor de bygget sin hemmelige by. Vår historie, slik den blir rekapitulert i begynnelsen av andre del, starter idet Mikke gir Minni en medaljong i bursdagspresang, som viser seg å være et fra kvakk-kvakk-skattenes påavveierkomment klenodium, hvis forseggjorte ornament er en nøkkel til hvor resten av verdiene befinner seg. Og ikke før har Minni fått medaljongen om halsen, så forsvinner hun sporløst. Etterforskningen som iverksettes, der Mikke får bistand fra Langbein og detektiven Bein Holmsen, bringer trekløveret til Andesfjellene og til byen på toppen av Kjempefjell, der en brutal bande holder Minni og hele lokalbefolkningen fanget, i et håp om, ved å gi seg ut for å være de opprinnelige conquistadorenes gjenferd, å få truet ut av indianerne hvor de enorme rikdommene befinner seg.

Svarte-Petter er også med, i tillegg til Farlige Fiffus og Mikro-Midas, det er med andre ord et riktig old-star-lag Mikke og Langbein har å bryne seg på, men selv om det i en av de gule rammetekstene heter «skurken Svarte-Petter og de skurkaktige vennene hans», er det som han (SvartePetter) på underlig og ydmykende vis er underlagt Farlige Fiffus’ kommando: han virker i hvert fall ytterst spak da Farlige Fiffus kjefter på ham fordi han har mistet jakken hvor han, uvitende om dens altavgjørende betydning, har kommet til å bruke en brosje han stjal fra høvdingen som ekstra knapp. Ja, helt tafatt ser han ut da han forlater huset der de holder Minni innesperret, med

armene hengende rett ned og med store fortvilelsesdråper rundt hodet: denne brosjen, viser det seg nemlig, bærer også skorpionens tegn, og utgjør dermed den andre halvparten, i tillegg til Minnis medaljong, av det som er nødvendig for å lokalisere den bortgjemte skatten.

Overveldet av gjensynet, og av det umåtelige sammentreffet som slik gjenoppretter kontakten med en tapt lengsel, er det som jeg et øyeblikk står der, ribbet for alt. Jeg vet at jeg har lest historien et hundretalls ganger, at jeg har underlagt bildene intense studier, om og om igjen, en virksomhet som nå, i erindrings form, fremkaller en den gang ukjent, men nå gjennomgripende smertefølelse, liksom smerten oppstår fra det mellomværende, nei, ikke oppstår fra: er selve dette mellomværende, alt det som ligger mellom gjensynet og den forrige gangen jeg hadde fjellbyen der, rett foran øynene på meg. Og ganske riktig, nederst på side 29 av 1996-nummeret står de velsignede ord: En «Disney-klassiker» – til glede for nye lesere. Og: Utgitt første gang i nr. 2/1972. Hvilket med rene ord for pengene betyr at jeg akkurat hadde fylt seks år da jeg leste den første gang. Dette var på den tiden min mor drev og prøvde lykken i arbeidslivet etter år som hjemmeværende og jeg selv hver eneste helg var med min far opp til den ekskrement- og skjelettoverstrødde revegårdsruinen av en tomt han hadde kjøpt for der å hjelpe ham med å støpe grunnmur og bygge det nye huset, og det var ikke lenge etter dette at jeg ble dratt med til et kontor i Kirkegata hvor en såkalt barnepsykolog etter nøye undersøkelser, finurlige tester og en hel drøss med lurespørsmål fant å kunne gi klarsignal for en skolestart som strengt tatt var et år for tidlig. Allikevel strigråt jeg, husker jeg, hele veien hjem etter første skoledag om høsten og skrek til min mor da jeg kom hjem om ettermiddagen at det stedet der, det skulle jeg aldri aldri aldri tilbake til (så mye for ekspertens råd).

Men hvorfor gjorde akkurat denne historien så inntrykk?

Hva var det med dette stedet oppe i Andesfjellenes grå katedraler som trakk slik i meg? Var det isolasjonen? Avsondretheten? Er det det stedet jeg siden aldri har sluttet å lengte etter, drømme om å reise til og gjemme meg bort på?

UTDRAG FRA IKKE NOE AV DETTE HANDLER OM MEG

STIG SÆTERBAKKEN (1966–2012), fra Lillehammer.

Han debuterte som forfatter bare 18 år gammel, med diktsamlingen Flytende paraplyer. Det ble starten på et prisbelønt forfatterskap som omfatter dikt, fortellinger, essays, sakprosa og romaner. Sæterbakken oversatte også en rekke bøker til norsk.

STIG SÆTERBAKKEN IKKE NOE AV DETTE HANDLER OM MEG ISBN: 9788202526870 Pris: 379,Selvbiografiske notater – I salg

Høsten 2016 55

å fylle “hullene” i historien

I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham.

Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.

56 Norsk skjønnlitteratur

ET KORT INTREVJU MED FORFATTEREN:

Romanen har jo forankring i faktisk, historisk stoff.

Hvordan har det vært å leve deg inn i «virkelige» hendelser og «virkelige» menneskers bevissthetsliv og kna det om til skjønnlitteratur?

Det har vært spennende å jobbe med virkelige mennesker. Det har gjort at jeg har måttet oppføre meg mer disiplinert enn jeg vanligvis gjør som forfatter. Faktiske mennesker har jo en allerede lagt skjebne, noe som gir færre valgmuligheter. Det har vært en utfordring å finne et språk som kledde en fortelling fra 1890-årene, men alt i alt var ikke disse menneskene så forskjellige fra oss. De dro til Paris, møttes på skandinavisk kafe og leste skandinaviske aviser, ranglet om natten og jobbet om dagen, forelsket seg og var utro mot hverandre.

«Selma Lønning Aarøs nye roman kan nå et stort publikum, som vil sitte rystet, beveget og opplyst tilbake.»

MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET

«Her stiger hun fram fra glemselen, Anna Munch, så vi sitter fjetret tilbake. [...] nydelig skrevet og krevende komponert» GURI HJELNES, VG

Når man skriver om kvinner fra denne epoken må man forresten også ta fantasien til hjelp, da livene deres ofte ikke er så godt dokumenterte som mennene de omga seg med. ”Hullene” i historien om Anna Munch er den viktigste grunnen til at dette ble en dokumentarisk roman og ikke en biografi.

Kan du kort fortelle hvem Anna Munch var?

Anna Munch må ha vært en veldig spesiell kvinne, samtidig som hun nok var et produkt av sin tid. Hun var preget av tidsånden, teosofien og filosofien, og hun hadde en veldig sterk formidlingsevne. For henne var skrivingen nærmest et fysisk behov. Hun snakker om skrivetrangen som et trykk over øynene. Hun må ha vært svært intelligent og hadde tilgang på utdannelse og bøker fordi hun var født inn i det øvre borgerskapet. Hun ble gift med Ragnvald Munch, Edvard Munchs fetter i 1883 og fikk en datter med ham året etter. Han var lærer ved latinskolen i Trondheim. Av brevene til Anna Munch forstår vi at ekteskapet ikke var videre lykkelig. Han ”behandlet henne brutalt” og var sterkt imot at hun skulle være forfatter. ”Munch har låst ned alt der er at skrive på”, forteller Anna, og derfor tar hun også notatene til sine bøker på ”pikens handlelapper”. Da hun i 1891 møter Knut Hamsun, utløser det en slags frihetslengsel – og hun forlater mann og barn for å kunne skrive – og for å følge etter Hamsun. Han opplevde henne nok som temmelig intens, i så stor grad at han til slutt anmelder henne til politiet.

SELMA LØNNING AARØ er født i 1972 og kommer fra Stord i Hordaland. Hun debuterte i 1995 med Den endelige historien, som var vinner av Cappelens konkurranse for beste debutroman. Aarø har siden utgitt en rekke bøker i ulike sjangere, og har skrevet både for voksne og barn.

Hvorfor tror du det er skrevet så lite om henne tidligere?

Forfatterskapet hennes er til dels ujevnt, men hun har også skrevet briljante og veldig moderne bøker. Verdens Herrer og To mennesker er mine favoritter. Hun havnet som fraskilt i en ganske fortvilet situasjon; hun måtte skrive for å tjene penger. Derfor gikk det nok også ganske fort i svingene, og bøkene led kvalitetsmessig under det. Samtidig ga livet hennes som fraskilt henne en mulighet til å skrive om noe som de fleste andre kvinner fra borgerskapet ikke kunne ta i, nemlig kjønnslivet. Grunnen til at det ikke blir skrevet så mye om henne i dag, ligger nok også delvis i konflikten med Hamsun fra 1897. De fleste i det litterære miljøet valgte å tro på ham og ikke henne.

Støtte du på noen kuriøsiteter underveis i research-arbeidet?

En hel haug, men dem skal jeg spare på inntil videre.

SELMA LØNNING AARØ HENNES LØGNAKTIGE YTRE ISBN: 9788202527471 Pris: 379,Roman – I salg

Høsten 2016 57

Foto: Hans Jørgen Brun

«Kolbein Falkeid er en bauta i samtidslyrikken vår.»

KOLBEIN FALKEID

KNUT ØDEGÅRD, VÅRT LAND

En av Norges fremste poeter er samlet i en ny og utvidet utgave av bestselgeren Samlede dikt, hvor også hans aller siste samling Øyet og virkeligheten (2014) er tatt med.

Verket rommer hele hans lyriske forfatterskap, i alt 22 diktsamlinger. Det viser en dikter som hele veien stiller spørsmål og søker ny erkjennelse. Det er dikt med stor leserappell, og samtidig med en refleksjon og dybde som løfter perspektivet.

Kolbein Falkeid er født i Haugesund i 1933 og debuterte i 1962 med diktsamlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han er i dag en av våre mest respekterte og leste poeter, og diktene hans brukes i stadig nye sammenhenger.

58 Norsk skjønnlitteratur

KOLBEIN FALKEID SAMLEDE DIKT ISBN: 9788202523084 Pris: 399,Lyrikk – I salg

MONICA AASPRONG (f. 1969) er fra Kristiansund og bor i Stockholm.

Ved siden av å være forfatter jobber hun som oversetter og gjendikter.

NOMENKLATUR Monia Aasprong har gjennom sitt forfatterskap etablert en nyskapende poetiske praksis.

Hennes siste utgivelse tar for seg navn og deres betydning og sammenheng i ofentligheten.

Nomenklatur er navneliste; de navn eller fagord som forekommer innen en bestemt vitenskap, kunstart, fag el. yrke; terminologi.

Kompromissløst, dristig og tankevekkende fra en poet som går egne veier.

Omslaget var dessverre ikke ferdigstilt da dette magasinet ble trykket

MONICA AASPRONG NOMENKLATUR ISBN: 9788202509637 Pris: 349,Lyrikk – Utkommer ultimo oktober

Høsten 2016 59

AKTUELL POCKET

NYE UTGAVER

FALKETÅRNET

SALME VED REISENS SLUTT

«En sjeleskildring med forbløffende innsikt.»

«[…] en av de beste romanene denne anmelder har lest.»

BERETNINGER OM BESKYTTELSE

LØVEKVINNEN

«Storartet om tilfeldighetenes lov.»

«[…] se frem til en oppslukende og deilig leseropplevelse.»

Med etterord av Tor Åge Bringsværd

AFTENPOSTEN

Med etterord av Kim Leine

HANS H. SKEI, AFTENPOSTEN

60 Norsk skjønnlitteratur

Med etterord av Claudio Magris

JOHN H. RYDNE, VG

Med etterord av Diane Setterfield

INGRID BREKKE, AFTENPOSTEN

ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN

Vigdis Hjorth ET NORSK HUS

Vigdis Hjorth LEVE POSTHORNET!

Vigdis Hjorth SNAKK TIL MEG

Vigdis Hjorth TREDVE DAGER I SANDEFJORD

Vigdis Hjorth HJULSKIFT

Vigdis Hjorth FRYD OG FARE

AKTUELL POCKET

«Når det tar fyr hos Hjorth, brenner det som hos få andre»

ESSAYS

Høsten 2016 61